Kategorier treff i 99 kategorier

Svar på språkspørsmål (506 treff)

Vilkårlig og uvilkårlig

Hvis mattelæreren ber meg velge et vilkårlig tall, ber hun meg velge et tilfeldig tall spontant, altså ikke på nærmere vilkår (betingelser). Men en spontan handling eller bevegelse er noe som skjer uvilkårlig! Hvordan henger dette sammen?

Vilkår betyr opprinnelig noe i retning av ‘viljevalg’. Men vi må skille mellom vilkår fra ulike hold og på ulike nivåer. For andre kan din vilje virke like uberegnelig som dine ufrivillige handlinger. Sett fra mattelærerens ståsted spiller det ingen rolle om hun får et tall som er tilfeldig av den ene årsaken eller den andre.

En tradisjonell definisjon av vilkårlig er ‘etter eget godtykke’, altså etter egen vilje. Et vilkårlig valg (som i mattetimen) er i utgangspunktet viljestyrt: ikke tilfeldig. Sett utenfra kan valget likevel virke tilfeldig, og det er nok grunnen til at ‘tilfeldig’ nå er hovedbetydningen av vilkårlig.

Et vilkårlig valg er altså ikke fritt for vilkår i tradisjonell forstand, bare fritt for ytre vilkår og begrensninger (betingelser). Tidligere har vilkårlig forresten også hatt delbetydningen ‘på (visse ytre) vilkår’, altså det motsatte av i mattetimen.

Vilkår er jo ofte noe utenfor oss, som stammer fra andres vilje i siste instans. Ordet har revet seg delvis løs fra viljebegrepet, slik at vilkår også kan være naturlige eller sosiale betingelser. Når vi må gjøre noe visse vilkår, er vilkår helst noe utenfor vår vilje.

Det uvilkårlige er noe uvillet/ufrivillig og kanskje «automatisk», som f.eks. en refleks som slår ut før den bevisste viljen slår inn. Dette trenger ikke være psykologisk tilfeldig, men det virker slik, og ikke bare sett utenfra. Man kan jo overraske seg selv når man får velge et vilkårlig tall og et visst tall melder seg uvilkårlig! Om noe automatisk er tilfeldig eller regelbundet, kommer an på nivået og perspektivet.

Det virker kanskje paradoksalt at det kan finnes ukjente vilkår for et vilkårlig («fritt») valg basert på en uvilkårlig handling.

Et «paradoks» til: Sett utenfra virker vilkårlig styring aldri så vilkårlig («tilfeldig») som når den styrende handler spontant og «uvilkårlig». Man er prisgitt både viljen og lunene til vedkommende

 

Merd eller mær?

Jeg ser at ordet merd (til oppdrett av fisk), også staves «mær». Noen sier «en mærd», og andre sier «ei mære». Hva er riktig?

Det heter en eller ein merd, og d-en er stum.

Uttalen er /e(i)n mær – mæren/, se for eksempel Bjarne Berulfsens uttaleordbok.  I noen dialekter kan uttalen være trangere (mer e-aktig). (I en mer tradisjonell betydning, før fiskeoppdrett ble vanlig, fantes ordet i mange andre dialektvarianter.)

I arveord står en -rd- ofte for r-uttale på Vestlandet og tjukk l på Østlandet. Det vil si at d-en enten er stum eller «bakt inn» i en annen lyd.

Å uttale d-en er som å si en fjord eller en gård bokstavrett. Det har ikke noe grunnlag i norsk. 

Å skrive «mæren» uten d er på sin side som å skrive «fjoren», «gåren», «gjæret» for fjorden, gården, gjerdet.

Hunkjønnsformen «ei mære» er av nyere dato og mangler tradisjonsgrunnlag. Utgangspunktet er trolig at /mærer/ (flertall av en merd) er blitt oppfattet som flertall av et svakt hunkjønnsord. Det er som om en fjord skulle bli omtolket til «ei fjore».

 

Vindmølle eller vindturbin

Vi forsøker å være nøye med språket vi har i våre publikasjoner og på nett, og vi drøfter nå om den innretningen som lager strøm av vind, skal hete vindgenerator eller vindmølle. Noen her hevder at en mølle er noe som maler, f.eks. korn, og at dette ordet ikke kan brukes om noe som genererer strøm. Kan dere hjelpe oss?

I allmennspråket er det helt greit å kalle hele installasjonen for vindmølle og å snakke om vindmølleparker og vindmølleprosjekter. I visse sammenhenger kan likevel vindkraftverk være mer relevant, og når man kommer inn på detaljene, må man dessuten bruke vindturbin og andre ord.

I maskinhuset på toppen finner man også vindgeneratoren, som ikke genererer vind, men strøm (altså strengt tatt en vinddrevet generator).  

Vindkraftverk var i sin tid en videreutvikling av vindmølla. I Aschehougs konversasjonsleksikon (1951) er fenomenet derfor omtalt som «vindmølle brukt til drift av elektrisk generator». I Gyldendals store konversasjonsleksikon (1972) står det «vindmølle el. vindmotor». 

Riktignok er ei mølle opprinnelig til å male noe med, men den utvidede betydningen er forlengst et faktum. Se betydning 2 i Bokmålsordboka

mølle
1 (fabrikk)anlegg der en knuser eller maler noe, særlig korn, kvern papirmølle, valsemølle
2 maskin som omgjør arbeid tredemøllevindmølle

Merk også:

vindmølle
1 mølle som drives av vindkraft
2 vindmotor

vindturbin 
turbin i vindmotor

Store norske leksikon sier det også greit (per desember 2016):

Vindmølle, vinddrevet mølle for maling av korn, mineraler o.a. Også vanlig betegnelse for en vindmotor eller vindturbin

Både før og senere har man nyansert og skilt mellom møller og vindmotorer og turbiner når det har vært nødvendig. Innenfor vindmøllehistorien (i vid betydning) er det selvsagt nødvendig å skille mellom vindmølle i snever betydning (til maling) og den nye «kraftmølla».

Men i dagligtalen er det ikke så ofte nødvendig. Vindkraftverket er stort sett en verdig arvtaker etter vindmøllene i gagnet, og de fortjener til en viss grad navnet. Vi har til sammenligning lenge målt motorytelse i noe så språklig gammeldags som hestekrefter uten kritiske knegg.  

Til slutt: Noen skriver til oss og mener vindmølle og vindpark er forskjønnende og dermed politisk ladde ord som ikke bør brukes, men det er en litt annen sak.

Bekymringsverdig

Jeg har i lengre tid irritert meg over bruken av ordet bekymringsfullt. En situasjon eller tilstand kan ikke være full av bekymringer. Den kan imidlertid være vel verdt å bekymre seg over, altså bør det hete bekymringsverdig. En person, derimot, kan gjerne være full av bekymringer, altså bekymringsfull. Kan Språkrådet få bukt med denne utviklingen der bekymringene flyttes fra subjekter til objekter?

Nei, vi kan nok ikke det. Dessuten er utviklingen så å si den motsatte av den du skisserer. Det er helst slik at det er bekymringsverdig som er nytt for det som tidligere var bekymringsfullt

Helt nytt er det ikke. Det ser ut til at 1978 er året da dette ordet blir tatt i bruk i skrift, i alle fall er det svært få treff på nb.no før det året. Det virker som om f.eks. bekymringsfull utvikling fremdeles er mye mer brukt enn alternativet med -verdig (ca. tre ganger så mye, viser nettsøk desember 2016).

Bekymringsfulle tilstander er godt og gammelt

Bekymringsfull har lenge vært brukt om tilstander. Vi har eksempler fra 1700-tallet på «bekymringsfulde Omstændigheder» og ditto «Dage», omtrent like tidlig som de eldste eksemplene på f.eks. «bekymringsfulle personer». Nå kan både dager og omstendigheter lett tenkes å være fylt eller preget av bekymringene til personen som opplever dem. Kanskje ser vi her en bro mellom betydningene, altså fra en bekymret persons tilstand til en «bekymringsfull» tilstand. I konstruerte uttrykk som  «en bekymringsfull verden» eller «et bekymringsfullt liv» kan vi vel også se en dobbel mening. Men i Drammens Tidende fra 1818 står det om Sveriges bekymringsfulle indre «pengeforfatning», så den rent «objektive» beydningen er gammel. Det er den for øvrig også i svensk.

Vi får mange henvendelser fra folk som oppfatter personbetydningen som ikke bare primær, men den eneste logiske. Denne logikken veier i dag tyngre for de fleste enn to hundre års tradisjon med «bekymringsfulle tilstander».

Nytt ord

Ordet bekymringsverdig er nytt, men det er vanskelig å kritisere det. Det er riktig oppbygd, gir god mening og faller på plass mellom andre ord, som kritikkverdig og rosverdig. Det vil nok komme i ordbøkene, om det ikke er der allerede.

Velg gjerne urovekkende i stedet

De som ikke liker noen av variantene, kan vurdere å bruke det uangripelige ordet urovekkende mer, eller til og med friske opp med fyndige uttrykk som «en lei utvikling».

Utvikling

Nedenfor ser du den mer eller mindre urovekkende utviklingen av forholdet mellom uttrykkene i et utvalg av norske aviser fra de siste tiåra, fra to ulike korpus (Retriever og nb.no). Endringen er formidabel. I den siste figuren starter urovekkende med sterk dominans og ender med sterk konkurranse.

 
Kategorier: Nye ord og uttrykk

Neger

Vi har oppfattet det slik at neger er et rasistisk ord. Stemmer det? Og hva skal vi bruke i stedet?

Ordet neger er i utgangspunktet ikke bare rasistisk, men det kan opplagt både brukes og oppfattes slik. Det er best å velge andre ord. Når det er nødvendig, f.eks. i oversettelse av engelsk black eller african-american, kan man bruke henholdsvis svart og afroamerikansk eller afrikansk-amerikansk.

Språkrådets oppgave er ikke å bestemme hvilke ord som skal brukes, men å fastsette skrivemåten av både «pene»  og «stygge» ord, og å opplyse om bruken i norsk. Men vi oppfordrer selvsagt til språklig toleranse. Det går begge veier.

To sider av saken

Det er et faktum at ordet neger tidligere ble brukt nøytralt i norsk, både av folk flest og ikke minst av dem som var særlig opptatt av like borgerretter for alle. Dette var vanlig i alle fall til uti syttiårene. Fremdeles lever det språkbrukere som er oppvokst i en tid da ordet var nøytralt. De fleste vet at nigger har vært negativt, men mange har til nylig trodd at neger var det nøytrale alternativet. Det er urealistisk å vente at alle eldre mennesker skal skjønne hvor betent ordet er blitt. Å gå hardt på den eldste generasjonen for en ordbruk som ikke er vondt ment, kan skape motsetninger i stedet for å dempe dem.

På den andre siden er stadig flere klar over hvor problematisk ordet er blitt, kanskje gjelder det de fleste unge og middelaldrende mennesker. Mange av dem opplever selv ordet som krenkende fordi det er blitt brukt så ofte med negativ klang av rasister og andre mindre velmenende personer. Å bruke ordet når man er klar over denne situasjonen, er ikke særlig god folkeskikk.

I debatten de siste femten årene er det flere utspill om dette ordet som har kommet litt skjevt ut, også fra språkrådshold. Derfor presiserer vi at det som står ovenfor, må leses som et råd mot å bruke ordet neger, med en tilleggsopplysning om at ikke all bruk av ordet nødvendigvis er ment nedsettende.

Noenlunde det samme sa Norsk språkråd allerede i 2001:

‘Neger’ har vore normalordet på norsk for folk med svart eller mørkebrun hudfarge, og for mange er det framleis nøytralt. Men i det siste har det gått fram av pressa at mange nordmenn med afrikansk bakgrunn ikkje liker å bli kalla ‘neger’, mens andre meiner at det er greitt, så det er delte meiningar om dette blant dei det gjeld. Likevel er det grunn til å vera varsam. Språkrådet må rå folk til å tenkja seg om før dei nyttar slike sensitive ord. Det er dårleg folkeskikk å kalla folk med eit ord dei ikkje liker, same kva ‘vi andre’ måtte meina om innhaldet i ordet. (www.sprakradet.no/Vi-og-vart/hva-skjer/Aktuelt/2006/Er_ordet_neger_diskriminerende)

Alternativ

Aller først må vi nevne «nullalternativet». I en ideell verden ville alle enten vært blinde for hudfarge eller ikke opplevd hudfarge eller omtale av hudfarge som belastende. Men siden verden langt fra er ideell, er det en god idé å redusere omtalen av hudfarge til et minimum og alltid vurdere om emnet virkelig er relevant.

Svart (og engelsk black) har en gang i tiden vært negativt, men siden er det blitt både nøytralt og positivt. Situasjonen i norsk i dag er litt uklar, men det er vanskelig å komme utenom dette ordet når man først er nødt til å bruke noe. Farget er regnet som utdatert og kan oppfattes mer eller mindre negativt. Svart må altså brukes også om mennesker med langt fra svart hudfarge i bokstavelig forstand. Her handler det om identitet.

Mørkhudet er et ganske deskriptivt og nøytralt ord, men som for de andre ordene gjelder relevansprinsippet. Både hvit og mørkhudet har bl.a. vært brukt i forbindelse med signalement. Hvor nødvendig det er, må vi nesten overlate til politiet å vurdere. Vi vil tro det kommer på linje med hårfarge og øyenfarge. (Som i andre sammenhenger oppfattes gjerne «med slik og slik hudfarge» mindre belastende enn adjektivene hvit og mørkhudet brukt alene eller sammen med ordet person. Dette skillet kan imidlertid absolutt diskuteres.) 

I omtalen av amerikanske forhold har afroamerikansk vært brukt nøytralt. Nå har det tyngre alternativet afrikansk-amerikansk overtatt, i alle fall i engelsk. Det er vanskelig å følge med på utviklingen i engelsk, som legger stadig sterkere føringer på norsk språkbruk. Språkrådet og allmennordbøkene vil nok alltid være litt på etterskudd. Vil man ha greie på de fineste nyansene, bør man heller rådføre seg med fagmiljøer som følger nøye med på denne delen av samfunnsdebatten.

Det samme gjelder avledninger som adjektivet negroid og lignende som vi av og til får spørsmål om. Her bør det antropologiske fagmiljøet kunne gi oppdaterte svar.

Når det gjelder sammensetninger som negerarbeid og negerbolle, er det lettere å svare. Dette er ikke spesielt verneverdige ord. Her bør den konstruktive språkbrukeren rett og slett ta skjeen i en annen hånd.

Historie

Ordet neger kommer i siste instans av det latinske ordet for ‘svart’: niger. At det «bare» eller «egentlig» betyr ‘svart’, er en feilslutning. Slik fungerer ikke språket. Det ser vi lett av det nedsettende nigger, som har samme opphav.

De fleste gamle lånord i norsk har samme historie som de tilsvarende i dansk. I Ordbog over det danske Sprog ser vi at neger tidlig ble brukt mer eller mindre nøytralt om mørkhudede og mer eller mindre negativt om andre. I Den Danske Ordbog, som viser moderne dansk, står det at ordet oftest (men ikke alltid) er brukt negativt, og at det ligger et sted mellom sort og nigger.

Om «sensitive» ord 

På nettsidene våre finner du dokumentet Sensitive ord og en kronikk av tidligere direktør i Språkrådet, Arnfinn Muruvik Vonen: «Når orda røper verdiane våre».

Noe patentsvar på spørsmålet deres har vi altså ikke. Det har vært viktig for Språkrådet å understreke at vi ikke har som oppgave å forby ord. Derfor har det nøytrale perspektivet kanskje vært hevdet vel sterkt innimellom. Det finnes mange grader av sensitivitet, og rådene varierer og bør variere fra ord til ord. Det er viktig å understreke nyansene.

Det er også viktig å være oppmerksom på at grupper som er eller føler seg utsatt for nedsettende språkbruk, rett som det er, selv bruker de nedsettende betegnelsene seg imellom. Å tro at det gir andre et tilsvarende frikort, er en misforståelse.

Se ellers:

  • Oddrun Grønvik: «Er det stygt å seia ‘neger’? Om konnotasjonar, bruksmarkering og nemne for folkegrupper». LecicoNordica 9 (2002)
  • Lars S. Vikør: «Ethnonyms in Norwegian − Between Neutrality and Abusiveness». I: Språk og samfunn – heime og ute (Novus forlag, 2011)

Jesu, Kristi, Pauli og Columbi

Hvorfor heter det Jesu, Kristi og Pauli når det er tale om noe som er knyttet til Jesus, Kristus og Paulus? Er formene obligatoriske?

Dette er genitivsendelser som vi har arvet fra latin, som kristendommen kom til landet med. De er obligatoriske i Kristi og Jesu. Ellers er det avhengig av sammenhengen.

Det gjelder ikke bare kristne ord og uttrykk. Vi kan legge til et columbi egg.

Pauli ord og columbi egg er faste uttrykk der endelsen ikke kan skiftes ut. Uttrykkene er så innarbeidet som helheter at navnene er kommet i bakgrunnen og har fått liten forbokstav. Sier man i stedet Columbus' egg, går tankene i retning sjøfarerens frokost.

Når det gjelder Paulus og Peter i andre sammenhenger, har de norske variantene Paulus' og Peters for lengst overtatt for Pauli og Petri, jamfør Paulus' brev og Paulus' misjonsreiser, Peters stol (før ofte Pauli og Petri, av nominativ Petrus). I navn på kirker finner vi begge typene.

Kristus er et navn som i genitiv nesten bare forekommer i faste uttrykk, og da med Kristi, jf. Kristi fødsel og Kristi himmelfartsdag.

Jesus skal etter ordboka bare ha Jesu i gentiv: Jesu fødsel, Jesu oppstandelse, Jesu mor, Jesu navn. (Jesu er forresten en utypisk genitiv i latin. Det henger sammen med at navnet kom til latin via gresk.)

Jesu-kravet brytes nok ofte når man omtaler mer tilfeldige ting knyttet til Jesus. Hvis det blir for stivt med f.eks. «Jesu sandaler», kan man alltid skrive det om til «sandalene til Jesus». Da slipper man også å vurdere om man skal si /jesus/ eller /jesuses/, som er de to måtene å uttale Jesus' på.

Jesu samtidige, keiser Augustus, får en simpel -us med apostrof der han i gamle dager kunne få en -i. I dag behandler vi til og med Moses som folk flest. Før ble han i genitiv til Mose, som vi ser spor av i Mosebøkene.

Tredjedel, tredel, fjerdedel, firedel og så vidare

Dei siste åra synest eg det er vorte mykje vanlegare å skrive åttedel enn åttendedel eller åttandedel og då særleg innanfor sportsjournalistikk. Eg har sjølv bukka under for overmakta og gått over til åttedelsfinale. I samband med fotball-VM brukar både NRK og TV 2 åttendedelsfinalar, medan TV3 konsekvent brukar åttedelsfinalar. Kva alternativ tilrår Språkrådet?

Her må du nesten velja sjølv.

Åttedel og åttandedel er heilt jamstilte former, som tredel og tredjedel, firedel og fjerdedel osb., sjå til dømes Nynorskordboka. Slik har det vore sidan 25.5.1951, då eit rundskriv frå Kyrkje- og undervisningsdepartementet slo fast både dette og den nye teljemåten (tjueein for einogtjue osv.)

Tredel osv. er innført som ei pedagogisk forenkling. Vi får av og til brev med argumentasjon mot ord som tredjedel og fjerdedel:

«Det står på siden her at man kan si en fjerdedel i stedet for en firedel. Dette kan vel ikke være riktig? [...] La si vi snakker om en bil. Da er en firedel 25 % av bilen. Hvis man sier en fjerdedel så blir det som å si at man har del nummer fire av bilen, noe som betyr noe helt annet?»

Denne tankegangen syner kanskje at pedagogane i si tid var inne på noko, men noko eigentleg argument mot fjerdedel er han ikkje. Forvirringa kan like gjerne vera ein konsekvens av at firedel vart teke inn i språket, for der det finst ulike ord eller former, søkjer folk ulik meining med dei.

Firedel gjev heller ikkje mening utan vidare, men begge variantane er fullt brukande kvar for seg. Skal vi prøva å forstå fjerdedel bokstavleg, kan vi tenkja oss at ein fjerde del = éin av fire delar, som jo står for det same som 25 %.

I retteleg gamle dagar heitte det forresten tridjung, fjordung/fjerding osv., som òg var framifrå ord. Sidan gjorde tredjepart og fjerdepart seg sterkt gjeldande, ikkje minst i målføra, der dei mange stader heldt seg lenge.

Faste – uttale

Noen uttaler ordet faste og fastetid med kort a, andre med lang. Hva er riktig?

Begge deler må regnes som riktig, men kort a er nok det vanligste.

Bokmålsordboka og Nynorskordboka har ikke med opplysninger om uttale av dette ordet, men eldre uttaleordbøker fører opp variantene med kort og lang a som valgfrie uttalemåter. I Norsk uttaleordbok av Bjarne Berulfsen står først /faste/ med kort a, deretter også /fa:ste/ med lang a. Før den lange varianten står det «mest teologisk»! Den som vanker blant prester, vil altså trolig oftere høre ordet uttalt med lang a.

Kategorier: Uttale

Sjekke av og huke

Noe vi har tatt stilling til og kanskje gjort oss ferdig med her på jobben, kaller vi avsjekket. Vi har tatt avsjekk. Det minner om når politiet opplyser at noen er «sjekket ut av saken» – vi huker liksom av på lista. Jeg får ikke tilslag på å sjekke av eller avsjekke i Bokmålsordboka. Heller ikke huke av står i ordboka. Kan vi ikke bruke disse ordene?

Selv om vi anbefaler å hake av i konkret betydning (på et skjema), kan vi ikke avvise å huke av eller å sjekke av. Da må også en avsjekk være mulig.

Vær likevel oppmerksom på at ikke alle vil forstå avsjekking, og at avsjekk kan virke enda mer kryptisk.

Det er nok engelsk check off som ligger under, altså å markere noe som ferdig eller «utsjekket» i et skjema. Dette heter gjerne å hake av (eller huke av) i norsk. A check mark er jo en hake. (Vi krysser også av, men da er vi oftere passive respondenter.) Hake av kunne gjerne vært brukt synonymt med check off om det å ekspedere.

Huke av må godtas ved siden av hake av, selv om vi anbefaler det siste. Huk er et ganske gammelt ord i norsk.

Selv om avsjekking og avsjekk kanskje ikke er helt nødvendig, er det vanskelig å avvise. Det sjekkes uansett på alle bauger og kanter fra før. Både sjekking, utsjekking og innsjekking (nå også utsjekk og innsjekk) er kommet for å bli. (For check off hadde det kanskje vært nok å si enten sjekke eller sjekke ut, men begge deler er tvetydig.)

Det praktiske engelske lånordet check ‘sjekke’ er forresten avledet av chekk ‘sjakk’ (jf. checkmate). Den historiske fellesnevneren er trolig å holde fast. Kontrollbetydningen er en videreutvikling.

I slang har sjekke og hukke fått plass ved siden av hverandre på et helt annet område: kjæresteri. Det er litt av et sammentreff – eller kanskje egentlig ikke. 

Photoshoot

Finnes det et norsk ord for photoshoot?

Fotoshoot (med norsk skrivemåte av foto) er blitt ganske etablert på kort tid, men fotoseanse brukes fremdeles mye.

Fotoseanse er på sin side et lån fra fransk (fra slutten av sekstiåra). Det passer bedre i norsk rettskrivning. Men aller best passer fotoøkt og fotojakt der det gir samme mening.

Det ser ut til at fotoshoot stod på trykk første gang i 1998 (se nb.no). Nedenfor er utviklingen i selve forholdet mellom synonymene i et aviskorpus ved nb.no (søk i januar 2017). Fotoøkta var ikke til stede i kildetilfanget da bildet ble tatt, men fosser fram på Internett.

 

Workshop

Hvordan bøyes workshop? Og hva kan det hete på norsk?

I Tanums store rettskrivningsordbok finner en denne bøyningen, som må regnes som den korrekte:

(en) workshop – (denne) workshopen – (flere) workshoper – (alle) workshopene

Avløserord er bl.a. arbeidsmøte, arbeidsseminar og arbeidsgruppe.

Men den viktigste avløseren er kanskje oversettelseslånet verksted. Det fungerer uten videre i sammensetninger (jf. viseverksted, idéverksted).

Det litt lange og pleonastiske arbeidsverksted har faktisk slått bra an. Her er elementet verk (arbeid) så å si fordoblet, noe som er paradoksalt med tanke på arbeidsmengden i mer gammeldagse verksteder. Men det hindrer i det minste forveksling.

Forhåndsregel eller forholdsregel?

Jeg lurer på om ordet forhåndsregel er et egentlig ord, eller om det bare er en misforståelse av forholdsregel.

Forhåndsregel er en misforståelse av forholdsregel.

Men det er mulig å mene at forhåndsregel logisk sett står på egne bein. Forholdsregler er jo noe man som regel tar på forhånd. 

Norsk ordbok på ordnett.no forklarer ordet slik:

forholdsregel forberedende skritt til å møte en vanskelig situasjon: ta sine forholdsregler / ta, treffe de nødvendige forholdsregler mot noe
Synonymer: disposisjon, foranstaltning, forføyning, forsiktighetsregel, kautel, sikkerhetsforanstaltning

Legg særlig merke til «forberedende» og «foranstaltning». Det er ikke så rart at mange har misforstått ordet. Misforståelsen er sikkert hundre år gammel. Den ble imidlertid holdt i sjakk av våkne redaktører og korrekturlesere i mange år. Mens forholdsreglene bare utgjorde et par prosent av beleggene i trykte kilder før år 2000 (jf. nb.no), er forholdet på Internett i dag muligens minst én til tre (søk med site:no).

På nynorsk har det helst hett åtgjerder eller rådgjerder. Disse ordene er også brukt i bokmål, særlig i lovspråk rett etter siste krig.

Kategorier: Kan ordet brukes?

Kor David kjøpte ølet

Kva er opphavet til uttrykket «Eg skal visa deg kor David kjøpte ølet!»? Eg høyrde det først brukt av ein fortvila mattelærar og skjønte det tydde noko slikt som «å visa korleis ting verkeleg heng saman» eller «å visa kor skapet skal stå». Eg rekna med det var den bibelske David læraren refererte til, men kunne ikkje sjå nokon samanheng mellom han og kjøp av øl. Har de ei forklaring?

 

Det finst inga sikker forklaring på talemåten «kvar David kjøpte ølet». Det sikraste ein kan seia, er at det ikkje handlar om kong David i Bibelen.

Brukt saman med «visa» eller liknande er uttrykket, heilt rett, ei irettesetjing eller ei åtvaring om irettesetjing. At åtvaringa er ullen, er kanskje litt av grunnen til at folk tyr til henne.

Vi kan byrja med det som står i Ordbog over det danske Sprog:

(af uvis oprindelse) i talem. som vide, hvor David købte øllet, (især iron.) vide (for) god besked med noget. [...]  vide, hvor David bor, d. s. hun vêd hvôr David boer (dvs.: hun er ikke jomfru) [...] lære ell. vise (en), hvor David købte øllet. 1. (nu l. br.) vise (en), hvorledes noget forholder sig; give besked [...] 2. som trusel: lære en noget andet; give en lektion. Lad nu kun den sipperste Herremands Frue maale sig med mig, om hun tør, og jeg skal lære hende hvor David kiøbte Øllet [...]  Vi skal vise den Karl, hvor David købte Øllet [...]

Uttrykket med krossen til venstre for seg er utdøydd, og det er uvisst om det har hatt noko med saka å gjera. Dei norske språkhistorikarane Hjalmar Falk og Alf Torp såg slik på det:

Ordlaget «wo Barthel Most holt» har òg fleire tolkingar. I boka Bevingede ord nemner Dag Gundersen og Snorre Evensberget bryllaupet i Kana, der vatn vart forvandla til vin («most»), og viser dessutan til at bryllaupet ifølgje tradisjonen vart halde i Bartolomeus' hus. Jamfør Johannesevengeliet, 2. kapittel (omsetjinga frå 1978 med vår utheving):

 7 «Fyll kara med vatn,» sa Jesus. Og tenarane fylte dei til randa.  8 Så sa han til dei: «Aus no opp og ber det til kjøkemeisteren.» Dei så gjorde.  9 Kjøkemeisteren smaka på vatnet, som hadde vorte til vin. Han visste ikkje kvar vinen kom ifrå, men tenarane som hadde aust opp vatnet, visste det.

Evensberget og Gundersen refererer òg til den svenske Bevingade ord, der det er nemnt at David i Danmark var eit vanleg namn på degnen (klokkaren), som spelte ei viktig rolle i gjestebod. David skulle her spela same rolle som Barthel (Bartolomeus) i det tyske uttrykket.

Elles har uttrykket m.a. vorte knytt til bartolomeusmesse (barsok) og vinhausten. Tysk Wikipedia har forklaringar for kvar smak, men vi set punktum her.

 

Klar som et egg!?

Hvorfor snakker vi om å være klar som et egg?

Vi vet ikke. Kanskje har dette begynt som en misforståelse som er blitt spredd etter en omgang med intern humor, f.eks. i en skoleklasse. Uttrykket kan da ha blitt vrengt og vridd til noe helt annet enn det begynte med. Mange forklaringer er lansert. Vi tviler på alle.

Noen har foreslått at utgangspunktet er klar som blekk, andre at det er det engelske sure as eggs are eggs. En tredje gruppe mener det er såpass vanlig å si at egget er klart (altså til servering/fortæring), at dét skulle gi mening. Da er i det minste den rette betydningen av ‘klar’ på plass i utgangspunktet. Det samme gjelder i formuleringen «egget er klart til befruktning»; man kan jo lett tenke seg at noe slikt har vært ytret i en biologitime.

Så har vi dem som viser til eggehviten og dens klarende virkning på kraft. Spørsmålet er da ikke bare hvordan klar ‘gjennomsiktig’ kan ha blitt til klar ‘parat’, men også hvorfor man skulle omtale eggehviten som et egg, og ikke minst hvorfor man så å si kaller rensemiddelet (og ikke det rensede produktet) rent!

Det finnes visst også noen som sier klar som en egg. Enkelte (bl.a. Finn-Erik Vinje i VG 18.8.2015) hevder at dette er mer opprinnelig, og at opphavet er skarp som en egg. I så fall har eplet (egget) ikke bare trillet langt fra stammen, men gjort det ad uransakelige veier.

Uttrykket er i alle fall kjent skriftlig fra midten av 1980-åra (vel å merke med et egg), men det hevdes å være et par tiår eldre i muntlig bruk.

Kategorier: Betydning og opphav

Kan jeg skrive «Med vennlig hilsen»?

Stemmer det at man må skrive enten «Med hilsen» eller «Vennlig hilsen», og at «Med vennlig hilsen» er feil?

Rent grammatisk det er helt i orden å skrive «Med vennlig hilsen».

Mange har lært at det eneste riktige er å velge enten «Med hilsen» eller «Vennlig hilsen», ikke noe annet. Den som vil være helt trygg og ikke risikere kritikk fra noen, kan gjerne følge denne skikken.

Kanskje bør man ikke være så redd for å sløyfe «vennlig». Det kan lett gå inflasjon i overflatisk vennlighet. I statstjenesten er «Med hilsen» oftest godt nok, og i f.eks. vedtak er det ikke alltid noen hilsen i det hele tatt. Her kan man følge tradisjonen der man arbeider, om ikke noe annet er vedtatt.

Forkortelsen «Mvh.» er neppe vennligere enn bare «Hilsen». Skal man først være ekstra vennlig, kan man koste på seg å skrive ordet fullt ut.

Les mer om hilsener i e-post på denne siden.

Kategorier: Brevoppsett

Fisket eller fiske etter norsk vårgytende sild

Når skal en skrive fiske, og når skal en skrive fisket i for eksempel «fiske etter norsk vårgytende sild», «i det aktuelle fisket», «for å kunne delta i fisket», «fisket er i gang».

Siden t-en er stum, er det umulig å høre forskjell på bestemt og ubestemt form av intetkjønnsord som slutter på -e. Metoden i slike tilfeller er «substitusjon»: Du må sette inn et hankjønns- eller hunkjønnsord med lignende betydning for å se hva som passer best av bestemt og ubestemt form. (Husk å fjerne dette ordet etterpå!)

Hvis du prøver med fangst eller fisking, ser du at det trolig trengs bestemt form (fangsten, fiskinga) i de tre siste tilfellene, altså fisket, slik du har skrevet det. I det det første eksempelet må du velge det som passer best i sammenhengen, for her får vi to ulike meninger med uttrykket.

Dedisere, dedikere

Kva er skilnaden på å dedisere og å dedikere?

Dedisere er det eldste verbet av dei to i norsk, dedikere er det nyaste. Begge går attende til latin dedicare med tydingane ‘innvie, tileigne’.

Å dedisere er å tileigne ei bok eller liknande som eit heidersteikn. Ein kan til dømes seie: «Denne songen er dedisert til kjærasten min.» Til dette høyrer eit substantiv med -k-: ein dedikasjon, altså ei fråsegn om tileigning av det nemnde slaget.

Å dedikere fekk vi i åttiåra inn som eit dataord frå engelsk dedicate med tydinga ‘lage for, tilpasse, reservere for ein viss bruk/brukar’, som i: «Datasystemet er spesielt dedikert behova i etaten». 

Dedikere har altså kome inn med ei spesialtyding som dedisere ikkje har, men tydingane ligg ikkje langt frå kvarandre.

Verbet dedikere er no i ferd med å stele tydinga til det gamle dedisere. Det er ikkje så rart, for dedicate har jo denne tydinga i engelsk, og substantivet dedikasjon byggjer ei bru mellom verba.

Men orda bør skiljast åt i norsk.

Etter tusenårsskiftet blir dessutan dedikert nytta mykje etter engelsk mønster om ihuga og trugne (bokmål hengivne) tilhengarar, folk som er glødande engasjerte i noko. Ein kan dessutan tale om å dedikera seg til noko, altså engasjere seg i eller vie seg til. Desse bruksmåtane er så nylånte frå engelsk at dei ikkje er tekne inn i dei norske allmennordbøkene.

Imidlertid, midlertidig

Når bruker man i midlertidig, imidlertidig, i midlertid og imidlertid? Hvis alle disse er ord, da.

Det er ikke noe som heter imidlertidig eller i midlertidig.

Vi har imidlertid to andre ord med helt ulik betydning:

midlertidig = som gjelder en kortere tid, foreløpig, provisorisk. Eksempler: en midlertidig bestemmelse, ordning / en midlertidig ansatt / adv: ordningen gjelder midlertidig

imidlertid = likevel, ikke desto mindre. Eksempler: Været var fint fra morgenen. Det slo imidlertid fort om. / Jeg hadde ikke lyst. Imidlertid lot jeg meg overtale.

Av de to ordene har bare midlertidig i dag noe med tid å gjøre. Før ble det av og til skrevet imidlertidig, men dagens sammenblanding av dette ordet med midlertid har ikke historisk rot.

Imidlertid har forlengst mistet tidsbetydningen, men har en gang betydd ‘i mellomtiden, imens’. Vi kan kanskje sammenligne med dobbeltfunksjonen som ordet samtidig har i dag, jamfør «samtidig er det slik at» (= ca. ‘men også’). Men det er litt mer av et ‘men likevel’ i imidlertid. Derfor kan man noen ganger bruke nettopp men i stedet, med en litt annen ordrekkefølge. Da slipper man å bomme på rettskrivningen. Ofte er imidlertid brukt som en innholdstom tekstbinder, og da blir men for sterkt.

På grunn av det noe papirknitrende preget skal imidlertid helst ikke brukes i nynorsk. Midlertidig kan på sin side hete mellombels (bel = ‘tidsrom, stund’).

Rett og riktig

Vi diskuterer om «helt rett» er like korrekt som «helt riktig».

I Bokmålsordboka er rett definert som ‘riktig, korrekt’ og riktig er definert som ‘rett, korrekt’.

Helt rett er helt riktig, og helt riktig er helt rett. 

Flere har skrevet og spurt om det er riktig å bruke rett i utrykk som:

  • rett mann på rett sted
  • rett tid, rett kvalitet, rett pris
  • rett kompetanse til rett tid på rett sted

Svaret er ja.

At rett har andre betydninger i tillegg, som ‘rak, bein’, er ikke noe problem. Det viser bare hva som opprinnelig ligger i begrepet. Alle vet at det ikke er noen motsetning mellom rettskrivning og løkkeskrift, og at rettskrivning handler om å skrive rett i betydningen ‘riktig’.

Når dette er sagt, må det legges til at begge ordene ikke er brukt like mye i alle sammenhenger om det korrekte. Det kan derfor være verdt å studere eksemplene i Bokmålsordboka.

Rett (og rettelig) er det eldste i norsk; det er i slekt med latin rectus. Senere har vi fått riktig fra tysk (ricthig/richtich). Det er egentlig bare rett + ig. Dialektalt har vi forresten også rektig.

Rett og riktig er et gjensidig forsterkende par av om lag samme slag som glad og fornøyd.

Kategorier: Hva er forskjellen?

Labb eller pote?

Ein omsetjar av eit av våre manus meiner at ekornet held ei nøtt mellom «hendene». Det skurrar for meg, men kva er det eigentleg ekornet har? Labb? Eller pote?

Både pote og labb er rett, men vi held ein knapp på ikornlabbar/ekornlabbar, særleg dersom manuset er på nynorsk.

Rett nok er ikornet nokså hendt, til liks med musa. Men ordet hand bør nok reserverast mest mogleg for menneske og aper. Ikornet er ein gnagar, og alle kjenner til ein gnagar som har labb, nemleg haren.

Lærebog i zoologi for middelskolen (1900) står det at «poter er fødder med klør», og at gnagarar har slike. I denne boka mangar alle dyr norske labbar, men landsmålsutgåva har labbar same stad i teksten. Ikornet har her framlabbar/framføter der originalen har forpoter. Verdens dyreliv (1972) har òg «ekornlabber».

Går vi til skjønnlitteraturen, finn vi «ekornlabbene» hos den største av autoritetane på skogens dyr, Mikkjel Fønhus. 

Somme meiner at pote høver best om labbane på små dyr, men dette har ikkje noko grunnlag i særnorsk tradisjon. Det kjem helst av at pote tradisjonelt er meir eit byord enn labb er, slik at det har vore mest brukt om labbane på mindre kjæledyr. Dette heng igjen saman med at dansk lab er reservert for labbane på større dyr. Nokon harelabb fer dei altså ikkje med der sør, derimot nyttar dei harefod (men det faste uttrykket er lite brukt i Danmark no). I norsk har det forresten like gjerne heitt harefot, og i dei fleste dialektar i aust og vest er det tradisjonelt -a- i samansetning: haralabb og harafot.

I nyare tid ser det ut til at pote er i ferd med å bli innsnevra til trøputene (ballane) under labbane. Dette kan vera ei nyttig særtyding, men ho er ikkje etablert i ordbøkene.

 

Trille, tralle

Heftig diskusjon på desken i kveld: Heter de små, lette sammenleggbare barnevognene trille eller tralle? Altså for eksempel paraplytrille eller paraplytralle

Bruk trille.

Ingen av de mest tradisjonelle betydningene passer helt. Tralle (av engelsk trolley) brukes i en rekke spesialbetydninger om vogner eller kjerrer med små hjul, særlig brukt til å frakte ting på. Noen har to hjul (håndtraller), andre har fire og går på skinner. En trille var før helst en firehjult vogn til personbefordring, trukket av hest.

Av disse to ordene er det trille som tidligst ble tatt i bruk om vogn til barn, og det passer best. En paraplytralle høres mer som noe man frakter paraplyer med.

Kategorier: Hva er forskjellen?

Kjøre, seile eller gå med båt?

Jeg har skrevet en artikkel om at man snart kan «gå med båt til Nordpolen». Som helt vestlending, halvt sørlending og halvt nordlending er jeg blitt opplært til at man «går med båt». Østlendingene i redaksjonen ler av meg. Jeg tyr nå til Språkrådet for å få svar på hva som er riktig.

Du har ditt på det tørre. De som har greie på skip og skipsfart, bruker ofte verbet  om båter, når de ikke bruker seile

Eksempler:

Båten går til Hammerfest.
Vi gikk med stykkgods til England.
Båten gikk (i fart) på England.
Skipet går i morgen.
Ferja går mellom Avvik og Oppstopperneset.

Større båter og skip kan dessuten seile, enten de har seil eller ei.

Hurtigruten seiler i allslags vær.

I den andre enden av skalaen har vi små bruksbåter. Hvis man skal ut og fiske eller i et annet ærend med en slik en, skal man med tradisjonelle ord rett og slett ut med den eller ta båten dit og dit, ikke kjøre ut. 

Men det å kjøre båt har også sin plass i språket i dag. Det gjelder mest typisk relativt små og raske båter, ikke minst slike som kjøres for kjøringens skyld. Men både små og store båter med motor kan kjøres slik og slik og hit og dit, f.eks. på grunn. Og bruker man motoren på seilbåten, er det vel kjøring.

Vi skal ikke helt glemme føring heller. En skipsfører fører skipet dit det skal. (Og skipet selv kan føre både seil, flagg, folk og varer.)

Nøytrale valg er dra, reise og på nynorsk dessuten fare («ho fór med båten»). Men det kan lett bli flatt eller stivt om man bruker disse ordene til å unngå og seile. Man kan selvsagt, om man har råd, velge å dra eller reise på cruise, men kaptein Johnsen seilte/gikk med «Emperor of the Seas» til Karibia.

Gå ta banen

Hvordan skriver vi uttrykket «gå ta banen» på en korrekt måte?

Du kan trygt skrive det slik du har gjort det, selv om ta i denne betydningen ikke står i Bokmålsordboka eller Tanums store rettskrivningsordbok.

Preposisjonen ta er en dialektvariant av ut av (= av), men det ville vært svært upraktisk å sette inn apostrofer for bokstavene u og v for å markere at de er sløyfet («gå 'ta' banen»).

Skrivemåten «gåtta banen», som noen bruker, vil være uheldig fordi den tilslører den opprinnelige betydningen uten at man får noe særlig igjen for det.

Ta er egentlig ikke så mye rarere enn , som kommer av opp + å.

Bygg eller bygning?

Vi har ein liten diskusjon gåande om bruken av bygget og bygningen. Kan det vera rett at ein ikkje bør bruka bygg om ferdigbygde hus?

Ja, langt på veg stemmer dette med tradisjonen. Unntaket er visse slags store bygningar, helst i samansetningar. Nynorskordboka seier dette om bygg og bygning:

bygg
1 bygning o l som er under arbeid el. som (nyleg) er ferdigbygd. Døme: bustadbygg / nybygg / råbygg / arbeide på eit bygg
2 større bygning. Døme: industribygg / lagerbygg
3 byggjetiltak

bygning
1 (større) hus. Døme: fabrikkbygning / hovudbbygning / offentleg bygning / bygningane på garden var i god stand
2 *bygnad (1)

Bygg kan altså ifølgje ordboka brukast både om ein bygning som er under bygging, og om ein større bygning som er ferdigbygd. Det er særleg i samansetningar det blir nytta: nybygg, tilbygg, forretningsbygg, industribygg, Postgiro-bygget.

Det er rett at eit vanleg hus eller ein liten bygning som er teken i bruk (og ikkje lenger er nybygg), helst ikkje heiter bygg.

Det kan vera greitt å halda seg til dette skiljet. Fagspråklege oppslagsverk som Arkitekturleksikon (Abstrakt forlag) og Byggteknisk fagleksikon (Universitetsforlaget) gjer det.

Men merk at bygning sjeldan er feil. Mange samansetningar på -bygg (som lagerbygg) er nyare særnorsk utvikling – praktisk, men ikkje obligatorisk.

Kategorier: Hva er forskjellen?

Internkontroll eller intern kontroll

Hva kalles et system man bruker for å ha kontroll over viktige funksjoner i et firma? Kan dette bare hete «internkontroll», eller er «intern kontroll» (i to ord) også å regne som korrekt?

I begynnelsen kalte man denne funksjonen for indre kontroll, i etterkrigstiden fikk vi også intern kontroll, og mot slutten av syttiårene smeltet dette siste sammen til internkontroll.

Lenge ble ordene/uttrykkene brukt parallelt, men sammensetningen ble i økende grad en fast betegnelse på funksjonen, nærmest en term. I dag kan det være naturlig å oppfatte det todelte uttrykket som noe videre, og det er det jo også. Men det kan ikke være feil å bruke den todelte formen i den snevrere betydningen, jf. «det er en god intern kontroll i bedriften» og «den interne kontrollen fungerer godt», der ordene uttales hver for seg.

De som kjenner feltet godt, kan nok trygt rette seg etter uttalen. Når det uttales som to ord, skriver man det slik, ellers skriver man internkontroll.

To punktum etter forkortelser?

Skal det være to punktum etter en forkortelse som står til slutt i en setning? Eksempel: «Viser til samtale av 4. juni d.å..»

Nei, to punktum skal aldri stå etter hverandre.

I tilfeller som dette får punktumet til slutt i forkortingen en dobbeltfunksjon og markerer også avslutningen av setningen. 

Står det et annet tegn til slutt, som kolon, spørsmålstegn eller utropstegn, har punktumet bare forkortelsesfunksjon og er obligatorisk.

50-årsdag, 100-årsjubileum og 18-årsgrense

Eg veit at ein kan skriva «50-årsdag». Men kan ein òg skriva «50 års dag», «50-års-dag» eller «50 års-dag»?

Nei. Dei einaste rette skrivemåtane er 50-årsdag og femtiårsdag.

Det same gjeld 50-årslag og femtiårslag eller -fest. Rett nok kan ein tenkja seg «ein 50 års fest» i teorien, men i praksis er det visst ingen som har halde ut i femti år på ein fest. Ein femti års dag lyt ein nok òg til andre planetar for å finna.

Andre samansetningar som følgjer samme prinsippet, er:

100-årsjubileum
18-årsgrense (men t.d. 18 års erfaring)
2015-resultat (som sjeldan vil vera lik 2015 resultat)

Panelere?

Når man setter opp panel, heter det da å panelere eller panele?

Det heter å panele.

 

Kategorier: Enkeltord Skrivemåte

Bare, kun

Jeg er en utlending som har studert norsk. Mitt spørsmål gjelder ordet kun. Betyr det alltid det samme som bare? En fremmedspråklig-norsk ordbok som jeg har, sier at kun er foreldet. Er dette riktig?

I Bokmålsordboka er kun forklart med bare, så det er riktig at de to ordene betyr det samme. Kun kommer av dansk ikkun, som igjen kommer av ikke uden.

Kun har likevel et mindre virkeområde enn bare. Mens bare er et svært vanlig ord, med en rekke bruksmåter, brukes kun mest foran priser («kun kr 990») og andre talluttrykk og ellers når en vil uttrykke ‘bare’ ekstra sterkt, som for eksempel i «Kun for ansatte» (skilt) eller «det er kun få dager siden».

Det er riktig at kun kan virke nokså alderdommelig eller stivt, og man er aldri nødt til å bruke det. Men generelt foreldet er det ikke, slik vi ser av eksemplene ovenfor. Ordet har dessuten fått en renessanse, kanskje særlig i vestlandsdialekter, der det trenger ut det tradisjonelle berre (som er obligatorisk i nynorsk). For ikke lenge siden ville man ha oppfattet kun som stivt og mer typisk for tilbudsplakater og annonser enn for dialekten.

Kategorier: Hva er forskjellen?

Milepæl eller milepel?

I bokmålsordlisten min står både milepæl og milepel. Hvilken form anbefales i moderne, moderat bokmål?

Det er ikke godt å si hva som passer best, men -æ- er det vanligste.

Grafene nedenfor viser den relative utbredelsen i norsk litteratur. Mellom 1917 og 1959 var pel obligatorisk. Det var sikkert ment som en tilnærming til den tids moderne, «pyntelige» uttale, og i alle fall som en slags forenkling. 

Men i realiteten er æ-varianten både mest tradisjonell og mest «moderne» i skrift. I 1959 kom varianten pæl inn igjen, og den stod alene til 2005, da det ble valgfrihet.

Uttale av æ og e 

E kan ofte uttales æ og omvendt i norsk. Skrivemåten sier ikke alltid så mye om uttalen. For eksempel finnes det neppe noe sted i landet der alle disse ordene tradisjonelt uttales nøyaktig som de skrives: fælhælmæle, tæl, kvele, stjele og tele.

Foran østlandsk tjukk l uttales både e og æ oftest som æ. Å pæle ‘streve’ har tjukk l og dermed æ-uttale. Men dette er et helt annet ord enn de som er aktuelle her. En pæl og (å pæle om å sette ned påler) har i liten grad blitt uttalt med tjukk l, siden påle (med tjukk l i øst) har vært det vanligste folkemålsordet. I såkalt dannet talespråk har uttalen helst vært /pel/ (med tynn l). Det kan tale for å skrive e, men vi skriver ellers rett som det er, ord med æ av andre grunner enn uttalen (jf. væske, å træ mfl.), så /pel/ kan i prinsippet godt skrives pæl. Noen ganger har vi æ i et ord fordi en annen form av ordet eller et beslektet ord har å. Det er er en form for omlyd; jf. vekslinger som tå – tær, mål – mæle, våt – væte

Påle og beslektede ord

Nå er riktignok ikke pæl en avledning av påle med omlyd. Ordene er bare synonymer som kommer av samme rot. Påle har som nevnt vært det vanligste i norsk talemål rundt omkring i landet (jf. gammelnorsk páll, i siste instans fra latin palus).

Grunnen til at de fleste i dag bruker snart påle, snart pæl/pel, er at den dansk-norske tradisjonen henger ujevnt igjen og er overrepresentert i formelle og høytidelige sammenhenger. Mange skriver nå f.eks. bryggepåle og pålehus. Her er de konkrete pålene i forgrunnen, og å duger på norsk (mens dansk bare har pælehus). På den andre siden har vi pæleormen, som aldri har fått smake på å-en, og milepælen, som er en høytidelig metafor.

Likevel er det helst pæling/peling som brukes i forbindelse med grunnarbeid, enda det skulle være konkret nok. (Svensk har pålning, nynorsk påling.) Det er dypest sett samme pæl-/pel- her som i milepæl. Det er det opprinnelig også i bopel, men sammenhengen er svekket, og ordet har gått sin egen vei: Æ-en ble ikke tatt inn igjen i 1959 eller 2005, så her er man nødt til å bruke e, mens dansk har sammenhengen mellom milepæl og bopæl intakt.

Utvikling

Utviklingen av milepæl og milepel i norsk litteratur (NB N-gram, nb.no):

 

Caffè latte, kaffelatte

Jeg jobber på en kafé der vi nettopp begynt å selge caffè latte, men vi vet ikke om skrivemåten er helt riktig.

Det var full klaff med caffè latte. 

I den siste utgaven av Tanums store rettskrivningsordbok står det caffè latte. Norsk ordbok (bokmål) fra Kunnskapsforlaget har skrivemåten kaffe latte. Dette er greie varianter som du selv kan velge mellom. Kaffelatte i ett ord er også mulig. 

I Språknytt 4/2012 finner du forresten en artikkel om matbetegnelser fra italiensk.

Gbnr. for gards- og bruksnummer?

Er det mulig å slå sammen forkortelsene for gards- og bruksnummer, for eksempel Gbnr 12/121?

Ja. Denne forkortinga står ikkje i ordbøkene, men er vanleg i fagmiljøet.

Bruk likevel helst den etablerte skrivemåten gnr. 12, bnr. 121 når du skriv for folk flest. Hugs i alle fall liten forbokstav og punktum etter nr.: gbnr. 12/121.

Kategorier: Forkortinger

Onboarding

Vi er i gang med implementering av en ny prosess for å sikre en helhetlig mottakelse av alle nyansatte, også med sikte på å gi best mulig støtte til lederne våre. En slik prosess omtales som onboarding, men vi vil gjerne finne et godt norsk ord for dette.

Et slikt opplegg kan kalles innføringsprogram (for nyansatte). Det kan også gå inn i et utvidet velkomst- eller mottaks-begrep.

Økonomisk engelsk-norsk ordbok (Kunnskapsforlaget) har det litt tyngre introduksjonsprogram for onboarding

Et slikt program kan for så vidt godt kalles «Om bord i ...» + foretaksnavnet eller  «Om bord hos oss». Problemet er at ombordprogram eller -prosess ikke klinger godt. Det verbale uttrykket som tilsvarer onboarding, er jo å gå/stige om bord. Ombordstigningsprogram blir imidlertid litt voldsomt. Det samme gjelder sammensetninger med organisasjonssosialisering, som dette jo handler om. Innfasing er kanskje også for teknisk, for ikke å snakke om innslusing.

 

 

 

Førrogtjuge

Jeg prøver å finne ut hva førrogtjuge betyr. Det blir brukt i blant annet Nordre Land. Jeg har spurt mange rundt omkring i bygda, men får forskjellige svar. Både 24, 40, 44 og 60 har vært nevnt.

I litt ulike former har førrogtjuge, eller rettere førretjuge/førretjue, vært et ganske utbredt ord for 40.

Ja, det er faktisk førti i en eldre og mer fullstendig form. Det er forresten neppe noe «og» i ordet, bare en å-lyd i enkelte dialekter.

Tjue/tyve kommer av eldre tjogu og tuttugu, ‘to tiere’, eller «to-ti», om du vil. Jamfør også tre-dve for 30 'tre-ti'.

I gamle sammensetninger er -tug-, -tjue o.l. altså ti, ikke tjue, og fire av sorten er da førti.

I yngre norsk er tjue etablert som det dobbelte, altså et snes, eller et tjug/tjau, som det også heter. I dansk har tyve et større bruksområde, jf. tres, firs og fems, av tresindstyve (‘tregangertjue’) osv.

Vi får den snodige situasjonen at firs (80), eller firsindstyve (‘firegangertjue’), er det dobbelte av sitt søskenbarn førretjue!

På nb.no kan du få mange interessante litterære treff om du søker etter førretjuge, førretjuge osv. Du vil snart se at betydninger som 44 eller 24 ville vært helt umotiverte i sammenhengen.

Nedenfor er et utklipp fra Norsk Ordbok som viser dialektvariasjonen.

 

 

I forhold til

Dette uttrykket har vært mye kritisert. Det skal visst brukes når det betyr «sammenliknet med», men aldri ellers. Stemmer dette?

Det stemmer nesten. Vi har disse rådene: 1) Vurder sammenliknet med og særlig enn i den første betydningen før du tyr til i forhold til. 2) Velg aldri i forhold til når en enkel preposisjon kan brukes i stedet. 3) Bruk ikke i forhold til som tekstbinder, men velg heller tradisjonelle uttrykk som «når det gjelder», «med tanke på» og liknende.

Sammenlikning

I forhold til er opprinnelig et sammenlikningsuttrykk. Her har det i prinsippet godkjentstempel, og i noen tilfeller er det så å si obligatorisk.

Aller først: Glem ikke den mest elegante løsningen, det lille ordet enn! Større enn er oftest bedre enn stor i forhold til. Når enn ikke fungerer, må vi ty til lengre uttrykk: sammenliknet med (5 stavelser) / jamført med (3 stavelser).

Disse alternativene passer kanskje best når uavhengige ting av liknende slag sammenliknes. Men av og til er i forhold til faktisk det beste! Det kan da f.eks. dreie seg om proporsjoner, som del i forhold til helheten eller noe annet i forhold til en målestokk: Nesen hans er liten sammenliknet med (mindre enn) en snabel, men stor i forhold til fjeset. (Stor sammenliknet med blir her noe misvisende!) Men glem ikke enkle faste uttrykk: stor i forhold til alderen > stor for alderen.

Helt åpne spørsmål kan også kreve forhold: Hvor stor er a i forhold til b? (Er a større enn b? er mindre åpent.)

I statistisk sammenheng bør språket være så enkelt som mulig, men ikke enklere: Det er lett å forstå at et land har 0,5 eller 7,5 sauer per innbygger. Men hvis landet f.eks. har flere trafikkdrepte per innbygger enn noe annet land, skurrer det litt. Da bør det hete: i forhold til innbyggertallet eller skrives helt om.

Endringsformuleringer kan ofte løses slik: Dette er en økning på x i forhold til i fjor > fra i fjor. Det er uendret i forhold til tidligere > Dette er som før. X varierer i forhold til y bør deles mellom 1) forholdet mellom x og y varierer og 2) x varierer med y.

Preposisjon

Preposisjonene setter ting i forhold til hverandre. Derfor kaller danskene dem forholdsord. I forhold til dekker så å si alle preposisjonene samtidig.

Uttrykket kan derfor være nødvendig i åpne spørsmål og andre udefinerte forhold. Da sitter de andre preposisjonene på gjerdet. Eksempler: Hvor ligger rådhuset i forhold til stasjonen? Mammutens knokler lå ikke helt riktig i forhold til hverandre. Jernene skal vris i forhold til hverandre.

Men vri jernene 30 grader fra hverandre! Et svar eller en presisering kaller oftest en spesifikk preposisjon ned fra gjerdet. Melder det seg et innarbeidet uttrykk, bruker vi det. Man må altså vri hjernen og omstille seg fra kontekst til kontekst.

Av og til er det umulig å bruke en mer presis preposisjon, fordi vi ikke har tradisjon for det: A har en utdypende funksjon i forhold til b. Da må vi kanskje godta det, eller skrive helt om (a utdyper b).

De oppblåste autentiske forholdseksemplene nedenfor bør punkteres med mer presise preposisjoner:

  • norske regler er i stor grad bundet i forhold til av EØS-avtalen
  • rettigheter i forhold til etter loven
  • hva andre etater gjør i forhold til for å avklare forventninger
  • begrunnet pragmatisk i forhold til ut fra særskilte hensyn
  • det må skaffes mer informasjon i forhold til om helsemessige aspekter
  • å arbeide aktivt i forhold til med kommunene for å etablere rutiner
  • informasjon i forhold til om timeplanen
  • ordningene skal vurderes i forhold til mot reglene for statsstøtte
  • kommunene er forberedt i forhold til utbrudd av smittsomme sykdommer
  • en restriktiv holdning i forhold til til å åpne opp for petroleumsvirksomhet

Tekstbinding

I forhold til sprer seg på bekostning av gode, gamle fraser som når det gjelder, som gjelder, med tanke på ofl.

  •  paneldeltakerne [var] nokså positive i forhold til den arktiske framtida

Å være positiv i forhold til noen er å være mer positiv. Å være positiv til noe er å være for det. Dette er ingen av delene, og vi må gjette. Løsningen er trolig positive med tanke på, eller naturlig norsk: så lyst på.

Det er ikke tette skott mellom de tre bolkene i denne artikkelen. Og én regel gjelder uansett: Vri forholdet til du finner det enkleste uttrykket!

  • studenter som viser liten evne i forhold til å mestre læreryrket > evne til å mestre ... > er dårlige læreremner
  • like oppfatninger i forhold til situasjonen > av > samme syn på
  • dette skaper utfordringer i forhold til å skaffe kompetent personell > når det gjelder å skaffe > gjør det vanskeligere å skaffe
  • EØS-avtalen gir Norge forpliktelser i forhold til å måtte avgi data til undersøkelser > når det gjelder å > Etter EØS-avtalen må Norge ...

Blurb, vaskeseddel og baksidetekst

Jeg har støtt på ordet blurb i forbindelse med omtaler av bøker og filmer. Hva betyr det?

På engelsk brukes blurb om en kort reklametekst f.eks. for en bok. På norsk kaller vi dette tradisjonelt for vaskeseddel.

Ordet blurb kommer fra engelsk, og i en engelsk-norsk ordbok forklares det med ‘reklametekst’ eller ‘baksidetekst på bokomslag’. Ordet kan spores tilbake til begynnelsen av 1900-tallet, da det ble brukt som en hånlig omtale av forlagenes overdrevne skryt på bokomslag. I Online Etymology Dictionary kan du lese mer om opprinnelsen.

Selve teksten, som vanligvis står på baksiden av bokas smussomslag, kan bestå av forlagets omtale eller forfatterens omtale. Teksten kan også være utdrag av positive anmeldelser. Det er altså ikke snakk om en kritisk framstilling, men en tekst som skal gi potensielle lesere et puff til å kjøpe boka.

På norsk har ordet vaskeseddel lenge vært brukt i den aktuelle betydningen, altså veiledning om innholdet i en bok (eller en film). De fleste forbinder nok ordet med vaskeanvisningen på tøy, men opprinnelig var vaskeseddelen ei liste over plagg som ble sendt til vaskeriet. Det mer selvforklarende ordet baksidetekst er også i bruk.

Forlag skiller av og til mellom blurb og vaskeseddel. Blurb er da sitater, mens vaskeseddelen er forlagets omtale.

I tråd med mottoet «Norsk når du kan, engelsk når du må» anbefaler vi å bruke de norske ordene vaskeseddel eller baksidetekst.

Samsvarsbøying av svake partisipp av sterke verb (gitt, tatt, gått osb.)

Eg blir ikkje klok på om det heiter at dei er gitt eller gidd eller gitte eller gidde! I ei ordbok eg har, står det forsyne meg at bedde, tadde, slådde, stådde og gådde er moglege fleirtalsformer. Men det kan då ikkje heite at varene er gådde ut på dato?

Dei gjeldande reglane er enkle. Det heiter berre: det/han/ho/dei er gått.

Som det står i punkt 3.5.2 i nynorskrettskrivinga frå 2012: «Desse supinumsformene skal ikkje ha samsvarbøying: blitt, dradd/dratt, fått, gitt, gått, latt, sett, slått, stått, tatt.»

Altså:

Varene som vart gitt i gåve, er utgått på dato.

Der vi lyt setje -e etter, som i utgåtte varer (der partisippet står føre substantivet), er det -tt- som gjeld.

Det tidlegare overgangssystemet

Fram til 2012 kunne ein ha -dd i hankjønn og hokjønn og -dde i fleirtal (bortsett frå i bli og å la). Det stemte med samsvarsbøyinga i svake verb, som har -d(d) i hankjønn og hokjønn og -d(d)e i fleirtal (mannen vart rodd, kona vart rodd, begge vart rodde over vatnet).

Men slike bøygde svake former som gidde osb. vart lite nytta i skrift. Ein grunn er nok at dei dialektane som har mest svake former som gitt, tatt og gått (i staden for dei sterke formene gjeve, teke og gjenge) statistisk har mindre samsvarsbøying i det heile. Dei bøygde formene vart aldri godt innarbeidde.

Det gamle sterke systemet

I meir tradisjonell nynorsk har har sterke verb berre sterke partisipp, dvs. at dei sluttar på -e(n) i staden for -d eller -t. Nyttar ein slike partisipp, lyt ein samsvarsbøya:

det er gjeve – han/ho er gjeven – dei er gjevne
det er slege – han/ho er slegen – dei er slegne
det er bede – han/ho er beden – dei er bedne
*dei er gjenge – han/ho er gjengen – dei er gjengne

(I tillegg kjem sett/sedd/sedde med svake former som er av gammal dato.)

Sterkt partisipp av å gå er ute av rettskrivinga og sjeldan i dialektane no. Det heiter difor:

Varene som vart gjevne/gitt i gåve, er utgått på dato.

Ein avgjer sjølv kva for sterke partisipp innanfor rettskrivinga ein skal nytta, men ein lyt vera konsekvent med kvart verb.

Blogg, blogge

Jeg har ikke skjønt helt hva ordet blogg betyr. Kan dere hjelpe meg?

En blogg er noe midt imellom en dagbok og en hjemmeside på Internett. Det er med andre ord en slags nettjournal, eller direkte oversatt: en vevlogg.

Web + log

Ordet blogg kommer fra engelsk blog, som er dannet av weblog. Log er det samme som vårt eget logg, mens Web er World Wide Web, Verdensveven. Vi skriver det derfor med to g-er og bøyer det på vanlig måte i flertall: blogger (ikke blogs).

Til substantivet blogg er det laget et verb, å blogge, som brukes om det å skrive en blogg. En person som skriver en blogg, kalles en blogger.

Ordene er ikke så gamle i norsk, men de er allerede blitt en sentral del av ordtilfanget.

Vlogging og bløgging

Det engelske ordet er laget på en spesiell og kreativ måte. Den norske ekvivalenten burde kanskje vært vlogg (jf. vevlogg) men det er jo ikke ideelt med vl- i framlyd på norsk. (Dessuten var er vlog brukt om ‘videoblogg’ på engelsk.) Blogg er derfor en praktisk fornorsking av blog.

Det er litt flaks at vårt eget gamle verb blogge (av blóð + ga) har vunnet fram i formen bløgge, ellers hadde det vært duket for mange blodige misforståelser.

Vi noterer til slutt at nettlogg er opptatt i en helt annen betydning i dataverdenen.

Kategorier: Betydning og opphav

Fornøyde med å være enige?

Spørsmålet er: e eller ikke i flertall?  Er dere fornøyd eller fornøyde med spørsmålet? Og er dere enig eller enige i at det er vanskelig?

Vi er både fornøyde og enige, men i faste fraser før preposisjon, kan vi sløyfe e-en, i alle fall i fornøyd.

Historisk sett er fornøyd et partisipp av å fornøye, og partisipp bøyes ikke i flertall i bokmål. Men i dag er fornøyd et adjektiv, og adjektiver skal i utgangspunktet flertallsbøyes:

  • Vi er glade og fornøyde.
  • Vi nikker og er enige.

I faste uttrykk som fornøyd med og enig i er det imidlertid litt annerledes. Enheten uttrykket utgjør, kan bli vel så viktig som følelsen av flertall (kontakten med subjektet). Derfor regnes det som riktig i bokmål å sløyfe e-en. Altså:

  • Vi er fornøyd/fornøyde med spørsmålet.
  • Vi er enig/enige i at det er litt vanskelig.

Flertallsbøying er mindre vanlig ved fornøyd, og det skyldes nok partisipp-historien.

I uttrykket enig(e) om slår flertallsfølelsen gjennom, slik at de aller fleste skriver:

  • Vi er enige om svaret.

Å brette opp ermene

Jeg har lenge trodd at «å brette opp ermene» er det rette, og at «å brette opp armene» er feil. Men da jeg googlet begge variantene, fant jeg forbausende mange oppbrettede armer! Og en lærer jeg kjenner, mente at «å brette opp armene» er det det heter fra gammelt av. Kan jeg få en kommentar til dette?

Ordbøkene skiller fremdeles tydelig mellom en arm (kroppsdel) og et erme (del av et klesplagg). Det siste er avledet av det første.

Mange vil riste på hodet om man skriver «brette opp armene». En bør skrive ermene. En bør også bruke erme i uttrykk som «å riste noe ut av ermet» og «ha et ess i ermet».

En annen sak er at mange bruker arm om begge deler og faktisk ikke har ordet erme i sitt vokabular. De vil naturlig si «brette opp armene». Dialektalt er det altså ikke nødvendigvis galt. Vi vil likevel anbefale å skille mellom arm og erme i skrift.

Ellers har vi uttrykket «å brette [skjorta] opp på armene», som ikke kan være feil.

På nynorsk kan det også hete ei erm, som er eldgammelt, med formene ermane eller ermene i flertall.

Kategorier: Enkeltord

Distrikts-Norge

Vi har en diskusjon her om hvordan Distrikts-Norge skal skrives. I ett ord eller med bindestrek, med store eller små bokstaver?

Den riktige skrivemåten er Distrikts-Norge, altså med stor forbokstav i begge ord og bindestrek mellom ordene.

Slik bør en skrive alle liknende sammensetninger med landsnavnet: Bygde-Norge, Fotball-Norge, Fastlands-Norge, Helse-Norge, Idretts-Norge, Innlands-Norge, Kunnskaps-Norge, Skole-Norge, Utdannings-Norge, Utkant-Norge, Vinter-Norge osv.

Det samme gjelder navn på byer: Festspill-Bergen, Sommer-Oslo, Teater-London osv. Ja, vi kan ta med alle steder og områder som skrives med stor forbokstav: Fastlands-Lofoten osv.

På dagsordenen

Heter det «å sette noe på dagsorden» eller «å sette noe på dagsordenen»?

Det riktigste er «å sette noe på dagsordenen» og «å sette noe på saklista», som er det samme.

Uttrykksmåten er parallell med «stå på programmet», «holde seg til saken» o.l., og dette viser at det må være med en etterhengt bestemt artikkel.

I norsk er det vanlig at d og n smelter sammen, og at -en bare uttales -n etter -n, -l, -r, -s, -d og -t. Det er således ikke uvanlig å uttale ordenen /ord'n'n/. Det kan være svært vanskelig å skille det fra /ord'n/, og mange uttaler nok faktisk ordenen med én n. Mange av dem som gjør det, sier nok også gjerne å få noe på /jæærn/ eller /jær'n/, og det er greit, så lenge man holder på hjernen med to n-er i skrift.

E-handel eller ehandel?

Hva er riktig, e-handel eller ehandel? Mange skriver epost, så da er vel ikke ehandel så galt?

E-handel er den riktige formen.

Du har rett i at formen epost er brukt en del, men regelen sier at i sammensetninger med en bokstav som er en forkorting, skal bokstaven skilles fra resten av ordet med bindestrek. Andre eksempler er t-bane, p-pille og u-land. Ubåt ‘undervannsbåt’ er et av svært få eksempler på unntak fra denne regelen.

Tenkte konstruksjoner som jule-e-handel og jule-e-post virker kanskje tungvinte, men den er i de minste tydeligere enn juleehandel og juleepost.

Les gjerne artikkelen «Hjelp, vi har fått mail!» i Språknytt 2002/1; siste avsnitt handler om denne bindestreken.

Ut og stjæle hester?

Er bruken av «og» i romantittelen «Ut og stjæle hester» riktig, eller skulle det vært brukt «å» her?

Det er helt riktig med «og» i tittelen.

Riktignok er stjæle en infinitiv, og derfor ville kanskje noen vente infinitivsmerket å her. Men og kan også stå foran infinitiver, jf. «Det er viktig å spise og drikke før man stjeler hester».

Utelatt verb

Når vi regner og som riktig, er det fordi vi må tenke oss et utelatt dra e.l. foran ut. Da ser vi at det egentlig er to handlinger: Først drar en ut, og deretter stjeler en hester. Vi bruker og mellom slike sideordnede ledd, også når det første er sløyfet.

Hadde det stått «… ut for å stjæle …», ville å vært det korrekte. Men da ville tittelen vært en annen, med sterkere understreking av hensikt og vilje. I gamle dager kunne å alene bety ‘for å’ (jf. engelsk to). Derfor finner vi rett som det er formuleringen ut å i eldre tekster.

Stjæling med æ

Hvis det skulle finnes en språklig feil i tittelen, måtte det være skrivemåten stjæle for stjele, som rettskrivningen krever. Men den er bevisst valgt for å gi tittelen et muntlig og dialektfarget preg, og dette fungerer utmerket. I skjønnlitteratur finnes det egentlig ingen regler mot slikt. En mer tradisjonell østlandsform i den samme leia er forresten stæla, som det het i eldre Oslo-mål.

Kategorier: Og eller å

I helvete eller helvetet?

Heter det faen i helvete eller helvetet? Vi diskuterer så fillene fyker i redaksjonen. Er det helvete eller helvetet som er løs her?

Ifølge ordbøkene skal en bruke ubestemt form av helvete i uttrykket «faen i helvete!». Det bøyes ikke som et vanlig substantiv i faste uttrykk eller eder som dette.

Utdrag fra Bokmålsordboka:

  • pines i helvete / himmel og helvete / gjøre en helvete hett / det gikk lukt til helvete / be en dra til helvete
  • fy til helvete! / hva i helvete er det du gjør? / (i) helvete heller! / noe så inn i helvete kjedelig!
  • arbeidet i gruvene var et helvete / skyttergravenes helvete

Man kan saktens argumentere for at det er logisk med bestemt form i noen tilfeller og stor H i andre, men det er enklest å bruke liten h og ubestemt form over hele linja (som de for øvrig også gjør i dansk).

Sette ut i livet eller live?

Heter det «å sette ut i live» eller «å sette ut i livet»?

Det faste uttrykket er å sette ut i livet.

Det heter imidlertid å være i live. Merk forskjellen i tonelag på livet og live (som i henholdsvis bønder og bønner). 

Man kan naturligvis bli satt ut mens man er i live, og da blir man for så vidt satt ut i live. Men dette er noe helt annet!

Mer om forskjellen

Formen live er restene av en gammel dativform av livLiv står i dativ fordi preposisjonen i tar dativ når det handler om å være i noe (jamfør et annet gammelt dativuttrykk som i drømme). I uttrykket med sette ut i er det snarere snakk om å være på vei til et sted, og da er det akkusativ (livet) som gjelder.

Påskrevet pass

Hvorfor er det negativt å få sitt pass påskrevet? Det er jo fint å ha mange stempel i passet?

Det er ikke snakk om den slags pass som vi i dag tar med til utlandet. Det handler om pass i en gammel betydning, ‘skussmål, attest’.

Riktignok er det en sammenheng mellom de to typene pass. Og opphavet til begge er italiensk passaporto, opprinnelig ‘tillatelse til å passere havna’.

Passet som ble påskrevet, er løpepass, så på tysk har de uttrykkene jemandem den Laufpass schreiben/geben. (Vi har også uttrykket å gi noen løpepass ‘avskjedige; kvitte seg med’.) Et slikt pass fikk tjenestefolk påskrevet før de fikk avskjed og kunne dra videre. Også håndverkssvenner og soldater fikk avskjedspass.

En attest kan jo være god, men å få passet påskrevet er blitt nokså ensidig negativt, jf. artikkelen pas i Ordbog over det danske Sprog:

faa sit skudsmaal udtrykt med tydelige, især dadlende ord; blive dadlet, gennemheglet (for udviste fejl)

Uttrykket står forresten ikke i ordboka over moderne dansk, Den Danske Ordbog. Man sier heller bare: 

få læst og påskrevet få en alvorlig irettesættelse eller kritik

Dette kunne opprinnelig også handle om andre dokumenter enn pass.

«Og/eller» eller bare skråstrek?

Hva er riktig: A «Passord/brukernavn er feil» eller: B «Passord og/eller brukernavn er feil»?

 

Begge deler er riktig. Setningene kan bety det samme, for A har en vid og en snever betydning, men de kan også tolkes ulikt.

Vi ser her bort fra det problemet at noen oppfatter skråstrek som ‘og’. Skråstrek betyr her det samme som eller. Men det løser ikke problemet, for eller kan i vanlig norsk bety to ting, se på dette eksemplet:

x eller y 
1) enten x eller y («eksklusiv disjunksjon»)
2) x eller y eller begge («inklusiv disjunksjon»)

Som en formel for (2) er uttrykket og/eller blitt stadig mer populært. Det er ikke feil, men mange regner det som en uvane. 

Nødvendig?

Presiseringen og/eller er ofte unødvendig utenfor matematikken og logikken. Når man har vært nødt til å presisere i allmennspråket, har man gjerne valgt de gode og entydige formuleringene under (1) og (2) ovenfor: enten eller begge.

Presisjonsstrevet på individuelt nivå kan øke usikkerheten i språket sett under ett. Jo oftere folk bruker formelen til å presisere – i stedet for å overlate tolkningen til fornuften og stole på sammenhengen – desto vanskeligere blir det for andre å bruke eller hver for seg på den tradisjonelle, fleksible måten. Når formelen i ditt eksempel B spøker i bakgrunnen, i kontrast til A, vil eller alene i A ser ut som en eksklusiv disjunksjon (1).

Vi mener at det fremdeles være mulig å skrive x eller y og mene (2) når sammenhengen gjør meningen opplagt og det er omstendelig med «eller begge deler». Her er et eksempel på at det trolig hadde holdt med eller, siden de fleste ville ha forstått at kombinasjonsbrukere også var omfattet:

programmet [gjelder] for personer som er dømt for overtredelse … og som har problem med alkohol og/eller annet berusende eller bedøvende middel

Formelen har kanskje mer for seg i ditt eksempel.

 

Skråsikkerhet

Jeg forstår ikke logikken bak ordet skråsikker. Hva kommer det av? Og er det alltid negativt?

Skråsikker virker ulogisk hvis man tenker på adjektivet skrå. Men opprinnelsen er nok skrauv og skrov ‘noe som ruver’, jf. verbet å skrøyve.

Både skrauv, skrov og skrøyve står i Nynorskordboka. I sørøstnorske dialekter har skrauv- og skrov- (også uttalt med /-å-/ eller /-ø-/, og med og uten /-v/) vært generelle forsterkere. Skrovsikker kan har altså betydd  ‘brennsikker på en overveldende måte’. Et lignende dialektord er skrovstor (uttalt skråstor), og et annet eksempel på lydutviklingen er at skrovis gjerne har vært uttalt /skråis/.

Skrauv- og skrov- manglet klangbunn i det dansk-norske skriftmålet på slutten av 1800-tallet. Dialektformen skrå- kan ha vært lettere å ta opp, selv om den ikke gav mening i og for seg.

Skinnteorien: som hånd i fingert hanske?

Etymologene Hjalmar Falk og Alf Torp kjente ordet skrauv og forfektet forklaringen ovenfor. Også Ordbog over det danske Sprog holdt seg til den, og regnet ordet som et lånord fra norsk. Men når vi kommer til den moderne Den Danske Ordbog, har pipa fått en annen lyd. Nå skal ordet stamme fra det gammeldanske (og gammelnorske) skrá, som er omtalt slik i Bokmålsordboka:

skrå (norr. skrá, egentlig ‘tørt skinnstykke’) om eldre forhold : (skinnbok, pergament med opptegnet) lov, statutt eller lignende // hirdskrå, laugsskrå

Det er jo rent logisk midt i blinken: så sikkert som om det stod i ei skrå! Kulturhistorisk er det imidlertid påfallende at skråa skal dukke opp i skråsikker etter å ha vært mer eller mindre borte i den aktuelle betydningen svært lenge. Skråsikker steg tilsynelatende opp i skriftkulturen fra folkedypet på slutten av 1800-tallet. På den tida betydde skrå snarere skinnlapp enn lovbok. Det fantes også et annet skrå (låsskrå) som logisk sett kunne vært en aktuell kandidat. Det betyr ‘plate som danner bunn i en lås’. Men det er ingen opplagt grunn til å trekke inn flere kandidater, for det er egentlig ingenting som mangler i Falk og Torps forklaring. Dessuten er det lydhistorisk nærmest umulig at skrá skulle kunne utvikle seg til skrøv- o.l. (jf. gamle dialektvarianter som skrøvsikker o.l.).

Negativt?

Man man si at noe er skråsikkert, uten at det man sikter til, er negativt. Men brukt om personer er ordet sjelden nøytralt eller positivt. Allerede den første forekomsten i norsk litteratur, som vi finner i Alexander Kiellands Arbeidsfolk (1881), er et eksempel på det.

Omvendt

Unge dansker truer med å gjøre skråsikker til et pendelord, altså et ord med to motsatte betydninger. Det forringer bruksverdien til ordet kraftig, så det gjelder å bruke ordet mest mulig i den opprinnelige betydningen om man vil berge den. Minst 3 av 15 forekomster av «litt skråsikker» på norske nettsider rommer allerede (mars 2015) den motsatte betydningen. Årsaken til forvirringen er selvsagt den sekundære tilknytningen til adjektivet skrå, som ikke akkurat er synonymt med ‘fast’.

Veien mot vippepunktet ble egentlig lagt allerede for over hundre år siden. Hadde de valgt skrauvsikker e.l. i sin tid, ville ikke problemet oppstått, men denne varianten var altså ikke aktuell i det dansk-norske skriftmålet.

Kollegaer eller kolleger?

Hva heter kollega i flertall, kollegaer eller kolleger?

På bokmål er det valgfritt med kollegaer eller kolleger.

Det samme gjelder da naturligvis kollegaene og kollegene. Se Bokmålsordboka for riktig bøying.

På nynorsk kan det derimot bare hete kollegaer og kollegaene i flertall.

Variasjonen mellom disse formene er gammel, også i dansk.

April − trykkplasseringa

Skal april uttalast med trykk på fyrste eller siste stavinga?

Den vanlegaste uttalen er nok med trykk på /-i-/, men i somme dialektområde ligg trykket på /a-/. Begge desse uttalemåtane vil vi rekne som korrekte.

I aprilsnarr høyrer ein nok oftare den opphavlege trykkplasseringa i austnorsk.

Endå alternativa er jamgode reint språkleg, er det somme som reagerer når dei høyrer trykket lagt på fyrste stavinga. Samanhengen avgjer korleis det blir oppfatta. Når ein til dømes les andres tekstar høgt offentleg, kan det difor vere lurt å vurdere kva som høver best med teksten og opphavspersonen. Det gjeld begge vegar.

Mange andre lånord har to uttalevariantar på same måten, t.d. banan og avis.

Kategorier: Uttale

En saga blott

Jeg forstår at noe er helt slutt når det er en saga blott, men jeg forstår ikke helt hvordan og hvorfor!

Adverbet blott betyr ‘bare’ og brukes bare (blott!) i visse uttrykk, som i blott til lyst og en saga blott.

En saga blott er litt av en klisjé, som sjelden brukes i fullt alvor i dag. Uttrykket stammer fra den svenske dikteren Esaias Tegnér, som skrev om Karl den 12: «Hans minne uti Norden är snart en saga blott», altså ‘bare en gammel historie’.

Ellers har vi ordet blott mest fra dansk. Det er opprinnelig lavtysk.

Ikke blått, men bart

Blott har vi også som adjektiv, og da betyr det ‘ren’, ‘bar’ eller ‘naken’, som i å se noe med det blotte øye. Her aner vi en sammenheng med blotting, for noe som er blott(et), er jo bart, nakent og i beste fall rent. Man kan f.eks. blotte sin uvitenhet. Verbet blotte er ganske mye brukt i norsk. Det er lånt på samme måten som blott. (I eldre nynorsk het det heller nækja ‘gjøre naken’ eller berrleggja.)

Merk at det heter med det blotte øye, ikke det blottede, som noen skriver. På nynorsk er det bedre å skrive med berre auga enn med det blotte auga. Da slipper vi også misforståelser som det blåtte auga.

Sola, jorda og månen med stor forbokstav?

Skal jorda, sola og månen skrives med stor eller liten forbokstav?

De skal skrives med liten forbokstav.

Vi har lange tradisjoner for å bruke liten forbokstav i disse ordene. Det har vært det vanligste hele tiden etter at vi gikk bort fra store forbokstaver i substantiv. Men det har vært en del fram og tilbake med disse himmellegemene.

Periode med forsøk på å skille 

I 1995 bestemte fagnemnda i Norsk språkråd likevel etter påtrykk fra visse fagmiljøer at det skulle brukes stor forbokstav i Jorda, Sola og Månen når disse ordene ble brukt som egennavn (navn på himmellegemer). Det viste seg snart at dette var et problematisk vedtak. Lærebokforfattere og andre syntes det var vanskelig å skille mellom de to måtene å bruke ordene på. Noen eksemper:

Gi meg solen/Solen, mor!  Mannen i Månen/månen. I begynnelsen skapte Gud himmelen og Jorden/jorden. Å komme ned på jorda/Jorda.

Det ble presisert at stor bokstav gjaldt astronomiske sammenhenger, og at det skulle være liten forbokstav i tvilstilfeller, men det var ikke nok. Problemene var så mange at fagnemnda omgjorde sitt vedtak (1999). Liten forbokstav skal det altså være i dag. Dette er også problematisk noen ganger, men alt i alt bedre enn alternativet. Det er tvilsomt om det – under sola her på jorda – finnes grunnlag for noe skarpt skille mellom de to måtene å bruke ordene på. 

Noen momenter som taler mest for liten forbokstav

Unike og ubøyelige betegnelser (egennnavn) på himmellegemer (Mars, Pluto, Tellus, Luna osv.) er i utgangspunktet noe litt annet enn ord (fellesnavn) som i visse sammenhenger har unik referanse i bestemt form, og som altså inngår i bøyningssystemet (sola, månen). Disse siste kommer litt mer på linje med atmosfæren, havet, fjellet o.l.

Merk at «fjellet» godt kan være et spesifikt fjell om det omtales i de rette omgivelsene, og det vil oftest ha et egennavn i tillegg, slik jorda vår har Tellus og vår galakse har Melkeveien (og ikke heter Galaksen med stor G).

Det finnes flere fjell, måner og soler, og det at vi er på jorda, gjør at selve den bestemte formen (månensola) er nok til å identifisere vår måne og vår sol, uten hjelp av stor forbokstav. Stor forbokstav er på sett og vis overspesifisering, litt som å skrive «kjære Mor». 

Det som taler mest for stor forbokstav, er kanskje det rent estetiske inntrykket jorda og sola gir ved (bokstavelig talt) siden av planet- og stjernenavn med stor forbokstav. Det kan her være til en viss trøst at det i tabeller og på kart uansett er en viss åpning for å bruke store forbokstaver i substantiver. 

Denne type(n) utbetaling(er)?

Når en skal referere til en spesiell type eller gruppe utbetalingstransaksjoner i en rutinebeskrivelse, bør en da skrive «denne type utbetalinger» eller «denne typen utbetalinger»? Eller må en kanskje skrive «disse typer/typene …»?

Det er flere akseptable løsninger, men det må uansett stå denne i dette tilfellet, siden det her er snakk om én type (uansett hvor mange utbetalingene er).

Om du skriver type eller typen, er en smakssak. For mange virker nok type stivest her.

Når temaet er typen handling(er), er ikke antallet det sentrale. Utbetalingene kan derfor omtales både i naken form (utbetaling) og i flertall. Man kan se naken form som det enkleste.

Andre slags substantiv kan kreve andre løsninger. Sammenhengen og semantikken kan også spille inn: Han er den typen mann (ikke menn) som du kan stole på – og vel helst: Den typen menn kan du stole på. Her spiller det nok en litt større rolle om vi ser for oss bare et eksemplar av en abstrakt type eller en konkret rekke av den og den typen.

Omtrent det samme spørsmålet reiser seg ved type-synonymer som art, slag og sort.

Verdens tak på nynorsk

Korleis skal ein seia verdens tak på nynorsk? Eg tenkjer på den nemninga som blir nytta om Himalaya eller delar av Himalaya, eventuelt om Pamir.

Ein kan bruka verdstaket og kanskje (fjell)taket over verda. Men særleg i poetisk stil kan verdsens tak vera best.

Verdas tak er ikkje umogleg, men det finst framleis mange nynorskbrukarar som tykkjer -s på a-former er umusikalsk.

Sidan dei to førstnemnde uttrykka ikkje er innarbeidde klisjear, må ein syta for at det er nok kontekst til at dei blir forstått.

Hva er en fullverdig setning?

Hva skal til for at en setning skal kunne regnes som grammatisk «fullverdig» på norsk?

Et vanlig krav til en setning på norsk er at den må inneholde subjekt og verbal.

Dette gjelder vel å merke for fortellende setninger (utsagnssetninger) og spørresetninger. I imperativsetninger (bydesetninger) mangler subjektet, så her er det nok med verbal.

Alle de følgende setningene er altså fullverdige som setninger betraktet: Går du? Jeg går. Gå!

Det er ikke nødvendig å ha med et objekt, et adverbial osv. for at en setning skal regnes som fullverdig på norsk.

«Krav til en setning» må forstås som hva som skal til for å kunne kalles en setning, grammatisk sett. Hva som er gode setninger og ytringer, er en litt annen sak. Ytringer må ikke alltid ha setningsform for å være grammatisk eller god norsk. Sjanger og situasjon avgjør. Men brødteksten i vanlig sakprosa består nesten bare av setninger, og bør gjøre det.

Kategorier: Grammatisk analyse

Paddehatter

Hvorfor heter det å dukke opp som paddehatter?

Paddehatt betyr ‘sopp’, og det hender jo at sopp brått kommer opp av jorda i mengder når det har regnet.

Paddehatter både skyter opp (fram, i været), gror, vokser, dukker opp o.a. I overført betydning brukes uttrykket helst om rask og plutselig vekst på løst grunnlag. Det ligger sjelden noen positiv vurdering i det.  Norsk Riksmålsordbok opplyser dessuten at paddehatt har vært brukt nedsettende om ‘person ell. foretagende som har hatt en altfor rask opgang, skutt en usund vekst (i jobbetider)’.

Ordet paddehatt kommer av at man trodde padder holdt til under sopper. Sopp har likevel alltid vært det vanligste ordet for sopp. Hos Ivar Aasen heter det derfor å renna upp som sopp (um hausten).

Leg eller lek?

Hvorfor skriver så mange nå lekmann og lekdommer når det alltid har hett legmann og legdommer?

Grunnen er at begge deler er riktig.

Fra leik til læg/leg

Ordet lek er kjent fra norrønt, som hadde skrivemåten leikr. Skrivemåten med k var på den tiden den eneste tenkelige i norsk, for det dreier seg om et lånord fra gammelgresk laikos ‘som hører til folket, lek’ gjennom latin laicus. Det er altså fra dansk læg vi har skrivemåten med g. Adjektivet laikos er dannet til det greske substantivet laos, som blant annet betyr ‘folk’.

Fra leg til lek

I 1938 ble det vedtatt at ordet lekmann skulle skrives med k, og i ordbøker fra de følgende årene ser en at det samme ble praktisert for adjektivet lek, som var den eneste tillatte skrivemåten. Bakgrunnen var ganske sikkert ønsket om å erstatte danske «bløte konsonanter» med norske «harde». Dette rettskrivningsstrevet preget første delen av 1900-tallet.

Fra lek til lek/leg

Ved den store revisjonen av bokmålet i 1981 ble leg og lek sidestilt (også i sammensetninger som legdommer/lekdommer), og slik er det altså fremdeles. På nettet i dag er det fremdeles mer enn dobbelt så mange lekdommere som legdommere.

Fare for forveksling?

Noen engster seg for at lek skal forveksles med lek/leik og moro, andre for at leg skal peke mot lege eller legitimasjon. Dette er engstelse i utrengsmål. Man skal i begge tilfeller være særdeles vrangvillig for å feiltolke lek/leg på bokmål. Sammenhengen gjør det alltid entydig. Ingen kvir seg for å bruke adjektivet lik/likt/like (dansk lig osv.) på grunn av et lik og å like.

Litt annerledes er det på nynorsk, fordi lek der også betyr ‘lekk’. Men det er bare folk som er leke i den ene betydningen, mens ting kan være leke i den andre. Saklig sett kan inkontinens ikke komme inn i bildet når vi skriver om leke tilsette eller dommarar. I det eldre landsmålet het det gjerne læk ‘ulærd’ (med valgfri æ-/e-uttale) om folk og lek ‘lekk’ om ting, så der var det i alle fall ikke noe inkontinensproblem.

Klinten

Kva er denne klinten som ein skil frå kveiten?

Klinte er eit ugras i nellikfamilien med giftige frø.

Nemninga har vore nytta i omsetjing av Matt 13,24–30, der det står om ein fiende som sår ugras i kveiten til ein mann.

Men kva er dette bibelske ugraset?

I dei nyare norske bibelomsetjingane har det stått ugras eller ugress, bortsett frå i 1938-bibelen på nynorsk, som hadde svimling (Lolium temulentum). Det var ei god omsetjing, og mange meiner dette er mest korrekt, jf. denne engelske Wikipedia-artikkelen. Svimling er òg giftig, som namnet tyder på, og liknar i eit stadium mykje på kveite.

Men korkje nynorskomsetjinga med svimling eller bokmålsversjonen av uttrykket har det velklingande bokstavrimet vi finn i klinte og kveite.

Vri på klinten

Somme har falle for freistinga til å pynta på uttrykket, jamvel om meininga blir snudd på hovudet, såleis VG 20.1.1992:

Meningsmålinger viser at velgerne, iallfall hittil, har skilt Clinton fra hveten blant de demokratiske kandidatene. Clinton får 23 prosents oppslutning, og slår klart sine hardeste konkurrenter (20.1.1992)

For sjølv om klinte no er freda, er det å skilja klinte frå kveite unekteleg å skilja verdlaust frå verdfullt, i den rekkjefølgja.

Anna relevant og verdlaust rask

Hjå Matteus handlar det om å brenna klinten etter skurden. Meir relevante sorteringsprosessar i norsk landbrukssoge er på den eine sida luking og på den andre sida tresking og drøfting. Det siste er når agner og snerper blir skilde frå kornet. Dette er òg bibelsk: Minst seks stader jamfører Bibelen folk med agner som fyk for vinden, verdlause.

Skipsnavn i anførselstegn eller kursiv?

Vi er flere forfattere som samarbeider om et verk. Vi lurer på om skipsnavn skal markeres, og i så fall hvordan. Må vi være konsekvente?

Vanligvis skriver vi skipsnavn uten anførselstegn, f.eks. MF Eira, men MF «Eira» er også mulig. Når man har med MF, er det mindre nødvendig med markering enn når navnet står alene.

Kursiv kan brukes i stedet, men anbefales vanligvis ikke.

Der det er fare for misforståelse, anbefaler vi markering. For eksempel kan det være nyttig å skille «Murmansk» (den forliste krysseren) fra byen med samme navn.

En teoretisk mulighet for misforståelse er ikke alltid det samme som en virkelig fare, men man vil jo gjerne unngå pussige lesemåter.

Om dere for konsekvensens skyld skal bruke anførselstegn ved alle skipsnavn i teksten, om dere først har brukt det én gang, får dere vurdere selv.

Då eller når? («Materialane fortel når huset vart bygt»)

Skal det heita «Materialane fortel når huset vart bygt», eller bør ein skriva «Materialane fortel då huset vart bygt»? Eg får ikkje heilt til å nytta regelen om «den gong då, kvar gong når» her.

Det kan berre heita «Materialane fortel når huset vart bygt».

Dette har ikkje noko å gjera med regelen om «den gong då, kvar gong når». Grunnen er at «når» i dette tilfellet har ein heilt annan funksjon enn å seia at noko vart teke opp att. «Når» innleier her ei indirekte spørjesetning, dvs. ei spørjesetning som er ledd i ei overordna setning.

Det direkte spørsmålet var: «Når vart huset bygt?» Det er så gjort til direkte objekt i heilsetninga «Materialane fortel når huset vart bygt».

kan for sin del ikkje nyttast til å innleia ei spørjesetning. Derimot kan det brukast i andre konstruksjonar, som i «Arkitekten fortel om (den gongen) då huset vart bygt».

Då kan òg koma inn i biletet slik: «Slike materialar vart brukte (den gongen) då huset vart bygt» eller «Materialane stammar frå (den gongen) då huset vart bygt» eller «då husa vart bygde». Det kan stå i kontrast til når: «Slike materialar vart (alltid) brukte når ein bygde slike hus» (= 'kvar gong', 'dei gongene då'). Ein kan òg nytta «då» i det siste dømet, men då underforstår ein at det gjeld repetisjon innanfor éín samanhengande periode, altså eitt «då». Men dette er altså heilt andre konstruksjonar enn dømet ditt.

En klype salt

Kan man ta noe med «en stor klype salt» eller «en trillebår med salt»? Er ikke poenget at en klype er noe lite?

Vi mener at det kan være greit å si at man tar mer enn en vanlig klype for å uttrykke at man er mer skeptisk enn vanlig. Man trenger så å si litt mer salt enn vanlig for å «svelge» det man hører. Men nødvendig er det kanskje ikke, og den fine ironien i klypa og grannet forsvinner helt.
 
Uttrykket med en (eller ei) klype salt kommer fra latin cum grano salis, som betyr ’med et korn salt’. Ifølge Bevingede ord stammer uttrykket fra Plinius den eldre. På 1800-tallet ble uttrykket gjerne brukt uoversatt, på latin, som i Ibsens Kjærlighedens Komedie. Vi finner også gran/grann/grand salt i eldre norsk, som i dansk (et gran salt). Svensk har en nypa salt. Engelsk har både grain (som er eldst) og pinch
 
I litteraturen har man brukt «stor klype salt» i overført betydning i alle fall siden 1948 (søk på nb.no). Så spørs det hvor grensen går. Saklig sett greier man neppe å ta noe (inn) i det hele tatt når man drukner det i salt. Før eller senere blir saltet en kulinarisk utfordring i seg selv. Saltbruken svarer da ikke lenger til en dose skepsis attåt, som er poenget med klypa, men til noe som bidrar til uspiselighet. Men det er nok galt å ta nye vrier på uttrykket for bokstavelig. Slikt må ofte tas med et aldri så lite lass natriumklorid.

Samme lest

Jeg lurer på om uttrykket heter skodd over samme lest eller bygd på samme lest? Begge er brukt, det siste mest. Er de OK å bruke?

Du kan bruke et verb som er logisk i sammenhengen, men skåret over samme lest kan brukes til det meste.

Utgangspunktet er lest i betydningen ‘modell til å lage sko etter eller til å sette i sko for å bevare fasongen’.

Valgfrie verb

I Ordbog over det danske Sprog (ODS) finner vi det som svarer til norsk skjære (+ slå/legge) over/etter samme lest.

Norsk Ordbok (NO) har sydd/sauma på same leisten og skjera/taka/leggja alle over ein/same leist.

Bokmålsordboka (BOB) har bare skjære alle over én/samme lest, mens Norsk Riksmålsordbok (NRO, Oslo 1947–57) i tillegg har skjære/slå efter én lest.

Alle de nevnte variantene må kunne brukes, men skjære over er nok best kjent, derfor er det uthevet ovenfor. Det er blitt vanlig å bruke andre verb også, og Den Danske Ordbog (DDO) nevner nettopp bygge som et eksempel. Men man bør enten holde seg til de tradisjonelle ordene ovenfor eller bruke noe som passer godt i sammenhengen (for eksempel skrevet), selv om ikke alle vil like det siste. Skodd virker i alle fall rart.

Men hva betyr det i dag?

Når skal uttrykket brukes? Bokmålsordboka og Nynorskordboka nevner bare betydningen ‘bedømme alle unyansert og sjablongmessig’, altså som å skjære alle over én kam, som er i samsvar med det tyske alles über einen Leisten schlagen. Men her mangler kanskje grunnbetydningen. Utgangspunktet er jo ikke å vurdere sjablongmessig, men faktisk å lage etter en sjablong. Noe som er skåret over samme lest, er ifølge DDO frembragt ud fra det samme grundprincip’. I ODS finner vi eksemper som «han var skaaren over en større Læst end de samtidige Politikere her i Landet»; han var altså ikke småskåren.

ODS nevner riktignok også at slå over én lest (som i tysk) kan være det samme som å skjære over én kam i betydningen ‘(for)dømme likt’, men kaller det lite brukelig i dag. NRO har her både slå og skjære, men setter uansett lage-betydningen opp først. I DDO nevnes altså bare laging (jf. ‘frembragt ud fra det samme grundprincip’) og eksempelet er «musik til unge mennesker er altid blevet skåret over samme læst».

Siden slik musikk også skjæres over én kam (av en del voksne), kan det jo være en god idé å reservere lest for laging og kam for vurdering i moderne norsk.

For en slikk og ingenting

Hvor kommer uttrykket for en slikk og ingenting fra?

Det kommer nok fra dansk, i alle fall i stor grad.

En slikk er en ubetydelig mengde, en smule. Egentlig er det det man får med seg ved å slikke en enkelt gang.

I utgangspunktet het det bare for en slik (= slikk), som det fortsatt gjør på dansk. Det er bare på norsk det heter for en slikk og ingenting. Det ser ut til at «og ingenting» er blitt lagt til uttrykket etter at det er kommet inn i norsk fra dansk, som en slags retorisk-stilistisk gjentakelse. Vi finner det først i Aftenbladet i 1856.

 

Ba, ga, sto, dro eller bad, gav, stod, drog?

Hvorfor har vi alle disse fortidsformene av be, gi, stå og dra? Og hva er best å bruke?

Det er helt valgfrie former. Formene med konsonant er mer samnordiske.

Rettskrivningshistorien

Det har vært mye fram og tilbake med dette. I 1917-rettskrivningen var bad, stod, drog og gav eneformer på bokmål. I 1938 ble ba, sto, dro og ga jamstilt, men i 1959 kom disse formene i klammer og ble såkalte sideformer. Først i 2005 ble det helt valgfritt igjen. Det var så mye variasjon i norske tekster at det virket umulig å utelukke den e