Regler for skrivemåten

Stedsnavnlovens hovedregel er at skrivemåten av stedsnavn skal ta utgangspunkt i den nedarvede, lokale uttalen av navnet. 

Skrivemåten skal også følge gjeldende rettskrivningsprinsipper.

Hva er nedarvet lokal uttale?

Med nedarvet lokal uttale menes den uttalen som er muntlig overlevert fra tidligere generasjoner, som har vært vanlig på stedet, og som fremdeles er i levende bruk.

Det er altså ikke nok å vise at uttalen har vært vanlig på stedet, den må også være i levende bruk blant dem som bor der. Levende bruk kan det ikke kalles dersom en uttaleform er så sjelden at en må lete etter noen som bruker den. Det er dessuten uttalen i en naturlig talemålssituasjon som det er viktig å få registrert, ikke en skriftpåvirket «leseuttale».

Hva er rettskrivningsprinsipp?

Med rettskrivningsprinsipp menes de allmenne reglene for hvordan lyder og lydkombinasjoner i talemålet skal gjengis i skrift. På norsk er det for eksempel et prinsipp at lang vokal blir markert med enkel konsonant, mens kort vokal blir markert med dobbel konsonant: tak (på huset) – takk (for maten).

Rettskrivning i stedsnavn

De fleste stedsnavnene inneholder vanlige ord, men uttalen av ordene varierer i dialektene. Stedsnavnene skal derfor som hovedregel følge gjeldende rettskrivning. Dersom ett og samme ord har flere tillatte former i rettskrivningen, skal en i stedsnavn velge den formen som ligger nærmest den tradisjonelle uttalen av navnet. Det er viktig å merke seg at den rettskrivningsformen som velges, ikke er avhengig av hvilken målform (bokmål eller nynorsk) som er mest brukt i området. Hvis særlige grunner taler for det, kan en velge mer dialektnære skrivemåter. Mer detaljerte regler for skrivemåten av stedsnavn fins i kommentarene til forskriften. Her skal vi nevne noen viktige unntak og presiseringer for skrivemåten av norske stedsnavn:

  • I områder med «bløte» konsonanter kan en bruke b, d, g for p, t, k, for eksempel i et navn som Stølsviga i Arendal kommune.
  • I områder med uttalen nn for rn kan en bruke skrivemåten nn (tjønn, bjønn).
  • I navn som inneholder ord som skard og urd, som etter rettskrivningen også kan skrives skar og ur, skal en i regelen bruke formene med rd dersom navnet uttales med tjukk l av gammalnorsk . Når for eksempel gårdsnavnet Trappeskar(d)et uttales med tjukk l i etterleddet, skriver en etterleddet -skardet med rd, ikke -skaret.
  • Ord som rød/raud, bred/brei, øre/øyre, strøm/straum og øst/aust kan på norsk skrives enten med monoftong eller diftong. Når skrivemåten av stedsnavn skal fastsettes, skal en bruke rettskrivningsformen med monoftong dersom dette er i samsvar med den nedarvede lokale uttalen (Østvika), mens en skriver navnet med diftong dersom uttalen er med diftong (Austvika).

 

Sist oppdatert: 30. mars 2015

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter