Med og uten bram

Det er sikkert nesten fem millioner nordmenn som ikke vet hva ordet bram i overskriften betyr.

AV SVEIN NESTOR

Svært mange har nok hørt det – ikke i den sammenhengen som det står i i overskriften – men i det temmelig vanlige utrykket med brask og bram. Det er nok også nesten fem millioner som ikke vet hva brask betyr. Og hvordan kan da et uttrykk som inneholder to substantiv som de aller fleste ikke vet hva betyr, bety noe som helst og brukes riktig av så mange? Svaret er vel ganske enkelt at vi lærer hva med brask og bram betyr, enten ved at noen forteller oss det, eller ved at vi skjønner det ut ifra sammenhengen. Det innebærer at vi faktisk kan forstå et uttrykk riktig uten å forstå alle ordene som det består av. Vi lærer ofte språklige enheter som en helhet, og da er ikke alltid de delene som helheten består av, så viktige.

«Støyende, overmodig, så det riktig merkes» er forklaringen en ordbok gir på med brask og bram. Hva ordet bram egentlig betyr, sier denne ordboka ikke direkte, men opplyser at det bare brukes i uttrykket med brask og bram, og at det er et verbalsubstantiv til verbet å bramme. Dette verbet er det sikkert diverse millioner nordmenn som ikke kjenner, men heldigvis opplyser ordboka at det betyr ’skryte’. Bram må altså bety ’skryt’.

I faste uttrykk er det temmelig vanlig at det opptrer ord som er mer eller mindre synonyme, for eksempel lete med lys og lykte, gå fra gård og grunn, miste munn og mæle, få noe til odel og eie, være utsatt for vær og vind. I alle disse er det dessuten bokstavrim (markert med fett trykk), slik som også i med brask og bram. Derfor er det ikke urimelig å gjette på at brask betyr omtrent det samme som bram, altså ’skryt’. I Ordbog over det danske Sprog finner vi følgende fra en salme:

Da lad os i Hytte og saa i Sal
Aflægge al Hovmod og Brask og Pral.

Pral er det også temmelig mange nordmenn som ikke kjenner, men det betyr ’skryt’, altså akkurat det samme som vi allerede har gjettet på at brask måtte bety.

Uten bram

Om ordet bram er svært sjeldent, så er ordet bramfri til gjengjeld forholdsvis vanlig. At bramfri ender på -fri, angir at det substantivet som dette adjektivet beskriver, er uten bram. Men Norsk riksmålsordbok har også ordet bramløs, som er svært sjeldent. At det ender på -løs, angir at det substantivet som dette adjektivet beskriver, er uten bram.

Nå er det slik at adjektiv som ender på -fri, som oftest angir at det er positivt at en er uten det eller det. Adjektiv som ender på -løs, angir derimot som oftest at det er negativt at en er uten det eller det. Det er som kjent ikke bra å være tannløs, tankeløs, håpløs eller ansvarsløs, og det er like kjent at det er bedre å være brødløs enn rådløs, selv om ingen av delene er å anbefale. Derimot er det bra å være feilfri, prikkfri, flekkfri, lytefri, gjeldfri og sukkerfri. Innebærer så dette at bramfri er noe positivt i motsetning til bramløs, som er noe negativt? Nei, bramfri betyr ’uten skryt’, og bramløs betyr ’uten skryt’, og i og med at skryt er noe negativt, betyr begge disse adjektivene ’ikke skrytende’, som jo er noe positivt.

Men nå er sikkert temmelig mange av leserne blitt forvirret, for det er da helt vanlig å snakke om for eksempel en bramfri uttalelse, som er en uttalelse rett fra levra, og som ikke har noe med ’ikke skrytende, beskjeden’ å gjøre, kanskje snarere tvert imot. Ja, slik blir dette uttrykket svært ofte brukt, men det er fordi de som bruker det slik, ikke vet at bram betyr ’skryt’. I ordboka står det nemlig at bramfri betyr «beskjeden, uten skryt». Det stemmer temmelig dårlig med den første betydningen av bramfri, som vi nettopp har referert til.

Hva betyr så bramfri? Det som ligger i den måten som folk flest bruker uttrykket på, eller det som ordboka sier? Svaret kommer an på hva en mener at ordet betyr betyr. Én ting er hva et ord opprinnelig – noen vil kanskje si egentlig – betyr, noe annet er hva et ord i praksis betyr, og noen vil kanskje mene at det er det som bestemmer hva et ord egentlig betyr. Jeg tror nok at folket har talt i denne saken, og at bramfri nå betyr «omsvøpsløs, direkte, rett fram», selv om det altså opprinnelig betydde det motsatte. Hvem avgjør så hva som er korrekt? Antakeligvis tyrannen, og med «tyrannen» mener jeg språkbruken. Allerede de gamle romere sa usus tyrannus, hvilket betyr «bruken/vanen er en tyrann».

Det er interessant å konstatere at selv om langt de fleste ikke vet hva (brask og) bram betyr i uttrykket med brask og bram, så bruker de det riktig, dvs. i samsvar med det bram opprinnelig betydde. I bramfri, derimot, der betydningen av bram naturligvis er like ukjent for de fleste, betyr bram nærmest det motsatte av det ordet opprinnelig betydde, og slik sett er språkbruken ukorrekt.

Det er ikke helt uvanlig at ord kan bety til dels temmelig forskjellige ting i ulike språklige omgivelser. Når vi for eksempel sier: Det er sikkert og visst, så er det ikke noen tvil om saken, og det er den opprinnelige betydningen av disse to adjektivene. Men dersom vi bruker akkurat «de samme» adjektivene i Slik er det visst eller Slik er det sikkert, så er det sikkert og visst at det som omtales, er høyst usikkert og høyst uvisst. Egentlig skulle en tro at språket ikke kunne fungere med denne tilsynelatende tvetydigheten – men visst gjør det det.

Ett og samme ord kan også få en betydning som skiller seg ganske klart fra den opprinnelige. Slik er det med f.eks lemfeldig, som i én ordbok betyr ’skånsom, forsiktig’. Men slik mange bruker det, betyr det ’slurvete, vilkårlig, slapp’. Det siste passer ganske godt med at en annen ordbok også oppgir betydningen ’overflatisk’.

 

-- Svein Nestor er rådgiver i Språkrådet.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter