Med andre ord
I denne spalten tar vi opp stort og smått om forholdet mellom norske ord og importord, først og fremst engelske.
Stresse eller chille?
Hvordan går man fram i arbeidet med avløserord? Denne gangen ser vi litt på «det å gå utenom». Som generelt råd er det tvilsomt, for det er ofte tida som best viser om en avløser var nyttig eller ikke. Det viser seg ofte i ettertid at et engelsk ord passet godt i norsk, så man kunne for så vidt ha kula’n ned og tsjilla litt. Men man vet ikke på forhånd om et engelsk lån setter kjente og kjære ord på sidelinja: Vil for eksempel chilling redusere rommet for å roe’n ned på tradisjonelt vis? Rådet fra bøygen kan altså være etterpåklokskap på forskudd.
Stress blir gjerne framhevet som prototypen på et ord som glir glatt inn i rettskrivningen. Ikke noe å stresse med, altså, så lenge man likevel får bale med andre ord. Tough er forlengst blitt til tøff, og rough til røff. Disse ordene passer nesten bedre i norsk enn i engelsk – man slipper i alle fall å skrive gh og si ff. De er eksemplariske lånord, så lenge delsynonymer som rå, hardfør, grov og hardhendt får leve videre. Å skanne fyller hull i norsk, på både innholds- og uttrykkssida, og et alternativ – som sikkert ville ha vært lengre – er det nesten meningsløst å fremme. Og vil noen mot formodning bytte ut et ord som fender, bør vedkommende sannelig ha et praktisk alternativ på lager. Det gamle importordet streik (av strike) er også en seier for korthogd og effektivt språk. Det veier nesten opp for den manglende tilpasningen i motstykket lockout. Noe bedre er neppe mulig, siden vi ikke har islendingenes språkressurser, jf. verkfall (streik) og verkbann (lockout). Eller rettere sagt: islendingenes evne til å utnytte dem. Nordmenn er gjerne skeptiske til språklige ressurser de ikke er vant med, og oppfatter mange norske ord og ordlagingsmåter som særdialektale og komiske (jf. ringebu for telefonkiosk).
Når et ord bærer et kjærkomment bud om opphavslandet, som pizza, kan avløsning være et tap. Ord for utenlandske skikker, som cricket, kan ofte med fordel stå helt utilpasset. Men det kan også komme noe godt ut av strengt tatt «unødvendig» konkurranse mellom tilpassede og utilpassede varianter: Cowboy har gjenkjenningsverdi i sin originale westernbunad samtidig som kåbbåi har underholdningsverdi før man blir helt vant med det. Med kugutt blir cowboyen så å si avkledd. Kombinasjonen av rått lån (cowboy), norvagisering (kåbbåi) og oversettelse (kugutt) kan altså øke nyanserikdommen i språket. Så kanskje det ikke er så ille om noen bare sjelden vil chille?
Del denne siden
