Skrivemåten av kvenske navn på fiskeplasser i Altaelva

Det gode fisket som er i Altaelva for tida, er en fin anledning til å belyse noen kvenske navn på fiskeplasser, vise skrivemåten og forklare betydningene. Noen navn er enkle å forklare, mens andre ennå er utolka. Alta har vært, og er også i dag, et møtested for flere språk og kulturer. Både samisk, kvensk og norsk har hatt «en finger med» når navn på fiskeplassene er blitt til. I dag er mange gamle navn i elva oversatt til norsk, og de fleste kvenske navna ser vi blir skrevet med norsk skrivemåte. Det er også kommet nye norske navn til etter som elva og omgivelsene rundt elva reint fysisk har forandra seg; et eksempel er navnet på den fiskeplassen der mange har hatt sine lykkestunder i disse dager, Forbygninga.

De kvenske stedsnavna i Nord-Norge skal, ifølge stedsnavnloven, skrives av det offentlige med finsk skrivemåte (ortografi). Dette har vært praksis i de ti åra som loven har fungert. Den konkrete synliggjøringa av de kvenske stedsnavna, som vi har svært mange av i Finnmark og Troms, har likevel til nå dessverre vært svært sparsom.

Med «finsk skrivemåte» meines den samme skrivemåten som brukes i Finland, på svensk side av Tornedalen når man skriver tornedalsfinsk, på russisk side, i Karelen, når man skriver finsk og karelsk, og i Norge når man skriver kvensk eller finsk; altså en temmelig «internasjonal» ortografi. Elever som lærer finsk og kvensk i grunn- og videregående skoler i Finnmark og Troms, og studenter på høgskoler og universitet, lærer sjølsagt også denne felles skrivemåten.

Det er viktig å ta vare på de kvenske stedsnavna, for den forteller bl.a. om gamle tradisjoner tilknytta naturbruk, som laksefiske, de er presise naturbeskrivelser, de vitner om folkelige forestillinger og tru, eller om personer som har gjort seg fortjent til å bli huska gjennom et stedsnavn. De kvenske stedsnavna ivaretas best gjennom den felles finske skrivemåten, som både er enkel og logisk.

Hvis vi tar utgangspunkt i Altaposten sitt laksebarometer og beveger oss nedenfra og oppover i elva, kommer vi først til Patomella. Så vidt jeg vet, er det ikke noe norsk navn på plassen. Navnet er sammensatt med pato, som betyr ’stengsel’, og mella, som betyr ’(elve)mæl’; dette har altså vært en viktig plass for det gamle stengselfisket. Det neste navnet, Gammelplassen, er nok en oversettelse av det kvenske Vanhasija, som består av ordene vanha ’gammel’ og sija, som betyr ’plass, bosted, seter’. Elvestrand heter Keskiranta. Her er det litt forskjell på innholdet i det norske og det kvenske navnet, ettersom keski betyr ’midt, midtre’, mens ranta ’strand’ er det samme som norsk strand.

Så kommer vi til Pahtakorva, der den første delen av navnet, pahta, betyr ’fjellvegg, brattheng’. Dette er et naturnavn som finnes både i Nord-Finland, i Nord-Sverige og altså også her hos oss. Ordet er lånt fra det samiske bákti, og har samme betydning der. Det neste ordet, korva, betyr ’strømvirvel, liten foss’ når det er et naturnavn. (Noen vil også kjenne dette finske ordet igjen i betydninga ’øre’, altså et anatomisk øre.) Sjølve betydninga ’strømvirvel’ er trulig lånt fra samisk (goarvi). Også korva ’strømvirvel’ er et nordlig navn, ja, det finnes også i naturnavn på russisk side av grensa, i nordkarelsk. Her ser vi altså et godt eksempel på språkkontakt i Barentsregionen.

Navnet Jorra kommer sannsynligvis fra det samiske jorra, som betyr ’djup elvekulp’. Vi har også et annet samisk ord, jorri , som betyr ’bakevje, virvelstrøm i elv’. Det finnes andre, folkelige forklaringer på navnet, og ei dramatisk historie om ei samisk kvinne som har falt ned her, som antagelig het Jorra. Det neste kvenske navnet, Ala - Siera (jf. Altaposten: Nedre Sierra), er delvis utolka. Ala- er et vanlig finsk ord som betyr ’nedre’, mens Siera kanskje har noe med det samiske sierra ’atskilt, isolert’, å gjøre. Denne delen av navnet har jo også fått en egen norsk uttale, som vi vet.

Langstilla er på kvensk Pitkäsuvanto; det norske navnet er en direkte oversettelse, ettersom pitkä er det finske ordet for ’lang’ og suvanto, eller suanto, er et nordfinsk, tornedalsfinsk og kvensk ord som kommer fra samisk savvon ’stilleflytende parti i elv’. Santia er også et kvensk navn, og har ifølge kvenskspråklige altaværinger med ”sand” å gjøre.

Til slutt et lynkurs i uttale for dem som måtte føle behov for det: o uttales alltid [å], u uttales alltid [o] og k, p og t har ikke «pustelyd» som i norsk. Verre var det ikke.


Opprinnelig skrevet som et innlegg i Altaposten 14. juni 2001 av Irene Andreassen

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter