Norsk språknemnd blir til

(Frå Skriftspråk i utvikling. Tiårsskrift for Norsk språknemnd 1952–1962. Oslo 1964. Side 11–38.)

Når ein ser tilbake på korleis tanken om ei fast norsk språknemnd mognast til røyndom, er det ikkje så lett å følgje faret attover til nokon einskild mann eller noka einskild hending. For ein som sjølv var med på drøftingane frå eit tidleg tidspunkt, står det slik at ulike straumar og ulike synspunkt gjekk saman i eit sams ynske om eit meir systematisk arbeid med normative språkspørsmål og eit fastare samarbeid mellom våre to nærskylde mål.

Ein hovudgrunn til ynsket om ei fast språknemnd eller eit språkakademi var dei problem som språkblanding og tilnærming mellom bokmål og nynorsk førte med seg. Desse problema fekk vi særleg nær innpå oss under den sterke tilnærmingsbølgja som følgde med 1938-rettskrivinga. Nye lyd- og bøyingsformer førte med seg ei omlegging også i ordval og stil, som til dels vart haltande, og som i alle fall verka støytande på målkjensla hos dei eldre for di det vart brot med deira målvanar. Og i det hektiske arbeidet med ny-utgiving av lærebøker etter 1938 vart det for lita tid til grundig gjennomarbeiding og kontroll både i forlaga og i dei offentlege kontrollinstansane.

Krigen sette ein effektiv stoppar for den måldyrking som kanskje elles hadde vaksi fram og i beste tilfelle kunne ha gitt praktisk støtte til den språklege samlingsviljen som i åra før krigen var så sterk i mest alle lag av folket. Krigen stansa denne bølgja av fornorsking og tilnærming. Den revisjon av 1938-rettskrivinga som Quislings og Gulbrand Lundes kulturdepartement fekk i stand i 1941, var mykje ein spekulasjon i misnøyet med 1938-rettskrivinga, og gjekk hovudsakleg i modererande og konservativ lei. Denne 1941-rettskrivinga, som vart gjord obligatorisk for aviser og blad og omsett litteratur, auka forvirringa og vel òg den latente uviljen mot det som kjendest som altfor rigorøse rettskrivingsreguleringar. Gulbrand Lunde arbeidde også med planar om eit norsk akademi som skulle vere øvste instans i språkspørsmål. Men dette var ukjent for dei fleste, og det er vanskeleg å sjå nokon direkte samanheng mellom desse planane og dei framlegga om ei fast språknemnd som vart sette fram frå ulike hald etter krigen.

 

Framlegga kom både frå "konservativt" bokmålshald og frå "radikale" målfolk. Men frå først av var det nok dei konservative bokmålsfolka som var mest oppglødde for tanken. I ein brosjyre utgitt av Bergens riksmålsforening etter krigen er det opplyst at laget "har bedt Riksmålsforbundet om å fremme forslag om at det ikke lenger er Stortinget som skal bestemme rettskrivningen, men at oppgaven skal overlates et sprogakademi sammensatt av kyndige kvinner og menn som representerer både landsmål og riksmål. Den første oppgaven dette akademiet får, blir å revidere rettskrivningen av 1938. Med lengere mellemrum skal så rettskrivningen tas opp til revisjon overensstemmende med sprogets naturlige utvikling."

På generalforsamlinga i Riksmålsforbundet i 1947 vart det etter framlegg frå Bergens riksmålsforening vedteki ein resolusjon om eit språkakademi eller ei språknemnd. Resolusjonen er referert i Arnulf Øverlands skrift "Bokmålet – et avstumpet landsmål" 1949. Etter Øverland gjekk Riksmålsforbundets framlegg om akademi eller nemnd ut på følgjande:

"For å få sprogstriden løst på en mere faglig betryggende måte enn hittil forsøkt, henstiller man til forbundsstyret å gå til regjeringen med en forestilling i saken, idet man mener, at dette viktige og ømtålige spørsmål bør utskilles fra dagens aktuelle økonomiske og sociale politikk. I den hensikt foreslår man, at det henstilles til Stortinget å delegere sin myndighet i rettskrivningsspørsmålet til en sakkyndig sprognevnd (eller sprogakademi) med det mandat å følge sprogutviklingen og, med visse mellemrum på ikke under tyve år, å fastsette de endringer i rettskrivningen som sprogutviklingen krever. Denne nevnd må som sin første oppgave ha å gjennomgå og rette på rettskrivningen av 1938.

Nevnden bør sammensettes av personer som representerer den høieste sprogvidenskapelige og litterære innsikt i riksmålet og nynorsken, med et like antall for hvert sprog, opnevnt henholdsvis av Riksmålsvernet og Noregs Mållag. Rettskrivningen for hvert av de to sprog skal behandles av riksmålsrepresentantene for riksmålets vedkommende, og av representantene for nynorsken for dette sprogs vedkommende, men under gjensidig samarbeide, for om mulig å opnå enighet om tilnærming mellem sprogene.

Skulle Stortinget være uvillig til å delegere den avgjørende myndighet i disse spørsmål til nevnden (eller akademiet), må det i hvert fall bli denne som fremlegger forslagene om rettskrivningsforandringer for Stortinget."

Den 18. juni 1947 sende Riksmålsforbundet brev til Kyrkje- og undervisningsdepartementet om saka, men det drog ut med svar frå departementet. I eit spørsmål til kyrkje- og undervisningsministeren den 16. februar 1949 etterlyste stortingsmann Burull svar på brevet frå forbundet. I svaret sitt avviste statsråd Lars Moen planen til Riksmålsforbundet, men opplyste at "den tanken å få ei nemnd eller eit akademi der nokre av dei best kvalifiserte fekk arbeida med språksakene på ein annan måte enn kamporganisasjonane kan gjera det, er for tida under drøfting. Eg kan ikkje lova noko visst. Men eg vonar det skal vera mogleg å få representantar for dei ulike syn og interesser i målstriden til å vera med på utarbeiding av mandat og vedtekter for eit slikt organ som dette, som altså ikkje skal vera ei vanleg rettskrivingsnemnd, men eit fast organ som også skulle arbeida sjølvstendig. Men føresetnaden må vera den som låg til grunn for rettskrivingsreforma av 1938: 'En tilnærming på norsk folkemåls grunn, således at vi stiler mot sproglig samling i landet'."

Frå no av kom det fart i planlegginga av ei fast språknemnd, men før vi følgjer dette planleggingsarbeidet vidare, må vi rekkje nokre andre trådar litt bakover i tida.

 

Eg nemnde ovanfor at også ein del målfolk hadde kommi til å interessere seg for tanken om eit fast offentleg organ for måldyrking og språkrøkt. Desse drøftingane var eg sjølv med på og kjenner såleis tankar, intensjonar og voner meir frå innsida. Også vår innstilling hadde sin bakgrunn i 1938-rettskrivinga: den allmenne viljen til fornorsking og tilnærming som den både var eit uttrykk for og utløyste, og det behov for måldyrking og rettleiing som måtte stettast om ikkje strevet skulle ende i planlaus målrøre og tilbakeslag. Hertil kom at vi målfolk kjende eit særleg behov for planfast målodling på ulike område, ikkje minst når det galdt terminologi. Her var det òg røynsler for at samarbeid kunne gi gode resultat, samarbeid innanfor nynorsken og samarbeid mellom nynorsk og bokmål.

Trua på verdet av planfast språkrøkt vart styrkt av arbeidet for ei nasjonal og nordisk språkrøkt i dei andre nordiske landa. Særleg verka det inspirerande å følgje med i utgreiingar og diskusjonsinnlegg frå ei rekkje framståande danske og svenske vitskapsmenn i tilknyting til professor Sven Clausens inciterande propaganda for språkleg samhald i Norden. I ein artikkel i Syn og Segn våren 1945 prøvde eg å sjå nordisk språkrøkt i relasjon til norsk målreising, og stilte meg positiv til eit språkleg samarbeid utover landegrensene. Det utvida nordiske utsynet burde òg vise seg i tilhøvet til bokmålet. "Det er" – som eg skreiv – "inkonsekvent å visa vilje til å beinka seg etter grannane, og samstundes ikkje vera på talefot med husens folk … Men fyrst og fremst må ein vona at dei nye tilskuvane utanfrå må setja ny fart i norsk måldyrking, skapa ei meir allsidig interesse for norsk mål, der rettskrivingsspørsmål får det romet dei har krav på – lat så vera at det vert monaleg mindre enn før. I så fall vil det berre vera til vinning for norsk målreising."

I denne artikkelen tok eg òg til orde for å få skipa nasjonale nemnder til å arbeide med ordtilfanget, særleg lånord og fagterminologi. Eg viste til det samarbeidet som så smått var kommi i gang før krigen. "Når den er slutt, bør det her i landet takast opp att i ein fast skipnad med sentralnemnd og undernemnder."

Vi kjende òg trong til å sameine kreftene når det galdt rettskrivingsnormalen med sine mange valfrie former. Blant anna utarbeidde eg på oppmoding frå ei gruppe yngre nynorskfilologar eit framlegg til ein normal innanfor 1938-normalen. Framlegget var tenkt som grunnlag for drøftingar om ein slags avgrensa normal innanfor gjeldande rettskriving – som vi kunne samle oss om på frivillig basis.

Eg har referert dette såpass utførleg for di den positive innstillinga til ei meir planfast språkrøkt som prega debatten om språkleg samarbeid i Norden, styrkte det generelle målsynet hos somme av oss som var med i det førebuande utvalet i 1949, kanskje særleg Eirik Vandvik og meg sjølv. I eit vedlegg til framlegget til vedtekter for ei norsk språknemnd gjorde eg stutt greie for tilsvarande organ i dei andre nordiske landa. Vedtektene for "Nämnden för svensk språkvård" har i nokon monn påverka oppbygnaden av Norsk språknemnd – liksom nokre år seinare vedtektene for vår nemnd nok gav impulsar under planlegginga av Dansk Sprognævn. Det direkte samarbeidet mellom dei nordiske språknemndene har da òg i alle år vori ein viktig del av verksemda til dei einskilde nemndene. Det blir det gjort særskilt greie for på annan stad i dette skriftet.

Frigjeringsoptimismen og den sterke fellesskapskjensla som krigen og okkupasjonen hadde skapt nordmenn imellom, prega også synet på våre språklege tvistespørsmål. I alle fall var det tilfellet hos mange av oss yngre filologar. Vi vona og trudde at eit tillitsfullt samarbeid skulle jamne eller løyse dei språklege overgangsvanskane og på litt lengre sikt føre oss fram til eit samlande norsk mål. Vi hadde ei sterk tru på at samarbeid om felles måldyrking skulle avløyse eldre tiders kraftøydande og ufruktbare målstrid – ja faktisk var målstriden slutt. Symptomatisk for stemninga er hermeteikna og parentesen i dette sitatet frå Eirik Vandviks kronikk om "Målrøre og språkkultur" i Verdens Gang hausten 1945 (6/11): "Det beste ein kan gjere, er vel å fylgje eksemplet frå utlandet og leggje måldyrkinga inn under ein offentleg institusjon, driven av Staten og med dei beste fagfolk og sakkunnige frå ymse greiner av kulturlivet og frå båe "mållæger" (som det heitte i den tid her var målkrig i landet)."

I denne kronikken tek Vandvik som ein ser til orde for ein offentleg måldyrkingsinstitusjon, "eit målakademi med ein fast stab medarbeidarar som tek seg av språk og stil i lærebøker og administrasjon, og som arbeider ut ein fast terminologi for alle fag. – Ein slik institusjon ville stive av mål og stilkjensle betre enn noko organ har makta til denne tid. Han kunne òg setje ut i livet på verknadsfull vis det prinsippet som ligg til grunn for rettskrivinga av 1938-tilnærming mellom dei to målformene. Som det nå er, ligg denne oppgåva altfor mykje under individuell eksperimentering – med alt det tidspillet og all den vingling som fylgjer med. Viljen til å gå tilnærmingsvegen på norsk grunn kan vere god, men evna, serleg den stilistiske, strekk ikkje alltid til. Det blir for mykje planløyse i båe målformer."

 

Etter Vandviks kronikk stilte Verdens Gang desse spørsmåla til ei rekkje framståande menn i kulturlivet: "Mener De det er behov for et norsk språkakademi? Hvilke retningslinjer burde i tilfelle et slikt akademi drives etter?" (VG 15/11 1945, s. 6.)

Blant dei som svara på spørsmåla, var professorane A. H. Winsnes og Alf Sommerfelt og diktaren Arnulf Øverland, som alle hadde viktige verv i arbeidet for og med riksmålet. Alle stilte seg positive til tanken om eit felles språkakademi. Winsnes skriv bl. a.: "Det psykologiske øyeblikk er inne. Fanatismen har gitt seg. Riksmålsfolk og målfolk respekterer hverandre og forstår hverandre. De geiper ikke av hverandre lenger! Målstriden var engang en politisk kamp. Den er det faktisk ikke lenger. Det gjelder å skape et organ som kan løse den ut av den politiske kamp, av et område hvor den nå ikke hører hjemme.

Her ligger da etter mitt skjønn et norsk språkakademis hovedretningslinje. Det skal være et sted hvor landsmålsfolk og riksmålsfolk kan møtes til saklig samarbeid med det mål for øye å nærme de to målformer til hverandre." (VG 15/11-45, s. 6; uth. av A. H.)

Sigrid Undset var derimot skeptisk til tanken. Ho hadde ikkje godt for å tenkje seg eit norsk språkakademi; – "jeg tror ikke sånt ligger for oss." (VG 16/11-45, s. 3.)

Skeptiske var òg diktarane Inge Krokann og Tarjei Vesaas. Krokann skriv at "det er venteleg tjuge, helst femti eller kanskje hundre år for tidleg å realisere den gamle idé om eit norsk språkakademi etter dei vanlege mønster". Enno var det norske måltilfanget så lite absorbert "at ei fastlæsing i normer alt no visseleg vilde vera valdtektsinngrep i ein skapande livsprosess". (VG 16/11-45, s. 3.)

Tarjei Vesaas' svar er kort, men – sétt i lys av tiårssoga åt nemnda – reint merkeleg klårsynt: "Eit norsk språkakademi må vi nok få, men først lyt vi vel få eitt språk i landet.

Tvo skriftspråk vil vi ikkje ha for alle tider, og utviklinga går mot eit sams godt og levande språk. Dette spring fram av sterke ynske, og let seg ikkje stanse – og er nøydd til å skape røre så lenge. Eit akademi i dag ville truleg sjå ei oppgåve i å halde vel hardt på tilvande former, og dermed seinke ein prosess som ikkje er råd å koma unda. Vegen må vel framleis bli radikale rettskrivingsombøter til at her eingong står for døra eitt einaste av Staten godkjent språk. Og då er tida for eit akademi, til å ta bort alt slagg …

Eit akademi no måtte i tilfelle ikkje ha onnor retningsline enn å vera leidar på ferda fram til det eine norske skriftspråket. Men det er ikkje truleg at akademiet kom til arbeide på den måten. Det ville berre bli å gjera pina lenger." (VG 21/11-45, s. 6.)

Også Kåre Fostervoll, som da var kyrkje- og undervisningsminister, stilte seg skeptisk til tanken om eit språkakademi. leit foredrag i november 1945 sa han (etter referat i VG 24/11-45) at han ikkje hadde mykje tru på eit slikt akademi, det ville lett bli for konservativt. Med utgangspunkt i rettskrivinga 1938 måtte ein arbeide vidare på å få eitt mål i landet.

Arnulf Øverland meinte derimot at det hasta med å få eit slikt organ. Han skriv til slutt i svaret sitt:

"Det er ikke femti eller hundre år for tidlig å opprette et språkakademi, som Inge Krokann mener, det er i ellevte time, om det ikke allerede er for sent.

Akademiets oppgave er klar. Det må verne om norsk språk; det er det samme som å verne om vår tenkeevne, fordi vi ikke kan tenke uten språk!

Et norsk språkakademi bør bestå av to seksjoner, en for hver språkform. Men det bør sammensettes av mennesker som er i stand til å samarbeide med hverandre. Det bør tjene som konsultativt råd for statsmaktene i alle språkspørsmål, det bør sørge for utgivelse av brukbare ordbøker og riktige grammatikker, og det bør få seg forelagt til godkjenning alle skolebøker, både de som dessverre er i bruk og de som vi (dessverre?) kommer til å få." (VG 27/11-45, s. 4, uth. av A. H.)

I eit svar på VG's spørsmål (28/11-45, s. 3) forsvarer Eirik Vandvik akademi-tanken, men svaret viser òg at han forstår den otten for konservatisme som mange har gitt ord for: "Ein kunne godt kalle eit slikt organ for akademi, men ein måtte akte seg for å gjere det til ein Olymp for dei "udøyelege" i norsk åndsliv eller til ei overstatleg høgborg for reaksjonen. Det måtte bli eit organ for ærleg samarbeid på det nemnde grunnlaget, eit arbeidslag der folk som sameinte sak- og fagkunnskap med tillitvekkjande vilje til samarbeid, kom med og tok sine tak.

Eit slikt organ kunne fremje norsk målvokster og gi oss måldyrking i staden for målstrid."

 

Saman med desse utsegnene om eit framtidig rådgivande organ i språkspørsmål kan det høve å ta med nokre svar på ei tilsvarande rundspørjing i Aftenposten i mars 1949 etter at statsråd Moen hadde teki opp tanken. Mellom dei som uttaler seg, finn ein til dels dei same personane som svarte på spørsmåla frå VG tre-fire år i førevegen, og synspunkta er stort sett dei same som da. Her skal vi avgrense oss til å referere svara frå nokre kjende menn som ikkje før hadde uttalt seg om spørsmålet.

Professor Trygve Knudsen skriv bl. a.: "Vi bør møte dette initiativ med velvilje. Tiltaket kan bli et av de mest fruktbare i nyere norsk språkarbeid – dersom plan og ramme blir trukket opp vidsynt og udoktrinært. To punkter blir her av grunnleggende betydning: oppnevningsmåte og arbeidslinjer.

Akademiet må ikke bare bli en utvidet rettskrivningskomité med et nytt og flottere navn. Og forskjellen må ikke bare være at akademiet er permanent. Det må sammensettes på annet og bredere grunnlag – omtrent slik som professor Francis Bull skisserte det i sitt språkforedrag. Medlemmene må vel formelt oppnevnes av departementet (eller Kongen). Men de må utpekes av kulturelle og faglige institusjoner og organisasjoner som etter sin art har og bør ha meningsrett i språkspørsmål. –

Minst like viktig for dets skjebne blir retningslinjene for arbeidet. Skjerpet, gold målstrid vil bli følgen om mandatet – klart eller underforstått – skal være: "samnorsk" på rekordtid. Akademiet må våke over og på lempelig vis fremme den naturlige tilnærming som er i gang mellom våre to språk. Men det må utvetydig slås fast at dette skal skje med full respekt for egenarten hos de to målformer. –

Et arbeidsfelt må ikke glemmes: språkrøkt, språkpleie – både fordi det hører med til gammel, god akademi-tradisjon, og fordi behovet og interessen er til stede i stigende grad."

Det foredraget av professor Francis Bull som Knudsen viser til, vart halde 17/1 1949 og prenta i VG 20/1–21/1. Vi skal her gi att dei viktigaste synspunkta hans når det galdt språkakademi eller språknemnd:

"Det som trenges nå, er efter mitt skjønn, enten opprettelse av et sprog-akademi, eller i det minste av en fast sprognevnd, med innsiktsfulle og derfor også tolerante sprogmenn fra begge målleirene, sammen med representanter for diktning, videnskap og presse … For å være sikker på å få med de beste i en slik nevnd (eller et akademi) må representantene ikke oppnevnes av et departement eller etter politiske hensyn, men velges av de institusjoner som her skulle sitte inne med størst kyndighet og kultur …"

Francis Bull gjorde framlegg om ei nemnd på 20–25 representantar frå universiteta, vitskapsakademiet, forfattarforeininga, presseforbundet, skodespelarane, lærarane ved dei høgre skolane og ved folkeskolane, gjerne òg forleggjarane, prestane o.fl.

Rektor dr. Asbjørn Øverås, som da var formann i Noregs Mållag, synest det er vanskeleg å ta stilling til akademi-tanken. "Så vidt eg veit, har alle språkakademi verka sterkt i konservativ lei, og vi er ikkje tente med at eit slikt akademi låser fast språktilstandet i Noreg i dag. Eg kjenner meg difor ikkje så lite uviss framfor denne akademitanken." Han er elles klar over at statsråd Moens plan for eit akademi er meir retta mot framtida enn vanleg for ein slik institusjon, og framtidig samling om "eitt norsk mål for heile folket er så stor ei sak at ho er verd både offer og arbeid".

Professor Ernst W. Selmer viser til ein kronikk han nyleg hadde hatt i Aftenposten (12/3-1949). Der skriv han bl. a.: "Mange stiller store forhåpninger til et norsk språkakademi som etter sigende skal opprettes. Jeg misunner ikke de stakkars språkmenn fra forskjellige leirer som i embets medfør blir tvunget inn i det, og som en årrekke fremover kommer til å bli fredløst pressevilt."

I tråd med dette skriv han no, 22/3: "De menn og kvinner som utpekes som medlemmer av dette akademi, må gå til sin gjerning med målbevisst sakkyndig toleranse. De må samtidig være hardhudede og ikke stille seg altfor store og fjerne mål, og ha respekt for motstandernes meninger. – All følelsesbetont svada må bannlyses fra de muntlige og skriftlige drøftelser."

Rektor A. Nygaard, som da var formann i Norsk lektorlag, svarer bl. a.: "Målet for arbeidet må selvsagt bli å komme fram til språklig samling i Norge i en ikke altfor fjern framtid." Akademiet må få "en noenlunde vid sammensetning", og ikkje berre gi plass for filologar, men òg for pedagogar, forfattarar og journalistar frå begge språkleirar.

 

Når det er teki med såpass mykje frå det innleiande ordskiftet om ei fast språknemnd, så er det for di det noko så nær var dei einaste meiningsytringar som kunne fortelje oss som sat i det førebuande utvalet, korleis framståande talsmenn for begge målformer og med ulike målsyn stilte seg til spørsmålet. Ein skal òg merkje seg den sterke otten hos mange for at eit slikt akademi skulle komme til å hindre den utviklinga mot eit samlande norsk mål som lenge hadde prega norsk målvokster. Det vart ei oppgåve å arbeide ut vedtekter som representerte ei rimeleg avveging av dei ulike interesser og voner – eller misvoner – som knytte seg til det nye organet.

Den 17. februar 1949, dagen etter at statsråd Moen hadde opplyst i Stortinget at tanken om ei språknemnd var under drøfting i departementet, kom han nærmare inn på spørsmålet i ei aktuelt-sending i kringkastinga.

"I det offentlege ordskiftet i det siste har spørsmålet om morsmålsopplæringa i skulen og om språksituasjonen i det heile vore mykje framme til drøfting. Historiske og sosiale grunnar har ført med seg at vi er eit språkkløyvt folk. 1/3 av barna får si opplæring på nynorsk, 2/3 på bokmål. Men båe språkformene er i stendig uro og utvikling. Det går for seg ei tilnærming mellom målformene på folkemåls grunn, og ein treng ikkje gå langt attende for å finne større skilje enn det vi har i dag.

Sjølve denne utviklingsprosessen byd likevel på vanskar. Det er ikkje råd å dyrke språket slik dei gjer i andre land der dei har berre eitt språk å arbeide med. Vår generasjon må difor ofre noko her for at det ein gong i framtida kan bli språkleg samling i landet. Det er ein tragisk situasjon for mange, kanskje mest for kunstnarar som ynskjer at verka deira skal kunne leva i den form dei er skapte. Dessutan byd situasjonen på serlege pedagogiske vanskar. Det er ei stor mengd dobbeltformer som det er lov å nytte, og det er vanskeleg i skulen å byggje opp ei sikker språkkjensle hos elevane.

Når det gjeld skulen, var det føresetnaden med rettskrivingsvedtaket i 1938 at det skulle arbeidast ut ein læreboknormal for kvart av dei to språka. Dette vart ikkje gjort før krigen kom og departementet har difor nå mått setje i gang arbeidet med ein slik normal. Det er naudsynt av pedagogiske grunnar å få ei fastare språkføring i lærebøkene, og dei sakkunnige for departementet som skal godkjenne alle lærebøker, bør praktisere same norm i si konsulentverksemd. Ein slik læreboknormal er eit pedagogisk tiltak som vil kunne gjera arbeidet lettare både for lærarar og elevar. Eit framlegg til læreboknormal er nå hos sakkunnige til fråsegn. Dette pedagogiske tiltaket med tanke på å lette arbeidet i skulen i dag er viktig nok, men det trengst også tiltak med sikte på å fylgje utviklinga i båe målformer og leggje vilkåra til rette for at vi kan nå fram til eit samlande språk med minst mogeleg skadeverknad i overgangstida. Eg meiner det er mykje som talar for å få i stand ei fast språknemnd eller eit akademi om de vil, der nokon av dei best kvalifiserte får arbeide med språkproblema på ein annan måte enn kamporganisasjonane kan gjera det. Med dette vil ein ikkje ha redusert verdet av det arbeidet som desse organisasjonane har gjort og gjer. Dei driv måldyrking, dei gjev ut ordbøker, dei gjer i det heile det som mållag og riksmålslag er tenkt å gjera. Men ein kjem ikkje frå at det ofte blir "trekk og mottrekk", og lite av den viljen til samarbeid som det just er bruk for. Ein vil nå freiste å få kunnige folk i båe målformer til å arbeide ut framlegg om mandat og vedtekter for eit slikt organ, som på grunnlag av systematisk arbeid og organisert vitskapleg gransking av språktilhøva i dag, skal kunne gje råd både til styresmakter og andre i desse viktige spørsmåla. Føresetnaden må vera at eit slikt organ skal hjelpe til å peike ut den beste vegen fram til det målet alle vetuge menneske vel nå er samde om: nemleg språkleg samling når tida til det er inne."

 

Den 31. mars same året nemnde så departementet opp eit utval til å arbeide ut framlegg til vedtekter for ei fast språknemnd.

Med i dette utvalet var: stortingspresident Gustav Natvig Pedersen (formann), ordboksredaktør Alf Hellevik, førstearkivar Ingeborg Hoff, redaktør og forfattar Gunnar Larsen, professor Alf Sommerfelt, professor Eirik Vandvik, forfattaren Tarjei Vesaas. Når det galdt retningsliner for arbeidet, viste departementet til statsråd Moens tale i kringkastinga.

Den 1. juli sende utvalet si tilråding til departementet. Seks av dei sju medlemmene var samde om framlegget til vedtekter, medan Ingeborg Hoff hadde eit særvotum. I innleiinga avviser fleirtalet ein institusjon organisert etter tradisjonelle akademiliner,ein slik institusjon "kunne lett komme til å holde ved like den målkløyving som er i ferd med å jevnes ut". Om språkleg regulering heiter det:

"En viss regulering trengs i alle mål og i særskilt grad i vårt land. Regulering har vi alt, først og fremst gjennom litteratur, presse og institusjoner som har stor prestisje i språkspørsmål; men på grunn av vår særskilte språksituasjon har kreftene ofte dradd i hver sin lei, og det blir altfor ofte ikke tatt nødvendige nasjonale, sosiale, pedagogiske eller vitenskapelige omsyn.

Målbevisst regulering etter fastere prinsipper har vi til denne tid hatt i de offisielle rettskrivningsendringer, i læreboknormalene, i det departementale tilsyn med språket i lærebøkene og i skoleopplæringen. Disse tiltak drar gjerne i en annen lei enn den frie regulering som pressen, litteraturen og andre institusjoner utøver, og det er ikke minst denne mangel på samsvar mellom offisiell og fri regulering som skaper de praktiske vansker den enkelte nordmann har med å finne retning og form i sin målføring."

Utvalet peiker på dei vanskane som følgjer av skorten på einskap i språkopplæringa og brytinga mellom offentleg og privat språkregulering. "Det strev som den enkelte har med målføringen, har lett for å skape misnøye med rettskrivningsendringer så lenge disse ikke blir etterfulgt av normerende tiltak som minsker vanskene. En slik misnøye blir gjerne grobunn for agitasjon som søker å fremme språklige særinteresser uten å ta rimelige omsyn til sosiale eller nasjonale forhold."

Konklusjonen på dei synsmåtar som er formulerte i innleiinga, er: "Forsøker en å se under ett hele målsituasjonen i dag, og ser en seg om etter det beste middel til å komme over vanskene, synes den mest naturlige løsning å være: en institusjon som på grunnlag av vitenskapelig gransking kan virke som et rettledende og rådgivende organ, m.a.o. en fast språknemnd til å ta seg av de måldyrkingsoppgaver som er nevnt i Vedtekter § 2. Løser nemnda dem, vil det ikke bare spares mye tid og energi for den enkelte og være en vitenskapelig trygd for norsk språkutvikling, men det vil på samme tid kunne motvirke den misnøye med ny rettskrivning som lett følger med vanskene og bli en motvekt mot – eller et korrektiv til – agitasjon og målstrid."

Tilrådinga frå utvalet vart send til pressa og kunngjord ikring midten av juli. Mottakinga var stort sétt velvillig, men somme blad kritiserte formålsparagrafen og einskilde andre punkt i vedtektene. Andre aviser nøgde seg med å referere hovudpunkta i tilrådinga utan kommentar.

Kyrkje- og undervisningsdepartementet sende den 6. oktober 1949 tilrådinga til dei institusjonar og organisasjonar som etter framlegget til vedtekter skulle vere med og peike ut representantar i den faste språknemnda. Departementet bad om fråsegn om tilrådinga og peikte sjølv i brevet på visse punkt i framlegget som kanskje burde formast om.

Svara som kom inn til departementet, syntest tyde på at alle institusjonane og organisasjonane var samde om at det burde skipast ei fast språknemnd, og ville vere med og peike ut medlemmer til ei slik nemnd. Om visse punkt i framlegget til vedtekter var det derimot nokon meiningsskilnad. Dei fleste og sterkaste innvendingane kom frå institusjonar og organisasjonar innanfor gruppa språkvitskap, og galdt særleg formålsparagrafen (§ 1), føresetnadene for medlemskap (§ 4) og oppnemningsmåten (§ 7).

 

Av særleg interesse her er fråsegna frå Universitetet i Oslo. Det historisk-filosofiske fakultetet hadde delt seg i eit fleirtal og eit mindretal, og Det akademiske kollegium slutta seg til fleirtalet. I proposisjonen er fråsegnene siterte ordrett sidan "begge fråsegnene rømer i seg dei fleste av dei synsmåtar som har gjort seg gjeldande i denne saka". Av same grunn kan det vere rett å ta dei med også her.

Fråsegna frå fleirtalet lyder:
"Til grunn for forslaget om en fast språknemnd ligger ønsket om en sunn og naturlig språkutvikling som høver til vårt samfunn og er i pakt med vår historie. Dette ønsket deler Universitetet. Også ønsket om at det med tiden skal lykkes vårt folk å nå fram til ett samlende norsk mål, deler sikkert alle som har norsk språk og litteratur til emne for sin vitenskap, og det er naturlig at de ved sin sakkunnskap hjelper til å legge til rette vilkårene for en slik utvikling.

Den viktigste forutsetning for en sunn og naturlig språkutvikling er best mulig kjennskap til hvordan norsk språk har utviklet seg, og til den faktiske måltilstand i dag. Når det er spørsmål om å slå fast hva som er norsk, og hvordan språket og litteraturen har formet seg gjennom tidene, kan Universitetet ikke gjøre annet enn å legge fram resultatene av sin egen og andres vitenskapelige gransking.

Det er naturlig at Universitetet har representanter i en normerende språknemnd; men det må da være klart at det må peke ut sine representanter på grunnlag av deres vitenskapelige kvalifikasjoner, ikke etter deres språkpolitiske standpunkt. Derfor kan heller ikke representantene for Universitetet være forpliktet etter et mandat som er bundet med formuleringen "norsk folkemåls grunn". Det vil også være umulig for en hvilken som helst språknemnd å holde seg bokstavelig til det som blir kalt "norsk folkemåls grunn", et uttrykk som også vitenskapelig sett kan tolkes på ulike måter. Det er nettopp foreslått en endring i bruk av visse tallord (f.eks. femti fem for fem og femti). Vi uttaler oss her hverken for eller imot dette forslaget, men nevner at formelen "folkemåls grunn" ville hindre denne endring, enda om den ellers burde innføres av praktiske grunner eller for å få samsvar med svensk og vesteuropeisk skikk. Vi nevner også at formelen kan føre til urimelige konsekvenser når det gjelder skrivemåter for ord som barn og ord o.l. I det hele har begge våre skriftspråk – som alle skriftspråk – sin egenart i forhold til det såkalte folkemål, og behov som går langt ut over rammen for det. Den formelen som er oppstilt, vil kunne hindre en fri utvikling og en språklig nyansering som det moderne samfunnsliv krever. Dertil kommer at skriftspråkene også er et bindeledd mellom vår generasjon og eldre ættledd og derfor krever større hensyn til tradisjon og sammenheng enn avgrensingen "norsk folkemåls grunn" kan gi.

Det hender ikke sjelden at våre to skriftspråk har ulike former som har om lag like stor utbredelse i "norsk folkemål". Skal en da nå til en samform, blir det nødvendig å legge andre forhold til grunn for vurderingen. Og det vil sikkert komme avgjørelser som må gå utenfor det mandat som forslaget stiller opp.

Etter vår mening bør altså en språknemnd bli oppnevnt på helt fritt grunnlag, og da bør Universitetet ha representanter i den. Etter § 7 i vedtektene skal Kirkedepartementet ha rett til "på egen hånd" å peke "ut representanter for institusjoner som lar være å nytte sin forslagsrett, eller som ikke nytter den i samsvar med § 4". Det vil si at ikke bare kan Departementet oppnevne representanter for institusjoner som ikke ønsker å la seg representere, men Departementet kan av målpolitiske grunner vrake de representanter en institusjon selv ønsker. Vi er overbevist om at ingen universitetslærer vil eller kan ta imot en oppnevning på et slikt grunnlag.

Kirkedepartementet foreslår i brevet av 6. oktober visse endringer i § 7 (reglene for oppnevningsmåten). Vi er enige i Departementets bemerkninger, men vil dessuten uttale at det utvalg av institusjoner som er nevnt i § 7 ikke gir full representasjon for den språklige kunnskap eller aktivitet i norsk samfunn i dag. I den påtenkte organisasjon bør vitenskapsselskapene ha sin representasjon. Der bør også sitte representanter for teatrene og vel også sakkyndige for teknisk terminologi og annen yrkesterminologi.

Kravet om en matematisk jamvekt mellom representanter for de to målformer, slik at eventuelt en formannsstemme skal kunne gjøre utslaget, er ikke gjennomførlig og kan endog hindre at virkelig sakkyndige lar seg oppnevne. Dertil kommer at det fins mange det kan bli tale om til representanter som ikke hører klart til noen språkpolitisk gruppe. På mange måter skulle nettopp slike personer ha særlig gode kvalifikasjoner for å være medlemmer av den planlagte språknemnd.

Aldersgrensen bør ikke være lavere enn for alminnelig statstjeneste for menn.

I det hele vil vi uttale at "Tilråding om vedtekter for ei fast språknemnd" på mange steder bærer merke etter hastverk. Der er direkte feil. Således heter det (side 2) at der ikke er kommet noen læreboknormal etter rettskrivningsendringen av 1938. I virkeligheten godkjente Kirkedepartementet 29. april 1939 en "skoleboknormal for bokmål".

Vi finner at Ingeborg Hoff i sin dissens har rett i at det ikke er "vitenskapelig forsvarlig å legge fram et forslag til vedtekter for en fast språknemnd før de problemer som melder seg, er blitt gransket og grundig gjennomgått". Vi mener at tanken om en fast språknemnd både trenger og fortjener en dyperegående og mer allsidig drøftelse på grunnlag av uttalelsene fra de rådspurte institusjoner. Og vi tror at en slik drøftelse vil kunne føre fram til en nemnd som de kyndigste og de skjønnsomste vil arbeide i eller støtte, og som på den måten kan komme til å gjøre en fruktbar gjerning i vår språkutvikling."

Fråsegna frå mindretalet lyder:
"Universitetet ser framlegget om å få organisert en språknemnd som uttrykk for et ønske hos statsmaktene om å få et fast organ som kan gi råd og rettledning når det gjelder å føre videre det arbeide med fornorskning og måldyrking som har vært i gang i folket vårt i de siste mannsaldrene og som statsmaktene har gått inn for med den tanken at vi skulle nå fram til ett samlende norsk mål. Med en slik språknemnd skulle en kunne følge en støere linje enn før og få bedre samarbeid i de forskjellige grener med større oversyn over de ulike sidene ved de oppgaver som foreligger på dette området og få et tryggere vitenskapelig og faglig grunnlag for hele arbeidet.

Ikke minst har det vist seg nødvendig å få gjennomarbeidet, drøftet og fastsatt en norsk terminologi på de forskjellige vitenskapelige og praktiske områder og få større enhet og overensstemmelse. Slike tiltak har vært i gang en tid, og det vil være til stor framhjelp å få en samordnende institusjon her, som kan ha både språklige kunnskaper, praktisk skjønn og oversikt.

Ved siden av disse oppgavene er det også mange mere ytre spørsmål som trenger drøfting og regulering, f.eks. forskjellige rettskrivningsspørsmål, spørsmål om ordvalg og målføring i ulike skolearter, i administrasjonen og i lærebøker av alle slags. Her trenges det folk med inngående kjennskap til norsk måltilstand, dialekter og språkhistorie til å gi sakkyndig, objektiv rettledning i de ømtålige språkforhold som vi har i vårt land.

I alle tidligere nemnder som har arbeidet med rettskrivningsspørsmål, har det vært med en eller flere universitetslærere eller språkvitenskapelig utdannede medlemmer som med sine kunnskaper om norsk mål og måltilstand og med sin vitenskapelige skolering har hjulpet til å forme ut framleggene til rettskrivningsendringer og lagt til rette arbeidet med tilnærmingen mellom de to offisielle målformer. Når da statsmaktene ønsker å få et fast organ her som kan gi råd og rettledning, er det rimelig at Universitetet hjelper til med sin faglige innsikt til å løse denne viktige samfunnsoppgave. Vi går ut ifra at det i framtiden, som det har vært gjort hittil, må bli tatt hensyn til de særlige krav som skriftmålene må sette, og til den språklige tradisjon som er til stede i begge målformer.

Kirkedepartementet foreslår i brevet av 6. oktober visse endringer i § 7 (reglene for oppnevningsmåten). Vi er enige i Departementets bemerkninger, men vil dessuten uttale at det utvalg av institusjoner som er nevnt i § 7, ikke gir full representasjon for den språklige kunnskap eller aktivitet i norsk samfunn i dag. I den påtenkte organisasjon bør vitenskapsselskapene ha sin representasjon. Der bør også sitte representanter for teatrene og vel også sakkyndige for teknisk terminologi og annen yrkes terminologi.

Videre vil vi gjøre merksam på at § 7, 5. avsnitt, siste halvpart bør formes annerledes eller gå ut. Departementet bør ikke kunne oppnevne representanter for en institusjon som ikke ønsker å være med.

Enda om det kan råde en viss tvil og uvisshet i spørsmålet om en språknemnd, vil Universitetet gjerne gjøre bruk av sin rett til å peke ut målsmenn når språknemnda blir endelig organisert. Det vil da vise seg i praksis hvorledes det hele vil virke, og en vil senere kunne gjøre de endringer som vil vise seg nødvendige."

Det akademiske kollegium
"finner det ønskelig og riktig at det oppnevnes en fast språknevnd, og Universitetet vil gjerne utpeke representanter i en slik nevnd.

Kollegiet slutter seg enstemmig til norskseksjonens og fakultetets flertallsinnstilling, og legger særlig vekt på at mandatet ikke får den bundne form som det har i de foreslåtte vedtekters §§ 1, 4 og 7 når disse sees i sammenheng."

 

Departementet arbeidde så vidare med saka, og la 17. mars 1950 fram tilråding til Stortinget om skiping av Norsk språknemnd (St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 3. 1950). I innleiinga er det gitt eit stutt historisk attersyn over norsk språkutvikling det siste hundreåret, særleg med tanke på den fornorsking og språklege tilnærming som hadde gått føre seg. Det er òg ei inngåande drøfting av og kommentar til dei enkelte paragrafane i framlegget til vedtekter. Som vedlegg er trykt tilrådinga frå det førebuande utvalet, med Ingeborg Hoffs dissens.

Kyrkje- og undervisningsnemnda tok seg god tid til sine drøftingar og rådleggingar, og gav si tilråding først 24. november 1951. Også her er det ein kort historikk og ei grundig drøfting av hovudpunkta i framlegget til vedtekter. Nemnda delte seg i eit fleirtal på 11 medlemmer, som med visse endringar slutta seg til proposisjonen om skiping av Norsk språknemnd, og eit mindretal på 2 medlemmer (begge Høgre-representantane), som la fram sitt eige framlegg til vedtekter. (Innst. S. nr. 332–1951.)

Stortinget drøfta tilrådinga 13.–14. desember 1951 og vedtok med visse endringar fleirtalsframlegget med 95 røyster, medan 24 røysta for mindretalsframlegget (alle frå Høgre + 2 frå Arbeidarpartiet) .

Vi skal her la mindre viktige divergensar liggje og konsentrere oss om å følgje dei punkt i vedtektene som har vore mest framme i ordskiftet ikring Norsk språknemnd heilt frå det førebuande utvalet la fram sitt utkast til vedtekter, gjennom drøftingane i departement, stortingsnemnd og storting til det endelege stortingsvedtaket 14. desember 1951. Vi skal vidare sjå korleis nemnda sjølv i denne første tiårsbolken har tolka og praktisert visse hovudpunkt i vedtektene. Tanken med denne gjennomgåinga er å vise kva som er gjort for å ta omsyn til alvorlege innvendingar, slik at nemnda skulle kunne bli eit organ for språkleg samarbeid med mest mogleg samling av kreftene.

Mandatet for nemnda
Det punktet i formålsparagrafen som det har vore mest meiningsskilnad og strid om, er formuleringa "fremja tilnærming på norsk folkemåls grunn". Det er ikkje så mykje sjølve tilnærmingsprinsippet det har vore usemje om. Som det går fram av sitata ovanfor, gjekk dei aller fleste som uttalte seg om språknemndtanken, inn for tilnærming, med eit felles språk som endeleg siktemål – i ei nær eller fjern framtid. (Sjå t. d. s. 16–19.) Utkastet til vedtekter inneheldt heller ikkje noko om farten, og kunne sjølvsagt heller ikkje gjere det.

Men tilnærminga skulle altså byggje på norsk folkemål. Dette omgrepet har vore tolka på mange vis, heilt frå Ingeborg Hoffs merknader til formålsparagrafen i hennar dissens i det førebuande utvalet. No kan ein nok seie at det var ein feil av oss andre som sat i utvalet, å ikkje nærmare presisere ei formulering som ein av medlemmene opponerte mot. Av mine notat går det og fram at eg tok til orde for at vi burde knyte nokre forklarande merknader til formuleringa – om lag med det same innhald som dei som seinare vart sette i proposisjonen. Fleirtalet i det førebuande utvalet meinte det greidde seg med å vise til at formuleringa var i samsvar med tidlegare stortingsvedtak frå 1934 og 1937 – og altså ikkje innførte noko nytt. Og som seinare opplyst i proposisjonen er same prinsippet formulert med litt andre ord i mandatet til rettskrivingskomitéane 1913–1917. I proposisjonen er òg referert korleis komitéen frå 1916–17 sjølv vurderte dette prinsippet: "Det er også klart at der kun på dette grunnlag kan bygges bro mellem de to målformer." Og departementet legg til at det "kan ikkje finna at prinsippet om tilnærming på norsk folkemåls grunn som såleis har vori lagt til grunn for båe desse reformene har skapt avgjerande vanskar for dyrkinga av og samarbeidet mellom dei to skriftmåla … Både av nasjonale og sosiale grunnar skulle det vera rimeleg at eit norsk skriftmål byggjer på norsk folkemål." Så gir departementet ein nærmare kommentar som ofte har vore sitert (bl. a. av nemnda sjølv i "Svar på kritikk …", s. 6–7).

Også Høgsterett viser til departementets kommentar i dommen i saka mellom forfattarforeiningane, og det kan derfor vere grunn til å ta den med her:

"Har ein først slegi fast dette prinsippet for samarbeidet mellom dei to skriftmåla i landet, skulle det truleg ikkje valda så store vanskar å bli samde om at dette prinsippet må nyttast med mange atterhald. Det må takast rimelege omsyn til skrifttradisjonen i båe mål, til samanheng og system i skriftmål og målføre, og til dei krav som litterært mål og fagmål set. Det må dertil takast praktisk-pedagogiske omsyn, og det må takast omsyn til at skriftmålet etter kvart spelar ei alt meir sjølvstendig rolle, og at ord og former som har (får) hevd i skriftmåla i stadig større mon slår igjennom i vyrdsla talemål over heile landet. Det sistnemnde tilhøvet opnar utsyn i to leier: både til ei stendig djupare målkløyving – og til ei utjamning av skilet mellom skriftmåla innbyrdes og mellom dei og talemålet. Det skulle òg gjera det naturleg å vera varsam med å bryta skrifttradisjonen i utrengsmål. Men der skriftmåla har ulike former, kjem ein i dei fleste tilfelle ikkje utanom brot på skrifttradisjonen i det eine eller andre målet, så framt ein tidleg eller seint skal nå fram til eit samlande skriftmål. Det er då omsynet til folkemålet, til det mest ålmenne i norske målføre i bygd og by, må vega med si fulle tyngd, – og då saman med eitt eller fleire av dei andre omsyn som måtte spela inn. Her vil det i siste instans bli tale om eit skjøn, og det let seg i det heile ikkje gjera å setja opp eit så "bunde mandat" at ikkje ein stor del av avgjerdene må byggja på skjønet åt medlemene i nemnda. Det er då og ein av grunnane til at departementet vil gjera framlegg om ei så stor og allsidig nemnd. Det ein likevel kan og bør freista å nå alt frå fyrsten, er at dei store retningslinene er fastlagde."

 

I sine merknader til formålsparagrafen finn fleirtalet i kyrkje- og undervisningsnemnda at formuleringa 'folkemål' står så sterkt, ikkje minst historisk, at ein framleis bør nytte dette uttrykket. 'På norsk folkemåls grunn' slår fast at hovudprinsippet for tilnærmingsarbeidet skal vere det same som før. Men fleirtalet er samd i dei atterhald departementet tek i samband med tolkinga av tilnærmingsprinsippet (sjå ovanfor). Stor vekt må ein leggje på målkvalitet med grunnlag i gode norske målføre. Ein må òg ta skyldig omsyn til norsk måltradisjon i tale og skrift. Alt i alt er det ei mengd faktorar som spelar inn, – nasjonale, historiske, sosiale, estetiske, kunstnarlege, pedagogiske og praktiske. Når alle desse omsyna skal sameinast, er det av største verd at institusjonen – sekretariat og nemnd – blir slik oppbygd at han får autoritet og blir møtt med tillit.

Tillegget 'etter den beste veg som til kvar tid er farande' har vorte tolka på ulike måtar. Departementet har gått ut frå at det skal opne høve til å ta dei serlege omsyn som er nemnde ovanfor. Fleirtalet har greidd ut om sitt syn på dette, og meiner at tillegget utan skade kan gå ut.",

I stortingsdebatten om Norsk språknemnd vart desse same synsmåtane på ny målborne av saksordføraren, Kristian Langlo, og av kyrkje- og undervisningsministeren, Lars Moen.

 

I D. A. Seips utgreiing om "Norsk språknemnd og Universitetet i Oslo", trykt i boka hans "Gjennom 700 år" (1954), viser han til dei merknader til formålsparagrafen som departementet, kyrkje- og undervisningsnemnda, statsråd Moen og stortingsmann Langlo hadde gitt. Seip ser det slik at fakultetet her "har fått autorative, bindende uttalelser for at fakultetets kritikk av formuleringen er riktig, og at den etter Kirkedepartementets og Komitéordførerens [rettare: saksordførerens] egne ord 'må nyttast med mange atterhald', dvs. først og fremst med de 'atterhald' fakultetet ga uttrykk for".

Det viktige her er at Seip, som etter alt å dømme var hovudmannen i fakultetsfleirtalets kritikk av formålsparagrafen, no var nøgd med dei utfyllande merknadene og "atterhalda" til formuleringa "på norsk folkemåls grunn". Om denne kritikken derfor var "riktig", er eit anna spørsmål, og Seip har her valt å oversjå den indirekte kritikk av kritikken som departementets merknader i stortingsproposisjonen byrjar med: "Departementet er samd i at ei altfor bokstavleg og formalistisk tolking av uttrykket 'tilnærming på norsk folkemåls grunn' kunne få uheldige verknader for odlinga av dei to skriftmåla, men meiner at faren for ei slik mistolking i dei nemnde motlegga har vorti sterkare understreka enn det skulle vera reelt grunnlag for." Det må også vere tillate å synast at fakultetsfleirtalet gjer urett mot det førebuande utvalet – også mot dei fakultetskollegaer som sat i utvalet (professorane Alf Sommerfelt og Eirik Vandvik), dersom det bak deira kritikk ligg den oppfatning at utvalet ikkje var klar over og samd i synspunkta i dei merknader som departement og stortingsnemnd seinare gav til formuleringa "på norsk folkemåls grunn". Men alt dette skal eg la liggje her. Det viktige er som nemnt at Seip, fakultetsfleirtalet og kollegiet no kjende seg roa, og var nøgde med dei merknader som var gjevne til formuleringa.

Interessant er også rektor Edvard Stangs framlegg til formulering av den omstridde passusen. Stang var Høgres hovudtalsmann i stortingsdebatten. I sitt innlegg kritiserte Stang at dei som sjølve sa at mandatet var uklart, ikkje brukte si "hjernekraft til å finne en ny og moderne formulering. Og hvordan burde en slik formulering være?" – heldt Stang fram: "Man skal selvfølgelig bygge på naturlig norsk tale i by og bygd – ganske enkelt naturlig norsk tale – og i tillegg til det også det skriftmål som bygger på denne naturlige norske tale." I den vidare debatten peikte fleire talarar, bl. a. Trond Hegna og Jakob Friis, på at Stangs formulering ikkje inneheldt noko anna enn det som låg i formålsparagrafen. Og Friis kom med den opplysning at han hadde nemnt til Stang privat "at jeg hadde et forslag i komitéen om at vi i uttrykket "folkemåls grunn" skulle innflette 'bygde og bymåls grunn', og så vidt jeg forsto hr. Stang, og så vidt hr. Hegna forsto han, ville han, hvis det var blitt gjort, kunnet gå med på flertallsinnstillingen". I sitt neste innlegg svarte Stang til dette at "hvis hr. Friis her hadde fremsatt et forslag hvor man sier 'på norsk folkemåls grunn (bymål og bygdemål)', og presisert at bymålet skulle få sin nå så å si vedtektsfestede lille plass i parentesen, kunne jeg godt tenke meg å bli enig med hr. Friis på dette punkt". I denne samanheng kunne da statsråd Moen bl. a. vise til proposisjonen der bymåla var tekne med under nemninga folkemål; t. d. side 15: "… omsynet til folkemålet, til det mest ålmenne i bygd og by …"

Ein kunne tru at debatten om formålsparagrafen etter dette hadde stilna av, men på konservativt riksmålshald har åtaka haldi fram som om ingenting var sagt eller skrivi. Heller ikkje har det hjelpt at D. A. Seip vart oppnemnd som ein av universitetsrepresentantane og vart første formann i nemnda. Det er ikkje noko som tyder på at han vart hindra i sitt vitskaplege og normative arbeid av formuleringa i formålsparagrafen. Heller ikkje kan det seiast om ettermennene hans frå Universitetet som representantar for bokmål: professor Trygve Knudsen og etter han professor E. F. Halvorsen.

Arbeidsutvalet i Norsk språknemnd sende i september 1958 ut eit "Svar på kritikk av Framlegg til læreboknormal 1957". Dei som da sat i arbeidsutvalet, var Alf Hellevik (formann), Trygve Knudsen (varaformann), Johs. A. Dale, Magne Oftedal, Gunnar Jenshus og G. Natvig Pedersen, og dei to forfattarrepresentantane Halldis Moren Vesaas og Odd Bang-Hansen. Her fann arbeidsutvalet det enda ein gong nødvendig å presisere kva det er rimeleg å leggje i formuleringa "fremja tilnærming på norsk folkemåls grunn". Det blir først gitt ein dokumentasjon av bruken av nemninga folkemål i litteraturen frå Wergeland til våre dagar, med bl. a. rikeleg belegg frå den språkvitskaplege litteraturen. Det blir likeins gjort klart at ordet folkemål i formålsparagrafen ikkje – som det hadde vorti hevda frå riksmålshald – er einstydig med nynorsk skriftmål. Til slutt heiter det (s. 5 f.):

"Norsk språkhistorie sidan landet vårt vart skilt frå Danmark, viser at norsk folkemål har vori hovudgrunnlaget for utviklinga fram mot eit sjølvstendig norsk skriftmål. Også fleire av sitata ovanfor vitnar om det. På dette grunnlaget er det nynorske skriftmålet bygd, og på dette grunnlaget har Aasens opphavlege normal seinare vorti endra. Og på same måten har også den gradvise fornorskinga av bokmålet heilt frå første stund – medvite eller umedvite – bygd på folkemålet. Formuleringa i føremålsparagrafen må sjåast som uttrykk for at våre øvste styremakter framleis ynskjer å fremja ei slik utvikling. Det er inga ny line som her er staka opp.

Diskusjonen om grunnlaget for den språklege normeringa og den gjensidige tilnærminga har til dels vori merkt av ei einsidig problemstilling. På den eine sida har "på norsk folkemåls grunn" vori tolka som om det skulle ha vori tanken å byggje skriftmålet berre på folkemålet. Ei slik slutning er det ikkje grunnlag for i føremålsparagrafen, og ingen ansvarlege har nokosinne tenkt seg ei slik tolking. Føremålsparagrafen talar om tilnærming mellom skriftmåla, og det er denne gradvise tilnærminga som bør skje på norsk folkemåls grunn. Det som er sams skrifttradisjon, vil det i regelen ikkje bli tale om å forandre. Dette skulle vera gjort tydeleg nok i proposisjonen om Norsk språknemnd, der det er peika på alle dei ulike moment som bør takast med i vurderinga.

Men på den andre sida kan ein ikkje, som mange kritikarar gjer, sjå bort frå omsynet til folkemålet og byggje normeringa einast på skriftmålet og normaltalemålet. Det seier seg sjølv at dersom skrifttradisjonen og det talemålet som er normert etter skriftmålet, skal vera avgjerande, vil kvart av skriftmåla våre koma inn i ein slutta ring. Derfor er det no som før nødvendig at ein ved vurderinga av skrift- og bøyingsformer i kvart av måla tek omsyn til kva for skriftmålsformer som har best grunnlag i folkemålet, dialektane i bygd og by. Det er dette som er meint med tilnærming på norsk folkemåls grunn."

 

I Høgsteretts samrøstes dom i saka som medlemmer av Forfatterforeningen av 1952 hadde reist mot Den norske Forfatterforening, er det i premissane ei utførleg drøfting av det omstridde punktet i formålsparagrafen. "Til belysning av spørsmålet og til fortolkning av bestemmelsen" blir det vist til dei same stader i stortingsproposisjonen og tilrådinga frå kyrkje- og undervisningsnemnda som vi har referert frå her ovanfor.

Deretter uttaler førstvoterande: "Departementet og stortingskomitéen ga således før vedtakelsen et viktig bidrag til forståelse av den foreslåtte bestemmelse. En hensyntagen til de tatte forbehold innebærer derfor etter min mening ikke at det gjøres noen endring i vedtektene, det innebærer at Stortingets vedtak fortolkes, slik at det får det innhold forutsetningen og meningen var ved vedtakelsen."

Det blir vidare vist til "Svar på kritikk" frå arbeidsutvalet og til slutt sitert av eit brev frå Kyrkjedepartementet 25/8 1959 til regjeringsadvokat Bødtker. I dette brevet nemner departementet at mange av motstandarane av språknemnda har tolka formålsparagrafen på ein måte som det ikkje er grunnlag for i vedtektene. Deretter skriv departementet bl. a.:

"Det er særlig den siste passus i formålsparagrafen "fremja tilnærming mellom dei to skriftmåla på norsk folkemåls grunn" som rommer programmet for språknemndas virksomhet. Den har derfor ganske naturlig stått i sentrum for debatten omkring institusjonens opprettelse og arbeid, både i og utenfor Stortinget, og vært gjenstand for mange slags tolking og mistolking. Men helt fra saken om Norsk språknemnd første gang ble behandlet av Stortinget, har det av Kirke- og undervisningsdepartementet, av fremtredende representanter for stortingsflertallet og av Norsk språknemnd selv (se f.eks. Svar på kritikk, s. 4 ff.) vært gitt klare uttrykk for at formuleringen må tolkes på historisk bakgrunn. Den gir i all sin knapphet en rammende karakteristikk av den språkutvikling som har funnet sted i vårt land i de siste hundre år, og setter en fortsettelse av denne utviklingen opp som et program for fremtiden. For den målforms vedkommende som advokat Schjødts part representerer, går det en klar språklig utviklingslinje fra Wergeland – Welhaven fram til vår generasjons diktere og forfattere. Denne utvikling har skjedd under påvirkning fra norsk folkemål i bygd og by. Den har derfor betydd en tilnærming til vår annen norske målform, nynorsken, og denne tilnærmingen er blitt forsterket ved at nynorsken i økende grad har støttet seg til de samme målføre som har påvirket det opprinnelig dansk-norske skriftmål. Programmet i den siterte passus går ut på at denne utvikling bør fortsettes. For så vidt kan man si at Norsk språknemnds mandat, som ethvert annet mandat, binder medlemmene. De som måtte ha den "sprogpolitiske oppfatning" at den utvikling som har funnet sted, enten aldri burde ha foregått eller iallfall burde vært avsluttet på det stadium som representeres av f.eks. Henrik Ibsen eller Sigurd Hoel, vil vanskelig kunne gi råd i språkspørsmål innenfor rammen av mandatet. Så lenge slike oppfatninger ikke kan sees å være kommet til uttrykk fra noe ansvarlig hold, antar departementet at denne bundethet er uten praktisk betydning."

Førstvoterande høgsterettsdommar "er enig i den fortolkning av Språknemndas formålsbestemmelse som er gitt i Kirkedepartementets brev, en fortolkning som er i overenstemmeise med det departementet anførte ved fremleggelsen av forslaget til vedtekter. – – – Det må også kunne konstateres at vel har språknemnda et i vedtektene fastlagt mandat – man kan gjerne si 'bundet mandat' – men mandatet gir ikke uttrykk for mer enn at den språkutvikling som har funnet sted i vårt land skal fortsettes. Og det sier intet nærmere om med hvilken fart tilnærmingen skal skje og heller ikke i hvilken utstrekning folkemål skal opptas i skriftspråkene."

Høgsterett kom etter dette til at Den norske Forfatterforenings vedtak om å vere med og peike ut medlemmer til Norsk språknemnd "ikke innebærer noen krenkelse av nøytralitetsplikten eller av andre grunner er i strid med foreningens formålsbestemmelse".

Etter dommen var fallen, kom Den norske Forfatterforening med eit nytt forlikstilbod til Forfatterforeningen av 1952 der dei konservative riksmålsmedlemmene vart lova fast representasjon i nemnda, og dertil vart stilte i utsikt å bli representerte i arbeidsutvalet. Etter noko tvil og vakling avviste Forfatterforeningen av 1952 tilbodet.

Eg har referert drøftingane og diskusjonen omkring formålsparagrafen såpass nøye for di det bør stå heilt klart at alle rimelege omsyn og interesser skulle vere sikra ved den ordlyd og den autoritative tolking paragrafen har fått. Ein må vere samd med Høgsterett at det her ikkje trengst noka vedtektsendring for at det skal takast omsyn til dei atterhald og den tolking som er føresett både i proposisjonen og i stortingsvedtaket. Når derfor striden mot språknemnda og formålsparagrafen stadig held fram, så kan ikkje det tyde noko anna enn at den konservative riksmålsfraksjonen arbeider for eit klart brot med den utviklingslina nyare norsk språkhistorie har følgt gjennom meir enn hundre år. Ei endring av formålsparagrafen ville for dei stå som ein demonstrasjon av at denne epoken i norsk språkutvikling er slutt. Det er lite rimeleg å tru at Stortinget vil medverke til ein slik demonstrasjon. I alle fall bør ein ikkje vere så politisk naiv at ein ikkje er klar over at konsekvensane av ein slik fullstendig kapitulasjon for ei språkleg pressgruppe ville bli store både for nemnda og for vår framtidige språkutvikling.

Medlemskap og oppnemning
§ 4 hadde opphavleg denne ordlyden: "Føresetnaden for medlemskap i nemnda er kvalifikasjonar i gransking eller måldyrking og vilje til å arbeida for tilnærming mellom dei to skriftmåla i samsvar med føremålet slik det er fastlagt i § 1."

Mot dette punktet vart det reist kritikk, oftast i samband med kritikk av formålsparagrafen og reglane for oppnemning. Departementet ser det i proposisjonen slik at utvalet ikkje har vilja slå fast noko anna enn det som bør vere ein føresetnad for medlemskap i alle nemnder, at medlemmene har nødvendige kvalifikasjonar og aksepterer formål og retningsliner for nemndarbeidet. Departementet peiker på at motlegga i altfor stor monn har forenkla det saklege innhaldet i paragrafen til eit spørsmål om sakkunne på den eine sida og tilnærmingsvilje på den andre. Det er ikkje her tale om noko anten – eller, men eit både – og, både kvalifikasjonar og samarbeidsvilje. Men departementet reknar dette som så sjølvsagt at dette punktet kan gå ut av vedtektene. (Jfr. elles Øverlands utsegn i VG 1945, sitert ovanfor s. 17.)

Når det galdt oppnemning av medlemmer i språknemnda, bygde både utkastet og proposisjonen på eit samarbeid mellom departementet og dei institusjonar og organisasjonar som skulle komme med framlegg om medlemmer. Medlemmer og varamenn skulle oppnemnast av Kongen etter tilråding frå departementet, som skulle peike dei ut mellom dei som var oppførte i framlegget frå kvar institusjon eller organisasjon. Både prinsipielle og praktiske omsyn talde for denne skipnaden, slik det er gjort greie for i proposisjonen. Det er jo òg ein vanleg framgangsmåte ved oppnemning av offentlege utval og nemnder – om dei da ikkje blir beinveges oppnemnde av departement eller regjering. Men også dette punktet i vedtektene vart tolka som forsøk på "statsdirigering", og i Stortinget sa statsråd Moen derfor ifrå om at det skulle ikkje bli gjort noka ombyting av rekkjefølgja i framlegga utan etter samråd med vedkommande institusjon eller organisasjon. Det var da òg det enklaste for departementet, og så vidt eg veit har departementet alltid i desse åra nøye følgt framlegga.

 

Det vart òg kritisert at departementet sjølv hadde rett til å nemne opp 6 representantar. Kyrkje- og undervisningsnemnda reduserte talet til 4, men i praksis vart det igjen auka til 5 ved at det i Riksmålsvernet vart fleirtal for å ikkje nytte den framleggsretten det var tildelt etter vedtektene. I Stortinget sa rektor Stang at mykje ville avhenge av korleis departementet nytta sin oppnemningsrett; personleg ville han leggje stor vekt på kven departementet sjølv oppnemnde "som representant for riksmålet".

Det skal vanskeleg kunne seiast at departementet i dei åra som er gått, har misbrukt oppnemningsretten sin. Dei departementsoppnemnde har alle tilført nemnda nyttig sakkunnskap, og kan heller ikkje seiast å representere noko felles språksyn. Det er såleis opplysande at mindretalet i kyrkje- og undervisningsnemnda hadde gjort framlegg om fast representasjon for skodespelarane, og at departementet derfor nemnde opp teatersjef Hans Jacob Nilsen som ein av sine representantar. Da Hans Jacob Nilsen året etter måtte gå ut av nemnda av personlege grunnar, oppmoda departementet rektor Edvard Stang, medlem av Riksmålsvernet, om å gå inn i nemnda, og den tidlegare talsmannen for mindretalet i Stortinget vart ein interessert og stimulerande medlem av nemnda. I byrettssaka mellom dei to forfattarforeiningane gav Stang nemnda mange lovord, og hevda at praksis på mange punkt låg nærmare mindretalsframlegget enn det fleirtalsframlegget som Stortinget vedtok.

 

Arbeid i gruppe eller i samla nemnd
Rektor Stang tenkte nok her bl. a. på diskusjonen om ei samla nemnd eller ei to-delt nemnd med ein bokmålsseksjon og ein nynorskseksjon. Bak usemja låg igjen på den eine sida otten for ei forsert utvikling med "overgrep" mot det eine eller det andre målet, på den andre sida otten for at nemnda skulle bli ein konservativ faktor som i altfor høg grad ville bremse på den medvitne eller umedvitne tilnærming som gjekk for seg. Både departementet og talsmenn for fleirtalet i Stortinget var redde for ei tvikløyving av nemnda i to skarpt skilde målgrupper. I det førebuande utvalet drøfte vi elles eit problem som heng saman med dette, nemleg eventuelle målsmenn som ikkje kjenner seg som representantar for eit særskilt skriftmål, men bruker begge eller kanskje har ei personleg målform som ligg i grenselandet mellom dei to offisielle målformene. Ein forfattar som Duun t. d. ville kanskje i ein viss periode (før 1917) hatt vanskar med å bli akseptert som representant for nynorsk skriftmål. Men nett slike representantar ville det vere verdfullt å ha med i nemnda, og nettopp i ei samla nemnd. Mindretalet i Stortinget la sterk vekt på ei nemnd som var delt i to grupper, kvar med sin gruppeformann og med særskild behandling av saker som vedkom ei enkelt språkgruppe.

Vedtektene byggjer på at det skal vere ei nemnd og eitt arbeidsutval med ein felles formann, med vedtak i samla nemnd eller samla arbeidsutval. Men der finst òg i nemnda ei naturleg gruppedeling med lik representasjon for begge mål i nemnd og arbeidsutval og med særskild sekretær for kvart mål. I praksis har det heile utvikla seg til å bli meir eit spørsmål om samarbeidsevne og samarbeidstilpassing enn om vedtektsformulering. I periodar med vanskelege saker og stor meiningsskilnad i nemnd og arbeidsutval vil det naturleg nok vere bruk for meir av drøftingar i gruppene. Det galdt bl. a. mykje av arbeidet med ny læreboknormal. På den andre sida er opne felles drøftingar ein viktig føresetnad for at medlemmene skal forstå dei problem og dei synsmåtar som gjer seg gjeldande i den andre språkgruppa. Ein kombinasjon av gruppemøte og felles drøftingar har ofte vist seg som ei tenleg arbeidsform. Men den endelege avgjerda av spørsmål som gjeld kvart einskilt mål, har alltid vori overlaten til representantane for vedkommande mål.

Sluttord
Under stortingsdebatten sa høgremannen John Lyng at det var "forholdsvis ganske ubetydelige dissenser" i framlegga til vedtekter frå fleirtalet og mindretalet. Enda tydelegare kom dette synet til uttrykk i Edvard Stangs innlegg. Når ein så held dette saman med dei konsesjonar til mindretalsframlegget som deretter vart gjorde før det endelege stortingsvedtaket, og dei vidare tillempingar som er gjorde i praksis etter at nemnda kom i arbeid, så skulle det ikkje vere i vedtektene grunnen må søkjast til den vedhaldande striden og taudraginga om nemnda. Heller ikkje kan ein godt seie at verksemda til nemnda har utfordra motstandarane på nytt. Den har nemleg i høg grad vori merkt av vilje til å ta omsyn til den konservative opposisjonen. Realiteten er nok heller den at ei språkleg yttergruppe ser sine interesser best tente med å stå utanfor og drive sin agitasjon utan dei hemningar og omsyn som følgjer med eit sakleg og forpliktande samarbeid i nemnda. Det er såleis lite rimeleg at eit samarbeidsorgan som Norsk språknemnd nokosinne kan greie å få yttergruppene til å vere med i eit språkleg samarbeid – same kor mange hender som blir retta ut til dei.

Oslo, juni 1963.

Alf Hellevik