Særlig om gårds- og bruksnavn

De eneste undergruppene av stedsnavn som er nevnt spesielt i stedsnavnloven, er gårds- og bruksnavn.

Gårdsnavn blir i loven definert som navnet på hele det gårdsområdet som ett eller flere gårdsnummer er knyttet til, mens bruksnavn blir definert som navn på en eiendom med ett eller flere bruksnummer eller festenummer under et gårdsnummer. Et eksempel fra Buskerud er gårdsnavnet Ulberg. Det var fordelt på tre gårder med tre forskjellige nummer: Ulberg lille (gårdsnummer 112), Ulberg mellem (113) og Ulberg nedre (114). Under hver av disse gårdene var det flere bruk med hvert sitt nummer, for eksempel Østvold (112,4), Rydningen (114,1) og Hagen (114,2). Her er altså Ulberg gårdsnavn, mens Østvold, Rydningen og Hagen er bruksnavn.

Skrivemåten av gårds- og bruksnavn

Etter § 8 er det Statens kartverk som fastsetter skrivemåten av gårds- og bruksnavn som språklig og geografisk faller sammen med nedarvede stedsnavn eller andre stedsnavn som etter reglene i stedsnavnloven eller andre lover og forskrifter skal brukes av det offentlige. Dette er en ganske vag bestemmelse ettersom «nedarvede stedsnavn» ikke er et klart avgrenset begrep. Vedtak om skrivemåten av gårdsnavn vil som hovedregel være retningsgivende for skrivemåten av bruksnavn som er identiske med gårdsnavnet, eller der gårdsnavnet utgjør en del av bruksnavnet. Det vil si at dersom et gårdsnavn har fått skrivemåten Voll, skal brukene under gården få skrivemåter som Vollsteigen og Vollsbruket (ikke *Voldsteigen og *Voldsbruket).

Etter at de nye endringene i stedsnavnloven trådte i kraft 1. juli 2015, har det kommet egne regler for skrivemåten av bruksnavn. Eier har nå rett til å fastsette skrivemåten av navnet på sitt bruk, dersom han kan dokumentere at den ønskede skrivemåten har vært i offentlig bruk som bruksnavn. I slike tilfeller vil ikke vedtak om skrivemåten av gårdsnavnet være retningsgivende for skrivemåten av bruksnavnet.

Gårdsnavn og slektsnavn

Mange av gårds- og bruksnavnene i Norge er også i bruk som slektsnavn. Skrivemåten av slektsnavnene har ofte opphavet sitt i dokumenter fra 1600-, 1700- og 1800-tallet og kan avvike både fra dialektuttalen og alminnelig rettskrivning. Et gårdsnavn Vik kan som slektsnavn ha skrivemåter som Wiik, Wiigh, Vigh osv. I slike tilfeller er det vanlig at eieren ønsker at bruksnavnet skal skrives på samme måte som slektsnavnet. Dette er forståelig, men her er det likevel viktig å huske at det som regel er dialektuttalen som representerer den eldste formen av navnet. Navnet er altså eldre enn de skriftformene vi finner i gamle dokumenter. Man skiller med andre ord mellom skrivemåten av slektsnavn, som er regulert ved lov om personnavn, og skrivemåten av gårds- og bruksnavn, som skal fastsettes etter stedsnavnloven.

 

Sist oppdatert: 5. oktober 2015

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter