Boble

Hanne Hukkelberg

AV HANNE HUKKELBERG

Boble
Boble av bomull
Spinner rundt
Med meg
Inni seg
Gjennomsiktig.
Sansene svimles
Synet sløres
Bobletid.
Hver detalj
Blir større her
Som snekrystallens
Mange tær og
Sirkelens mange
Hjørnetenner.

Sibirkulda føk innover Berlin. Vinden klasket snøkrystallene mot vinduet. På novemberdager som disse er det uaktuelt å gå ut. Jeg satt i en leilighet i Rükestrasse og tenkte at det var på tide å skrive en låt. Jeg hadde aldri systematisert skrivinga noe særlig på denne tiden. Hver gang jeg laget en låt, var det fordi jeg følte for det, noe inni meg som måtte ut. Som en fødsel.

Inne i leiligheten stod gassovnen på fullt, kaffekoppen brant inni håndflatene, og jeg satt der salig, undrende og åpen. Hva skal sangen handle om? Koppen sto plutselig på bordet, og jeg hadde begynt å notere ord på et papir. Det var som om kroppen min tok kontrollen, mens jeg bare observerte. Ordene snirklet seg frem på papiret, og jeg registrerte at de beskrev opplevelsen min av nuet. Gitarakkordene jeg hadde klimpret på sommeren i forkant, lå fint plassert i de varme fingrene, melodi og tekst flettet seg naturlig inn. Det var ikke mange ord. Men melodien gav vokalene lange strekk og god tid slik at det var lett å synge dem poetisk og malende. Ordene malte bilder. Zoomet inn på detaljer, slik at man kunne forestille seg tærne til snekrystaller og hjørnetennene til en sirkel. Ordene «innzoomede pixler på en dataskjerm» valgte jeg bort, selv om de var min opprinnelige idé. For ordene jeg velger, må kunne romme ulike bilder i ulike hoder.

Hvorfor tekst og musikk blir som det blir, er ikke alltid like lett å vite, selv for en opphavskvinne. Det er viktig i skrivestunden å ha vidåpne kanaler og forsøke å beskrive idéen så presist som mulig. Det er ofte vanskelig. Å skrive at en boble av bomull er gjennomsiktig, er for eksempel ikke helt logisk. Likevel klarer jeg ikke å forandre dette av hensyn til låta. Jeg blir redd for at den skal komme til å miste noe av seg selv. Grammatikk og korrekt bruk av uttrykk må noen ganger vike for ting som magefølelse og låtas levetid.

Det er sjelden låtskrivingen går så glatt som dette. Men når jeg ser det i perspektiv, tok det meg faktisk et halvt år. Låta startet å komme om sommeren og kom i sin helhet vinteren etter. Idet jeg laget gitarakkordene, tror jeg at jeg litt ubevisst fikk idéen om det som skulle bli helheten, at hjernen min det halvåret arbeidet, sjaltet ut og tok til seg lyder og ord og gav låta form. Og idet denne novemberdagen kom, lå alt perfekt til rette for at en ny sang skulle bli født.

 

-- Hanne Hukkelberg er artist.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter