Det heter midnattssol og høytrykksspyler med binde-s (fuge-s).

Tommelfingerregelen i dag er denne: Dersom første ledd (altså her midnatt og høytrykk) har fuge-s i alle andre sammensetninger, skal det også være fuge-s før sisteledd som begynner med s.

Hvis du er ganske sikker på at det heter f.eks. midnattsgudstjeneste og høytrykksaktivitet, kan du altså ta sjansen på midnattssol og høytrykksspyler. Hvis du ikke er sikker, bør du slå opp i ei ordbok, for eksempel i Tanums store rettskrivningsordbok, som er den ordboka som inneholder flest sammensetninger.

I eldre litteratur kan du finne midnattsol, ikke minst i landsmål, og det kan være gode grunner for det, som vi ikke skal komme inn på her.

Ifølge Tanums store rettskrivningsordbok, som er den ordboka som inneholder flest sammensatte ord, skal det være binde-s (fuge-s) i alle sammensetninger med barnevern som førsteledd. Barnevernstjenester er altså riktig.  Likevel kan barneverntjenester neppe kalles feil.

I 1968 anbefalte Språkrådet benevnelsen barnevernspedagog etter en henvendelse fra Norges kommunal- og sosialskole. Malen var blant annet barnevernslinje og barnevernskurs, som man mente var vanligere enn variantene uten s. Barnevernsnemnda ble skrevet med -s-.

Barneverntjenester uten s har likevel vært dominerende i skrift til nylig, og den relevante loven har hett barnevernloven. (Det er ganske vanlig å lage lovnavn uten fuge-s. Fuge-s står generelt sterkest i innarbeidede sammensetninger, svakest i ord som så å si lages på samlebånd.) Den nye loven om barnevern fra 2021 har likevel fått kortnavnet barnevernsloven.

Det som står i Tanums ordbok, kan regnes som korrekt rettskrivning så sant det ikke motsies av andre normkilder. Når det gjelder fuge-s i treleddinger, må det tas et lite forbehold: Statusen til Tanums ordbok på dette området er til dels avhengig av at ordboka har fanget opp det som har vært gjengs bruk (usus). I dag har vi gjennom nb.no bedre oversikt over norsk språkbrukshistorie – vel å merke den skriftlige – enn noen ordbokredaksjon tidligere har hatt.

Andre ord med -vern- + s

Ser vi etter i litteraturen på nb.no, finner vi oftest -s- i sammensetninger med:

• ETTERVERN- (ettervernsarbeid, ettervernssenter, ettervernstilbud)
• HEIMEVERN- (heimevernsdistrikt, heimevernsøvelse)
• LANDVERN- (landvernssoldat)
• RETTSVERN- (rettsvernskrav, rettsvernsregel)

De understrekede variantene står med s også i Tanums. Men Tanums har rettsvernregel uten s.

Andre ord med -vern- mest uten s

Riktig skrivemåte er markedssjef, altså med binde-s.

Det samme gjelder alle andre sammensetninger med marked og nynorsk marknad: markedsanalyse, markedsføring, markedsøkonomi osv.

Du kan gå ut fra et ord som oftest har s etter seg i sammensetning, også har det når neste ledd begynner med s. Med andre ord: Vet du at det heter markeds + føring, kan du regne med at det heter markeds + sjef.

Bruk Nynorskordboka og Bokmålsordboka når du er i tvil. Den ordboka som inneholder flest sammensetninger, er Tanums store rettskrivningsordbok, som du også finner på ordnett.no. 

Nei, det heiter medlemskap, altså utan nokon ekstra s (binde-s).

Medlemsland er ei samansetning av to sjølvstendige ord: medlem + land. Samansetningar får ofte binde-s, og alltid når medlem er førsteledd.

Medlemskap er derimot ikkje ei samansetning av to sjølvstendige ord, for skap kan ikkje stå på eigne bein. Skap i denne tydinga er berre eit såkalla suffiks, som -het og -else. Når vi legg til eit suffiks, heiter det avleiing. Avleiingar får ikkje automatisk den binde-s-en som samansetningar med same fyrsteledd får.  

Somme lurer på kvifor det «likevel» heiter fellesskap med to s-ar. Svaret er at vi ikkje har nokon binde-s her heller, men dei to ledda felles- og -skap. Rett nok kjem felles historisk sett av felle (eldre félagi) pluss genitivs-s, men i dag reknar ein felles som eit sjølvstendig ord.

Det er valgfritt med s i sammensetninger med region-. 

Tanums store rettskrivningsordbok (Oslo 2005) inneholder flere sammensetninger enn Bokmålsordboka og er en god kilde i denne sammenhengen. Alle sammensetninger som der er nevnt under region, har valgfri binde-s: regionbok/regionsbok, regionplan/regionsplan, regionplanlegging/regionsplanlegging, regionsjef/regionssjef osv.

Det ser ut til at region- uten s er det eldste og tradisjonelt mest brukte i mange av ordene med region(s). S-en er altså ikke nødvendig, men den sprer seg, sikkert fordi mange andre ord på -ion har s i sammensetning.

De ordene du spør om, er ikke med i Tanums, men mønsteret er klart: Det er valgfritt med binde-s i disse ordene. Det gjelder også regionreform/regionsreform, som er blitt et aktuelt ord. Regionreform er det vanligste.

Kort sagt er det mye vingling med såkalt fuge-s (eller binde-s) i norske sammensetninger. Når du er i tvil om det skal være s eller ikke i et ord med tre ledd, må du rett og slett slå opp i ordbøkene. Finner du ikke det aktuelle ordet der, må du se på ord med samme andreledd. 

Du kommer langt med Bokmålsordboka og Nynorskordboka, men du finner flest lange sammensetninger i Tanums store rettskrivningsordbok.

Det er dessverre ikke mulig å sette opp faste regler for når det skal være binde-s i sammensatte ord. I ord med to ledd finner vi begge deler i rikt monn. Binde-s er svært vanlig i sammensetninger med både intetkjønnsord, hankjønnsord og (i litt mindre grad) hunkjønnsord (jf. for eksempel lands-, kvelds- og tids-, men sol-).

Mønsteret for lengre sammensetninger går på tvers av mønsteret for kortere sammensetninger.

Allment om -s- i såkalte treleddinger

Det er oftere binde-s i treleddinger (ord som består av tre ord) enn i andre sammensetninger. Kort sagt er hovedmønsteret s etter andre ledd. S-en får her en spesiell funksjon: å markere skillet mellom et sammensatt forledd og et etterledd. Eksempel: rødvinsflaske står for rødvin + flaske, ikke rød + vinflaske. (Merk at toleddingen vinflaske ikke har noen s.)

Det finnes mange unntak fra mønsteret. Det heter for eksempel bærtur og blåbærtur uten s, og dessuten bruker vi sjelden -s etter ledd som slutter på vokal. Du kan lese mer om både hovedmønster og unntak i Norsk referansegrammatikk på s. 70–73.

Unntakene dreier seg bare unntaksvis om semantikk, som i vaskebjørnpels (en vaskebjørns pels) kontra vaskebjørnspels (pels av vaskebjørn), for å ta et litt konstruert eksempel. Vi kan likevel vente å finne nokså konsekvent -s -der sisteleddet viser til et produkt av et slag eller stoff som de to første leddene angir. Sjansen for s er også ekstra stor hvis begrepet er gammelt og ordet godt innarbeidet. 

Binde-s-en glimrer derimot ofte med sitt fravær der vi har lange rekker av konstruerte sammensetninger, som i lovtitler, artsnavn og andre fagtermer. 

Ord med fag og språk er to av unntakene fra hovedregelen om s i treleddinger, men ingen av dem er gjennomførte unntak. Det varierer fra ord til ord om -fag- og -språk- får s eller ikke. 

Sammensetninger med -språk-

Av treleddinger med -språk- er bare noen få oppført i ordbøkene. 

I Tanums store rettskrivningsordbok står disse treleddingene uten s: 

Disse treleddingene står med s i Tanums:

I sammensetninger med fagspråk må både -s- og ingen fuge godtas.

Språkrådet bruker selv klarspråks- i sammensetninger. Det har satt seg. Danskene og svenskene bruker også -s- her.

Vi har ellers sett både parallellspråks- og dagligspråks- brukt i sammensetning. Det må være grei språkbruk. I tospråks-, trespråks- og flerspråks- er det nødvendig med s. Tospråksbruk står i Nynorskordboka.

Sammensetninger med -fag-

Når det heter butikkfagskole, hotellfagskole og helsefagarbeider, henger det nok litt sammen med at det heter fagskole og fagarbeider. Men generelt er det ikke vanlig med s i sammensetninger med fag fra gammelt av. For eksempel har det alltid hett 

naturfaglinje

I tråd med dette anbefaler vi for eksempel:

naturfagtime
naturfaglærer
samfunnsfagoppgave

Derimot har vi s i alle de gamle sammensetningene med grunnfag, mellomfag og hovedfag:

grunnfagsundervisning
mellomfagseksamen
hovedfagskandidat

Det er mye vakling i ord med realfag-. Før har det vært vanligst med 

realfagundervisning
realfaglærer
realfagstudent
realfagstudium

– og i tråd med det må disse variantene være brukbare:

realfagbygg
realfagbibliotek
realfagkantine

Men variantene med -realfags- har lenge vært på frammarsj, og de kan ikke regnes som gale. 

I den relativt nye sammensetningen frontfagsmodellen er fuge-s normalen.

Advent kjem av latin adventus Domini, altså ‘Herrens kome’. Det blir som kjent brukt om dei siste vekene føre jul, som er dei fyrste vekene av kyrkjeåret.

Uttale

Ordet blir uttalt med trykk på fyrste stavinga og med tostavingstonelag (tonem 2). I dialekt har trestavingsforma advente (og adventa) òg vore utbreidd.

Samansetningar

Samansetningar med advent får oftast -s- i skriftmålet. I Tanums store rettskrivningsordbok (bokmål) står samansetningane adventsfarge, adventskalender, adventslys, adventspreken, adventssøndag, adventstid. I Nynorskordboka står adventskalender, adventskrans, adventsstake, adventssundag, adventstid.

(På Svalbard har vi likevel Adventfjorden og Adventdalen, men desse namna har eit heilt anna opphav enn advent, sjå Store norske leksikon.)

Hjå Alf Prøysen finn vi «Adventvise», som viser at -s- tradisjonelt ikkje er einerådande i norsk.

Særleg i nynorsktradisjonen ser ein ofte samansetningar med advent utan s. Hovudgrunnen er nok at advent er eit hokjønnsord, og at -s opphavleg ikkje er ei genitivsending for hokjønn.

Samansetninga adventstid

Eit anna spørsmål (som Språkrådet har fått fleire gonger) er om ordet adventstid eigentleg trengst. Oftast gjer det nok ikkje det. Advent åleine står for ‘adventstid’, jamfør uttrykka i advent(en) (bokmål) og i adventa (nynorsk). Men det er ikkje gale å leggja til -tid.

Det rettaste er tofaktorautentisering (5).

Dei to fyrste variantane rår vi frå. Bindestrekvariantane 3 og 4 kan brukast pedagogisk, om ein meiner det må til for at lesaren skal oppfatta ordet greitt. Siffervariantane er frårådde.

Det kan vera påverknad frå engelsk som gjer at vi ikkje brukar varianten med -s-, men det er det uråd å endra på. 

Totrinnsbekreftelse og liknande

Bokmål totrinnsbekreftelse kan gjerne kallast tostegsstadfesting i tradisjonell nynorsk, men alle variantar med trinn/steg og stadfesting/bekrefting er formelt korrekte. Likeins kan totrinnspålogging gjerne kallast tostegspålogging.

Merk at det er grammatisk rett med både to stegs stadfesting, tostegs stadfesting og tostegsstadfesting, med tre ulike uttalar. Det nye faste IT-omgrepet bør likevel skrivast i eitt, for det blir helst uttalt som eitt ord.

Du kan trygt kalle oldebarnet ditt eit barnebarnsbarn. Det har i alle fall sterkare tradisjon i norsk enn oldebarn.

Tradisjonell nynorsk har omlyd, altså born med o, i fleirtal. Men merk at det vi brukar i samansetning, ikkje er fleirtal, men ei særskild samansetningsform. Det heiter difor

eit barnebarnsbarn – to barnebarnsborn

Dette står i kontrast til dansk børnebørnsbørn, med omlydar over ein låg sko.

Frå språkblomst i Bergen til barnebarnsbarnløyse i Bibelen

I samlingane til Nasjonalbiblioteket finn vi barnebarnsbarn alt i juridisk litteratur frå 1816, medan oldebarn fyrst figurerer som språkblomst hos eldre bergensarar i 1910. Det klang nok då om lag som bestebarn for barnebarn.

Bibelmålet er på glid. I Andre Mosebok 34,7 (1938-omsetjinga) står det at Gud

hemner broti åt federne på borni og barneborni, ja på barnebarns-borni og borni etter dei.

I dag har pipa fått ein litt annan (ord)lyd:

For synda til fedrane straffar han born og barneborn og tredje og fjerde slektsleddet.

Slik ser utviklinga ut i eit korpus hjå Nasjonalbiblioteket:

Bruk helst generasjons med -s i slike sammenhenger, i alle fall dersom det siste ordet står i entall.

Du har ofte flere mulige løsninger:

Tre ord: neste generasjons teknologi; andre/annen generasjons teknologi
To ord: nestegenerasjons teknologi; andregenerasjons/annengenerasjons teknologi
Ett ord: nestegenerasjonsteknologi; andregenerasjonsteknologi/annengenerasjonsteknologi

Variantene har tydelig ulik uttale. Andre merknader:

Tre ord: minst entydig, for det kan også leses bokstavelig som teknologien til neste generasjon (mennesker)
To ord: oppbygd på samme vis som f.eks. førsteklasses teknologi, annenrangs teknologi
Ett ord: riktig når man uttaler det hele i ett ord

Hva som er best av, er ofte avhengig av hva tredjeleddet (det ordet som står på plassen til teknologi) betyr, og hvor innarbeidet hele begrepet er.

Når det gjelder andre/annen + generasjon + innvandrer, er alle mønstrene ovenfor riktige. Utviklingen har gått mot mer sammensetning, og alt i alt har andregenerasjons innvandrer blitt mest brukt. Men merk at selve ordbruken allerede regnes som foreldet. «Andregenerasjons innvandrere» har jo egentlig ikke innvandret. Det som før ble kalt førstegenerasjons innvandrer, heter nå bare innvandrer.

Slike sammensetninger skal ikke ha -e-. Det heter altså nettopp flyktningleir og lærlingplass. Vikingskip, høvdingsete og kyllingvinge er ord av liknende slag.

lærlingbedrift, lærlingforhold, lærlingkonferanse, lærlingkontrakt, lærlinglov, lærlinglønn, lærlingombud, lærlingopphold, lærlingordning, lærlingpolitikk, lærlingplass, lærlingråd, lærlingsamling, lærlingtetthet, lærlingtilskudd, lærlingutveksling

I gamle dager brukte man ofte -e- i sammensetning, slik danskene gjør. Dette er ikke helt uten grunnlag i norsk, men allerede for over hundre år siden skar man gjennom og fjernet e-en; se for eksempel Retskrivningsordbok over det norske riksmaal (S. Juell Tønnessen, 1910). Da vi senere fikk en rekke sammensetninger med flyktning-, var mønsteret klart. Likevel holdt e-en seg svært lenge i flyktning-sammensetningene, i mange miljøer til etter tusenårsskiftet.

Nei, det er ikke riktig. Vi sløyfer flertalls-r-en både i sammensetninger med kopper og i sammensetninger med meslinger.

Virus som fremkaller sykdommen kopper, heter koppevirus uten -r-, og vaksinen mot sykdommen heter koppevaksine.

Det vanligste har vært å beholde e-en fra koppevirus i lengre sammensetninger. Det har altså for det meste hett vannkoppevirus og så videre. Det taler for apekoppevirus. Mange sløyfer nå e-en og skriver f.eks. apekoppvirus. Selve navnet på dette viruset er forresten omstridt, se Tidsskrift for Den norske legeforening.

Samansetningar med herad skal ha binde-s, altså heiter det heradsstyre, heradshus og så vidare. Tradisjonell uttale er utan d.

I gammalnorsk heitte herad herað. Den stungne d-en i utlyd fall heilt bort i uttalen etter gammalnorsk tid, nett som i til dømes tid og dugnad. Vi fekk uttalen [he:ra], [hæ:ra] eller ein mellomting, alt etter dialekt.

Uttalen utan -d er altså den tradisjonelle. Skriftuttalen med -d har spreidd seg kraftig, delvis på grunn av bokmålsvarianten herred, som skal uttalast med -d (jf. dansk herred).

Med tradisjonell uttale av herad blir heradsstyre /he:rasty:re/, med litt varierande uttale av den fyrste e-en.

Eit herad er ein kommune på landet. Før heitte dei fleste nynorskkommunar herad i staden for kommune; no er det berre nokre få kommunar i det tidlegare fylket Hordaland som held på denne nemninga i sjølve namnet. På nynorsk kan ein framleis omtala kommunar på landet som herad, men sidan skiljet mellom by og land langt på veg er oppheva, er det vanskeleg å vita kvar ein skal setja grensa.

Elles er det nokre bygder som heiter Herad eller som har ordet som siste ledd av namnet, som Kvinnherad og Krødsherad.

Ja, å skrive kopperepidemi kan sammenlignes med å skrive meslingerepidemi.

Sykdommen kopper har trolig navn etter sykdomsutslettets likhet med koppsatt hud (se koppsetting). Kopper er da flertall av kopp, som i sammensetning heter kopp- eller koppe-.

Kjente sammensetninger er adjektivet kopparret og substantivene koppesmitte og koppevaksine. (Koppervaksine vil vi ikke anbefale, se siste avsnitt nedenfor!)

Boler og pokker

I eldre norsk folkemål het sykdommen bole(sott), kveise(sott) eller (små)poke (jf. lavtysk pocke ‘blemme’ og engelsk smallpox). Kopper og pokker ble tidligere brukt om hverandre i både dansk og norsk, og det kan være en viss sammenheng mellom ordene. Men det taler uansett ikke for å skrive noe annet enn koppe- i sammensetning.

Kopper- er noe annet

Sammensetninger med kopper- betyr det samme som sammensetninger med kobber-, for kopper er en særnorsk betegnelse for metallet med symbolet Cu. De fleste har hørt om gullfeber, men kopperepidemi er ikke noe innarbeidet begrep!

Vi må skilje mellom ulike slags forbokstavord (initialord). Eitt skilje går mellom særnamn (eigennamn) og samnamn (fellesnamn). Eit anna skilje går mellom forkortingar som blir uttalte som ord, og forkortingar som blir uttalte bokstav for bokstav.

Særnamn uttalte bokstav for bokstav: store

Forkortingar for særnamn (eigennamn) blir oftast skrivne med store bokstavar:

World Wildlife Fund > WWF
Dei sameinte nasjonane > SN (eller FN, av De forente nasjoner)
Norsk rikskringkasting > NRK

Slike forkortingar les vi bokstav for bokstav: ve-ve-eff, ess-enn, eff-enn, enn-err-kå.

Særnamn uttalte i eitt: store/små

Særnamn i form av forbokstavord som kan lesast i eitt (akronym), kan skrivast på to måtar:

North Atlantic Treaty Organization > NATO eller Nato
UNESCO/Unesco

Genitiv

I genitiv legg vi ein liten s til:

WWFs, FNs, NRKs, NATOs eller Natos, UNESCOs eller Unescos

Samnamn: store/små

Forbokstavord som er samnamn (fellesnamn), kan skrivast med store eller små bokstavar:

BH/bh (eventuelt behå), CD/cd, EDB/edb, ENØK/enøk, LP/lp, PC/pc, TV/tv, WC/wc

Språkrådet tilrår gjerne små bokstavar i mykje brukte forkortingar, mellom anna fordi det da er lettare å skilje forkortingane frå særnamn. Di meir allment kjent eit fenomen med tilhøyrande forkorting er, di sterkare er tendensen til å velje små bokstavar.

Dersom forkortinga i prinsippet kan lesast som eit ord, men i praksis blir lesen bokstav for bokstav, er det god grunn til å velje store bokstavar (jf. IT, IKT og ID).

Nokre forkortingar skal i alle tilfelle skrivast med store bokstavar, m..a som AS, ISBN og PR.

Bøying

Merk bøyingsformene av ord som pc, tv, cd-rom:

pc-en – pc-ar – pc-ane
PC-en – PC-ar – PC-ane
(ikkje: pc'en eller pcen eller PC'en eller PCen osv.)

cd-rom-en – cd-rom-ar – cd-rom-ane
CD-ROM-en – CD-ROM-ar – CD-ROM-ane

I slike samnamn får vi apostrof før genitivs-s: ein pc's yting.

Samansetning

Forbokstavord som ikkje er akronym, får bindestrek i samansetningar:

sommar-OL, FN-vedtak, farge-TV eller farge-tv, PC-kjøp eller pc-kjøp

Forbokstavord som er blitt vanlege ord

Ein del opphavlege akronym har fest seg i norsk som vanlege ord, til dømes hiv (av Human Immune Deficiency Virus 'menneskeleg immunsviktvirus'), laser og radar. Slike ord blir bøygde og samansette på vanleg måte: ein radar – radaren – radarar – radarane, laserskrivar, hivmedisin.

Unnatak: ein del private namn og tekniske forkortingar

Reglane ovanfor er etter den gjeldande offisielle rettskrivinga. Private institusjonar og firma rår sjølv over namna sine og kan avgjere korleis eventuelle forkortingar skal skrivast. Eit døme er DnB for Den norske Bank (ein arv frå DnC for Den norske Creditbank), som forresten vart endra til DNB i 2011. Eit anna døme er partinamn, som KrF.

Innanfor fysikk og kjemi finn vi viktige internasjonale unnatak som dB og pH, og dessutan har heile feltet forsking og utvikling fått lov til å skilje seg frå hovudreglane med forkortinga FoU.

Sammensetninger med et egennavn som førsteledd kan i prinsippet skrives på to måter: oslofolk eller Oslo-folk, sydentur eller Syden-tur. Dersom førsteleddet er et varemerke, får sammensetningen stor forbokstav og bindestrek: Ibux-tablett.

Er sammensetningen svært vanlig og innarbeidet, øker sjansen for sammenskrivning og liten forbokstav. Det betyr at oslofolk og oslomålet oftere enn for eksempel oslobedrift har liten forbokstav. Men skrivemåten er valgfri i begge tilfeller. Valgfriheten gjelder også etter fuge-s: trondheimsmann eller Trondheims-mann. Det vanligste er å skrive trondheimsmann, vestlandsjente osv. 

Sammensetninger med private navn (for eksempel virksomheter og varemerker) skrives oftest med stor forbokstav og bindestrek: Beatles-fan, Rimi-butikk, Nokas-ranet. Vi anbefaler denne skrivemåten. Legemidler er godt eksempel: Meronem-behandling og Ibux-tablett (men ibuprofentablett, fordi ibuprofen er et virkestoff).

Bare små bokstaver

Først når egennavnet er kommet i bakgrunnen for helheten, kan det være obligatorisk med liten forbokstav og full sammenskrivning: selbuvott, norgesglass, eidsvollsmann, telemarksski, nordlandsbåt. Mange vitenskapelige betegnelser som er innarbeidet i allmennspråket, hører til her, for eksempel geigerteller og røntgenbilde.

Når helheten er et egennavn, eller nesten

Annerledes er det selvsagt når også helheten er et egennavn. Slike navn skrives i ett med stor forbokstav: Munchmuseet. Den samme skrivemåten gjelder for historiske begivenheter og lignende (Vietnamkrigen) og for lover, konvensjoner og avtaler (Osloavtalen). Dette er strengt tatt ikke helt logisk, for slike navn skal ellers ikke ha stor forbokstav (trettiårskrigen, straffeloven)!

Andre sammensetninger som bare ligner på egennavn, bør følge hovedregelen: kongsvingertraktene eller Kongsvinger-traktene. Hvis dette virkelig var et områdenavn, ville det vært riktig å skrive det i ett og med stor forbokstav, slik vi for eksempel skriver Oslofjorden. Sammensetninger med -region anbefaler vi å skrive slik: Oslo-regionen, Gjøvik-regionen osv.

Under oppslagsordet fair i Tanums store rettskrivningsordbok finner en fair play, skrevet på denne måten. Dette er den riktige skrivemåten på norsk (det spiller ingen rolle at det er lånt fra engelsk).

Regelen er at stor forbokstav brukes i egennavn (navn) og i ord som innleder en ny setning etter punktum. Fair play er i utgangspunktet ikke noe egennavn og skal derfor skrives med små forbokstaver. At man legger vekt på én side av fenomenet (f.eks. verdi, norm, virkemiddel) eller i det hele tatt tillegger begrepet stor verdi, har ingenting å si i denne sammenhengen.

Kampanjer kan ha et navn (egennavn). Hvis Fair play helt reelt er navnet på en kampanje, kan det være riktig med stor F, men bare i de tilfellene der man sikter helt spesifikt til kampanjen Fair play. Alltid ellers er fair play rett skrivemåte. Satt på spissen: «Med vår kampanje Fair play ønsker vi å fremme fair play.»

I sammensetninger må det brukes bindestrek, for eksempel: fair play-normer. (I framtida kan vi få fairplaynormer, hvis ordet blir veldig vanlig og uttales i ett med hovedtrykk på første stavelse.)