Neste er et av de ordene vi får flest spørsmål om, og det er opplagt en kilde til mange misforståelser. Mange har bedt Språkrådet bestemme bruksmåten av ordet én gang for alle, men det kan vi dessverre ikke gjøre. Teksten nedenfor er først og fremst et forsøk på å beskrive den uoversiktlige faktiske språkbruken.

Hvis en setning med «neste» er så tvetydig at de fleste vil komme i stuss, tilrår vi å bruke andre ord i stedet, selv om det dessverre bidrar til å gjøre ordet neste enda vanskeligere å bruke i neste omgang! 

Grunnleggende sett nærmest, men ofte nest etter nærmest!

Opprinnelig betyr neste det samme som nærmeste, men det betyr også nærmeste etter noe man har i tankene (det første). Og da er det ikke nødvendigvis nærmest oss lenger!

Det er dessuten vanlig å si «i helga» og ikke minst «(nå) til helga» om den førstkommende helga. I skrift brukes ofte det stivere «(først)kommende helg». I et system der man bruker et av disse uttrykkene konsekvent (om den nærmeste helga), må neste bety ‘etter den førstkommende’. Men man kan jo ikke alltid vite om den som snakker, holder seg til dette systemet.

Hvis den som snakker, legger trykk på neste, kan vi gå ut fra at han eller hun mener nummer to. Man kan altså operere med systemet trykklett neste kontra trykksterkt neste. Men mot slutten av uka betyr begge deler nummer to.

Situasjonen og eventuelle andre uttrykk avgjør

Generelt er det situasjonsavhengig om neste helg betyr ‘førstkommende’ eller ‘den/det som følger etter førstkommende’.

I selve helga eller på mandagen etter (med helga friskt i minne) kan neste helg vise til førstkommende helg (bare man ikke legger trykk på neste). Seinere i uka, når «førstkommende» nærmer seg, vil neste mer og mer opplagt vise til den etter førstkommende. Tilsvarende er det med for eksempel sommeren: Til litt utpå høsten 2022 viser neste sommer til sommeren 2023, men når vinteren kommer, sier vi gjerne til sommeren i stedet, og da blir neste sommer uklart. Etter årsskiftet klarner det, men da betyr neste sommer sommeren 2024.

Det er altså helst når den nærmeste kalles noe annet enn neste, at neste blir «utsatt» (som når vi med uttrykket til helga/sommeren viser til den nærmeste). Med andre ord: Når det nærmeste bruksområdet for neste er opptatt av et annet ord eller uttrykk, må neste peke lenger fram.

Annerledes er det ved f.eks. neste gang. Her har vi ikke noe annet som kan vise til førstkommende etter denne. Neste får automatisk betydningen ‘førstkommende’.

Flere eksempler

Vi tar med noen flere eksempler på situasjonsavhengig mening.

Neste uke er oftest = kommende uke, selv om man kan komme i tvil i helga (særlig om trykket ligger på neste).

Neste mandag er sjelden kommende (nærmeste) mandag, for dette heter oftest bare mandag (eventuelt førstkommende mandag, nå mandag, mandag som kommer e.a.). Da vil presiseringen «neste» peke mot noe lenger borte. Men sagt på en mandag vil neste mandag trolig bety ‘den første mandagen etter i dag’.

En morofaktum: Både lille julaften og første juledag viser uttrykket neste julaften til julaftenen året etter.

Bruk helst generasjons med -s i slike sammenhenger, i alle fall dersom det siste ordet står i entall.

Du har ofte flere mulige løsninger:

Tre ord: neste generasjons teknologi; andre/annen generasjons teknologi
To ord: nestegenerasjons teknologi; andregenerasjons/annengenerasjons teknologi
Ett ord: nestegenerasjonsteknologi; andregenerasjonsteknologi/annengenerasjonsteknologi

Variantene har tydelig ulik uttale. Andre merknader:

Tre ord: minst entydig, for det kan også leses bokstavelig som teknologien til neste generasjon (mennesker)
To ord: oppbygd på samme vis som f.eks. førsteklasses teknologi, annenrangs teknologi
Ett ord: riktig når man uttaler det hele i ett ord

Hva som er best av, er ofte avhengig av hva tredjeleddet (det ordet som står på plassen til teknologi) betyr, og hvor innarbeidet hele begrepet er.

Når det gjelder andre/annen + generasjon + innvandrer, er alle mønstrene ovenfor riktige. Utviklingen har gått mot mer sammensetning, og alt i alt har andregenerasjons innvandrer blitt mest brukt. Men merk at selve ordbruken allerede regnes som foreldet. «Andregenerasjons innvandrere» har jo egentlig ikke innvandret. Det som før ble kalt førstegenerasjons innvandrer, heter nå bare innvandrer.

Det normale er 10 000, anten det er i løpande tekst eller i matematiske oppstillingar.

Det finst eitt unntak, og det er i visse rekneark og liknande der maskina ikkje kan rekna rett dersom talet står med mellomrom.

Ved firesifra tal er det valfritt med mellomrom: 1000 eller 1 000.

Merk: Ikkje bruk punktum.

Tips: Bruk det som på menyen heiter «hardt mellomrom», så dett ikkje nullane åleine ned på neste line.

I Tanums store rettskrivningsordbok er det opplyst at en innbygger av Gibraltar kalles gibraltarer på bokmål. På nynorsk blir dette gibraltarar.

Bøyningen av innbyggernavnet blir dermed slik:

Bokmål:
(en) gibraltarer – (denne) gibraltareren – (flere) gibraltarere – (alle) gibraltarerne

Nynorsk:
(ein) gibraltarar – (denne) gibraltararen – (fleire) gibraltararar – (alle) gibraltararane

Gibraltar uttales /sjibraltar/. I den vanlige uttalen av innbyggernavnet er trykket flyttet til den neste a-en, jf. understrekingene.

Adjektivet er gibraltarsk. Det Norske Akademis ordbok plasserer trykket på den andre a-en i dette ordet også.

I e

Riktig skrivemåte er markedssjef, altså med binde-s.

Det samme gjelder alle andre sammensetninger med marked og nynorsk marknad: markedsanalyse, markedsføring, markedsøkonomi osv.

Du kan gå ut fra et ord som oftest har s etter seg i sammensetning, også har det når neste ledd begynner med s. Med andre ord: Vet du at det heter markeds + føring, kan du regne med at det heter markeds + sjef.

Bruk Nynorskordboka og Bokmålsordboka når du er i tvil. Den ordboka som inneholder flest sammensetninger, er Tanums store rettskrivningsordbok, som du også finner på ordnett.no. 

Det skal berre stå komma dersom det kjem noko rett etter på same line, slik:

Hei, Sara
Hei, alle saman!

Dette gjeld både e-post, vanlege brev og trykksaker. 

Utropsteiknet er valfritt i begge tilfelle, og i begge tilfelle skal neste avsnitt innleiast med stor forbokstav.

Det skal derimot ikkje vera komma etter Hei eller andre tiltaleord som står åleine som innleiingshelsing. Det kan ev. stå utropsteikn i staden. Altså til dømes slik:

Hei!

Har du det bra?

eller:

Hei, Sara

Har du det bra?

Legg merke til at teksten etter helsinga byrjar med stor forbokstav.

Dersom framhaldet står på same lina, kan det vera best å setja eit eit skiljeteikn etter namnet, men elles gjeld den same regelen:

Hei, Sara! Har du det bra? / Hei, Sara. Har du det bra? / Hei, Sara, har du det bra?

Fleire tips om språkbruk i e-post kan du finne på nettsidene våre og i Statsspråk nr. 4–2008.

Det står ikkje lenger noko forbod i Skrivereglar mot å dele personnamn, korkje enkle som Petter eller samansette som Torgrim.

I eldre utgåver av Finn-Erik Vinjes Skriveregler heitte det at ein ikkje skulle dele «enkle personnavn» ved linjeskifte. Dette er ein god, gammal typografisk regel som mange sikkert følgjer enno. 

Det kan ikkje lenger vere direkte gale å dele f.eks. Pettersen som Petter-sen og til naud Petter som Pet-ter. Men det tek seg sjeldan bra ut om ein deler stuttare namn eller namn som ikkje klårt består av to delar.

Den norrøne forma av mannsnamnet Guttorm var Guðþormr, som kan løysast opp i Guð + þormr, så difor bør ordet delast i Gut + torm.

Kirsten er ei forvanska form av Kristine. Kirsten kan delast i Kirst + en eller Kirs + ten. I det siste tilfellet bruker ein den orddelingsregelen som seier at berre éin konsonant skal førast til neste linje.

På nynorsk kan ein velja fritt mellom forkortingane SN og FN, men det fulle namnet er Dei sameinte nasjonane.

Det er vanskeleg å gjera alle forkortingane i eit mindretalsspråk godt kjende i heile språksamfunnet. Ein har opna for bruk av FN på nynorsk mellom anna for at bokmålsbrukarar straks skal forstå tekstar der berre forkortinga er brukt.

I tekstar der ein har høve til å skriva Dei sameinte nasjonane (SN) tidleg i teksten, er det mindre grunn til å bruka varianten FN enn elles.

Kvar gong ein skriv FN, blir det sjølvsagt litt vanskelegare for folk å kjenna att SN i neste omgang.

Tilhøvet mellom nynorsk og bokmål i denne samanhengen kan jamførast med tilhøvet mellom norsk og engelsk, jamfør forkortingane WTO og WHO for Verdens handelsorganisasjon / Verdshandelsorganisasjonen og Verdens helseorganisasjon / Verdshelseorganisasjonen.

Reglene er de samme som før. I utgangspunktet skal en ikke kombinere skilletegn, heller ikke utropstegn og spørsmålstegn, men velge ett av dem.

I eksemplene dine kan man bruke utropstegn hvis det viktigste er å markere ettertrykk (spørsmålet ligger da i selve ordvalget eller ordstillingen). Ellers er det riktig med spørsmålstegn.

Generelt er det grunn til å advare mot språklig inflasjon, dvs. overdreven og ukritisk bruk av populære språklige virkemidler som i neste omgang fører til at virkningen svekkes. Det gjelder også bruk av skilletegn.

Dette rådet gjelder ikke der overdrivelse er et poeng i seg selv, slik det for eksempel ofte er i tegneserier.

Ifølge standarden for kontordokumenter som kom to år seinere (1982), skal det være bare ett mellomrom etter punktum.

Den samme regelen gjelder komma, kolon, spørsmålstegn og utropstegn.

Du har rett i at det i tredjeutgaven fra 1980 av Finn-Erik Vinjes Skriveregler heter at det skal være to mellomrom etter punktum, men den utgaven er foreldet. Fjerdeutgaven (1984) slår fast at det skal være ett mellomrom. Manuskriptet til fjerdeutgaven ble gjennomgått av sekretariatet i Språkrådet i 1983.

Regelen ovenfor gjelder punktum før ny setning.

Forkortelser er en sak for seg. Etter siste punktum i forkortelsen (før neste ord) skal det selvsagt være mellomrom, men ikke etter punktum inni forkortelsen. Eksempler:

f.eks.
C.J. Hambros plass

Her var det andre regler før i tida.

Det er vanskelig å peke på noen regel for når det ene og når det andre bør brukes. Ofte kan du bruke det enkle og elegante ordet «om» i stedet, eller det naturlige «som gjelder».

I Bokmålsordboka er disse ordene forklart slik:

angående med hensyn til, vedrørende, om «angående dette punktet» / «angående neste møte» / «et møte angående nytt reglement»

vedrøre ha sammenheng med, angå / adj i presens partisipp «lovbrudd vedrørende narkotika» / «komme med kommentarer vedrørende det som blir sagt»

Begge ordene er temmelig stive, vedrørende kanskje mest, og de tilfører ikke stort mer enn et formelt preg. Både «om», «når det gjelder» og «som gjelder» er synonymer som trygt kan brukes i formell stil.  

Alle variantene du nevner, er brukbare:

• det 20. århundre
• det 20. århundret
• det 20. hundreåret

Varianten hundreåret 

Hundreår svarer grammatisk til tiår og tusenår (for årti og årtusen). Hundreår er obligatorisk i nynorsk.

I disse to eksemplene har vi harmonisert formene så langt det går:

Vi lever i det tredje tiår* av det første århundre i det tredje årtusen/millennium etter Kristi fødsel (= ubestemt form)
Vi lever i det tredje tiåret av det første hundreåret i det tredje tusenåret/millenniet etter Kristi fødsel (= bestemt form)

(*Årti brukes sjelden.)

Det neste og det forrige

Bestemt form (-et) er blitt det vanligste i disse uttrykkene:

• i det neste/kommende århundre(t)

men ennå ikke i

• i det forrige århundre(t)

Det er fremdeles klart vanligst å bruke det faste uttrykket

• i forrige århundre

og på nynorsk

• i førre hundreåret 

Når helsingar som Hei, Hallo og God dag står åleine på lina, skal det ikkje setjast komma eller punktum etter. Står det eit namn etter helsingsordet, skal det setjast komma føre namnet (ikkje etter). Utropsteikn til slutt er valfritt.

Litt andre reglar gjeld for Kjære, sjå andre bolken nedanfor.

Alt som står nedanfor, gjeld òg e-post. Men i korte meldingar der ein ikkje har nytt avsnitt etter helsinga, må ein setja punktum etter dersom ein ikkje vel utropsteikn.

Reglane gjeld sjølvsagt bokmål så vel som nynorsk.

Komma berre mellom helsinga og namnet

Alternativa er altså:

Hei
Hei!
Hei, Anna 
Hei, Anna!

Den same regelen gjeld for alt frå Hallo til God dag. (Men etter Gratulerer må ein nesten ha med utropsteiknet!)

Regelen gjeld òg om ein tek med etternamnet, men mange tykkjer at det er rart å kombinera det uformelle Hei med etternamn, og at Hei gjer seg best mellom vener og kjende. Ein kan difor gjerne bruka God dag, NN og Gode NN oftare når ein skriv til nokon ein ikkje kjenner godt, og ein kan reservera utropsteiknet for spesielle høve.

Hei er ein interjeksjon, eit utropsord, så etter gamle reglar skal det stå utropsteikn etter. Men det har gått inflasjon i helsinga, så utropsteikn kan av og til verka overdrive. Den som skriv, må få velja i samsvar med situasjon, mottakar og sinnsstemning. Utropsteikn er nok vanlegast når ordet står åleine.

Ikkje komma mellom Kjære og namnet

Kjære er ikkje ein interjeksjon, så her har utropsteiknet aldri vore obligatorisk. Det er valfritt, som ein humørmarkør. Kjære står dessutan direkte til namnet (til den «kjære» personen), og difor skal det ikkje vera komma etter ordet.

Kjære Anna
Kjære Anna Etternamn
Kjære Anna!
(Kjære Anna Etternamn!)

Same regelen gjeld for Gode.

Neste avsnitt

Merk at fyrste lina i neste avsnitt alltid skal innleiast med stor forbokstav:

Kjære Anna / Hei, Anna!

Her har det regna to veker i strekk!

I artikkelen om kryss i Nynorskordboka heiter det at å setje kryss i taket tyder ‘å markere noko heilt uventa (som ein er glad for)’.

Uttrykket botnar i folketru, religion og magi. Å setje ein kross eller eit kryss ved noko som ein vil merkje seg, er ein skikk som i alle fall er eldre enn boktrykkjarkunsten. Å teikne eit krossmerke som vern mot noko vondt var vanleg i gammal folketru.

I Noreg slo dei ein kross i lufta eller skritta opp ein kross, pløgde i to kryssande fòrer eller måla ein kross med krit eller tjøre på dører eller vegger, eventuelt over matbordet. På svensk er vendingar som «skriva kors på dörren» og «skriva kors på alla väggar» kjende frå slutten av 1700-talet. I dansk finn vi ikkje uttrykket.

Dei fleste opplysningane ovanfor er henta frå Snorre Evensberget og Dag Gundersen: Bevingede ord.

Du tykkjer kanskje det er eit par brikker som manglar i forklaringa, og det har du i så fall rett i. Kanskje ei jamføring med «bank i bordet» kan kasta lys over samanhengen mellom den tradisjonelle tydinga og den som rår i dag. Det handlar i så fall om symbolsk trygging mot ulukke. Lenger kjem vi ikkje.

Litterære døme

I litteraturen finn vi «kors i taket» fyrst nokså seint, og då i ei omsetjing:

(Otto Funcke, Hjortens trøst 1887)

Neste døme er av mykje seinare dato, frå barneeventyr utgjevne i 1925 av Astrid Thalberg.

«Kryss i taket» er endå nyare, fyrste belegg i nb.no er frå 1920, i eit referat av ei amerikansk «skilsmissehistorie»:

Det er ikke korrekt etter rettskrivningen, og /månte/ kan vanskelig kalles en uttaleform av måned. Men vi må nok godta at det er blitt hetende månte i mange dialekter.

Trolig har månte oppstått på denne måten, med sammentrekning og herding:

en måned – flere måneder
> flere månder > flere månter

/Fle:re må:nter/ har vært akseptert som halvoffisiell bokmålsuttale, se Bjarne Berulfsens Uttaleordbok (1969):

Merk at en månte ikke står her. Men idet månter var en realitet, var entallsformen månte nesten nødt til å utvikle seg. Noen måtte komme til å oppfatte månter som flertall av månte, slik noen oppfatter jotner som flertall av jotne (i stedet for det riktige jotun):

måned, jotun (entall) – månter, jotner (flertall)
> månte, jotne (ny entallsform)

De nye formene oppstår gjennom såkalt reanalyse av den grammatiske strukturen, slik: månte|r, jotne|r. Streken skiller mellom oppfattet stamme og endelse.

Formen månte er nok gammel i talemålet; det er over hundre år den ble gjengitt i skrift første gang.

Måna(d) og måne i dialektene

På bygdene har måned mange steder hett bare

ein måne – fleire måna(r),

akkurat som himmellegemet. Andre steder er avledningen månad (fra gammelnorsk mánaðr) blitt bevart, med stum d, som  

ein måna – fleire måna(e)r
(= ein månad – fleire månader)

Den stungne d-en (ð, som i engelsk the) falt bort i de fleste norske bygdemål for mange hundre år siden og ble til en stum d i nynorsk. I dansk-norsk ble den herdet til d og senere t, og dermed var veien til en månte åpnet. Varianten månte sprer seg i talemålet i bygd og by – på bekostning av både måne, måna(d) og måned.

Der ordet flaum ikkje dekkjer, heiter det overfløyming, ev. at noko står under vatn.

Flaum dekkjer flom, det at vatnet i elvar og sjøar stig og fløymer utover, men flaum har eit vidare bruksområde enn flom i bokmål. Det dekkjer i grunnen langt på veg oversvømmelse, men ein kan bruka overfløyming der ein meiner flaum ikkje strekk til.

Dersom du av ein eller annan grunn ikkje vil nytta dei nemnde orda, er det betre at du skriv oversvømmelse enn *oversvømming.

Andre ord

Det at uttrykket å stå under vatn manglar eit tilhøyrande substantiv, har medverka til å fremja ordet oversvømmelse i norsk. Det har i neste omgang fått står under vatn – som har vore vanleg alle stader – til å vika for partisippet oversvømt.

Før i tida heitte det i nynorsk og mange dialektar gjerne at det flødde utover. Oversvømt kunne då heita overflødd, i alle fall utandørs. (Elles vart desse orda helst brukte når det handla om skjer, berg og anna i og langs sjøen.) Oversvømmelse kunne vera både flaum og fløde (med stum d).

Andre ord på området er dei enkle samansetningane overvatn (ikkje berre på is) og ovvatn (òg om stor vassføring og vatn som går over demningar).

Überschwemmen

Som du er inne på, kan svømming/symjing på nynorsk berre visa til ein aktivitet. Verbet oversvømme ‘fløyma utover, setja under vatn’ er opphavleg laga i dansk etter mønster av tysk überschwemmen. 

Det settes av og til i gang prosjekter for å lage nye ord på visse fagområder, men det finnes ingen sentral godkjenningsordning for ord til allmenn bruk. Du må rett og slett prøve å spre ordene selv, helst med å bruke dem i en naturlig sammenheng, for eksempel i et avisinnlegg.

Språkrådet fastsetter skrivemåten av ord, men driver ikke med ordproduksjon. Du kan gjerne sende forslag til oss, men vi kan ikke love å gjøre noe med dem. 

Språkrådet kan i noen sammenhenger anbefale ord, men det er uansett begrenset hvor mange mennesker vi når ut til. Det er praksis, vanlig språkbruk, som teller mest. Når et ord har vært brukt mye og lenge nok (akkurat hvor mye og lenge er umulig å si), blir det registrert av folk som redigerer ordbøker, og så kommer det kanskje i de største ordbøkene.

Nye ord har lettest for å vinne fram hvis de bygger på noe som er kjent i språket fra før. Det må selvsagt også være behov for de nye ordene. 

Noen eksempler

22. april 1977 var det en blowout på Bravo-plattformen i Nordsjøen. Det engelske ordet ble brukt. Neste dag kom noen med forslag om å kalle det utblåsing eller utblåsning på norsk. Mediene tok det straks i bruk, og siden har dette ordet vært brukt om slike hendelser. 

I 1988 spurte vi i vårt blad Språknytt om noen kunne hjelpe oss med å finne et godt norsk ord for whiplash, en nakkeskade. En dame på Stord foreslo nakkesleng, og i dag er det ordet helt innarbeidet.

For mange år siden fikk vi inn forslag om lysark i stedet for transparent og støtteark i stedet for hand-out. Disse ordene ble også tatt i bruk.

Vi har ingen sammenhengende liste over nye ord, men vi presenterer noen ord i hvert nummer av Språknytt, som ligger på nettsidene våre. Under «Faste spalter» finner du spalten «Nyord». Se særlig artikkelen Nyord i Språknytt i perioden 1977–2010. Du kan også lese om «årets ord» på nettsidene våre.

Det er tre hovedmåter å markere avsnitt på:

1 Blanklinje

Man tar to linjeskift slik at det blir en tom linje (blanklinje) før neste avsnitt. Da lar man samtidig alle linjer begynne fra venstre marg.

Her er et eksempel på nytt avsnitt etter blanklinje.

Her er et eksempel til.

2 Ny linje med innrykk

Man tar linjeskift og lar den første linja i det nye avsnittet begynne med innrykk.
    Her er et eksempel på nytt avsnitt med innrykt førstelinje.
    Her er et eksempel til.

3 Ny linje

Man tar linjeskift, men lar den nye linja begynne uten innrykk. Hvis dette skal fungere, kan ikke den siste linja i det forrige avsnittet gå helt ut til høyre marg.
Her er et eksempel på nytt avsnitt uten mellomrom og uten innrykk.
Her er et eksempel til.

Når bruker man hva?

Type 1 ovenfor gir den tydeligste markeringen av de tre, mens type 3 er minst tydelig. Type 1 er vanlig i pc- og nettsammenheng, mens type 2 er vanlig i bøker og andre mer forseggjorte tekster. Type 3 er sjelden i vanlig tekst.

Det vanligste er å holde seg til én markeringsmåte. Det er oftest det beste. Men man kan også bruke to nivå om det virkelig trengs. I noen aviser skilles det mellom «storavsnitt» og mindre avsnitt innenfor hvert storavsnitt. Da bruker man gjerne type 1 for å markere storavsnittene og type 2 for å markere mindre avsnitt.

Å bruke blanklinje + innrykk (samtidig) er unødvendig.

Hva inneholder et avsnitt?

Avsnitt tjener til å ordne teksten og skape god oversikt over stoffet. Generelt bør man sette avsnitt når man er ferdig med noe som naturlig hører sammen, og begynner på noe nytt.

En enkel og god avsnittsmodell finner du hos Skrivesenteret. Aage Rognsaa har et helt kapittel om avsnitt i Kunsten å skrive godt (1998).

Her er et eksempel på hvordan tekst fra det offentlige kan bli bedre med gjennomtenkt bruk av avsnitt.

Et tips til slutt: Sett en arbeidstittel på hvert avsnitt. Det gjør det lettere å holde oversikt over strukturen i teksten.

Ølet er det tradisjonelt korrekte i norsk, men vi kan også skrive ølen hvis vi sikter til en porsjon med øl.

Drikken/brygget/sorten = ølet 

Øl har alltid vært et intetkjønnsord i norsk. Man brygger (et) øl, ikke en øl, og så smaker man på ølet.

Porsjonen kan også være = ølen

Det man får servert, er også et øl, men da tenker vi helst på sorten eller brygget. Med utsagnet «en øl til» ber vi om neste glass eller flaske. Noen vil da si at «det var en god øl», men det er aldri feil å si «godt øl», tvert imot (med mindre det smaker vondt, selvsagt).

Når man ber om «en øl», er det altså en slags kortvariant av en flaske e.l. med øl. «En øl» om en ølporsjon kan derfor til en viss grad sammenlignes med «en barn» om en barnebillett. Merk at få foreløpig sier flere øl(l)er, så noe typisk hankjønnsord er det ikke. Noen sier også «ei øl» (vel av ei flaske øl), men hunkjønnsvarianten har ikke fått plass i det offisielle skriftmålet.

Uttalen

Uttalen /øll/ med kort ø har spredd seg kraftig i den senere tid, men fremdeles utgjør nok Oslo-folk en ganske stor andel av dem som uttaler ordet slik. Skrivemåten øl er et aldri så lite avvik innenfor bokmålsrettskrivningen, og med ujevne mellomrom fremmes det krav om å reformere øl til øll (og smør til smørr). 

Skrivemåten med enkelt konsonant kan sammenlignes med den vi finner i småord som til og vel, som av praktiske grunner har beholdt den gamle skrivemåten med enkel konsonant. Men dette er ikke substantiver, så sammenligningen halter.

Uansett: I overgangen fra dansk til bokmål tok man ikke bryet med å endre skrivemåten til øll. Både dansk og landsmål hadde jo øl (danskene riktignok med uttalen /øll/ og bøyningsformer som øllet/øllen − øller). Dessuten var det mange som sa /ø:l /med lang ø, og uttalen ble nok uansett regnet som valgfri (som i f.eks. smør).

Du har rett i at dette ikke har vært veldig utbredt særlig lenge. Kurven går rett til værs rundt år 2000. Hva som blir det neste, tør vi ikke si.

Det var absolutt mulig å ordlegge seg slik før også (vi finner over hundre år gamle eksempler), men da var det markert og kanskje til og med poetisk språkbruk. 

Du er ikke alene om å undre deg (føle på en undring). Flere har skrevet til oss de siste årene og fortalt at de blir mer eller mindre matte av

1) at det «føles» så mye
2) at det føles eller kjennes PÅ abstrakte ting (sinnstilstander)
3) at de abstrakte tingene telles i utrengsmål (ET sinne)
4) at det føles på sinnstilstander «i forhold» til det tilstanden er utløst av eller kretser om

Sagt på den nye måten «føler de PÅ EN avmakt i forhold til utviklingen» (de føler seg altså som avmektige vitner til utviklingen).

Noen spør om uttrykksmåten har grunnlag i «å føle noe på seg». Det tror vi ikke at den har. Den viktigste forutsetningen for at vi kan snakke om å kjenne på abstrakte ting som følelser, er nok at det heter å kjenne på konkrete ting. (Det er litt vanskeligere å forklare føle på, for vi snakker sjelden om å føle på en konkret ting.)

En allmenn faktor i språkbrukshistorien er ønsket om å uttrykke seg indirekte og mindre forpliktende; jamfør formuleringer som «undertegnede» for «jeg» eller «jeg tenker at» for «jeg mener/tror at». Vi tror det ønsket har gjort seg gjeldende her. 

Det finnes også et visst saklig (altså logisk) behov for slike indirekte uttrykk. Det virker for eksempel mer logisk å føle litt tomhet enn å føle seg litt tom. Enten er man tom, eller så er man ikke tom. Men tomhet kan man jo føle litt her og litt der. Uttrykket med tomhet kan altså graderes uten at det skurrer så mye – det er dermed mer fleksibelt. Uttrykk med tomhet er blant de eldste av dette slaget – de kan ha lagt grunnlag for liknende uttrykk som strengt tatt er mindre nødvendige. 

De som ordlegger seg på den nye måten, vil nok forsvare seg med at de synes den tradisjonelle uttrykksmåten med adjektiv er for sterk eller direkte. Å si at man er sint, er en sterk innrømmelse. Kanskje man bare (vil si at man) lurer på om man kan være i ferd med å bli sint? Da kan det være lettere å si man føler litt på et sinne i stedet. Likeledes: Å si «jeg er ensom» virker sikkert mer stemplende enn «jeg føler på en ensomhet». Noen ganger kan det dessuten være vanskelig å «skrive om» til noe mer direkte; det er ikke bare å sette inn et enkelt adjektiv i stedet for et abstrakt substantiv. Eksempler: «Han velger å reise utenlands i stedet for å bli hjemme og kjenne på nederlaget.» «Alt dette er ting hun går og føler på daglig.» 

Uansett kan vi slå fast at den nye uttrykksmåten er svært substantivisk. Den stikker seg derfor enda mer ut i nynorsk enn i bokmål, ja, den bryter tvert med det nynorske stilidealet, som blant annet går ut på å bruke verb og adjektiv for substantiv. 

«Beføling av tellelige abstrakter» er en ganske ny «terapeutisk» skikk. Det er fremdeles mulig å velge andre måter å snakke nyansert om følelsene sine på. 

Det er vanlig å tolke det slik at dagen er medregnet (altså at hele torsdag og 1. juni er innen fristen), men man kan ikke stole på at det er meningen! Man bør derfor velge andre formuleringer når man skriver selv.

Når fristen = et tidspunkt

Når fristen er et tidspunkt, for eksempel torsdag klokka 12, er det grei skuring. Da betyr innen det samme som seinest, som i denne sammenhengen betyr det samme som før.

Når fristen = et tidsrom

Når ordet etter innen betegner et tidsrom, kan det være uklart hva som er ment: seinest (altså = innenfor) eller før. Rådet til den som skriver, er derfor: Velg før eller seinest i stedet eller sett et tidspunkt som frist.

Det er særlig frister satt til den første i måneden (eller uka) som skaper tvil. Det er ikke rart om innen 1. juni brukes eller tolkes som ‘før utgangen av mai’, altså ‘før juni’. Det er kanskje større enighet om at dagen er medregnet i innen 30. juni.

Innen + årstall kan også være vanskelig å tolke – om man ikke alt er inne i det aktuelle året.

Hvis selve utsagnet åpner et tidsrom, som «innen to timer» (altså regnet fra nå), er innen klart og greit. Det samme gjelder innen så og så lang tid fra et tidspunkt. Når det gjelder frister på så og så lang tid regnet fra et tidsrom (en dato), gjelder spesielle regler; se siste bolken nedenfor.

Gammelt tvilsspørsmål

Diskusjonen er gammel. Under odelstingsforhandlingene om endringer i skatteloven i 1893 falt disse ordene:

 I Norsk Skoletidende fra 1912 har pipa en litt annen lyd:

Råd fra 1983

Her er et tidligere svar fra Språkrådet, hentet fra boka Råd om språk:

Når fristen = et tidsrom regnet fra en dato (et tidsrom)

Eksempler:

innen en uke fra torsdag
innen to måneder fra den 14. januar
innen tre år fra 1.1.2021.

Paragraf 148 i domstolloven opererer her med et romslig fristbegrep:

Frister, som er bestemt efter uker, maaneder eller aar, ender paa den dag i den sidste uke eller den sidste maaned, som efter sit navn eller sit tal svarer til den dag, da fristen begynder at løpe.

Det vil for eksempel si at fristen «innen én uke fra (eller fra og med) torsdag denne uka» betyr ‘seinest torsdag neste uke’, med andre ord har man opp til åtte dager på seg. Likeledes betyr «innen to måneder fra den 14. januar» ‘seinest den 14. mars’, slik at en tomånedersfrist egentlig er en frist på to måneder og én dag.

Paragrafen gjelder strengt tatt bare prosessuelle frister (altså frister for domstolene), men Høyesterett har i en kjennelse (HR-2022-175-U) slått fast at det er rimelig å operere med dette fristbegrepet ellers også, hvis ikke noe annet er uttrykkelig fastsatt (som i forskrift til lov om statens ansatte mv. § 9, der det står eksplisitt: «[p]røvetid etter statsansatteloven § 15 løper fra og med tiltredelsen til og med dagen før samme dato i den sjette måneden etter tiltredelsen»).

Det er egentlig ikke noe galt med dette uttrykket, men noen regner det som dårlig språk. Skriv heller «har tenkt å» hvis du vil unngå kritikk.

«Tenkt å» uttrykker akkurat det samme med færre ord og er slik sett et hakk bedre.

Mange skriver og spør hvorfor noen sier «tenkt til å». Vi har ikke fasiten, men til gjengjeld minst fire ulike hypoteser. Du må nok sette ned lesehastigheten hvis du har tenkt (til) å sette deg inn i dem.

1 Smitte fra lyst til å

Til i uttrykket ha lyst til kan ha smitta direkte over på ha tenkt å, som ligger i samme gata. Det kan også ha skjedd indirekte: Man ser at det er riktig å skrive har lyst til å, mens man selv sier for eksempel /har løst å/. (Ha lyst å er riktignok like riktig og gammelt som ha lyst til å, men det forandrer ikke saken.) Sier man /har tenkt å/, kan man komme til å tro at det mangler en preposisjon der også.

2 Til kommer av t-en i tenkt

Kort sagt: /tenktå/ og /lystå/ = /tenkt-te-å/ og /lyst-te-å/.

Mange steder heter til bare /te/. Tenkt til å må da bli /tenkt-(t)e-å/ og i farten /tenktå/. Folk som sier /tenktå/, men som også sier /te/ for til, kan komme til å tro at de sier tenkt til å litt slurvete, og derfor tar de med til når de skriver. I så fall har vi det som kalles hyperkorreksjon – retting i utrengsmål. I neste omgang kan et tydelig uttalt «til» komme inn i talemålet.

På nettet er det nå snart like vanlig å bruke «jeg har tenkt til å» som «jeg har tenkt å» (182 000 mot 335 000 ifølge Google i april 2015). Vi ser også at noen skriver «har/er begynt til å» (istedenfor «har/er begynt å»). Det styrker mistanken om at «til» kan være ei hyperkorrigert utbygging av t-en i partisippformer som «tenkt» og «begynt». At «til» brukes mest i perfektum, styrker mistanken ytterligere (færre skriver nok «jeg tenker til å»).

3 Eg tenkjer te (til) = Eg tenkjer å

I mange dialekter har selve infinitivsmerket å hett te (til): «Eg tenkjer te gjera det». «Eg har tenkt å» uttales akkurat som «Eg har tenkt til»: /eg har tenkt te/. Seinere har det blitt mer og mer å for infinitivs-te i slike dialekter, men noen te kan ha blitt omtolka til til på veien, og å kan da ha bli lagt til for å få det «komplett» i samsvar med det man tror er skolegrammatikken. Problemet med denne hypotesen er at den helst gjelder vestnorsk, men mange som skriver tenkt til å, er østlendinger. Det er ikke vanlig på Østlandet å si «tenkte» eller «tenker til å» i preteritum og presens. 

4 Fra «eg er tenkt (til) å» eller «eg har tenkt meg (til) å»

I mange dialekter kan «eg er/var tenkt (til) å» brukes ved siden av «eg har/hadde tenkt (til) å». (Eller «er/var tenkt te» ved siden av «har/hadde tenkt te»).

Dette er gammelt i store deler av Norge. Det kommer av refleksiven tenkjast = tenkje seg: Siden tenktest er tungt, er det blitt omdannet til vanlig partisipp med passiv. «Eg tenkjest/tenktest» blir altså «Eg er/var tenkt» i stedet for det logiske «Eg tenkjer/tenkte meg». (Dialektalt finst òg er/var tenkst te.)

Her et utklipp fra Norsk mållæra av trønderen Ivar Høyem (1880), se det andre markerte eksempelet:

I hardingen Olav H. Hauges dagbøker finner vi begge varianter (dessuten med og uten «til»):

• Eg [...] var tenkt å lata vera alt saman.
• Eg er tenkt å kalla det «Revebjøllor i grustaket» [...]
• Og enno hadde eg ikkje byrja med det eg var tenkt til [...]
• Eg har tenkt å skriva um Nygard.

Vi finner dessuten denne beslektede formuleringen:

• [...] temperaturar langt under og yver det gradestokken var tenkt til 

Det svarer til det første eksemplet hos Høyem ovenfor. Her er noe eller noen uttenkt eller eslet til noe av noen (eller så å si av skjebnen). Dette er også gammelt i norsk og fremdeles vanlig.

Når noe(n) kan være tenkt til å være eller gjøre noe, må noen (f.eks. man) rent logisk kunne tenke det/dem til dette. Man kan da også tenke seg (selv) til noe (jamfør å bestemme seg til å gjøre noe, som var vanlig før). Derfra er veien kort til bare å tenke til å gjøre noe

5 Intet nytt?

Av forklaringene ovenfor er nok den første i kombinasjon med den andre best. Men alle kan være overflødige. Slår vi opp i Ordbog over det danske Sprog, ser vi at «tenke til å» slett ikke er noe nytt, det er tvert om utdødd i dansk! Og hvem er det som bruker uttrykket før det forsvinner? Jo, nordmannen (mer eller mindre) Ludvig Holberg. Det er altså fullt mulig at dette hele tida har eksistert som en understrøm i norsk språk. Tenke seg til!

† tænke til (at gøre noget). alle de, som havde Huuse, Gaarde og Jorde (i Kbh.), skulde tænke til at planke og broelægge samme Stad. Holb.​DH.I.654. Kand et Menneske da ikke selv merke, at det er ikke den rette Vey at gaae paa, naar han opvækkes til Vrede? . . førend han vil tænke til at giøre andre ondt, giør han sig selv det verste Onde. Mossin.​Term.578. † m. inf. styret af til. Faae hand en ulykke, der enten har deponerit eller tænkt til at deponere min Livs Tid. Holb.11J.II.1. Er vel dend stakkels (gamle) Mand klog, at hand vil tenke til at giffte sig med een Pige paa 18 Aar. KomGrønneg. III.245. den gemene Mand, hvorpaa man, for Mængdens skyld, ingen vis Tal kand give, tænker jeg ikke til at ville her opregne. Schousbølle.​Saxo.218.

Du kan selv velge mellom variantene i en rekke ord som har valgfritt -tak- eller -tag-, men du bør bruke dem konsekvent. 

Variantene er altså helt valgfrie, men hvert ord bør likevel skrives konsekvent i en tekst. Ulike avledninger av for eksempel deltak-/deltag- bør også behandles likt (deltaking + deltaker osv.). Du trenger ikke behandle hele gruppen av ord med valgfritt -tak-/-tag- likt, men det virker ryddig om du ikke veksler helt på slump. Det er for eksempel liten grunn til skrive deltaker og mottaker ulikt.

Den neste bolken beskriver formenes stilling i rettskrivningen de siste hundre årene. Den er nok mest for spesielt interesserte. I den siste bolken tar vi opp bruken av hvert enkelt ord.

Dansk skriftspråk og reformene i 1938, 1959 og 2005

Variantene med g stammer fra skriftfellesskapet med dansk, mens k-en ble tatt inn som valgfri form i 1938. Dette var drøyt tretti år etter at dansk b, d, g for det meste ble omgjort til norsk p, t, k i rettskrivningen. Bokmålet hadde tidlig på 1900-tallet tatt i bruk flere  og flere tak-ord med obligatorisk norsk k, fra krafttak og mottak til opptak, tiltak, uttak og unntak. I lys av disse særnorske ordene var det rimelig å ha k-varianter også i ord med -tagelse, -tager og lignende. I 1938 ble de altså tatt inn som valgfrie former.

I 1959 ble det tatt et steg til: De gamle g-ene i tak-ordene ble redusert til sideformer (underordnede former) i rettskrivningen. I 2005 ble de sidestilt igjen, for i mange av ordene var g fremdeles i bruk både i tale og skrift. 

Mens for eksempel deltaker og mottaker vant fort fram i k-form, holdt antagelig, feiltagelse og tiltagende seg bra med g. En grunn til at k ikke vant her, er at selve ordene ikke hadde tradisjon med k i vanlig talemål rundt omkring i landet (i stedet brukte man blant annet henholdsvis trolig, mistak og økende). Enkelte andre ord, som for eksempel betagende, hadde ikke noe klart motstykke i folkemålet; derfor er det bare betagende som klinger riktig.

TAG-mot-TAK-liste

Her omtaler vi utbredelsen som variantene av hvert enkelt tak/tag-ord har hatt i norske tekster (vi har søkt ved hjelp av ngram-tjenesten til Nasjonalbiblioteket). Utbredelsen alene bør ikke avgjøre hva du velger, men det gir deg et grunnlag for egne valg. Bruk Ctrl + F til å finne ordet du er ute etter nedenfor. 

TAKER har overtak

De fleste ordene med -taker/-tager brukes for det meste med k, som vant fram mellom 1938 og 1990.

To sentrale ord er deltaker og mottaker, der k har dominert siden 1950–60-åra. Lønnsmottaker og særlig nyere ord som fjernsynsmottaker, radiomottaker og GPS-mottaker har stor overvekt av k.

Båndopptaker skrives nesten alltid med k, det samme gjelder i dag potetopptaker og tidtaker.

Disse menneskelige takerne har også helst k: leietaker, forsikringstaker, intiativtaker, lønnstaker, arbeidstaker, pristaker og arvtaker. I iakttaker skulle man kanskje vente mest g, siden ordet er en anelse gammeldags, men k har vunnet fram etter tusenårsskiftet. Bare én tager har klart overtak: avtager, og det skyldes nok mest at selve ordet er så lite brukt i dag.

Å blande tagere og takere i samme tekst er ikke særlig godt motivert.

TAGENDE har overtak

Det viktigste unntaket fra det som står i overskriften, er deltakende, som helst har k. Det henger jo sammen med deltaker ovenfor.

Ellers dominerer g i ord som har lite grunnlag i vanlig norsk talemål, som betagende, inntagende og overhåndtagende. Her må man kunne bruke g selv om man bruker k ellers, uten å bli beskyldt for å være inkonsekvent. Eller man kan velge helt andre formuleringer.

Foretagende er ennå vanligst, nok fordi konkurrenten snarere er foretak enn foretakende.

Også i avtagende og tiltagende har g overtak. Det er kanskje uventet, men det henger sammen med at det på norsk helst heter minkende og økende.

Litt underlig er det at nærtakende med k ikke har fått bedre feste.

TAKELSE og TAGELSE vakler om kapp

Igjen finner vi en delta-avledning blant de mest typiske k-ordene: deltakelse. Også fritakelse har oftest k, men det korte fritak er uansett det vanligste. Gjentakelse har mest k. Overtakelse og overtagelse står i et uklart forhold, men trolig dominerer overtakelse. Mottakelse har fått overtaket først i den senere tid, trolig med drahjelp fra mottaker. Mest uventet er k-overtaket i vedtakelse, for det er sjelden dette ordet brukes nå for tiden (jf. det vanligere vedtak).

Iakttagelse er nok vanligst (tross iakttaker), men k haler innpå. Det samme gjelder antagelse.

Unntagelse og opptagelse har mest g, sikkert fordi det er de enkle og greie kortordene unntak og opptak som har vunnet fram, ikke alternativet med -kelse. Feiltakelse med -k- har vunnet fram i det siste (jf. også mistak). 

Man kan langt på vei gjennomføre enten g eller k i de ordene man trenger ovenfor.

TAKELIG og TAGELIG

Mottakelig skrives oftest med k (jf. mottaker ovenfor), men uimottakelig ses oftere med g for k.

Antakelig med g var i ferd med å vinne fram, men antagelig har trolig dratt fra igjen. (Konkurransen med formodentlig, trolig og sannsynligvis forstyrrer bildet; for eksempel kan man regne med at trolig brukes mer av dem som ville brukt antakelig.) Uantagelig har nok hatt mest g hele tiden, som man skulle vente av det litt gammeldagse ordet. Også i påtagelig er det fremdeles mest g, men forspranget er ikke stort.

Andre ord

Tagning brukt om sammenhengende del av innspilling, som i engelsk take, har overtaket på takning. Men i tidtaking er det omvendt. Avtagbar står fremdeles sterkere enn avtakbar. Som i andre tilfeller kan det være påvirkning fra og støtte i dansk og svensk.

Du har rett i at /sed/ og /vepne/ har vært det vanlige i uttale av bokmål og nynorsk og i mye talemål ellers. Vi kan legge til /forreder/ for forræder og /eser/ for æser (norrøne guder).

Her har det altså vært et tradisjonsbrudd i uttalen. Mange må ha lært disse ordene først gjennom lesning, og så har de tatt i bruk en rein leseuttale. 

Æ og e må ikke tas for bokstavelig

Historisk er æ en såkalt i-omlyd av å. I rettskrivinga bruker vi ofte æ i ord (eller former) som har sammenheng med ord (eller former) med å. Eksempler: 

• Væte og væske henger sammen med adjektivet våt.
• Ætt henger sammen med verbet å eie, som i preteritum har hett åtte.
• Tær heter i entall tå.

(Merk at særlig bokmål ofte har æ foran r og l uavhengig av sammenhenger i språket, som i å være, jf. nynorsk vere.)

Videre:

• Ås (gud) heter i flertall æser.
• Væpne henger sammen med substantivet våpen.
• Sæd henger sammen med å så.
• Forræder henger sammen med verbet å forråde.

Variasjonen i e-og æ-uttale i dialektene er enorm. Det er ikke noe i veien for å uttale ord med e og æ etter dialekten, altså med e for æ og æ for e der det måtte falle naturlig. Noen dialekter har mye æ-uttale; for eksempel kan sete hete sæte, og det gamle norske sæde (se forklaring nedenfor) kan ha hett sæe. I en dialekt av dette slaget kan nok nyere ord fra skriftmålet/standardspråket også få æ-uttale.

Men alt i alt er dialektgrunnlaget for æ-uttale i ordene på lista ovenfor nokså tynt. Det er sjelden tradisjonelt bygdemål som ligger under når vi stadig oftere hører æ-uttale i mediene. Og hvis man først snakker mer eller mindre bokmålsnært, spiller det ikke så stor rolle hva noe har hett i den dialekten man kanskje har lagt fra seg.

For den som skal lese noe på normert bokmål eller nynorsk, kan det være et godt råd å uttale væpne, sæd, forræder og æser med samme rotvokal som i væte og sete.

En liten merknad om ordet seter/sæter, som vi finner i stedsnavn og etternavn fra hele landet: Variantene seter og sæter må heller ikke tas for bokstavelig. Man kan uttale dem med e eller æ etter egen dialekt eller dialekten på stedet. 

Nærmere om sæd

Sæd er et gammelt ord for det som sås (jf. utsæd); sekundært er det et ord for sperma. I eldre bibelutgaver ble det sådd sæd der det nå sås korn.

Det er ikke så rart at vi har hatt et tradisjonsbrudd i uttalen av dette ordet. 

For det første er ikke sæd et gammelt dialektord, men snarere en fagterm med rot i skriftfellesskapet med dansk. Skriftuttalen med d røper det. Gamle i dialektene er derimot intetkjønnsordene sæde og såd med stum d. (Sæde og såd kan bare vise til det som sås; for sperma brukte man helt andre ord før.)

For det andre har hverken såing eller inseminasjon vært vanlige samtaleemner rundt kjøkkenbordet. Før var det nok mange som støtte på ordet sæd første gang i pornoblad eller lærebøker. Hvis de uttalte det med æ, var det kanskje ingen som rettet på dem. I neste omgang lærte de bort ordet til yngre ungdommer, med /æ/.

Æ-uttalen har altså lenge blitt spredt både gjennom skrift og tale. 

En fordel med skriftuttalen /sæd/ er at ordet blir lettere å skille fra sed, som i sed og skikk og sedvane. Men det forutsetter at alle tar i bruk skriftuttalen, og det er både urealistisk og urimelig. Og uansett må vi leve med at /veske/ kan stå for både veske og væske. 

Tre eksempler på rim hos norske diktere

Bjørnstjerne Bjørnson:

Arnulf Øverland:

Tilhøvet og valet mellom dei tre synonyma i tale og skrift

Plassering i setninga

Uttale

Variantane òg (medrekna uttalevariantar) og au har til saman dekt det meste av landet. 

Òg blir truleg dei fleste stader uttalt som eit trykksterkt og, altså som /å/. I mange dialektar har konsonanten likevel halde seg, og somme stader kan dei til og med ha uttale med trong o (ó) i staden for open o (ò). Aksenten over òg kan lesast både som eit signal om open o (= /å/) og som markering av trykk.

Au blir uttalt rett fram slik au elles blir uttalt i dialekten (oftast eu/æu/øu).

I naturleg tale heiter også helst /åsså/. Det gjeld òg vanleg uttale av nynorsk og bokmål.

Bruk seg for å vise tilbake til det næraste tenkjelege subjektet og han/ho for å vise til noko utanfor det.

Når vi skal ta føre oss eksempla dine, byrjar vi med å spørje kven som utfører verbalhandlingane sjå, rope og ta, altså kven som er logisk subjekt for det verbet som står (i infinitiv) nærast det opne feltet. Svaret er 1) dei, 2) nokon og 3) Kjell. Dersom det er dei same personane vi vil vise til med eit pronomen, er det refleksivpronomenet (seg) vi skal bruke. Men i dei tre eksempla er det truleg 1) Ola, 2) Ho og 3) Anne vi vil vise til til i det opne feltet. Då seier regelen at vi skal velje andre pronomen (han, ho, henne). Men for strenge kan vi ikkje vere. På norsk nyttar ein ofte refleksivpronomen der det ikkje kan mistydast i samanhengen, uavhengig av skulegrammatikk.

Vi må gjere oss kjende med eit par nye omgrep for å tak på dette.

Domene: setningar og anna

Refleksivpronomenet seg (og det refleksive eigedomspronomenet sin) viser som hovudregel til subjektet i det domenet det står i. Domene er i denne samanhengen anten ei setning med bøygd verb og grammatisk subjekt eller ei setning utan grammatisk subjekt, som infinitivskonstruksjonar, småsetningar og substantivfrasar. Den første typen setning blir kalla «opne setningar», den andre typen «skjulte setningar». I eksempla har vi å gjere med tre infinitivskonstruksjonar: «sjå på», «rope bak» og «ta kveldsvakta for». Vi kjem attende til dei.

Opne setningar

I opne setningar er det som regel lett å finne subjektet og dermed avgjere om det høver å bruke seg eller eit anna pronomen:

Ola ville at dei skulle sjå på han.

Her er dei det eksplisitte subjektet i leddsetninga (etter at). Ettersom meininga er at dei andre skulle sjå på Ola (ikkje på seg sjølv), må ein velje han, endå det òg kan vere tale om ein annan han. 

Skjulte setningar

Skjulte setningar har ikkje noko grammatisk (uttrykt) subjekt, og her kan ein ofte vere i tvil om kva som er rett. Alle dei tre setningane du spør om, er av dette slaget. Merk at faktisk bruk i slike setningar varierer, og at det finst ein viss dialektvariasjon. I skriftmålet gjeld nok likevel hovudregelen om at seg (berre) viser tilbake til subjektet i det domenet det står i.

I døma er det eksplisitte objektet i oversetninga (dei, nokon, Kjell) skjult subjekt i leddsetninga.

Ola lét dei stå og sjå på [?] ei stund.

Det skjulte subjektet til verbet sjå er dei, altså er det dette leddet seg ville ha vist til her. Men ettersom meininga er at dei såg på han, bør ein velje pronomenet han:

Ola lét dei stå og sjå på han ei stund. (At det i tillegg kan vise til ein han nummer 2, får våge seg her òg.)

I den neste setninga er det skjulte subjektet nokon:

Ho høyrer nokon rope bak [?], og snur seg.

Sidan nokon her truleg roper bak ryggen hennar, ikkje bak ryggen på nokon annan, må ein derfor setje inn ho eller henne:

Ho høyrer nokon rope bak henne, og snur seg.

I praksis vil likevel varianten med seg i dette tilfellet bli forstått på same måte, fordi det ikkje gir meining at seg skal vise til nokon.

I det siste eksempelet nedanfor er det òg sakleg sett hipp som happ kva ein vel. Formelt er det skjulte subjektet i leddsetninga Kjell, men det gir jo ikkje meining at Kjell skulle ta kveldsvakta for seg sjølv.

 Anne fekk Kjell til å ta kveldsvakta for ho/seg.

Det er altså samanhengen, ikkje valet av pronomen, som avgjer tolkinga i praksis. I mange dialektar brukar ein nok refleksiv så langt det ikkje kan mistydast og kanskje litt til. I skriftmålet går ein derimot gjerne over til han/ho/henne så snart refleksiven i teorien kan gi ei anna tolking enn den tilsikta.

Meiningsskilnad

Om vi set inn ein annan verbfrase i den same setninga, kan pronomenvalet gi klar meiningsskilnad:

Anne fekk Kjell til å klippe seg.

Anne fekk Kjell til å klippe ho/henne.

På dialekt kan den første setninga tolkast på to måtar, men i skriftmålet bør ho vise til klipping av Kjell. I den andre setninga er det naturlegvis Anne som blir klipt.

I dag må det regnes som greit å bruke høres ut på linje med ser ut. Men du bør være forsiktig med føles/kjennes ut i skrift, og lenger bør du i alle fall ikke gå om du har omdømmet kjært.

Høres ut som, føles ut som osv. er uttrykk av nyere dato enn se ut som. Før brukte man helst bare høres som (uten ut) eller andre uttrykk (f.eks. lyder som). Høres ut er historisk sett smitte fra ser ut.

Også uttrykket høres ut begynner å bli gammelt, og denne varianten er nå vanligere enn den uten «ut». I Kunnskapsforlagets Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner finner man eksempler både med og uten ut: «så rart det enn høres», «det høres litt rart ut». Før vi ser på de andre spørsmålene, kan vi ta en titt på brukshistorien til høres ut.

Høres ut før og nå (for spesielt interesserte)

Søker vi i Nasjonalbibliotekets samling bokhylla.no etter uttrykk i presens og preteritum, finner vi høres rart/godt ut allerede fra 1908. Går vi til N-gramtjenesten samme sted, kan vi sammenligne uttrykksfrekvenser fra et mindre korpus. Merk at grafen for «høres» inkluderer tallene for «høres ut», for det er umulig å søke etter «høres» alene (uten «ut»). Det vil si at «høres» alene = området mellom den oransje og den blå grafen. Når de to grafene nesten møtes på slutten i den første figuren, står ikke de to uttrykkene likt, tvert imot ser vi at «høres ut» (oransje) fortrenger «høres»!

(Antall og nøyaktig andel er ikke oppgitt ovenfor, for det er egentlig bare forholdet mellom grafene som er informativt.)

Utviklingen fremmes av vekselvirkning: Når «det høres lett ut» (for å ta et eksempel) brukes mer, vil det tvetydige «det høres lett» relativt oftere enn før stå for ‘det er lett å høre’. Da er det naturlig å tenke at det ikke kan bety det samme som «høres ut», eller at det ikke vil bli oppfattet slik, og at vi må ty til «ut» når vi vil ha fram den betydningen.

Føles og kjennes ut er helst muntlig språk

Ikke bokstavelig ut

Ja, nedenfor finner du noen lister som vi kommer til å utvide. Send oss gjerne flere eksempler. 

Når vi snakker om lånord, tenker vi gjerne på hele gloser fra andre språk, som truck og fan. Her er både form (uttale, skriftbilde) og innhold importert i nyere tid. Men oversettelseslån, også kalt kalkering, er noe litt annet: Ved oversettelseslån har vi selve ordet (uttale, skriftbilde) i språket fra før, men importerer en ny betydning eller bruksmåte. Eksempel: alarm om vekkerklokke. Oversettelseslån er omtrent det samme som falske venner som er på vei inn i språket. Det er en side av det fenomenet som før gjerne ble kalt anglonorsk.

Vi oversetter ikke bare enkeltord på denne måten, men også flerordsuttrykk. Det kalles fraselån. Nedenfor tar vi opp begge deler i tillegg til såkalte frekvenslån. En gruppe oversettelseslån kan også kalles grammatiske lån; vi har en egen artikkel i basen om slike.

I listene nedenfor har vi bare tatt med et utvalg av de mulige skrivemåtene på norsk, nærmere bestemt på bokmål.

Enkeltord: betydningslån

Det kalles betydningslån det når ord som finnes i norsk fra før, får en ny betydning hentet fra tilsvarende eller lignende ord i et annet språk. På lista nedenfor står kjente norske ord oppført med en nyere betydning/bruksmåte hentet fra engelsk. Under hvert ord står mer tradisjonelle norske uttrykk for det samme. 

adressere (to address) 
ta opp, ta tak i, gripe fatt i, håndtere, gjøre noe med

advokere for (advocate for)
ta til orde for, tale/pledere/prosedere for, være talsmann for, arbeide for

argumentere (to argue)
krangle, trette, diskutere

aspirasjon (aspiration) 
mål, ambisjon, higen, streben, hugmål // hva er din aspirasjon? hva ønsker du å oppnå?

bar (bar) om sjokolade, såpe o.a.:
bit, stang, kubbe, stykke, plate

blek (bleak)
trist, dyster

dedikert (dedicated)
ihuga, engasjert, tro

etablissementet (the establishment)
det etablerte (samfunnet), den bestående orden

fasilitere (facilitate)
fremme, lette, legge til rette for

forme (form), som i forme en regjering
danne, opprette, skipe 

formulering (formula) (også formel, jf. frekvenslån)
sammensetning, oppskrift (om ingredienser)

frostbitt (frostbite)
(brukt om mennesker og dyr:) forfrysning, frostskade, (nynorsk også:) skamfrysing
Ordet ble riktignok brukt sporadisk slik før i tida også, noen ganger poetisk, og ble dessuten i enkelte dialekter brukt om frostskade på planter (frostbit, frostbet). Også adjektivet frostbitt, nynorsk frostbiten, har blitt brukt før (vel etter mønster av værbitt).

gap (gap) om avstand (selve ordet gap er eldgammelt i norsk)
(stor) avstand, (stor) forskjell, kløft (se også tette gapet nedenfor)

gjenåpne (re-open) om sak:
gjenoppta, ta opp igjen

karakter (character) i f.eks. film:
(rolle)figur o.a.

korrupt (corrupt) om ting, i utgangspunktet om datafil:
skadd, ødelagt

lene (seg til, mot) (lean on, towards)
støtte seg til, helle mot

opsjon (option)
alternativ, mulighet

originalt 
opprinnelig, opphavlig

over (over) foran tidsangivelse, f.eks. over de neste/kommende/siste årene, over mange år:
i løpet av, gjennom; eller uten preposisjon: f.eks. de neste årene/åra

over (over) i f.eks. jeg er ikke over ham: 
jeg er ikke ferdig med ham, jeg har ikke kommet over ham

over (over) i konfliktsammenheng:
om (krangel om, konflikt om, å slåss om)

over (over) om preferanse, som i foretrekke/velge A framfor B:
framfor, i stedet for, heller enn

overse (to oversee) 
se til, overvåke, føre tilsyn med, ha oppsyn med, passe på, våke over

resept (recipe eller svensk recept) om mat:
oppskrift

skam! (shame!)
synd!, det er en skam

spotte (to spot)
se, få øye på, oppdage, dra kjensel på

seriøst! (seriously!)
alvorlig/ærlig/oppriktig talt; virkelig? tuller du? er det sant?; det er sant!

suge (suck), som i it sucks:
det er dårlig o.l., det er noe dritt; det er ræva, pyton osv.; det stinker (= eldre betydningslån), det er kjipt (= eldre importord), det duger ikke / holder ikke mål

tvist (twist)
vri, variasjon, tolkning; uventet vending (f.eks. i en historie); (om (smaks)tilsetning:) f.eks. en dråpe sitronsaft

Her har vi altså bare nevnt betydninger som tradisjonelt ikke brukes på norsk.

Fraselån

Fraselån er flerordsuttrykk som er importert fra et annet språk. Når engelske flerordsuttrykk oversettes ord for ord med norske ekvivalenter, kaller vi det indirekte fraselån. Prank /prænk/ er et vanlig (fonetisk) lån, altså et rent importord, mens praktisk spøk (practical joke) er et eldre fraselån med omtrent samme betydning. 

Nedenfor er flere eksempler på fraselån inkludert sammensatte ord som er oversatt ledd for ledd:

bare så mye (only so much) i vendinger som det er bare så mye man kan gjøre
det er ikke mer som kan gjøres; det er grenser for hva man kan gjøre

bare fordi A så betyr ikke det at B (just because A, doesn't mean that B)
Her kan A og B står for hva som helst, for eksempel det er morsomt og (det er) forbudt eller det er gammelt og det er gammeldags.
Mange som ikke selv bruker denne uttrykksmåten, oppfatter den som både ulogisk og ugrammatisk. Den er nok mest brukt av barn og unge. På norsk heter det tradisjonelt heller:

selv om A, er det ikke B
det er ikke B bare fordi A
at A betyr ikke (uten videre) at B

beste støttende skuespiller (best supporting actor)
beste birolle

bevise noen feil; bli bevist feil (prove someone wrong; be proven wrong, f.eks. vi beviste ham feil)
vise/bevise at noen tar feil

bry, som i jeg (det) bryr meg ikke / jeg (det) kunne ikke bry meg mindre (I don’t care / I couldn’t care less)
(det er det) samme for meg, jeg gir blaffen i det o.a. (ikke helt det samme: jeg bryr meg ikke (det minste) om det)

det er ditt tap (your loss)
synd for deg, det er ditt problem

det regner katter og hunder (it's raining cats and dogs)
det øsregner, det høljer ned, det regner trollkjerringer

det sagt (that said), det gjort (that done) osv. 
når det er sagt, gjort osv. 

dette er hvordan (this is how),
slik, sånn
f.eks. dette er hvordan man gjør det: slik gjør man det, slik skal det gjøres

er sagt å være (is said to be)
f.eks. han er sagt å være verdens rikeste mann: det sies at han er … / han skal være … / det opplyses at han er verdens rikeste mann

dobbelt standard (double standard) 
dobbeltmoral

falle ut med (fall out with)
komme på kant med, ryke uklar med, bli uvenner med

feile i å (fail to) ikke klare å, ikke lykkes med å

for en grunn (for a reason), også: av en grunn
f.eks. jeg gjorde det for en grunn: jeg hadde en grunn til å gjøre det; det var en grunn til at jeg gjorde det

for nå (for now)
foreløpig/førebels, inntil videre, i denne omgangen, for denne gangen/gongen

fryse over (freeze over)
fryse (til), oftest om vann

fylt til bremmen (filled to the brim) 
fylt til randen/randa, breddfull 

gjøre alt i ens kraft (do everything in one’s power)
gjøre alt som står i ens makt, gjøre alt en kan

gjøre en forskjell (make a difference)
utrette noe, bety noe, spille en rolle, gjøre monn, monne, gjøre noe med det
f.eks. du kan gjøre en forskjell: din innsats teller

gro noe (to grow something)
(f.eks. grønnsaker:) dyrke, få til å gro/vokse, (om skjegg også:) anlegge, få seg
(merk: norsk gro er tradisjonelt ikke transitivt: noe gror, men man gror ikke noe)

ha noe gående for seg (have something going for oneself) (f.eks. han hadde lite/mye gående for seg, hun hadde ingenting gående for seg)
ha mye å fare med / by på, være noe tess, være oppegående

ha suksess (have success)
lykkes, ha framgang, gjøre lykke

hate på (hate on)
rakke ned på, oppføre seg hatefullt mot; også: mislike, ytre seg kritisk om (jf. a hater: «en hater» /en heiter/: en som misliker, hater, rakker ned på noe/noen)

hoppe til konklusjoner (jump to conclusions)
trekke forhastede slutninger, være for snar til å dømme

hva skjer med at (what’s up with …)
hvorfor

hvem er (den og den) til å …? (who am I to, who are you to …?)
med hvilken rett (gjør den og den det og det), hvordan kan (den og den …)

i person (in person)
selv, sjøl, personlig, i egen person; (om oppmøte:) fysisk

i prosess av, i prosess med (in process of), f.eks. være i prosess av:
(være) i ferd med, holde på (med)

i sin egen rett (in his/her/its own right)
i seg selv, på sine egne vilkår/premisser, som et selvstendig (f.eks.) verk; på egne bein (som noe)

komfortabel med (comfortable with)
særlig ikke være komfortabel med: ikke like (helt), ikke godta, ikke kunne leve med, ikke trives med, ikke synes det er greit, bli urolig av; (se også OK med)

komme opp med (come up with) om forslag, løsninger, ideer
komme med, finne på, komme på, klekke ut, pønske ut, presentere, lansere

komme til en ende (come to an end)
ta slutt, (noen ganger:) få en brå ende/slutt

komme til live (come to life) om drømmer o.l.
bli virkelig, bli (til) virkelighet, bli oppfylt

kommittere seg (commit oneself)
påta seg, forplikte seg, binde seg, gi tilsagn

la meg vite (let me know)
si fra

lite visste jeg at … (little did I know that …)
ikke visste jeg at, jeg ante ikke at, jeg hadde ingen anelse om at 

mistenke at … (suspect that …)
tro, ha en mistanke om

miste det (lose it)
miste fatningen/besinnelsen; (for eksempel:) måtte le, måtte gråte, begynne å tute, bli fra seg, gå av skaftet, gå fra vettet, begynne å surre, fly i flint, sprekke o.a.

møte et behov (meet a need)
dekke et behov 

møte med (meet with) som i hun møtte med ham i går
møte, ha møte med

når det kommer til (when it comes to)
når det gjelder

nå snakker vi! (now we’re talking!)
(se) dét var noe annet!, se der, ja!, det var andre boller!, det var saker!; nå begynner det å ligne noe!, det er gutten sin! / jenta si! 

OK med (OK with) f.eks. jeg er OK med det
det er greit for meg

over tid (over time)
med tida, etter som tida går, etter hvert; etter en (god) stund; (så og så) lenge

peke fingre mot, peke fingeren mot (point fingers at, point the finger at)
beskylde, legge skylda på, anklage 

plukke opp (pick up)
(overført:) tilegne seg, begynne å bruke, lære seg å bruke (om f.eks. språk; men merk at å plukke opp gloser o.l. finnes fra før); 
(ofte med at): legge merke til, fange opp (f.eks. signaler), bli var, få med seg, feste seg ved;
også plukke opp varene eller plukke opp noen for hente (jf. pick-up-point ‘utleveringssted’)

plukke opp telefonen (pick up the phone)
ta telefonen, ta opp/fram telefonen

plukke opp på  (pick up on)
legge merke til

prøve sitt beste (try one’s best)
gjøre sitt beste, prøve så godt man kan

på daglig basis (on a daily basis) 
jevnlig, daglig, hver dag, stadig, støtt, hele tida

realisere at … (to realise that …)
innse at, forstå at, skjønne at, jf. også at noe går opp for en

reise glasset (raise one’s glass)
skåle (for), heve glasset

resonnere hos/med en (resonate with someone)
vinne/finne gjenklang i/hos en; treffe en; vekke noe (samklang, gjenkjennelse, svar) i en; jf. også som man kjenner (seg) igjen (i)

sentimental verdi (sentimental value) 
affeksjonsverdi

snakke, som i vi snakker det og det (we’re talking …), altså uten om 
det handler om, det gjelder, det er tale om, vi snakker om

stoppe noen fra (stop somebody from) 
hindre noen i å (f.eks. si sannheten)

stoppe seg (selv) fra (stop oneself from) 
dy seg for å (f.eks. si sannheten), hindre seg (selv) i å

stoppe å (stop -ing, f.eks. stop working) 
slutte å 

strippet for (stripped of) 
helt uten, fratatt all, ribba for; (strippe er selv et lån av nyere dato)

stå ut (stand out, jf.  outstanding ‘utmerket, framifrå’)
skille seg ut, stikke seg ut, utmerke seg

stå med (stand with)
støtte, stå sammen med

suksessfull (successfull)
vellykket

såre noens følelser, såre følelsene til noen (hurt someone's feelings)
såre noen

takk for å + verb i infinitiv (thanks for doing o.a.)
For eksempel takk for å gjøre oss oppmerksom på dette i stedet for for takk for at du gjør … / takk for å ha gjort …

ta plass (take place) 
finne sted, foregå, skje 

ta stolthet i (take pride in) 
være stolt av; sette sin ære i

ta til gatene (take to the streets) 
strømme ut i gatene, protestere (i gatene), demonstrere

ta vare! (take care!) 
ha det bra!, far vel!; vær forsiktig!

tenke at (think that), som i jeg tenker at 
jeg tror, jeg mener, jeg synes

(være et) testament på noe (testament to)
vitne om noe (jf. vitnesbyrd om, vitnemål om)

tette gapet (fill/bridge the gap) 
jevne ut ulikhetene, minske avstanden, minske kløften; ta igjen (noen)

tro til, trofast til (true to), ikke bare om mennesker (= norsk: tro(fast) mot), men også om konkrete og abstrakte ting, f.eks. gjengivelse, utførelse
i (nøyaktig) samsvar med, nøye tilpasset, (noen ganger:) tro(fast) mot (f.eks. originalen, intensjonen, tradisjonen)
(Merk at trofast til er riktig etter holde seg, altså å holde seg trofast til tradisjonen, men det heter å være tro mot den, ikke å være tro(fast) til den. Å gjøre noe i samsvar med tradisjonen kalles også å være tradisjonstro.)

tilbake i (back in)
i
f.eks. tilbake i 1968: i 1968

trenge å (need to) 
må, er nødt til
i konstaterende setninger, f.eks.: jeg trenger å gjøre det: jeg er nødt til å gjøre det
På norsk bruker vi tradisjonelt trenge i nektende setninger som du trenger ikke å gjøre det. Vi kan også si f.eks. det spørs om vi trenger å gjøre det og dette er alt du trenger å vite. Det finnes flere andre tradisjonelle bruksmåter som ligner på den engelske, så det kan være vanskelig å vurdere om en formulering med trenge har rot i oversettelseslån. To gode eksempler på påvirkning fra engelsk er «Hvor ofte trenger du å pusse tennene?» og «Du trenger å pusse tennene oftere», mens «Du trenger ikke å pusse tennene så ofte» er god norsk (men sikkert et dårlig råd). 

trenger/trengte ikke dette (does/did not need this), som i dette trenger jeg ikke:
dette liker/orker/fortjener jeg ikke; kutt ut!

(så) verdt det å … (it’s (so) worth it to …) 
det er absolutt/virkelig verdt å; du vil ikke angre på å; det lønner seg å
f.eks. det er så verdt det å reise dit / kjøpe det: det er absolutt verdt turen/pengene 

ute av karakter ((be/act) out of character)
gå/falle ut av rollen, ikke passe, være utypisk for, ikke være likt noen («det er ikke likt ham/henne å ...»), ikke være seg selv, bryte med det som er vanlig for en

utveie (outweigh) som i fordelene utveier ulempene
oppveie, overstige

ville like å som i jeg ville like å gjøre det (I would like to do it): 
jeg vil gjerne gjøre det, jeg har lyst til å gjøre det, jeg skulle gjerne ha gjort det
(Formuleringene «jeg ville (ha)/skulle (ha)/hadde likt å …» er gamle i norsk og har en annen valør. Eksempel: «Jeg ville ha likt å se ham gjøre det.» Formuleringer som «… om jeg ville like det» eller «… at jeg ville like det» trenger heller ikke være oversettelseslån.)

vinne noen over (win somebody over) 
overbevise, overtale, vinne for en sak, få over på sin side eller sitt lag

virke å være, som i det virker å være slik og slik (mest fra svensk det verkar vara, men jf. seems to be) 
det virker som om, det virker slik eller slik, det ser ut til, det er visst

vokse på noen / gro på noen, som i det vokser/gror på meg (it grows on me):
jeg begynne å like / venne meg til det, jeg det liker bedre og bedre, jeg har (etter hvert / smått om senn) fått (litt) sansen for det

være rundt noen (be around)
være sammen med

åpne opp om (open up about)
snakke ut om, fortelle åpent om, være ærlig om, åpne seg om

Frekvenslån

Et beslektet og overlappende fenomen er frekvenslån – det at ord og betydninger vi har fra før, blir vanligere på grunn av innflytelse fra andre språk, og ofte på bekostning av eksisterende synonymer.

Frekvenslån er særlig vanlig i nyere fagspråk (eksempler: lingvistisk for språklig, sosial for samfunnsmessig). Mange ord har så å si est ut fra spesielle fagområder med støtte i engelsk. Andre eksempler på spredning til offentlig språk og allmennspråk er:

effekt (effect)
virkning

emosjoner (emotions)
følelser

fasilitere (to facilitate)
fremme, lette, legge til rette for

influere (på) (to influence)
påvirke (i flere sammenhenger enn før, jf. det ganske nye substantivet influenser ‘påvirker’)

kontekst (context)
sammenheng, forbindelse

Det er umulig å trekke en klar grense mellom frekvenslån og regulære betydingslån. Det samme gjelder grensa mot gjenoppliving av eldre hjemlige betydninger. For eksempel kan vi finne overse i betydningen ‘overvåke’ i eldre norsk og dansk, så det er ikke bare snakk om påvirkning fra oversee. Andre eksempler:

alarm (alarm) spesifikt om vekkerklokke eller vekkerklokkefunksjonen

kutte (cut)
skjære, hogge o.a  (kutte ned trær hogge trær)

majoriteten av (the majority of)
flertallet av, de fleste av, storparten av

misledende (misleading)
villedende, misvisende

overkomme (overcome)
komme (seg) over; overvinne, beseire og motstå; få bukt med, rå med

per se (per se, som i latin)
i og for seg, i seg selv

pleie å (use to) 
i fortid nå ofte pleide om noe statisk (pleide å være + substantiv)
jeg pleide å være iskremselger eller jeg pleide å like is (= før var jeg iskremselger; før likte jeg is, jeg har alltid likt is)
på norsk før helst om vaner og hendelser: pleide å gjøre (f.eks. jeg pleide å spise is)

putte (to put) 
legge, sette, stille, plassere, stikke, stappe, smette osv.

simpel(t) (simple)
mot normalt enkel(t) (simpel betyr vanligvis ‘dårlig, tarvelig’ på norsk, men vi har hele tida hatt rester av et eldre simpel ‘enkel’ i simpelt flertall og simpelthen)

sideveis (sideways)
(i de aller fleste sammenhenger:) sidelengs

stå opp for (stand up for)
ta i forsvar, forsvare, kjempe for, stri for, støtte, arbeide for, fremme, slå et slag for

stå opp mot (stand up against)
kjempe for, stri mot, motarbeide, arbeide mot, ta til motmæle mot, konfrontere

Det er først og fremst den økte bruksfrekvensen i nyere tid som røper engelskpåvirkning her. Et mulig eksempel på indirekte påvirkning er talentfull ‘dyktig, begavet, evnerik’ (jf. engelsk talented). På attenhundretallet var det mange talentfulde, men så minket det i noen tiår, da de evnerike fikk utfolde seg sammen med de begavede. De talentfulle tok full revansj over de evnerike rundt 1970, og nå er til og med de begavede truet av de talentfulle. Samtidig er de vellykkede truet av de suksessfulle.

Merk at frekvenslån også florerer i oversettelse fra våre nærmeste nabospråk. For eksempel er ordene tett (jf. nær(t)), fullstendig (jf. helt) og stadig (jf. ennå, fremdeles) overrepresentert i oversettelser fra dansk.

Siden det er såpass vanskelig å identifisere frekvenslån, har vi ikke laget noen lengre liste over slike.

Kan ikke betydningslån og fraselån være bra?

Jo visst! Språkrådets vurdering er avhengig av om vi fra før har dekkende ord og uttrykk som er verdt å ta vare på. For eksempel er hverken det direkte lånet «So what?» eller oversettelseslånet «Så hva?» særlige nyttige tillegg til «Hva så?».

Når vi ikke har dekkende ord og uttrykk fra før, er fraselån ofte av det gode. Vi har en lang rekke gamle og uerstattelige oversettelseslån i språket, særlig ord for tekniske nyvinninger og nye kulturelle fenomener. Til og med ordet oversette kan være et gammelt oversettelseslån. Nyere eksempler på nyttige lån (fra engelsk) er kringkasting og kroppsbygging for broadcasting og body building – og ikke minst årets ord 2022: krympflasjon (shrinkflation). Når vi lager nye norske ord for engelske, tyr vi gjerne nettopp til oversettelseslån – så sant de ikke bryter med etablerte mønster i norsk. 

Det kan også være både nyttig og morsomt å utvide norsk språk med nye slående bilder. En metafor som å sitte på gjerdet er både vanskelig og unødvendig å erstatte, og å gå slik og slik (f.eks. solo eller viralt) er en effektiv uttrykksmåte. Andre eksempler, som kanskje er mer morsomme enn nyttige, kan være hårete mål, våte drømmer og «Det finnes ingen gratis lunsj».

Før heitte «sikkerhet» berre tryggleik, trygging og trygd på nynorsk. Ein kan langt på veg greia seg med tryggleik og trygging, men det kan finnast hol som må fyllast ut med sikring eller sikkerheit. Vi har grovt sett to system i nynorsken, sjå A og B nedanfor.

A) Tradisjonell line: tryggleik, trygging o.l. for «sikkerhet» og mest mogleg trygging for «sikring». Sikring der det er vanskeleg å bruka noko anna. 
B) Bokmålsnær line: sikkerheit for «sikkerhet» og sikring for «sikring». Tryggleik reservert for «trygghet».

Vi rår frå å nytta tilfeldige blandingar av dei to systema. Ein må til dømes ikkje finna på å skriva sikringspolitikk.

Vi tek utgangspunkt i line A nedanfor, sidan line B ligg opp i dagen. Teksten er lang, men er du ute etter ei særskild samansetning, kan du søkja på sida med Ctrl + F. 

For å kasta lys over line A må vi sjå på adjektiva som ligg under, altså trygg og sikker. Men aller først må vi rydda bort ei side av sikker(het), nemleg viss(het).

«Å være sikker» som i «å ha visshet»

Det å vera sikker på noko heiter i den mest tradisjonelle nynorsken m.a. å vera viss på. Til dette svarar visshet på bokmål, og helst hokjønnsordet visse på nynorsk. Det motsette av viss(t) er uviss(t) ‘som ikkje veit nok’ eller ‘som ein ikkje veit nok om’. I forlenginga av dette har vi eit ord som usikkerhetsanalyse, som ideelt sett bør heita uvisseanalyse på nynorsk. Det handlar jo om usikre faktorar i tydinga uvisse faktorar. (Ein kan eventuelt ty til usikkerheitsanalyse, men ein bør styra unna andre variantar, som *usikkeranalyse.)

«Å få sikkerhet» av dette slaget for noko, er å få stadfest at noko er slik og slik. «Å si noe med sikkerhet» er nærmast å garantera noko – ein er heilt trygg/viss/sikker på det, eller overtydd.

Sikkert og visst er likevel eit fast uttrykk i alle variantar av begge målformene. «Det er sikkert slik» er òg det vanlege, og tyder noko anna enn «det er visst slik». Det finst alternativ som visseleg og truleg, men nynorsk har alltid hatt ei viss opning for adjektivet sikker og setningsadverbet sikkert. Det har no lenge vore vanlegare å skriva «sikker på» enn «viss på». Men begge heit-orda sikkerheit og vissheit er framleis mindre vanlege i nynorsk.

Når «sikkerhet» ikkje handlar om «visshet», er det tradisjonelle i nynorsk noko med trygg-.

Trygt er både trygt og sikkert

I eldre nynorsk nytta sjeldan aldri sikker eller usikker. Når det ikkje heitte viss eller uviss (som i uviss framtid), heitte det helst trygg og utrygg. Det galdt ikkje berre når eit menneske var (u)trygt, men òg når ein ting eller ein tilstand var (u)sikker. Heilt framandt er ikkje dette i bokmål heller, jf. «trygg trafikk», «utrygg vei», «trygg måte», «mattrygghet» o.a.

Det er på dette grunnlaget substantiva sikkerhet og tryggleik må sjåast. Tryggleik er altså like mykje ‘trygg tilstand’ og ‘trygge tilhøve’ som ‘kjensle av å vera trygg’ (= bokmål trygghet). Den følgjande innvendinga er altså heilt irrelevant innanfor tradisjonell nynorsk: «Vi har diskutert begrepet pasienttryggleik, men faglig kan det rettes innvendinger ettersom pasienten kan oppleve trygghet uten at sikkerheten er ivaretatt.» Pasienttryggleik dekkjer pasientsikkerhet.

Skal ein presisera at det berre gjeld kjensla, kan ein eventuelt nytta uttrykket «kjenna seg trygg» eller ordet «tryggleikskjensle».

Tryggleik, trygging, trygd og trygding

Vi har tre trygg-substantiv for å dekkja sikkerhet (og sikring) når det ikkje er tale om visshet:

• tryggleik ‘det å vera trygg’
• trygging ‘det å gjera trygg, skapa tryggleik’
• trygd ‘det som gjer trygg, skaper tryggleik’

Ein gong var trygd eit svært brukande og tøyeleg ord for sikkerheit, garanti m.m., med trygding som spesialomgrep for ‘forsikring’. I dag er trygd innsnevra på grunn av den avgrensa bruken i bokmål, og både sikkerheit/tryggleik, sikring og forsikring har teke over mykje av råderommet. Du finn ein særskild artikkel om trygd og trygding i svarbasen.

Tryggleik kontra trygging

Vi må ofte velja mellom tryggleiks- og tryggings- når vi skal ha eit nynorskord for noko med sikkerhets-. Då spørst det  i utgangspunktet om det sentrale er tilstand eller aktivitet. Tilstand talar for tryggleik (= «sikkerhet»), medan aktivitet talar for trygging (= «å skape sikkerhet, å sikre»). Nokre døme og drøftingar:

• Sikkerhetshensyn: Tryggingsomsyn og tryggleiksomsyn er jamgode, ein kan til og med tenkja seg ein nyanse.
• Sikkerhetstilstand: Tryggleikstilstand er sjølvsagt fyrstevalet. Men siktar vi til tilstanden for tryggingsarbeidet, kan tryggingstilstand vera minst like rett.
• Sikkerhetsgrad og sikkerhetsnivå: Tryggingsgrad (jf. Norsk dataordbok) og tryggingsnivå kan sjåast som «innstillingar» og setjast opp mot de facto tryggleiksgrad.
• Sikkerhetskopi: Tryggingskopi er nær knytt til tiltak og er betre enn tryggleikskopi. Sikringskopi er òg brukt.
• Sikkerhetsmargin kan vera så mangt. Tryggingsmargin og tryggleiksmargin kan begge forsvarast. Sikringsmargin er òg brukt. Elles er alt frå slingringsmon til reserve og trygd moglege avløysarar.

• Rettssikkerhet er rettstryggleik (medan rettsvern har ei spesialtyding i begge målformer).
• Pasientsikkerhet er fyrst og fremst pasienttryggleik (jf. Nasjonal eining for pasienttryggleik); om arbeidet nyttar ein omskrivingar.
• Trafikksikkerhet er både trafikktryggleik / trygg trafikk og trafikktrygging. 
• Helse, miljø og sikkerhet er helse, miljø og tryggleik, sjølv om det handlar mykje om trygging og vern; forkortinga er valfritt HMT eller HMS.

Dei fleste samansetningar som gjeld arbeid og tiltak for tryggleik, har trygging- som fyrsteledd. Trygging er alle slags «sikkerhetsforanstaltninger», så sikkerhetstiltak og sikring(stiltak) er i utgangspunktet trygging/tryggingstiltak, der ikkje vernetiltak er det innarbeidde ordet. (Grensa mellom trygging og sikring kan setjast ulike stader, sjå særskild bolk nedanfor.) 

Legg merke til at det «verbale» trygging (av å tryggja) står sterkare i høve til tryggleik enn sikring o.a. gjer i høve til sikkerhet. Fleire døme:

• sikkerhetsbestemmelser > tryggingsføresegner
• sikkerhetsforskrifter> tryggingsforskrifter 
• sikkerhetsinstruks > tryggingsinstruks
  

Ord på verne- er her delvis overlappande og delvis opptekne i særtydingar, jf. verneinstruks (HMS) og verneforskrifter (natur). 

Nynorsk har altså med trygging lagt meir vekt på tiltaksaspektet, som sjeldan er heilt borte når det er tale om tryggleik. Særleg gjer trygging seg gjeldande på det «sikkerhetspolitiske» området, sjå neste bolk.

Trygging mot menneskelege trugsmål

Når det gjeld statens tryggleik, den nasjonale tryggleiken eller tryggleiken til borgarane (overfor trugsmål) er det trygging som dominerer, for arbeidet med tryggleiken står sentralt. Til dømes er «hensyn til landets sikkerhet» det same som tryggingsomsyn (eller forsvarsomsyn). Fleire døme:

• sikkerhetsavdeling > tryggingsavdeling
• sikkerhetsavtale > tryggingsavtale
• sikkerhetsfolk > tryggingsfolk (livvakt o.a.)
• sikkerhetsinteresser > tryggingsinteresser
• sikkerhetspoliti > tryggingspoliti
• sikkerhetspolitisk, sikkerhetspolitikk > tryggingspolitisk, tryggingspolitikk
• sikkerhetsstyrke > tryggingsstyrke

I eit par av desse samansetningane kan nok tryggleiks- brukast, men det er mindre vanleg. Nokre sentrale namn og nemningar på området er:

• FNs sikkerhetsråd > Tryggingsrådet i SN/FN
• Nasjonal sikkerhetsmyndighet > Nasjonalt tryggingsorgan
• sikkerhetsloven > tryggingslova
• Departementenes service- og sikkerhetsorganisasjon > Service- og tryggingsorganisasjonen til departementa

Likevel er dette vedteke:

• Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap > Direktoratet for samfunnstryggleik og beredskap

Orda nedanfor gjeld i høg grad tryggleik, men er så knytte til tryggingsarbeid at trygging står sterkt eller til og med dominerer:

• sikkerhetsgaranti > tryggingsgaranti (tryggleiksgaranti)
• sikkerhetsklarering > tryggingsklarering (tryggleiksklarering)
• sikkerhetskontroll > tryggingskontroll/tryggleikskontroll
• sikkerhetsrisiko > tryggingsrisiko/tryggleiksrisiko

Her er det likevel best med tryggleik:

• personellsikkerhet > personelltryggleik (som nærmast er trygging mot personell og noko ganske anna enn arbeidarvern)
• sikkerhetsgradering, sikkerhetsgradert > tryggleiksgradering, tryggleiksgradert

Her kan det godt nyanserast etter tyding:

• informasjonssikkerhet > informasjonstryggleik  (og -trygging)  
• kommunikasjonssikkerhet > kommunikasjonstryggleik (og -trygging)
• internettsikkerhet > internettryggleik (og -trygging)

At trygging dominerer på det tryggingspolitiske området, tyder sjølvsagt ikkje at ordet berre kan brukast om slikt.

Trygging kontra sikring 

Reint logisk kan sikring og trygging seiast å vera det same. Trygging dekkjer stort sett sikring, men det er nokre gamle hol i systemet, fyrst og fremst sikringar i sikringsskåp og sikring på våpen. Noko anna enn dette må ikkje brukast.

I tradisjonell nynorsk er sikring mykje mindre nytta enn i bokmål (pga. trygging, vern o.a.), men på nokre punkt, særleg i nyare nynorsk, blir ordet brukt meir. Det ter seg på ein av to måtar:

1) Sikring blir nytta parallelt med sikring i bokmål og kanskje eit stykke inn i sikkerhet på same område.

• Sikringskost: Tryggingskost og vernekost har ikkje hevda seg nok. Heller ikkje «trygg mat», som vart drøft som alternativ i si tid.
• Døme på bruk inn i sikkerhet: Trafikksikring (som i prinsippet kunne ha heitt -vern eller -trygging) blir gjerne kalla trafikksikring på nynorsk òg. I tillegg nyttar ein då gjerne trafikksikringsstrategi for trafikksikkerhetsstrategi (om ein ikkje kallar det trafikktryggingsstrategi).
• Rastrygging og skredtrygging er like logisk som rassikring og skredsikring, og det beste hadde kanskje vore -vern. Men det er sikring som blir nytta mest.

Av og til er det obligatorisk å bruka ordet sikring der bokmål har det same (jf. sikringsboksen). Det er aldri gale å bruka det parallelt med bokmål, men det kan finnast betre tradisjonelle alternativ. Både i nynorsk og bokmål er kjerneområdet for sikring sikring av ting. Trygging dekkjer i praksis ikkje heile det området.

2) Sikring blir nytta utan at sikring er i bruk på bokmål, og i staden for sikkerhet. Nokre slike ord lever utrygt, og det kan bli leie kollisjonar der bokmål har eller får heilt andre omgrep med -sikring.

• Sikkerhetsmargin er nemnt ovanfor. Sikringsmargin blir nytta, men òg tryggleiksmargin, som er logisk.
• Sikkerhetsbelte kan nok kallast sikringsbelte utan den store kollisjonsfaren. Ofte brukar ein heller underomgrep som bilbelte og setebelte.
• Sikkerhetssele og sikringssele blir nytta med uklåre skiljeliner i bokmål. Her er mange sortar. Sikringssele kan truleg nyttast, og tryggingssele har vore nytta om visse undertypar i nynorsk før.  *Tryggleiks- har ikkje vore nytta på dette området.
• Sikkerhetsnål har vore kalla sikringsnål og låsnål. Sikringsnål kan lett bli ei nemning for noko anna, og låsnål har ei anna tyding i svensk. *Tryggingsnål har det nok aldri heitt.
• Døme på kollisjon: Bokmål har både sikkerhetsventil («overtrykksavlastningsventil») og sikringsventil («nødstengeventil»), altså ord for ulike ting. Diverre har dette vore mekanisk omsett utan omsyn til heilskapen. Særleg uheldig er kombinasjonen sikringsventil om det fyrste og tryggingsventil om det andre. Sikkerhetsventil heiter tradisjonelt tryggingsventil på nynorsk.
  

Skilja kan òg gå andre stader:

• Sikringsfond: Tryggingsfond er eit heilt logisk alternativ som har vore brukt litt i bokmål, men ordet forsvann tidleg. Sikringsfond er no mest brukt i nynorsk òg, t.d. i banksikringsfond. Reservefond er noko litt anna. Sikkerhetsfond har ei spesialtyding på forsikringsområdet. Her kan tryggingsfond kanskje koma inn i biletet, men dette må fagmiljøet vurdera.

Sikring i bokmål går svært ofte ut på å syta for «sikkerhet» for materielle verdiar eller ting. (Ordet blir nytta slik i nynorsk òg, der det tevlar med trygging). «Sikkerhet» i og ved sjølve tinga, t.d. maskinane, kan vera traustleik eller pålitelegskap. Maskinar kan ha stø, påliteleg, trygg eller sikker gang. Men vi må ha ei samlenemning for «driftssikkerhet», og det er driftstryggleik.

At noko er trygt i drift, heng nær saman med at det er trygt/ufarleg å bruka. Då er vi over på vern («beskyttelse») av liv og helse, eller på engelsk safety og protection.

Trygging/sikring kontra vern

Vern er i utgangspunktet det kortare og meir særnorske motstykket til beskyttelse. Miljøvern svarar til dansk miljøbeskyttelse. Det varierer mykje kvar ordet har slått gjennom. Til dømes heiter det luftvern, panservern; brannvern, oljevern; personvern og (i den samanhengen:) datavern; naturvern, bygningsvern. Arbeidarvern, dyrevern, barnevern og smittevern har slått ut konkurrentane med -beskyttelse.

Ordet vern har fått hevd på visse område, frå HMS (verneutstyr) til vern av natur og kulturminne (jf. «vernemyndigheter»). Det er med på å gje ordet mindre rekkjevidd enn det eigentleg har. Det er ei ulempe for nynorsken at mange trur at vern berre kan visa til noko òg heiter vern i bokmål. Nyare ord på vern- er avhengige av draghjelp frå bokmål. Difor må nok sikkerhetsdatablad heita tryggleiksdatablad. 

Alle verneomgrepa dreiar seg reint logisk om det å «sikre sikkerhet», altså trygging og sikring. «Sikkerhetsanordninger» kan vera tryggingsutstyr/sikringsutstyr eller verneutstyr, og fordelinga er noko tilfeldig. Ein «sikringsmekanisme» tener ofte til «å verna» (å sikra + å verna = å tryggja). I Verneleksikon (1967) er sikring nytta om sikring av last (nynorsk òg trygging), medan det meste elles er vern, med personar i sentrum.

I prinsippet kan sikring/trygging brukast til å innføra nye omgrep der vern i praksis er «oppteke». Men det kan òg føra til forvirring og påstandar om at vern er noko trongare enn det treng vera. Ordet blir lett utsett for skeiv og innsnevrande terminologisering. Til dømes har Statens vegvesen konstruert dette skiljet:

• skredsikring: konstruksjoner for å hindre at skred utløses (snøanker, skredgjerde, skredmur, stabilitetssikring, mm) i vegskjæringer eller fjell/dalsider
• skredvern: konstruksjoner for å bremse ned, lede eller stoppe skred (fanggjerde, fangmur, voller, kjegler, magasin, mm) i vegskjæringer eller fjell/dalsider

Det kan kanskje forsvarast med at det tekniske (sikring mot ting, i dette tilfellet snøen) er i fokus i det fyrste ordet, vern av menneske i det andre, men grunnlaget for skiljet er tynt.

Safety, security

Vern mot trugsmål heiter gjerne security på engelsk, medan vern og tryggleik mot annan fare (uhell o.a.) helst heiter safety. Skiljet mellom security og safety er noko konstruert i engelsk, men blir stadig viktigare, òg i norsk politikk og arbeidsliv. Skiljet har likevel ikkje noko direkte motsvar korkje i nynorsk eller bokmål. Det går i alle fall ikkje mellom trygg og sikker. Du finn ein artikkel om dette i Språknytt 2/2017.

Mattryggleik og biotryggleik

Vrient er det på område der bokmål har brukt trygghet i ei objektiv tyding, som t.d. i mattrygghet ‘det at mat er trygg å eta’ (food safety). Nynorskordet må her vera mattryggleik. Men bokmål har òg det vidare omgrepet matsikkerhet (food security), om alt frå næringsverdi (og mattrygghet) til tilgang på mat (forsyningssituasjonen). Kva gjer ein når mattryggleik er oppbrukt på mattrygghet? Ein kunne kanskje ty til matvaretryggleik, for matsikkerhet heiter òg matvaresikkerhet. (NOU 2004: 24 Et sårbart samfunn nytta matvaresikkerhet om forsyningssituasjonen og matvaretrygghet om helseaspektet.) Ein annan vri kunne vera å dela mattryggleik (food security) i trygg mat (food safety) og trygg mattilgang (forsyningssikkerhet).

Det ganske nye ordet biosikkerhet er greitt å omsetja til biotryggleik (eller biosikkerheit).

Uttrykk og samansetningar utan direkte motstykke i nynorsk

• «For sikkerhets skyld» er eit mykje brukt fast uttrykk. Det kan på nynorsk heita for å vera på den trygge/sikre sida, eller for å vera sikker. Sjølv om ein elles held seg til samansetningar med trygg, er det nok betre å skriva «for sikkerheits skuld» enn t.d. «for tryggleiks skuld».
• «Å bringe i sikkerhet» er fyrst og fremst å berga, å tryggja (ev. få i dekning, få i trygg forvaring, sikra). «Å komme seg i sikkerhet» er m.a. å koma seg unna, å koma seg i dekning. Noko som «er i sikkerhet», er utanfor fare, vel forvart, trygt. Isolert sett er det her tale om tryggleik, men dette ordet høver ikkje godt i dei faste uttrykka, sjølv om det er logisk nok.
• «Å utvise sikkerhet i en vanskelig situasjon» involverer nok både visse og tryggleik, men dei orda kan ikkje brukast i eit tilsvarande uttrykk. Det er helst støleik, ro og sjølvtillit det gjeld: å halda stø kurs, å halda hovudet kaldt.
  

Av og til tyr bokmål til trygging, m.a. for å sleppa kombinasjonen «sikre sikkerheten». «Å trygge» eller «ivareta sikkerheten» ein stad kan på nynorsk ofte forenklast til å tryggja staden (som i å tryggja landet). «Å ivareta noens sikkerhet» kan beint fram vera å tryggja (eller sikra) vedkomande.