Vitsen med norsk rettskriving

No image

(13.3.20) Språkrådet er nødt til å ta hensyn til stabilitet og faktisk bruk i språknormeringa, med utgangspunkt i den norske språkvirkeligheten. Da kommer vi ikke utenom en del valgfrihet i sentrale deler av rettskrivinga.

Debattinnlegg i VG
Av Åse Wetås, direktør i Språkrådet

I innlegget «Det norske språket er en vits» (VG, 7. mars) fyrer Sanna Sarromaa løs mot valgfriheten i norsk rettskriving generelt og mot arbeidet til Språkrådet spesielt. Det er ingen hemmelighet at både bokmål og nynorsk har mange valgfrie former, og det er like godt kjent at det er delte meninger om valgfrihetens velsignelser. Hvis en skal forstå bakgrunnen for den norske rettskrivingssituasjonen, må en også kjenne til norsk språkhistorie, og den hopper Sarromaa bukk over. Det vil føre for langt å gå inn i alle detaljer i innlegget, men jeg må særlig kommentere det som gjelder Språkrådets arbeid. Her presenterer Sarromaa påstander som er direkte usanne.

Hvordan arbeider Språkrådet?

Det er ikke riktig som Sarromaa påstår, at Språkrådet arbeider ut fra at «[m]est mulig skal være tillatt dersom folk sier det, og skriftspråket skal ligge mest mulig opp til talemålet». Tvert om er stabilitet og bruk de styrende prinsippene for dagens normering av bokmål og nynorsk. Disse prinsippene er forankret i Stortinget, som legger føringene for den språkpolitikken Språkrådet har ansvar for å sette i verk. Stabilitetsprinsippet sier at hovedtrekkene i rettskrivinga skal ligge fast, mens bruksprinsippet sier at det kan gjøres mindre endringer når utviklinga i språket tilsier det. Og da er det bruken i skriftspråket vi ser på.

Innføringa av «et kompliment» ved sida av «en kompliment» i 2015 er for Sarromaa et eksempel på hvor håpløst Språkrådets arbeid er, enda det ifølge samme Sarromaa bare var Per Egil Hegge som før 2015 visste at rettskrivinga påbød hankjønn i dette ordet (altså «en kompliment»). For meg er dette tvert om et godt eksempel på at rettskrivingsendringer bør gjennomføres når utviklinga taler for det. Dersom de fleste bruker «kompliment» som et intetkjønnsord og skriver det slik, er det reint faktisk (også) et intetkjønnsord på norsk. I dette tilfellet var det ingen særlige system- eller tradisjonshensyn som talte mot en justering. Den eneste ulempa det er mulig å se, er at de som kjente til rettskrivingsstatusen som hankjønnsord, har mistet muligheten til å peke på at flertallet tar feil.

Sarromaa hopper også bukk over at de fleste rettskrivingsendringene Språkrådet har gjennomført de siste åra, har vært stryking av valgfrie former som er lite brukt. Reduksjon i valgfriheten var også formålet med både den nye bokmålsrettskrivinga som kom i 2005, og den nye nynorskrettskrivinga fra 2012.

Norsk rettskrivingshistorie

Det er et langsiktig mål at valgfriheten i rettskrivinga skal bli litt mindre. Før man går løs på de valgfrie formene, er det imidlertid viktig å kjenne den nyere språkhistoria og bakgrunnen for valgfriheten. Hovedtrekkene i bokmålsrettskrivinga stammer fra den rettskrivingsreformen vi hadde i 1938, altså en god stund før Språkrådet eller forgjengerne Norsk språkråd og Norsk språknemnd ble opprettet (i henholdsvis 2005, 1972 og 1952). I mange ordpar kan vi velge mellom former med trekk fra dansk og former med trekk fra norsk folkemål. Mange setter pris på denne valgfriheten og ser den som en verdifull del av det norske språkmangfoldet, men Sarromaa er ikke aleine om å ønske seg mindre eller ingen valgfrihet. Et av paradoksene i norsk rettskrivingsdebatt er at de som ivrer mest for en trang norm og ønsker å begrense andres formvalg, gjerne fremmer valgfriheten i praksis ved å kjempe for sine egne favoritter, både i og utenfor rettskrivinga.

Språkrådet er nødt til å ta hensyn til stabilitet og faktisk bruk i språknormeringa, med utgangspunkt i den norske språkvirkeligheten. Da kommer vi ikke utenom en del valgfrihet i sentrale deler av rettskrivinga, for eksempel mellom «fram» og «frem», «skåla» og «skålen», «sein» og «sen», «innstramming» og «innstramning». I disse og svært mange andre par er begge formene mye brukt. Da er det enklere for språkbrukerne å forholde seg til to tillatte rekker enn å skulle huske hvilken form som er riktig i hvert eneste par.  

Urovekkende om språklig gru

Det er prisverdig med språklærere som engasjerer seg i at elevene skal skrive rett. Vel så viktig er det likevel at elevene lærer å argumentere med fakta, og slik sett er Sarromaas innlegg ikke fullt så prisverdig. Det er urovekkende at en språklærer i et moderne, sivilisert samfunn karakteriserer enkelte av elevenes skriftspråksformer eller ord som «gruoppvekkende stygge». Denne karakteristikken rettes blant annet mot ordet «åssen». Dette er et spørreord med norrønt opphav («hversu») som er helt vanlig på Østlandet. Det betyr det samme som det opprinnelig lavtyske «hvordan», men det er ikke det samme ordet, og kan dermed ikke skrives «hvordan». Stort sett stenger vi ikke vanlige norske ord ute fra rettskrivinga, og i alle fall ikke på grunn av reint estetiske eller sosiale fordommer.   

Kompromiss

Den rettskrivinga vi har i dag, er et resultat av kompromisser og forsøk på sosial omfordeling. Det er ikke så ulikt det vi ser i politikken på andre samfunnsområder. På 1900-tallet raste flere store rettskrivingskamper, og lenge var det mange som fulgte private normer på sida av den offisielle, blant annet store deler av pressa. I dag er situasjonen en annen; det har aldri vært mer ro rundt normeringa av bokmål og nynorsk, og de fleste avisene følger den offisielle rettskrivinga. Det vil derfor være særdeles uklokt å endre dagens rettskriving radikalt. Det gjelder også radikal innsnevring på sosialt og estetisk grunnlag.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter