Bøgard over i historien

2. juli i år hadde bladet Vesterålen på Sortland følgende notis på bysida:

«8487 Bøgard tas ut av bruk, og ny postadresse blir Bø, 8484 Risøyhamn, melder Posten. Dermed er det oppkonstruerte navnet Bøgard gått over i historien og Bø får tilbake sitt rette navn – også i postale sammenhenger». Det er her tale om gnr. 7 i Andøy kommune, og endring skjer fra 1. oktober 2005.

Andøy hadde tidligere en hel serie med slike postadresser. I tillegg til Bøgard for Bø kan nevnes Kvalnesberget for Kvalnes, Saurastrand for Saura, Åbru for Å og Åsebakken for Åse. Grenda Tranes hadde en kort periode postadresse Tranesvågen (et eksisterende naturnavn). Grenda Åknes fikk for sin del et postalt tillegg «i Vesterålen».

I tillegg til dette kom at Nordmela lenge slet med postadressen Nordmjele. Folks syn på disse postadressene varierte ganske mye, bl.a. avhengig av om du var innfødt eller innflytter. Den lokale misnøye var mest påtakelig når det gjaldt Åbru og Bøgard – og selvsagt Nordmjele.

Alle poståpneriene det er tale om, har for mange år siden gått over i historien, postadressene like ens – med unntak for Bøgard. Uventet nok, da det i ettertid har vært flere innvendinger mot denne navnekonstruksjonen som framkom ved lokalt benkeforslag i 1940: Det heter ikke Bøgard men Bø-gården i lokalt talemål, uten at denne uttrykksmåten er noe egentlig navn. Og for øvrig er en bøgard (se ordbøkene) et gjerde mellom innmark (bø) og utmark. Men selv om en ser bort fra begge disse forhold, var det uforståelig at bø ('gard, gård') med -gard som forklarende tillegg ble godkjent av navnekonsulentene.

På landsdelsbasis var dessverre tilsvarende sjablongaktig «navneforlengelse» ikke uvanlig. Nylaget på linje med Bøgard for Bø i Bjørnskinn var Bøvær for Bø i Berg, mens Bøneset for Bø i Sortland og Bøstrand for Bø i Ballangen for så vidt utnyttet eksisterende sekundærnavn. I alle disse tilfellene ble altså det primære gårdsnavnet Bø «maskert».

På den andre siden hadde selvsagt Postverket et legitimt behov for å forhindre forvekslinger av likelydende navn. Men ettersom deres løsninger på problemet i ettertid fortoner seg tvilsomme, kan det være på sin plass å spørre om det fantes navn som ville ha fungert mer tilfredsstillende? Det er et faktum at Bø i Sortland muntlig og en sjelden gang i skrift ble omtalt som Sortlandsbø. Bø i Andøy ble tilsvarende kalt Andbø, i de mer sjeldne tilfeller der det var behov for å presisere nærmere i dagligtalen. Her kan vi da sammenlikne med navn som Andfjorden, Andenes samt Andgavlen som historisk utmerkingnavn på Gavlen lengst sør på Andøya.

I andre tilfeller fungerer navnet på aller nærmeste gård eller lokalitet som utmerking, som når Leiknesbø i Tysfjord får navn av Leiknes, mens Rambø i Tjeldsund naturlig peiles inn via navn som Ramstad og Ramsundet. Norske Gaardnavne går også ut fra at Rindbø i Lødingen står i sammenheng med Rinøya – og flere eksempler kunne nevnes.

Poenget er at den folkelige navnetradisjon i motsetning til de postale konstruksjonene respekterer at ordet bø er hovedleddet, og at utmerkingen må plasseres først. Dette skulle innebære at i den grad det engang eksisterte behov for det, ville ikke bare Andbø og Sortlandsbø ha vært legitime postale løsninger, men eventuelt også *Dønbø, *Ofotbø, *Senjabø, *Steigbø, *Trøsebø, *Vegbø osv. Også det konstruerte navneformer, men vel å merke innenfor faktisk navnelagingsmønster i nordnorsk navnetradisjon. Den geografiske orienteringsverdien er det heller ikke noe å utsette på.

Det viktigste er ikke bø-problematikken, men prinsippet: At folk kreativt visste å skjelne mellom stedsnavn som var underordnet matrikkelgården, og utmerkingsformer som fortalte hvilken geografisk plassering matrikkelgårder med likelydende navn hadde i landsdelssammenheng.

Finn Myrvang, navnekonsulent (24.08.05.)