Grunnloven – best på jord?

På veggen i klasserommet på folkeskolen hang Kongeriget Norges Grundlov i glass og ramme. Vi elevene gikk ut fra at dette dokumentet var identisk med den Grunnlov som ble vedtatt i 1814.

AV FINN-ERIK VINJE

Men det var bare nesten riktig. Det var ikke den Grunnlov som Falsen og de andre fikk vedtatt på Eidsvoll, og som beseglet Norges frihet og uavhengighet i mai 1814, som fikk slik hedersplassering i klasserommet, men den reviderte Grunnlov fra november samme år.

Den teksten er ikke identisk med versjonen fra mai. Unionen med Sverige nødvendiggjorde enkelte substansielle endringer, og så passet man samtidig på å foreta noen grafiske og andre språklige justeringer. I mai hadde Eidsvollsfedrene f.eks. skrevet i § 2: «De Indvaanere, der bekjende sig til den [den evangelisk-lutherske religion] ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme.» I november ble dette rettet til «deres Børn». Sånn skulle det hete i korrekt skriftspråk.

Best på jord?

«Jeg troer vor Grundlov bedst paa Jord», sang Henrik Wergeland i 1837, og det kan så menn være at han hadde rett.

Men fullkommen kan loven ikke ha vært, for siden mai 1814 har det kommet mer enn 300 endringer og tillegg. Mer enn to tredjedeler av paragrafene har vært endret en eller flere ganger.

Fryktinngytende gammeldags

Språket i Grunnloven slik den foreligger i dag, er fryktinngytende gammeldags, og som kjent – hvis det er kjent – utformes også nye bestemmelser på det samme alderdommelige språk. Selv sier Grunnloven ingenting om hvordan språket skal være.

Heller ikke i språklig henseende har Grunnloven stått uantastet siden 1814. De som utformet grunnlovsbestemmelser utover på 1800-tallet, skrev stort sett slik som det var vanlig i juridisk-administrativ og parlamentarisk prosa i samtiden. De oppfattet ikke Grunnloven av 1814 (hverken den i mai eller den i november) som noen rettskrivningsordbok.

Grunnlovskonservatisme hva innholdet angår, gjorde seg gjeldende alt i 1820-årene, men konservatismen fikk ikke samme krevende språklige uttrykk på 1800-tallet som i det neste århundre.

Revisjonen i 1903

I 1903 ble det gjennomført en modernisering av skrivemåten av en rekke ord i Grunnloven, samtidig som man fjernet noen grammatiske inkonsekvenser som var kommet inn i lovteksten på 1800-tallet. I en del tilfeller hadde 1800-tallets grunnlovsvedtak innført former som var mer moderne enn man fant passende i 1903, og så restituerte man de gamle formene.

Med justeringen i 1903 ble språket i Grunnloven løftet nærmere samtiden, men loven beholdt noen språktrekk som gjennomgående var fremmede for det alminnelige lovspråket fra samme tid, f.eks. flertallsbøyning av verb. «Kongen har Ret til i Statsraadet at benaade Forbrydere» (§ 20) – «Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse » (§ 2).

Sammenfatningsvis kan man si at Grunnlovens språk, slik det ble lagt til rette i 1903 og ennå foreligger i vår gjeldende Grunnlov, svarer til den språklige praksis i beslektede genre i Norge i siste tredjedel av 1800-tallet. De som gjennomførte revisjonen i 1903, ville at Grunnloven skulle oppebære et konservativt språk; loven skulle fremtre i det hevdede skriftspråk – men med en viss åpning for det nye som hadde funnet inngang i edlere stil.

Stortingets grunnlovsutgave fra 1903 har gjennom hele 1900-tallet vært betraktet som norm for utforming av nye grunnlovsbestemmelser, og forslagsstillerne har nesten alle lagt vinn på å respektere den. Et grunnlovsforslag som i språklig henseende avviker fra 1903-teksten, har siden gjennomgående vært ansett for å være feilaktig utformet.

Språkutviklingen har skutt fart

Nå, godt og vel hundre år etterpå, har jeg – på initiativ av Stortingets visepresident Carl I. Hagen – gjennomgått teksten og gitt Grunnloven en varsom språklig ansiktsløftning ad modum 1903.

1903-revisjonen var meget forsiktig. En språklig oppjustering i dag, godt og vel hundre år etterpå, må være noe mer omfattende, og det har å gjøre med de språkhistoriske forhold: Avstanden mellom skriftspråket i 1814 og den juridisk-administrative skrivepraksis nitti år etterpå var betydelig mindre enn avstanden mellom 1903-normen og dagens norske skriftspråk. En lesevant person i begynnelsen av 1900- tallet var fortrolig med den ortografi og grammatikk han møtte i Grunnloven etter 1903. Siden da har språkutviklingen skutt fart, og språket i 1903-utgaven fortoner seg for de fleste nordmenn i dag som vanskelig tilgjengelig. Min versjon «gjør 1903 om igjen», men hvis revisjonen skal bety noen reell lettelse for dagens lesere, kan den ikke utelukkende holde seg til det ortografiske. Enkelte morfologiske, syntaktiske og leksikalske justeringer må gjøres.

Teksten er løftet opp mot vår tid ved at jeg har fjernet en del av de aldersmerker som gjør teksten vanskelig tilgjengelig. Lovtekstens særegne høytidelige preg er imidlertid ivaretatt, og flere gloser som ikke hører til dagligdags ordforråd, er bevart. En hel del mer eller mindre alderdommelige ord fra den någjeldende teksten er bevart. De er ikke betraktet som avgjørende anstøtsstener for forståelsen, men kan nok formidle inntrykk av at man står overfor en tekst med røtter i fortiden. Her er noen eksempler nevnt i fleng (med den skrivemåte som er brukt i forslaget):

å billige, beføyelser, å beskikke, betimelig, allmennvesenet, overordentlig, tarv.

Også en hel del andre tradisjonspregede ord, fortrinnsvis formord (artikler, tallord, pronomen, konjunksjoner og preposisjoner) eller ord med sammenbindende grammatisk funksjon, er bevart i forslaget: hvormed (og andre sammensetninger med hvor-), derom (og andre sammensetninger med der-), hertil (og andre sammensetninger med her-). Relativpronomenet der er imidlertid betraktet som så gammeldags at det er sløyfet i forslaget (avløst av som). I den formelpregede teksten i § 81 er det begrunnende adverbet ti bevart (men ikke lenger skrevet thi).

Blant de bevarte formene kan også nevnes de modale hjelpeverb bør og , som i Grunnloven kan avvike i betydning fra den alminnelige bruken i moderne norsk (og bety henholdsvis ’skal’ og ’ha lov til’).

Gamle kulturord og betegnelser for realia, blant dem en rekke ord som refererer til foreldede institusjoner og ordninger, blir stående urørt, bortsett fra at ordenes ortografi justeres. Det gjøres altså intet forsøk på å erstatte slike ord med andre gloser, eventuelt finne mer moderne, selvforklarende alternativer. Grunnloven er et historisk dokument, og den fordrer iblant at leseren skaffer seg innsikt i historiske forhold.

Det meste av dette ordstoffet befinner seg for øvrig i paragrafer som er helt uten praktisk betydning i dag. Et knippe foreldede ordstammer, avledninger og sammensetninger som har moderne, lettilgjengelige ekvivalenter, er i forslaget erstattet av disse. Eksempler (avløseren står i parentes): blot (bare), tvende (to), trende (tre), Hus-inkvisitioner(husundersøkelser), Religionsøvelse (religionsutøvelse), Ansøgning om Afsked (avskjedssøknad). Gesandt (sendemann), offentlig Rolighed (offentlig ro), Søgnedag (hverdag), stedse (alltid), vorde (bli), ikkun (bare), ubeføjet (uberettiget), ubrødelig (ubrytelig), fornøden (nødvendig), erlegge (betale), erakte (finne tjenlig), erholde (få).

Noen ord som i tidens løp har fått ny betydning, og som – for noens vedkommende – derfor kan være direkte villedende, er skiftet ut med moderne gloser (i parentes står den form ordene har fått i forslaget): fallere (gå konkurs), imidlertid (i mellomtiden), efterlate (unnlate), fortrinlig Adgang (fortrinnsrett), forelese (opplese), udfordres (fordres).

Ingen realitetsendringer

Det er altså en klar forutsetning for den språkjusterte versjonen at Grunnlovens meningsinnhold ikke på noe punkt skal forskyves; revisjonen holder seg strengt innenfor rammen for en språklig-formell justering.

Om nødvendig kan Stortinget i forbindelse med et eventuelt vedtak om en gjennomgripende språklig justering fastslå uttrykkelig at foreliggende justering utelukkende er av språklig art, og at ingen realitetsendringer er foretatt. For øvrig vil jo enhver tolkning av lovens paragrafer måtte skje i lys av den juridiske tradisjon.

Hvor det foreligger risiko for meningsforskyvning, avstår jeg fra å endre og beholder i stedet ordvalget i den gjeldende Grunnloven. Man kunne eksempelvis overveie å erstatte pinligt Forhør (§ 96) med tortur under forhør, ettersom pinlig i den her tilsiktede betydning er helt fremmed i dagens språk. Men siden det kan det reises tvil om hvorvidt omskrivningen dekker nøyaktig samme realforhold, har vi valgt å avstå å foreslå endring.

Her kan også nevnes at Grunnlovens bruk av modale hjelpeverb som bør, og skal er blitt stående urørt.

Språklig justert er også de såkalte «sovende» paragrafer, som altså fortsatt kan sove – om enn i nyere nattdrakt. Det gjelder eksempelvis § 98 om sportler og § 103 om fristed for dem som går konkurs.

Sammenfatning

En utførlig redegjørelse for forslaget og en detaljert oversikt over hvilke endringer som er foreslått, blir trykt i et stortingsdokument sammen med den språklig reviderte lovteksten (Dok. nr. 12:16 (2007—2008)). Her skal avslutningsvis nevnes noen kjennetegn ved den reviderte teksten:

Enhetsformer av verb (han skal – de skal istf. han skal – de skulle); moderne flertallsformer av substantiver; sin (ikke deres) under refleksiv henvisning til flertallssubjekt i tredje person. Videre korte verbformer som bli (ikke blive), dra, ha, ta, tar; liten forbokstav i fellesnavn; moderne stavning av fremmedord (dispensasjoner, miljø, poeng); øy (høy) i stedet for øi; å i stedet for aa; infinitivsmerket å i stedet for at; ks (straks) i stedet for x; v (av) i stedet for f; t (Stortinget) i stedet for th; moderne fordeling e/æ (velge), nd/nn (henne), ld/ll (bifalle); moderne fordeling k/g (språk), p/b (ekteskap), t/d (møte); dobbeltkonsonant i tilfeller som opp, flagg.

Hva tegnsettingen angår, er den någjeldende grunnlovseksten meget ujevn. I mitt forslaget er kommateringen konsekvent gjennomført etter moderne prinsipper.

Ettertiden har bedømt 1814-Grunnlovens stil og syntaks meget forskjellig; mange iakttakere har latt seg forlede av de alderdommelige ordbildene og har snakket om knot, snirklete språk, keivelig syntaks osv. Det er fullstendig galt. Etter å ha arbeidet grundig med lovteksten gjennom flere år sitter jeg med det stikk motsatte inntrykk. Grunnlovsteksten har flere av de egenskaper som kjennetegner gammel nordisk lovspråklig tradisjon: konsentrasjon i stilen, ordknapphet og enkel setnings- og periodebygning. Halvdan Koht talte treffende om «det greie og klare sprog i grundloven».

Til sist en forsikring til dem med sans for språklig pietet og historisk sammenheng: En forsiktig ansiktsløftning betyr ikke noe brudd med arven fra Eidsvoll – det bruddet kom allerede i 1903.

Årstallet 1814 lyser med gullskrift i vår historie. Samme lyskraft har ikke 1903, og det er vanskelig å se at rettskrivningsrevisjonen akkurat det året skal være av slik skjellsettende betydning at dens detaljer skal bli stående uantastet for all framtid.

 

-- Finn-Erik Vinje er professor emeritus og har i mange år undervist i norsk, blant annet ved Universitetet i Oslo.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter