Kategorier treff i 107 kategorier

Svar på språkspørsmål (653 treff)

Ord som rimer på pølse

Er det noe norsk ord som rimer på pølse?

Det finnes ikke noe velkjent eller utbredt norsk ord som rimer på pølse.

Men hvis vi går litt utenom den slagne landevei, finner vi mølse, som er dialektuttale av mylse. Ordet kan bety det samme som dravle eller gomme. Skrivemåten i nynorsk er altså mylse (eller mylske), på bokmål heter det mølske.

Ellers har vi å kjølse, som er kjent blant annet i Trøndelag. Det betyr ‘å kulse’.

I en eldre dansk revyvise heter det «En pølse / skal serveres med føl'lse».

Lenger kommer vi ikke, med mindre vi går til eldre nynorsk. Der finner vi pylse. En fransk hotdog kan med enderim kalles pylse i hylse!

Kategorier: Rimord

Lengre eller lenger?

Hva er forskjellen på lengre og lenger?

LENGRE er komparativ av adjektivet LANG (og LANGT), som står til et substantiv.

LENGER er komparativ av LANGT i adverbial funksjon, altså adjektivet når det står til et verb. Det er dessuten komparativ av adverbet LENGE.

Her er alt man i grunnen trenger å vite:

LENGRE: en lang gang i et langt hus — en lengre gang i et lengre hus

LENGER 1: å gå langt — å gå lenger
LENGER 2: lenge å vente — lenger å vente

Til det siste hører også tidsuttrykk som ikke nå lenger.

I hit, men ikke lenger ligger det et underforstått verb (som i lenger 1).

De fleste eksempler passer med malen ovenfor. Nedenfor er det ingen nye regler, bare presiseringer.

Når «verb + lenger» = «lengre + substantiv»

Når vi vet at lenger står til verb, er det lett å huske at det må hete f.eks. å drive det lenger enn langt. Men av og til ligger en parallell uttrykksmåte med substantiv snublende nær:

  • å hoppe langt — et langt hopp
  • å vente lenge — å vente i lang tid
  • å vare lenge — å ta lang tid

Når vi skal bøye dette, må vi holde hodet kaldt og se etter hvilket ord lenge eller lenger skal stå til. Står det til et substantiv, er det lengre som gjelder, uansett hvor adverbielt det hele måtte virke:

  • å hoppe lenger — men et lengre hopp
  • å vente lenger — men å vente i lengre tid
  • å vare lenger — men å ta lengre tid

Et godt eksempel fra en våre Facebook-følgere: Etter å ha ventet i lengre tid, måtte vi vente enda lenger.

Strekke lang eller langt?

Særlig mange skriver og spør om det heter å strekke seg lenger eller lengre. Da må vi spørre om de mener å strekke seg langt (og lenger) eller å strekke seg lang (og lengre, altså slik at man blir lang). Det finnes nok eksempler på at folk vil strekke noe (slik at det blir) lengre, men sjelden (hele) seg selv. Oftest er det snakk om å strekke seg lenger.

Sammenfall mellom langt og lenge

Av og til kolliderer lenger av langt med lenger av lenge, i alle fall i skriftspråket:

  • Nå vil jeg ikke reise lenger.
  • Hun var lenger borte enn noen gang.

Det gjør vondt verre å rote «lengre» inn i dette. Der det er forvekslingsfare, kan problemet bare løses med omskrivning, for eksempel: «Nå vil jeg ikke være på reisefot lenger», «Hun var bortreist lenger enn noen gang».

Empowerment

Hva heter empowerment på norsk? Jeg tenker særlig på det å kvalifisere medarbeidere gjennom jobbtrening, kurs/opplæring m.m. slik at de blir «empowered» og kan jobbe under stadig mindre oppsyn. Istandsettelse og muliggjøring blir for generelt.

Power er som kjent styrke eller makt, og em- betyr opprinnelig ‘(inn) i’. Det handler om å styrke og å sette kraft og mot i – med selvhjelp eller hjelp til selvhjelp. Styrking kunne i prinsippet vært nok, men Språkrådet har anbefalt det mer spesifikke myndiggjøring.

Det er et element av ansvarliggjøring i empowerment, og styrking er med et litt dårligere ord mektiggjøringMyndig dekker mektig + ansvarlig bra i denne sammenhengen. En som er empowered, har fått myndighet i vid forstand i sin egen tilværelse. Ordet myndiggjøring er brukt bl.a. i NOU 1998: 18 Det er bruk for alle.

I medisinsk sammenheng kan empowerment snevres inn til pasientstyrking

Fra ordbøkene

The New Shorter Oxford Dictionary forklarer empower som

1 invest formally with power, authorize, license
2 endow with the ability or power required for a purpose or task, enable, permit

I Stor engelsk-norsk ordbok fra Kunnskapsforlaget er det forklart slik:

1 bemyndige, gi fullmakt, berettige
2 gjøre det mulig for, sette i stand: discipline empowers an artist to create new forms

Empower i den gamle betydningen overlapper mye med det å bemyndige og å gi fullmakt. Men disse ordene har ganske faste bruksområder. Myndiggjøring er for så vidt det samme som bemyndigelse, men henger ikke fast i det administrative og kan dermed lettere tøyes over den nye betydningen, som kom på moten i åttiåra. 

I Medisinsk ordbok er det formulert slik: 

styrking av egen livssituasjon gjennom mobilisering av egne krefter og ressurser

Her ser vi forresten at det ikke nødvendigvis må være en ytre kraft involvert. Delvis med grunnlag i partisippet empowered brukes empowerment også om selvstyrking og mestring, ja, om det å være selvgående og ha handlekraft i det hele tatt (jf. vårt gamle dug og beslektede begreper som dyktiggjøring/habilitering). Myndiggjøring kan dekke både myndiggjøring av andre og «egenmyndiggjøring».

Utdyping fra Wikipedia

Empowerment refers to measures designed to increase the degree of autonomy and self-determination in people and in communities in order to enable them to represent their interests in a responsible and self-determined way, acting on their own authority. Empowerment refers both to the process of self-empowerment and to professional support of people, which enables them to overcome their sense of powerlessness and lack of influence, and to recognise and eventually to use their resources and chances.

The term empowerment originates from American community psychology and is associated with the social scientist  Julian Rappaport (1981). […] Rappaport's (1984) definition includes: «Empowerment is viewed as a process: the mechanism by which people, organizations, and communities gain mastery over their lives.»

Sociological empowerment often addresses members of groups that social discrimination processes have excluded from decision-making processes through – for example – discrimination based on disability, race, ethnicity, religion, or gender. Empowerment as a methodology is also associated with feminism.

 

Sugent

Sønnen min prøvde et nytt dataspill og konkluderte med at det var skikkelig sugent. Han har også nylig sett en sugen film. Sugent betyr visst ‘dårlig’, det vi før kalte «rævva» her i Oslo. Hvordan henger dette sammen?

Vi har fått et nytt suge-verb i norsk, og det adjektivet du viser til, er avledet av verbet gjennom en logisk kortslutning.

Alle vet hva det er å suge i tradisjonell forstand, jamfør sugerør og støvsuger. Å være sugen på noe betyr ‘å ha lyst på’, man føler et sug.

To suck > å suge

For noen år siden tok ungdom og unge voksne opp en slangbetydning av engelsk to suck: ‘å være dårlig’, og de oversatte det direkte til å suge. Det gir ikke umiddelbar metaforisk mening, slik for eksempel surkle ville ha gjort.

«Det suger» avløste blant annet «det er rævva» i slangen. For en del språkhistorisk orienterte er det siste kanskje minst støtende. Mye tyder på nemlig på at opprinnelsen til den nye betydningen av suge ligger i oralsex. Dette er imidlertid ikke noe de fleste brukerne av ordet er oppmerksomme på, så vi må nok godta ordet som et rent uttrykk for kritikk i uformelt språk. 

Sugen i stedet for sugende

Noe(n) som suger, er per definisjon sugende (presens partisipp). I utgangspunktet er han/hun/det altså ikke sugen(t)Sugen betyr allerede ‘som opplever sug’. Hadde suge fremdeles vært et sterkt verb, ville sugen ha vært perfektum partisipp og betydd  ‘sugd’ (slik nynorsk sogen gjør).

Det forekommer riktignok at noe som svarer til perfektum partisipp av et transitivt verb, har samme betydning som presens partisipp i norsk. Et eksempel er måteholden (‘som holder måten’, altså logisk sett «holdende»). Men det er ikke mange slike adjektiv eller partisipp i språket, og de kolliderer sjelden med en annen betydning (her: å være sugen på).

Man kan altså godt mene at sugent suger eller at både sugent og suger i den nye betydningen er «helt rævva» ordbruk. Men begge deler har nok kommet for å bli. 

Glad laks

Kvifor kallar vi ein lystig kar for ein glad laks?

Dette kjem frå svensk, sjå utklipp nedanfor. Utgangspunktet må vera at laksen er ein sprek og livleg fisk.

I norsk litteratur kom det truleg fyrst inn via Jonas Lies «Sang ved Bollen», skrive til eit tjuefemårsjubileum for artiumskameratar i 1876.

I Svenska Akademiens ordbok står dette:

LAX [...]1) fisken Salmo salar Lin., blanklax, äv. kallad egentlig l. vanlig lax; […] a) (vard.) i bildl. anv., om person, i sht i sådana uttr. som en glad l. livad l. (mera tillf.) lycklig lax. Hon .. gjorde inte annat än grälade med Ström, som ännu alltid är lika kär, den laxen! […] (1858). Du är ändå en lycklig lax, min kära Willi Janson […] (1887)
Kategorier: Betydning og opphav

Bærekraftsmål og andre sammensetninger med bærekraft

Skal ord som bærekraftmål, bærekraftrapport og bærekraftindikator skrives med eller uten -s-?

Det er valgfritt.

Beslektede ord som kjernekraft-, varmekraft- og tyngdekraft- har helst ikke -s- i sammensetninger, mens kjøpekraft- vel har mest -s-

Da begrepet bærekraft var ungt, dominerte f.eks. bærekraftbegrepet uten -s-, se nb.no. Men det er en litt utypisk sammensetning. 

I det siste har sammensetning med -s- spredt seg voldsomt, og bærekraftsmål med -s- har til og med kommet inn i enkelte ordbøker. 

Det er likevel rimelig å la s-en være valgfri en god stund ennå. 

Pass på å behandle bærekraft(s)indikator og andre sammensetninger med bærekraft på samme måte som du behandler bærekraft(s)mål.

Når du skriver nynorsk, må du forresten huske at det heter berekraft (med valgfri e-/æ-uttale).

Hverken bror eller søster, eller begge deler

I vår organisasjon har vi hatt en debatt om rettighetene til lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. Vi vedtok å bruke ordet hen for å vise til personer som hverken definerer seg som kvinne eller mann. Men dette har gjort oss oppmerksomme på andre mangler i språket. En «hen» kan vel ikke være enten bror eller søster? Enn si sønn eller datter eller mor eller far? Hva kan vi bruke i stedet? 

Vi har dessverre ikke registrert noe forslag om det du spør om, men en mulig løsning er rett og slett å bruke søskenet, forelderen og barnet. Fordelen er at man slipper å arbeide inn noe helt nytt. I flertall fungerer disse ordene riktignok ikke spesifiserende, men problemet i utgangspunktet er jo at vi har for kjønnsspesifikke ord for familiemedlemmer.

Ordlaging og nye genusproblemer

Ellers er det nok ikke så mye å hente blant tradisjonelle ord for slektninger.

Det er selvsagt ikke forbudt å prøve å lage nye ord. Vi ser at noen bruker brister på engelsk, men vet ikke om det er seriøst. Et tilsvarende norsk brøster har kanskje litt uheldige konnotasjoner, men ikke mer enn at noen bruker lillebrøster om barn i magen. Enn broster? I svensk er lillebroster noe brukt.

Sønn + datter og mor + far virker det umulig å lage teleskopord av. Mamma og pappa kan alltids bli til mappa eller pamma.

Men hvilket grammatisk kjønn skal et nytt ord ha? Det er jo en viss sammenheng mellom grammatisk og biologisk kjønn, særlig når det gjelder personbetegnelser. I vanlig norsk folkemål er -en i entall et hankjønnsmerke (jf. ho og hu kontra han – og hen!), mens vokalutlyd er et hunkjønnsmerke. Allerede søsteren for søstera mangler det klassiske hunkjønnsmerket i og med at det deler -en med broren. (Slik sett, helt teoretisk, kunne søsteren og *brora vært kompromissbetegnelser for personer som ellers faller mellom to stoler.)

Merk at intetkjønnsordene søsken og barn (søskenet og barnet) ikke rammes av dette problemet. Legg også merke til at norsk folkemål allerede har det innarbeidede søskenbarn (i entall) for både kusine, fetter og andre i samme ledd. 

Åpen situasjon og usikre konsekvenser

Alt dette er drøfting, ikke direkte råd. Personene det gjelder, må få bestemme mest mulig. Språkrådet kan riktignok kommentere forslag som måtte være i strid med andre sider av språket. Hold oss gjerne oppdatert!

Uansett hvilke ord som blir tatt i bruk, må man være forberedt på overraskelser. Vi har for eksempel en latent konflikt mellom hen om enkeltpersoner som foretrekker det pronomenet, og generelt hen for han/hun. Et annet problem er at hen vil falle sammen med han på Østlandet: Ser du'n?

 

Forkorting av organisasjonsnummer, fødselsnummer og personnummer

Korleis skal eg forkorte orda organisasjonsnummer, personnummer og fødselsnummer?

Skriv 

  • org.nr.
  • p.nr.
  • f.nr.

Merk at dei to siste er mindre kjende (eller kjennelege) og berre bør brukast der tydinga går klart fram av samanhengen! 

Stor forbokstav skal berre brukast der det ville vore rett med stor forbokstav i det fullt utskrivne ordet.

 

Kategorier: Forkortinger

Daddelvotum = kritikkvedtak

Hvorfor snakker man om daddelvotum når statsråder får kritikk?

Daddelvotum eller daddelvedtak er det samme som kritikkvedtak. Første ledd er det samme som daddel nummer to i Bokmålsordboka. Vi har ordet fra tysk via dansk.

Kritikkvedtak

Et daddelvotum er med andre ord et kritikkvedtak. På lovdata.no finner du nærmere omtale av denne vedtakstypen:

Et kritikkvedtak er altså den sterkeste form for kritikk Stortinget kan rette mot en statsråd uten å erklære mistillit. Vi finner stadig oftere hybriden daddelvedtak, som her i NRKs gjennomgang av kritikkvedtak i etterkrigstida.

Frykt og daddel kontra frukten daddel

Som du ser, står det daddelsvotum med s ovenfor. Søker du på på nb.no, får du treff på både daddelvotumdaddelsvotum, dadelvotum og dadelsvotum. Danskene skiller mellom kritikkformen dadel og frukten daddel. Fruktbetegnelsen har en helt annen etymologi, jf. Bokmålsordboka:

Daddelfrukten er etymologisk knyttet til det greske ordet for finger, vel på grunn av fasongen. Men det er bare et pussig sammentreff at Stortinget vifter med pekefingeren når de truer med «daddel».

Daddelverdig ord?

I konstitusjonskomiteens første utkast til grunnlov i 1814 (se side 102) stod det at kongen var «ophøjet over dadel og anklage». Det ble heldigvis, får man si, endret til «kan ikke lastes eller anklages» før det var for sent. Hvis noen prøver å innføre ordet daddelvotum igjen, er det ikke akkurat opphøyet over noen daddel, men snarere under all kritikk, for daddel er nok ikke et ord de fleste forstår fullt ut, selv om daddelverdig er ganske kjent.

Er blitt eller har blitt, er kommet eller har kommet?

Er eller har jeg blitt far? Og er eller har mor og barn kommet hjem fra sykehuset?

Det er valgfritt. Tradisjonelt har det vært ansett som mest korrekt å bruke være–er–var som hjelpeverb både ved bevegelsesverb (kommet, gått, reist) og ved overgangsverb som blitt, begynt, stilnet, bleknet og lignende. Men også ha–har–hadde har lenge vært godtatt.

Dialektalt er det gjerne enten det ene eller det andre som gjelder. «Er blitt» har sterk tradisjon i skriftlig bokmål og i mye talemål vestpå og nordpå, mens «har blitt» samsvarer med talemålet over mye av Østlandet, særlig yngre mål.

I noen talemål og i skriftmålet kan det også være en nyanseforskjell mellom uttrykksmåtene. Med «har blitt» legger en da mer vekt på handlingen eller hendelsen (da den skjedde), mens «er blitt» understreker resultatet av handlingen, f.eks.:

Bokmål: 1) Han er blitt far. 2) Han har blitt far.
Nynorsk: 1) Han er vorten far. 2) Han har vorte far. (Eventuelt blitt for vorte(n).)

Det kan diskuteres om det egentlig er noen meningsforskjell mellom 1 og 2 ovenfor, og de fleste språkbrukere klarer seg fint med den ene varianten i de fleste sammenhenger. I begge tilfeller er hendelsen mer i forgrunnen enn i uttrykket «Han er far».

Merk at har er noe mer sannsynlig (men langt fra obligatorisk) når hendelsesaspektet er ytterligere understreket eller utdypet. Far blir man muligens én gang for alle, så vi finner et annet eksempel enn «han har/er blitt far igjen»:

Hun er/har blitt syk.
Men: Hun har (sjelden «er») blitt syk hver gang hun har smakt på min hjemmelagde vin.

Ved andre verb er forholdet tydeligere, slik at er forekommer meget sjelden i formuleringer av typen 2 nedenfor, med et verb som betegner aktiv handling med et målsledd etter seg.

Bokmål:
1) Hun er/har kommet. Hun er/har gått igjen.
2) Hun har kommet hit ofte. Hun har gått langt.

Nynorsk:
1) Ho er kommen / har komme. Ho er/har gått att.
2) Ho har komme hit ofte. Ho har gått langt.
(Eller valgfritt komen og kome.)

Ved en del overgangsverb er det mer kompliserte forhold. I mange tilfeller er ha mer brukt enn skissert ovenfor, jf. f.eks. «har økt/minket»; her kan jo «er» lett feiltolkes som en del av et passivt uttrykk («er økt av den og den»). Angivelse av tidspunkt og varighet fremmer ha: «Prisene er/har steget», men alltid: «... har steget i hele vår».

Dessuten bruker vi helst ha i hypotetiske utsagn og i perfektum infinitiv:

Farskap ser ut til å ha blitt en fiks idé. 
Jeg ville ha blitt far hvis jeg kunne.

Kategorier: Bøying av verb

Siktet for grov kroppsskade

Mediene har begynt å bruke ordet kroppsskade for det eldre legemsbeskadigelse. Jeg mener det må være kroppsskading man kan siktes for. Har jeg rett?

 

 

 

Du har et godt poeng. Ordbruken du viser til, har nok opphav i den nye straffeloven. Man har funnet et kortere og greiere ord for legemsbeskadigelse, men har kanskje ikke tenkt på at skade normalt er resultatet av en skadelig handling eller et uhell. Før var legemsskade gjerne ordet for følgen av legemsbeskadigelse (skading). 
 
Vi er vant til at en skade på kroppen er noe man har. Man kan saktens påføre noen en kneskade, men det klinger rart med «siktet for kneskade», for å bruke en litt urettferdig parallell. Det ville ha vært en fordel å kunne skille mellom kroppskade (resultatet) på den ene siden og kroppsskading (handlingen) på den andre. Ellers får vi den merkelige situasjonen at man både kan få erstatning for og siktes for «kroppsskade». 
 
Ordet skading er riktignok ikke så mye brukt i sammensetninger, men vi har jo selvskading.
 
Noen ganger kan resultatet godt representere handlingen uten at det gjør noe («erstatning for kroppsskade»), og formuleringene i § 271 er kanskje et eksempel på det. Men formuleringen i § 274 er vanskelig å forsvare, se nedenfor. 
 
§ 271 Kroppskrenkelse
[...] En kroppskrenkelse kan gjøres straffri dersom
a) den er gjengjeldt med en kroppskrenkelse eller kroppsskade, eller
b) den gjengjelder en forutgående kroppskrenkelse, kroppsskade eller særlig provoserende ytring.
 
§ 272 Grov kroppskrenkelse
Grov kroppskrenkelse straffes med fengsel inntil 6 år. Ved avgjørelsen av om kroppskrenkelsen er grov skal det særlig legges vekt på om den har hatt til følge sterk smerte, skade eller død, og [...]
 
Med fengsel inntil 6 år straffes den som skader en annens kropp eller helse, gjør en annen fysisk maktesløs eller fremkaller bevisstløshet eller liknende tilstand hos en annen.
 
§ 274 Grov kroppsskade
Grov kroppsskade straffes med fengsel inntil 10 år. Ved avgjørelsen av om kroppsskaden er grov skal det særlig legges vekt på om den har hatt til følge uhelbredelig lyte eller skade, sykdom eller arbeidsudyktighet av noen varighet eller sterk smerte, betydelig skade eller død, og [...]
 

Månte for måned?

I reklamen hører man stadig om all den dataen man kan overføre til «neste månte», og i bankreklamene får man vite at man sparer mer penger i «månten» enn man gjør i andre banker. Hvordan kom dette inn i språket, og er det virkelig godkjent bokmål?

 

 

Det er ikke korrekt etter rettskrivningen, og /månte/ kan vanskelig kalles en uttaleform av måned. Men vi må nok godta at det er blitt hetende månte i noen dialekter.

Trolig har månte oppstått på denne måten:

en måned – flere måneder > flere månder > flere månter.

«Flere månter» (men ikke «en månte») har vært akseptert som halvoffisiell bokmålsuttale, se Bjarne Berulfsens Uttaleordbok (1969):

Idet «månter» var en realitet, var entallsformen «månte» nesten nødt til å utvikle seg. Det er nok gammelt i talemålet, og det er over hundre år siden det stod på trykk første gang (vel i gjengivelse av tale).

På bygdene har måned mange steder hett bare

ein måne – fleire måna(r),

akkurat som himmellegemet. Andre steder har avledningen månad vært bevart (fra gammelnorsk mánaðr), med stum d, som  

ein måna(d) – fleire måna(de)r.

Veien til /månte/ åpnet seg allerede da den gamle ð-en (som i engelsk the) i sin tid ble herdet til d (og senere t) i dansk-norsk i stedet for å falle bort som i norske bygdemål.

Varianten månte kan nok ikke regnes som akseptert bokmål, hverken i skrift eller tale, men det er blitt til dialekt, og det sprer seg – på bekostning av både måne, måna(d) og måned.

Talkshow?

Eg lurer på om ein skriv ordet talk show i to ord som på engelsk, eller om det er såpass fornorska at ein skriv det i eitt? Finst det forresten eit norsk ord for fenomenet?

Talkshow er teke inn i fleire norske ordbøker i denne forma, altså skrive i eitt. Eit alternativ er prateprogram.

Språknytt 2/1995 står det om ein som datagenererte 250 framlegg til avløysarord for talk show. På Språkrådet si liste «På godt norsk» står det berre eitt ord: prateprogram. Det er dessverre dobbelt så langt som det engelske, men til vederlag nokså lett å uttale, presist og med bokstavrim. Det har slått bra gjennom.

Eit anna ord for denne typen tv-drøs er chat show (britisk-engelsk).

Ein vidare kategori er samtaleprogram (frå kring 1950). 

 

Al og avl

Kan ordene al(e) og avl(e) brukes om hverandre?

Avl er først og fremst (re)produksjon av nye individer (forplantning), mens al kan brukes om oppdrett allment.

Men bildet er mer sammensatt.

Avle

Verbet avle betyr 1 ‘dyrke’: avle poteter, heimavla tobakk, 2 ‘få avkom, gi liv’: avle barn og overført ‘skape, være opphav til’: vold avler vold.

I særnorsk tradisjon er avl (opprinnelig = ‘styrke, makt’) knyttet til forplantning og reproduksjon på den ene siden (snarere hos mennesker enn hos andre dyr) og markens grøde på den andre (derav avling, før gjerne også avle).

Ale

Verbet ale brukes mest med betydningen ‘fø opp, oppdrette, oppfostre’: ale opp kalver. I særnorsk tradisjon har det i tillegg dekket reproduksjon, altså produksjon av nye individer: hesteal osv.

Al er i utgangspunktet både produksjon og oppfostring av dyr. Det kan også bety ‘avkom’ (al etter et dyr). Men bruksområdet er blitt innsnevret. I dansk finnes ikke al, så avl og oppdrett dekker der det hele. I Etymologisk Ordbog over det norske og det danske Sprog (1903) står det

Betydningen «opdrætning af husdyr» har avl fået derved at det har erstattet det gamle al, som endnu bruges i Norge, f. e. dansk hesteavl – norsk hesteal [...]. Det samme har fundet sted i Sverige [...]

Forskjell mellom språkene/målformene

Det gamle systemet for dyr kan framstilles slik:

Dansk: avl (men oppdrett fyller ut på oppfostringssiden; al finnes ikke)
Særnorsk: al (men noe avl på reproduksjonssiden, og avl finnes i flere andre betydninger)

Bokmål og nynorsk i dag står i en uklar mellomstilling når det gjelder fordelingen av ordene. Substantivene avl og avle har tapt terreng i planteriket (fruktavl og kornavl heter helst fruktdyrking og korndyrking, og resultatet er avling). Sammenhengen mellom avl og planlagt reproduksjon av dyr er blitt mer entydig, jamfør innavl, utavl og avlsarbeid. Systemet kan framstilles noenlunde slik:

Bokmål: avl om reproduksjon, avl/oppdrett om hele produksjonen, sjelden al, og da helst bare om oppfostringen
Nynorsk: avl om reproduksjon, al om oppfostringen eller hele produksjonen, nå oftere avl/oppdrett (som i bokmål)

I mange sammensetninger brukes avl ofte uten nyanse: feavl, husdyravl, svineavlslag, som i dansk. Særlig i tradisjonell nynorsk kommer i stedet al inn bildet. Al brukes ikke (lenger) spesifikt om reproduksjon, men f.eks. husdyral kan fremdeles dekke både produksjon og reproduksjon. Før hadde vi f.eks. Norsk sau- og geitalslag. Oppdrettslaks kunne i prinsippet like godt hett alelaks

Man kan i prinsippet skille mellom alsdyr/aledyr på den ene siden og avlsdyr på den andre slik at det første er ‘livdyr’ i motsetning til slaktedyr, mens avlsdyr er dyr som skal ha avkom.

Bøyning

Å avle bøyes

avler – avlet/avla − har avlet/avla (bokmål)
avlar – avla − har avla (nynorsk)

Å ale bøyes

aler – alte – har alt (bokmål og nynorsk)
aleralet – har alet (konservativt bokmål)
elol – har ale (konservativ nynorsk)

Nynorskvarianten el − ol − ale er nesten lik gammelnorsk, mens alet – alet (bokmål) følger et tradisjonelt dansk-norsk mønster. Begge disse variantene er lite brukt nå.

 

Å lene seg – på norsk?

Stadig oftere leser jeg om folk som lener seg på alt fra tro, kunnskap og argumenter til Gud og hvermann. I en reklame for Ordnett står det at «Ordnett lener seg på kunnskap og dyktige fagpersoner». Jeg har ikke vært klar over at dette uttrykket er en del av morsmålet mitt. Hvor kom det fra, og når?

Det har vært brukt sporadisk lenge, men den økende utbredelsen de siste tiårene skyldes nok engelsk lean on (lean on others, lean on advice osv.)

På norsk heter det tradisjonelt å støtte seg til eller på nynorsk å stø seg til/på (konkret også mot). Et eksempel kan være å støtte seg til fagfolk. Man kan også ty eller trøste seg til noe(n) eller sette sin lit til det/dem. Før ville man kanskje til og med sagt at Ordnett er bygd på kunnskap, for selv om det er et litt sterkere uttrykk, er det neppe en overdrivelse. 

Vi har alltid lent oss på norsk også, men mest mot eller til konkrete ting, og da helst for å hvile eller få avlastning, ikke for å få støtte til arbeid, angrep eller noe annet aktivt.

Begrep, uttrykk

Betyr begrep og uttrykk det samme?

Nei. Begrep betyr ‘(avgrenset) forestilling eller idé (om noe)’, for eksempel klart avgrenset av et ord. Den språklige formen dette har, kalles uttrykk. Et ord har altså en innholdsside (begrepet) og en uttrykksside (i form av lyder eller bokstaver). I tillegg brukes uttrykk gjerne om flerordsuttrykk i motsetning til enkeltord, men det er en annen sak.

Synonymer (forskjellige ord med lik eller lignende betydning) er altså ulike uttrykk for mer eller mindre av det samme begrepet. Slik er det også med ord for det samme (ekvivalenter) i ulike språk.

Mange bruker begrep som et finere ord for ord. Det er sjelden nødvendig, og i språkvitenskapelig sammenheng er det ofte uheldig. Det kan likevel være greit når man snakker om ord med tanke på innholdssiden.

Det er også vanlig å skille mellom (enkelt)ord på den ene siden og uttrykk på den andre (jf. ord og uttrykk). Uttrykk blir da det samme som et flerordsuttrykk (flerordsenhet, ordforbindelse, frase).

På nynorsk heter begrep tradisjonelt omgrep. I denne betydningen ble ordet trolig lansert av «bokmålets bestefar», Knud Knudsen, som i Norsk Blandkorn (1881) skrev: «begrep (bedre: omgrep, da vi siger at ‘gripe om’ noget, men ikke at ‘gripe be’ noget». Ivar Aasen fulgte opp. Før dette betydde ordet i dialektene ‘grep’ eller ‘omfang’.

 

 

 

 

Kategorier: Fagtermer

Gutta boys − jenta girls?

Det har lenge hett gutta boys, men i det siste har jeg stadig oftere hørt om jenta girls. Kan man si det?

Man kan ikke hindre noen i å si det, men uttrykket er et klart brudd med all tradisjonell grammatikk.

I østlandsmål (blant annet tradisjonelt oslomål) er dette det vanlige bøyningsmønsteret for hankjønnsord og hunkjønnsord:

Hankjønn:
en hest − hesten − flere hester − alle hesta
en gutt − gutten − flere gutter − alle gutta

Hunkjønn
e(i) stjerne − stjerna − flere stjerner − alle stjernene
e(i) jente − jenta − flere jenter − alle jentene

Det heter gutta på skauen og (av og til) jentene på skauen, begge deler i flertall. Jenta på skauen er derimot entall!

Jenta girls (ment som flertall) er stikk i strid med den grammatikken som gutta boys bunner i, ja, det er i strid med all norsk grammatikk. Likevel var det nesten ikke til å unngå at akkurat denne feminine parallellen til gutta boys oppstod. Det mer korrekte jentene girls har jo dårlig klangbunn rent lydlig.

Som en språkvits fungerer jenta girls på to plan, men hvis folk glemmer at det er ugrammatisk, forsvinner halve poenget. Når barnehagebarn i Oslo i dag setter jenta inn i regla «lang, lang rekke, gutta er så frekke», er det mye som tyder på at selve følelsen for grammatisk hunkjønn i dialekten er kraftig svekket.

Mykje vêr / mye vær

Eg høyrer no støtt at det er mykje vêr (eller på bokmål: mye vær) der eller der. Er dette rett ordbruk?

Med visse atterhald: ja.

Vêr kan tyda både vêr generelt og (vind og) uvêr særskilt, sjå tyding 3 i Norsk Ordbok og tyding 2 i Det Norske Akademis ordbok

På reint formelt grunnlag må ein difor seia at ordbruken er korrekt, med teoretisk grunnlag i tradisjonell norsk. Men når ein ser etter i avisbasar og andre tekstkorpus, kan ein få mistanke om at det verkeleg grunnlaget er eit anna. Uttrykket mykje vêr spreier seg på kostnad av mykje uvêr og skiftande vêr frå midt i 1980-åra. Det at dei eldste belegga er frå ei norskamerikansk avis (under krigen), noko som kan tyda på at engelsk lots of weather har gjort seg gjeldande.

Det er uråd å rå ifrå all bruk av uttrykket. Den nyare varianten høver godt som statistisk omgrep om eit vêrlag med mykje vind og væte og dessutan mange eller bråe skifte, gjerne over eit stort område. Men om ein ikkje viser til noko så samansett, kan ein like gjerne seia uvêr eller skiftande vêr. Fleire som skriv til oss, er irriterte over at det har gått inflasjon i den sjargongprega omtalen av uspesifisert vêr, og meiner at ein bør vera meir presis. Det kan vera noko i det.

Tilhørighet på nynorsk

Bør det heite tilhøyrigheit, tilhøyrsle eller tilhøyring?

Alle er moglege, i tillegg til tilhøyr.

Danskane nøyer seg jo gjerne med tilhør, så vi treng i alle fall ikkje halde på det lange -igheit av omsyn til språkfellesskapen med dansk. Hadde tilhøyr vore innarbeidd, ville nok berre det vore tilrådd, for det er gammal politikk å favorisere kortformer i nynorsken, jamfør tolmod for tolmodigheit. Men tilhøyr har ikkje vore allment utbreidd i skrift eller tale. 

Tilhøyrsle tyder tradisjonelt noko anna, nemleg ‘det som høyrer til noko’, men det er ikkje noko overtramp å utvide det med ei tilleggstyding. Det fylgjer eit kjent mønster. Døme: Å gjere seg til er allereie = tilgjersle. Å kjenne at ein høyrer til, er kjensle + tilhøyrsle

I Nynorskordboka er tilhøyrsle alt teke inn, slik: 
 
tilhøyr n1 (av høyre til) tilhøyrsle
tilhøyrsle/tilhøyrsel det å høyre til el. saman med noko(n) politisk tilhøyrsle / òg: det som høyrer til
 

Endeleg har vi tilhøyring, som ikkje kan vere gale, men kan minne litt om høyring og sjåing for høyrsel og syn.

I samband med religion er det (religiøs) tilhøyrsle som har vore mest brukt i bøker og aviser, frå 1971 av. Gruppetilhøyrsle  har òg vore nytta i mange bøker (sjå nb.no). Likevel er nok tilhøyrsle uvant for dei fleste. Andre lyte har det det i grunnen ikkje. 

Starte opp og stoppe opp

Kva er skilnaden mellom «å starte» og «å starte opp»? Er «opp» nødvendig? Og kva med «å stoppe opp»?

Oftast er det nok med å starte og å stoppe. Starte opp kan ein langt på veg greie seg utan, medan oppstart ikkje berre kan skiftast ut med start. Og stoppe opp inneheld ein nyanse som det ofte er verdt å få fram.

Starte

Noko kan starte av seg sjølv (x startar), og nokon kan starte noko (NN startar x). Det fyrste er såkalla intransitiv bruk, det andre er transitiv bruk, det vil seie at verbet tek objekt. Opp er vanlegare i transitiv tyding enn i intransitiv: (han eller ho) starta opp motoren er relativt vanlegare enn motoren starta opp. Men obligatorisk er det ikkje i noko tilfelle.

Ein semantisk grunn til å velje opp kan vere at det gjev ei kjensle av ekstra sats. Rytmen i setninga kan òg kalle på ei ekstra staving somme tider. Elles vil nok generell engelskpåverknad fremje varianten med opp. Auken i bruken av starte opp heng saman med at substantivet oppstart er på frammarsj (sjå grafar til slutt nedanfor). I ein del tilfelle verkar start av og start på ikkje heilt dekkjande for oppstart. Oppstart har langt på veg trengt ut det tradisjonelle igangsetjing i mange uttrykk, til dømes i kombinasjon med prosjekt og reguleringsarbeid

Mange spør om det er god språkbruk å seie «verksemda startar opp igjen til hausten», og då svarar vi gjerne at det er nok med startar, og at det framleis er råd å bruke meir tradisjonelle uttrykk, som byrjar/begynner, tar til og blir sett i gang. Uttrykk som «med oppstart i haust» kan vere vanskelege å tolke: Er det noko nytt som blir sett i gang, eller noko gammalt som tar til att? Men uttrykket er opplagt kome for å bli.

Stoppe

Stopping kan òg vere både intransitivt og transitivt, men her ser vi nesten det motsette av ovanfor, altså at opp blir brukt mest intransitivt: «Ho stoppa opp og såg seg ikring.» I moderne norsk blir stoppe opp dessutan helst brukt om opphald, små pausar, ikkje om endeleg stans. Det viser dessutan til noko spontant – jamfør at ein ikkje godt kan seie «stopp opp» til nokon som arbeider, eller «Eg har tenkt å stoppe opp om ein time». (Særleg blant born blir «stopp opp» brukt i staden for «hald opp», men det er ei anna sak.) 

Det kan altså vere litt meir «sakleg» grunnlag for «å stoppe opp» enn for «å starte opp». Men òg i dette tilfellet kan det vere lydlege eller rytmiske grunnar til å velje varianten med opp

Når starta det?

Å stoppe opp er så gammalt i litteraturen at det ikkje er verdt å leite etter opphavet.

Starte i tydinga ‘byrje’ (begynne) er eit lån frå engelsk start. Ordet er rett nok i slekt med eit eldre norsk verb starte, som heng saman med sterte, sturte og styrte. Dei sistnemnde orda viser til noko brått, og det heng att noko av det i importordet starte, som er nesten einerådande om igangsetjing av idrettstevlingar. Men det bråe er stort sett borte no – det heiter til og med treg start! Start blir brukt på stendig fleire område, og for mange er det nok vorte heilt dekkjande for bokmål begynnelse og nynorsk byrjing, utan omsyn til måten.

Å starte opp er snautt 110 år gammalt i skrift. Til å byrje med (i starten!) handla det mest om oppstart av anlegg, motorar og andre nye tekniske vedunder. Elektrisk straum var ofte inne i biletet. Å starte utan opp er ikkje veldig mykje eldre, og det vart i byrjinga mest brukt om å setje i gang verksemder og forretningar eller å leggje ut på ekspedisjonar og reiser, ikkje minst med nye framkomstmiddel som flygemaskinar. Substantivet start vart mykje brukt for avreise, og ikkje minst vart det sentralt i sportsspråket, jf. startskot.

Eit søk i digitaliserte tekstar hos Nasjonalbiblioteket viser dette om den relative utbreiinga av transitivt starte (opp) og to synonym i norske avisspalter:

 

Det er ikkje så lett å sjå, men varianten med opp har hatt ei tidobling sidan 1960, medan varianten utan har hatt ei tredobling. Her er eit døme på utviklinga av den intransitive bruken (utan opp):

 

 

Til slutt to utklipp som syner tevlinga mellom oppstart og synonyme substantiv.

 

 

Ha baller til

Er uttrykket «å ha baller til noe» mannssjåvinistisk? Når jeg spør folk som bruker uttrykket, sier de at det ikke er noe kvinnefiendtlig i det.

Å ha baller til noe er å være modig nok. Den underliggende ideen er at motet stammer fra testiklene, og jo større, jo bedre. 

En grundig utgreiing finner vi i romanen Lady Chatterleys elsker (s. 281).

Problematisk bruk

At det finnes sammenhenger mellom testikler, testosteron og visse typer pågangsmot eller pågåenhet, er vel ikke særlig omstridt. En språkbruk som dyrker forestillingen om testikler som selve hovedkilden til mot, kan likevel vanskelig sies å være helt fri for mannssjåvinisme eller i det minste mannsdyrking. Den som stadig bruker uttrykket «ha baller» uten å ville innrømme dét, har kanskje ikke så mye metaforiske baller selv?

Utbredelse

Det er noe nokså nytt i norsk å bruke «baller» akkurat på denne måten. Det er en internasjonal trend med støtte i engelsk «have the balls to». Dansk har «nosser til», og spansk har «cojones» (som også brukes i engelsk). Svenskene tar den helt ut med «ha stake att göra något».

Vi kan riktignok ikke utelukke at lignende uttrykk med steiner, kødder eller eiste har vært brukt i norsk talemål fra gammelt av, men vi kan ikke se at det er nedfelt i litteraturen eller ordbøkene.  

Kategorier: Sensitive ord

Velle, svelle, deg fortelle

Hva heter å velle (som i å velle fram, ‘strømme’) og å svelle (som i å svelle opp) i fortid? Det kan da ikke hete vellet fram og svellet opp? Det blir jo som å si at det smellet i veggene?

Jo, det kan hete blant annet det. Bøyningen er slik i bokmål, med preteritum uthevet:

å velle – veller – velte/vella/vellet – har velt/vella/vellet
å svelle – sveller – svelte/svella/svellet – har svelt/svella/svellet

Det finnes noen lydord med -ell- som har samme grammatikk historisk, og som har beholdt rester av sterk bøyning (preteritumsformen). Det gjelder å smelle, å gnelle ‘skjelle, gi skarp lyd’ og å skrelle i betydningen ‘smelle, brake’.

å smelle – smeller – smalt – har smelt
å gnelle – gneller – gnall/gnelte – har gnelt
å skrelle – skreller – skrall/skrelte – har skrelt

Til sammen har vi altså tre ulike system med blanding av sterk og svak bøyning, og to av dem har valgfrihet mellom to eller tre former. Vi har enda et: Å kvelle står ikke i Bokmålsordboka, bare det tilhørende adjektivet kvell ‘kvinende, skingrende’, med eksempelet være kvell i målet. Men vi finner kvelle i andre ordbøker, med denne bøyningen:

å kvelle – kveller – kvall  – har kvellet                                                                                   

Grunnen til den uoversiktlige situasjonen i bokmål er at disse gamle norske ordene er ulikt integrert i «den dannede dagligtale», som bokmålet bygger på historisk. Noe har bokmålet med seg fra skriftfellesskapet med dansk, annet er tatt opp senere fra norsk talemål.

Nynorsk

Det er lettere å få oversikt over bøyningen i nynorsk, der disse sterke verbene er mer nedarvet i samlet flokk. Gammelnorsk hadde -all og -ollit til slutt i preteritum og perfektum her, og nynorsk (i likhet med de fleste tradisjonelle bygdemål) har like regelrette former:

å velle – vell – vall – har volle
å svelle – svell – svall – har svolle
å smelle – smell – small – har smolle
å gnelle – gnell – gnall – har gnolle
å skrelle – skrell – skrall – har skrolle
å kvelle – kvell – kvall – har kvolle

(Husk at det bare handler om lydbetydningen av skrelle, mens ‘tok/tatt av skallet’ = skrelte/skrelt.)

Uttalen av o-en i partisipp = /å/, med en del dialektal variasjon.

 To av disse verbene har også svake motstykker (parverb) i nynorsk:

å smelle – smeller – smelte – har smelt
å skrelle – skreller – skrelte – har skrelt

De svake og transitive parverbene smelle og skrelle betyr ‘å få til å smelle/skrelle (i den intransitive betydningen)’, som i å smelle/skrelle igjen døra eller å skrelle til noen (‘slå’). Bokmålet har det samme skillet mellom parverbene i smalt/smelte, men skrelle er slått sammen til ett verb (og skillet er her valgfritt).

 

Noen litterære eksempler

  • [...] den endeløse ordstrøm, som uavbrutt vellet frem av hans bryllupsdikt (Victor Hugo, Notre-Dame i Paris, overs.)
  • Sola gladde, blodfargen vall ut over vesthimmelen som millionhærar skulle ha late livet i ein grufull krig mellom himmel og jord (Tayeb Salih, Trekket mot nord, overs.)
  • Antroposofien er i virkeligheten et krystallklart oppkomme av platonismens grunnåre, som gjennom århundredene har vellet frem på de utroligste steder i europeisk åndshistorie [...] (Per Lønning, Innfall og utfall – fra norsk religionsdebatt)
  • Ein flaum med hjelp hev volli utyver helvti av skulane i kongeriket og sett dei andre atter på fjøra, berre og turre. (A.O. Vinje, overs. i Bretland og britane)
  • [...] han hadde en fornemmelse som hjertet svellet op i munden paa ham (Sigrid Undset, Våren)
  • [...] ein lind, pinande klaae, ei kjensle som um Heilen [= hjernen] svall upp og vart for stor og laag og kitla og kitla mot Beinverke (Arne Garborg, Fred)
  • [...] la det hele koke [...] til risen har svellet opp (Ingerid Askevold, red., Gyldendals store kokebok)
  • Då tok ho ei knipetong og ville dra ut jarnet, men det var fast og lea ikkje på seg, og det stod ikkje ut langt heller, for såret hadde svolle opp.  (Snorre Sturluson, Soga om Olav den heilage)
  • «Pink-pink-pink trrrr!» sang den så det gnelte. Det var en liten tertit. (Elling Holst og Anna Rogstad, ABC for skole og hjem)
  • «Ask, or, eik!» skrek reven, så det gnall i skogen. (Asbjørnsen og Moe, Norske folkeeventyr)
  • Det skrelte i husveggene av raseri [...] (Hans E. Kinck, Sneskavlen brast)
  • En toresmell skrall  over skog og sjø, og ei blank lynstråle rann fresende inn i børseløpet og ble borte. // [... ] motstanderen dukket og kvitterte med et svingslag som gikk rett inn så det skrall i haken til Anders (Hans Børli, Tusseleiken, fortellinger og skisser)

Noen av verbene er ganske uaktuelle i perfektum.

Kategorier: Bøying av verb

Alvorlighetsgrad og andre alvorlige saker

Hva er forskjellen mellom alvor, alvorlighet, alvorsgrad og alvorlighetsgrad? Når er det riktig å bruke hva?

Alvorlighetsgrad er et ganske nytt ord i norsk (om lag sytti år gammelt), og det primære bruksområdet er gradering av skade, ulykke og sykdom. Her er det innarbeidet i litt tekniske sammenhenger, og det må godtas. Det har også sin plass i «rubrikknorsk», f.eks. i tabeller og overskrifter, men det er sjelden nødvendig i tekst uten teknisk eller statistisk vinkling. 

I løpende tekst ellers bør det renskårne substantivet alvor (eller adjektivet alvorlig) brukes mest mulig, nå som før.

Alvorsgrad er en nyere og litt lettere variant som gjerne kan brukes som alternativ til alvorlighetsgrad, særlig i nynorsk. Alvorlighet er en annen mulighet i bokmål, men det er noe gammeldags og sjelden mer presist enn alvor

Det finnes nok en forestilling om at alvor er den subjektive følelsen/holdningen, mens ordene alvorlighet og alvorlighetsgrad må til for å karakterisere objektive forhold. Men dette synet er ikke i samsvar med tradisjonell språkbruk. Det heter tradisjonelt å forstå situasjonens/sakens alvor eller nå helst: alvoret i situasjonen/saken. Se for eksempel Ordbog over det danske Sprog under alvor 2.2. Å skrive situasjonens eller sakens alvorlighetsgrad er altså en slags nykansellistisk overpresisering uten godt grunnlag i dansk eller norsk.

Her er et oversyn over forholdet mellom uttrykkene fra et utvalg bokkilder på nb.no:

 

 

Et søk i mediearkivet ATEKST viser hvordan den stive uttrykksmåten har vunnet fram i det siste, fra null i 1990 til over femti prosent i 2017.

 

 

 

 

Kyrkjer, skular og sjukehus: nynorsk eller bokmål i namnet?

Har kyrkjer, skular og sjukehus faste namn, eller skal ein omsetja namna til den målforma ein brukar elles i teksten? Døme: Oslo domkirke, Helgheim kyrkje, Nordbygda skule og Oslo universitetssykehus. 

Kyrkjer og sjukehus skal omtalast i den målforma som teksten elles har, medan skular (til og med vidaregåande) berre har éi namneform.

Dette heng saman med tilknytinga til staten. Forskriftene til mållova seier at statlege verksemder skal ha eit namn som fungerer i begge målformer, eller så skal det finnast både ei bokmålsform og ei nynorskform. Andre namn skal grovt sett skrivast slik dei er vedtekne.

Sjukehus

Sjukehusa er no statlege og skal følgja mållova. På nynorsk har alle sjukehusa namn med forma sjukehus. På bokmål kan ein velja mellom sjukehus og sykehus i fastsetjinga av namnet. Når sjukehuset har valt ein variant, bør andre halda seg til den når dei skriv bokmål. 

Kyrkjer

Med kyrkjene er det ikkje like opplagt, men konklusjonen er den same.

Den statskyrkja vi hadde fram til 1.1.2017, var ikkje fullt ut statleg. Presteskapet, bispedømma og Kyrkjerådet var statlege, medan kyrkjebygningane var åtte av kvar einskild sokn. Likevel meinte Språkrådet at kyrkjebygningane var så nær knytte til den statlege forvaltninga at namn på kyrkjer burde følgja mållova, såleis at éi og same kyrkje burde heita Nordbygda kirke på bokmål og Nordbygda kyrkje på nynorsk. 

Frå 2017 er ingen del av Kyrkja lenger statleg, men det er framleis soknene som eig kyrkjebygningane. Når Den norske kyrkja er vorten eit eige rettssubjekt utanfor staten, gjeld ikkje lenger mållova, men Kyrkja har signalisert at ho framleis tek sikte på å følgja mållova i verksemda si. 

Difor rår Språkrådet til å gjera som før, nemleg å skriva t.d. Nordbygda kirke på bokmål og Nordbygda kyrkje på nynorsk. Det same gjeld Oslo domkirke / Oslo domkyrkjeMariakirken/MariakyrkjaHelgheim kirke / Helgheim kyrkje osb., og vi kan ta med menighet/kyrkjelyd i det same systemet.

Skular

Dei fleste grunnskulane er kommunale, nokre få er private. Dei fleste grunnskulane får såleis namn av kommunen. Namneforma til skulen følgjer opplæringsmålforma, som det er kommunen som avgjer. Ein kan rekna med at grunnskular med nynorsknamn i Hordaland og Sogn og Fjordane har forma skule, men unntak finst. I Rogaland, Agder, Telemark, Buskerud, Oppland og i Møre og Romsdal vil det variera. I Trøndelag har grunnskular med nynorsknamn forma skole

Dei vidaregåande skulane er som regel fylkeskommunale. Somme skular med namn på nynorsk har forma skule, andre har skole. Begge nynorskformene kan finnast i eitt og same fylket. Den forma som ein skule har valt å bruka i namnet, bør brukast i nynorske tekstar som nemner denne skulen.

Namn på grunnskular og vidaregåande skular bør ein altså skriva slik skulane gjer sjølve, same kva målform teksten er i. Statlege høgskular og universitet har anten namn som er sams for målformene, eller to namneformer. 

Være med og eller å?

Heter det virkelig «Vil du være med å forme morgendagens løsninger?» I mine ører skurrer det kraftig!

Både «være med å» og «være med og» må regnes som riktig, men det kan være lurt å velge «og» der det er entydig.

Det vanlige rådet har gått ut på å velge mellom være med og og være med på å. Man kan trygt holde seg til de alternativene. Men være med å er gammelt i skriftspråket, og den såkalte fortidsprøven (med «var» i preteritum) gir to løsninger som fremdeles er gyldige:

1 du var med og formet dem
2 du var med å forme dem

«Og» til sideordning og underordning

«Og» er grammatisk sideordning. Det er det vi bruker når vi nevner to atskilte handlinger. Men i norsk bruker vi ikke sjelden grammatisk sideordning til å uttrykke underordning, som når det andre verbet så å si følger av det første. Rollen til det første verbet kan være redusert til å uttrykke et aspekt ved verbalhandling nummer to. I dette tilfellet uttrykker det delaktighet i formingen. Vi ser sammenhengen godt når vi setter inn en nektelse:  «Du var ikke med og formet». Her står ett «ikke» til begge verbene. Hvis handlingene var atskilte og logisk sideordnet, måtte vi også sagt «var ikke med og formet ikke». 

Uttalen eller konteksten sørger for at «være med og» blir rett forstått. På papiret kan likevel «være med og» isolert sett være tvetydig, se for eksempel på «Han var med og plaget oss». Det kan bety enten «han var med (dem på) å plage oss» eller «han var med (dem/oss) – og dessuten plaget han oss». I det siste tilfellet er sideordningen både grammatisk og logisk. Nektelsen krever da to «ikke» eller et «hverken … eller».

«Å» må også godtas

Flere konstruksjoner som nå har formell sideordning med «og», har tidligere hatt underordning med det siste verbet ubøyd, altså i infinitiv. I mange tilfeller har vi gått helt bort fra underordningen, for eksempel er det ikke lenger normal norsk å si «Vi gikk ut å spise». Historien er en litt annen når det gjelder «være med å». Ikke bare har den lang tradisjon, men den består altså fortidsprøven fremdeles: Fremdeles sier og skriver man gjerne «han/hun var med å grunnlegge …» ved siden av «han/hun var med og grunnla …». Det skurrer kanskje for flere om en skyter inn noe før infinitivsmerket: «han/hun var med meg å grunnlegge …». 

Ulike råd

På nettsidene til Språkrådet og i annen språkriktighetslitteratur har «være med og» oftest vært anbefalt (se f.eks. Finn-Erik Vinjes Moderne norsk 2002, s. 168). Det er greit, men noen ganger har «være med å» blitt omtalt nærmest som en feil. Det er ikke rimelig.

Uansett: Konklusjonen er at «være med og» er det tryggeste valget.

Kategorier: Og eller å

Tofaktorautentisering, totrinnsbekreftelse og liknande

Kva er rettast av desse alternativa?

1) tofaktor autentisering
2) to-faktor autentisering
3) tofaktor-autentisering
4) to-faktor-autentisering
5) tofaktorautentisering
6) tofaktorautentisering og så vidare med -s-
7) 2-faktor autentisering og så vidare med sifferet 2

Kva heiter forresten totrinnsbekreftelse på nynorsk?

Det rettaste er tofaktorautentisering.

Bindestrekvariantane 3 og 4 kan brukast pedagogisk, om ein meiner det må til for at lesaren skal oppfatta ordet greitt. Siffervariantane er frårådde.

Det kan vera påverknad frå engelsk som gjer at vi ikkje brukar varianten med -s-, men det er det uråd å endra på. 

Totrinnsbekreftelse og liknande

Bokmål totrinnsbekreftelse kan gjerne kallast tostegsstadfesting i tradisjonell nynorsk, men alle variantar med trinn/steg og stadfesting/bekrefting er formelt korrekte. Likeins kan totrinnspålogging gjerne kallast tostegspålogging.

Merk at det er grammatisk rett med både to stegs stadfesting, tostegs stadfesting og tostegsstadfesting, med tre ulike uttalar. Det nye faste IT-omgrepet bør likevel skrivast i eitt, for det blir helst uttalt som eitt ord.

År på baken eller nakken?

Heiter det å ha mange år på nakken eller på baken?

Det heiter helst å få år på baken og få til dømes politiet på nakken. Men det har vore vanleg å ha så og så mange år på nakken òg.

Uttrykket «år på baken» har sjølv mange år på baken. Det finst allereie i gammalnorsk i uttrykket «hafa marga vetr á baki», altså vintrar på ryggen, som bak gjerne tydde før. Det handlar om kva ein ber på, i vid tyding, ikkje kva som har auka kroppsvekta.

Alternativet mange år på nakken har òg mange år på baken i norsk talemål og litteratur, og det er dessutan brukt i svensk og eldre dansk, så gale kan det ikkje vere.

Stinn brakke

I dag stod det i avisa at det blir «stinn brakk» på fotballkampen mellom Noreg og Tyskland. Men heiter det ikkje «stinn brakke»? 

 

Jo, det heiter stinn brakke, som er ein humoristisk vri på fullt hus.

«Ei brakk» gir meining i dialektar med apokope (der det òg heiter «ei bøtt» osv.), altså nord for Dovre, men finst kanskje somme andre stader òg. I skrift heiter det i alle tilfelle ei brakke, og på nynorsk i tillegg ein barakke, som var vanlegare før. Ordet har vi via tysk og fransk frå italiensk baracca, som har tydd ‘fjølbu, telt for soldatar’. Bokmålsordboka definerer det slik: ‘provisorisk, oftest enetasjes, trebygning til midlertidig innlosjering av soldater, arbeidsmannskap eller lignende’.

Ganske meiningslaust verkar «stin brakke», som vi òg finn på nettet. Kanskje er det nokon som berre har lese ordet i inkjekjønn og tolka stint som stin med lang i + t?

Stinn om stappfull, tjukk og stiv er eldgammalt i norsk, og stint av folk er heller ikkje nytt. Stinn ‘tjukk’ luft er òg gammalt. Det har dessutan lenge vore mogleg å vere stinn av gryn i både bokstavleg tyding og metaforisk (= ‘rik’), men det har mindre med saka å gjere.

Stinn brakke er Oslo-slang på sitt mest originale og kreative. Uttrykket er særleg brukt om smekkfulle konsertlokale. Det dukkar ikkje opp i allment tilgjengelege skriftlege kjelder før i 1982, men det var i vanleg bruk i musikarmiljøet i Oslo gjennom heile 1970-talet. Det kan sannsynlegvis tilskrivast jazzpianisten Øistein Ringstad, som i alle fall ganske sikkert nytta uttrykket frå scena på Down Town Key Club i Oslo allereie i andre halvdel av 1960-åra. Vi takkar Per Husby, Bjørg Eriksen og Carl Petter Opsahl for desse opplysningane.

Akillesane eller akillessena

Eg har stadig vondt i akillesane, men kan eg skrive det?

Det heiter i utgangspunktet ei akillessene (eller ei akillessen) etter «Akilles» (gresk Akhillevs) + «sene».

I sjargongen heiter det gjerne berre ein akilles og «vondt i akillesen», og det kan godt hende at dette ordet kjem i ordbøkene. I så fall blir det akillesane i fleirtal på nynorsk. Men førebels er det best å skrive akillessene fullt ut i meir seriøse samanhengar, med to s-ar.

Nynorsk:
ei akillessene – akillessena – akillessener – akillessenene
(ein akilles – akillesen – akillesar – akillesane)

Bokmål:
ei/en akillessene – akillessena/-en – akillessener – akillessenene
(en akilles – akillesen – akilleser – akillesene)

Ei sene heiter òg tradisjonelt ei sen i store delar av landet, men det er nok lite brukt i dette ordet, og minst av alt skriftleg.

Akillessenene er så å seie din akilleshæl, altså ditt svake punkt. Dei to orda er av same rot: Mor til den greske segnhelten Akilles skal ha dyppa son sin i ei av elvane i dødsriket, Styx, for å gjere han usårleg. Ho heldt han i hælen, som difor ikkje vart skikkeleg «impregnert». Såleis vart ei pil i hælen banen hans i slaget ved Troja.

Columbi egg

I ein artikkel vi skriv i lag, har ein av oss nytta ordet columbiegg, men det syner seg at ingen av oss kan definere det eksakt, og vi kan heller ikkje semjast om stavemåten. Er det kanskje columbi-egg eller kolumbiegg?

 I Bokmålsordboka står det:

columbi egg (etter en kjent historie om Kristoffer Columbus (1451−1506), som skulle fått et egg til å stå på enden ved å knuse spissen mot bordet) enkel, men genial løsning

Som de ser, er det snakk om «å tenkje utanfor boksen», som det gjerne heiter no.

Andre variantar har vore i bruk, men rettskrivinga har berre eit columbi egg. Dansk har columbusæg (og på norsk har til og med kolumbusegg vore brukt).

 

Meir om bakgrunnen

I Bevingede ord frå Kunnskapsforlaget står dette:

Columbi egg
om tilsynelatende uløselig oppgave som i virkeligheten er meget enkel, henspiller på en anekdote om Columbus i den ital. historieskriver Jêrome Benzonis Historia del mondo nuovo (1565). Her fortelles det at Columbus under et gjestebud som ble holdt for ham av kardinal Mendoza, løste et problem som ingen hadde klart før ham — å få et egg til å stå på enden — ved å la enden få et lite knekk så den ble flat.

Det kan vel tenkes at episoden virkelig har funnet sted, men trikket var kjent mye tidligere. Da den ital. arkitekt Filippo Brunelleschi (1377—1446) for sine kolleger foreslo å sette kuppel på domkirken i Firenze, mente alle at planen var umulig å realisere. Brunelleschi foreslo da videre at den som kunne få et egg til å stå på enden på en marmorplate, skulle fullføre kirken. Alle prøvde seg forgjeves, inntil Brunelleschi løste oppgaven på samme måten som Columbus. Kollegene mente at de også kunne gjort det på den måten, men fikk til svar: «Ja, men dere gjorde det ikke. Og hadde dere sett mine tegninger til kuppelen, ville dere også ha visst hvordan det skulle gjøres.» Brunelleschi fullførte kuppelen, som ofte blir kalt den mest berømte i verden.

Er brystvorte et belastet ord?

Nå som skamlepper er skiftet ut med kjønnslepper, er det ikke på tide å skifte ut brystvorter med brystknopper?

Språkrådet mener det ikke er like god grunn til å skifte ut brystvorte.

Brystknopp er et fint ord, men det er helt greit om det holder seg i skjønnlitteratur o.l., der det nok har sitt opphav (bl.a. hos Agnar Mykle og Louis Masterson).

Vi kan ikke se at gevinsten med brystknopp vil være større enn overgangskostnaden. Dersom brystknopp likevel skulle få overtaket i faglitteraturen med tida, er det nok best om flest mulig går over til dette ordet. Det er ikke noen vits i å ha to konkurrerende ord på dette fagområdet. Noen har forresten lånt nippel fra engelsk; metaforen er gammel i verkstedsterminologien. Som vi skal se nedenfor, har vi enda flere brystvorter i språket.

Sensitivitet

I kulturhistorisk lys er grunnlaget for de to ordene skamlepper og brystvorter nokså ulikt. Det er nok riktig at skam i skamlepper o.l. speiler en gammeldags seksualfiendlighet de fleste tar avstand fra i dag, men i vorte ligger det trolig ingen nedvurdering tradisjonelt. Den nedvurderingen er moderne. Den retter seg riktignok bare mot ordet, ikke tingen, men det ligger en fellesnevner i å være på vakt mot «det stygge». Skepsisen mot brystvorte er antakelig uttrykk for en språklig sensitivitet hverken forfedrene eller formødrene våre «følte så mye på», for å bruke en moderne vending de ville vært fremmede for.

Vorte og andre ord

Begrepet brystvorte er så gammelt og innarbeidet at det også kan hete vare vorte (som i uttrykket «å ta vorta», om det at spedbarn begynner å suge). Vorte har vært brukt om mange slags utvekster, i nyere tid til og med om karnapp på hus (velstandsvorte).

Men vorte er ikke det eneste norske ordet for det som heter papilla mammae på latin. Patte brukes både om spener på dyr og om brystvorter (i samsvar med dansk). På bygdene er spene det gjengse ordet for denne kroppsdelen på (større) dyr, slik at patte mange steder har vært et spesialord for brystvorter. Men enda vanligere dialektalt er tatte. Begge ordene har hatt uklare grenser mellom betydningene ‘bryst’ og ‘brystvorte’. Også ordet pappe har vært utbredt (mest på Østlandet), jf. det latinske papilla.

Statistikk

Slik er utviklingen i et utvalg bokkilder og aviskilder ved nb.no:

 

Karakter eller rollefigur?

Eg har fleire gonger i det siste sett ordet karakter brukt om fiktive personar i filmar og teaterstykke. Kan ein bruke dette ordet på den måten? 

Det er ikkje umogleg, men bruk helst rollefigur.

Vi finn karakter i den aktuelle tydinga i norske ordbøker. Ordet var nytta ein del om rollefigur på 1800-talet og før, og i nyare tid har denne bruken auka kraftig med engelsk påverknad. 

Vi tilrår ordet rollefigur, som har vore godt innarbeidd i norsk fagspråk på 1900-talet attåt rollefigur, person og skikkelse. Kva som høver best, kjem an på nyansen og den språklege samanhengen. Rollefigur (rollfigur) er òg nytta i svensk. Både svensk og norsk Wikipedia har opplysande artiklar om ordet.

Skambein og skamlepper

Er det ikkje på tide å bli kvitt orda skambein og skamlepper? Kanskje det bør heita lystbein og lystlepper i staden?

Det kan og bør kallast underlivsbein og kjønnslepper. Blomstrande nemningar som lystbein og lystlepper kan gjerne reserverast for lyrikk og erotikk.

No bør ikkje gamle ord skiftast ut berre fordi dei ikkje er heilt logiske, eller fordi vi ville valt noko anna om vi skulle starta på nytt i dag. Språk og kommunikasjon er i stor grad basert på at vi ikkje startar frå grunnen av, men byggjer på det kjende.

Dersom eit ord har sterkt negative konnotasjonar som opplagt råkar meir eller mindre utsette grupper, og det finst eit praktisk alternativ som er lett å læra, bør ein likevel vurdera alternativet. Slik er det med skambein og skamlepper. Visst er det kulturhistorisk interessante ord, men det gjer dei ikkje automatisk verneverdige.

Desse to orda har vi frå skriftfellesskapet med dansk, der det har heitt skamben og skamlæber. Skam er eit gammalt dansk ord for (særleg kvinnelege) kjønnsdelar. Noko skam-ord av dette slaget finst det ikkje spor av i særnorsk tradisjon. (Derimot har konstruksjonen nårebein såvidt vore brukt i skrift, jf. det gamle ordet nåre ‘lårkrik, overgang mellom lår og underliv’.)

Danskane går over til kønslæber for tida, men vi har kome lenger. Kjønnslepper er innarbeidd i norsk. Det er stutt og greitt og nesten sjølvforklarande.

Alternativet til skambein er ikkje like stutt, men klårt og godt: Ordet underlivsbein vart lansert i Menneskeorganismen (1919) av K.E. og Alette Schreiner, sjå utklipp nedanfor.