Kronikk: Stedsnavn i klemme

(2.9.14) Kulturdepartementet foreslår å endre stedsnavnloven slik at eieren av et gårdsbruk alene kan bestemme skrivemåten av bruksnavnet. Denne lovendringen vil bidra til å undergrave bruksnavnene som språklige kulturminner. Det skriver Ingvil Nordland og Botolv Helleland i Stedsnavntjenesten for Østlandet og Agderfylkene i denne kronikken i Aftenposten.

Etter gjeldende lov om stadnamn (stedsnavnloven) er det Statens kartverk som fastsetter skrivemåten av de fleste gamle stedsnavn – også gårds- og bruksnavn. Kulturdepartementet har nå foreslått å endre stedsnavnloven slik at grunneieren får bestemme i saker som gjelder skrivemåten av bruksnavn, det vil si navn på den enkelte enhet under en gård (matrikkelgård). Saken ble sendt ut på høring før sommeren med høringsfrist 2. september. I høringsnotatet fremhever Kulturdepartementet at stedsnavnene er felleseie som samfunnet skal forvalte. Departementet understreker også at formålet med stedsnavnloven er å gi stedsnavnene vern, og at virkemiddelet for vern er å fastsette en skrivemåte som bygger på en språkvitenskapelig og navnefaglig vurdering. Dette synes uforenelig med at grunneierne skal bestemme over en så stor og helt sentral del av det norske navneverket. 

Stedsnavn som kulturminner

I den daglige kommunikasjonen er stedsnavnene uunnværlige. Vi bruker stedsnavn for å forklare hvor vi er fra, bor og jobber, hvor vi har vært og hvor vi skal. Stedsnavnene er likevel mer enn bare adresser i landskapet. Stedsnavnene bærer med seg følelser og assosiasjoner som den enkelte har til det aktuelle stedet. Svært mange nordmenn har dessuten et stedsnavn som etternavn. Ofte er det også sterke følelser knyttet til én bestemt skrivemåte av navnet, særlig når det samtidig fungerer som slektsnavn. Stedsnavnene er også viktige språklige kulturminner. Det språkhistoriske, kulturhistoriske og bosetningshistoriske aspektet ved navnene kaster lys over tidligere tiders liv og virke. I århundrer har stedsnavnene hovedsakelig eksistert som muntlige beskrivelser, overlevert fra generasjon til generasjon. De fleste eldre stedsnavn har ikke blitt til ved bevisst «navnedåp», og kan ikke knyttes til en bestemt opphavsperson.

Det er vanlig å dele norske stedsnavn i to hovedgrupper: naturnavn og kulturnavn. Naturnavn er navn på naturformasjoner som f.eks. Galdhøpiggen og Mjøsa, mens kulturnavn er navn som vitner om menneskelig aktivitet. Den største og viktigste undergruppen av kulturnavn er gårds- og bruksnavnene. De rundt 50.000 gårdsnavnene sammen med de om lag en halv million bruksnavnene i landet er blitt beskrevet som en norsk landnåmabok, en detaljert beskrivelse av bosetning og livsvilkår i 2000 år. Hvert enkelt navn forteller en historie om stedet på navngivningstidspunktet og er små kikkhull inn i fortiden.

Stedsnavnloven

Hovedregelen i stedsnavnloven er at skrivemåten av navnet skal fastsettes med utgangspunkt i den nedarvede lokale uttalen, men tilpasses norsk rettskrivning. Det skal også legges vekt på navnets ordhistoriske opprinnelse og skrifttradisjonen i offentlig sammenheng. I saker som gjelder bruksnavn, skal det legges særskilt vekt på eiers ønske om skrivemåte.

Svært mange som bor på og driver gårdsbruk i dag, har etternavn som er utledet av bruksnavnet. Mange grunneiere ønsker derfor at bruksnavnet skal skrives på samme måte som slektsnavnet. Valg av etternavn er imidlertid regulert i lov om personnavn, og vedtak om skrivemåten av bruksnavnet etter stedsnavnloven påvirker derfor ikke skrivemåten av etternavnet.

Kråkvål eller Krogvold

La oss si at det er uenighet om et gårdsnavn i Gjerdrum kommune i Akershus skal skrives Kråkvål eller Krogvold. Språklig har den første delen av navnet sammenheng med fuglenavnet kråke. Den siste delen av navnet er ordet vål (norrønt *váll), som i dag bare er kjent gjennom stedsnavn. Navn på -vål har trolig vært brukt om steder som er ryddet ved å felle skogen og brenne kvister og røtter i store hauger. Disse navnene finnes hovedsakelig på Østlandet, og den nedarvede uttalen av dette navneleddet her er vål med lang å og tykk l. Navnet ble tidlig skriftfestet, og er blant annet skrevet Krakeval i Biskop Eysteins Jordebok fra ca. 1400. I kilder fra 16- og 1700-tallet finner vi skrivemåter som Krogwold, Kroguold, Krogevold og Krogvold. Her har skriverne, som hadde liten kjennskap til uttalen, misoppfattet navnet, og tolket det som en sammensetning av krok og voll ’gresslette’. Utover på 1800-tallet begynte en gradvis fornorsking av stedsnavnene for blant annet å rydde opp i en del forvanskede skrivemåter. I skattematrikkelen fra 1886 er navnet skrevet Kraakvaal, mens Kråkvål er den skrivemåten som har vært brukt på offentlige kart i tiden etter at aa ble erstattet med å i rettskrivningen i 1917. Kråkvål er den skrivemåten som er mest i samsvar med reglene i stedsnavnloven, og den skrivemåten som fra et navnefaglig og språkvitenskapelig ståsted er mest korrekt.

Den foreslåtte lovendringen vil i mange tilfeller føre til at to eller flere skrivemåter av samme navn får offisiell status. Mens gårdsnavnet, altså navnet på det området som en gang omfattet hele matrikkelgården, skrives Kråkvål, kan de enkelte underbrukene, hvis eierne ønsker det, etter lovendringene få andre skrivemåter som f.eks. Krogvold eller Krogwold. Skrivemåten Kråkvål skal likevel brukes når dette stedsnavnet inngår i andre sammensetninger, som f.eks. Kråkvålsvegen, Kråkvålsåsen og Kråkvål barnehage. Dette vil skape stor forvirring om hva som er rett skrivemåte av navnet i de ulike funksjonene, blant annet i forbindelse med adressering, skilting og kartfesting.

Hva er mest verneverdig?

De fleste stedsnavnene, også gårds- og bruksnavnene, er overlevert i muntlig form fra generasjon til generasjon. Dermed blir den nedarvede lokale uttalen den språkformen som har størst verdi som kulturminne – i praksis den skrivemåten som ligger nærmest uttalen. Det er viktig å få frem at navnet på et gårdsbruk oftest står i en langt eldre tradisjon enn den tradisjonen skrivemåten av et slektsnavn representerer. Vi frykter at den foreslåtte lovendringen vil bidra til å undergrave bruksnavnene som felles språklige kulturminner og gi signaler om at disse navnene er individets og slektens eiendom.

 

Av Ingvil Nordland og Botolv Helleland, Stedsnavntjenesten for Østlandet og Agderfylkene

Publisert i Aftenposten

 

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter