Kategorier treff i 107 kategorier

Svar på språkspørsmål (587 treff)

Banning i det offentlige rom

Kan Språkrådet gjøre noe med den økende bruken av banning og stygt språk i mediene? Kampanjer mot krenkende språk i skolegården hjelper ikke mye når barn og unges forbilder i mediene snakker så stygt som de gjør.

Språkrådet kan oppfordre til god folkeskikk, men den rette klageinstansen er først og fremst de mediene det gjelder.

Dere har helt sikkert rett i at kampanjer og retningslinjer monner mindre når forbilder i mediene bryter med dem. Det er likevel begrenset hva Språkrådet kan gjøre med dette.

Språkrådet beskjeftiger seg hovedsakelig med emner som rettskrivning, fagterminologi, byråkratspråk og morsmålets status. Det hører til unntakene at stil og tone (utenom i offentlig språbruk) tas opp til bred behandling. Et slikt unntak er noe arbeid som ble gjort med kjønnsbalansert språk for en stund siden. Språkrådet har også tatt opp spørsmålet om såkalt sensitive ord, men i begge tilfeller går rådet mest ut på oppmuntring til bevisstgjøring. Det skal mye til at Språkrådet gir seg i kast med holdningskampanjer eller forsøk på å regulere andre detaljer i språkbruken i samfunnet enn de som er nevnt.

I økende grad viser og gjengir mediene folk i sitt naturlige miljø. Da er det rimelig at den virkelige språkbruken i miljøet kommer fram. Bruken av banning og kraftuttrykk i er i mange miljøer harmløst ment og i det store og hele umulig å påvirke. Den ansvarlige, redaksjonelle språkbruken kan likevel reguleres, selv om skillet mellom programskaper og deltaker er blitt mindre tydelig med tida. Mange medier, blant dem NRK, har retningslinjer for den redaksjonelle språkbruken. Lyttere og seere som er lei av stygt språk, bør derfor ta direkte kontakt med mediene.

Den utviklingen dere beskriver, ble av professor Einar Lundeby (som var medlem av tidligere Norsk språkråd) karakterisert som «intimisering og brutalisering» av det offentlige rommet (søk etter artikkelen på nettet). Det språklige hoveduttrykket for denne trenden de siste åra er kanskje ordet «fuck», som kombinerer kjønnsliv og aggresjon på en måte få vel egentlig setter pris på. Det er imidlertid lite som tyder på at folk slutter å bruke ordet når de blir gjort oppmerksom på koblingen.

Selv om grensene er uklare, og det er mye vekselvirkning, bør man skille mellom tankeløs banning og rent retorisk bruk av kraftuttrykk på den ene siden og nedsettende språkbruk på den andre. Det kan være verdt å avgrense problemet til dette siste. Men her er vi tilbake til spørsmålet om folkeskikk og god tone i samfunnet, som man neppe kan regne med at det offentlige får gjort mye med. Unntaket er skolen, der nettopp skoleverket er rette instans, tross alt.

Ellers kan vi nevne at det er blitt forsket på holdninger til banning i det offentlige rommet, og at professor Ruth Vatvedt Fjeld, som før også var språkkonsulent i NRK, har arbeidet med emnet.

Virker være, virker å være

Stadig oftere ser jeg folk skrive at noe «virker å være» eller «virker være» slik og slik. Er det korrekt norsk eller påvirkning fra engelsk «seems to be»?

Dette er snarere påvirkning fra svensk «verkar vara», kanskje med indirekte støtte i engelsk.

Innsiget i norsk er av nyere dato, for det står ikke noe om uttrykket i Finn-Erik Vinjes bok Svecismer i moderne norsk fra 1972. Søk i avisbaser tyder på at uttrykket var uvanlig i norsk før syttiåra.  

På norsk heter det tradisjonelt ikke f.eks. «Hun virker være fornøyd», men blant annet:

Hun virker fornøyd / Det virker som (om) hun er fornøyd
Hun ser fornøyd ut
(og stivere: Hun later til å være fornøyd)

Et annet eksempel er «Det virker å være et nytt fenomen». Her kan det passe med:

Det ser ut til å være et nyere fenomen
Det synes å være et nyere fenomen

«Virker (å) være» er nok blitt grammatisk riktig i norsk, i alle fall i yngre ører, men det kan være god grunn til å velge noe annet. Det er forresten skrevet en masteravhandling om emnet.

Nedenfor er et grovt bilde utviklingen i henholdsvis norske bokkilder (nb.no) og aviskilder (ATEKST). Merk at grafene bare viser forholdet mellom synonymene, og at det er mange feilkilder, særlig i den første figuren.

 

 

Partinavn og forkortelser som bryter med skrivereglene

Flere norske partinavn bryter med rettskrivningen, og forkortelsene spriker i flere retninger når det gjelder bruk av punktum og forbokstav. Skal det være slik?

Språkrådet anbefaler generelt både folk og partier å følge rettskrivningen, men i vanlig tekst bør man nok tross alt rette seg etter navneeieren i dette tilfellet.
 
I motsetning til statsorganer er partier og private organisasjoner ikke forpliktet til å følge rettskrivningen når de fastsetter navn. Det kan selvsagt diskuteres om publikum er mer forpliktet til å følge alle navneeierens krumspring enn navneeieren er til å følge rettskrivningen, men partiforkortelsene har så sterk hevd nærmest som emblemer eller ikoner at det ikke er praktisk å se dem i et strengt rettskrivningsperspektiv.
 

Navnene

 
De fleste etablerte partiene har navn som svarer fullt ut til skrivereglene: Høyre, Venstre, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet. Men Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti burde ideelt sett hatt forbokstav bare i det første leddet i navnet. Flere mindre partier har også vel mange store forbokstaver, og i en klasse for seg står Miljøpartiet De Grønne, med stor d i De. Her kunne det vært på sin plass med litt ressurssparing, men tanken er kanskje at navnet så å si består av to navn.
 

Forkortelsene

Her er forkortelsene slik partiene vil ha dem, satt opp etter type:
 
H, V
Ap, Sp
SV, MDG
KrF
FrP
 
For Rødt er R brukt, men det er vanlig å skrive det fullt ut.
 
De første tre radene er uproblematiske. Det er særlig FrP som skiller seg ut, med en stor p som skriver seg fra inni et sammensatt ord. Men Språkrådet godtar altså alle forkortelsene ovenfor (se forkortingslista). Det er også dem vi finner hos Statistisk sentralbyrå.
 
Det finnes riktignok lang tradisjon for andre varianter enn de nevnte, både i og utenfor partiene selv. I Norsk forkortingsordbok (Cappelen 1997) står for eksempel både KrF og Kr.F. I samme bok står både Frp og det mønstergyldige Fr.p. med punktum. Arbeiderpartiet er representert med A, Ap og DNA. Finn-Erik Vinjes Skriveregler (Aschehoug, 2009) nevner i tillegg AP. På nettsidene til Stortinget og i stortingsreferat er A mest brukt. (Det norske Arbeiderparti heter nå offisielt bare Arbeiderpartiet, så DNA er ikke med på lista ovenfor.)
 
I alt fra tabeller til parenteser kan man rett som det er også finne «utjevning» til for eksempel AP og SP osv. Det må være helt i orden. Se for eksempel ulike valgår her: https://www.ssb.no/valg/stortingsvalg-historiske-tabeller.
Kategorier: Egennavn Forkortinger

Fuge-s foran s, med eksemplene «midnattssol» og «høytrykksspyler»

Heter det midnattssol (med binde-s) eller midnattsol (uten binde-s)? Enn høytrykk(s)spyler?

Det heter midnattssol og høytrykksspyler med binde-s (fuge-s)

Tommelfingerregelen i dag er denne: Dersom første ledd (altså her midnatt og høytrykk), har fuge-s i alle andre sammensetninger, skal det også være fuge-s før sisteledd som begynner med s.

Hvis du er ganske sikker på at det det heter f.eks. midnattsgudstjeneste og høytrykksaktivitet, kan du altså ta sjansen på midnattssol og høytrykksspyler. Hvis du ikke er sikker, bør du slå opp i ei ordbok, for eksempel i Tanums store rettskrivningsordbok, som er den ordboka som inneholder flest sammensetninger.

I eldre litteratur kan du finne midnattsol, ikke minst i landsmål, og det kan være gode grunner for det, som vi ikke skal komme inn på her.

Delegasjonsreglement eller delegeringsreglement?

Vi arbeider med et nytt reglement for delegering av myndighet mellom ulike nivåer i kommuneadministrasjonen. Men heter det «delegasjonsreglement» eller «delegeringsreglement»? Søk på Internett viser at ca. halvparten av kommunene bruker det ene og den andre halvparten det andre.

Det bør hete «delegeringsreglement».

Delegering er ifølge Bokmålsordboka ‘det å delegere’, mens en delegasjon er  ‘utsendinger med fullmakt til å føre forhandlinger på vegne av en organisasjon, stat e.l.’

Tradisjonelt er delegasjon brukt mye om begge deler, men Språkrådet anbefaler å utnytte det skillet som grammatikken kan tilby på dette punktet, og skrive delegeringsreglement og delegering av myndighet. Ordet delegasjon kan altså reserveres for de nevnte utsendingene med fullmakt.

Amish eller amisk?

Eg skal omsetje ein tekst om kyrkjesamfunnet som på engelsk heiter «The Amish». Kan eg skrive amisk, eller skal eg halde på Amish også på norsk?

Dette kyrkjesamfunnet er i dag eit amerikansk fenomen. Det har ikkje vore vanleg å gje det fornorska skrivemåte, så vi vil rå deg til å skrive amish-folket, amish-gudsteneste osv.

Det er ikkje noko prinsipielt i vegen for å fornorske ordet til amisk, men amish vil nok gje mindre rom for misforståing. På norsk må det vere liten forbokstav i amish.

Engelsk Amish kjem frå tysk amisch, som er avleidd av namnet til den sveitsiske predikanten Jacob Ammann. Ammann verka på slutten av 1600-talet.

Dobbel(t) konsonant, enkel(t) konsonant og lignende

Heter det dobbel konsonant, dobbelt konsonant eller kanskje dobbeltkonsonant? Hva med enkel?

Det er mulig å skrive dette i både ett og to ord, men reglene for skrivemåten er ikke helt de samme for dobbel(t) og enkel(t). Sammensetning til ett ord krever uansett -t- i bokmål.

Når man uttaler det som to ord, er det riktig å skrive det i to ord også. Da kan en velge mellom dobbel konsonant og dobbelt konsonant, på både bokmål og nynorsk.

Uttalt som ett ord skal det skrives sammen. Da heter det dobbeltkonsonant (med -t-) på bokmål, mens det på nynorsk er valgfritt med dobbeltkonsonant eller dobbelkonsonant (med eller uten -t-). Et eksempel til: På nynorsk er det valgfritt med for eksempel dobbelmoral og dobbeltmoral, mens bare dobbeltmoral er korrekt i bokmål.

(I praksis finner vi en del dobbel- i bokmål også i sammensetninger, med rot i talemålet og kanskje noen ganger med støtte i svensk og engelsk. Men i intetkjønnsord og i verb og adjektiv står t-en meget sterkt og fungerer nok for mange som et intetkjønnsmerke, som i dobbeltmord og dobbeltløpet. Fordelingen mellom dobbel- og dobbelt- i nynorsk er også preget av dette.)

Enkel(t)

De samme reglene gjelder langt på vei for enkel og enkelt, men siden enkel også betyr ‘ukomplisert’, foretrekkes generelt enkelt i motsetning til dobbel(t) i bokmål, altså enkelt konsonant og enkeltkonsonant. Dette poenget gjelder likevel ikke i flertall. Det er derfor mulig med både enkle konsonanter, enkelte konsonanter (som imidertid kolliderer på en annen kant!) og enkeltkonsonanter. Uansett er det bare -t i sammensetning, som i f.eks. enkeltperson. Det er også det vanlige i nynorsk.

Når poenget er at noe er alene, men ikke i motsetning til å være i et par, er det enkelt som gjelder: «Ord som består av én enkelt vokal.»

Liste

Vi kan oppsummere med ei liste:

  • med dobbel konsonant
  • med dobbelt konsonant
  • med dobbelkonsonant (bare nynorsk)
  • med dobbeltkonsonant
  • med enkel konsonant (bare nynorsk; men med enkle konsonanter er greit)
  • med enkelt konsonant
  • med enkelkonsonant (bare nynorsk)
  • med enkeltkonsonant

Typen enkelkonsonant er ikke vanlig i nynorsk heller. Vi finner oftere enkelt- eller einskild-.

Nordiske forhold

Når det gjelder t-endelsen, går bokmål sammen med dansk. Nynorsk kan slå følge, men har også former uten -t, og det stemmer med svensk. I eldre nynorsk skrev man forresten gjerne dubbel-, også det som i svensk.

Pasientforløp – gir ordet god mening?

Helsevesenet har innført noe de kaller pasientforløp, trolig etter mønster av sykdomsforløp, behandlingsforløp og liknende. En sykdom har jo et forløp, men en pasient kan da ikke forløpe?

Dette er en diskutabel måte å bruke forløp på; sammenhengen mellom det første og det andre leddet i pasientforløp er uvanlig løs.

Her ser vi to relativt nye ord på helseområdet hentet fra Medisinsk ordbok av Magne Nylenna:

pasientforløp betegnelse på den kronologiske håndteringen en pasient får fra første kontakt til avsluttet behandling. Se også behandlingslinje og pakkeforløp.

pakkeforløp nasjonalt standardisert og normerende pasientforløp for definerte tilstander (f.eks. ulike kreftsykdommer) som skal gi rask utredning og eventuell oppstart av behandling for å unngå unødvendig ventetid.

Merk også:

behandlingslinje standardisert behandlingsopplegg for en bestemt pasientgruppe der de ulike tiltakene og arbeidsdelingen mellom involverte fagpersoner er forhåndsdefinert. Se også pakkeforløp og pasientforløp.

I pakkeforløp er forholdet mellom førsteledd og -forløp et helt annet enn i pasientforløp, så det er et ganske pussig ordpar vi har fått her.

Akkurat disse forløpsordene har vi fått fra dansk i nyere tid, og de er også noe i bruk i svensk. På danske nettsider ser vi flere eksempler på «en patients forløb». Mange vil kvi seg for å skrive «en pasients forløp» på norsk, så sammensetningen har ikke noe solid grunnlag hos oss.

Løype!

Pasientforløpet er på godt norsk den løypa pasienten går gjennom i helsevesenet. På engelsk heter det clinical pathway, patient pathway e.l. Pathway ligger snublende nær løype, som ville vært en frisk og fin metafor på dette området. Pasientløype ville dessuten vært mer logisk enn pasientforløp. Det dekker også linje bra.

På nynorsk er pasientforløp like logisk tvilsomt som på bokmål, og dessuten virker forløp alene mer papirknitrende i denne målformen. Helsevesenet bør bruke pasientløype i nynorsk.

Ordet forløps forløp/gang

Det å bruke forløp på bekostning av enklere ord som gang, er også en lang trend. For eksempel er verdensforløbet i dansk-norsk (for verdens gang) en over hundre år gammel konstruksjon. Og nedenfor ser vi utviklingsgangen til en annen sammensetning, fra N-gramtjenesten til Nasjonalbiblioteket:

Brev(er) og kontor(er) – intetkjønn flertall uten prinsipp(er)?

Hvorfor kan det hete både flere brev og flere brever, flere kontor og flere kontorer, men bare flere hus på bokmål? Er det noen regel for dette?

Når det gjelder ubestemt flertall av intetkjønnsord på bokmål, er det vanskelig å gi enkle regler.

Dobbeltformen flere kontor/kontorer er grei nok. Den følger mønsteret til ei stor gruppe flerstavingsord, som disse:

flere album/albumer, alternativ/alternativer, apotek/apoteker, apparat/apparater, argument/argumenter, bibliotek/biblioteker, departement/departementer, distrikt/distrikter, dokument/dokumenter, fenomen/fenomener, hotell/hoteller, motiv/motiver, nitrat/nitrater, organ/organer, papir/papirer, poeng/poenger (sjeldnere p.-er i sport), prinsipp/prinsipper, problem/problemer, prosjekt/prosjekter, selskap/selskaper, sertifikat/sertifikater, system/systemer, universitet/universiteter

Brorparten er lånord og ender på konsonant. Ved disse ordene står koden n3 i Bokmålsordboka.

De fleste ord på -um og -eum/-ium er imidlertid en sak for seg, for her er henholdsvis -a og -eer/-ier de vanlige formene. Ved disse ordene står bare koden n i nettordboka. Trykk på koden for få den nøyaktige bøyningen.

Lånord som slutter på en annen vokal enn -e, har oftest enkel valgfrihet:

drama/dramaer, firma/firmaer, miljø/miljøer, nivå/nivåer, skjema/skjemaer, tema/temaer

Det er verre med enstavingsordene. De aller fleste slipper riktignok bøyning i flertall: flere barnhus, lam, strå, tak, vers osv. Disse er markert med n1 i Bokmålsordboka. På den andre siden er det noen få som faktisk skal ha -er i flertall, f.eks. tøyer og salter. De er merket med n i Bokmålsordboka.

Så er det altså de som kan-er i flertall, valgfritt. De er markert med n3 i ordboka.

Enstavingsord av tre slag

Enstavingsordene med n3 faller i flere grupper rent historisk.

For det første har vi noen ord som er innlånt for lenge siden: fartøy/fartøyer, felt/felter, gods/godser, kart/karter, punkt/punkter, skilt/skilter, skjørt/skjørterstoff/stoffer, verb/verber. Her kan man velge å følge hovedmønsteret i norsk (flere fartøy, felt, gods, kart, punkt, skilt, skjørt, stoff, verb) uten at det volder problemer, men særlig stoffer kan av og til ha en presiserende verdi.

Noen av disse ordene kan ha hatt et annet kjønn i eldre tid. Det gjelder også en del mer hjemlige ord, f.eks. kinn/kinner (før hunkjønn), lodd/lodder (hankjønn, jf. en lott), skrift/skrifter (hunkjønn), syn/syner (hunkjønn). To eksempler på obligatorisk -er er flere lemmer og steder (hankjønn, jf. nynorsk stader). (Dialektene som har -er i disse ordene, er gjerne andre enn de som har -er i ordene i forrige avsnitt.) Valget av form i disse ordene kan betraktes uavhengig av valget i de andre gruppene som er nevnt i artikkelen her. Merk forresten nyansen ved bryster: Denne formen er vanligere når det gjelder dem kvinner har to av, enn ellers. 

Stilnivå er også en faktor i noen tilfeller, for eksempel er huller relativt vanligere om teoretiske hull enn om hull i ting, og velger man hol eller (om utrivelig sted:) høl, kommer ingen -er inn i bildet.

Dansk har flere flertallsendelser enn norsk i intetkjønn. Det er den historiske hovedgrunnen til at vi har slike endelser i skriftmålet. Men i noen tilfeller kan norske dialekter/sosiolekter med mer flertalls-er enn annen norsk ha spilt en viktigere rolle. Det gjelder særlig sørøstlandsk og bergensk. Her kan vi finne grunnlag for former som blader, border, breverfater, huller og verker. Ja, i sørøst er det til og med grunnlag for huser, som riktignok ikke er med i rettskrivningen.

Hva skal jeg velge?

Enstavingsordene klarer folk stort sett å velge mellom på egen hånd, på grunnlag av språkfølelsen. Vi får flere spørsmål om typen kontorer, og noen forteller at de har både sterke og uklare følelser for de ulike formene. Det er ikke så rart. Noen føler at formene med -er er mest tradisjonsrette innenfor skriftmålet, og det kan de ha rett i. Andre synes at nettopp disse formene virker barnslige, kanskje fordi de representerer utjevning av substantivbøyningen.

Om vi leter etter nytteverdien av -er, finner vi den helst i kjemien (jf. nitrater og obligatorisk salter). Ellers er det sjeldnere logisk sett bruk for et skille mellom entall og flertall. De færreste savner formen flere huser.

Det er fritt valg mellom formene der det ikke er betydningsnyanser (se ordboka). Man behøver heller ikke å være konsekvent (bortsett fra med hvert ord, selvsagt), men det kan være lurt å lage seg noen regler i stedet for å blande helt tilfeldig.

Imagen eller imaget?

Kva grammatisk kjønn har ordet image? Eg ser at både imagen og imaget er i bruk.

Image har valfritt hankjønn (imagen) eller inkjekjønn (imaget).

Kategorier: Grammatisk kjønn

Ferge eller ferje?

Hva er riktigst å bruke, ferje eller ferge? Jeg arbeider i kommunikasjonsbransjen med Stavanger og Sør-Vestlandet som virkeområde.

Det er valgfritt. Den opprinnelig danske formen ferge kom inn igjen i bokmål i 1981 og er likestilt med ferje

På Sør-Vestlandet er det tradisjonelle ei ferja – den ferjå eller ferjo.  Men man bestemmer selv om man vil ta geografiske hensyn innenfor rettskrivningen. Uansett hvor man er i landet, har man rett til å bruke et «riksdekkende» språk, og begge varianter av ferje/ferge er for så vidt riksdekkende.

Kjønnet på ferge/ferje er også blitt valgfritt. Historisk og stilistisk er det en viss sammenheng mellom på den ene siden ferje og hunkjønnsform (altså ferja pluss dialektformer som ferjo og ferjå) og på den andre siden ferge og felleskjønn (altså fergen).

Språkhistorie og dialektformer

I gammelnorsk het det ferja. En rekke g-er i norsk (selge, velge, sverge, verge, ferge) stammer fra en dansk skikk med å skrive g for j- eller w-uttale, jamfør også dansk at hærge ‘å herje’. I den norske uttalen av dansk skrift ble disse lydene også uttalt med hard g, altså med bokstavuttale. Først på 1900-tallet spredte denne seg for alvor i norske dialekter. Leter man etter den opprinnelige uttalen i dialekten, som kanskje var bevart til midten av århundret, vil man de fleste steder finne ferje, til og med i hovedstaden. Kristiania-mannen Kristian Kølle, som engasjerte seg i rettskrivningsspørsmålet på slutten av 1700-tallet, mente det burde hete Færje i stedet for Færge ut fra det vanlige talemålet, enda det var temmelig danskpreget i de kretsene han ferdedes mest i. Bokmålets bestefar, Knud Knudsen, brukte også Færje i sine skrifter.

Hos de yngste vil det likevel trolig være ferge som rår de fleste steder i landet nå. Former med grunnlag i skriftuttale er på frammarsj.

Sykepleierstudent?

Jeg arbeider med å utdanne sykepleiere, og jeg ser at studentene og utdanningen benevnes på forskjellige måter. Hvilke er mest riktige?

Sykepleierutdanning eller sykepleieutdanning?
Sykepleierstudent eller sykepleiestudent?
Sykepleierstudiet eller sykepleiestudiet?

Bokmålsordboka, med offisiell rettskrivning, har bare formene med r i sykepleierelev og sykepleierskole, ved siden av tilsvarende former med sjuke-. Også vernepleierskole er nevnt. Dette sammen med institusjonsnavnet sykepleierhøgskole taler for r i ordene du nevner, men det er rimelig med valgfrihet i sammensetninger med -student og -studium.

Noen synes at former som sykepleierstudent skurrer fordi en slik student ikke er sykepleier, men studerer faget sykepleie, jamfør logikken i medisinstudent og psykologistudent. Da er det verdt å huske at det også heter f.eks. lærerstudent, journaliststudent og veterinærstudent

Historie og utbredelse

Begge typene, med og uten r, går langt tilbake i disse ordene. Det er en tendens til at r-løs form er vanligst de første tiårene av et ords tilværelse, mens r-formen blir vanligere etter hvert (se nb.no) og dominerer når vi får sykepleierhøgskolene. Det samme gjelder når yngre slektninger med hjelpepleie(r)- , vernepleie(r)- og tannpleie(r)- kommer på banen. Men de siste tiårene har tidens tann tært kraftig på r-en i noen av sammensetningene. (Likevel ikke i dem med hjelpepleier-, for hjelpepleie er i minst grad av de nevnte «pleiene» et selvstendig begrep.)

Enkle søk på Google i dag på sykepleie(r)utdanning stadfester at formen med r er mest utbredt. Det samme gjelder når etterleddet er -student, mens stillingen er jevnere for sammensetningen med -studiet

Dansk har for øvrig sygeplejeelev og sygeplejeskole, sygeplejestuderende/sygeplejerskestuderende og (mest) sygeplejerskeuddannelse. Svensk har derimot både sjuksköterskeelev, -skola og -utbildning. Norsk står altså i en nordisk spagat.

Råd

Rådet blir r i

sykepleierutdanning (og vernepleierutdanning, tannpleierutdanning osv.)
sykepleierhøgskole
og på grunn av rettskrivningen sykepleierskole og sykepleierelev (jf. Bokmålsordboka),

men valgfri r i

sykepleierstudent/sykepleiestudent
sykepleierstudiet/sykepleiestudiet
 

Merk forresten at ubestemt form av det siste er sykepleierstudium/sykepleiestudium.

Det er dessuten like korrekt med sjuke- i første ledd.

Initialer og bindestrek

Jeg lurer på hvordan et navn som Per Hansen-Andersen skal forkortes.

Forkortelsen av Per Hansen-Andersen er enten

P.H.-A.

med punktum etter hvert navn og med bindestrek, eller i mindre formelle sammenhenger bare

PHA

 

Atkomst og atferd eller adkomst og adferd?

Heter det atkomst eller adkomst, atferd eller adferd?

Begge skrivemåter er riktige, se Bokmålsordboka.

Vi har to ulike ad i norsk, det latinske ad (som i advent) og det opprinnelig danske ad. Til den danske preposisjonen ad svarer i særnorsk tradisjon at og åt (jf. nynorsk åtferd), men ordene på ad- stammer fra skriftfellesskapet med dansk og har ikke sterk skrifttradisjon i formen at-.

Ad- var offisiell skrivemåte i bokmål til 1938. I «Ny rettskrivning 1938. Bokmål» står det på s. 16: «‘at-’ skal skrives føre ustemt kons[onant]». Dette var dels fornorsking, dels tilpassing til vanlig uttale av ad- før ustemt konsonant.

Foran stemt konsontant fortsatte man både å si og å skrive ad-. (Preposisjonen i fri bruk skulle hete at, jf. skille at, mens f.eks. innad og utad, som savnet et særnorsk motstykke, ble stående. Vi fikk synonympar som åtvaring og advarsel.)

I ordlista i det samme dokumentet finner vi blant annet atferd, atskillig og atspredelse, men ikke atkomst. Imidlertid fører 1940-utgaven av Tanums store rettskrivningsordbok opp atkomst, uten tvil som en følge av den generelle regelen i «Ny rettskrivning». K er jo en ustemt konsonant, i motsetning til f.eks. g i adgang

Variantene med ad- før ustemt konsonant kom inn igjen i bokmål 1. juli 2005 som valgfrie former.

Ageing, aldring, elding

Heter ageing elding eller aldring på norsk?

Å bli gammel heter både å eldes og å aldres. Til dette har vi elding og aldring. I forbindelse med mennesker, dyr og planter er aldring blitt det vanligste.

Å aldre finnes knapt i norsk eller dansk (svensk har imidlertid att åldra). Vi har likevel adjektivet aldrende (laget til aldret, jf. gammelnorsk aldraðr). For noen tiår siden fikk man i forbindelse med eldreomsorg bruk for en oversettelse av ageing (eller aging) som var minst mulig negativt ladd. Verbalsubstantivet aldring ble direkte knyttet til å aldres (og både å eldes og elding tapte terreng). Ordlagingsmåten kan diskuteres, men resultatet er kommet for å bli, og det fungerer greit.

Å elde er ‘å gjøre gammel’ eller snarere ‘gi mer preg av elde’, f.eks. kan sykdom, røyking og arbeid elde en. Verbalsubstantivet elding viser til slike «handlinger», men det betyr også å bli eldre og åmer preg av elde, altså å eldes. Materialer som forandrer seg (og kanskje forringes) under lagring, er utsatt for elding (men aldring har også vært brukt om dette). I forbindelse med hud er ageing opplagt elding, i andre sammenhenger kan ordet være modning eller lagring.

Aldrende viser mest til årene som går, mens eldet viser til preget årene gir. Verbalsubstantivene aldring og elding bærer preg av dette skillet. De siste tiårene er det blitt mindre vanlig å snakke om at man eldes, og relativt vanligere å si at man blir eldre. Samtidig har vi fått færre «gamle» og flere «eldre» rent språklig. Eldre og alder har altså tatt over en del av bruksområdet til gammel og elde.

Å drite på draget

Hva kommer dette uttrykket av, og hva heter det i fortid?

Skriv gjerne dreit og har driti på draget på bokmål. Når det gjelder opprinnelsen, har vi to motstridende forklaringer:

1 Draget er fra den tida vi kjørte med slede eller kjerre. Hesten kunne da stundom «bomme» og drite på draget.

2 Doen på seilskutene var i det nettet som er under baugsprydet/klyverbommen. Når man gjorde fra seg, måtte man holde i de dragene (tauene) som går langs baugsprydet, og som ble brukt til å heise seil med. Man ble ikke populær om man fikk dritt på dem.

Folk med erfaring fra henholdsvis hestekjøring og skuteseiling har gått god for hver sin forklaring.

Uttrykket står allerede i en slangordbok fra 1952, med betydningen ‘gjøre en bommert’. Det er ikke brukt i litteraturen før i Jon Michelets Orions belte fra 1977 («driter på draget»). I slangordboka står også skite på draget i spesialbetydningen ‘komme for sent’, men dette skillet er neppe noe å legge vekt på.

Man kan skrive både dret på draget og dreit på draget, men det siste er mest stilsikkert og har mest trøkk i seg. I perfektum skal det etter rettskrivningen strengt tatt hete har dritt på draget, men det er en form med tynt grunnlag, for ikke å snakke om har dritet, en form som befinner seg i bokmålsrettskrivningen av rent systematiske grunner.

I forbindelse med så uhøytidelige uttrykk som dette driter man ikke på noe drag om man tyr til folkelige former. I bokmål kan man derfor trygt skrive har driti på draget. Det samme får gjelde for det synonyme uttrykket å drite seg ut.

Man kan nok uten ekstra risiko skrive har driti på nynorsk også i disse uttrykkene, selv om det etter den siste rettskrivningen bare heter har drite; dette siste skal representere både /har drite/ og den vanligere uttalen /har drete/.

Ølet eller ølen eller øllen?

Hvorfor skriver noen ølet når det vitterlig heter øllen?

Ølet er det tradisjonelt korrekte i norsk, men vi kan også skrive ølen om en porsjon med øl.

Drikken/brygget/sorten = ølet 

Øl har alltid vært et intetkjønnsord i norsk. Man brygger (et) øl, ikke en øl, og så smaker man på ølet.

Porsjonen kan også være = ølen

Det man får servert, er også et øl, men da tenker vi helst på sorten eller brygget. Med «En øl til» ber vi om neste glass eller flaske. Noen vil da si at «det var en god øl», men det er aldri feil å si «godt øl», tvert imot (med mindre det smaker vondt, selvsagt).

Når man ber om «en øl», er det altså en slags kortvariant av en flaske e.l. med øl. «En øl» om en ølporsjon kan derfor til en viss grad sammenlignes med «en barn» om en barnebillett. Merk at få foreløpig sier flere øl(l)er, så noe typisk hankjønnsord er det ikke. Noen sier også «ei øl» (vel av ei flaske øl), men hunkjønnsvarianten har ikke fått plass i det offisielle skriftmålet.

Uttalen

Uttalen /øll/ med kort ø har spredd seg kraftig i den senere tid, men fremdeles utgjør nok Oslo-folk en stor andel av dem som uttaler ordet slik. Hovedstadsboere er mer vant enn andre med å kunne skrive nøyaktig slik de snakker, så skrivemåten øl er et aldri så lite avvik innenfor rettskrivningen. Vi kunne sammenlignet med småord som til og vel, som av praktiske grunner har beholdt den gamle skrivemåten med enkel konsonant. Men dette er ikke substantiver, så sammenligningen halter. Uansett: I overgangen fra dansk-norsk til riksmål tok man ikke bryet med å endre skrivemåten til øll. Både dansk og landsmål hadde øl (danskene riktignok med uttalen /øll/), og dessuten hadde øll-uttalen i sin tid et ganske snevert tilholdssted rent geografisk, hovedsakelig i byer rundt Oslofjorden og i et tynt sosialt sjikt andre steder.

Eksklusiv(e), inklusiv(e)

Heiter det eksklusiv meirverdiavgift eller eksklusive meirverdiavgift?

Det er valfritt.

Eksklusiv(e) tyder ‘unnateke, frårekna’, inklusiv(e) det motsette: ‘medrekna’.

Adverbet eksklusiv(e) må ikkje blandast saman med adjektivet eksklusiv ‘fornem, for nokre få utvalde’. Det kan sjølvsagt berre heite ein eksklusiv klubb og den eksklusive klubben.

 

Kategorier: Skrivemåte

Høres ut, føles ut

Kan man si at noe «høres bra ut», på samme måte som man sier at noe «ser bra ut»? Hva med «føles ut»? Og hvorfor heter det egentlig «å se ut»?

I dag må det regnes som greit å bruke høres ut på linje med ser ut. Men du bør være forsiktig med føles/kjennes ut i skrift, og lenger bør du i alle fall ikke gå om du har omdømmet kjært.

Høres ut som, føles ut som osv. er av nyere dato enn se ut som. Før brukte man helst bare høres som (uten ut) eller andre uttrykk (f.eks. lyder som). Høres ut er historisk sett smitte fra ser ut.

Også «høres ut» begynner å bli gammelt, og varianten er nå vanligere en den uten «ut». I Kunnskapsforlagets Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner finner man eksempler både med og uten ut: «så rart det enn høres», «det høres litt rart ut». Før vi ser på de andre spørsmålene, kan vi ta en titt på brukshistorien til høres ut:

Høres ut før og nå

Søker vi i Nasjonalbibliotekets samling bokhylla.no etter uttrykk i presens og preteritum, finner vi høres rart/godt ut allerede fra 1908. Går vi til N-gramtjenesten samme sted, kan vi sammenligne uttrykksfrekvenser fra et mindre korpus. Merk at grafen for «høres» inkluderer tallene for «høres ut», så når de to grafene nesten møtes på slutten i den første figuren, står det ikke likt, derimot er «høres ut» blitt helt dominerende!

(Antall og nøyaktig andel er ikke oppgitt ovenfor, for det er egentlig bare forholdet mellom grafene som er informativt.)

Utviklingen fremmes av en slags statistisk vekselvirkning: Når for eksempel «det høres lett» stadig oftere bare tolkes som ‘det er lett å høre’ i stedet for ‘det høres som om det er lett’, er det delvis fordi «det høres lett ut» tar mer og mer over i den sistnevnte betydningen.

Føles og kjennes ut er muntlig språk

Føles ut og kjennes ut er nylaginger på grunnlag av se ut og siden høres ut. Det finnes fremdeles mange som synes uttrykksmåtene er barnslige, så man gjør klokt i å unngå dem i skrift. Det er også registrert uttrykk som det smaker/smakes/lukter/virker/oppleves slik og slik ut. Vurderingen av disse er avhengig av såkalt språklig alder.
 
Kjennes godt/rart ut er belagt fra 1946 og utover, om enn meget sparsomt i begynnelsen (jf. bokhylla.no). Føles rart/godt ut dukker så vidt opp i 1937, men neste gang først i 1962, og da bare for å få det glatte lag av Andre Bjerke og Riksmålsforbundet i skriftet Hva er godt riksmål? : spørsmål og svar (s. 30–33). Bjerke svinger faktisk svøpen over alt som ikke bare ser ut, og kaller det barnslig. Eldre riksmålsikoner som Knut Hamsun, Nils Kjær og Fridtjof Nansen kom likevel i skade for å skrive «høres ut» i sin tid.
 
Merk at materialet på bokhylla.no er dominert av kvalitetssikrede kilder og sikkert mange strenge redaktører. På Internett finner vi et helt annet forhold.
 

Hvorfor se ut?

 
Før i tida kunne man faktisk bruke også verbet se uten ut i samme betydning som med ut, som i engelsk to look slik eller slik. Det historiske utgangspunktet er nok karakterisering av framtoningen til personer. I Ordbog over det danske Sprog finner vi «Du seer saa gusten, bleeg og suur» og «Du ser saa vildt».
 
Det å se (selv) og utseendet (for andre) har trolig vært to sider av samme sak. For tenk deg at noen ser sint på deg: Vedkommende ser da sint (= ser og er sint). Samtidig virker han eller hun sint på oss. Det å kaste blikk er å gi et visst inntrykk.
 
I norsk og dansk, men ikke i engelsk, har vi fått tillegg av ut. Det er greit, for man ser jo utover, ut av hodet, under øyenbrynene. Da uttrykksmåten ble vanlig om å gi et visst inntrykk, kunne andre adjektiv snike seg inn. Etter en tid ble det mulig å si f.eks. at noen så stygg ut selv om vedkommende ikke sendte blikk (looks) som var stygge. Da lå veien åpen for å omtale gjenstander på linje med folk: «Den så stygg ut.» 
 

Ut og inn er like langt

 
Preposisjonen «ut» gir bare logisk mening når vi tenker på synsretning. Men vi har jo for lengst sluttet å tenke på synet og blikket til den som ser slik og slik ut. Den logiske meningen er borte. Ut er bare en nøytral lest som andre verbuttrykk kan sys over. Skulle vi hatt en preposisjon som viste sanseretningen ved hørsel, burde det kanskje ha vært inn. Men det er altså ikke relevant.

Også i det semantisk beslektede synes er synsvinkelen så å si vrengt. Vi kan fremdeles bruke det i den opprinnelige passive betydningen, for eksempel «Dette synes (meg) merkelig» (= ‘syner seg for meg’), men det er nå vanligst å bruke det aktivt, som i «Jeg synes det er merkelig».

De to siste alternativene er korrekte, men bare innenfor hver sin målform! Slik er flertallsbøyningen i bokmål og nynorsk:

Bokmål: i sosiale medier 
Nynorsk: i sosiale medium 

I bestemt form flertall kan media være korrekt, i nynorsk eller radikalt bokmål:

Bokmål: i de sosiale mediene/media
Nynorsk:  i dei sosiale media

Mediene eller media?

Hvordan bøyes ordet medie i flertall? Jeg finner det ikke i ordboka!

Ordet et medie finnes ikke i rettskrivningen. Det heter et medium, og det bøyes akkurat som f.eks. akvarium:

medium – mediet – medier – mediene ELLER media (bokmål)
medium – mediet – medium – media (nynorsk)

Institutt for medier og kommunikasjon blir altså på nynorsk Institutt for medium og kommunikasjonMassemedium og multimedium bøyes som medium alene.

Sammensetningsformen er medie- i begge målformer: mediebransjen, multimedieteknologi. Det er parallelt med sammensetninger med andre ord på -ium, som studiepoeng og laboratorieforsøk.

Merk at media i bestem form flertall på bokmål er å regne som en radikal form på linje med f.eks. husa. Skal man være konsekvent, heter det altså husene som er omtalt i mediene / husa som er omtalt i media.

Ofte brukes media uten rot i bøyningssystemet, jf. Aftenposten multimedia, der det siste vel betyr det samme som multimedier. Media i ubestemt flertall har riktignok vært innenfor rettskrivningen før (flere massemedia), men hverken dette eller media brukt som et ubøyelig massesubstantiv er korrekt i dag.

Energi, strategi og giro: uttale

Ordet energi blir uttalt både /energi/ og /enersji/. Strategi har òg to uttalar, men det heiter berre /sjiro/ for giro. Kva er rettast?

Det finst ingen offisielle reglar her, men Språkrådet tilrår den bokstavrette uttalen, altså /energi/ og /strategi/. Giro kan likevel berre heite /sjiro/ på norsk.

Bokstavrett uttale av substantiva energi og strategi er i alle fall eit enklare utgangspunkt i norskundervisninga, for dei avleidde adjektiva energisk og strategisk blir alltid uttalte med /g/.

Rådet om hard g i energi gjeld særleg i fysikksamanheng. I tydinga ‘persons arbeidsevne og arbeidskraft’ er det relativt vanlegare med /enersji/. Nokre ordbøker skil mellom /energi/ i den fyrste tydinga og valfritt /energi/ eller /enersji/ i den andre.

I Bjarne Berulfsens Norsk uttaleordbok (1969) er energi og strategi med hard g sett opp som «korrekt» uttale. Den same uttalen finn vi i Norsk riksmålsordbok (1937). Dette kan ha vore rekna som den rettaste uttalen fordi orda opphavleg kjem frå frå gresk, der dei har g-lyd. Tysk og dansk har forresten òg hard uttale. Uttalen med sj-lyd har kome til Norden frå fransk og har vunne fram i Sverige. I dag har han òg stønad i engelsk.

For ordet giro er det utan tvil /sjiro/ som er gjengs uttale. Ordet er lånt frå italiensk, der det har ein liknande uttale. (Det i siste instans greske opphavet er her for fjernt og irrelevant til å spela noka rolle.)

Reglar for forbokstavord som PC, TV, NATO og FN

Kva er reglane for store og små bokstavar i forbokstavord?

Vi må skilje mellom ulike slags forbokstavord (initialord).

Særnamn (eigennamn): store

Forkortingar for særnamn blir oftast skrivne med store bokstavar:

Dei sameinte nasjonane > SN (eller FN)
Norsk rikskringkasting
> NRK

Slike forkortingar les vi bokstav for bokstav: ess-enn, eff-enn, enn-err-kå.

Særnamn som blir uttalte i eitt: store/små

Særnamn i form av forbokstavord som kan lesast i eitt (akronym), kan skrivast på to måtar:

North Atlantic Treaty Organization > NATO eller Nato
UNESCO/Unesco

Genitiv

I genitiv legg vi ein liten s til:

FNs, NRKs, NATOs eller Natos, UNESCOs eller Unescos

Samnamn (fellesnamn): store/små

Forbokstavord som er samnamn, kan skrivast med store eller små bokstavar:

BH/bh (eventuelt behå), CD/cd, EDB/edb, ENØK/enøk, LP/lp, PC/pc, TV/tv, WC/wc

Språkrådet har tilrådd små bokstavar, mellom anna fordi det da er lettare å skilje forkortingane frå særnamn. Men ord som i prinsippet kan − men ikkje bør − lesast i eitt (som IT, IKT og ID), kan ein i alle tilfelle gjerne skrive med store bokstavar.

Det finst unnatak, som AS, ISBN, PR og nokre andre. SMS skulle i prinsippet gå som TV/tv, men førebels står det berre med store bokstavar i ordbøkene; slik held det òg betre avstand til sms. (med punktum) i tydinga ‘samansetning’.

Bøying

Merk bøyingsformene av ord som pc, tv, cd-rom:

pc-en – pc-er – pc-ane
PC-en – PC-er – PC-ane
(ikkje: pc'en eller pcen eller PC'en eller PCen osv.)

cd-rom-en – cd-rom-ar – cd-rom-ane
CD-ROM-en – CD-ROM-ar – CD-ROM-ane

I slike samnamn får vi apostrof før genitivs-s: ein pc's yting.

Samansetning

Forbokstavord som ikkje er akronym, får bindestrek i samansetningar:

sommar-OL, FN-vedtak, farge-TV eller farge-tv, PC-kjøp eller pc-kjøp

Forbokstavord som er blitt vanlege ord

Ein del opphavlege forbokstavord har fest seg i norsk som vanlege ord, til dømes japp (av YAP ‘Young Aspiring Professionals’), laser, radar. Slike ord blir bøygde og samansette på vanleg måte: ein jappjappenjapparjappane, laserskrivar, radarstasjon.

Unnatak

Reglane ovanfor er etter den gjeldande offisielle rettskrivinga. Private institusjonar og firma rår sjølv over namna sine og kan avgjere korleis eventuelle forkortingar skal skrivast. Eit døme er DnB for Den norske Bank (ein arv frå DnC for Den norske Creditbank), som forresten vart endra til DNB i 2011. Eit anna døme er partinamn, som KrF.

Innanfor fysikk og kjemi finn vi viktige internasjonale unnatak som dB og pH, og dessutan har heile feltet forsking og utvikling fått lov til å skilje seg frå hovudreglane med forkortinga FoU.

I like måte

Hvordan staves det ofte brukte muntlige uttrykket /i lige måde/? Skrives det slik det uttales?

Det riktige er å skrive «i like måte», altså med k og t.

Før 1907 skrev man mer eller mindre dansk, og da skulle det være «i lige maade». I perioden 1907–1917 var det valgfritt med «i lige maade» og «i like maate» (norsk skrivemåte). I 1917 ble «i like måte» (altså også med moderne å) fastsatt som den eneste riktige skrivemåten.

Uttalen

Uttalen henger likevel igjen i dansken. Både i Bokmålsordboka og i Tanums store rettskrivningsordbok opplyses det at skrivemåten er «takk, i like måte», men at det ofte uttales /i lige måde/. Bjarne Berulfsen skriver i Norsk uttaleordbok (1969) at «i lige måde» og «kjøbmann» fremdeles må aksepteres som uttalemåter ved siden av de bokstavrette med hard konsonant.

Uttrykket er et ganske snodig språklig fossil, for et slikt forhold mellom skrift og uttale er uvanlig i moderne norsk.

Andre uttrykk

Et annet uttrykk for i like måte er det enklere like så, som er uproblematisk. Mange steder er uttrykkene blandet sammen til i like så (ofte uttalt i li(g)e så). Denne sistnevnte hybriden kan ikke anbefales i skrift.

Det kan derimot takk det samme og takk like ens.

 

PC-en, PC-bruken og hjemme-PC-ordningen

Vi har valgt å skrive «PCen» uten bindestrek, og noen mener det ser bedre ut med f.eks. «hjemme-PCen» enn «hjemme-PC-en». Hva er riktig?

Forbokstavord som pc, cd, tv, pdf, abc og bh skal skilles ut med bindestrek både før en bøyningsending og når det settes sammen med nye ledd foran eller etter.

Hvis vi velger små bokstaver, som er valgfritt, får vi altså for eksempel:

pc-en, pc-bruk, hjemme-pc, hjemme-pc-en, hjemme-pc-ordning
cd-utgivelse
, jazz-cd, jazz-cd-en

De samme opplysningene finner du for øvrig på www.sprakradet.no/sprakhjelp/Skriveregler/tegn/Bindestrek:

I bøyde former av forkortelser o.l. og i avledninger bruker vi bindestrek slik:
pc-en, pc-er, pc-ene (men: en pc’s prosessor, se artikkelen om apostrof)

Hårete mål og våte drømmer

Eg har undra meg over kva uttrykket «hårete mål» kjem frå. Tyder det noko anna enn høge mål, eller er det berre eit moteuttrykk som mange nyttar for å vere «in»? «Våte drømmer» er eit anna uttrykk det kan stillast tilsvarande spørsmål om.

 

Nytta slik er hårete absolutt eit moteord med opphav i slang, men det kan godt hende at det er kome for å bli. Våte draumar har ei spesifikk konkret tyding på det seksuelle området, men ein kan gjerne vurdere om bruken i overført tyding alltid er like naudsynt, i alle fall om ein berre meiner ynskjedraum.

I Tone Trytis Norsk slang (1984) er hårete notert som eit «minusadjektiv» (nærmast = ‘grove og skremmande’), men no kan det brukast positivt.

Begge bruksmåtane kjem frå engelsk. Slangordbøker for engelsk viser at hairy lenge har vore brukt med både positiv og negativ tyding, i ei rekkje samanhengar og på til dels ulik måte i ulike variantar av engelsk (amerikansk, britisk, irsk osv.). Ei mogleg bru til den nye tydinga er attenhundretals engelsk universitetsslang, der hairy kunne tyde ‘vanskeleg’.

Det kan sjå ut til at reklamemannen Ingebrigt Steen Jensen har noko av æra for at uttrykket er omsett til norsk. Det eldste dømet vi finn i avisene, er frå Dagens Næringsliv 31.3.2000:

Når det gjeld «våte drømmer», eller rettare sagt «våte draumar» (på nynorsk), er «wet dreams» notert på engelsk alt i 1920-åra. Denne uttrykksmåten har opphavleg klåre seksuelle undertonar. Det kan vere greitt å vite før ein slår om seg med uttrykket. Som det står i boka Våre drømmer (no. utg. Cappelen 1963):

 

Nord-Norge, nordnorsk og bindestrek

Heter det nordnorsk, nord-norsk eller Nord-Norsk?

Navnet på landsdelen skrives Nord-Norge, men det tilsvarende adjektivet skrives uten bindestrek, altså nordnorsk.

På samme måten er det med disse:

Sør-Norge og sørnorsk
Midt-Norge
og midtnorsk
Vest-Norge og vestnorsk
Øst-Norge
og østnorsk

Variable eller variabler?

Heter det flere variabler eller flere variable?

Skriv «flere variabler».

En variabel er en substantivering av adjektivet variabel, som i «variabel størrelse». Lenge ble variabel brukt med et underforstått «størrelse» som klang med. Det var da rimelig å skrive «flere variable [størrelser]».

Men i dag står variabel helt på egne bein med bestemt form variabelen, og da er det riktigst å skrive flere variabler (nynorsk variablar). «Flere paralleller» er en ganske god parallell, for dette substantivet kommer av adjektivet parallell.

I Bokmålsordboka og Nynorskordboka finner du bøyningsmønsteret for ord ved å klikke på forkortelsen for ordklassen etter ordet (f.eks. adj eller v). Da vises bøyningen av oppslagsordet. 

DNA-et eller DNAet?

Bør ein skriva «DNA-et» eller «DNAet» i samanhengar som «DNA-et til ein organisme»?

 Rett skrivemåte er «DNA-et» med bindestrek.

«DNA» er eit forbokstavord som må lesast bokstav for bokstav. I samansetningar bruker ein òg bindestrek: «DNA-molekyl».

 

 

 

 

Kva tyder sic?

Eg likar å lese aviser, men det er eit ord som av og til dukkar opp i debattinnlegg, som eg ikkje blir klok på. Kva tyder det vesle ordet sic, og kvifor bruker folk det?

Sic er latin og kan brukast i skrift for å vise at noko faktisk skal stå slik det står.

I bokstavrett attgjeving av feil

Ordet sic tyder ‘slik’ eller ‘såleis’. Det er ei forkorting av det latinske uttrykket sic erat scriptum ‘slik blei det skrive’. Det blir brukt i samband med sitat – kanskje særleg i fagtekstar – for å indikere at ein feil eller uvanleg skrivemåte faktisk står slik i kjelda, og at ein derfor er nøydd til å sitere det på denne måten. Ein sikrar seg altså mot at lesarane trur det er ein sjølv som står bak feilen. Her er eit døme på dette:

I Firda 25.1. skriv ein innsendar i eit lesarinnlegg at «presteskapet skal ikke ha løyve til å vise vekk og velge hvilken (sic) barn som skal døpes inn i statskirken eller ikke».

Den som skriv, tar her avstand frå uttrykket «hvilken barn» i originalen.

Når noko berre ser gale ut

Ein litt annan bruksmåte er det når sic blir brukt for å vise at noko faktisk er rett, sjølv om det kan sjå ut som ein feil:

I ferien skal vi dykke utanfor Oslob (sic) på øya Cebu.

Ved første augekast kunne ein tru at stavemåten «Oslob» var feil, men det finst faktisk ein stad som heiter Oslob på Filippinane.

Uturvande sic

Nokre skribentar likar å bruke sic for å markere ei utsegn som ein ikkje går god for:

Han er derfor «hundre prosent sikker» (sic) på at den tyske omsetjinga av Menneske og maktene ikkje kom seg gjennom sensuren «utan å ha vorte fingra med».

Her er sic strengt tatt ikkje naudsynt, for hermeteikna markerer godt nok at det er snakk om eit direkte sitat.

 

Å tvitre på Twitter, ei tvitring eller ein tweet?

Kva meiner Språkrådet om fornorsking av orda Twitter og tweet? Og kva for verb passar det å bruke om det å publisere noko på Twitter?

Vi tilrår å bruke verbet tvitre om det å skrive noko på Twitter. Det ein tvitrar, er ei twittermelding eller tvitring.

Twitter i seg sjølv er eit beskytta merkenamn, så her tilrår vi ikkje bruk av enkelt-v. I samansetningar kan ein anten bruke stor forbokstav og bindestrek (Twitter-melding) eller droppe bindestreken og bruke liten forbokstav (twittermelding).

Verbet tvitre kling godt på norsk. Det liknar på vitre, som tyder ‘varsle, gje melding’ samstundes som det minner om kvitre. Faktisk finst det òg belegg for verbet tvitre med tydinga ‘kvitre’ i norske dialektar, sjå Norsk Ordbok.

Sjølve meldinga kan gjerne kallast ei tvitring. Tvitring er avleidd av verbet tvitre, og skal altså skrivast med enkelt-v.

 

Korrigent

Kan eg bruke korrigent om ein person som korrigerer noko – slik ein dirigent dirigerer?

Korrigent er ikkje eit etablert ord i norsk i dag.

Det er fullt mogleg å danne dette ordet frå latin corrigens ‘rettande’ (som har bøyingsformer på corrigent-). Ein finn nokre få døme på dette ordet på norske nettsider, men det er ikkje ein etablert del av norsk ordtilfang. Det er opp til deg og andre språkbrukarar å ta ordet i bruk på norsk. Blir det brukt mykje, kan det òg tenkjast å kome inn i ordbøkene etter kvart.

Du nemner ikkje noko om bruksområdet til ordet. Kva vil til dømes vere skilnaden på ein korrigent og ein rettar, som er eit etablert ord?

Ver elles merksam på at det allereie finst eit faguttrykk med samme opphav: Medisinsk ordbok har oppslaget korrigentia ‘stoffer som tilsettes medisiner for å bedre smaken’.

Nordkvinne

Det kjennest feil og rart for meg som kvinne å bli kalla for nordmann. Eg er jo ikkje mann. Kan eg bruke nordkvinne i staden?

Nordmann kan brukast om folk av begge kjønn. Ingen kan nekte deg å skrive nordkvinne, men andre kan kome til å stusse om du bruker det.

Nynorskordboka definerer nordmann som ‘person frå Noreg’. Historisk har ordet mann vore brukt om menneske uavhengig av kjønn. Etter kvart har tydinga ‘menneske av hankjønn’ blitt meir dominerande, og i lys av dette er det ikkje så merkeleg at du reagerer mot å bli kalla nordmann.

Det er ikkje noko i vegen for å bruke ordet nordkvinne. Dette ordet er noko brukt, men ikkje så mykje at vi kan seie at det er etablert i norsk allmennspråk. Ofte kan det vere vel så naturleg å bruke norsk kvinne. Om ein ikkje vil spesifisere kjønnet, kan ein elles bruke adjektivet norsk aleine, som i «eg er norsk».

Du kan lese meir om kjønn, språk og ideologi i denne artikkelen frå Språknytt. Søk i svarbasen etter «nordmann», så finn du svar på eit liknande spørsmål.

Emeritus eller emerita?

Under overskriften «Kjønnsbalansert språk» på Språkrådets nettsider står  dette: «Professor emeritus er tittel for en mannlig professor som har gått  av med pensjon. For kvinnelige professorer er tittelen professor emerita.» Ifølge latinkjennere er det ikke korrekt latin å bytte ut -us med -a for kvinner. Se f.eks. denne tråden på UiOs språkforum.

I et likestillingsperspektiv kan professor + emerita sees som det minste av tre onder. De to andre er å kalle en kvinne professor emeritus (grammatisk hankjønn) og å konstruere et nytt ord profestrix.

Noen ord på -or kunne ha en parallell i et hunkjønnsord på -rix, men i klassisk latin vil vi lete fåfengt etter profestrix (flere profestrices).

Professor er altså bare et hankjønnsord på latin. Det er i utgangspunktet -us , ikke -a, som er hankjønnsendelsen i tilhørende adjektiver og partisipper. Derfor heter det tradisjonelt professor emeritus. Hankjønnsadjektivet emeritus har hunkjønnsmotstykket emerita. I denne lille artikkelen forklarer professor Claus Krag hvorfor det av og til er mulig å kombinere denne formen med et hankjønnssubstantiv for å få fram det biologiske kjønnet.

Flere latinforskere kaller seg professor emerita, bl.a. Monica Hedlund (Uppsala Universitet). Hvis dette blir vanlig i fagmiljøet, har ikke Språkrådet noe imot det. Man bør i det minste rette seg etter den aktuelle professorens ønske.

Rådet i rettledningen på nettsidene er kanskje likevel for bombastisk. Det er ikke feil om en kvinne kaller seg professor emeritus. Vi kan kanskje sammenligne med nynorsk (men vi må ty til andre adjektiver for å få fram forskjellen): «Ei lita professor» er opplagt hunkjønn, men skurrer for de fleste, mens «ein liten professor» kan være av et hvilket som helst biologisk kjønn.

Ellers ser vi tendenser til å bruke både emeritus og emerita i mindre akademiske sammenhenger der det ikke tradisjonelt hører hjemme. Det kan ikke kalles klart og greit språk.

 

Ikke på langt nær eller på langt nær?

Hvis jeg skal uttrykke at jeg har mye mindre å rutte med enn naboen, skal jeg da si «Jeg er på langt nær så rik som ham» eller «Jeg er ikke på langt nær så rik som ham»? Det virker som om disse to uttrykkene brukes om hverandre, men all logikk tilsier jo at de har ulike betydninger.

Ja, her må vi sette logikken litt til side. Begge deler må regnes som riktig, og varianten med nektelse er rotfestet i tradisjonell språkbruk. I Bokmålsordboka står uttrykket (foreløpig) bare med nektelse, mens Nynorskordboka og Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner har valgfrihet.  

Framstillingen nedenfor er ikke nødvendigvis språkhistorisk korrekt, men den kan illustrere hvordan to motsatte konstruksjoner kan få samme betydning.

Litt haltende parallell: «langt fra (ikke)»

Hvis vi tenker oss at på langt nær står for det samme som langt ifra, med god margin o.l. (jf. engelsk by far) og har vært løsere knyttet til adjektivet, kan vi godta dette:

  • er ikke så rik – (nei) langt ifra!

Vi kan videre tenke oss denne forskyvningen:

  • er ikke – langt ifra! – så rik

Ser vi etter i språkhistorien (jf. Ordbog over det danske Sprog)finner vi faktisk noe som svarer til både dette og det følgende:

  • er – langt ifra – ikke så rik

Allerede for et par hundre år siden betydde faktisk «er langtfra» og «er langtfra ikke» det samme i dansk. Vi har forlatt varianten med den forsterkede nektelsen, slik at «langt ifra ikke» virker feil. «Langt ifra» + adjektiv har jo uten videre den nektende betydningen.

«På langt nær (ikke)»

Men så langt er det (på langt nær!) ikke kommet med «på langt nær ikke». Riktignok er det mange som sløyfer «ikke», Men fordi «på langt nær» er vanskeligere å tolke bokstavelig enn «langt fra», lever de fleste fremdeles godt med den gamle forsterkede nektelsen (som bare tilsynelatende er dobbel nektelse).

Noen av dem som sløyfer «ikke», gjør det nok fordi de virkelig tenker seg en slags nektelse i «på langt nær» (som i «langt fra»), andre fordi de ubevisst knytter uttrykket så sterkt til nektelse at «ikke» blir overflødig. Noe liknende har skjedd i fransk med «ne ... pas» (‘ikke ... det grann’) og «ne ... rien» (‘ikke ... en ting’), slik at «pas» og «rien» nå kan stå aleine og bety henholdsvis ‘ikke’ og ‘ingenting'. I dagens spansk brukes både «no en absoluto» og «en absoluto» i betydningen ‘slett ikke’, sjøl om det i utgangspunktet bare var «no en absoluto» som hadde nektende betydning.

Uansett: Siden «på langt nær» bare brukes i én sammenheng, er det så «robust» at det fungerer på samme måte med og uten «ikke».

Bestseller eller bestselger?

Hvorfor heter det bestselger i ordboka når folk uansett sier bestseller, som på engelsk?

Det har alltid vært vanligst å si /selle/ for selge også, så den enkleste måten å behandle selge(r) og bestselger på i norsk er å gi dem samme skrivemåte.

Skrivemåten med -g- er en arv fra dansk skriftspråk (ikke dansk tale, der det heter selje). Bokstavuttale med g er blitt ganske vanlig i velge, men ikke så mange sier selge med g. Man kan altså velge å betrakte g-en som stum der det passer.

Fra 1938 hadde bokmål faktisk valgfritt selle i skrift. Denne varianten slo imidlertid ikke an og ble redusert til sideform i 1959 før den ble tatt bort i 1981. De tilhørende fortidsformene var sol(l)te og sol(l)t.

Velje var forresten sideform fra 1938 til 1959, med fortid valte som hovedform fra 1938 til 1959 og som sideform til 1981. Deretter rådde g-ene alene i begge ordene i alle former.

I nynorsk heter det å selje eller selja og ein seljar. Det gir besteljar, ikke ulikt bästsäljare, som har vunnet fram i Sverige. Mens vi har tatt vare på g-en i bokmål, bruker danskene bestseller. Men merk at de uttaler -selger og -seller ulikt, slik at en annen skrivemåte i lånordet (eller oversettelseslånet) er bedre motivert hos dem.

Stor forbokstav på partar i kontraktar?

Når vi i vårt juridiske firma utformar kontraktar, skriv vi gjerne partane i kontrakten med store forbokstavar: Festar, Bortfestar, Utleigar, Leigetakar, Leverandør osb. Er denne praksisen korrekt?

Språkrådet tilrår å bruke små forbokstavar i slike tilfelle. Skriv helst festaren osv.

Dette er ikkje omtalt i reglane for bruk av liten og stor forbokstav, slik vi finn dei til dømes på nettsidene våre. Da må vi sjå på dei allmenne prinsippa som ligg til grunn for reglane. Norsk rettskriving er minimalistisk på den måten at vi bruker liten forbokstav alle stader der det ikkje er særleg grunn til å bruke stor.

Særnamn

Den fremste «særlege grunnen» til å bruke stor forbokstav er at eit ord er eit særnamn (eigennamn). Når vi nyttar eit samnamn (fellesnamn) i staden for eit særnamn, bruker vi som regel liten forbokstav. Til dømes kan samnamna ordføraren og departementet i rett samanheng vise til det same som Marit Halvorsen og Utanriksdepartementet.

Kontraktar

Kontraktar skil seg ikkje frå andre teksttypar i denne samanhengen. I ein konkret kontrakt vil ord som festar eller leigetakar vise til einskildpersonar med særnamn, men det gjer ikkje desse orda til særnamn. Dersom det i innleiinga til kontrakten også er presisert kven festaren eller leigetakaren er, kan vi ikkje sjå nokon god praktisk grunn til å bryte hovudregelen. Med andre ord bør de halde dykk til små forbokstavar også her.

Dersom ein veit talet på partane, kan ein forresten godt nytte rett tal og bunden form i staden for naken form, altså til dømes festaren og leigetakarane.

Bjørnetjeneste

Hva betyr egentlig bjørnetjeneste? Jeg mener at det er å gjøre noen en tjeneste som viser seg å ha negative følger, mens barna mine mener at det er å gjøre noen en kjempetjeneste. Det eneste vi er enige om, er at det vil være en bjørnetjeneste om jeg gjør leksene for dem!

Ordet henspiller på en fabel av franskmannen Jean de La Fontaine (1621–1695). Fabelen forteller om en bjørn som ville jage ei flue fra sin herres nese med en stein og kom i skade for å knuse herrens hode.

Dette er jo et sterkt bilde i forbindelse med leksehjelp, men hvis man gjør barna uselvstendige med overdreven hjelp, er det ikke helt ueffent.

Vi foreslår at du står på ditt og lærer barna den tradisjonelle betydningen, for vinner den nye betydningen fram, ødelegger det for et godt ord som vi ikke har noe like fyndig alternativ til. Når man har hørt om Fontaines fabel, bør det være lett å huske hva bjørnetjeneste betyr. (Det er ikke som med betydningsglidningen til f.eks. forfordele og andre ord som er vanskelige å henge på en knagg.)

Du snyter altså barna for en bjørnetjeneste ved å lære dem ordet. Til gjengjeld kan de jo få en helt ufarlig bjørneklem eller bamseklem. Det kan forresten tenkes at disse ordene har påvirket bjørnetjeneste i «positiv» retning.

Ordet er kjent i bl.a. tysk (Bärendienst), svensk og dansk. Fransk har le pavé de l'ours ‘bjørnestein’ (for bjørnen brukte en stein), mens service d'ours er mindre kjent. Engelsk mangler ordet. Når bjørnetjeneste oversettes til engelsk i ordbøkene, kan det være slik:

bjørnetjeneste: disservice (meant for somebody's good), well-meant but very awkward help; å gjøre noen en bjørnetjeneste: to do somebody a disservice, to do somebody a bad turn

Historien om denne «tjenesten» er eldre enn La Fontaine. Den kan visst spores tilbake til India, der det er en ape som gjør bjørnetjenesten.

Kjønnsnøytralt pronomen: han, hun, hen?

Kan man bruke hen (eventuelt hin) i stedet for han/hun i en rapport der man viser til en tenkt person av hvilket kjønn som helst? Kan man forresten bruke hun i stedet for han i slike abstrakte sammenhenger?

Som pronomen er hen ledig i norsk, men ikke uten lyte. Privatpersoner står fritt til å bruke det, men det er lurt å vurdere både bruksområdet og målgruppa nøye. Formelen han/hun eller hun/han er en undervurdert løsning på kjønnsnøytralitetsproblemet.

Ordet hen ble lansert i svensk i 1966 og er visst inspirert av det kjønnsnøytrale finske hän. I Svensk ordbok fra 2009 var den, ikke hen, anbefalt som kjønnsøytralt pronomen. Men så ble hen tatt inn i Svenska Akademiens ordlista i 2015.

Ikke hin!

Hin er derimot ikke et ledig ord i norsk. Det betyr ‘den andre’. Vi fraråder på det sterkeste å bruke hin i den aktuelle betydningen. Hin er for øvrig hankjønn (hunkjønn er hi og intetkjønn hitt).

Muntlig lyte

Sett i lys av vanlig norsk talemål er det et problem at n-en i hen minner om et hankjønnsmerke. Vi ser (eller rettere sagt hører) det klart i trykklett stilling: «Hvor har hen gjort av seg» vil i sørøstnorsk uvilkårlig bli noe slikt som /vor har '(e)n gjort a sei/, noe som betyr «Hvor har han (ev. den) gjort av seg». Dette problemet er mindre i svensk. Noe mer markert, som huhan, ville vært klarere, men det ville hatt små sjanser til å vinne fram.

Tvetydighet

Hen er ikke bare lansert som kjønnsnøytralt pronomen, men også som pronomen for personer som ikke hører helt til det ene eller andre kjønnet, såkalte transpersoner. Det er noe ganske annet. Det er ikke akkurat duket for et knirkefritt samliv mellom disse to betydningene. Hadde det ikke vært for den svenske bruken (kjønnsnøytralt pronomen), ville vi sagt at hen virket mest lovende som pronomen for transpersoner.

Han/hun er OK!

Det er helt vanlig å si «han eller hun» når man refererer til en person helt generelt. Det har ikke flere stavelser enn det stive ordet vedkommende. Det er riktignok tre anslag mer enn vedkommende på tastaturet, men tre mindre om man bruker formelen han/hun. De samme løsningene kan selvsagt brukes på nynorsk: han eller ho og han/ho.

Hun for han? Enn ho?

Det er ikke noe formelt i veien for å velge hun der de fleste skriver han, for eksempel: Før en bilfører skal svinge, må hun se i speilet. Merk likevel at han i mindre grad handler om mann kontra kvinne på nynorsk, fordi han der følger automatisk av at bilfører er et hankjønnsord. I nynorsk er det i utgangspunktet ikke mer diskriminerende med han i stedet for ho enn med bilføraren for det umulige *bilførara, for det er bare grammatisk automatikk.

Pronomen er seig materie

Pronomenene er mye brukt, de er sentrale ord i språket, og nettopp derfor er de stabile og faste. Det skal godt gjøres å få innført et nytt pronomen. Behovet må oppleves som sterkt av mange. Siden vi allerede har formelen han/hun til sitt bruk, er behovet for hen egentlig størst med tanke på transpersoner.

Språkrådet har ikke gitt noe råd om å ta i bruk hen i offentlige tekster, men offentlige tjenestemenn (eller -personer) bør nok ikke ta ordet i bruk i offentlige tekster helt på eget initiativ. Bruken i språksamfunnet ellers er det ikke Språkrådet som styrer, men språkbrukerne. Blir det vanlig å bruke hen, som slett ikke er umulig, vil nok ordet bli tatt opp også i ordbøkene.

På nettsidene våre finner du veiledningen «Kjønn, språk, likestilling». Se også artiklene «Hen» og «Alskens om alskens».

Narrativ: bruk og genus

Kan narrativ brukes som substantiv på norsk? Hvilket kjønn har det i så fall?

Ordet kan brukes i faglig sammenheng, men vurder alltid først om fortelling er dekkende. De fleste som bruker ordet, velger et narrativnarrativet, og slik er det tatt inn i enkelte ordbøker.

Adjektivet narrativ er behandlet slik i Bokmålsordboka:

narrativ (fra lat. av narrare ‘fortelle’) fortellende; som gjelder handlingsgangen i en fortelling

Det betyr altså ‘fortellende’, men gjerne i en trangere og litt mer teknisk forstand.

Substantivet er i ordbøkene først og fremst oversatt med fortelling, og uttrykket grand narratives oversettes gjerne med de store fortellingene på norsk. Et annet ord for disse er metanarrativer. Det er en økende tendens til å bruke substantivet narrativ i norsk i en spesialbetydning av fortelling, om hvordan man på bestemte hold omtaler og framstiller f.eks. seg selv eller samfunnet.

Det ville vært synd om narrativ skulle overta for fortelling eller handlingsgang i allmennspråket. Men i den grad ordet har en selvstendig og nødvendig funksjon i fagspråket, bør det selvfølgelig brukes der, så presist som mulig, ved siden av adjektivet narrativ og verbalsubstantivet narrasjon. Vi har ikke oversikt over hvordan ordet brukes i litteraturvitenskapen i dag. Vi kan imidlertid slå fast at substantivet ikke er et oppslagsord i Kunnskapsforlagets Litteraturvitenskapelig leksikon (1997).

Bånnski!

Kva er opphavet til uttrykket bånnski?

Bånnski er ein særnorsk, liksomrussisk variant av skåling. Det svarar til engelsk bottoms up. Ordet består av bånn (botn) + det «russiske» suffikset -ski utan noko spesielt meiningsinnhald.

Tone Tryti har ei god framstilling av emnet hybridrussisk, eller «makaronisk russisk», i boka Norsk slang (1984).

Bånnski er typisk slang frå andre verdenskrigen og tidleg etterkrigstid. Den fyrste som sette det på prent, var truleg André Bjerke i Nattmennesket frå 1941 (utan nokon russisk kontekst). Det nest eldste belegget i den digitale samlinga til Nasjonalbiblioteket (på nb.no) er frå ei drikkevise frå krigen:

Bjarne Berulfsen meinte at uttrykket skreiv seg frå mellomkrigstida, og det kan godt hende.