TEKST OG FOTO: INGERID JORDAL

– Da jeg var liten, var det helt vanlig at de voksne snakka kvensk seg imellom. Men det var ingen som snakka om det kvenske eller om kvener. Mine besteforeldre kalte seg ikke kvener. Men jeg kaller meg kven og sier at forfedrene mine kom fra Finland, forteller Ane Huru Thorseng. Hun står i kjøkkenhagen utenfor fritidshuset sitt i Skallelv, med ryggen til Varangerfjorden.

Kjøkkenfinsk

Thorseng er vokst opp på Helgeland, men har bodd hele sitt voksne liv i Vadsø i Øst-Finnmark. Moren kommer fra den lille bygda Skallelv noen mil østover ut fjorden fra Vadsø, og her tilbrakte familien ofte sommerferien. Skallelv var annerledes enn alle andre steder. Her snakka de voksne kvensk med hverandre. Barna var nysgjerrige og lærte et par ord.

– Mamma snakker og forstår, men vi ungene lærte det aldri. Mammas generasjon var klar over at språket skilte seg fra finsk, og det kan være noe av årsaken til at det ikke ble lært videre. De hørte at det ikke var «riktig» finsk, og ble dermed usikre på å bruke det andre steder enn seg imellom. Siden de ikke fikk lov til å bruke språket i skolen, lærte de heller ikke å lese og skrive det. Dermed ble kvensken «kjøkkenfinsk»: et språk man kun snakka hjemme rundt kjøkkenbordet.

Gikta river

I 2021 ga Thorseng ut boka Jikti reppii – gikta river, en samling av ord og uttrykk fra Skallelv, illustrert med fotografier hun selv har tatt over mange år. Jikti reppii brukes som et vanlig svar på «Hvordan går det?».

– Målet med boka er å ta vare på språket og kulturen og videreføre gamle uttrykk til neste generasjon før de forsvinner. Det er ikke ment å være en lærebok i kvensk. Den baserer seg på dagligtale og er skrevet på dialekten herfra.

Thorseng har gjort intervjuer med flere eldre mennesker i Skallelv som hadde kvensk som morsmål, deriblant sin egen mor. Disse intervjuene danner grunnlaget for boka.

Små biter av et samfunn

– Mange av uttrykkene forteller om hvordan samfunnet her fungerte. Her var det få folk og sterk læstadianisme, og sosiale koder var viktige.

Hun trekker fram ordet kurkistella, som kan bety ‘å strekke hals, smugtitte, være nysgjerrig’.

– Det temaet går igjen, og det var veldig negativt, understreker Thorseng.

Et annet uttrykk er ottaa ja antaa, ja paskapotto kantaa, som direkte oversatt betyr ‘tar og gir og bærer på skitpotta’. Det er et uttrykk for folk som gikk fra hus til hus for å sladre.

– Det er en lettbeint bok som gir innblikk i en kultur, et sted, en identitet som er i ferd med å forsvinne.

Fotografiene viser dagligliv og folk i det langstrakte, karrige fjordlandskapet i Varanger. Thorseng fotograferer fortsatt det kvenske, og jobber for tida med å lage en utstilling til kvenfestivalen i Vadsø i sommer om språk, identitet og tilhørighet for kvener/norskfinner rundt Varangerfjorden.

 

Innvandrere

Thorseng skildrer kulturen og språket i Skallelv slik det var for inntil noen tiår siden. Hun ser likheter mellom finlenderne som innvandret til Norge på 1800-tallet, og dagens innvandrere.

– De kom hit på grunn av nød, ikke eventyrlyst. Til Nord-Varanger kom de over fjorden i dårlige båter, fra Bugøynes til Skallelv og de andre bygdene. På et tidspunkt var halvparten av Vadsøs befolkning finske. De jobba hardt og skapte seg et samfunn her. Jeg kan ikke la være å se paralleller til dagens flyktninger, som kommer i dårlige båter over havet i håp om å få et bedre liv.

Nylig har Thorseng kjøpt seg et fritidshus i Skallelv. Hun tar ofte bilturen fra Vadsø og hit, rett ut mot havet, med den vide horisonten i Varanger tett på.

– Jeg føler meg hjemme her, selv om jeg vokste opp et annet sted.

KORT OM KVENSK

Kvensk er et østersjøfinsk språk nært beslektet med meänkieli (minoritetsspråk i Tornedalsområdet i Nord-Sverige) og nordfinske dialekter. Kvensk fikk status som nasjonalt minoritetsspråk i Norge i 2005. Norske myndigheter satte fra andre halvdel av 1800-tallet inn en aktiv fornorskingspolitikk overfor samer og kvener. I 1936 ble det forbudt å bruke kvensk i den norske skolen. Forbudet ble opphevet på slutten av 1960-tallet, i grunnskolen først i 1980. I dag er kvensk sidestilt med finsk som undervisningsspråk i norsk skole, men det er mangel på læremidler og lærere med kvenskkompetanse.

 

---

Fra skam til ressurs

Som barn ble hun fortalt at språket hennes var uønsket. Nå har Elise Margrethe Johansen blitt håndplukket til jobb nettopp fordi hun snakker kvensk.

TEKST OG FOTO: INGERID JORDAL

– Begge foreldrene mine snakka kvensk da jeg vokste opp på 50- og 60-tallet, forteller Elise Margrethe Johansen, til vanlig kalt Grethe. Hun vokste opp litt utenfor bygda Lakselv i Porsanger, og språket var noe hun fort lærte seg å skjemmes over.

– Da jeg begynte på skolen, var det skremmende å komme ned til bygda, der alle snakka norsk. Jeg kunne ikke norsk. Kvensk ble forbundet med oss som bodde utenfor sentrum. Så jeg sa ikke et ord, sier Johansen.

Hun forteller at hun var livredd for å møte på «noen gamlinger» som hun kjente hjemmefra.

– Tenk om noen av mine jevnaldrende hørte at jeg snakket kvensk!

De første årene på skolen gikk med til å lære seg norsk.

Eneste kvenske barnehage

Nå er Johansen 64 år, og den eneste av de ansatte i Bærtua/Saarela barnehage i Lakselv som snakker flytende kvensk. Nettopp derfor ble hun ansatt.

– Det har skjedd noe med holdningene til språket i samfunnet. Jeg føler absolutt ingen skam lenger. Tenk at jeg får avslutte yrkeslivet med å snakke det språket jeg ikke fikk bruke som ung.

Å snakke kvensk med de små ungene synes hun er stas. Barnebarnet hennes Wilma på tre år er en av ungene i barnehagen. Hun snakker kvensk, i motsetning til foreldrene sine, for Johansen ville ikke lære kvensk til sine barn.

– Vi trodde at det stoppet for norsken. Det var jo så tullat, sier hun og rister på hodet.

Bader i kvensk

 – Tervetuola!

– Vi som jobber her, bruker den kvensken vi kan, forteller Maija Lindbäck (hovedbildet).

Lindbäck er pedagogisk leder for avdelingen Krøkebærstua / Variksenmarjointupa. Bærtua/Saarela er en privat barnehage med samiske og norske avdelinger, og også landets eneste kvenske avdeling, med plass til ti barn i alderen 0–6 år. Barnehagen holder til i Lakselv, kommunesenteret i Porsanger kommune. Porsanger ligger midt i Finnmark og symboliserer «tre stammers møte»: det er Norges første trespråklige kommune med norsk, samisk og kvensk som offisielle språk. Av de tre er det det kvenske språket som er mest truet.

– Vi ansatte behersker kvensk på ulikt nivå. Det er nesten ingen av oss som snakker flytende. For å forsikre oss om at kvensk blir brukt i barnehagehverdagen, legger vi inn språkbolker gjennom dagen, der barna blir «badet» i det kvenske språket, forteller Lindbäck. De bruker sang, rim og regler i rutinesituasjoner som påkledning, måltider og samlingsstunder.

Språket hoppet over en generasjon

Barna snakker ikke kvensk hjemme. De fleste foreldene tilhører generasjonen som har mistet det kvenske språket. Noen få har besteforeldre som kan snakke kvensk.

Lindbäck er også i den situasjonen. Faren hennes snakker kvensk, men selv er hun vokst opp med norsk. Sønnen hennes gikk i Bærtua/Saarela barnehage for noen år siden. Da hadde de ikke opprettet en kvensk avdeling, men hadde en ordning som ble kalt «kvensk språkreir». Sønnen går nå på skolen og har fortsatt med kvenskundervisning der. Og nå kan barnebarn og bestefar snakke sammen på kvensk.

– Det betyr utrolig mye, spesielt for bestefaren, sier Lindbäck.

Selv har hun tatt en del kurs i voksen alder. Som pedagogisk leder må hun være kreativ. For det er ikke akkurat flust med bøker og materiale for kvenske barn. Derfor lager de lærematerialet sitt selv: De oversetter sanger og lager figurer og ordsammensetninger på plakater. Det er mye klipping og liming.

