Lesarspørsmål


Spørsmål: Korleis skal ein definere ei språkendring? Er det ei språkendring når mange yngre no seier /sj/ i staden for /kj/, til dømes /sjino/ i staden for /kjino/?

Svar: For at noko skal kunne kallast ei språkendring, må det slå igjennom og bli eit varig nytt drag i språket som dei fleste språkbrukarane i eit språksamfunn nyttar. Det må altså vere noko meir enn tidsbundne variasjonar, til dømes moteord, som går av bruk att. Sj-uttale der folk før nytta /kj/, kan bli ei språkendring dersom denne uttalen held fram med å spreie seg.

I boka Språkmøte, ei innføring i sosiolingvistikk frå 2003, er det ein utdjupande definisjon av språkendring og ei drøfting av mellom anna samanfall av sj-lyd og kj-lyd.

***

Spørsmål: I 60- og 70-åra var det vanlig blant unge i Oslo å si det golla meg (rått) når man kommenterte noe med skadefryd. Men golle står ikke i ordbøkene. Hva kan det komme av?

Svar: Vi tror det kan være en parallell til å gosse seg, som også er brukt i Oslo i samme betydning seinest fra slutten av 50-åra. Stemmer dette, er golle = godlemed stum d.

Å gosse er den vanlige uttalen av å godse, som er notert fra Telemark, Oslo, Aker og Skedsmo. Allment kjent er å godte seg. Vi har også å godne seg (uttalt gone), men det betyr snarere ‘å godgjøre seg’. Fellesnevneren for disse avledningene på -se-te-le og -ne er altså adjektivet god.

De yngste sier i dag heller det digga meg enn det golla meg eller gossa meg. Det er flere tiår siden digge slo gjennom i ungdomsspråket, men de som først brukte dette ordet på norsk, bruker neppe uttrykket det digga meg.

***

Spørsmål: Å være helt Nils er ikke helt bra. Man er vel alt fra ganske ufiks til helt dust. Men hvem var den første dusten/Nilsen?

Svar: La oss kalle ham Nikkers-Nils. I Bevingede ord står dette: «Oslo-slang fra ca. 1930. I brev til redaksjonen 1. okt. 1976 forklarer lektor R. Førsund det slik: ‘Seinere ambassadør Nils Anton Jørgensen var i sine guttedager i England en tid. Da han kom tilbake, hadde han anskaffet et par knickers som skilte seg ut fra de norske, de var trange der de norske var vide. Seinere anskaffet en gutt i samme klasse en liknende knickers, og da sa Jaquet (en annen gutt, senere restauratør): Er du blitt helt Nils, du da?’»

Vi liker å tro på denne historien. Noen bedre teori kjenner vi ikke. Vi ser uttrykket i aviser og skjønnlitteratur allerede i 1945.

For ordens skyld må vi nevne det Tone Tryti skriver i Norsk slang (1984): «Dessuten brukes ofte personnavn overført om dum person. Ingvald Marm [som gav ut ei slangordbok i 1962] nevner ‘Johan’, ‘Hans’ og ‘Anton’, og Ulf Gleditsch har med ‘Ole’, ‘Nils på pæra’, ‘Jørgen’ og ‘Petter’. Av de eldre betegnelsene er Johan og Nils de vanligste.»

***


Spørsmål:
Jeg lurer på om kanskje norsk, svensk og dansk i framtiden kan bli ett språk. Eller om iallfall svensk og norsk kan bli det? Tross sine ulikheter er de jo likere enn dialekter innenfor andre språk rundt i verden.

Svar: Det har du rett i. Dessverre er det ingen som kan svare sikkert på spørsmålet.

For det første er det vanskelig å definere hva et språk er, ut fra rent språklige kriterier. Språkforskeren Max Weinreich satte det på spissen og sa at et språk er «en dialekt med egen hær og flåte». Lingvisten Heinz Kloss prøvde å løse problemet med å dele språkbegrepet i to: Avstandsspråk er ulike språk fordi de ikke er gjensidig forståelige (som norsk og tysk), mens utbyggingsspråk, som kan være gjensidig forståelige (som norsk og svensk), er utbygd med rettskrivning, brukes som normerte språk i medier, kirke, skole osv. og oppfattes som forskjellige på språksosialt grunnlag.

Skandinavia

Nynorsk og bokmål er på mange måter like mye (eller lite) to forskjellige språk som for eksempel bokmål og dansk er det, men de blir regnet som to varianter av norsk fordi de begge brukes innenfor den norske staten.

Det er klart at norsk, svensk og dansk stammer fra det samme språket, som kalles urnordisk. Etter at de urnordiske dialektene skilte lag, har de blitt oppfattet mer og mer som egne språk. Dette henger naturligvis sammen med at Norge, Sverige og Danmark lenge har vært tre selvstendige land med hver sin offentlighet, og språkene har med noen unntak blitt «utbygd» hver for seg. Dansk, svensk og norsk har saktens påvirket hverandre etter at de skilte lag, men prosessene som går motsatt vei, er fremdeles sterke, iallfall om man skal tro nordmenn som forteller at de må snakke engelsk for å bli forstått i København.

Hvis Norge, Sverige og Danmark skulle slå seg sammen til én stat, kunne nok det skrevne og talte språket i Skandinavia igjen begynne å bli gradvis mer likt, og noe ville da sikkert blitt gjort for å tilpasse skriftspråkene til hverandre. Men i dag virker det fjernt.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter