Kategorier treff i 101 kategorier

Svar på språkspørsmål (535 treff)

Ambidekster på norsk?

Finnes det et norsk ord for ambidekster, altså ‘like god med høyre og venstre’? Jeg er ute etter ord som kan brukes om både hender og føtter.

Det å være like god med høyre og venstre hånd heter å være kapphendt på norsk. Det er ingenting i veien for å bruke kappføtt eller -beint om den som har jevngode underekstremiteter.

Tobeint er i bruk om kappføtte fotballspillere. Det er knapt verdt å kommentere. En enbeint fotballspiller ville derimot fortjent en kommentar!

Det mangler et ord for ambidekster som ikke spesifiserer lemmenes plassering. Vi foreslår kappsidig, f.eks. kappsidig trening.

Kapp- er det samme som vi finner i kappestrid ‘konkurranse’, og det er i slekt med kamp

Tvetydige alternativ

Noen bruker nok tvihendt/tvehendt for kapphendt, men det betyr i utgangspunktet ‘som har to hender’ eller ‘ved hjelp av begge hender’, jf. å tviholde. Det betyr altså det samme som tohendt eller tohendig og er i beste fall tvetydig. Jamhendt er notert i enkelte dialekter, og et lignende ord er likehendt. Det siste betydde helst ‘likeglad’ på norsk før det trolig ble konstruert som et oversettelseslån av dansk ‘ligehåndet’. Men det er ingen grunn til å gå over Skagerrak etter vann.

I tale og skrift

Kapphendt i dialektene er notert fra Vestfold til Voss og i Troms så vel som på Tynset. Grunnen til at ordet ikke er helt allment kjent, er nok at det ikke finnes i dansk eller tidligere tiders høyere (eller «finere») norske talemål, slik at det var lite aktuelt å bruke for forfattere på attenhundretallet og tidlig nittenhundretall, da svært mye ble fastlagt i norsk skriftspråk. Noen få forfattere og oversettere har likevel vært i stand til å utnytte morsmålet så godt at de har brukt ordet kapphendt faglitterært.

 

Å innlede en setning med «men» eller «og»

På barneskolen lærte vi at man aldri skulle begynne en setning med «og» eller «men». Men er dette egentlig en regel? Og hvor stammer den i så fall fra?

Opphavet er ukjent, men det er nettopp en skoleregel som mange har måttet lære opp gjennom årene. Den uttrykker ingen absolutt sannhet, men som retningslinje er den kanskje ikke så verst.

Å innlede setninger med «og», «men» eller «for» kan være et stilistisk virkemiddel. Skal effekten bevares, bør virkemiddelet brukes sparsomt, ja, kanskje bare der det er det beste alternativet. Tar det overhånd, kan det virke barnslig eller muntlig og gjøre leseren lei eller irritert, i likhet med all repetisjon.

At Bibelen er full av setninger innledet med «og», er ikke noe avgjørende argument mot å vise måtehold i vanlig, verdslig sakprosa.

Finn-Erik Vinje nevner i boka Bedre norsk (Fagbokforlaget, 1998) at det kan finnes gode logiske grunner til å innlede med «og» eller «men»:

Iblant har man behov for å binde sammen konkluderende setninger med flere foregående påstander, og da kan men og og fylle en funksjon som innledningsord: ... dermed hadde hun gjort alt. Hun hadde malt huset. Hun hadde ryddet i hagen. Hun hadde lært seg å reparere. Og enda var det ikke nok. Tilsvarende med men.

Vinje kaller skoleregelen en «riktig dum regel», og det er sant. Men som hovedregel er den noe litt annet. Det er i alle fall lett å se for seg elevarbeider som har fått fortvilte lærere til ta litt for hardt i.

Svenskene kjenner også regelen godt, se f.eks. Göran Tunstrøms Prestungen (s. 111). Regelen er nok ganske internasjonal, og den diskuteres flittig bl.a. i den engelskspråklige verden.

Kategorier: Kan ordet brukes? Stil

Skansentunnelen eller Skansetunnelen?

Bør det hete Skansentunnelen eller Skansetunnelen? Bør en generelt bruke bestemt eller ubestemt form i førsteleddet i sammensatte geografiske ord?

Det ser ut til at akkurat dette navnet er fastsatt med bestemt form (-en) av Kartverket, og da må man holde seg til det når man følger rettskrivningen (i offentlig tjeneste). Men generelt bør den ubestemte formen brukes i sammensetninger.

