Hvem vedtar samiske og kvenske stedsnavn?

No image

(6.2.19) I dag feirer samene sin nasjonaldag. Vi gratulerer med dagen og benytter anledningen til å skrive litt om samiske og kvenske stedsnavn. Tromsø kommune vedtok i januar at sjølve byen skulle hete Romsa på samisk og Tromssa på kvensk. Samtidig fikk atten grender og bygdelag offisielle samiske navn. Er det kommunepolitikerne alene som vedtar stedsnavnene?

Det er den aktuelle kommunen som vedtar navn på byer, bygder, grender, veier, gater og liknende, mens navn på fjell, daler, bekker, tjern, myrer og andre naturformasjoner blir vedtatt av Statens kartverk. Før et stedsnavn skal bli offentlig vedtatt, blir lokalbefolkninga og fageksperter alltid hørt og får anledning til å gi råd om navnevalget. Dette skal sikre at stedsnavnet gjenspeiler den lokale navnetradisjonen, at det følger normert rettskriving, og at det ikke på noen måte er uheldig. Når ett eller flere navneforslag er på bordet, og fagfolkene har gitt råd om hvilket navn de mener bør velges, blir det gjort et endelig vedtak.

Språkrådet gir faglige råd om stedsnavn, men de samiske stedsnavnene faller utenfor vårt mandat. Samene er Norges urfolk, og spørsmål som gjelder samiske språk, blir behandla av egne institusjoner som er tilknytta Sametinget. Disse institusjonene inkluderer en stedsnavntjeneste, som ser til at samiske navn følger lokal samisk navnetradisjon og vedtatt rettskriving på nordsamisk, lulesamisk, sørsamisk og skoltesamisk.

Samene er altså Norges urfolk. Men hva med de andre minoritetsfolkene som tradisjonelt har bodd i Norge?  Disse gruppene – kvener/norskfinner, romanifolk/tatere, rom, jøder og skogfinner – kalles med et samlebegrep for Norges nasjonale minoriteter, og språkene kvensk, romani og romanes er våre nasjonale minoritetsspråk. Språkrådet har ansvaret for faglige spørsmål tilknytta de nasjonale minoritetsspråkene, norsk tegnspråk og nyere minoritetsspråk. Kvenske stedsnavnsaker blir dermed behandla av rådgivere og fagfolk i Språkrådet – men også her blir sjølsagt den lokale kvenske/norsk-finske befolkninga hørt om hva slags navn de tradisjonelt har brukt.

Noen stusser kanskje ved at det samiske navnet på Tromsø i enkelte sammenhenger skrives Romsa og i andre sammenhenger Romssa. Dette skyldes ikke ulike stavemåter eller valgfrie former, som man kanskje skulle tro. Årsaken ligger i grammatikken. Når man bøyer ord på nordsamisk, skjer det ofte konsonantforandringer i sjølve ordet som blir bøyd (ved at konsonanter kommer til, faller bort eller blir endra til en annen konsonant). Dette kalles stadieveksling. For mange substantiv på nordsamisk er det slik at den eneste forskjellen på nominativ entall (dvs. grunnformen av ordet) og genitiv entall (dvs. eiendomsformen) er at ordet gjennomgår stadieveksling. Romsa er dermed nominativsformen, mens Romssa er genitiv.

I nordsamisk brukes genitiv av stedsnavn i sammensatte uttrykk som Tromsø kommune og Finnmark fylke (teknisk sett «Tromsøs kommune» og «Finnmarks fylke», jf. «the municipality of Tromsø» på engelsk). Tromsø kommune blir dermed Romssa suohkan, mens navnet på byen alene blir Romsa. Også i kvensk brukes genitiv i slike uttrykk, derfor er det kvenske navnet på Porsanger Porsanki, mens Porsanger kommune blir Porsangin komuuni, der Porsangin er genitivsformen av navnet (og kvensk har også stadieveksling, slik at nk her er blitt til ng).

 

Språkrådet gratulerer med den samiske nasjonaldagen:

saemiej åålmegebiejjie (sørsamisk)
sáme álmmukbiejvve (lulesamisk)
sámi álbmotbeaivi (nordsamisk)

Til lykke med dagen!
Læhkoe biejjine!
Vuorbbe biejvijn!
Lihkku beivviin!

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter