Svaret er litt avhengig av perspektivet. Sett at A og B er handlingsmuligheter. Hvis vi zoomer inn og fokuserer på mulighet A, har vi ett alternativ (B) til A, altså noe annet vi kan gjøre (jf. latin alter ‘annen’). Det samme gjelder den andre veien: A er alternativet til B. Men når vi zoomer ut, ser vi at vi har to alternativ ved siden av hverandre – eller kanskje til og med tre eller flere.

For det er også perspektivavhengig hva vi i det hele tatt regner som et alternativ eller en mulighet.

Passivitet eller negativt utfall som skjult alternativ 

Hvis vi bare én handlingsmulighet (A) sier vi gjerne at vi ikke har noen alternativer (eventuelt «ett alternativ» og ingen andre).

Vi ser da bort fra at vi også kan la være å handle. Passivitet er nesten alltid et alternativ i vid betydning. 

Vi ser også gjerne bort fra alternativ med negativt utfall for oss. Vi underforstår altså vilkåret som innledes med «om» eller «for at» nedenfor: 

Vi har bare én mulighet (A) og ikke noe valg!
Vi har ikke noe alternativ til A!
Vi er nødt til å gjøre A!

… om / for at det skal gå bra (f.eks. om vi skal overleve).

Mer objektivt kan man likevel se situasjonen som et valg mellom to eller flere alternativer. 

Perspektivene blander seg ofte mens vi snakker, men selv om vi ikke opererer med vanlig matematisk logikk, kommer budskapet oftest greit fram.

Valg om handling og valg om alternativ/valgmulighet

Når vi velger (én gang) mellom alternativene/mulighetene, gjør vi et(t) valg. Vi kan derfor også si at vi har et(t) valg. Men ofte sier vi noe annet. 

Riktignok står valg for handlingen å velge, men det er også vanlig å kalle alternativene (mulighetene) som man velger mellom, for valg. Vi kan altså ha et valg mellom to «valg». Også på engelsk brukes choice fra gammelt av både om ‘choice between options’ og om selve the options. Alternativ er jo ikke noe gammelt ord i folkemålet, så andre ord må ha gjort nytten før.

Gammel betydning av alternativ

I eldre skriftmål finner vi også det omvendte forholdet: Substantivet alternativ kunne vise til valgsituasjonen enten–eller. Et eksempel fra 1831: «Der gaves nu virkelig kun et Alternativ: Borgerkrig eller overgivelse.» Men etter hvert kom ordet altså til å bli brukt mer og mer om hver av valgmulighetene.

Det heter «å velge (enten) pest eller kolera», som i «Skal jeg velge pest eller kolera?», men i uttrykk med «mellom» bør du bruke «og». Altså slik:

å velge (enten) A eller B
å velge mellom A og B
et valg mellom A og B
valget mellom A og B

Det å skrive eller mellom infinitivsuttrykk er likevel så vanlig at det ikke kan regnes som galt. Eksempel:

å velge mellom å kjøre eller (å) ta fly til Bergen
å velge mellom å kjøre og å ta fly til Bergen

På bokmål er man og en jevngode ord. Du kan velge selv. Men man er bare subjektsform. Bruker du man, må du huske å skrive en i objektsform og ens i eieform, slik:

Man/en kan velge selv (subjektsform)
Det er ens eget valg (eieform)
Språkrådet gir en valget (objektsform)
Man/en får være glad til (subjektsform)

Hvis du velger en, trenger du ikke tenke på de ulike formene.

Merk: Hvis du har begynt med det ene «systemet» (man + en eller bare en), bør du holde deg til det i resten av teksten. 

Uansett hva du velger, gjelder det å unngå monoton eller ufrivillig komisk bruk av ordene (jf. «en må være to når en skal ...»). Særlig hvis du bruker en, bør du variere litt med folk/de/du o.a. Men pass på at det ikke spriker for mye.

Eksempler på alternativ:

Folk kan velge selv. Det er deres eget valg. Språkrådet gir dem valget.
I Danmark spiser de (folk) mye ost.
I Norge har vi satset på fiskeoppdrett.

I det offentlige

I det offentlige bør man/en være forsiktig med å bruke de upresise pronomenene man og en i direkte informasjon eller instrukser til publikum. Hvis du for eksempel skriver

«Man gjør oppmerksom på at man har plikt til å sende inn skjemaet innen 1. desember»,

kan det oppstå tvil om hvem som skal gjøre noe. Skriv heller

«Vi gjør oppmerksom på at du må sende inn skjemaet innen 1. desember»,

eller mer direkte:

«Du må sende inn skjemaet innen 1. desember.»

Bruk også gjerne navnet på selve kontoret eller institusjonen.

Stilverdi

For noen er man det formelle og stive (knyttet til gammelt kansellispråk), for andre virker en stivest (knyttet til nyere byråkratspråk). Man er lånt fra tysk, en har norsk opphav, uten at det er avgjørende (men det er en viktig grunn til at offisiell nynorsk ikke har ordet man).

Du-bølgen

Det blir mer og mer populært å bruke du i skrift, og det er på mange måter bra, for det har lang tradisjon i talemålet. Det er en god løsning der man faktisk retter seg mot en tenkt leser. Det kan også brukes i allmenn betydning. Men vær oppmerksom på at det kan bli nærgående, og noen ganger paradoksalt:

Om du ble tatt for å være heks på 1600-tallet, kunne det ha store konsekvenser for helsa di.

Det skurrer kronologisk. 

I tørrere sakprosa bør man være litt forsiktig med virkemidlene. Mange reagerer på overdreven du-ing, så ta gjerne litt hensyn til den språklige «intimsonen» til folk.

Vi må regne kjempeliten som et innarbeidet ord i norsk, selv om vi ikke vil anbefale å bruke det i alle sammenhenger.

Vi har flere paradoksale forsterkere i norsk. Vi kan for eksempel si forferdelig fin uten at noen vil tro at vi mener noe annet enn fin. Ungdommelige slangord som dritgodt blir også forstått riktig (selv om eldre språkbrukere nok synes dritvondt er mer logisk). 

Det er ikke spesielt for norsk at det lages sammensatte adjektiver med litt paradoksale forsterkingsledd. For eksempel har svensk ordet jätteliten, som er helt parallelt med kjempeliten. 

Mange ord av dette slaget passer likevel dårlig i sakprosa eller i situasjoner der man venter å høre nøkternt «voksenspråk». Noen vil oppfatte kjempeliten som barnslig, og det kan vi ikke gjøre noe med.

Kanskje vil ikke kjempeliten bli oppfattet som helt nøytralt før ordet kjempe i sin opprinnelige betydning har forsvunnet fra norsk. 

Hva som regnes som nøytralt, er ellers avhengig av hvilke alternativ vi har til rådighet. Det at vi godt kan si bitte liten i stedet, gjør kjempeliten til et markert stilistisk valg. 

Men paradoksale forsterkere kan altså godt bli nøytrale med tida. Ord som svært, meget (= mye) og veldig har opprinnelig betydninger som passer dårlig sammen med liten. 

Det er ingenting formelt i vegen for å bruke trilemma på norsk.

Søk på nb.no og i andre tekstbasar syner at trilemma er brukt på norsk, t.d. her i ei bok utgitt i 1990:

Ordet står òg i Fremmedordbok av Dag Gundersen med definisjonen «valg mellom tre (oftest vanskelige eller ubehagelige) muligheter, jf. dilemma». Ordet er godt etablert i norsk filosofisk språkbruk.

Sjeldne framandord bør generelt berre brukast når det er grunn til å tru at dei vil bli forstått i målgruppa. For mange lesarar vil vel assosiasjonen til det kjende ordet dilemma vere nokså klår her, så det skulle gå greitt. 

Det er mogleg å lage samansetningar som tetralemma (4), pentalemma (5) og så vidare, men i dei fleste samanhengar vil vi nok rå ifrå å trekkje det så langt. Ein er med enklare ord i klemme (som i utgangspunktet = dilemma) mellom så og så mange val.

Før ble jeg regnet som riktigst etter sammenlikningsordene enn og som, men i dag er jeg (subjektsform) og meg (objektsform) valgfrie former i slike formuleringer. Det er også valgfritt å skrive de eller dem, men grunnlaget for valget er ikke nødvendigvis det samme.

Subjektsformen er den mest tradisjonelle i disse formuleringene. Før tenkte man seg at enn og som var subjunksjoner som innledet forkortede setninger. Med eksplisitt verbal ville det hett: «… enn jeg (subjekt) gjør (verbal)».

I dag regnes enn og som gjerne som preposisjoner, og etter preposisjoner bruker man jo objektsform (f.eks. «hos meg»). 

I bokmål har det lenge vært vanlig å bruke objektsformen meg i stedet for jeg. Nynorsk har i samsvar med tradisjonen i de fleste bygdemål holdt bedre på subjektsformen (eg) der det er grammatisk mulig å bruke den.

Du kan lese mer om dette i Norsk referansegrammatikk (s. 318–323) og i Nye grammatiske termer i skoleverket.

Vi ser nærmere på noen spesialtilfeller nedenfor.

«Enn meg» kan noen ganger forvirre

Du treffer flere enn meg

I dag kan den også bety det samme som 2 nedenfor:

1 ‘Du treffer også andre enn meg’

2 ‘Du treffer flere enn jeg (gjør)’

Derfor kan det noen ganger være lurt å skrive nettopp 1 eller 2 i stedet for «flere enn meg».

Ofte er «meg» likevel ganske entydig ut fra sammenhengen, jamfør:

Du liker henne bedre enn meg

Som jeg/meg

Det samme mønsteret som ovenfor finner vi ved som: Valgfritt «gjør som jeg/meg», men helst «gjer som eg».

Men det heter selvsagt fremdeles «Gjør som jeg gjør» når verbet står eksplisitt!

Enn de/dem

De og dem er i denne sammenhengen helt parallelle med henholdsvis jeg og meg.

Per tjener mer enn de (underforstått: gjør), mot nyere:
Per tjener mer enn dem

Det samme gjelder du/deg, vi/oss, hun/henne og han/ham (om vi ser bort fra at ham kan velges helt bort).

Merk: Det er en sterk tendens i moderne språk til å bruke objektsform i setninger som ligner på det siste eksempelet ovenfor, men en annen sterk tendens er at objektsformen dem taper terreng for de. Dette går nærmest opp i opp.

Enn de/dem + som

Her har vi den den samme valgfriheten, men men mange velger litt annerledes her. En grunn er at «de» kan stå for f.eks. «de personene», altså et determinativ med utelatt substantiv. (Det er ikke jo noe som heter «dem personene som» i skriftspråket.) Det trekker i retning subjektsformen «de». En annen grunn er at vi generelt har valgfritt «de/dem som» etter preposisjon. Eksempel:

hos de(m) som tjener minst

Mange skriver alltid «de som» etter preposisjon, særlig de yngre som ikke er fortrolige med «dem» i det hele tatt. De velger gjerne også «enn/som de som», altså subjektsform, selv om ellers måtte bruke objektsformen (f.eks. meg) etter «enn/som».

Vi får et paradoks. Se på dette eksempelet:

Per tjener mer enn de som tjener minst

Dette kan være et tradisjonelt valg av subjektsform hos «konservative språkbrukere. (Da fungerer «enn» som subjunksjon og «de» som subjekt med et underforstått verbal etter: «enn de som tjener minst, gjør».) Samtidig kan det være et «moderne» valg av objektsform (etter «enn» som preposisjon) hos unge som ikke bruker den tradisjonelle objektsformen «dem». 

I denne betydningen heter det ifølge ordbøkene avstemning, og det er mest brukt.

Avstemming (med to m-er) er helst ‘det å avstemme’ i regnskapssammenheng eller å avstemme (tilpasse) i andre sammenhenger. I Tanums store rettskrivningsordbok er avstemming reservert for fagfeltene elektro og økonomi. I valgsammenheng er det altså avstemning som gjelder.

Det typiske skillet mellom -ing og -ning ikke alltid relevant

Om et ord skal ende på -ing eller -ning, er ikke alltid helt avklart. Når ordet tydelig viser til en prosess, heter det ofte -ing (bygging, skaping). Når ordet viser til et resultat, heter det helst -ning (bygning, skapning). 

Slik sett kunne handlingen å stemme hett stemming (jf. nynorsk røysting). Men vi setter oftest av- foran, og da endres vilkårene litt.

Varianten -ning hevder seg nemlig generelt best i sammensetninger med preposisjon/adverb, som av-. Det er nok hovedgrunnen til at det heter avstemning om ‘votering’, for det er ikke noe rent logisk som taler mot -stemming her.

I bokmål er (av)stemming uten -n- i praksis altså reservert for andre saksområder. Dette står i motsetning til dansk, der -ning brukes uavhengig av betydning. Det kan likevel aldri være galt å skrive stemming om ‘det å stemme’.

Tellelighet?

Ofte finner vi en tendens til at -ning er mer brukt når begrepet er tellelig. Det er en logisk forskjell mellom avstemning i «en avstemning» (klart tellelig) og avstemning i «å gå til avstemning» (mer generelt), men dette prinsippet gjør seg nok ikke særlig gjeldende, blant annet fordi det blir overstyrt av tendensen til -ning i sammensetninger med preposisjon/adverb (som av-).

Å avstemme

Dette verbet betyr ‘å få til å stemme eller harmonere’. Her gir ordboka bare ett alternativ, uavhengig av nyanse (med hensyn til prosess, tellelighet o.a.), nemlig avstemming.

Du har ditt på det tørre. De som har greie på skip og skipsfart, bruker ofte verbet gå om båter, når de ikke bruker seile. 

Eksempler på å gå:

Båten går til Hammerfest.
Vi gikk med stykkgods til England.
Båten gikk (i fart) på England.
Skipet går i morgen.
Ferja går mellom Avvik og Oppstopperneset.

Med skuter legger man dessuten gjerne ut på tokt.

Større båter og skip kan gjøres seilingsklare og seile, enten de har seil eller ei: 

Hurtigruta seiler i allslags vær.

I den andre enden av skalaen har vi små bruksbåter. Hvis man skal ut og fiske eller i et annet ærend med en slik en, skal man med tradisjonelle ord rett og slett ut med den eller ta båten dit og dit, ikke kjøre ut. Deretter er man ute med båten. Er årene ute, heter det naturligvis gjerne at man ror hit eller dit (eller padler). (Man kan dessuten ro fiske med større båt enn robåt.)

Men det å kjøre båt har også sin plass i språket i dag, særlig når det er snakk om relativt små og raske båter, ikke minst slike som kjøres for kjøringens skyld. Men både små og store båter med motor kan kjøres slik og slik og hit og dit, f.eks. på grunn. Og bruker man motoren på seilbåten, er det vel kjøring.

(Dansk sejle kan til og med ha kano og vannscooter som objekt. Så langt tøyer vi det ikke på norsk.)

Vi skal ikke helt glemme føring heller. En skipsfører fører skipet dit det skal. Og selve skipet kan føre både seil, flagg, folk og varer.

Nøytrale valg er dra, reise og på nynorsk dessuten fare («ho fór med båten til …»). Men det kan lett bli flatt eller stivt om man unngår gå og seile. Man kan selvsagt, om man har råd, velge å dra eller reise på cruise, men kaptein Johnsen seilte/gikk med «Emperor of the Seas» til Karibia.

Du kan selv velge mellom variantene i en rekke ord som har valgfritt -tak- eller -tag-, men du bør bruke dem konsekvent. 

Variantene er altså helt valgfrie, men hvert ord bør likevel skrives konsekvent i en tekst. Ulike avledninger av for eksempel deltak-/deltag- bør også behandles likt (deltaking + deltaker osv.). Du trenger ikke behandle hele gruppen av ord med valgfritt -tak-/-tag- likt, men det virker ryddig om du ikke veksler helt på slump. Det er for eksempel liten grunn til skrive deltaker og mottaker ulikt.

Den neste bolken beskriver formenes stilling i rettskrivningen de siste hundre årene. Den er nok mest for spesielt interesserte. I den siste bolken tar vi opp bruken av hvert enkelt ord.

Dansk skriftspråk og reformene i 1938, 1959 og 2005

Variantene med g stammer fra skriftfellesskapet med dansk, mens k-en ble tatt inn som valgfri form i 1938. Dette var drøyt tretti år etter at dansk b, d, g for det meste ble omgjort til norsk p, t, k i rettskrivningen. Bokmålet hadde tidlig på 1900-tallet tatt i bruk flere  og flere tak-ord med obligatorisk norsk k, fra krafttak og mottak til opptak, tiltak, uttak og unntak. I lys av disse særnorske ordene var det rimelig å ha k-varianter også i ord med -tagelse, -tager og lignende. I 1938 ble de altså tatt inn som valgfrie former.

I 1959 ble det tatt et steg til: De gamle g-ene i tak-ordene ble redusert til sideformer (underordnede former) i rettskrivningen. I 2005 ble de sidestilt igjen, for i mange av ordene var g fremdeles i bruk både i tale og skrift. 

Mens for eksempel deltaker og mottaker vant fort fram i k-form, holdt antagelig, feiltagelse og tiltagende seg bra med g. En grunn til at k ikke vant her, er at selve ordene ikke hadde tradisjon med k i vanlig talemål rundt omkring i landet (i stedet brukte man blant annet henholdsvis trolig, mistak og økende). Enkelte andre ord, som for eksempel betagende, hadde ikke noe klart motstykke i folkemålet; derfor er det bare betagende som klinger riktig.

TAG-mot-TAK-liste

Her omtaler vi utbredelsen som variantene av hvert enkelt tak/tag-ord har hatt i norske tekster (vi har søkt ved hjelp av ngram-tjenesten til Nasjonalbiblioteket). Utbredelsen alene bør ikke avgjøre hva du velger, men det gir deg et grunnlag for egne valg. Bruk Ctrl + F til å finne ordet du er ute etter nedenfor. 

TAKER har overtak

De fleste ordene med -taker/-tager brukes for det meste med k, som vant fram mellom 1938 og 1990.

To sentrale ord er deltaker og mottaker, der k har dominert siden 1950–60-åra. Lønnsmottaker og særlig nyere ord som fjernsynsmottaker, radiomottaker og GPS-mottaker har stor overvekt av k.

Båndopptaker skrives nesten alltid med k, det samme gjelder i dag potetopptaker og tidtaker.

Disse menneskelige takerne har også helst k: leietaker, forsikringstaker, intiativtaker, lønnstaker, arbeidstaker, pristaker og arvtaker. I iakttaker skulle man kanskje vente mest g, siden ordet er en anelse gammeldags, men k har vunnet fram etter tusenårsskiftet. Bare én tager har klart overtak: avtager, og det skyldes nok mest at selve ordet er så lite brukt i dag.

Å blande tagere og takere i samme tekst er ikke særlig godt motivert.

TAGENDE har overtak

Det viktigste unntaket fra det som står i overskriften, er deltakende, som helst har k. Det henger jo sammen med deltaker ovenfor.

Ellers dominerer g i ord som har lite grunnlag i vanlig norsk talemål, som betagende, inntagende og overhåndtagende. Her må man kunne bruke g selv om man bruker k ellers, uten å bli beskyldt for å være inkonsekvent. Eller man kan velge helt andre formuleringer.

Foretagende er ennå vanligst, nok fordi konkurrenten snarere er foretak enn foretakende.

Også i avtagende og tiltagende har g overtak. Det er kanskje uventet, men det henger sammen med at det på norsk helst heter minkende og økende.

Litt underlig er det at nærtakende med k ikke har fått bedre feste.

TAKELSE og TAGELSE vakler om kapp

Igjen finner vi en delta-avledning blant de mest typiske k-ordene: deltakelse. Også fritakelse har oftest k, men det korte fritak er uansett det vanligste. Gjentakelse har mest k. Overtakelse og overtagelse står i et uklart forhold, men trolig dominerer overtakelse. Mottakelse har fått overtaket først i den senere tid, trolig med drahjelp fra mottaker. Mest uventet er k-overtaket i vedtakelse, for det er sjelden dette ordet brukes nå for tiden (jf. det vanligere vedtak).

Iakttagelse er nok vanligst (tross iakttaker), men k haler innpå. Det samme gjelder antagelse.

Unntagelse og opptagelse har mest g, sikkert fordi det er de enkle og greie kortordene unntak og opptak som har vunnet fram, ikke alternativet med -kelse. Feiltakelse med -k- har vunnet fram i det siste (jf. også mistak). 

Man kan langt på vei gjennomføre enten g eller k i de ordene man trenger ovenfor.

TAKELIG og TAGELIG

Mottakelig skrives oftest med k (jf. mottaker ovenfor), men uimottakelig ses oftere med g for k.

Antakelig med g var i ferd med å vinne fram, men antagelig har trolig dratt fra igjen. (Konkurransen med formodentlig, trolig og sannsynligvis forstyrrer bildet; for eksempel kan man regne med at trolig brukes mer av dem som ville brukt antakelig.) Uantagelig har nok hatt mest g hele tiden, som man skulle vente av det litt gammeldagse ordet. Også i påtagelig er det fremdeles mest g, men forspranget er ikke stort.

Andre ord

Tagning brukt om sammenhengende del av innspilling, som i engelsk take, har overtaket på takning. Men i tidtaking er det omvendt. Avtagbar står fremdeles sterkere enn avtakbar. Som i andre tilfeller kan det være påvirkning fra og støtte i dansk og svensk.

Fokus er et godt ord i og for seg, men det brukes vel mye på bekostning av andre ord. Direkte ulogisk bruk bør unngås. 

I Bokmålsordboka står dette om ordet fokus:

1 fys.: brennpunkt for linse
2 midtpunkt, sentrum «komme, stille i fokus / være i fokus for interessen»
3 med., sete for sykelig prosess
4 språkv: del av språklig budskap som avsenderen oppfatter som viktigst

Om ordet fokusere står det:

1 variere plasseringen av optiske linser for å få skarpest mulig bilde av et objekt
2 bringe i søkelyset, konsentrere oppmerksomheten om «fokusere problemene / fokusere oppmerksomheten på arbeidstakerne / fokusere på maktstrukturer i samfunnet

Fokus blir nå ofte brukt i overført betydning, ofte helt uten kontakt med brennpunktbetydningen og den «optiske» logikken. En slik utvikling er ikke enestående, og med tiden vil grunnbetydningen kanskje blekne helt, slik at fokus bare blir et kortere synonym for ‘oppmerksomhet’. Slik er det nok blitt i engelsk, der alle slags focus finnes i dagligspråk og etablert fagterminologi.

Da er metaforen som bilde steindød.

Men foreløpig er bildebruken levende for mange norske språkbrukere. De kjenner altså grunnbetydningen såpass godt at de irriterer seg over ukritisk bruk av ordet, både ulogisk bruk og motepreget overforbruk. Det er i det hele tatt fornuftig å være litt på vakt mot moteord og prøve å variere ordbruken.

Greie og ugreie kombinasjoner

Det å ha eller å sette noe i fokus er helt i pakt med den bokstavelige (optiske) betydningen. Tydelig fokus og klart fokus gir ikke så verst mening. Å ha fokus på (kjent fra rundt 1968) kan nok forsvares, men det er altså en nyere uttrykksmåte for å ha i fokus. Å fokusere på kan være et tryggere valg, men merk at dette også har vært litt av et moteord.

Stort fokus er litt spesielt. Det kan nok brukes i teknisk sammenheng om mindre grad av fokus. For hvis fokus er større enn et punkt, er det jo tilsvarende mer uskarpt. Men det er ikke det man tenker på når man bruker det i overført betydning. Bildet er altså tvilsomt.

Det finnes riktignok en løsere betydning av fokus, noe à la fokusområde. Hvis vi godtar fokus brukt om et område som trer skarpt fram, har vi forlatt «linselæren» og tatt steget fra det endimensjonale (punktet) til det todimensjonale. Da er det vanskelig å avvise stort fokus og utvidet fokus helt, og vi nærmer oss bredt og økende fokus. Men det går uansett en grense for hvor mye som med rimelighet kan pakkes inn i et sentrum for oppmerksomheten, om det er aldri så todimensjonalt. Blir fokuset veldig «stort», prioriterer man jo alt, noe som er både praktisk og språklig umulig.

Vi kan ikke se helt bort fra den medisinske og den språkvitenskapelige betydningen, jamfør betydning nummer 3 og 4 fra Bokmålsordboka ovenfor. Men selv om man finner tidlige eksempler på større fokus og hovedfokus, er ikke 3 og 4 ovenfor særlig relevante for den moderne utvidede bruken av fokus på.

For mange språkbrukere som har den optiske grunnbetydningen noenlunde present, vil uttrykksmåter som de følgende skurre kraftig:

sterkt/sterkere fokus (1975)
bredt/bredere fokus (1986)
økende/økt fokus (1986)
høyt/høyere fokus (1997)

(Årstallene viser til første pålitelige treff i norsk litteratur slik den ter seg på bokhylla.no.)

Komme særlig i fokus (1967) er imidlertid uproblematisk, og kombinasjonen særlig fokus på er vanskelig å kritisere hvis man først har godtatt fokus på. Videre kan mer i fokus og mer fokus på tolkes «statistisk» som oftere i fokus, og det er greit.

Hvor man bør si definitivt stopp, kan vi nok ikke avgjøre. Men vi vil gjerne peke på et skrekkeksempel fra Internett, nemlig akselererende fokus. Her føler vel noen hver trang til å trekke i nødbremsen?

Alternativ 

Valget er avhengig av hvor brukbare de tradisjonelle alternativene er. Toget har nok gått litt fra noen av dem, rent stilistisk:

å konsentrere seg (mer) om
å sette søkelyset på
å rette oppmerksomheten mot, vie mer oppmerksomhet
å sette (høyere) på saklista

Disse kan neppe erstatte å ha fokus på i alle sammenhenger. Men vil man virke traust og pålitelig, kan man i det minste bruke dem til å variere med. Man skal heller ikke glemme helt enkle, upretensiøse og tidløse løsninger som

å arbeide (mer) med
å tenke/se (mer) på
å følge (nøye) med på
å legge merke til

Hovedfokus kan være noe så enkelt som det viktigste eller det mest sentrale.

I eldre nynorsk var det mye både lett og fyndig å velge mellom:

å ansa på
å akta på
å gå åt (pret.: gådde åt)
å gje gaum på

Noe som var i fokus, var dermed påansa, påakta, åtgådd (= ‘lagt merke til’), og i beste fall vakte det åtgaum ‘oppmerksomhet’. Om noe som «får stadig mer/mindre fokus», kan man nok fremdeles si at det blir meir/mindre påansa/påakta.

Når man viser til enkeltpersoner, kan man ofte rett og slett la være å nevne hudfargen. Ellers er det vanligste alternativet svart og hvit.

«Nullalternativet»

I en ideell verden ville alle enten vært blinde for hudfarge eller ikke opplevd hudfarge eller omtale av hudfarge som belastende. Men siden verden langt fra er ideell, er det en god idé å redusere omtalen av hudfarge til et minimum og alltid vurdere om emnet virkelig er relevant. På ung.no står det et opplysende svar som er skrevet i samarbeid med Antirasistisk senter, se utdraget nedenfor:

En ting du kan tenke på er jo om man i det hele tatt trenger å beskrive noens hudfarge eller om man kan finne andre trekk ved det mennesket for å beskrive det. Kanskje det er noe ved et menneske[s] personlighet som like godt kan beskrive det, som hudfargen. Det kan oppleves som godt og fint at ikke hudfargen alltid er det som definerer en hvis man er brun i huden. Om man skal snakke om en hel gruppe og må bruke [ord for hudfarge], er brun, svart eller melaninrik helt fine ord å bruke. 

Svart og hvit er greit

Når man viser til den gruppen av mennesker som tidligere ble omtalt med det såkalte n-ordet, er svarte mennesker et ganske trygt valg. Black ble tatt i bruk som en selvhevdende betegnelse av svarte amerikanere i 1960-åra. Betegnelsen fikk stort gjennomslag og kan i dag regnes som både nøytral og positivt. Den kan brukes uten nøyaktig referanse til hudfarge og dekker det som før også het farget. Svart viser altså snarere til ikke-hvit identitet enn til spesielt mørk hudfarge.

De siste tiåra er det også blitt vanlig å bruke brun om folk med medfødt mørk hudfarge, og hvis folk selv ønsker å bli kalt brune, må det være greit, selv om ordet også har andre betydninger på norsk (bl.a. solbrun). Betegnelsen kan favne videre enn svart og gjelde alle som ikke oppfatter seg som hvite, men brukes gjerne om en tredje kategori (jf. «farget»).

At svart er greit, betyr på ingen måte at substantivavledningen svarting er det. Det er et sterkt rasistisk ord. En bør forresten la være å skrive de svarte (eller de hvite for den del); det virker sementerende og minner om en tid da «de sorte» var noe fjernt og helt for seg selv sett fra Norden.

Farget er ikke fullt så greit

Farget regnes av mange som utdatert og kan oppfattes mer eller mindre negativt, særlig gjelder det ekvivalenten colored i USA. Et nyere og positivt oppfattet alternativ er person of color/colour, men dette uttrykket er umulig å oversette direkte til norsk; *person av farge er en engelsk grammatisk konstruksjon som vi fraråder. Skal det oversettes til noe lignende, kommer man neppe utenom farget.

Mørk(hudet) og lys(hudet)

Mørk i huden og lys i huden, eller bare mørk og lys, er i utgangspunktet romslige og deskriptive betegnelser. De brukes mye og virker for det meste nøytrale. Mørkhudet er særlig brukt i skrift, da gjerne i forbindelse med signalement og beskrivelse av både øyenfarge, hårfarge og hudfarge. (Mørk og lys brukes også om variasjon blant «hvite», mest med referanse til hårfarge. I denne sammenhengen er både disse ordene og mørkhåret og lyshåret nøytrale.)

Flere svarte mennesker oppfatter likevel mørkhudet som belastende; sannsynligvis henger det sammen med overdreven fokusering på hudfarge i negative sammenhenger. Hvis man først bruker ordet, bør man ikke la det stå substantivisk, som i mørkhudet/mørkhudede alene, i det minste bør man legge til person(er) eller noe annet. Ofte kan med mørk hudfarge eller som er mørk(e) i huden være et bedre alternativ.

Melaninrik er nøytralt eller positivt, men ikke innarbeidet

Rundt tusenårsskiftet ble det laget et nytt adjektiv: melaninrik. Noen mener at melaninrik og motstykket melaninfattig er ladde ord, men de er i utgangspunktet nøytrale og deskriptive nok. Melanin er et pigment som folk rett og slett har mer eller mindre av. (Forleddet melan- er fra gresk melas, som betyr ‘mørk, svart’.) Merk at ordet ikke er laget for å dele inn menneskeheten på et nytt biologisk grunnlag, poenget er bare å ha et et ikke-belastende ord for alle som blir oppfattet og diskriminert som «ikke-hvite». Det er altså ikke ment som et ord for «rase», men et ord mot rasisme, for å si det litt enkelt.

Tida får vise om ordet vinner fram. Språkrådet mener det er i tidligste laget å ta det i bruk i vanlig tekst fra det offentlige. Ellers står folk selvsagt fritt.

Amerikanske forhold

I omtalen av amerikanske forhold har afroamerikansk og afroamerikanere vært brukt nøytralt. I engelsk er det i ferd med å bli avløst av de tyngre alternativene afrikanskamerikansk (african american) og afrikanskamerikanere. Denne prosessen har ikke kommet like langt her til lands, men begge de sistnevnte ordene har vært i bruk i norsk lenge.

Merk at black american er et videre begrep enn african american.

En opplysende artikkel om amerikanske forhold og ordbruken i engelsk (fram til 1992) er Changing Racial Labels: From «Colored» to Negro» to Black» to «African American».

Det er vanskelig å følge med på utviklingen i engelsk, som legger stadig sterkere føringer på norsk språkbruk. Det er ikke selvsagt at norsk må henge med i alle svingene. Det viktigste er å bruke ord som de fleste berørte i Norge kan leve med, som ikke bryter med norsk grammatikk, og som ellers kan fungere greit.

Når det gjelder ubestemt flertall av intetkjønnsord på bokmål, er det vanskelig å gi enkle regler.

Flerstavingsord 

Bare -er

Ord med e-utlyd (eple, stykke) har -er i flertall på bokmål:

flere epler, flere stykker

Valgfri -er

Lånord som slutter på en annen vokal enn -e, har oftest  valgfrihet:

flere drama/dramaer, firma/firmaer, miljø/miljøer, nivå/nivåer, skjema/skjemaer, tema/temaer

Det samme gjelder ord med konsonantutlyd. Her finner vi blant annet kontor:

flere album/albumer, alternativ/alternativer, apotek/apoteker, apparat/apparater, argument/argumenter, arrangement/arrangementer, bibliotek/biblioteker, departement/departementer, distrikt/distrikter, dokument/dokumenter, fenomen/fenomener, hotell/hoteller, motiv/motiver, nitrat/nitrater, organ/organer, papir/papirer, poeng/poenger (sjeldnere p.-er i sport), prinsipp/prinsipper, problem/problemer, program/programmer, prosjekt/prosjekter, selskap/selskaper, sertifikat/sertifikater, system/systemer, universitet/universiteter

Brorparten er lånord. Ved disse ordene står koden n3 i Bokmålsordboka.

Spesielle grupper

De fleste ord på -um og -eum/-ium er en sak for seg. Her er henholdsvis -a og -eer/-ier de vanlige formene. Ved disse ordene står bare koden n i nettordboka. Trykk på koden for å få den nøyaktige bøyningen.

flere fakta
flere mysterier

Enstavingsord (og sammensetninger med slike)

Uten -er

Merk først at de aller fleste enstavingsordene slipper bøyning i flertall:

flere barn, hus, lam, strå, tak, vers osv.

Disse er markert med n1 i Bokmålsordboka.

Med -er

På den andre siden er det noen få som faktisk skal ha -er i flertall, f.eks. 

flere tøyer, salter

Disse er merket med n i Bokmålsordboka.

Valgfri -er

Så er det altså de som kan få -er i flertall, valgfritt. De er markert med n3 i ordboka. Dette er en blandet gruppe historisk sett. Noen er gamle lånord:

flere brev/brever, fartøy/fartøyer, felt/felter, gods/godser, kart/karter, punkt/punkter, skilt/skilter, skjørt/skjørter, stoff/stoffer, verb/verber

Her kan man velge å følge hovedmønsteret i norsk (flere brev, fartøy osv.) uten at det volder problemer, men særlig stoffer kan av og til ha en presiserende verdi.

Vi har også noen gamle arveord med valgfri bøyning: 

flere blad/blader, bord/border, fat/fater, huller og verker. 

Flertalls-er var vanligere før. Stilnivå kan styre valget i noen tilfeller, for eksempel er huller relativt oftere brukt om teoretiske hull enn om hull i håndfaste ting, og høl heter bare høl i flertall.

Merk forresten nyansen ved bryster: Denne formen er vanligere når ordet viser til de brystene kvinner har to av, enn ellers. 

Endelsen -er fra sør

Dansk har flere flertallsendelser enn norsk i intetkjønn (vi kan finne både -er og -e der vi har -er eller ingenting). Dansk er den historiske hovedgrunnen til at vi har flertallsendelser i intetkjønnsord i skriftmålet. Men i noen tilfeller kan norske dialekter/sosiolekter med mer flertalls-er enn annen norsk ha spilt en viktig rolle. Det gjelder særlig sørøstnorsk og bergensk. I visse varianter av sørøstnorsk (men ikke i bokmål) finner vil til og med former som flere huser. 

Endelsen -er i ord som har hatt et annet kjønn før

En undergruppe med intetkjønnsord hatt et annet kjønn i eldre tid, som krevde r-endelse i flertall da. Her finner vi også en del mer hjemlige ord, f.eks. kinn/kinner (før hunkjønn), lodd/lodder (hankjønn, jf. en lott), skrift/skrifter (hunkjønn), syn/syner (hunkjønn). To eksempler på obligatorisk -er er flere lemmer og steder (hankjønn, jf. nynorsk stader). Det er ikke noen nødvendig sammenheng mellom -er i disse ordene og -er i de andre ordene som er nevnt i denne artikkelen.

Hva skal jeg velge?

Formvalget i enstavingsordene klarer folk stort sett å gjennomføre på egen hånd, på grunnlag av språkfølelsen. Vi får flere spørsmål om typen kontorer, og noen forteller at de har både sterke og uklare følelser for de ulike formene. Det er ikke så rart. Noen føler at formene med -er er mest tradisjonsrette innenfor skriftmålet, og det kan de ha rett i. Andre synes at nettopp disse formene virker barnslige, kanskje fordi de representerer utjevning av substantivbøyningen.

Om vi leter etter nytteverdien av -er, finner vi den helst i kjemien (jf. nitrater og obligatorisk salter). Her kan det være upraktisk å sløyfe endelsen. Ellers er behovet for skille mellom entall og flertall sjelden stort. De færreste savner formen flere huser.

Det er fritt valg mellom formene der det ikke er betydningsnyanser (se ordboka). Man behøver heller ikke å være konsekvent (bortsett fra med hvert ord, selvsagt), men det kan være lurt å lage seg noen regler i stedet for å blande helt tilfeldig.

Du kan i prinsippet kombinere former på slump, men det er vanlig å peile seg inn mot enten såkalt radikalt bokmål (mye -a) eller såkalt moderat/konservativt bokmål (lite -a, i retning dansk). Statistisk sett er a-former mest brukt om det mindre formelle og høytidelige, men det er ikke nødvendig å rette seg etter statistikken.

Det finnes ingen offisielle regler for eller mot å bruke a-endelser i noen sjanger. Det finnes heller ingen offisielle regler mot å blande a-endelser og andre former på slump. Det kan likevel være en god idé å følge visse retningslinjer for kombinasjon av former, og man bør i alle fall behandle hvert ord konsekvent i en vanlig sakprosatekst.

Nedenfor gir vi deg en bakgrunn som du kan bruke til å lage dine egne retningslinjer. Hvis du blir utålmodig, kan du hoppe til de nummererte listene.

Rettskrivningshistorien 

I den prosessen der dansk ble til dansk-norsk og senere til riksmål og bokmål, ble særnorske ord og former ujevnt innført. De ble først tatt i bruk i skildring av norsk natur og folkeliv. Også senere har de «radikale» formene (diftonger og a-endelser) blitt brukt mest om det konkrete, det naturlige og det folkelige – med andre ord det stilistisk «lave». 

I rettskrivningene fra 1938 og 1959 ble a-endelser gjort obligatoriske i mange ord. I 1981 ble a-endelsene valgfrie igjen. Men i praksis består skjevheten, og den utvikler seg i uventede retninger, som vi skal komme tilbake til.

Du finner mer om utviklingen av bokmålet i denne artikkelen av Boye Wangensteen i Språknytt.

Retninger du kan velge mellom

Som språkbruker er du som sagt ikke bundet av hverken statistikk eller konvensjonell stilistikk. Du kan i prinsippet komponere selv, for eksempel i en av disse retningene:

1) gå lenger i konservativ retning (mot dansk) enn normalt (ingen a-endelser)

2) følge tendensen fra 1900-tallet til å bruke a-endelser som stilmarkør (i konkrete og «jordnære» ord eller i tilsvarende stil; i substantiv, verb eller begge deler)

3) bruke (lite eller mye) a-endelser uten noe (tradisjonelt) system (jf. oppløsningen av trekjønnssystemet nedenfor)

4) bruke mye a-endelser ganske konsekvent, forankret i systemet i norske dialekter (uten hensyn til hva noen regner som «dannet talemål»)

1–4 er altså bare en beskrivelse av tendenser.

To hovedretninger i talemålet

I de fleste norske dialekter henger a-endelsene (eller tilsvarende vokalendelser) tradisjonelt tett sammen. Kort sagt: Sier man hytta, sier man også tia (tida), og sier man sovna, sier man også kasta (retning 4).

I kontrast til dette har vi tendensen til å veksle mellom endelser etter humør og emne. Det er nok mest typisk for middelklassen i de store byene, jf. en ytring som «tiden går fort på hytta» (retning 2 eller 3).

Noen retninger i litteraturen

Statlig prosa gikk lenge i retning 2, men tenderer nå mot 1. A-endelsene fikk ikke feste i de fleste abstrakte ordene eller i den formelle og høytidelige stilen (f.eks. i lovspråk). Dokumenter fra det offentlige er oftest kjemisk frie for a-endelser i både substantiv og verb, selv om disse endelsene egentlig er valgfrie. 

Utover på 1900-tallet ble det vanlig å følge retning 2 til en viss grad i skjønnlitteraturen. Forfattere som kjenner tradisjonelt by- og bygdemål godt, har gjerne prioritert a-endelser i hunkjønn framfor a-endelser i verb. Yngre forfattere som har nyere bymål som rettesnor, prioriterer nok oftere a-endelse i verb, og da særlig i uhøytidelige passasjer. 

Ny retning i talemålet: oppløsning av trekjønnssystemet

Mange yngre mangler den tradisjonelle følelsen for hva som er hunkjønnsord, men har lagt merke til at mange uhøytidelige ord får a-endelse. Dermed har a-ending de siste tiåra blitt delvis forvandlet fra hunkjønnsmarkør til stilmarkør for emnet eller ytringen. 

En rekke ord som i uminnelige tider har vært hankjønnsord, er observert med a-endelse i de siste åra. To ytterliggående eksempler er «oksa» for «oksen» og hunkjønnsformen «lita» (eller «litta») brukt sammen med hankjønnsord. Samtidig som a-en sprer seg der den tradisjonelt ikke hører hjemme, brer hankjønn (eller felleskjønn) seg på bekostning av hunkjønn i umarkert tale og normalprosa, slik at flere sier f.eks. «musen» (som før var meget uvanlig i hverdagstale utenom Bergen og små miljøer i de store byene).

Retning 2 har ryddet vei for retning 3, som kan stå i vekselvirkning med retning 1.

Du kan rote eller rydde

Retning 1 og 3 krever ingen spesiell innsats. Men hvis du vil legge skrifttradisjon eller tradisjonelt norsk talemål til grunn, må du studere ordene litt nærmere og gjøre noen valg. 

Her kommer tre eksempler i retning 1, 2 og 4. 

1) Kjerringen hoppet stav over husene. Dronningen kastet brevene og tok av kronen.

2) Kjerringa hoppet (hoppa) stav over husene. Dronningen kastet brevene og tok av kronen.

4) Kjerringa hoppa stav over husa (husene). Dronninga kasta breva (brevene) og tok av krona.

Eksempel 1 kan tolkes som bergensk eller stivt riksmål, avhengig av hvem som har skrevet det. Eksempel 2 representerer ganske vanlig stilistisk forskjellsbehandling. Eksempel 4 svarer til vanlig tradisjonelt norsk talemål i de brede lag. Det kan lages en rekke mindre motiverte eksempler, særlig i retning 3.

Som nevnt står -a i substantiv tradisjonelt sterkere enn -a i verb litteraturen. Her er noen mer spesifikke merknader som gjelder håndteringen av ordene innenfor hver ordklasse:

Ulike verb: Kastet og hoppa er en mulig kombinasjon, men virker umotivert, i alle fall når ordene brukes i sin grunnbetydning. Du kan godt velge enten -et + -et eller -a + -a i disse to, uavhengig av emne og dagsform. Ovenfor har vi likevel bare kastet ved siden av både hoppet og hoppa, siden det er dronningen som kaster.

Ulike substantiv: Du kan skrive kjerringa og dronningen med de konvensjonelle sosiale markørene (i retning 2) eller jevne ut til enten kjerringa og dronninga (retning 4) eller kjerringen og dronningen (retning 1). En slik utjevning stemmer med de fleste former for tradisjonelt norsk talemål. Å snu skrifttradisjonen på hodet og skrive kjerringen og dronninga har dårlig grunnlag, om det da ikke er for å drive gjøn med språksosiale konvensjoner.

Ulike intetkjønnsord: Ovenfor representerer hus intetkjønnsordene. Intetkjønn flertall med -a (husa, epla) henger språkhistorisk nøye sammen med hunkjønn på -a og har samme status i rettskrivningen, men står likevel svakere enn hunkjønns-a i praksis, særlig i skrift. Derfor har vi lagt til husene i parentes. Enda litt svakere står a-endelse i de intetkjønnsordene som har e-utlyd, som eple (altså oftere husa, breva og folka enn epla).