Lesarspørsmål


Lesarspørsmål - logo

Spørsmål: Hva er den språkhistoriske bakgrunnen for verbformen ere, som blir brukt i «Vi ere en Nation, vi med» («Smaagutternes Nationalsang» av Henrik Wergeland)?

Svar: Formen ere er flertall av er. Merk til sammenligning entallsformen er lenger ute i Wergelands dikt (fra 1841): «hvor godt og vakkert Norge er».

Flertallsbøyning av verb i presens (vi komme, vi ere) og preteritum (vi skreve) forsvant gradvis etter midten av 1800-tallet i dansk-norsk.

Det forelå aldri noe vedtak fra Kirkedepartementet om å sløyfe flertallsbøyning av verb, men departementet la skolemannen Jonathan Aars’ ordlister til grunn for tidens offisielle rettskrivning. Aars gikk inn for å sløyfe flertallsformene, da de forekom stadig sjeldnere i vanlig språkbruk. I Et språk i utvikling. Noen hovedlinjer i norsk språkhistorie fra reformasjonen til våre dager (1978) redegjør Finn-Erik Vinje for utviklingen gjennom Aars’ ordlister: I førsteutgaven fra 1866 sier Aars at det ved hans egen skole er vedtatt å ikke bruke flertallsformer av verb. I tredjeutgaven fra 1874 forteller han at det knapt er noen forfatter som bruker flertallsformene konsekvent lenger. I fjerdeutgaven fra 1877 heter det at flertallsformene ikke bør brukes. Og i syvendeutgaven fra 1885 står det at de få restene som var igjen av flertallsbøyningen, er så utdøende i skriftspråket at det ikke engang er nødvendig å gjenta det urimelige i å holde fast på dem.

Et eksempel på utviklingen finnes i Henrik Ibsens forfatterskap. I debutverket Catilina fra 1850 har Ibsen så godt som gjennomført flertallsbøyningen: «et bedre Fødeland vi ville finde», «sælsomt flamme dine Blikke». I andreutgaven fra 1875 har han så forlatt flertallsmarkeringen helt: «et nyskabt fædreland vi vil os finde», «sælsomt flammer dine blikke» (sitert etter Henrik Ibsens skrifter).

Flertallsbøyning av verb er også noe brukt i norske dialekter i dag, for eksempel i Hallingdal: «ho er – me era». Ivar Aasen tok med flertallsbøyning av verb i landsmålet, og vi har et eksempel i Blix-salmen «No koma Guds englar». Slik bøyning ble tatt ut av landsmål i 1901. I gammelnorsk hadde alle verb flertallsbøyning, men den har altså gradvis forsvunnet.

***

Spørsmål: Eg ser i brosjyren dykkar om endringane i nynorsk rettskriving at det no er lov å skriva dokker og dokker som eit alternativ til de og dykk. Kan eg då skriva dåke og dåkas, sidan det er talemålsforma her hos oss?

Svar: Nei, det er ikkje meininga å opne for å skrive dialektformer. Pronomena har svært mange former i dei norske dialektane, og dei nye formene skal representere mange dialektar. Formene dokker – dokker – dokkar vart tekne inn i norma fordi mange ikkje skil mellom dei forskjellige formene av pronomenet som i de – dykk – dykkar. Kort å-lyd skriv vi oftast med o, jamfør (ei) dokke, sokk, vott, flott.

***

Spørsmål: Hvorfor sier vi paddeflat? Padden er ikke flat, den er faktisk ganske ru.

Svar: I Bokmålsordboka er paddeflat forklart med ’helt flat’, i Nynorskordboka står i tillegg «krypande, audmjuk». Paddene er jo ikke særlig høye dyr (lavere enn de fleste andre dyr av noenlunde samme størrelse), og de holder seg ned mot bakken når de går og nærmest kreker seg fram. De hopper ikke, slik som froskene gjør. Det ligger en sammenligning i ordet, flat som ei padde. Ordet padde blir brukt både om dyret og ellers i nedsettende betydning om uheldige språklige uttrykk, om biler av visse typer o.a. (nevnt i Norsk slangordbok av Tone Tryti). Ordet er først og fremst brukt i uttrykket ligge paddeflat. Det blir særlig brukt i overført betydning når noen angrer noe de har gjort, eller prøver å være ekstra ydmyke. Det var nærmest et slanguttrykk, iallfall da det ble tatt i bruk. Uttrykket ble registrert i 1957 i Nyord i norsk 1945–1975.

Spørsmål: Heter det sjelsettende, skillsettende eller skjellsettende? Når noen bruker dette ordet, høres det ofte ut som om det snakkes om en sjel. Mange uttaler ordet med lang e, /sjeelsettende/. Jeg ville ha uttalt det med dobbel l, /skjellsettende/. Har dette noe med et skille å gjøre? (Blå)skjell er vel neppe en del av opprinnelsen. Jeg oppfatter det slik at en skjellsettende opplevelse er en opplevelse som har satt et skille i livet, har åpnet ens øyne for noe annet, et slags vendepunkt.

Svar: Den siste skrivemåten din, skjellsettende, er riktig. I Bokmålsordboka står det at det første leddet er ordet skjell ’(grense)linje, skille’, som også er brukt i uttrykket gjøre rett og skjell for seg. Det samme ordet har vi ellers i forskjell. I nynorsk er skrivemåten skilsetjande.

***

Spørsmål: Hvor kommer ordet fortau fra, og hva betyr det egentlig?

Svar: Vi har antakelig fortau fra dansk fortov, der det først betydde ’åpen plass midt i en landsby’ og seinere ’jordstrimmel mellom et hus og nabohuset eller mellom et hus og gata’. Opprinnelsen til leddet -tau er det norrøne tá, som betyr ’tråkk, opptråkket plas’.

***

 

 

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter