Navnearbeid i kommunen

Mange kommuner sliter økonomisk, og det er lett for at navnearbeidet i kommunen blir nedprioritert. Det er sikkert mange som tar stedsnavna som en selvfølge, og ikke tenker over at stedsnavn og adressenavn kan ha en betydning for trivselen og tilhørigheten på et sted. Dessuten finnes en viktig del av kommunens historie gjemt i de navna som er i ferd med å glemmes.

Spesielt for de unge, for innflytterne og for kommende generasjoner er det viktig at navna bevares og formidles. Og det gjelder helt sikkert for enda flere at det er spennende at stedsnavna i området blir samlet inn og formidlet på lokale turkart eller i bygdebøker. For dem som kjenner godt til navna, er det gjerne viktig at navna blir skrevet riktig på kart og på skilt. Men hva som er riktig, kan det også være ulike oppfatninger om. At navna skaper debatt, er et sikkert tegn på at folk bryr seg om de lokale stedsnavna!

Tilgang til turkart, bygdebøker og databaser på nett kan være en fin måte å lære noe om stedets navn og historie for dem som som ikke er vokst opp på stedet. Kanskje vil innflyttere raskere føle seg hjemme hvis de blir kjent med stedsnavna og navnebruken på stedet? Det kan være spesielt viktig i distriktskommuner, for i en by er det ofte lettere å finne seg til rette enn på mindre steder, siden mange navn i byen blir presentert på skilt: både gatenavn, butikknavn og kafénavn. Men bykommuner har like fullt et stort ansvar for å prioritere navnearbeid. Særlig byer i vekst, med stadig utbygging av nye områder eller fortetting, har hele tiden behov for å finne fram til nye vegnavn og andre adressenavn.

Men det er vel så viktig for de unge som vokser opp på stedet, som for innflytterne at navna blir skrevet ned og gjort tilgjengelig. For snart vil det være få igjen å spørre om de gamle stedsnavna som holder på å gå ut av bruk. Helt umulig er det vel ikke at kjennskap til stedsnavn kan gjøre tilhørigheten til stedet større, og at det muligens kan bidra til at flere vender tilbake etter endt utdanning? Men selvsagt må også andre tilbud, som jobb og barnepass, være på plass.

Stedsnavn bærer på mye kulturhistorie. De gamle stedsnavna stammer fra ei tid da menneskene brukte naturen på en helt annen måte enn i dag. Før i tida hadde hver haug, hver bakke og hver (større) stein sitt eget navn. Navna ble brukt til å orientere seg i naturen og fortelle hvor en hadde vært og hvor en skulle, enten en skulle plukke bær, fiske, jakte eller samle fôr til vinteren. Før i tida hadde en ikke hjelpemidler som kart, GPS og mobiltelefoner når en var ute og gikk. Og en ferdes mye i naturen før, for de fleste livnærte seg av det en kunne finne i naturen eller dyrke. Derfor er det mange naturnavn som forteller mye om menneskene som har brukt området. Naturnavna er gjerne også kulturnavn, for de kunne fortelle om hvor en fant bær, hvor det var bjørn, hvor en sanket inn for til dyra, og navna kunne fortelle om hvem som brukte et bestemt område.

Fortsatt kan vi finne tak i eldre informanter som kjenner til mange av disse lokale ”smånavna”. Og noen steder kan man ennå samle inn hundrevis av navn innenfor et lite område. Men hvert år blir det færre eldre å spørre, og de yngre lærer seg ikke lenger alle navna som en gang var i bruk. Stadig færre jobber i primærnæringene, og det var der stedsnavn betydde mest, for orienteringen til lands og til vanns.

I dag orienterer folk seg utover i verden på enn helt annen måte enn tidligere. Det er en rekke andre navn enn før som gjelder: Navn på kjente byer – som også er populære reisemål, kafénavn og butikknavn. ”Vegens navn” blir fortsatt bevart, f.eks. navn på byer, større naturformasjoner, fergeleier og flyplasser. Mange besøker også nettet jevnlig og kjenner til mange adresser der. For ikke å snakke om alle kjendisnavn og navn på tv-programmer og merkevarer vi skal holde styr på!

Noen av stedsnavna som betegner mindre lokaliteter er lite i bruk i dag, men at disse navna blir registrert og gjøres tilgjengelig for folk, har likevel en stor verdi. Unge folk vil synes det er spennende å lese om disse navna, siden navna forteller om stedets historie. Ofte kan navna fortelle om personer som har levd før på stedet, hva som vokste der, hva det ble brukt til, og hva som har foregått der. Det er navn som f.eks. Forhaugen (Furuhaugen), Slaktardalen, Geitneset, Annafjellet.

Det kan også være spesielle historier knyttet til et navn, som mange i lokalmiljøet kjenner til. Kanskje har man en formening om hva (i dag) uforståelige navn betyr. Om det er den rette forklaringa, er kanskje ikke det viktigste, for mange ganger kan man ikke vite helt sikkert hva navnet kommer av. Det viktige er at menneskene på stedet deler en felles historie om et navn.

Hvis en får skrevet ned navna og historiene knyttet til dem, tar en også vare på noe viktig. Det kan skape tilhørighet å vite noe om dem som har levd før på stedet, og det kan få mennesker til å føle seg som en del av en historisk sammenheng. Det kan også bidra til å skape en lokal identitet.

Nettopp fordi navn, i likhet med dialekten, skaper tilhørighet og bidrar til en felles stedsidentitet, er det også viktig å bruke lokale stedsnavn (fullt ut eller som byggeklosser) når det skal lages adressenavn, navn på boligområder mm. Mange vegnavn bærer preg av å være dusinvare, slik som Blåbærvegen, Elvevegen, Måkevegen, Nordlysvegen, Skolegata, Strandvegen og Fjellvegen. Det blir fort kjedelig hvis en finner igjen de samme vegnavna i nabokommunen, såvel som på andre kanten av landet. Ved å bruke lokale stedsnavn i gatenavn, områdenavn og navn på boligområder sørger en for at de ikke så lett blir glemt. Det gir dessuten en lokal farge og et særpreg som mange setter pris på.

Ved at kommunen engasjerer seg i navnesaker, f.eks. revisjoner av N50-kartblad, økonomisk kartverk og sjøkart, sørges det for at navnet som kommer på kartet er rett skrevet og rett plassert. Etter at navnet er vedtatt, registreres det i databasen Sentralt stedsnavnregister (SSR), som Statens kartverk forvalter. Navnet blir da rettet opp på alle fremtidige kartutgivelser. Det vedtatte navnet vil dessuten automatisk komme opp rett når en søker etter navn i SSR etter at det er skrevet inn (og stadig flere kommuner tilbyr folk søkemuligheter via Internett, der navna hentes direkte fra SSR). Det kan også registreres flere navn i området (enn det finnes på kartet fra før), og selv om ikke alle navna får plass på kartblada, kan de brukes seinere i andre sammenhenger, f.eks. på turkart.

Nord-Norge står i ei særstilling i Norge, siden mange steder har navn på to eller tre ulike språk. Her bør kommunen og andre innsamlere samle inn både samiske, kvenske og norske navn (der det finnes), og spesielt der det er gjort lite innsamling fra før. Det er dessuten viktig å sørge for at flere samiske og kvenske navn kommer på skilt ved siden av de norske, siden det er gjennom skilt folk flest blir kjent med navn. For dem som har samisk og kvensk identitet er dette spesielt viktig, men det er også viktig for dem som ikke har eller ikke kjenner til samiske og kvenske aner, siden det flerspråklige betyr mye for nordnorsk historie og særpreg.

At kommunen setter i gang med ei egen innsamling av stedsnavn uavhengig av navnesaker, har også umåtelig stor verdi, da kommunen ved ei slik innsamling vil bevare kulturhistorie som ellers snart vil gå tapt. Kartblada bevarer kun navna på de største lokalitetene, og selv på kart i større målestokk, som Økonomisk kartverk (ØK), har man ikke registrert alle navna som finnes i et område. Stedsnavna som samles inn, kan gjøres tilgjengelig via turkart, turbøker, bygdebøker eller databaser på nettet. Innsamla navn kan sikkert også ha betydning for markedsføringa av kommunen som turiststed og som et attraktivt sted å bo.

I tillegg til at kommunen prioriterer navneinnsamling og arbeidet med navnesaker, bør også fylkeskommunen og staten ta initativ til og støtte innsamling av navn. Spesielt gjelder det i de områdene der det er samlet inn lite eller ingenting. Det er nå, og i noen få år framover, det fortsatt er mulig å ta vare på denne viktige historiske kilden. Om få år vil det være for seint å samle inn og registrere de minst brukte navna, og i noen områder er det allerede for seint.

Hvis ikke kommunen, fylkeskommunen og staten tar initiativ til navnearbeid, blir det nokså tilfeldig hvilke steder som får registrert mange eller få stedsnavn, og som dermed får dokumentert en betydelig del av eldre og nyere historie. Om navna blir registrert eller forsvinner, vil da være avhengig av at lokale personer på stedet tar initiativ til å samle inn navna, f.eks. til ei bygdebok. Om kommunen, kanskje i samarbeid med fylkeskommunen, tar initiativ til å samle inn navn, vil innsamlingene bli mer systematiske og dekke større områder. Disse navnesamlingene vil være svært verdifulle for ettertida!

Det å bruke penger på navnearbeid er med andre ord langt fra å kaste penger ut vinduet, men har betydning både for kommunens nåtidige og framtidige befolkning. Selvsagt er det viktig å bruke penger på sykehjemsplasser, men de gamle vil sikkert også sette pris på at deres historier blir tatt vare på.

Astrid Sann Evensen, Navnekonsulenttjenesten (12.01.06)