Kjønnsbalansert språk

Her er en veiledning til deg som ønsker å bidra til en mer kjønnsbalansert språkbruk.

«Kjønn, språk, likestilling» (1997), ved Kompetansesenter for likestilling og Norsk språkråd

 

Hvorfor?

Mange tar språket for gitt og tenker lite over hvor viktig og innfløkt det er. Vi bruker språk til å formidle ikke bare informasjon og ideer, men også verdier og følelser. Språket vårt er derfor ikke nøytralt. Det kan for eksempel avspeile former for kjønnsdiskriminering i et samfunn, og også forårsake og forsterke slik diskriminering.

Arbeidet for å endre kjønnsdiskriminerende språkbruk tok for alvor til på 1970-tallet da den nye kvinnebevegelsen satte søkelyset på hvordan språket kan medvirke til å bevare et skjevt kjønnsrollemønster. Da og senere er dette arbeidet ofte blitt møtt med latterliggjøring, bagatellisering og også sterkt negative reaksjoner. Argumenter mot endring har for eksempel vært:

  • «Språket er ikke viktig, vi bør konsentrere oss om å endre den virkelige kvinneundertrykkingen og urettferdigheten»
  • «Vi har da talefrihet her i landet»
  • «Språket har ikke til hensikt å diskriminere noen»

En del fagfolk har argumentert mot å forsøke å endre språket ved å vise til ordenes opprinnelse. De har også pekt på at det er vanskelig å endre språket. I dag har omfattende forskning vist oss at det er den betydningen ordene har i dag, vi må se på hvis vi skal avgjøre om de fungerer diskriminerende eller ikke. Og hvis det er noe de siste tiårene har vist, så er det at språket kan endre seg veldig fort. Ord som lærerinne, kontordame og allmannamøte var vanlige for 25 år siden. I dag hører vi dem knapt. Vi kan nesten få inntrykk av at «alt er mulig».

Så enkelt er det imidlertid ikke, og noen deler av språkbruken er klart vanskeligere å endre enn andre. Noen av endringene vil vi bare få i stand når personer og institusjoner med autoritet går foran — etablerte utdanningsinstitusjoner, universitet, publiseringsinstitusjoner og medier. Den raske endringen vi har vært vitne til, forteller oss at språkbrukerne ønsker endringer i språket. I denne prosessen er det viktig hvem en vil identifisere seg med, siden måten vi bruker språket på, sier noe om hvem vi vil være og presentere oss som.

vignett

Tre grunnreglar for kjønnsbalansert språkbruk

Bruk kjønnsnøytrale ord når det er tale om begge kjønn, eller når du ikkje veit kva kjønn det gjeld

  • Bruk kjønnsnøytrale nemningar så langt som råd for yrkestitlar og verv. Mange titlar og namn på verv er kjønnsnøytrale, men langt ifrå alle. Bruk leiar i staden for «formann», sekretær eller fullmektig i staden for «kontordame», varamedlem eller vara i staden for «varamann».
  • Bruk ikkje automatisk pronomenet han for å vise tilbake til personnemningar som «sjefen», «journalisten» og «sjåføren» i generell omtale, det vil seie når du ikkje tenkjer på ein bestemt person.
  • Unngå å bruke adjektiva kvinneleg og mannleg ved yrkesnemningar når det ikkje er grunn til det: «kvinneleg tannlege» — «mannleg sjukepleiar». Slik ordbruk kan gje inntrykk av at det «normale» er at tannlegar er menn og sjukepleiarar kvinner.

Behandle kvinner og menn parallelt så begge kjønn blir synlege

  • Bruk parallelle, kjønnsmarkerte ord i staden for kjønnsnøytrale der det høver:

    ankermann — ankerkvinne
    føregangsmann — føregangskvinne
    talsmann — talskvinne

  • Bruk likeverdige ord for dei to kjønna, ikkje til dømes kombinasjonen «menn og jenter» om ei gruppe vaksne. Varier rekkjefølgja i «faste» ordpar:

    menn og kvinner — kvinner og menn
    damer og herrar — herrar og damer
    gutar og jenter — jenter og gutar
    mødrer og fedrar — fedrar og mødrer

  • Ver på vakt mot skeiv bruk av for- og etternamn: «Nye styremedlemmer er Hansen og Synnøve».

  • Bruk gjerne formuleringa han eller ho (eller ho eller han) når du skal vise til personnemningar som er brukte allment:

    Når sjåføren dukkar opp, må du betale han eller henne for frakta.

Andre alternativ kan også nyttast.

Unngå kjønnsdiskriminerande omtale

  • La vere å bruke kjønnsdiskriminerande personkarakteristikkar, klisjear og samanlikningar. Døme: Kvinner blir ofte skildra med ord som «lita», «vever» og «blond», utan at menn blir skildra på tilsvarande måte.

  • Ver merksam på at vi har ein tendens til å bruke ulike ord for same eigenskap hos kvinner og menn:

    prinsippfaste menn og sta kvinner
    forsiktige menn
    og forsagte kvinner
    sterke menn
    og dominerande kvinner

  • Prøv å komme fram til ei jamn fordeling av kjønna når det skal veljast døme i ei framstilling.

  • Ofte behandlar vi kjønna ulikt i språket utan at det er grunn til det. Eit hjelpemiddel for å avdekkje dette — og for å bevisstgjere om forholdet mellom språk og kjønn — kan vere å setje inn motsett kjønn i ei formulering:

    Den nye direktøren, som er firebarnsmor, har innført nye prosedyrar.
    Den nye direktøren, som er firebarnsfar, har innført nye prosedyrar.

vignett

Personbetegnelser

Kjønnsnøytrale ord — så langt som råd

  • Bruk yrkestitler og stillingsbetegnelser som omfatter begge kjønn.

    I de fleste yrker er kjønnsnøytrale betegnelser gjennomført, f.eks.: arbeidsleder, ombud, politibetjent, servitør, sekretær, husøkonom, lærer, sykepleier. Disse betegnelsene har kommet i stedet for kjønnsmarkerte ord som ender på -mann, -kvinne, -dame, -frue, -inne, -erske.

    For en del yrker og stillinger har vi ennå ikke kommet fram til kjønnsnøytrale betegnelser, men bruker fremdeles ord med kjønnsmarkerte etterledd: embetsmann, fylkesmann, lagmann, lensmann, oppsynsmann, riksmeklingsmann, rådmann, sendemann, styrmann, sysselmann, tjenestemann, jordmor.

    For personer med visse oppgaver har vi dessuten disse betegnelsene: namsmann, skjønnsmann, takstmann, rettens formann.

  • Det er ønskelig å erstatte mange av de kjønnsmarkerte ordene ovenfor, og lignende ord, med kjønnsnøytrale betegnelser. Eksempelvis er administrasjonssjef brukt i stedet for rådmann i kommuneloven. For noen av ordene på -mann kan en bruke -person i stedet.

  • Når en stilling blir lyst ledig, må stillingsannonsen utformes slik at det ikke virker som arbeidsgiveren foretrekker ett av kjønnene. Dette er et krav i likestillingsloven.

  • De fleste stillingsbetegnelser og andre personbetegnelser er hankjønnsord, og det kan føre til at pronomenet han blir brukt for mye, se avsnittet om pronomenbruk.

  • Vi tilrår kjønnsnøytrale betegnelser for tillitsverv o.l.:

    leder (formann)
    nestleder (nestformann, varaformann, viseformann)
    ordenselev (ordensmann)
    tillitsvalgt (tillitsmann)
    varamedlem, vararepresentant eller bare vara (varamann)

Kjønnsmarkerte ord

  • En kan gjerne, for eksempel for å synliggjøre, bruke parallelle, kjønnsmarkerte betegnelser for både kvinner og menn:

    forkvinne — formann (eller leder som kjønnsnøytralt ord)
    gjerningskvinne — gjerningsmann
    heimelskvinne — heimelsmann
    , eller heimelsperson for begge
    høyrekvinne — høyremann
    opphavskvinne — opphavsmann
    oppkvinne — oppmann
    politimann — politikvinne
    talskvinne — talsmann
    , eller talsperson for begge
    vitenskapskvinne — vitenskapsmann, eller
    forsker, naturviter o.l. for begge;
    (en) vitenskaper er også tatt i bruk

    I tillegg til parallelle, kjønnsmarkerte ord har en likevel behov for kjønnsnøytrale betegnelser.

  • Mange kvinnebetegnelser på -inne og -erske er mindre brukt i dag. Det gjelder blant annet ord for utøvere: forfatterinne, skuespillerinne, sangerinne. Ord som svigerinne, venninne, vertinne og gudinne har derimot sin naturlige plass i språket.

Menneske, person, folk

  • Når det er unødvendig eller uinteressant å spesifisere kjønnet, kan en bruke -menneske eller -person i stedet for kjønnsmarkerte etterledd:

    bymenneske (bydame, bymann)
    fagperson, fagmenneske (fagmann)
    kontaktperson (kontaktmann)
    privatperson, privatmenneske (privatmann)

    I flertall bruker en ofte -folk i stedet for - menn (og -kvinner): byfolk, fagfolk, embetsfolk, idrettsfolk, politifolk, sjøfolk.

Nordmann og andre

  • Det finnes mange andre ord på -mann med mer eller mindre tydelig kjønnsmarkering: nestemann, sidemann, bestemann osv. De kan ofte skrives om til kjønnsnøytrale uttrykk i sammenhengen. Ordet nordmann kan ikke uten videre regnes som kjønnsnøytralt, for eksempel synes mange det skurrer med ordsammenstillinger som nordmannen Grete Waitz. I praksis ordlegger en seg gjerne slik at en ikke bruker disse ordene:

    Hun er norsk. (jf. Hun er nordmann)
    Vi møtte ei /en fra England / en engelsk turist /musiker ... (jf. Vi møtte en engelskmann)

Noen akademiske titler

  • Cand., i f.eks. cand.philol. og cand.scient., er en latinsk forkorting for henholdsvis candidata for kvinner og candidatus for menn.

    Tittelen dekanus kan oppfattes som en betegnelse på menn. Vi tilrår derfor dekan som kjønnsnøytral form.

    Professor emeritus er tittel for en mannlig professor som har gått av med pensjon. For kvinnelige professorer er tittelen professor emerita.

vignett

Pronomen — ho og han

Naturleg kjønn

  • Når vi snakkar om eit bestemt menneske, bruker vi vanlegvis pronomen i samsvar med det naturlege kjønnet. Då kan det bli motsetning mellom det naturlege og det grammatiske kjønnet:

    Har du sett postbodet? Ja, ho kom for ein halvtime sidan.
    Statsministeren sa at han ville sjå nærare på saka.
    Nattevakta sa at han hadde gått runden.
    Fylkesmannen, kvar reiser ho i dag?


  • Når det er opplagt at ein berre snakkar om det eine kjønnet, retter òg pronomenet seg etter naturleg kjønn, ikkje etter grammatisk kjønn:

    Fødsel gir en arbeidstaker rett til tjenestefri med full lønn i 42 uker (eventuelt 80 % lønn i 52 uker) ved nedkomst, dersom hun har tjeneste 6 av de siste 10 måneder. (Hovedtariffavtale i staten 1996—98. Fellesbestemmelsene § 19 pkt. 1)

Generell omtale — berre han eller berre ho?

  • Meir problematisk er det når vi omtaler personar generelt. Spørsmålet er kva pronomen vi skal velje når vi ikkje tenkjer på nokon bestemt person, eller når vi ikkje veit om det er ei kvinne eller ein mann. Automatisk bruk av han når kjønnet til den vi viser til, er ukjent, fører til at kvinner blir utegløymde.

  • I tradisjonell språkbruk nyttar ein pronomenet han for å vise attende til ei personnemning i hankjønn:

    Dersom ein arbeidstakar ikkje ønskjer å få lønna inn på bankkonto, må han gjere arbeidsgjevaren merksam på det.
    Ingen veit kor lenge han skal leve.

    Mange opplever at ureflektert bruk av han i slike høve gir inntrykk av at samfunnslivet berre tilhøyrer menn.

  • I nyare, utradisjonell språkbruk nyttar ein òg pronomenet ho for å vise attende til eit hankjønnsord:

    Det fører lett til at studenten synest ho aldri får skaffa seg nok kunnskap.

Han eller ho — og alternativ

  • Det er uheldig alltid å bruke berre han eller berre ho i generell omtale. Ein må difor leggje vinn på å finne alternative, kjønnsnøytrale formuleringar å velje mellom. I ei tekst bør ein prøve å variere uttrykksmåten og samstundes gjere framstillinga smidig og presis.

  • Ofte er det rettast å bruke begge pronomena, han eller ho eller ho eller han. Særleg på skjema, i opprekningar o.l. kan ein bruke skrivemåte med skråstrek: han/ho eller ho/han.

    Den som blir tilsett, må elles følgje den instruksen han eller ho har fått for stillinga.
    Samfunnet må vise oppfinnaren meir respekt, gje henne og han betre arbeidsvilkår.


  • Ei god løysing er ofte å skrive om til fleirtal:

    Tilsette skal elles følgje den instruksen dei har fått for stillinga.

  • Eller vi kan byte ut pronomenet med eit ord som vedkommande, med andre pronomen: den/denne, ein (i bokmål også pronomenet man), vi, nokon, ingen, eller pronomenet kan sløyfast. Eit anna alternativ kan vere å ta opp att substantivet.

    Når søkjaren har sendt inn attestar, vil vedkommande få melding om tilsetjinga snarast råd.
    Når du har verva ein ny medlem, må du undersøkje om medlemmen/personen/den som du har verva, er over 18 år.

  • Ved inkjekjønnsord som menneske, individ, barn og vitne bruker vi oftast det som tilvisingsord, særleg når naturleg kjønn er ukjent:

    Paret skal adoptere eit barn, og det skal komme anten frå Kina eller Korea.

  • I informasjonsmateriell e.l. kan ein bruke tenkte personar (i staden for t.d. pasienten og kunden) og passe på å ha med både menn og kvinner:

    Kari Hansen er minstepensjonist, og ho har vore innlagd på helseinstitusjon i ein heil månad.
    Peder Ås ...


  • Pronomenet man (bokmål) blir brukt om begge kjønn, sjølv om det opphavleg er same ordet som mann. Om ein ønskjer det, kan ein bruke en, de eller folk i staden.

vignett

Navnebruk og titler

  • Bruk fornavn og etternavn likt for kvinner og menn, ikke for eksempel bare fornavn på kvinner og etternavn på menn:
    «Hansen og Synnøve B. ble valgt inn i styret etter de to som gikk ut.»
    Skriv heller:

    Ivar Hansen og Synnøve Berg ble valgt inn i styret etter de to som gikk ut.

  • Respekter navneønsket til folk og ta med mellomnavnet til dem som selv bruker det. Eksempel: Kirsti Kolle Grøndahl. Når en tar med både fornavn og etternavn, bør en ikke utelate mellomnavnet (altså ikke «Kirsti Grøndahl»). Når en sløyfer fornavnet, er det en vurderingssak om en skal velge varianten (stortingspresident) Kolle Grøndahl eller varianten (stortingspresident) Grøndahl.

  • I situasjoner der det er naturlig, kan det være et poeng å ta med kvinners yrkestitler for å synliggjøre yrkesdeltaking.

  • Tiltaleordene fru, frøken og herr blir mindre og mindre brukt. Fru brukes uavhengig av sivilstand om voksne kvinner.

Meir om språk og kjønn

  • Blakar, Rolv Mikkel: Språk er makt. Revidert utg. Oslo, Pax, 1996.
  • Fjeld, Ruth Vatvedt: Kjønnsnøytral uttrykksform. I: Gundersen, Dag (hovudred.): Håndbok i norsk. Oslo, Kunnskapsforlaget, 1995, s. 148—151.
  • Hageberg, Arnbjørg: «Fylkesmannen, ka gjørr hu?», «Noko om han og ho — før og no». I: Maal og Minne nr. 3—4, 1993 s. 189—207.
  • Haug, Anne Brit (red.): Likestilling, yeah, yeah, yeah. En debattbok om ungdom og likestilling. Likestillingsrådets publikasjoner nr. 5. 1995.
  • Ryen, Else (red.): Språk og kjønn. Oslo, Novus, 1976.

vignett

Etterord

Språket har en tendens til å «henge etter» endringer i samfunnet. For at språket og virkeligheten skal harmonere, trengs bevisste språkbrukere. Vår bruk av språket forteller om hva slags syn vi har på ulike samfunnsspørsmål — for eksempel likestilling. Denne veiledningen ønsker å oppmuntre til at vi gjør bevisste språkvalg. Du bestemmer selv hvordan du vil bruke språket i en gitt sammenheng: Hvis du vil understreke at kjønn er uviktig og irrelevant, velger du kjønnsnøytrale betegnelser, for eksempel leder eller vara. Hvis du derimot vil synliggjøre at nå har kvinner og menn inntatt nye posisjoner, kan du velge kjønnsmarkerte ord, for eksempel forkvinne og husfar.

Når de ordene vi til nå har brukt, ikke strekker til for det du vil si, kan du bidra ved å videreutvikle ord eller lage nye. Språket er uansett i stadig endring — gi ditt bidrag til den retningen du ønsker at språket skal ta: Språket er ditt!


Grafikk: Nigard ANS

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter