Kategorier treff i 107 kategorier

Svar på språkspørsmål (619 treff)

Trykt eller trykket?

Tidligere vet jeg bestemt at det het at «boken er trykt». Er det noen endring i hva som er tillatt etter språkendringene i 2005? Det er svært mange her i advokatfirmaet vårt som helst vil skrive «boken er trykket». Kan vi få det sort på hvitt hva som er riktig?

Etter 2005 kan man velge mellom «er trykt» eller «er trykket» i de fleste betydningene, f.eks. «knappen er trykt/trykket inn», «han er nedtrykt/nedtrykket». I forbindelse med trykking av bøker godtas imidlertid bare trykte – har trykt.

Dette skillet er gammelt og finnes også i dansk. Det å bøye ord med -et er generelt vanligere i dansk, men har trykket i boksammenheng er så å si en særnorsk hyperdanisme.

Trykte – trykt har i begge betydningene vært det vanligste i norsk talemål, men trykket (og folkemålsparallellen trykka) er på frammarsj.

Kategorier: Bøying av verb

Vedrørende, angående

Ettersom jeg i jobben skriver en del vedtak, lurer jeg på i hvilke sammenhenger jeg skal bruke ordene vedrørende og angående? Eller kommer det på ett ut?

Det er vanskelig å peke på noen regel for når det ene og når det andre bør brukes. Der det passer med «om», slipper du å velge.

I Bokmålsordboka er disse ordene forklart slik:

angående med hensyn til, vedrørende, om «angående dette punktet» / «angående neste møte» / «et møte angående nytt reglement»

vedrøre ha sammenheng med, angå / adj i presens partisipp «lovbrudd vedrørende narkotika» / «komme med kommentarer vedrørende det som blir sagt»

Begge ordene er temmelig formelle, vedrørende kanskje mest. Der man i stedet kan bruke det enkle ordet «om», er det en mer elegant løsning, selv om det kanskje ikke ser like «fint» ut. Også «når det gjelder» og «som gjelder» er synonymer som godt kan brukes i vedtak. Disse uttrykksmåtene er både ledige og formelle nok.

Trunkere

Kva tyder trunkert, som i «trunkert søk», som ein usikker databrukar ofte støyter på?

I Nynorskordboka står verbet trunkere forklart slik:

trunkere v2 (eng. truncate)
kutte av; i edb: erstatte byrjinga eller slutten av ein søkjestreng med eit spesialteikn som står for eitt eller fleire vilkårlege teikn; som adjektiv i perfektum partisipp: eit trunkert søk

Trunkere kjem frå latin via engelsk og tyder eigentleg å kappe av endane, å kviste eller styve, så å seie.

Eit trunkert søk gjer ein ved å hogge av eit ord og setje inn spesialteiknet der fram- eller bakenden er avhoggen. Spesialteiknet blir òg kalla jokerteikn (wildcard), og er oftast ei stjerne eller eit spørjeteikn.

Ein kan til dømes skrive *rock, og då får ein treff på alle ord som sluttar på -rock (femtitalsrock, garasjerock, jazzrock osb.). Dette er venstretrunkering. Ein kan òg høgretrunkere og skrive rock*. Då får ein treff på alle ord som byrjar på rock- (rockabilly, rockemusikk, rockestjerne osb.). Eller ein kan skrive *rock* og få i pose og sekk.

I Norsk dataordbok (Universitetsforlaget 1997) står dette:

Avkutting, trunkering
Engelsk trunctuation
Fransk troncature

1 Utelatelse av et eller flere av de minst vektige sifrene i en tallrepresentasjon uten at den resterende del blir justert.
Jf. avrunde.

2 Utslettelse eller utelatelse av en del i begynnelsen eller slutten av en streng.

Men avkutting ser ut til å ha tapt som avløysar. Trunkering er innarbeidd i vide krinsar, truleg med norsk uttale (o-lyd for u føre nk).

Stemor, stefar, stebarn: definisjon og brukbarhet

Jeg er nylig blitt «ekstramor» til tre nesten voksne barn. Jeg har kalt meg stemor, men er blitt kritisert for dette av barnas biologiske mor. Hun anfører tre grunner: 1) Barna er snart voksne, og jeg har ikke vært oppdrager for dem – «i mors sted». 2) Hun, barnas mor, er i live. 3) Jeg er ikke gift med barnas far. I tillegg kommer jo det at stemor er negativt ladd. Bør jeg velge noe annet i stedet, og i så fall: hva?

Du bør kunne kalle deg stemor, se for eksempel Avklaring av begrep og kjennemerker i familie- og barnestatistikken (Statistisk sentralbyrå 1996, s. 14).

Om man kan bli steforeldre for voksne barn, er mest en smakssak. Steforeldrebegrepet er sterkt knyttet til hjemmet, men det er ikke umulig å bruke det i videre betydning.

Alle ordbøker, fra Norsk Riksmålsordbok til Bokmålsordboka, sier med litt ulike ord at steforhold oppstår når voksne blir knyttet til barn (uten spesifisering av alder) som partneren har fra tidligere forhold. Det er ikke noe krav at den biologiske mora eller faren er død.

Til nylig har ordbøkene operert med ekteskap som krav, men i dag kan jo registrerte partnere og samboere søke om stebarnsadopsjon. Her skiller Bokmålsordboka (per oktober 2017) seg fra f.eks. Den Danske Ordbog, som er mer oppdatert. I 1980 var det usikkert om ordet kunne omfatte papirløst samliv, se Lucy Smith: Foreldremyndighet og barnerett (1980), side 231, men utviklingen pekte allerede i den retningen. 

Ste er ikke sted

Det kunne nok vært praktisk om stemor og stefar viste til noe som kom helt i stedet for den biologiske mor og far, mens et annet og entydig ord dekte det andre (som tilleggsmor/-far eller attåtmor/-far). Men det er ikke riktig å si at ste-begrepet allerede er innsnevret på denne måten. Stemødre og stefedre behøver ikke være i mors eller fars «sted» på alle måter.

Ste- kommer for øvrig ikke av sted-, men av stef-, som en gang i tida har betydd noe slikt som ‘frarøvet (foreldre/barn)’, uten at det spiller noen rolle for bruken i dag.  Før var de folkeetymologiske formene stedmo(de)r og stedfa(de)r brukt i dansk-norsk og riksmål, mens landsmål og eldre nynorsk helst hadde stykmor og stykfar. Dansk har fremdeles stedmor og stedfar med -d- (før stedmoder og stedfader ved siden av stifmoder og stiffader).

Andre ord

Andre ord som er i omløp om steforeldre, er f.eks. reservefar, reservepappa, reservemor, reservemamma, bonuspappa, bonusmamma, hverdagsfar, hverdagsmor, ekstrafar, ekstramor. Bonusbarn er jo et riktig flott ord, men bonusmor og bonusfar skaper litt av en fallhøyde og er ikke nødvendigvis det ærligste og sakligste ordvalget om man skal ta det bokstavelig.

Du kan velge det du mener stemmer best. Eller du kan la være å gå over bekken etter vann. Du må med andre ord kunne kalle deg stemor.

Ordforrådets stebarn

Det er synd om negative konnotasjoner, enten det er fra folkeeventyr eller livets harde skole, skal ta knekken på praktiske ord som stemor, stefar og stebarn. Ordene er unektelig noe belastet, men det er helst på konnotasjonsplanet. Stemoderlig behandling vil gjøre disse ordene til ordforrådets stebarn i betydning 2. Det blir en ond sirkel.

Forhåpentlig vil framtidas steforeldre bøte på noe av ordskaden uten språklig sminke, altså ved å være gode (ste)foreldre.

Bar (om søtsaker)

Vi skal registrere en varefortegnelse som opprinnelig er skrevet på engelsk, og har problemer med noen uttrykk som inneholder det engelske ordet bar. Hvordan bør vi oversette dette ordet i betegnelsene nedenfor?

  • nutritional candy bars
  • vegetable based ready to eat bar
  • granola based ready to eat food bars

Stang (nynorsk stong) er et godt norsk ord for bar i sammenhenger som dette. Det er også det som tradisjonelt har vært brukt i forbindelse med sjokolade, kaker o.l., ved siden av pinne, kubbe og rull

I det siste er det blitt vanskeligere å knekke den engelske «bar-koden», for vi har fått en mengde nye barer av ulike slag i norske dagligvarebutikker. Det kan være verdt å minne om at det har gått greit å kalle barcode strekkode på norsk, om vi ser bort fra de omstridte bygningene med samme navn.

Det er kanskje en terminologisk blindvei å tenke at vi må ha ett enkelt ord som svarer til bar. Det gikk jo bra i over hundre år uten. Som det står i Online Etymology Dictionary om bar: «Of soap, by 1833; of candy, by 1906 (the process itself dates to the 1840s).» 

Bar i den nye betydningen passer på en måte godt med det norske bar (som i granbar), men det er ingen historisk sammenheng her, og kjønnet er feil, for det heter jo et bar.

Etymologisk henger bar derimot sammen med barre, av mellomlatin barra ‘stang, tverrtre’. Det er den samme stanga som ligger til grunn for bar i betydningen ‘skjenkested’. (Det har vel alltid vært bruk for en sperre mellom kunden og drikkevarene.) Senere har vi fått sammensetninger som hamburgerbar og salatbar, som vi får håpe er entydige fremdeles.

Det ovennevnte barra har for øvrig blitt til (en) barre i gullbarre og sølvbarreBarre kunne ha passet godt om de avlange stykkene med sjokolade og annet godt, men det er nok for sent å få det innarbeidet i denne betydningen.

 

Jeg gleder meg på

En venn av meg ble forleden veldig overrasket da jeg sa «jeg gleder meg på pizza». Han mente det var helt feil, og at jeg måtte bruke til og ikke på. Jeg vet jeg kan si dette på dialekten min, siden hele familien min sier det, men jeg lurte på om man også kan skrive det?

Når du vet at det er gammelt i dialekten, må du selvsagt kunne si det, men det kan være risikabelt å skrive det. Vi anbefaler til (å) i skrift.

Å gle seg på noe (eller på å gjøre noe) er eldgammelt i mange dialekter, og der har det ingenting å gjøre med nymotens overdreven bruk av (jf. for eksempel «å ha et møte på» det og det temaet i stedet for «om»).

I nynorsk kan vi bare fraråde uttrykksmåten varsomt, siden den har vært såpass utbredt i dialektene. Men i bokmål er det mer problematisk å skrive «å glede seg på». Selv om det strengt tatt ikke er feil, vil det ganske sikkert bli oppfattet slik!

Det er med andre ord lite lurt å skrive «jeg har gledet meg på eksamen» på eksamen. Skriver du en personlig tekst i en annen sammenheng, er det kanskje ikke så farlig hva du velger.

Kategorier: Preposisjonsbruk

Høyoppløselige bilder?

Hvordan lager man adjektiv som uttrykker at bilder har høy eller lav oppløsning? Heter det høyoppløst/lavoppløst bilde eller høyoppløselig/lavoppløselig bilde?

For det første kan man skrive som du gjør, at de har høy/lav oppløsning. For det andre kan man trygt skrive om høyoppløsningsbilder og lavoppløsningsbilder.

Men spørsmålet er hva som er best av
 
 
høyoppløste og lavoppløste bilder
 
på den ene siden og
 
høyoppløselige og lavoppløselige bilder
 
på den andre.
 
Liknende spørsmål kan stilles om filmer, skjermer og annet. I noen sammenhenger kan graden av oppløsning reguleres, og man kan muligens forsvare å bruke -oppløselig på det grunnlaget. Men det spørs om man da  bygger på en riktig forståelse av hva oppløsning går ut på. Dette spørsmålet må vi nesten overlate til fagmiljøet.
 
I alle fall når det gjelder bilder, er -oppløst trolig litt mer logisk, mens -oppløselig er mest brukt. Ingen av skrivemåtene kan avvises. Vi nøyer oss likevel med å anbefale de uproblematiske variantene bilder med lav/høy oppløsning og lav-/høyoppløsningsbilder.
 
For øvrig har svensk definitivt mest högupplösta/lågupplösta bilder og skärmar, mens bildet er mer blandet i dansk.
Kategorier: Fagtermer

En e-post, flere e-poster

Jeg har en lei tendens til å skrive mail i stedet for e-post fordi jeg synes mailen virker riktigere enn e-posten i bestemt form. Vi sier jo ikke en post om et brev. E-brevet eller skjermbrevet virker mer grammatisk riktig, men det blir jo ikke brukt. Er e-posten virkelig riktig?

Det er ikke galt å skrive mail, men e-post i alle former er uansett helt riktig: e-posten, e-poster, e-postene.

E-post ble vedtatt som norsk ord i 1995. Det logisk sett ideelle ville nok vært e-post om mediet og e-brev om eksemplarene på linje med gammeldags post og papirbrev. Men disse andre ordene har ikke slått gjennom. Om vi ikke vil skrive mail, får vi nesten ta det vi har, og det fungerer jo.

Også i engelsk er mail er blitt tellelig i e-mail(s).

 

Høyskole og høgskole

Jeg ser at de fleste høyskoler heter Høgskolen der og der. Betyr det at man alltid må skrive høgskole når man sikter til en slik skole?

Statlige høgskoler må enten ha navn som er felles for bokmål og nynorsk, eller så må de ha to navn, ett for hver målform. Det betyr ikke at man må bruke høgskole ellers i en tekst der egennavnet Høgskolen (der og der) er brukt.

Det er altså valgfritt med høy-/høg- når man ikke bruker egennavnet. Høg og høy er jamstilte former på bokmål, mens høg er obligatorisk på nynorsk. 

(På nynorsk er det skule og skole som er valgfrie former. Da Høgskulen i Sogn og Fjordane hadde valgt den formen som ikke svarte til bokmål, måtte de derfor ha et ekstra navn på bokmål: Høgskolen i Sogn og Fjordane.)

Det må forresten også være mulig å skrive både Høgskole (navnet) og høgskole (ordet), men ellers bruke høy, om man vil. Det finnes større inkonsekvenser i språket.

Rundskrivet med regelen

rundskriv V-9B/2016 sier Kulturdepartementet følgende:

Alle statlige virksomheter som faller inn under lov 11. april 1980 nr. 5 om målbruk i offentleg teneste (målloven), skal ha navn både på nynorsk og bokmål dersom det ikke passer med det samme navnet i begge målformer. Dette er fastsatt i § 4 i forskrift 5. desember 1980 nr. 4938 om målbruk i offentleg teneste. Departementet legger til grunn at også navn og betegnelser på organisatoriske enheter som avdelinger, seksjoner, nemnder m.m. skal finnes i begge målformer.

Berserk

På VG Nett i dag stod det følgende: «Strømkunde gikk beskjerk. En kvinnelig saksbehandler ved Vestby sosialkontor ble tirsdag slått ned av en mann som ikke fikk hjelp med strømregningen.» «Beskjerk» er en variant jeg ikke har sett før!

Det kan hende at journalisten ikke vet hva en berserk er.

På Østlandet vil uttalen være /bæsjærk/. En som ikke kjenner ordet, kan oppfatte det som alt fra /besjerk/ til /bersærk/ og /bærsærk/ (det nest siste er den danske skrivemåten, det siste er den svenske med æ for ä).

Berserkr ble i gammelnorsk tid brukt om krigere som kunne øse seg opp i et transeaktig raseri og hogge ned alt rundt seg. I dag er det synonymt med å gå amok

Ordet består av to ledd. Det første leddet er ber. Enten kommer det av adjektivet berr ‘bar’ (altså uten brynje o.l.), eller så er det av samme rot som bjørn (jf. krigere i bjørnefell). Det andre leddet er serkr, som betydde ‘skjorte’, altså noe litt annet enn serk i dag.

Ved siden av uttrykket å gå berserk har vi sammensetningen berserkgang eller berserksgang (også skrevet berserkergang).

Noen uttaler berserk med trykket på andre staving, andre med trykket på første. Hadde det vært nedarvet muntlig fra gammelnorsk, ville trykket helst ligget på den første stavingen. Vi ville heller ikke ha hatt formen berserkergang i rettskrivningen. Denne varianten henger sammen med de frarådde skrivemåtene «en berserker – flere berserkere», som hverken kan kalles opprinnelige eller moderne i norsk.

Splitte mine bramseil

Vi har hatt en diskusjon om det heter «splitte mine brannseil» eller «splitte mine bramseil». Kan dere avgjøre saken?

Uttrykket er «splitte mine bramseil».

Bramriggen var den øverste delen av en fullrigget mast på de gamle seilskutene.

Dette kraftuttrykket – som mange kjenner fra bestemte tegneserier – skal nok vekke forestillingen om bramseil som flerres i uvær.

Ordbog over Det Danske Sprog har «splitte mine toppseil» fra 1850-åra. Det er usikkert hvor gammelt det tilsvarende med bramseil er. Jonas Lie skrev i 1892 «splitte min bramstang». I norsk skriftkultur finner vi «splitte mine bramseil» først i en Petterøe-reklame fra 1925.

Slå seg på brystet eller for brystet?

Heiter det å slå seg for brystet eller å slå seg på brystet?

Det spørst kva du meiner. Dette er to nokså ulike handlingar!

Lukasevangeliet kapittel 18 fortel om den sjølvgode farisearen og den audmjuke tollaren som gjekk opp til tempelet for å be. Om tollaren står det i nynorskbiblane (vers 13) at han «slo seg for bringa», og i bokmålsbiblane at han «slo sig for sitt bryst» (1930) eller «slo seg for brystet» (1978 og 2005). Så sa han: «Gud, ver meg syndaren nådig!»

I verkleleg gamle dagar kunne det rett nok heite at den ovannemnde tollaren òg «slog sig paa sit bryst», men det er nok ikkje relevant. Her er det som gjeld:

Å slå seg for brystet (nynorsk òg for bringa) er eit uttrykk for hugbrot, trege og anger. Eit minneteknisk knep kan vere å halde det saman med at noko fell ein tungt for brystet.

Å slå seg brystet er eit gammalt uttrykk for styrke og byrgskap, ja, for å bryste seg. Vi ser snarare føre oss ein Tarzan-figur enn ein tregande tollar.

(Å slå seg til brystet, som òg førekjem på nettet, er det ikkje noko som heiter.)

Mange, til og med kjende forfattarar, blandar saman uttrykka, men det kan vi slett ikkje tilrå, endå danskane til ein viss grad gjer det. Dei har sett opp ei alternativ tyding av å slå sig for brystet på fyrsteplass i Den Danske Ordbog.

Hovudproblemet er nett at folk bruker for brystet i staden for på brystet, kanskje fordi det kling meir litterært og finare. Det ser nesten ut til at svenskane var fyrst ute med samanblandinga, jf. Svenska Akademiens ordbok, der forklaringa er at farisearen er gjord til brystslåar ved ein minnefeil. Slik vart det å slå seg for brystet uttrykk for sjølvgodheit.

slå sig för sitt bröst: anv., under anslutning till uttr. brösta sig, yfvas, uppkommen gm minnesfel, i det att man felaktigt tillagt den själfgode fariséen i den nytestamentliga berättelsen om fariséen o. publikanen den åtbörd gm hvilken publikanen ger uttryck åt sin förtviflan

Om det er uråd å halde uttrykka frå kvarandre, som Google-søk kan tyde på, må rådet vere å liggje heilt unna varianten med for og heller omtale anger med andre ord. 

Engelsk har forresten eit tilsvarande skilje mellom beat one's breast og pound one's chest.

Sjå elles denne nettsida om preposisjonsbruk.

 

Bakteppe

I Forsvaret er ordet bakteppe teke meir og meir i bruk, både skriftleg og munnleg, i staden for bakgrunn. Eg finn det ikkje i ordbøkene. Er dette eit ord som kan brukast?

Eit bakteppe høyrer til på eit teater, bak scena. Det er altså nettopp ein bakgrunn.

Den bruken som du viser til, er gammal i teater- og litteraturkritikk og historiske framstillingar. I nittiåra spreidde ordet seg kraftig i heilt vid tydning. Det kan verke moteprega, men det er ikkje noko gale med det i og for seg.

Bruk likevel gjerne bakgrunn eller andre tilsvarande ord som høver i samanhengen.

Kategorier: Moteord

Klare brasane

Kvifor heiter det å klare brasane om å overvinne vanskar?

Brasar er tau til å stille råsegl (skværsegl) etter vinden med.

Det går éin bras ned frå enden av råa (rånokken) på kvar side. Råa er den stokken som eit råsegl heng ned frå.

Ordet bras kjem via nederlandsk frå fransk (i fransk tyder det ‘arm’). Dansk har òg ordet bras, men ikkje ordlaget klare brasane. I gamle dagar heitte det vel så gjerne å greie brasane (bokmål greie brasene, før: greie braserne).

I Roald Amundens bok Sydpolen (1912) finn vi ordet brukt i både konkret og overførd tyding:

 

 

News outlets, media outlet(s)

Hvordan oversetter man news outlets og media outlet(s) til norsk?

Vi har ikke noe som dekker disse begrepene i alle sammenhenger, og det står lite eller ingenting i tospråklige ordbøker.

Du kan likevel prøve deg fram med disse mer tradisjonelle ordene: medium (fl. medier), kanaler, mediekanaler, (kringkastings)selskaper, stasjoner; nyhetsmedium, nyhetskanal. Velg det første som treffer i sammenhengen.

Særlig mediekanal ser ut til å være brukt synonymt med media outlet. Noen ganger er det nok med medier og i sammensetning medie-.

Fler eller flere, mer eller mere?

Jeg har lært på skolen at det heter mer uten -e og flere med -e, men jeg ser og hører stadig flere brudd på denne regelen. Er den endret? Små barn ber gjerne om «mere». Er det der det kommer fra?

I nesten sytti år het det bare mer og flere i bokmål. Det er fremdeles riktig. Variantene mere og fler er tatt inn. De betyr det samme.

Selv om «mere» kanskje klinger barnslig de stedene «mer» er det vanlige blant voksne, har tostavingsformen faktisk tradisjon både i dansk-norsk og, uavhengig av det, i en del dialekter (jf. meira på det sentrale Vestlandet). Fler har på sin side tynnere grunnlag i skrift, men har nok alltid vært en vanlig uttaleform. 

Fram til 1938 var mer og mere likestilte i rettskrivningen. Stadig flere valgte mer, som i 1938 altså ble eneform. Stillingen til fler(e) var uklar før 1938, men dette året ble også flere eneform. Det har likevel alltid vært noen som har skrevet mere og fler. I 2005 ble det åpnet for både mere og fler i rettskrivningen. 

Du kan trygt skrive som du har lært, men i ordtaket «mye vil ha mer, fanden vil ha fler», kan du gjerne sløyfe den siste e-en for rimets skyld. Det er i det hele tatt vanligere å skrive fler der det ikke kommer noe substantiv etter.

Kategorier: Skrivemåte

Tolking eller tolkning i bokmål?

Er tolking ‘det å tolke’, altså selve tolkeprosessen, mens tolkning er produktet eller resultatet av tolkingen?

Ifølge Bokmålsordboka er det ikke noe klart betydningsskille mellom tolkning og tolking. Det er altså ikke som med paret bygging/bygning, som er et skoleeksempel på det skillet du nevner.

Det er fullt mulig bruke tolking om handlingen (det rene verbalsubstantivet) og tolkning om resultatet, hvis man ønsker det. Det er et mønster som gjelder for mange liknende ordpar. Men det er nok ikke lett å skille konsekvent mellom formene i praksis, og grunnlaget for det er diskutabelt.

Mange vil gjerne skille på grunnlag av fagområde også, for eksempel mellom dikttolkning med -n- og døvetolking uten. Det logiske grunnlaget for dette er tynt, men det speiler et språkhistorisk mønster: Det ordet som viser til det mest praktiske og direkte, har oftere den særnorske formen (-ing), mens det som viser til «finere» og mer abstrakte ting og sysler, har en form fra skriftfellesskapet med dansk (her: -ning brukt i vanlig verbalsubstantivisk betydning).

En annen måte å gjøre tolking «finere» på, er å legge til for- og skrive tolkning, jf. for eksempel bibelfortolkning (= bibeltolking).

Det er ikke obligatorisk å rette seg etter tendensene til mønstre som er omtalt ovenfor. Du kan for eksempel velge den formen som faller mest naturlig, og holde deg til den. 

Dobbeltmoralisme?

Er dobbeltmoralisme eit norsk ord? Eg veit kva dobbeltmoral og moralisme er, men dobbeltmoralisme gir ikkje god meining.

Dobbeltmoralisme er nok helst ei samanblanding av dobbeltmoral og moralisme. Slik står orda i Bokmålsordboka:

dobbeltmoral vaklende moral; det å praktisere én moral og dosere en annen, strengere

moralisere ofte nedsettende: preke moral, gi formaninger det nytter lite å moralisere
moralisme det å legge stor vekt på moral
moralist person som legger stor vekt på moral; person som moraliserer
moralistisk som er preget av moralisme

I tydinga dobbeltmoral er det unødig kompliserande å bruke ordet dobbeltmoralisme. Dersom ein måtte sikte til ei spesiell form for moralisering på fleire nivå, er det mogleg at ordet likevel kan gje meining. Men dét er ikkje den vanlege bruken av ordet.

Kategorier: Kan ordet brukes?

Rasjonale

Eg arbeider i Forsvaret, der ordet rasjonale i den seinare tid er vorte litt av eit moteord. Trengst det i norsk, eller er det berre jåleri?

 

Den kraftige oppblomstringa av uttrykket frå og med nittiåra kan tyde på at det ofte blir brukt utan at det er heilt naudsynt, for sjølve omgrepet bak er ikkje det minste nytt. Når «rasjonalet bak» berre tyder «grunnen til», «grunnlaget for», «grunngjevinga/begrunnelsen for» eller «tanken bak», ser vi ingen grunn til å bruke noko anna enn dei tradisjonelle uttrykka.

Men i den mon ordet rasjonale måtte vere naudsynt i fagspråket for å få fram finare filosofiske nyansar, bør det òg brukast der. Vi trur likevel ein kjem langt med fornuftsgrunnlag attåt dei ovannemnde synonyma.

I Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner (Oslo 2005) står ordet oppført slik:

rasjonale (et rasjonale – flere rasjonaler) ‘tilgrunnliggende begrepsapparat; samlede prinsipper; fornuftsgrunnlag’ [eng.; substantivering av lat. adv. rationale, sm. ord som rasjonal]

I skandinaviske ordbøker frå engelsk står ordet forklart om lag på denne måten:

‘logisk begrunnelse, fornuftsgrunnlag; resonnerende forklaring, resonnerende framstilling, gjennomtenkt framlegging’

Brønnpissar

Kven var det som fyrst skreiv om «brønnpissarane»? 

Det var forfattaren Sigbjørn Hølmebakk som i  Dagbladet 5.1.1961 tok ordet brønnpissar i bruk i samfunnsordskiftet for å kritisere ein norsk avart av mccarthyisme. 

Det handlar om å ureine ordskiftet med dulde og falske skuldingar. 

Det fyrste dømet på brønnpissar («brønnpisser») i den norske bokheimen finn vi i ei Laxness-omsetjing av Ivar Eskeland frå 1958.

Ordet kjem eigentleg av norrønt brunnmigi, i denne sagaomsetjinga frå 1917 omsett med brunnmige. Ordet vart nytta anten om rev eller om tussar som ein ser der ein hentar vatn.

 

Kategorier: Betydning og opphav

Ein forelder?

Kan ein seie ein forelder, eller er dette berre eit fleirtalsord?

Du kan seie og skrive ein forelder dersom til dømes «ein av foreldra» eller «ei mor eller ein far» fell tungt.

Forma forelder er nokså ny. Språkrådet vedtok henne i 1974, noko inspirert av at svenskane hadde teke i bruk en förälder. Det tok tid før denne eintalsforma vart innarbeidd i norsk.

Gi blaffen

Kva er blaffen i uttrykket «å gi blaffen»? Er det blafring, jamfør «å blåse i noko»?

Det er truleg ei forkorting av «å gi blanke fa(nd)en», men det kan ikkje utelukkast heilt at det kjem av substantivet blaff. I Bokmålsordboka (2017) står det:

I blaff -en (trolig samme ord som II blaff) bare i uttrykket gi blaffen i (noe(n)) ‘ikke bry seg om, ta hensyn til’

II blaff, som det er vist til ovanfor, tyder mellom anna  ‘kort, svakt vindpust’. Eit blaff (i segl o.l.) peikar mot noko kortvarig og fåfengt, men det kan godt hende at du er nærare svaret når du peikar på blåsinga.

Vi finn ikkje noko skriftleg belegg på gi blaffen frå før 1936. Men vi finn hundrevis av «gi blanke blaffen» (frå 1940). Det tyder på at gi blaffen er ein evfemistisk (forskjønnande) kortvariant av gi blanke fa(nd)en. At belegget frå 1936 er frå ei bok med undertittelen «fortelling for unge piker», svekkjer i alle fall ikkje hypotesen om at dette er såkalla nestenbanning, som òg har vore kalla kvinnfolkbannskap.

Uttrykket er særnorsk og har truleg rot i Oslo.

 

Når kom skrivemåten «blant» inn for «blandt»?

Det er framleis mange som skriv «blandt». Når vart blandt til blant?

Skrivemåten vart fastsett til «blant» i 1938.

Tendensen til å sløyfe d-en i skrift er fleire hundre år gammal − mellom anna finn vi «blant» i Ludvig Holbergs skrifter. Og blant dei som valde å skrive «blant» på 1800-talet, finn vi «bokmålets bestefar», Knud Knudsen.

 

Bakoversveis

Kvar kjem uttrykket «å få bakoversveis» frå?

Det er freistande å seia «frå folkedjupet». Det er tydelegvis særnorsk, i alle fall kjem det ikkje frå dansk eller svensk. Meininga er naturlegvis at noko gjer så sterkt inntrykk at det kjennest som om håret blir blåse bakover. 

Sjølve ordet bakoversveis er over seksti år gammalt, men det var ikkje vanleg på prent før i syttiåra. Det fyrste skriftlege belegget på «fikk bakoversveis» er frå 1976, men her er det nytta heilt bokstavleg. I boka Norsk slang frå 1984 går det fram at uttrykket er innarbeidd i talespråket; her kan årsaka til sveisen vera alt frå promping til brølande befal. I eit belegg frå 1983 er trompetar involverte, og det er vel ikkje utenkjeleg at trykket frå blåseinstrument kan ha vore inspirasjonskjelda, eventuelt lyd frå høgtalarar.

Arilds tid

Kva skriv uttrykket «frå arilds tid» seg frå?

«Frå arilds tid», eller på nynorsk helst «frå aralds tid», tyder det same som ‘frå tidenes morgon’.

Bakgrunnen er greitt framstilt i Store norske leksikon:

Fra arilds tid er omdannet av norrønt ár alda, tidlig i tidene (ár, 'tidlig', alda av ǫld, 'tid'). Ikke beslektet med mannsnavnet Arild. En nyere omdanning er fra urolds tid.

I norske dialektar og nynorsk finn vi altså ei form som ligg litt nærare opphavet: aralds tid.

Varianten alders tid er nytta i lovspråket i samband med lang tids bruk.

Uttrykket har òg vorte omtolka til Arons tid og Ariels tid!

I Edda-diktet «Voluspå» finn vi dette, her i bokmålsomsetjing:

Ár var alda
þar er Ýmir bygði,
var-a sandr né sær
né svalar unnir;
jörð fannsk æva
né upphiminn,
gap var ginnunga,
en gras hvergi.
I opphavs tider
var det Yme bygde,
var verken sand eller sjø
eller svale bølger;
jord fantes ikke,
ikke himmelhvelv,
der var ginnunga-gap,
men gress ingen steder.

På den første lina har eldre omsetjingar mellom anna hatt «Årle i old», «Var olds ophav», «Det var aarle i Tiden». Fleire variantar kan du studere på heimskringla.no.

 

Fryd og gammen/gaman

Kva er opphavet til uttrykket fryd og gammen? Og kva tyder eigentleg gammen?

Dette er eit fleire hundre år gammalt ordlag som vi nok har frå skriftfellesskapet med dansk. Ordet gammen ‘glede, lyst, fornøyelse’ blir i bokmål stort sett berre nytta i denne samanhengen. Det kan indirekte førast tilbake til gammalnorsk gaman, som var eit vanleg ord for ‘moro’ o.l. 

Det er ikkje uvanleg at ord som ellers er gått ut or språket, kan bli lagra og overleve i stivna frasar, slik vi ser i bokmål her. Men i nynorsk og dialektane har gaman vore mykje nytta, og i nynorsk må det heite fryd og gaman!

Eit kjent ordtak i gammalnorsk var «maðr er manns gaman», som tyder ‘mennesket er til glede for mennesket’.

Gammen/gaman er elles nær i slekt med engelsk game, som mellom anna tyder ‘spel, leik’.

Faste uttrykk med synonym og bokstavrim

Faste samband (stivna frasar) er det mange av i språket. «Fryd og gaman» er eit døme på gjentaking av meir eller mindre synonyme ord (med ein fagterm kalla tautologi), jamfør «skit og lort», «vidt og breitt»,«hyle og skrike». Ofte inneheld slike frasar i tillegg bokstavrim, som i «gå frå gard og grunn» og «med brask og bram». I eldre dansk og i gammalnorsk finn vi såleis høvesvis «glede og gamen» og «gleði og gaman».

Web og wok i bestemt form

Korleis skriv ein web og wok i bestemt form?

Det er fastsett valfri skrivemåte:

  • web – weben eller vebb – vebben
  • wok woken eller vokk – vokken

Skrivemåten gjeld begge tydingane av web/vebb.

Vidare har vi verba å webbe/vebbe (‘impregnere webstoff’) og å wokke/vokke.

Du finn alt dette i nettversjonen av Bokmålsordboka og Nynorskordboka.

Mankell

Korleis skal namnet til forfattaren Henning Mankell uttalast, med trykket på fyrste eller andre staving?

Forfattaren sjølv legg trykket på Man-, jf. Wikipedia.

Cherrytomat eller sherrytomat?

Eg har alltid trudd at det heitte cherrytomatar, etter det engelske cherry tomatoes, som eg reknar med kjem av at dei er på storleik med kirsebær. Men eit nettsøk synte at orda vert nytta om einannan. Hadde det ikkje vore greiare om det beint fram heitte kirsebærtomat?

Du har rett, det heiter cherrytomat, ikkje sherrytomat.

Kirsebærtomat vart elles nytta ein del i norsk før det vi litt sleivete kan kalla the attack of the cherry tomatoes, for å vri litt på ein filmtittel. Søk i basen nb.no etter «kirsebærtomater». Det er ikkje mykje som tyder på at dei kjem att.

Bæret og bærtur

Kvifor seier vi at vi ikkje skjønar bæret? Har det med å vera på bærtur å gjera? Og korleis vart uttrykka til?

Når vi ikke skjønar bæret, handlar det truleg om at vi ikkje eingong skjønar noko ganske lite, jamfør ikkje å skjøna det grann, ein døyt eller dusta (dust = støv(fnugg)). 

Jon Michelet har vore ein flittig brukar av dette uttrykket, og han kan ha vore den fyrste som sette det på prent, i Hvit som snø (1980).

Kva tid og korleis bærturen vart ein metafor, er mest uråd å finna ut. Vi kan likevel identifisera ein ny grammatisk bruk fyrste gong i Rogalands Avis (5.7.1958):

Altså: heilt på bærtur. Dømet er godt semantisk òg: Bærplukkaråtferd på bana er eit slåande bilete.

Ein mogleg forløpar for metaforen skimtar vi nedanfor:

(Begge klippa er frå nb.no, men det siste har vi ikkje full tilgang til.)

No kan det godt henda at det å vera på bærtur berre er ein parallell til å vera på viddene eller på jordet, altså mentalt bortreist eller fråverande. Liknande finst i mange språk. Når ein er på (ein verkeleg) bærtur, anten det er på viddene eller i skogen, kan ein òg lett komma på villspor.

 

 

10 000 eller 10000

Kan ein skriva 10000, eller må det vera 10 000 med mellomrom? Er det ulike reglar for tekst og formlar?

Det normale er 10 000, anten det er i løpande tekst eller i matematiske oppstillingar.

Det finst eitt unntak, og det er i visse rekneark og liknande der maskina ikkje kan rekna rett dersom talet står med mellomrom.

Ved firesifra tal er det valfritt med mellomrom: 1000 eller 1 000.

Merk: Ikkje bruk punktum.

Tips: Bruk det som på menyen gjerne heiter «hardt mellomrom», så dett ikkje nullane åleine ned på neste line.

Kategorier: Tall og talluttrykk

Tankesmia eller tenketanken

Vi skal starte en tenketank, tenkesmie eller tankesmie. Hva bør vi velge? Og i tilfelle smie: Bør det hete smia eller smien i bestemt form?

Dere kan velge selv, men helst ikke tenkesmie med -e-.

Da think tank ble et norsk fenomen, dominerte avløserordet tenketank i mange år, men tankesmie ser ut til å ha overtatt. Mens tenketank er velklingende, må elementene i tankesmie sies å ha bedre grunnlag i norsk språk og forestillingsverden. Dansk har forresten tænketank, svensk har tanksmedja.

Når det gjelder formen, altså den bestemte, har den særnorske smia de sterkeste røttene i norsk. Den gang det krydde av smier og smeder i landet, var det knapt noe sted utenom Bergen det het smien i folkemålet. Men bokmålet er oppmyket i konservativ retning slik at det nå kan hete både jenten, kuen, solen og smien. Dessuten er det tradisjon i bokmål for å bruke en-endelsen mer om åndens enn om håndens arbeid, så man kan tenke seg en arbeidsdeling mellom den konkrete smia og den «finere» tankesmien. Ulempen er at metaforen blir mindre levende når avstanden til det konkrete øker.

Det er altså ikke nødvendig å skille mellom smia med -a og og tankesmien med -en. Om det likevel er en god idé, kan dere jo vie litt av det første møtet til å drøfte. Tankesmia stod sterkest da ordet var ungt, men den språklig sett nykonservative formen tankesmien fikk overtaket omkring 2006.

Banning i det offentlige rom

Kan Språkrådet gjøre noe med den økende bruken av banning og stygt språk i mediene? Kampanjer mot krenkende språk i skolegården hjelper ikke mye når barn og unges forbilder i mediene snakker så stygt som de gjør.

Språkrådet kan oppfordre til god folkeskikk, men den rette klageinstansen er først og fremst de mediene det gjelder.

Dere har helt sikkert rett i at kampanjer og retningslinjer monner mindre når forbilder i mediene bryter med dem. Det er likevel begrenset hva Språkrådet kan gjøre med dette.

Språkrådet beskjeftiger seg hovedsakelig med emner som rettskrivning, fagterminologi, byråkratspråk og morsmålets status. Det hører til unntakene at stil og tone (utenom i offentlig språbruk) tas opp til bred behandling. Et slikt unntak er noe arbeid som ble gjort med kjønnsbalansert språk for en stund siden. Språkrådet har også tatt opp spørsmålet om såkalt sensitive ord, men i begge tilfeller går rådet mest ut på oppmuntring til bevisstgjøring. Det skal mye til at Språkrådet gir seg i kast med holdningskampanjer eller forsøk på å regulere andre detaljer i språkbruken i samfunnet enn de som er nevnt.

I økende grad viser og gjengir mediene folk i sitt naturlige miljø. Da er det rimelig at den virkelige språkbruken i miljøet kommer fram. Bruken av banning og kraftuttrykk i er i mange miljøer harmløst ment og i det store og hele umulig å påvirke. Den ansvarlige, redaksjonelle språkbruken kan likevel reguleres, selv om skillet mellom programskaper og deltaker er blitt mindre tydelig med tida. Mange medier, blant dem NRK, har retningslinjer for den redaksjonelle språkbruken. Lyttere og seere som er lei av stygt språk, bør derfor ta direkte kontakt med mediene.

Den utviklingen dere beskriver, ble av professor Einar Lundeby (som var medlem av tidligere Norsk språkråd) karakterisert som «intimisering og brutalisering» av det offentlige rommet (søk etter artikkelen på nettet). Det språklige hoveduttrykket for denne trenden de siste åra er kanskje ordet «fuck», som kombinerer kjønnsliv og aggresjon på en måte få vel egentlig setter pris på. Det er imidlertid lite som tyder på at folk slutter å bruke ordet når de blir gjort oppmerksom på koblingen.

Selv om grensene er uklare, og det er mye vekselvirkning, bør man skille mellom tankeløs banning og rent retorisk bruk av kraftuttrykk på den ene siden og nedsettende språkbruk på den andre. Det kan være verdt å avgrense problemet til dette siste. Men her er vi tilbake til spørsmålet om folkeskikk og god tone i samfunnet, som man neppe kan regne med at det offentlige får gjort mye med. Unntaket er skolen, der nettopp skoleverket er rette instans, tross alt.

Ellers kan vi nevne at det er blitt forsket på holdninger til banning i det offentlige rommet, og at professor Ruth Vatvedt Fjeld, som før også var språkkonsulent i NRK, har arbeidet med emnet.

Virker være, virker å være

Stadig oftere ser jeg folk skrive at noe «virker å være» eller «virker være» slik og slik. Er det korrekt norsk eller påvirkning fra engelsk «seems to be»?

Dette er snarere påvirkning fra svensk «verkar vara», kanskje med indirekte støtte i engelsk.

Innsiget i norsk er av nyere dato, for det står ikke noe om uttrykket i Finn-Erik Vinjes bok Svecismer i moderne norsk fra 1972. Søk i avisbaser tyder på at uttrykket var uvanlig i norsk før syttiåra.  

På norsk heter det tradisjonelt ikke f.eks. «Hun virker være fornøyd», men blant annet:

Hun virker fornøyd / Det virker som (om) hun er fornøyd
Hun ser fornøyd ut
(og stivere: Hun later til å være fornøyd)

Et annet eksempel er «Det virker å være et nytt fenomen». Her kan det passe med:

Det ser ut til å være et nyere fenomen
Det synes å være et nyere fenomen

«Virker (å) være» er nok blitt grammatisk riktig i norsk, i alle fall i yngre ører, men det kan være god grunn til å velge noe annet. Det er forresten skrevet en masteravhandling om emnet.

Nedenfor er et grovt bilde av utviklingen i henholdsvis norske bokkilder (nb.no) og aviskilder (ATEKST). Merk at grafene bare viser forholdet mellom synonymene, og at det er mange feilkilder, særlig i den første figuren.

 

 

Partinavn og forkortelser som bryter med skrivereglene

Flere norske partinavn bryter med rettskrivningen, og forkortelsene spriker i flere retninger når det gjelder bruk av punktum og forbokstav. Skal det være slik?

Språkrådet anbefaler generelt både folk og partier å følge rettskrivningen, men i vanlig tekst bør man nok tross alt rette seg etter navneeieren i dette tilfellet.
 
I motsetning til statsorganer er partier og private organisasjoner ikke forpliktet til å følge rettskrivningen når de fastsetter navn. Det kan selvsagt diskuteres om publikum er mer forpliktet til å følge alle navneeierens krumspring enn navneeieren er til å følge rettskrivningen, men partiforkortelsene har så sterk hevd nærmest som emblemer eller ikoner at det ikke er praktisk å se dem i et strengt rettskrivningsperspektiv.
 

Navnene

 
De fleste etablerte partiene har navn som svarer fullt ut til skrivereglene: Høyre, Venstre, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet. Men Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti burde ideelt sett hatt forbokstav bare i det første leddet i navnet. Flere mindre partier har også vel mange store forbokstaver, og i en klasse for seg står Miljøpartiet De Grønne, med stor d i De. Her kunne det vært på sin plass med litt ressurssparing, men tanken er kanskje at navnet så å si består av to navn.
 

Forkortelsene

Her er forkortelsene slik partiene vil ha dem, satt opp etter type:
 
H, V
Ap, Sp
SV, MDG
KrF
FrP
 
For Rødt er R brukt, men det er vanlig å skrive det fullt ut.
 
De første tre radene er uproblematiske. Det er særlig FrP som skiller seg ut, med en stor p som skriver seg fra inni et sammensatt ord. Men Språkrådet godtar altså alle forkortelsene ovenfor (se forkortingslista). Det er også dem vi finner hos Statistisk sentralbyrå.
 
Det finnes riktignok lang tradisjon for andre varianter enn de nevnte, både i og utenfor partiene selv. I Norsk forkortingsordbok (Cappelen 1997) står for eksempel både KrF og Kr.F. I samme bok står både Frp og det mønstergyldige Fr.p. med punktum. Arbeiderpartiet er representert med A, Ap og DNA. Finn-Erik Vinjes Skriveregler (Aschehoug, 2009) nevner i tillegg AP. På nettsidene til Stortinget og i stortingsreferat er A mest brukt. (Det norske Arbeiderparti heter nå offisielt bare Arbeiderpartiet, så DNA er ikke med på lista ovenfor.)
 
I alt fra tabeller til parenteser kan man rett som det er også finne «utjevning» til for eksempel AP og SP osv. Det må være helt i orden. Se for eksempel ulike valgår her: https://www.ssb.no/valg/stortingsvalg-historiske-tabeller.
Kategorier: Egennavn Forkortinger

Fuge-s foran s, med eksemplene «midnattssol» og «høytrykksspyler»

Heter det midnattssol (med binde-s) eller midnattsol (uten binde-s)? Enn høytrykk(s)spyler?

Det heter midnattssol og høytrykksspyler med binde-s (fuge-s)

Tommelfingerregelen i dag er denne: Dersom første ledd (altså her midnatt og høytrykk), har fuge-s i alle andre sammensetninger, skal det også være fuge-s før sisteledd som begynner med s.

Hvis du er ganske sikker på at det det heter f.eks. midnattsgudstjeneste og høytrykksaktivitet, kan du altså ta sjansen på midnattssol og høytrykksspyler. Hvis du ikke er sikker, bør du slå opp i ei ordbok, for eksempel i Tanums store rettskrivningsordbok, som er den ordboka som inneholder flest sammensetninger.

I eldre litteratur kan du finne midnattsol, ikke minst i landsmål, og det kan være gode grunner for det, som vi ikke skal komme inn på her.

Delegasjonsreglement eller delegeringsreglement?

Vi arbeider med et nytt reglement for delegering av myndighet mellom ulike nivåer i kommuneadministrasjonen. Men heter det «delegasjonsreglement» eller «delegeringsreglement»? Søk på Internett viser at ca. halvparten av kommunene bruker det ene og den andre halvparten det andre.

Det bør hete «delegeringsreglement».

Delegering er ifølge Bokmålsordboka ‘det å delegere’, mens en delegasjon er  ‘utsendinger med fullmakt til å føre forhandlinger på vegne av en organisasjon, stat e.l.’

Tradisjonelt er delegasjon brukt mye om begge deler, men Språkrådet anbefaler å utnytte det skillet som grammatikken kan tilby på dette punktet, og skrive delegeringsreglement og delegering av myndighet. Ordet delegasjon kan altså reserveres for de nevnte utsendingene med fullmakt.

Amish eller amisk?

Eg skal omsetje ein tekst om kyrkjesamfunnet som på engelsk heiter «The Amish». Kan eg skrive amisk, eller skal eg halde på Amish også på norsk?

Dette kyrkjesamfunnet er i dag eit amerikansk fenomen. Det har ikkje vore vanleg å gje det fornorska skrivemåte, så vi vil rå deg til å skrive amish-folket, amish-gudsteneste osv.

Det er ikkje noko prinsipielt i vegen for å fornorske ordet til amisk, men amish vil nok gje mindre rom for misforståing. På norsk må det vere liten forbokstav i amish.

Engelsk Amish kjem frå tysk amisch, som er avleidd av namnet til den sveitsiske predikanten Jacob Ammann. Ammann verka på slutten av 1600-talet.

Dobbel(t) konsonant, enkel(t) konsonant og lignende

Heter det dobbel konsonant, dobbelt konsonant eller kanskje dobbeltkonsonant? Hva med enkel?

Det er mulig å skrive dette i både ett og to ord, men reglene for skrivemåten er ikke helt de samme for dobbel(t) og enkel(t). Sammensetning til ett ord krever uansett -t- i bokmål.

Når man uttaler det som to ord, er det riktig å skrive det i to ord også. Da kan en velge mellom dobbel konsonant og dobbelt konsonant, på både bokmål og nynorsk.

Uttalt som ett ord skal det skrives sammen. Da heter det dobbeltkonsonant (med -t-) på bokmål, mens det på nynorsk er valgfritt med dobbeltkonsonant eller dobbelkonsonant (med eller uten -t-). Et eksempel til: På nynorsk er det valgfritt med for eksempel dobbelmoral og dobbeltmoral, mens bare dobbeltmoral er korrekt i bokmål.

(I praksis finner vi en del dobbel- i bokmål også i sammensetninger, med rot i talemålet og kanskje noen ganger med støtte i svensk og engelsk. Men i intetkjønnsord og i verb og adjektiv står t-en meget sterkt og fungerer nok for mange som et intetkjønnsmerke, som i dobbeltmord og dobbeltløpet. Fordelingen mellom dobbel- og dobbelt- i nynorsk er også preget av dette.)

Enkel(t)

De samme reglene gjelder langt på vei for enkel og enkelt, men siden enkel også betyr ‘ukomplisert’, foretrekkes generelt enkelt i motsetning til dobbel(t) i bokmål, altså enkelt konsonant og enkeltkonsonant. Dette poenget gjelder likevel ikke i flertall. Det er derfor mulig med både enkle konsonanter, enkelte konsonanter (som imidertid kolliderer på en annen kant!) og enkeltkonsonanter. Uansett er det bare -t i sammensetning, som i f.eks. enkeltperson. Det er også det vanlige i nynorsk.

Når poenget er at noe er alene, men ikke i motsetning til å være i et par, er det enkelt som gjelder: «Ord som består av én enkelt vokal.»

Liste

Vi kan oppsummere med ei liste:

  • med dobbel konsonant
  • med dobbelt konsonant
  • med dobbelkonsonant (bare nynorsk)
  • med dobbeltkonsonant
  • med enkel konsonant (bare nynorsk; men med enkle konsonanter er greit)
  • med enkelt konsonant
  • med enkelkonsonant (bare nynorsk)
  • med enkeltkonsonant

Typen enkelkonsonant er ikke vanlig i nynorsk heller. Vi finner oftere enkelt- eller einskild-.

Nordiske forhold

Når det gjelder t-endelsen, går bokmål sammen med dansk. Nynorsk kan slå følge, men har også former uten -t, og det stemmer med svensk. I eldre nynorsk skrev man forresten gjerne dubbel-, også det som i svensk.

Pasientforløp – gir ordet god mening?

Helsevesenet har innført noe de kaller pasientforløp, trolig etter mønster av sykdomsforløp, behandlingsforløp og liknende. En sykdom har jo et forløp, men en pasient kan da ikke forløpe?

Dette er en diskutabel måte å bruke forløp på; sammenhengen mellom det første og det andre leddet i pasientforløp er uvanlig løs.

Her ser vi to relativt nye ord på helseområdet hentet fra Medisinsk ordbok av Magne Nylenna:

pasientforløp betegnelse på den kronologiske håndteringen en pasient får fra første kontakt til avsluttet behandling. Se også behandlingslinje og pakkeforløp.

pakkeforløp nasjonalt standardisert og normerende pasientforløp for definerte tilstander (f.eks. ulike kreftsykdommer) som skal gi rask utredning og eventuell oppstart av behandling for å unngå unødvendig ventetid.

Merk også:

behandlingslinje standardisert behandlingsopplegg for en bestemt pasientgruppe der de ulike tiltakene og arbeidsdelingen mellom involverte fagpersoner er forhåndsdefinert. Se også pakkeforløp og pasientforløp.

I pakkeforløp er forholdet mellom førsteledd og -forløp et helt annet enn i pasientforløp, så det er et ganske pussig ordpar vi har fått her.

Akkurat disse forløpsordene har vi fått fra dansk i nyere tid, og de er også noe i bruk i svensk. På danske nettsider ser vi flere eksempler på «en patients forløb». Mange vil kvi seg for å skrive «en pasients forløp» på norsk, så sammensetningen har ikke noe solid grunnlag hos oss.

Løype!

Pasientforløpet er på godt norsk den løypa pasienten går gjennom i helsevesenet. På engelsk heter det clinical pathway, patient pathway e.l. Pathway ligger snublende nær løype, som ville vært en frisk og fin metafor på dette området. Pasientløype ville dessuten vært mer logisk enn pasientforløp. Det dekker også linje bra.

På nynorsk er pasientforløp like logisk tvilsomt som på bokmål, og dessuten virker forløp alene mer papirknitrende i denne målformen. Helsevesenet bør bruke pasientløype i nynorsk.

Ordet forløps forløp/gang

Det å bruke forløp på bekostning av enklere ord som gang, er også en lang trend. For eksempel er verdensforløbet i dansk-norsk (for verdens gang) en over hundre år gammel konstruksjon. Og nedenfor ser vi utviklingsgangen til en annen sammensetning, fra N-gramtjenesten til Nasjonalbiblioteket:

Brev(er) og kontor(er) – intetkjønn flertall uten prinsipp(er)?

Hvorfor kan det hete både flere brev og flere brever, flere kontor og flere kontorer, men bare flere hus på bokmål? Er det noen regel for dette?

Når det gjelder ubestemt flertall av intetkjønnsord på bokmål, er det vanskelig å gi enkle regler.

Dobbeltformen flere kontor/kontorer er grei nok. Den følger mønsteret til ei stor gruppe flerstavingsord, som disse:

flere album/albumer, alternativ/alternativer, apotek/apoteker, apparat/apparater, argument/argumenter, bibliotek/biblioteker, departement/departementer, distrikt/distrikter, dokument/dokumenter, fenomen/fenomener, hotell/hoteller, motiv/motiver, nitrat/nitrater, organ/organer, papir/papirer, poeng/poenger (sjeldnere p.-er i sport), prinsipp/prinsipper, problem/problemer, prosjekt/prosjekter, selskap/selskaper, sertifikat/sertifikater, system/systemer, universitet/universiteter

Brorparten er lånord og ender på konsonant. Ved disse ordene står koden n3 i Bokmålsordboka.

De fleste ord på -um og -eum/-ium er imidlertid en sak for seg, for her er henholdsvis -a og -eer/-ier de vanlige formene. Ved disse ordene står bare koden n i nettordboka. Trykk på koden for få den nøyaktige bøyningen.

Lånord som slutter på en annen vokal enn -e, har oftest enkel valgfrihet:

drama/dramaer, firma/firmaer, miljø/miljøer, nivå/nivåer, skjema/skjemaer, tema/temaer

Det er verre med enstavingsordene. De aller fleste slipper riktignok bøyning i flertall: flere barnhus, lam, strå, tak, vers osv. Disse er markert med n1 i Bokmålsordboka. På den andre siden er det noen få som faktisk skal ha -er i flertall, f.eks. tøyer og salter. De er merket med n i Bokmålsordboka.

Så er det altså de som kan-er i flertall, valgfritt. De er markert med n3 i ordboka.

Enstavingsord av tre slag

Enstavingsordene med n3 faller i flere grupper rent historisk.

For det første har vi noen ord som er innlånt for lenge siden: fartøy/fartøyer, felt/felter, gods/godser, kart/karter, punkt/punkter, skilt/skilter, skjørt/skjørterstoff/stoffer, verb/verber. Her kan man velge å følge hovedmønsteret i norsk (flere fartøy, felt, gods, kart, punkt, skilt, skjørt, stoff, verb) uten at det volder problemer, men særlig stoffer kan av og til ha en presiserende verdi.

Noen av disse ordene kan ha hatt et annet kjønn i eldre tid. Det gjelder også en del mer hjemlige ord, f.eks. kinn/kinner (før hunkjønn), lodd/lodder (hankjønn, jf. en lott), skrift/skrifter (hunkjønn), syn/syner (hunkjønn). To eksempler på obligatorisk -er er flere lemmer og steder (hankjønn, jf. nynorsk stader). (Dialektene som har -er i disse ordene, er gjerne andre enn de som har -er i ordene i forrige avsnitt.) Valget av form i disse ordene kan betraktes uavhengig av valget i de andre gruppene som er nevnt i artikkelen her. Merk forresten nyansen ved bryster: Denne formen er vanligere når det gjelder dem kvinner har to av, enn ellers. 

Stilnivå er også en faktor i noen tilfeller, for eksempel er huller relativt vanligere om teoretiske hull enn om hull i ting, og velger man hol eller (om utrivelig sted:) høl, kommer ingen -er inn i bildet.

Dansk har flere flertallsendelser enn norsk i intetkjønn. Det er den historiske hovedgrunnen til at vi har slike endelser i skriftmålet. Men i noen tilfeller kan norske dialekter/sosiolekter med mer flertalls-er enn annen norsk ha spilt en viktigere rolle. Det gjelder særlig sørøstlandsk og bergensk. Her kan vi finne grunnlag for former som blader, border, breverfater, huller og verker. Ja, i sørøst er det til og med grunnlag for huser, som riktignok ikke er med i rettskrivningen.

Hva skal jeg velge?

Enstavingsordene klarer folk stort sett å velge mellom på egen hånd, på grunnlag av språkfølelsen. Vi får flere spørsmål om typen kontorer, og noen forteller at de har både sterke og uklare følelser for de ulike formene. Det er ikke så rart. Noen føler at formene med -er er mest tradisjonsrette innenfor skriftmålet, og det kan de ha rett i. Andre synes at nettopp disse formene virker barnslige, kanskje fordi de representerer utjevning av substantivbøyningen.

Om vi leter etter nytteverdien av -er, finner vi den helst i kjemien (jf. nitrater og obligatorisk salter). Ellers er det sjeldnere logisk sett bruk for et skille mellom entall og flertall. De færreste savner formen flere huser.

Det er fritt valg mellom formene der det ikke er betydningsnyanser (se ordboka). Man behøver heller ikke å være konsekvent (bortsett fra med hvert ord, selvsagt), men det kan være lurt å lage seg noen regler i stedet for å blande helt tilfeldig.

Imagen eller imaget?

Kva grammatisk kjønn har ordet image? Eg ser at både imagen og imaget er i bruk.

Image har valfritt hankjønn (imagen) eller inkjekjønn (imaget).

Kategorier: Grammatisk kjønn

Ferge eller ferje?

Hva er riktigst å bruke, ferje eller ferge? Jeg arbeider i kommunikasjonsbransjen med Stavanger og Sør-Vestlandet som virkeområde.

Det er valgfritt. Den opprinnelig danske formen ferge kom inn igjen i bokmål i 1981 og er likestilt med ferje

På Sør-Vestlandet er det tradisjonelle ei ferja – den ferjå eller ferjo.  Men man bestemmer selv om man vil ta geografiske hensyn innenfor rettskrivningen. Uansett hvor man er i landet, har man rett til å bruke et «riksdekkende» språk, og begge varianter av ferje/ferge er for så vidt riksdekkende.

Kjønnet på ferge/ferje er også blitt valgfritt. Historisk og stilistisk er det en viss sammenheng mellom på den ene siden ferje og hunkjønnsform (altså ferja pluss dialektformer som ferjo og ferjå) og på den andre siden ferge og felleskjønn (altså fergen).

Språkhistorie og dialektformer

I gammelnorsk het det ferja. En rekke g-er i norsk (selge, velge, sverge, verge, ferge) stammer fra en dansk skikk med å skrive g for j- eller w-uttale, jamfør også dansk at hærge ‘å herje’. I den norske uttalen av dansk skrift ble disse lydene også uttalt med hard g, altså med bokstavuttale. Først på 1900-tallet spredte denne seg for alvor i norske dialekter. Leter man etter den opprinnelige uttalen i dialekten, som kanskje var bevart til midten av århundret, vil man de fleste steder finne ferje, til og med i hovedstaden. Kristiania-mannen Kristian Kølle, som engasjerte seg i rettskrivningsspørsmålet på slutten av 1700-tallet, mente det burde hete Færje i stedet for Færge ut fra det vanlige talemålet, enda det var temmelig danskpreget i de kretsene han ferdedes mest i. Bokmålets bestefar, Knud Knudsen, brukte også Færje i sine skrifter.

Hos de yngste vil det likevel trolig være ferge som rår de fleste steder i landet nå. Former med grunnlag i skriftuttale er på frammarsj.

Sykepleierstudent?

Jeg arbeider med å utdanne sykepleiere, og jeg ser at studentene og utdanningen benevnes på forskjellige måter. Hvilke er mest riktige?

Sykepleierutdanning eller sykepleieutdanning?
Sykepleierstudent eller sykepleiestudent?
Sykepleierstudiet eller sykepleiestudiet?

Bokmålsordboka, med offisiell rettskrivning, har bare formene med r i sykepleierelev og sykepleierskole, ved siden av tilsvarende former med sjuke-. Også vernepleierskole er nevnt. Dette sammen med institusjonsnavnet sykepleierhøgskole taler for r i ordene du nevner, men det er rimelig med valgfrihet i sammensetninger med -student og -studium.

Noen synes at former som sykepleierstudent skurrer fordi en slik student ikke er sykepleier, men studerer faget sykepleie, jamfør logikken i medisinstudent og psykologistudent. Da er det verdt å huske at det også heter f.eks. lærerstudent, journaliststudent og veterinærstudent

Historie og utbredelse

Begge typene, med og uten r, går langt tilbake i disse ordene. Det er en tendens til at r-løs form er vanligst de første tiårene av et ords tilværelse, mens r-formen blir vanligere etter hvert (se nb.no) og dominerer når vi får sykepleierhøgskolene. Det samme gjelder når yngre slektninger med hjelpepleie(r)- , vernepleie(r)- og tannpleie(r)- kommer på banen. Men de siste tiårene har tidens tann tært kraftig på r-en i noen av sammensetningene. (Likevel ikke i dem med hjelpepleier-, for hjelpepleie er i minst grad av de nevnte «pleiene» et selvstendig begrep.)

Enkle søk på Google i dag på sykepleie(r)utdanning stadfester at formen med r er mest utbredt. Det samme gjelder når etterleddet er -student, mens stillingen er jevnere for sammensetningen med -studiet

Dansk har for øvrig sygeplejeelev og sygeplejeskole, sygeplejestuderende/sygeplejerskestuderende og (mest) sygeplejerskeuddannelse. Svensk har derimot både sjuksköterskeelev, -skola og -utbildning. Norsk står altså i en nordisk spagat.

Råd

Rådet blir r i

sykepleierutdanning (og vernepleierutdanning, tannpleierutdanning osv.)
sykepleierhøgskole
og på grunn av rettskrivningen sykepleierskole og sykepleierelev (jf. Bokmålsordboka),

men valgfri r i

sykepleierstudent/sykepleiestudent
sykepleierstudiet/sykepleiestudiet
 

Merk forresten at ubestemt form av det siste er sykepleierstudium/sykepleiestudium.

Det er dessuten like korrekt med sjuke- i første ledd.

Initialer og bindestrek

Jeg lurer på hvordan et navn som Per Hansen-Andersen skal forkortes.

Forkortelsen av Per Hansen-Andersen er enten

P.H.-A.

med punktum etter hvert navn og med bindestrek, eller i mindre formelle sammenhenger bare

PHA

 

Atkomst og atferd eller adkomst og adferd?

Heter det atkomst eller adkomst, atferd eller adferd?

Begge skrivemåter er riktige, se Bokmålsordboka.

Vi har to ulike ad i norsk, det latinske ad (som i advent) og det opprinnelig danske ad. Til den danske preposisjonen ad svarer i særnorsk tradisjon at og åt (jf. nynorsk åtferd), men ordene på ad- stammer fra skriftfellesskapet med dansk og har ikke sterk skrifttradisjon i formen at-.

Ad- var offisiell skrivemåte i bokmål til 1938. I «Ny rettskrivning 1938. Bokmål» står det på s. 16: «‘at-’ skal skrives føre ustemt kons[onant]». Dette var dels fornorsking, dels tilpassing til vanlig uttale av ad- før ustemt konsonant.

Foran stemt konsontant fortsatte man både å si og å skrive ad-. (Preposisjonen i fri bruk skulle hete at, jf. skille at, mens f.eks. innad og utad, som savnet et særnorsk motstykke, ble stående. Vi fikk synonympar som åtvaring og advarsel.)

I ordlista i det samme dokumentet finner vi blant annet atferd, atskillig og atspredelse, men ikke atkomst. Imidlertid fører 1940-utgaven av Tanums store rettskrivningsordbok opp atkomst, uten tvil som en følge av den generelle regelen i «Ny rettskrivning». K er jo en ustemt konsonant, i motsetning til f.eks. g i adgang

Variantene med ad- før ustemt konsonant kom inn igjen i bokmål 1. juli 2005 som valgfrie former.

Ageing, aldring, elding

Heter ageing elding eller aldring på norsk?

Å bli gammel heter både å eldes og å aldres. Til dette har vi elding og aldring. I forbindelse med mennesker, dyr og planter er aldring blitt det vanligste.

Å aldre finnes knapt i norsk eller dansk (svensk har imidlertid att åldra). Vi har likevel adjektivet aldrende (laget til aldret, jf. gammelnorsk aldraðr). For noen tiår siden fikk man i forbindelse med eldreomsorg bruk for en oversettelse av ageing (eller aging) som var minst mulig negativt ladd. Verbalsubstantivet aldring ble direkte knyttet til å aldres (og både å eldes og elding tapte terreng). Ordlagingsmåten kan diskuteres, men resultatet er kommet for å bli, og det fungerer greit.

Å elde er ‘å gjøre gammel’ eller snarere ‘gi mer preg av elde’, f.eks. kan sykdom, røyking og arbeid elde en. Verbalsubstantivet elding viser til slike «handlinger», men det betyr også å bli eldre og åmer preg av elde, altså å eldes. Materialer som forandrer seg (og kanskje forringes) under lagring, er utsatt for elding (men aldring har også vært brukt om dette). I forbindelse med hud er ageing opplagt elding, i andre sammenhenger kan ordet være modning eller lagring.

Aldrende viser mest til årene som går, mens eldet viser til preget årene gir. Verbalsubstantivene aldring og elding bærer preg av dette skillet. De siste tiårene er det blitt mindre vanlig å snakke om at man eldes, og relativt vanligere å si at man blir eldre. Samtidig har vi fått færre «gamle» og flere «eldre» rent språklig. Eldre og alder har altså tatt over en del av bruksområdet til gammel og elde.

Å drite på draget

Hva kommer dette uttrykket av, og hva heter det i fortid?

Skriv gjerne dreit og har driti på draget på bokmål. Når det gjelder opprinnelsen, har vi to motstridende forklaringer:

1 Draget er fra den tida vi kjørte med slede eller kjerre. Hesten kunne da stundom «bomme» og drite på draget.

2 Doen på seilskutene var i det nettet som er under baugsprydet/klyverbommen. Når man gjorde fra seg, måtte man holde i de dragene (tauene) som går langs baugsprydet, og som ble brukt til å heise seil med. Man ble ikke populær om man fikk dritt på dem.

Folk med erfaring fra henholdsvis hestekjøring og skuteseiling har gått god for hver sin forklaring.

Uttrykket står allerede i en slangordbok fra 1952, med betydningen ‘gjøre en bommert’. Det er ikke brukt i litteraturen før i Jon Michelets Orions belte fra 1977 («driter på draget»). I slangordboka står også skite på draget i spesialbetydningen ‘komme for sent’, men dette skillet er neppe noe å legge vekt på.

Man kan skrive både dret på draget og dreit på draget, men det siste er mest stilsikkert og har mest trøkk i seg. I perfektum skal det etter rettskrivningen strengt tatt hete har dritt på draget, men det er en form med tynt grunnlag, for ikke å snakke om har dritet, en form som befinner seg i bokmålsrettskrivningen av rent systematiske grunner.

I forbindelse med så uhøytidelige uttrykk som dette driter man ikke på noe drag om man tyr til folkelige former. I bokmål kan man derfor trygt skrive har driti på draget. Det samme får gjelde for det synonyme uttrykket å drite seg ut.

Man kan nok uten ekstra risiko skrive har driti på nynorsk også i disse uttrykkene, selv om det etter den siste rettskrivningen bare heter har drite; dette siste skal representere både /har drite/ og den vanligere uttalen /har drete/.

Ølet eller ølen eller øllen?

Hvorfor skriver noen ølet når det vitterlig heter øllen?

Ølet er det tradisjonelt korrekte i norsk, men vi kan også skrive ølen om en porsjon med øl.

Drikken/brygget/sorten = ølet 

Øl har alltid vært et intetkjønnsord i norsk. Man brygger (et) øl, ikke en øl, og så smaker man på ølet.

Porsjonen kan også være = ølen

Det man får servert, er også et øl, men da tenker vi helst på sorten eller brygget. Med «En øl til» ber vi om neste glass eller flaske. Noen vil da si at «det var en god øl», men det er aldri feil å si «godt øl», tvert imot (med mindre det smaker vondt, selvsagt).

Når man ber om «en øl», er det altså en slags kortvariant av en flaske e.l. med øl. «En øl» om en ølporsjon kan derfor til en viss grad sammenlignes med «en barn» om en barnebillett. Merk at få foreløpig sier flere øl(l)er, så noe typisk hankjønnsord er det ikke. Noen sier også «ei øl» (vel av ei flaske øl), men hunkjønnsvarianten har ikke fått plass i det offisielle skriftmålet.

Uttalen

Uttalen /øll/ med kort ø har spredd seg kraftig i den senere tid, men fremdeles utgjør nok Oslo-folk en ganske stor andel av dem som uttaler ordet slik. Skrivemåten øl er et aldri så lite avvik innenfor bokmålsrettskrivningen, og med ujevne mellomrom fremmes det krav om å reformere øl til øll (og smør til smørr). 

Skrivemåten med enkel konsonant kan sammenlignes med den vi finner i småord som til og vel, som av praktiske grunner har beholdt den gamle skrivemåten med enkel konsonant. Men dette er ikke substantiver, så sammenligningen halter.

Uansett: I overgangen fra dansk-norsk til riksmål tok man ikke bryet med å endre skrivemåten til øll. Både dansk og landsmål hadde jo øl (danskene riktignok med uttalen /øll/ og bøyingsformer som øllet/øllet − øller). Dessuten var det mange som sa /ø:l /med lang ø, og uttalen ble nok uansett regnet som valgfri (som i f.eks. smør).

 

Eksklusiv(e), inklusiv(e)

Heiter det eksklusiv meirverdiavgift eller eksklusive meirverdiavgift?

Det er valfritt.

Eksklusiv(e) tyder ‘unnateke, frårekna’, inklusiv(e) det motsette: ‘medrekna’.

Adverbet eksklusiv(e) må ikkje blandast saman med adjektivet eksklusiv ‘fornem, for nokre få utvalde’. Det kan sjølvsagt berre heite ein eksklusiv klubb og den eksklusive klubben.

 

Kategorier: Skrivemåte

Høres ut, føles ut

Kan man si at noe «høres bra ut», på samme måte som man sier at noe «ser bra ut»? Hva med «føles ut»? Og hvorfor heter det egentlig «å se ut»?

I dag må det regnes som greit å bruke høres ut på linje med ser ut. Men du bør være forsiktig med føles/kjennes ut i skrift, og lenger bør du i alle fall ikke gå om du har omdømmet kjært.

Høres ut som, føles ut som osv. er av nyere dato enn se ut som. Før brukte man helst bare høres som (uten ut) eller andre uttrykk (f.eks. lyder som). Høres ut er historisk sett smitte fra ser ut.

Også «høres ut» begynner å bli gammelt, og varianten er nå vanligere en den uten «ut». I Kunnskapsforlagets Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner finner man eksempler både med og uten ut: «så rart det enn høres», «det høres litt rart ut». Før vi ser på de andre spørsmålene, kan vi ta en titt på brukshistorien til høres ut:

Høres ut før og nå

Søker vi i Nasjonalbibliotekets samling bokhylla.no etter uttrykk i presens og preteritum, finner vi høres rart/godt ut allerede fra 1908. Går vi til N-gramtjenesten samme sted, kan vi sammenligne uttrykksfrekvenser fra et mindre korpus. Merk at grafen for «høres» inkluderer tallene for «høres ut», så når de to grafene nesten møtes på slutten i den første figuren, står det ikke likt, derimot er «høres ut» blitt helt dominerende!

(Antall og nøyaktig andel er ikke oppgitt ovenfor, for det er egentlig bare forholdet mellom grafene som er informativt.)

Utviklingen fremmes av en slags statistisk vekselvirkning: Når for eksempel «det høres lett» stadig oftere bare tolkes som ‘det er lett å høre’ i stedet for ‘det høres som om det er lett’, er det delvis fordi «det høres lett ut» tar mer og mer over i den sistnevnte betydningen.

Føles og kjennes ut er muntlig språk

Føles ut og kjennes ut er nylaginger på grunnlag av se ut og siden høres ut. Det finnes fremdeles mange som synes uttrykksmåtene er barnslige, så man gjør klokt i å unngå dem i skrift. Det er også registrert uttrykk som det smaker/smakes/lukter/virker/oppleves slik og slik ut. Vurderingen av disse er avhengig av såkalt språklig alder.
 
Kjennes godt/rart ut er belagt fra 1946 og utover, om enn meget sparsomt i begynnelsen (jf. bokhylla.no). Føles rart/godt ut dukker så vidt opp i 1937, men neste gang først i 1962, og da bare for å få det glatte lag av Andre Bjerke og Riksmålsforbundet i skriftet Hva er godt riksmål? : spørsmål og svar (s. 30–33). Bjerke svinger faktisk svøpen over alt som ikke bare ser ut, og kaller det barnslig. Eldre riksmålsikoner som Knut Hamsun, Nils Kjær og Fridtjof Nansen kom likevel i skade for å skrive «høres ut» i sin tid.
 
Merk at materialet på bokhylla.no er dominert av kvalitetssikrede kilder og sikkert mange strenge redaktører. På Internett finner vi et helt annet forhold.
 

Hvorfor se ut?

 
Før i tida kunne man faktisk bruke også verbet se uten ut i samme betydning som med ut, som i engelsk to look slik eller slik. Det historiske utgangspunktet er nok karakterisering av framtoningen til personer. I Ordbog over det danske Sprog finner vi «Du seer saa gusten, bleeg og suur» og «Du ser saa vildt».
 
Det å se (selv) og utseendet (for andre) har trolig vært to sider av samme sak. For tenk deg at noen ser sint på deg: Vedkommende ser da sint (= ser og er sint). Samtidig virker han eller hun sint på oss. Det å kaste blikk er å gi et visst inntrykk.
 
I norsk og dansk, men ikke i engelsk, har vi fått tillegg av ut. Det er greit, for man ser jo utover, ut av hodet, under øyenbrynene. Da uttrykksmåten ble vanlig om å gi et visst inntrykk, kunne andre adjektiv snike seg inn. Etter en tid ble det mulig å si f.eks. at noen så stygg ut selv om vedkommende ikke sendte blikk (looks) som var stygge. Da lå veien åpen for å omtale gjenstander på linje med folk: «Den så stygg ut.» 
 

Ut og inn er like langt

 
Preposisjonen «ut» gir bare logisk mening når vi tenker på synsretning. Men vi har jo for lengst sluttet å tenke på synet og blikket til den som ser slik og slik ut. Den logiske meningen er borte. Ut er bare en nøytral lest som andre verbuttrykk kan sys over. Skulle vi hatt en preposisjon som viste sanseretningen ved hørsel, burde det kanskje ha vært inn. Men det er altså ikke relevant.

Også i det semantisk beslektede synes er synsvinkelen så å si vrengt. Vi kan fremdeles bruke det i den opprinnelige passive betydningen, for eksempel «Dette synes (meg) merkelig» (= ‘syner seg for meg’), men det er nå vanligst å bruke det aktivt, som i «Jeg synes det er merkelig».

De to siste alternativene er korrekte, men bare innenfor hver sin målform! Slik er flertallsbøyningen i bokmål og nynorsk:

Bokmål: i sosiale medier 
Nynorsk: i sosiale medium 

I bestemt form flertall kan media være korrekt, i nynorsk eller radikalt bokmål:

Bokmål: i de sosiale mediene/media
Nynorsk:  i dei sosiale media

Mediene eller media?

Hvordan bøyes ordet medie i flertall? Jeg finner det ikke i ordboka!

Ordet et medie finnes ikke i rettskrivningen. Det heter et medium, og det bøyes akkurat som f.eks. akvarium:

medium – mediet – medier – mediene ELLER media (bokmål)
medium – mediet – medium – media (nynorsk)

Institutt for medier og kommunikasjon blir altså på nynorsk Institutt for medium og kommunikasjonMassemedium og multimedium bøyes som medium alene.

Sammensetningsformen er medie- i begge målformer: mediebransjen, multimedieteknologi. Det er parallelt med sammensetninger med andre ord på -ium, som studiepoeng og laboratorieforsøk.

Merk at media i bestem form flertall på bokmål er å regne som en radikal form på linje med f.eks. husa. Skal man være konsekvent, heter det altså husene som er omtalt i mediene / husa som er omtalt i media.

Ofte brukes media uten rot i bøyningssystemet, jf. Aftenposten multimedia, der det siste vel betyr det samme som multimedier. Media i ubestemt flertall har riktignok vært innenfor rettskrivningen før (flere massemedia), men hverken dette eller media brukt som et ubøyelig massesubstantiv er korrekt i dag.

Energi, strategi og giro: uttale

Ordet energi blir uttalt både /energi/ og /enersji/. Strategi har òg to uttalar, men det heiter berre /sjiro/ for giro. Kva er rettast?

Det finst ingen offisielle reglar her, men Språkrådet tilrår den bokstavrette uttalen, altså /energi/ og /strategi/. Giro kan likevel berre heite /sjiro/ på norsk.

Bokstavrett uttale av substantiva energi og strategi er i alle fall eit enklare utgangspunkt i norskundervisninga, for dei avleidde adjektiva energisk og strategisk blir alltid uttalte med /g/.

Rådet om hard g i energi gjeld særleg i fysikksamanheng. I tydinga ‘persons arbeidsevne og arbeidskraft’ er det relativt vanlegare med /enersji/. Nokre ordbøker skil mellom /energi/ i den fyrste tydinga og valfritt /energi/ eller /enersji/ i den andre.

I Bjarne Berulfsens Norsk uttaleordbok (1969) er energi og strategi med hard g sett opp som «korrekt» uttale. Den same uttalen finn vi i Norsk riksmålsordbok (1937). Dette kan ha vore rekna som den rettaste uttalen fordi orda opphavleg kjem frå frå gresk, der dei har g-lyd. Tysk og dansk har forresten òg hard uttale. Uttalen med sj-lyd har kome til Norden frå fransk og har vunne fram i Sverige. I dag har han òg stønad i engelsk.

For ordet giro er det utan tvil /sjiro/ som er gjengs uttale. Ordet er lånt frå italiensk, der det har ein liknande uttale. (Det i siste instans greske opphavet er her for fjernt og irrelevant til å spela noka rolle.)

Reglar for forbokstavord som PC, TV, NATO og FN

Kva er reglane for store og små bokstavar i forbokstavord?

Vi må skilje mellom ulike slags forbokstavord (initialord).

Særnamn (eigennamn): store

Forkortingar for særnamn blir oftast skrivne med store bokstavar:

Dei sameinte nasjonane > SN (eller FN)
Norsk rikskringkasting
> NRK

Slike forkortingar les vi bokstav for bokstav: ess-enn, eff-enn, enn-err-kå.

Særnamn som blir uttalte i eitt: store/små

Særnamn i form av forbokstavord som kan lesast i eitt (akronym), kan skrivast på to måtar:

North Atlantic Treaty Organization > NATO eller Nato
UNESCO/Unesco

Genitiv

I genitiv legg vi ein liten s til:

FNs, NRKs, NATOs eller Natos, UNESCOs eller Unescos

Samnamn (fellesnamn): store/små

Forbokstavord som er samnamn, kan skrivast med store eller små bokstavar:

BH/bh (eventuelt behå), CD/cd, EDB/edb, ENØK/enøk, LP/lp, PC/pc, TV/tv, WC/wc

Språkrådet har tilrådd små bokstavar, mellom anna fordi det da er lettare å skilje forkortingane frå særnamn. Men ord som i prinsippet kan − men ikkje bør − lesast i eitt (som IT, IKT og ID), kan ein i alle tilfelle gjerne skrive med store bokstavar.

Det finst unnatak, som AS, ISBN, PR og nokre andre. SMS skulle i prinsippet gå som TV/tv, men førebels står det berre med store bokstavar i ordbøkene; slik held det òg betre avstand til sms. (med punktum) i tydinga ‘samansetning’.

Bøying

Merk bøyingsformene av ord som pc, tv, cd-rom:

pc-en – pc-er – pc-ane
PC-en – PC-er – PC-ane
(ikkje: pc'en eller pcen eller PC'en eller PCen osv.)

cd-rom-en – cd-rom-ar – cd-rom-ane
CD-ROM-en – CD-ROM-ar – CD-ROM-ane

I slike samnamn får vi apostrof før genitivs-s: ein pc's yting.

Samansetning

Forbokstavord som ikkje er akronym, får bindestrek i samansetningar:

sommar-OL, FN-vedtak, farge-TV eller farge-tv, PC-kjøp eller pc-kjøp

Forbokstavord som er blitt vanlege ord

Ein del opphavlege forbokstavord har fest seg i norsk som vanlege ord, til dømes japp (av YAP ‘Young Aspiring Professionals’), laser, radar. Slike ord blir bøygde og samansette på vanleg måte: ein jappjappenjapparjappane, laserskrivar, radarstasjon.

Unnatak

Reglane ovanfor er etter den gjeldande offisielle rettskrivinga. Private institusjonar og firma rår sjølv over namna sine og kan avgjere korleis eventuelle forkortingar skal skrivast. Eit døme er DnB for Den norske Bank (ein arv frå DnC for Den norske Creditbank), som forresten vart endra til DNB i 2011. Eit anna døme er partinamn, som KrF.

Innanfor fysikk og kjemi finn vi viktige internasjonale unnatak som dB og pH, og dessutan har heile feltet forsking og utvikling fått lov til å skilje seg frå hovudreglane med forkortinga FoU.

I like måte

Hvordan staves det ofte brukte muntlige uttrykket /i lige måde/? Skrives det slik det uttales?

Det riktige er å skrive «i like måte», altså med k og t.

Før 1907 skrev man mer eller mindre dansk, og da skulle det være «i lige maade». I perioden 1907–1917 var det valgfritt med «i lige maade» og «i like maate» (norsk skrivemåte). I 1917 ble «i like måte» (altså også med moderne å) fastsatt som den eneste riktige skrivemåten.

Uttalen

Uttalen henger likevel igjen i dansken. Både i Bokmålsordboka og i Tanums store rettskrivningsordbok opplyses det at skrivemåten er «takk, i like måte», men at det ofte uttales /i lige måde/. Bjarne Berulfsen skriver i Norsk uttaleordbok (1969) at «i lige måde» og «kjøbmann» fremdeles må aksepteres som uttalemåter ved siden av de bokstavrette med hard konsonant.

Uttrykket er et ganske snodig språklig fossil, for et slikt forhold mellom skrift og uttale er uvanlig i moderne norsk.

Andre uttrykk

Et annet uttrykk for i like måte er det enklere like så, som er uproblematisk. Mange steder er uttrykkene blandet sammen til i like så (ofte uttalt i li(g)e så). Denne sistnevnte hybriden kan ikke anbefales i skrift.

Det kan derimot takk det samme og takk like ens.

 

PC-en, PC-bruken og hjemme-PC-ordningen

Vi har valgt å skrive «PCen» uten bindestrek, og noen mener det ser bedre ut med f.eks. «hjemme-PCen» enn «hjemme-PC-en». Hva er riktig?

Forbokstavord som pc, cd, tv, pdf, abc og bh skal skilles ut med bindestrek både før en bøyningsending og når det settes sammen med nye ledd foran eller etter.

Hvis vi velger små bokstaver, som er valgfritt, får vi altså for eksempel:

pc-en, pc-bruk, hjemme-pc, hjemme-pc-en, hjemme-pc-ordning
cd-utgivelse
, jazz-cd, jazz-cd-en

De samme opplysningene finner du for øvrig på www.sprakradet.no/sprakhjelp/Skriveregler/tegn/Bindestrek:

I bøyde former av forkortelser o.l. og i avledninger bruker vi bindestrek slik:
pc-en, pc-er, pc-ene (men: en pc’s prosessor, se artikkelen om apostrof)

Hårete mål og våte drømmer

Eg har undra meg over kva uttrykket «hårete mål» kjem frå. Tyder det noko anna enn høge mål, eller er det berre eit moteuttrykk som mange nyttar for å vere «in»? «Våte drømmer» er eit anna uttrykk det kan stillast tilsvarande spørsmål om.

 

Nytta slik er hårete absolutt eit moteord med opphav i slang, men det kan godt hende at det er kome for å bli. Våte draumar har ei spesifikk konkret tyding på det seksuelle området, men ein kan gjerne vurdere om bruken i overført tyding alltid er like naudsynt, i alle fall om ein berre meiner ynskjedraum.

I Tone Trytis Norsk slang (1984) er hårete notert som eit «minusadjektiv» (nærmast = ‘grove og skremmande’), men no kan det brukast positivt.

Begge bruksmåtane kjem frå engelsk. Slangordbøker for engelsk viser at hairy lenge har vore brukt med både positiv og negativ tyding, i ei rekkje samanhengar og på til dels ulik måte i ulike variantar av engelsk (amerikansk, britisk, irsk osv.). Ei mogleg bru til den nye tydinga er attenhundretals engelsk universitetsslang, der hairy kunne tyde ‘vanskeleg’.

Det kan sjå ut til at reklamemannen Ingebrigt Steen Jensen har noko av æra for at uttrykket er omsett til norsk. Det eldste dømet vi finn i avisene, er frå Dagens Næringsliv 31.3.2000:

Når det gjeld «våte drømmer», eller rettare sagt «våte draumar» (på nynorsk), er «wet dreams» notert på engelsk alt i 1920-åra. Denne uttrykksmåten har opphavleg klåre seksuelle undertonar. Det kan vere greitt å vite før ein slår om seg med uttrykket. Som det står i boka Våre drømmer (no. utg. Cappelen 1963):