Eventyr i røyken

– Spesielt lek er utfordrende for språkopplæringen, for der går alt så fort, og man slår kjapt over på norsk, språket vi kan best. Iblant isolerer vi oss i avdelingen og har fullt fokus på kvensk språk. Samtidig kan vi trekke veksler på metoder og teknikker som de bruker i den samiske avdelingen. Så det er pluss og minus med «segregerte» avdelinger, sier Lindbäck.

Utenfor grillhytta er noen av jentene i full gang med å kløyve ved. Innendørs er det fyr på bålet. Snart er det klart for ostesmørbrød og eventyr. Edel Skogen holder barna i ånde med en litt skummel og veldig spennende historie. Røyken i hytta blir tettere og tettere, men ungene sitter fjetret. Underveis i eventyret putter Edel inn kvenske ord og uttrykk, og oppmuntrer ungene til å være med på ordleken.

– Her prøver vi å lære om kvenske tradisjoner og kultur. Mye av det handler om å sanke fra naturen. Fiske i elvene, plukke bær. Kvenene var et nøysomt folk med enkle kår. Men akkurat hva som er kulturen, er det ikke et enkelt svar på. Det blir slik at vi må trekke veksler på vår egen familie og egen kunnskap, sier hun.

Kvenfolkets dag 16. mars er en stor og viktig begivenhet.

– Da kjører vi med hest og vogn med flagg på inn til sentrum. Vi synger og lager en skikkelig fest ut av det.

Må finnes et tilbud

Mona Skanke er leder for Bærtua/Saarela barnehage. Hun er opprinnelig trønder, er gift med en kvensk mann og har to kvenske sønner. De bor i Børselv, ei bygd noen mil øst for Lakselv, som blir regna som den kvenske hovedstaden i Porsanger.

Hun mener det er et stort problem at det ikke finnes nok tilbud for dem som vil ta tilbake språket.

– Det var ikke før vi oppretta tilbudet om en kvensk avdeling at vi fikk henvendelser fra familier. De som er foreldre til barn og unge i dag, tilhører generasjonen som ikke skulle lære kvensk. Sånn sett burde det vært et språktilbud også til de voksne, sier Skanke.

Betaler mye selv

Penger er avgjørende. Det er dyrere å ha en kvensk avdeling enn en norsk. Det er vanskelig å få tak i både kvensk læremateriell og pedagoger som behersker kvensk.

De siste årene har barnehagen fått kvenske prosjektmidler fra Kunnskapsdepartementet. Det kommer godt med.

– Vi ansatte ekstra pedagog for egne penger, fordi vi mente at dette var svært viktig. Bidraget fra Kunnskapsdepartementet er godt å ha, men vi bruker også nærmere 200.000 kroner i året av egen lomme, og lager fortsatt mye av læremateriellet selv.

Den ekstra pedagogen har gitt gode resultater for språket til ungene.

– Skolen melder om at de barna som kommer fra kvensk barnehage nå, har bedre språk enn elever høyere opp i klassetrinnene. Det handler nok om at de hører kvensk i dagligtalen her. På skolen er det kun i timene og i undervisningen.

Skanke er svært glad for å ha fått tak i Grethe Johansen, som snakker flytende kvensk. For slike folk er det svært få av i yrkesaktiv alder.

– Det er kritisk å få fatt i pedagoger med kvensk kompetanse. De fleste som snakker kvensk, er pensjonerte eller på vei til å bli det, forteller Skanke.

Den kvenske avdelingen har vokst sakte, men sikkert, og høsten 2024 blir det ny rekord med hele 18 barn på avdelingen. Skanke forteller at det nå er flere søkere enn det er plasser i avdelingen.

– Det viser at det absolutt er bruk for mer midler, ressurser og kompetanse på kvensk!

-----

Bildene er fra høsten 2021. Flere av barna har nå begynt på skolen, de fleste med kvensk som andrespråk. Pedagogisk leder Maija Lindbäck er for tida i permisjon.

 

---

Trenger helhetlig opplæring i kvensk

Kvensk språk er alvorlig trua. Skal vi få opp tallet på språkbrukere, trenger vi flere kvensklærere. Men da må flere studenter ha lært kvensk på skolen. Hvordan kan vi få til det?

AV SIGRID SØRUMGÅRD BOTHEIM

– Språkrådet mener at det må lages en handlingsplan for kvensk språk. Det viktigste i en slik handlingsplan er å få på plass et ubrutt opplæringsløp i kvensk, fra barnehage til høyere utdanning. I dag er det for mange hull i opplæringsløpet, sier Margrethe Kvarenes, avdelingsdirektør i Språkrådet.

I dag har elever i videregående skole ikke rett til kvenskundervisning. Fylkeskommunene kan tilby kvensk, men svært få av dem gjør det. I grunnskolen er det mange som får opplæring i finsk i stedet for kvensk. Dessuten gjelder retten til kvenskopplæring i grunnskolen bare i Troms og Finnmark. Alt dette gjør det vanskelig å rekruttere lærerstudenter som har god nok kompetanse i kvensk, og lærermangelen er akutt. Kvarenes peker på noen grunnleggende ting som må til for at kretsløpet skal fungere bedre.

– Retten til opplæring i kvensk bør utvides til videregående, og den bør gjelde i hele landet. I dag er det slik at kvenske barn ikke kan flyttes ut av Troms og Finnmark hvis de skal beholde kvenskundervisninga. Utdanningsinstitusjonene må legge bedre til rette for utdanning av flere lærere. Det trengs også mer dokumentasjon av språket i form av ordbøker, digitale ressurser og lærebøker, sier Kvarenes.

Må rekruttere flere til læreryrket

Nora Marie Ollila Sandmo har en bachelorgrad i kvensk språk og litteratur og har gått på grunnlærerutdanninga ved UiT – Norges arktiske universitet. Hun tror nøkkelen til revitaliseringa av kvensk ligger i lærerutdanninga.

– I dag blir det utdanna for få lærere. Det bør bli etablert stimuleringsordninger slik at rekrutteringa til læreryrket tilsvarer behovet i samfunnet. Dessuten er det stor mangel på læremiddel og læringsressurser på kvensk. Det er en utfordrende situasjon å drive opplæring i faget i dag. Lærerne bruker mye tid på å utvikle all undervisning og alt materiell selv, og det blir ikke kompensert eller tilrettelagt tidsmessig for dette ekstraarbeidet.

Kvarenes deler Sandmos syn, og hun mener at ansvaret for en god kvenskopplæring ligger både hos sentrale myndigheter og hos hver enkelt skole og utdanningsinstitusjon.

– Språkrådet ønsker at elevene skal få flere rettigheter, og disse rettighetene er det sentrale myndigheter som må gi. Kunnskapsdepartementet har selv sagt at lærermangelen er grunnen til at den nye opplæringsloven ikke bør gi rett til opplæring i kvensk i hele landet. Altså må man sikre bedre rekruttering og muligheter til lærerutdanning i kvensk. Men også lokalt trengs det tiltak. Vi ser at elever og foresatte ofte får mangelfull informasjon om hvilke rettigheter de har. Rettighetene som finnes, blir ikke oppfylt. Dette kaller vi «implementeringsgapet».

Trenger bedre statistikk og mer involvering

Sommeren 2023 leverte Sannhets- og forsoningskommisjonen sin rapport til Stortinget. Rapporten tar for seg fornorskingspolitikken og uretten som er gjort mot samer, kvener/norskfinner og skogfinner i Norge. Tap av språk og kultur er et stort tema i rapporten, og kommisjonen trekker fram språk som en av fem hovedbestanddeler i forsoningsprosessen.

Språkrådet støtter kommisjonens forslag til tiltak og løfter særlig fram behovene som gjelder kvensk språk. Et bedre opplæringssystem, bedre statistikk og systematisk involvering er hovedpunktene i Språkrådets høringssvar til Stortinget.

– Vi mangler statistikk og oversikt som gjelder kvensk språk og språkbrukere. Når vi ikke har tall, er det vanskelig å vite om et språkstyrkingstiltak fungerer. Språkrådet ønsker også bedre systemer for involvering og medbestemmelse. Alle tiltak som berører de nasjonale minoritetene, må behandles i samråd med minoritetene selv. Kvenene må bli involvert mer systematisk i saker som gjelder dem, sier Kvarenes.

Språkrådet kommer til å arbeide videre med innholdet i rapporten ved å løfte fram språkperspektivet i ulike sammenhenger.

– Språkrådet skal lage en ny strategi for arbeidet med de nasjonale minoritetsspråkene kvensk, romanes og romani. Vår rolle er å støtte, gi råd og tematisere minoritetsspørsmål som andre myndigheter ikke alltid tenker på når de skal løse sine samfunnsoppdrag.

 

Foto av Nora Marie Ollila Sandmo: Arne Hauge, Ruijan Kaiku
Foto av Margrethe Kvarenes: Oda Hveem
Alle andre foto: Ingerid Jordal