Det er mange stedsnavn som har bestemt artikkel knyttet til seg. Når et slikt stedsnavn blir førsteleddet i et sammensatt navn, faller den bestemte artikkelen vanligvis bort. Til Skansen får vi da Skansebakken o.l. Andre eksempler: Sandviken – Sandviksveien, Holmenkollen – Holmenkollbakken, Majorstua – Majorstuveien, Vålerenga – Vålerengtunnelen, Gardermoen – Gardermobanen.

Når det for eksempel heter Sinsen – Sinsenkrysset, Skøyen –  Skøyenveien, har det å gjøre med at Sinsen og Skøyen er gamle sammensetninger med -vin og altså ikke substantiver i bestemt form.

Med Skansetunnelen behandler man skansen som et levende ord, ikke bare som et stivnet navn. Det er som når folk på bygdene omkring Bergen sier at de har vært på bytur. Det, og ikke byentur, ville vært det riktige også om Bergen faktisk het Byen.

 

Tøtta

Ordet tøtte i Lofoten betyr jente i gifteferdig alder. Hva kommer dette ordet av?

Ordet tøtte (eller tytte) er kjent i ulike betydninger  i både nordnorske og sørnorske dialekter. I liknende former finnes ordet også i svenske dialekter og i nederlandsk. 

Ordet kan blant annet vise til et lite jentebarn, en fremmed kvinne, en kvinne som vekker oppsikt, en stor, sterk og litt grovbygd kvinne, en dugende kvinne, en kvinne omtalt nedsettende («ei god tøtte») – eller generelt til noe av grammatisk hunkjønn, det være seg dyr eller ting.

Det kan være avledet av tutt, kanskje i betydningenlubben unge’, eller lånt fra lavtysk töte

Selv om ordet også har negative betydninger, bør det ikke blandes sammen med tøyte (‘løsaktig kvinne’), som skal komme av lavtysk toite (visst en eldre form av töte ovenfor).

Kategorier: Betydning og opphav

Mulm og mørke, brask og bram og liknande

Kva tyder mulm, brask og bram, og kva heiter uttrykk som inneheld elles ukjende ord?

Sjølve tydingane finn vi i Nynorskordboka:
 
brask (i tyding 1 innverknad frå lågtysk brasch ‘knaking, ståk’) 1 bråkande framferd: med brask og bram 2 kvister o l som lett brenn og sprakar i elden; skrap, skrot
bram (av bramme) med brask og bram byrg og brikjande framferd (Bokmålsordboka: støyende, overmodig oppførsel) bramme verb (samanheng  med brumme) sjå godt ut; falle i auga; brike; skryte
mulm (frå bm., av eldre dansk mul ‘mørke’) tett mørke: i mulm og mørke 

Dei faste uttrykka det er tale om,

  • består oftast av to ledd (er par) som ikkje kan byta plass
  • tyder om lag det same (er synonyme)
  • har gjerne forbokstav (allitterasjon) eller andre samanbindande verkemiddel

Andre døme: leita med med lys og lykt, gå frå gard og grunn, missa munn og mæle, med hud og hår.

Slike ordlag har vore kalla ordpar eller paruttrykk. Orda i paret er parord. Somme har brukt ordpar nettopp om allittererande ordpar med synonymi, andre har brukt det om ei vidare gruppe av ordlag. I dansk er sterke ordpar nytta noko, i engelsk er mellom anna binomials i bruk.

Når det eine ordet er eit kjent synonym for det andre eller er ugjennomsiktig, er ordparet pleonastisk (smør på flesk) eller tautologisk (a seier det same som b). Tydinga til ordet er altså mindre viktig; hovudfunksjon er å forsterka det andre ordet.

I alle tilfelle manglar eit omgrep for undergruppa av uttrykk med

  • minst eitt ord som med tida er vorte «unikt» og ugjennomsiktig, så å seia «forsteina» eller «fossilt»

Ein kan likevel trygt tala om ordpar med eit unikt ord. Unike element har vore kalla cranberry morphemes i engelsk, for cran- har inga sjølvstendig tyding. I dansk har stikkelsbærelement vore nemnt. Ein kunne eventuelt ha kalla det mulmord eller -uttrykk (og murmelord kunne vore nytta om ord med eit fossilt ledd, jf. murmeldyr). Mulmord har ein ekstra klangbotn i og med at mulm i tillegg viser til noko som er lite gjennomsiktig, men problemet er at ordet framleis kan bli nytta sjølvstendig.

Docking station

Finst det eit norsk ord for dock og docking station?

Det hadde vore heilt greitt med berre dokk, sjå artikkelen «Over dokka etter vann». Elles er dokkingstasjon i bruk.

Alibi – uttale

Korleis uttalar ein ordet alibi  med trykk på fyrste eller andre stavinga?

Det er valfritt.

I Noreg er uttale med visse unnatak ikke offisielt normert. Vi kan likevel gje råd om uttale ut frå kva som er vanleg eller har tradisjon. Her er Bjarne Berulfsens Norsk uttaleordbok (Aschehoug, 1969) ei god kjelde, særleg for bokmål.

Hjå Berulfsen heng trykk på fyrste stavinga saman med lang a, men det er ikkje noko krav om ein elles har «folkeleg» austnorsk uttale.

Kategorier: Uttale

Det offentlege rommet

Eg lurer på når uttrykket «det offentlege rom» eller «det offentlige rom» først vart teke i bruk i norsk. Eg lurer òg på opphavet, reint språkleg, og kva ein legg i det.

Bruken av «offentleg rom» om konkrete lokale (skular, kyrkjer, stasjonar osb.) er nokså gamal. Men den abstrakte tydinga du viser til, som er knytt til bunden form eintal, er av nyare dato. Eit viktig spreiingssentrum har truleg vore boka Borgerlig offentlighet (no utg. 1971) av den tyske filosofen og sosiologen Jürgen Habermas.

Ordet offentleg kjem frå tysk av offen» (= ‘open’, ‘openlys’). Det viser i utgangspunkt til noko som er ope for alle, ofte sett opp mot «det private (rommet)». 

Uttrykket brukt i bunden form eintal har minst to tydingar. Før det fyrste kan det vise til det fysiske utemiljøet, særleg i byane, det som alle har tilgjenge til: gater, torg, plassar, parkar osv. Den andre tydinga er nærmast synonym med offentlegheita (nynorsk òg ålmenta/allmenta), altså den opne sfæren i samfunnet der vi er tilskodarar og deltakarar. Dette metaforiske rommet finst i og omkring opne massemedium, Internett og andre stader der ein kan uttrykkje seg for alle som vil sjå, høyre og ordskiftast. 

På nynorsk er varianten «det offentlege rommet» mest brukt, og vi tilrår den.

På båten

Kvifor heiter det å gi noko eller nokon på båten når ein gir det eller dei opp?

I Nynorskordboka og Bokmålsordboka står ordlaget rett nok under båt, men merk denne presiseringa i Nynorskordboka:

i tyding 4 omtydd etter nederlandsk bot geven ‘gje, fire tau’

Bot er tauende. Poenget må ein gong ha vore at ein lèt noko fara, ein gjev det opp.

Etymologane Hjalmar Falk og Alf Torp er ikkje snaue i omtalen av uttrykket:

I Svenska Akademiens ordbok er det tolka meir bokstavleg, som å setja nokon på ein båt som skal til helvete e.l.

 

Bearbeide på nynorsk

Kva heiter bearbeide og bearbeiding på nynorsk?

Vi kan ofte bruke tilarbeide og tilarbeiding. Bearbeidet blir då tilarbeidd.

Å arbeida med (eller ) er ofte råkande, men diverre er ikkje partisippet medarbeidd lett å bruke. Tilemna (av å emna til) er lite brukt no.

I nokre samanhengar høver det like bra med tilverke og tilverking. Dette ordet rekk tradisjonelt vidare i nynorsk enn tilvirke gjer i bokmål, der det gjerne berre er synonymt med framstille og produsere. Men tilvirket/tilverka fisk er gammalt og felles for målformene i same tyding som bearbeidet.

Abstrakte emne

Abstrakt bearbeiding går ofte ut på det same som å ta føre seg noko. Men det å bearbeide følelser er ekstra vanskeleg i dobbel tyding. Det er ikkje noko folkemålet etter gamalt har mange uttrykk for, og difor er det ikkje mykje å hente i tradisjonell nynorsk. Vi får kanskje bruke det fyrste uttrykket vi nemnde ovanfor: arbeide med, eventuelt arbeide seg gjennom.

Synonym og underomgrep

Nedanfor er eit utklipp frå Magne Rommetveits synonymordbok Med andre ord. Merk at bearbeide er litt av ei sekkenemning, og at det innanfor kvart fag gjerne finst fleire meir spesifikke ord (hyponymn) for typisk bearbeiding av eit emne eller for delar av prosessen. Bruk det mest presise som er dekkjande i kvar samanheng. (Å arbeide jorda er forresten ei gamal sekkenemning.)

Ikkje vel noko som skurrar. Då er det betre å ty til bearbeiding sjølv om det ikkje står i Nynorskordboka. Og høver det mykje betre å skrive «bearbeide NN» enn å «prøve å påverke NN», er det best å skrive bearbeide.

Merk: Ordet data kan handterast som vitenskapelig materiale i utklippet ovanfor.

Vi held fram med avleidde substantiv og samansetningar med dei: