Hang eller hengte medaljene høyt?

Selvsagt er det snakk om OL, og i iveren er det lett å glemme om et verb er transitivt eller intransitivt.

Heter det «huset brant» eller «huset brente»?

Det sterke verbet brenne – brant og det svake verbet brenne – brente er det vi kaller parverb.

Det sterke verbet (brenne – brant) er intransitivt, det vil si at det ikke tar objekt. Det betyr ’stå i brann’, ’være i flammer’: veden brenner godt, det brant i ovnen, stearinlyset brant fort ned, huset brant.

Det svake verbet (brenne – brente) er transitivt og tar objekt. Dette verbet bruker vi om å brenne noe, å tilintetgjøre eller ødelegge noe med ild:

vi brente alle papirene (på spørsmålet «hva brente vi?», får vi svaret «papirene», og vi sier at «papirene» er objekt)

vi brente bråte hele kvelden (bråte er objekt), sigaretten brente hull i duken (hull er objekt).

Et eksempel kan tydeliggjøre forskjellen:

Da brannvesenet brente det gamle skuret, stod mange og så på at skuret brant.

Andre parverb som krever at vi tenker oss om, er henge, knekke, skvette, smelle og slenge. Kanskje noen huskesetninger hjelper:

Jeg hengte opp medaljen så den hang på veggen.

Vi satt på ei grein og knekte nøtter. Da knakk greina.

Da bonden skvettet vann på gåsa, skvatt vi unna.

Mannen smelte handa i bordet så det smalt.

Hun slengte sekken på ryggen, og der hang den og slang.

 

Publisert 1. mars 2010

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter