«Finn», «lapp» og «neger» – litt om sensitive ords liv og død

Opp gjennom årene har Språkrådet ofte fått spørsmål om såkalt sensitive ord, særlig slike betegnelser på mennesker som er problematiske fordi de kan oppleves som krenkende.

AV DAG F. SIMONSEN

Språkrådet er blitt kraftig refset for å svare at et ord som «neger» kan brukes nøytralt. Både organisasjoner som African youth in Norway og enkeltpersoner som Marianne Gullestad har hevdet at slike ord er rasistiske. Samtidig får Språkrådet henvendelser over e-post og telefon som viser at det er en god del andre som føler seg provosert av dette synet og påstander som knytter seg til det. Opinionen er altså delt. Men i Norge har vi også eldre erfaringer med sensitive ord av liknende slag, som jeg tror kan ha ganske bred interesse. I denne artikkelen vil jeg se litt på dem og vurdere om de er relevante i dag. Jeg vil òg prøve å vise at Språkrådets rolle setter klare grenser når rådet skal delta og skal argumentere i debatter av denne typen.

Fra «finn» og «lapp» til «same» – en suksesshistorie

Det gamle norske ordet for same, særlig fra Trøndelag og nordover, var «finn». Dette ordet hadde på et tidspunkt utviklet en sterkt negativ klang i manges ører. Jeg kan huske fra min oppvekst nordpå at «finn» var noe folk ville unngå å vise at de var. «Lapp» stammer på sin side fra finsk og svensk, og ble tidlig en internasjonal vitenskapelig term, på latin. I norsk dagligtale var «lapp» fra gammelt mest kjent fra deler av Nordland, der reindriftssamer fra svensk side årvisst kom ned til kysten. Dessuten hadde det en viss tradisjon også i eldre dansk-norsk litteratur.

Fra ca. 1850 økte innvandringen (av kvener) fra Finland til Finnmark og Troms sterkt, og nå ble den gamle språkbruken problematisk, særlig adjektivet «finsk», som ble tvetydig ved at det både kunne betegne folk fra Finland og samer (finner). Dette bidrog til at norske myndigheter gikk over til å bruke «lapp» og «lappisk» om samer for å skille dem fra kvenene. Og det var nok derfor «lapp» festet seg som den allmenne betegnelsen i riksspråket for en tid framover.

Midt under assimilasjonspolitikken tok samiske krefter initiativ til å endre denne terminologien. Det skjedde i forbindelse med en samepolitisk organisering før og rundt første verdenskrig. Ved stortingsvalget i 1921 samlet en liste kalt «Samerne» i valgstatistikken oppslutning nordpå. Litt før, i 1918, var den svenske «Lapparnas egen tidning» blitt avløst av «Samefolkets egen tidning», og i 1925 ble Finnemisjonens blad «Lappernes Ven» slått sammen med en annen publikasjon til «Samenes Venn», slik også Norges Finnemisjonsselskap seinere ble Norges Samemisjon.

Dette sprang altså ut av et politisk ønske på samisk hold, og spredte seg så til de samiske kreftenes svenske og norske medspillere. Det var for øvrig ikke slik at ordet «samer», «sápmelaččat» på samisk, i utgangspunktet var noen allmenn samisk betegnelse på alle samer – dette kanskje i motsetning til «sámegiella», det allmenne ordet for samisk språk. I Kautokeino har «sápmelaččat» like fram til nå betegnet reindriftssamer, mens de fastboende har vært kalt «dálonat» (egentlig ’gårdsfolk, husfolk’). Også andre steder der det bodde samer, var det skiller i betegnelsene.

Myndighetene fulgte nølende etter. Finnmark fylkesting anbefalte i 1932 at en ny reindriftslov som var på trappene, burde bruke «same», men i den endelige loven var dette ordet bare tatt med i parentes. Etter krigen, da myndighetene brukte to tiår på å utvikle et alternativ til fornorskningspolitikken, stod samekomiteen av 1956, med dette symboltunge navnet, sentralt. Da var imidlertid «same» alt tatt i bruk i organisasjons- og institusjonsnavn og i publikasjoner på norsk, også slike som stammet fra statlig hold, ser det ut til. Fra 1960-årene, da en ny samepolitikk gradvis ble satt ut i livet, har så «same» gradvis etablert seg som den dominerende betegnelsen i norsk.

«Neger» kommer under kritikk

Samtidig med dette, i 1960-årene, begynte også innvandringen til Norge fra områder utenfor Europa å øke. Og etter hvert som det ble stadig flere norske med mørk hudfarge, ble også ord som «neger» utsatt for kritikk, særlig utover i 1990-årene. Ifølge kritikerne er det et problem at majoriteten ikke vil ta inn over seg den nye situasjonen og slutte å bruke slike ord. La oss nå se på hva Bokmålsordboka sier om dette ordet:

neger m3 (gj ty. og fr fra sp og port. negro ‘svart’) person som tilhører el. opprinnelig kommer fra folkeslag med svart el. mørkebrun hudfarge som befolker Afrika sør for Sahara (kan oppfattes som neds[ettende])

Her gir ordboka først en deskriptiv forklaring (denotasjon), før den i parentes føyer til en opplysning om negativ bibetydning (konnotasjon). De som kritiserer bruken av «neger», hevder altså at de negative bibetydningene er så manifeste og sterke at hele ordet må bort. Enkelte mener at oppmerksomhet om hudfarge overhodet er forbundet med rasisme («rasialisering»), mens andre ønsker at ord som «svart», «afrikaner» e.l. skal brukes i stedet (om det finnes noe selvskrevent synonym, slik tilfellet var ved «finn» og «lapp», der «same» kunne gå inn, er imidlertid et åpent spørsmål).

Autoritative ordbøker som Bokmålsordboka er uunnværlige når en skal vurdere ords historie og betydning, og det gjelder naturligvis også for sensitive ord. Slik er det av mange grunner, men det er grunn til å advare mot dogmatisk bruk av opplysninger i ordbøkene, i den ene eller andre gode hensikts skyld. Oppføringene i ordbøkene er verdifulle bare når de gir holdbar informasjon om faktisk bruk og brukstradisjon. Hva kan en så si om bruk av «neger» på norsk i et historisk perspektiv? En summarisk gjennomgåelse av et par andre viktige ordbøker forteller noe.

Fra Robinson Crusoe til Hans Børli

I den store «Ordbog over det danske sprog» finner vi eksempler på bruk av «neger» helt fra 1720-årene, da Danmark hadde kolonier med slaver i Vestindia. Siden dansk på den tiden var skriftspråk i Norge òg, dekker de også nordmenns språkbruk.

De eldste eksemplene knytter seg gjerne til slaveriet, med sammensetninger som «negerhandel» og «negerslaveri», eller er fra oversettelser av bøker som «Robinson Crusoe». De nedsettende konnotasjonene er ikke slående. Så, fra ca. 1850 og fram til 1933, da det aktuelle bindet kom, har ordboka mange eksempler på utvidet bruk, der «neger» dels betegner personer «der maa udføre groft ell. lidet anset arbejde», dels folk man mener likner på mørkhudede med røtter i Afrika, dels mennesker man mener har en laverestående kultur osv. Dessuten er det mange sammensatte ord på «neger-», med og uten nedsettende betydning eller klang. Som vi vet, er dette den moderne imperialismens og sosialdarwinismens tid, og det var nok i stor grad nå det vi kan kalle de moderne internasjonale (vestlige) «negerstereotypiene», befestet seg.

I Norsk Riksmålsordbok, som dekker årene fram til 1947, finner vi de samme hovedbetydningene av «neger» som i den danske ordboka, og i tillegg i alt 52 sammensetninger og avledninger med «neger-». En del av disse er direkte overført fra amerikansk engelsk, og det finnes både mer nøytrale og klart nedsettende ord. Det store antallet vitner om at «neger» har vært det språkvitenskapen kaller produktivt, og gjenspeiler nok blant annet stor og vedvarende interesse for amerikanske forhold.

Fra etterkrigsårene er det ikke mange nye ord på «neger-» i ordbøkene, og de få vi finner, har nok litt andre konnotasjoner enn mange av de eldre: «negerhater» (notert i 1963) og «negerlynsjing» (1975). Dette er etterkrigstiden med nye, frigjorte stater i Afrika, borgerrettsbevegelse i USA, kamp mot apartheid i Sør-Afrika og økende sympati for svartes rettigheter i norsk opinion, slik det uttrykkes i Hans Børlis hyllest til Louis Armstrong fra 1962: «Hvor henter du kraften til / ditt opprør uten hat? Din / skinnende tone av lys / som gjennomstråler negernatta?»

De som vokste opp i Norge i 1950- og 1960-årene, ble påvirket av dette også hva konnotasjonene til «neger» angår. De rasistiske tonene fra mellomkrigstiden var nok ikke der på samme måte etter 1945. I tillegg kom en mer allmenn følelse av å leve i en ny og moderne tid. Jeg har ikke noe vitenskapelig belegg, men jeg mener å huske at ordet «neger» alt omkring 1970 hadde fått en klang av noe gammelmodig, i alle fall i ørene til yngre og politisk engasjerte mennesker. Det kunne kanskje alt være på vei ut.

En tvetydig og paradoksal status

Siden da ser det ut til at ordet har utviklet en paradoksal status – som halvt foreldet (gammeldags og kanskje komisk) og politisk ukorrekt («forbudt» å bruke) på samme tid, noe som vel fanges opp i Are Kalvøs satiriske boktittel «Kunsten å vere neger» fra 1996. Bokmålsordbokas parentes «kan oppfattes som neds» ble tatt inn i 2004 og er et uttrykk for at den nye debatten er observert også av leksikografene.

Og «neger» har uten tvil en slags dobbelt bunn gjennom på den ene side sin historiske arv og på den annen side de historiske skiftningene. At det blir kritisert som ledd i et mer omfattende oppgjør om «norskhet», «rasisme» osv., kompliserer imidlertid saken sett fra Språkrådets side, noe jeg skal komme tilbake til. Det dreier seg til dels om en helt ny måte å argumentere politisk på, som det er vanskelig å imøtegå ut fra tradisjonelle «sektorpremisser» som språkvitenskap eller norsk språkpolitikk. Det konkrete utgangspunktet kan være diskusjoner om innvandringspolitikk, der kritikken av ord som «neger» jo inngår – og er blitt lagt merke til – men perspektivet omfatter vel hele globaliseringen og de sosiale prosessene som knytter seg til den.

Mange – særlig yngre – vil si at individer sjøl må ha rett til å «definere hvem de er», og ut fra dette synet kan folk naturligvis avvise å bli kalt «neger» eller hva som helst annet offentlig. En slik radikal omsnuing av perspektivet på språkbruk, fra det en kunne kalle det sosialt gitte, til individers og gruppers rettigheter i offentligheten, er riktignok bare en del av resonnementet. Kritikerne er nemlig først og fremst opptatt av de nedsettende konnotasjonene, og her minner jo utgangspunktet om det som gjaldt for den samiske kritikken av «finn» og «lapp». Men kanskje ser de ikke, eller vil de ikke se, hele historien? At konnotasjonene til «neger» endret seg etter siste krig, kan jo nettopp forklare hvorfor så pass mange andre har møtt påstanden om at «neger» pr. definisjon er et rasistisk ord, med hoderisting og protester.

Hvordan kan meningene være så delte? En mulig grunn er at når spørsmålet om å påvirke bruken av ord på politisk grunnlag igjen er kommet på dagsordenen i Norge, klinger denne gangen debatter i utlandet, særlig i Storbritannia og USA, med. Det vil si at den generelle avvisningen av «neger» kanskje bygger på språkbrukstradisjoner i engelsk mer enn i norsk, eller at problemstilling og argumenter er hentet fra en «globalisert» prinsippdebatt som i alle fall store deler av norsk opinion ikke var forberedt på. Et annet viktig forhold er at mange sikkert knytter debatten om «neger» til holdninger til innvandringspolitikk, og også dette kan skjerpe motsetningene.

Nyttige erfaringer?

Det virker altså som om kritikken av «neger» har utfordret etablert språkbruk og manges meninger om hva som ligger i ordet, på et noe sviktende grunnlag. Når debatten samtidig er blitt knyttet til påstander om rasisme og til innvandringspolitikk, skapes det et inntrykk av kamp, noe som kan ha bidratt til den brede medieinteressen.

Som vi har sett, var overgangen fra «finn» og «lapp» til «same» noe av en suksesshistorie, som viser at det er mulig å få gjennomslag for å endre betegnelsen på folkegrupper ad politisk vei. Hva kan en så si om dagens debatt i lys av dette?

Mens diskusjonen om «neger» føres på fjernsyn på dagens maner, ser det ut til at overgangen fra «finn» til «lapp» og videre til «same» skjedde uten nevneverdig offentlig debatt, i alle fall på riksplan. Prosessen strakte seg dessuten over lang tid, og en grunn til suksessen var vel at saken egentlig ikke interesserte majoriteten. For de fleste var samene et fjernt og eksotisk folkeslag, og de norske som holdt til i områder der det også bodde «finner» eller «lapper», var forholdsvis få og kunne ikke nødvendigvis ha stanset endringene om de hadde prøvd. I motsetning til dette er «neger» et ord som kan engasjere mange eller alle, på den ene eller andre siden.

Den aller viktigste grunnen til suksessen for «same» var likevel omleggingen av norsk samepolitikk og de etter hvert sterkt endrede holdningene til samespørsmål i norsk opinion. Dette medførte ikke bare at staten etter hvert ble lydhør for oppfatninger på samisk hold, men det hadde faktisk betydning i seg sjøl at staten førte en «samepolitikk», fordi den dermed også – da politikken ble lagt om – kunne skifte ut «lapp», som var en administrativ term (noe «neger» naturligvis ikke er!).

Her spilte det utvilsomt en viktig rolle at samene var få og bosatt på et avgrenset område i nord, med et språklig-kulturelt fellesskap fra gammelt, ikke det utvendige attributtet hudfarge, som jo er det eneste som forener dem som har vært kalt «negrer». Samer kunne også vise til en historisk hjemstavnsrett og ha ryggstøtte i rettighetsarbeid i FN. Som etnisk gruppe har samene etter hvert oppnådd atskillig sympati hos majoriteten av norske (som jo ofte er ganske nasjonalsinnede for sin egen del). Mørkhudede bor det derimot i mange land, i stort antall, slavenes skjebne tilhører verdenshistorien, og de svartes situasjon i USA er tema i musikk, film osv. Også «negerstereotypiene» i Norge, positive som negative, er ofte innført gods.

Det er altså lett å peke på ulikheter som begrenser overføringsverdien. I tillegg kommer den forskjellen at mens samene ikke tok sikte på at andre skulle slutte å omtale dem som gruppe, men bare bruke et annet ord, er nettopp det målet for en del av dem som kritiserer «neger» – at norske med mørk hud ikke skal omtales som en «gruppe» de ikke utgjør, på grunnlag av hudfarge – eller en vil i stedet ha andre, mindre belastende ord (men står strengt tatt uten et omforent alternativ), slik vi så.

Avslutning: myndighetene og språkbruken

Det er ikke gitt hva som blir utfallet i debatten om «neger». Som jeg har prøvd å vise, er den neppe noen egentlig språkpolitisk motsetning, snarere noe helt annet og kanskje noe mye mer, knyttet til sosiale omgrupperinger og nye kodekser for atferd i det globaliserte offentlige rom (kamp om hvem som skal ha adgang til mediene i framtiden, hvilke premisser som skal gjelde, osv.), noe det dessverre ikke er anledning til å gå nærmere inn på her. Men globaliseringen og medieutviklingen har i det hele tatt hatt sitt å si for at slike debatter oppfattes som viktige.

Språkrådet er blitt kritisert for ikke å ville fjerne «neger» fra språket. Men det er jo ikke slik at Språkrådet oppfordrer folk til å bruke ordet, heller! Dette reiser imidlertid det viktige spørsmålet om hvordan myndighetene bør stille seg til regulering av språkbruk, rent prinsipielt. Jeg skal la spørsmålet om forholdet til ytringsfriheten ligge. Men stadig flere ord blir oppfattet som sensitive. Fra publikum får Språkrådet henvendelser ikke bare om «neger», «mulatt» og «tater», men også om «keivhendt», «dødfødt» og til og med «utbrent», som noen vil ha vekk fordi det er så «negativt».

Det er ingen tvil om at myndighetene har en mulighet til å påvirke folks språkbruk. I 1930-årenes Finnmark var tiden åpenbart ikke moden for å justere lovtermer slik en del samer ønsket (det stred jo mot den herskende fornorskningspolitikken). Men i 1997 – på et tidspunkt da likestillingspolitikken var godt etablert i Norge – forsøkte myndighetene på noe liknende da Norsk språkråd og Kompetansesenter for likestilling – som de to statsorganene da het – sammen gav ut brosjyren «Kjønn, språk, likestilling», for å bidra til en mer kjønnsbalansert ordbruk i samfunnet.

Spørsmålene som reiser seg, er imidlertid mange. Slik diskusjoner om rasisme går langt ut over Språkrådets mandat, kan en se et engasjement i forbindelse med kjønnsnøytrale eller sensitive ord i lys av en mer omfattende allmennpolitisk debatt om statlig regulering, der et (underordnet) statsorgan må kjenne sin rolle. For Språkrådet er det nødvendig å skille mellom et språkpolitisk nivå, der statens politikk settes ut i livet, og hva en personlig eller privat måtte ha av meninger og preferanser om dette og hint. Et slikt skille er viktig fordi det vil legge begrensninger på hvilken argumentasjon Språkrådet kan benytte i mediene uten å gå ut over sitt mandat.

Det er nok også grenser for hva det er mulig å oppnå. Ord som frarådes, kan fortsette å leve et hemmelig liv. I dokumentet «Sensitive ord», som Norsk språkråd vedtok i 2001, heter det blant annet: «Det er ikkje ei oppgåve for Språkrådet å prøva å gjera språket ’politisk korrekt’ ved å setja ord på indeks. Dét er det snautt mogleg å få til, og det fører dessutan lett til meiningspress og hykleri og til at orda lever vidare med eit tvitydig, uoffisielt ’forbods’-stempel. Ei betre løysing er å satsa på toleranse og folkeskikk.» Dette kan være kloke ord, men de fordrer kanskje at Språkrådet samtidig avstår fra sjøl å innta altfor sterke standpunkter offentlig i «orddebatter» som kommer opp, slik noen kan ha fått inntrykk av at det tidligere har gjort.

Kilder:

  • Bokmålsordboka, Oslo 2005
  • Øystein Bottolfsen: Finnmark fylkeskommunes historie. Vadsø 1990.
  • Marianne Gullestad: Det norske sett med nye øyne. Kritisk analyse av norsk innvandringsdebatt. Oslo 2002.
  • Randall Kennedy: Nigger. The Strange Career of a Troublesome Word. New York 2003.
  • Kjønn, språk, likestilling, Oslo 1997.
  • «Kunsten å forsvare ordet ’neger’».
  • Inger-Lise Lien: Ordet som stempler djevlene. Oslo 1997.
  • Norsk Riksmålsordbok, bind I–VI, Oslo 1937–95.
  • Nyord i norsk 1945–45. Oslo 1982.
  • Ordbog over det danske sprog, bind I–XXVII. københavn 1919–54.
  • «Sensitive ord».

 

-- Dag Finn Simonsen er rådgiver i Språkrådet.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter