Brant eller brente?

No image

Antall bilbranner i Malmö er doblet på et år, ifølge svensk politi. Malmöboerne har altså nok å fortvile over, om de ikke også skal sørge over biler som brant i fjor. Eller brente de? 

Det svake verbet brenne – brente og det sterke verbet brenne – brant er det vi kaller parverb. Slike parverb kan det være vanskelig å skille fra hverandre.

1 Det svake verbet (brenne – brente) er transitivt, og vi sier at det «tar objekt». Det betyr at det får et objekt etter seg. Dette verbet bruker vi om å brenne noe (objektet), å tilintetgjøre eller ødelegge noe med ild:

  • Vi brente opp all veden.
  • Hun brente sitt lys i begge ender.
  • Han brente ned huset.

Her er «vi», «hun» og «han» subjekt, og det som brenner («veden», «sitt lys», «huset»), er objekt. Når vi har et objekt, bøyes altså verbet svakt.

2 Det sterke verbet (brenne – brant) er intransitivt, og vi sier at det «ikke tar objekt». Det betyr at det ikke får noe objekt etter seg. Verbet betyr stå i brann, være i flammer:

  • Veden brant godt.
  • Stearinlyset brant fort ned.
  • Huset brant.

Her er veden, stearinlyset og huset subjekt i hver sin setning, og setningene er uten objekt. Når vi ikke har et objekt, bøyes altså verbet sterkt.

Et eksempel med begge verb kan tydeliggjøre forskjellen:

  • Da brannvesenet brente det gamle skuret, stod mange og så på at skuret brant.

Andre parverb som krever at vi tenker oss om, er henge, slenge, knekke, skvette og smelle.

Her er noen huskesetninger som kan hjelpe:

  • Jeg hengte opp jakka så den hang på veggen.
  • Hun slengte sekken på ryggen, og der hang den og slang.
  • Vi satt på ei grein og knekte nøtter. Da knakk greina.
  • Da bonden skvettet vann på gåsa, skvatt vi unna.
  • Mannen smelte handa i bordet så det smalt.

 

Publisert 2. september 2016

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter