Leserspørsmål


LeserspørsmålSpørsmål: Jeg arbeider ved en skole der vi i det siste har diskutert begrepet alumni og hva slags norsk benevnelse som det kunne være aktuelt å bruke i stedet. Selv om det kommer stadig flere alumni-foreninger her i landet, er det et ord som de færreste synes å kjenne til. Har dere et godt norsk ord for alumni? Og hva betyr det egentlig?

Svar: Den norske skrivemåten av dette ordet er enten alumnus eller alumn. Men vi tilrår å bruke det tradisjonelle norske uttrykket «tidligere elev/student». En alumn-/alumnusforening er altså en forening for tidligere elever eller studenter. I Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner er en alumn/alumnus beskrevet som «kostskoleelev som nyter visse goder» (betydning 1), og som «institusjonsboer; elev; tidligere elev» (betydning 2). Alumnus er latin for ’fostersønn’ og avledet av alere ’å gi næring’.

***

Spørsmål: Kor stammar eigentleg uttrykka styrtrik og søkkrik frå? Dei gir ikkje så mykje meining i norsk i dag.

Svar: Desse orda har nok oppstått i daglegtala for lenge sidan, og difor er det vanskeleg å seie sikkert kor dei stammar frå. Men ein kan jo tenkje seg at styrtrik tyder ’så rik at ein er nær ved å styrte’, sidan styrte kan tyde ’falle plutseleg daud om’. Og søkkrik kan tyde ’så rik at ein er nær ved å søkke’, anten i jorda eller på sjøen (mykje rikdom blei i gamle dagar frakta med båt og skip).

***

Spørsmål: Hvorfor har bokmål beholdt skrivemåten hv- i ord som hvit, hvordan og hvilken? Svenskene har jo kvitta seg med den? Og andre lånord i daglig bruk får jo fornorsket skrivemåte?

Svar: Norsk rettskrivning tar hensyn både til det historiske, det vil si hvordan ordene ble skrevet opprinnelig, og til hvordan vi uttaler dem i dag. Derfor har vi en del h-er, særlig i spørreordene, som ikke uttales. Du har rett i at det ikke er slik i svensk. Norsk og svensk rettskrivning har skilt lag på det området.

I dag er det nok ikke aktuelt å fjerne h-ene i de ordene som begynner med hv-. Denne skrivemåten er svært godt etablert i norsk rettskrivning. Spørreordene, som stort sett skrives med hv-, er dessuten en viktig gruppe ord som brukes svært ofte. (På et tidspunkt ble det bestemt at skrivemåten hverken skulle erstattes av verken. Det ble senere endret, slik at en nå kan skrive både hverken og verken.)

Det stiller seg litt annerledes med ord fra andre språk, særlig fra engelsk. Mange av disse ordene har kommet inn i norsk forholdsvis nylig, og det må tas stilling til hvordan de skal skrives i en norskspråklig sammenheng. Det er tradisjon i norsk for å fornorske skrivemåten av ord som tas opp fra andre språk, jamfør at vi skriver byråsjef og sjåfør i dag, ikke bureauchef og chauffeur.

***

Spørsmål: Når brukar vi også, og når brukar vi og så?

Svar: Også er eit sjølvstendig ord (eit adverb) og blir alltid skrive i eitt. Det blir blant anna bruka slik: «Vi trefte Hanne også», «Han ville også ha eit ord med i laget».

Og så er ei meir eller mindre tilfeldig rekkjefølgje av to sjølvstendige ord, og + så. Ein kan støyte på dei i samanhengar som desse: «Først kom presidenten, og så kom følgjet hans ti meter bak», «Ha mjølet i først og så eggeplomma», «Og så sa hanen til grisen: […]».

***

Spørsmål: Er det lov å bruke ordet du på samme måte som man, en eller folk? For eksempel: «Du kan aldri vite hvordan reaksjonen vil bli på et slikt spørsmål.»

Svar: Det er ikke galt å bruke du på denne måten på norsk. Bruken har nok tradisjonelt vært vanligst i muntlig språk. I dag sprer bruken seg i skrift kanskje på grunn av påvirkning fra engelsk, der you har vært og er vanligere enn du på norsk i slike sammenhenger. Ofte kan man eller en (eller de) være en vel så god løsning.

***

Spørsmål: Kvifor brukar vi ikkje når vi vil ha ei positiv tilbakemelding på ei utsegn? Til dømes: «Ser det ikkje godt ut?», «Er eg ikkje fin på håret?»

Svar: Ikkje er ikkje alltid ei nekting, men kan òg fungere forsterkande. Norsk referansegrammatikk (1997) skriv dette om slike tilfelle:

«Vi kan merke oss at ikke ofte også kan brukes i spørsmål uten at det innebærer en klar negasjon verken av modalverbet eller utfyllinga til dette: Vil dere ikke sitte på med oss? Burde vi ikke gå sammen om dette? Du kunne ikke låne meg ditt eksemplar? Ikke fungerer her nærmest som en egen modalitetsmarkør og tjener til å forsterke et element av overtalelse som ligger i spørsmålet. Som bekreftende svar på slike spørsmål brukes gjerne også jo, ikke ja: Vil dere sitte på med oss? – Ja, gjerne; vil dere ikke sitte på med oss? – Jo, gjerne.»

***

 

 

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter