Språklige rettigheter som gjelder nasjonale minoritetsspråk

Her finner du informasjon om hvilke lover og avtaler som verner og ivaretar rettighetene til brukere av våre nasjonale minoritetsspråk.

Språkene samisk, kvensk, romani og romanes er anerkjent som regions- eller minoritetsspråk i Norge. De er vernet gjennom Europarådets pakt om regions- eller minoritetsspråk (språkpakten). Vi har derimot andre nasjonale minoriteter enn kvenene/norskfinnene, rom og romanifolket/tatere, for eksempel jødene og skogfinnene. Deres språklige rettigheter er ivaretatt gjennom Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter (rammekonvensjonen). Opplæringsloven fastsetter regler som gjelder rett til opplæring i samisk og finsk.

Hva handler språkpakten og rammekonvensjonen om?

Rammekonvensjonen slår fast at religiøse, etniske eller språklige minoriteter har rett til å dyrke sin egen kultur og religion og sitt eget språk.

Språkpakten inneholder mer detaljerte og omfattende regler om språkrettigheter og om tiltak for å verne og styrke minoritetsspråk på områder som skole, høyere utdanning, medier, helse og omsorg og læremidler.

Hvem har ansvaret for hvordan disse avtalene følges opp?

Europarådet overvåker hvordan forpliktelsene i rammekonvensjonen og språkpakten følges opp på bakgrunn av rapporter fra de europeiske landene. Kommunal- og moderniseringsdepartementet har ansvar for å samordne den statlige minoritetspolitikken overfor de nasjonale minoritetene og å rapportere til Europarådet.

Hva sier opplæringsloven om retten til undervisning i finsk?

Opplæringsloven § 2-7 gir elever i grunnskolen i Troms og Finnmark rett til opplæring i finsk som andrespråk hvis minst tre elever med kvensk-finsk bakgrunn krever det. Skolen har ansvar for at elevenes rettigheter i finsk som andrespråksopplæring blir oppfylt. Opplæring i finsk følger læreplanen i finsk som andrespråk, eventuelt med lokale tilpasninger. Elevens foresatte må ta kontakt med skolen for å kreve opplæring i finsk som andrespråk.

Hva hvis skolen ikke kan tilby opplæring i finsk?

Elever som har rett til opplæring i finsk, har rett til alternativ form for opplæring når skolen ikke har eget undervisningspersonale for dette språket. Dette er hjemlet i forskriften til opplæringsloven § 7-1 (alternative opplæringsformer i samisk og finsk).

Alternative opplæringstilbud for elever i grunnskolen skal utarbeides i samarbeid med foreldrene og kan for eksempel gjennomføres som fjernundervisning, intensivundervisning eller leirskoleopphold.

Les i opplæringsloven og forskriften om alternative opplæringsformer:

Fylkesmannen i Troms eller Fylkesmannen i Finnmark er klageinstans i saker som gjelder opplæringsloven.

Andre relevante lover og forskrifter

Krav om generell studiekompetanse

Forskrift om opptak til høyere utdanning § 2-1 definerer kravet om generell studiekompetanse i nødvendige fag med timetall fra videregående opplæring. For søkere som har bestått samisk/finsk 309 timer, gjelder 309 timer norsk mot 393 uten finsk-/samiskopplæring og 113 timer historie mot 140 timer uten finsk-/samiskopplæring.

Kvensk årsenhet og finsk semesteremne er unntatt fra kravet om generell studiekompetanse for søkere som har finsk eller kvensk tilknytning, etter nærmere regler fastsatt av utdanningsinstitusjonen i henhold til forskriftens § 3-5 («unntak fra kravet om generell studiekompetanse for opptak til enkelte språkfag»). Per i dag er det kun Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet som tilbyr disse to studiene.

Fritak fra prøve i en av målformene

Studenter som har samisk, kvensk, norsk tegnspråk eller et annet minoritetsspråk som morsmål, og som ikke har vurdering i begge norske målformer fra videregående opplæring, gis fritak fra prøve i en av målformene i norsk, i henhold til forskrift for rammeplan for faglærerutdanning i praktisk og estetiske fag. Fritaket er hjemlet i § 7, Fritak fra eksamen eller prøve.

Lov om stadnamn (stedsnavnloven)

Stedsnavnsloven sikrer hensynet til kvenske stedsnavn i tråd med nasjonalt lovverk og internasjonale avtaler og konvensjoner samt i henhold til forskrift om skrivemåten av stedsnavn. Kulturdepartementet oppnevner stedsnavnkonsulenter for norske og kvenske stedsnavn. Disse skal gi veiledning og råd om skrivemåten av stedsnavn og reise navnesaker.

  • Stedsnavnloven gjelder når organer for stat, fylkeskommune og kommune skal fastsette stednavn eller deres skrivemåte. For kvenske stedsnavn skal skrivemåten følge finsk rettskrivingsprinsipp, som er lik det kvenske i tillegg til bokstavene đ og š. Skogfinske stedsnavn på Østlandet kan tilpasses norske rettskrivningsprinsipp.
  • Ved parallellnavn på norsk, samisk og kvensk må navnesaken reises samtidig.
  • Saker som gjelder kvenske stedsnavn skal sendes til lokale organisasjoner med særlig tilknytning til saken. I tillegg skal de kunngjøres i minst to aviser som er vanlig å lese på stedet, eller gjøres kjent på annen måte.
  • Stedsnavnloven regulerer også bruk av stedsnavn. Kvenske stedsnavn som blir brukt blant fastboende eller folk som har næringsmessig tilknytting til stedet, skal normalt brukes av det offentlige, for eksempel på kart, skilt og i register, sammen med eventuelt norske navn.
  • Alle stedsnavn er oppført i et sentralt register. I tillegg finnes det en kvensk stedsnavndatabase med mange tusen stedsnavn som er tilgjengelig for alle.
  • Klager skal begrunnes og omhandle alle navn og navneledd klagen gjelder. Klagen skal sendes det organet som har fastsatt skrivemåten.
  • Les mer om kvenske stedsnavn her.

Sist oppdatert: 2.3.2015

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter