Det heter midnattssol og høytrykksspyler med binde-s (fuge-s).

Tommelfingerregelen i dag er denne: Dersom første ledd (altså her midnatt og høytrykk) har fuge-s i alle andre sammensetninger, skal det også være fuge-s før sisteledd som begynner med s.

Hvis du er ganske sikker på at det heter f.eks. midnattsgudstjeneste og høytrykksaktivitet, kan du altså ta sjansen på midnattssol og høytrykksspyler. Hvis du ikke er sikker, bør du slå opp i ei ordbok, for eksempel i Tanums store rettskrivningsordbok, som er den ordboka som inneholder flest sammensetninger.

I eldre litteratur kan du finne midnattsol, ikke minst i landsmål, og det kan være gode grunner for det, som vi ikke skal komme inn på her.

Ifølge Tanums store rettskrivningsordbok, som er den ordboka som inneholder flest sammensatte ord, skal det være binde-s (fuge-s) i alle sammensetninger med barnevern som førsteledd. Barnevernstjenester er altså riktig.  Likevel kan barneverntjenester neppe kalles feil.

I 1968 anbefalte Språkrådet benevnelsen barnevernspedagog etter en henvendelse fra Norges kommunal- og sosialskole. Malen var blant annet barnevernslinje og barnevernskurs, som man mente var vanligere enn variantene uten s. Barnevernsnemnda ble skrevet med -s-.

Barneverntjenester uten s har likevel vært dominerende i skrift til nylig, og den relevante loven har hett barnevernloven. (Det er ganske vanlig å lage lovnavn uten fuge-s. Fuge-s står generelt sterkest i innarbeidede sammensetninger, svakest i ord som så å si lages på samlebånd.) Den nye loven om barnevern fra 2021 har likevel fått kortnavnet barnevernsloven.

Det som står i Tanums ordbok, kan regnes som korrekt rettskrivning så sant det ikke motsies av andre normkilder. Når det gjelder fuge-s i treleddinger, må det tas et lite forbehold: Statusen til Tanums ordbok på dette området er til dels avhengig av at ordboka har fanget opp det som har vært gjengs bruk (usus). I dag har vi gjennom nb.no bedre oversikt over norsk språkbrukshistorie – vel å merke den skriftlige – enn noen ordbokredaksjon tidligere har hatt.

Andre ord med -vern- + s

Ser vi etter i litteraturen på nb.no, finner vi oftest -s- i sammensetninger med:

• ETTERVERN- (ettervernsarbeid, ettervernssenter, ettervernstilbud)
• HEIMEVERN- (heimevernsdistrikt, heimevernsøvelse)
• LANDVERN- (landvernssoldat)
• RETTSVERN- (rettsvernskrav, rettsvernsregel)

De understrekede variantene står med s også i Tanums. Men Tanums har rettsvernregel uten s.

Andre ord med -vern- mest uten s

Det skal vere to.

Dette kan vi utleie av andre samansetningar med drift-.

Det heiter driftsbygning, driftsingeniør, driftskapital og så vidare med -s-. Regelen er: Vi gjer ikkje unnatak for samansetningar der andrelekken «tilfeldigvis» byrjar med s-. 

Likeins er det med samansetningar der andre ord enn drift er fyrstelekk. Eit døme kan vere stasjon og andre ord som endar på -sjon. Det heiter stasjonsby og stasjonsmeister, difor òg stasjonssjef.

No finst det ord som snart har fuge-s og snart ingen bindebokstav i samansetning, som til dømes skog (skogsfugl, men skogmus) – men heller ikkje her er valet eller bortvalet av bindebokstav styrt av ein framlyds-s i ord nummer to.

Kort sagt er det mye vingling med såkalt fuge-s (eller binde-s) i norske sammensetninger. Når du er i tvil om det skal være s eller ikke i et ord med tre ledd, må du rett og slett slå opp i ordbøkene. Finner du ikke det aktuelle ordet der, må du se på ord med samme andreledd. 

Du kommer langt med Bokmålsordboka og Nynorskordboka, men du finner flest lange sammensetninger i Tanums store rettskrivningsordbok.

Det er dessverre ikke mulig å sette opp faste regler for når det skal være binde-s i sammensatte ord. I ord med to ledd finner vi begge deler i rikt monn. Binde-s er svært vanlig i sammensetninger med både intetkjønnsord, hankjønnsord og (i litt mindre grad) hunkjønnsord (jf. for eksempel lands-, kvelds- og tids-, men sol-).

Mønsteret for lengre sammensetninger går på tvers av mønsteret for kortere sammensetninger.

Allment om -s- i såkalte treleddinger

Det er oftere binde-s i treleddinger (ord som består av tre ord) enn i andre sammensetninger. Kort sagt er hovedmønsteret s etter andre ledd. S-en får her en spesiell funksjon: å markere skillet mellom et sammensatt forledd og et etterledd. Eksempel: rødvinsflaske står for rødvin + flaske, ikke rød + vinflaske. (Merk at toleddingen vinflaske ikke har noen s.)

Det finnes mange unntak fra mønsteret. Det heter for eksempel bærtur og blåbærtur uten s, og dessuten bruker vi sjelden -s etter ledd som slutter på vokal. Du kan lese mer om både hovedmønster og unntak i Norsk referansegrammatikk på s. 70–73.

Unntakene dreier seg bare unntaksvis om semantikk, som i vaskebjørnpels (en vaskebjørns pels) kontra vaskebjørnspels (pels av vaskebjørn), for å ta et litt konstruert eksempel. Vi kan likevel vente å finne nokså konsekvent -s -der sisteleddet viser til et produkt av et slag eller stoff som de to første leddene angir. Sjansen for s er også ekstra stor hvis begrepet er gammelt og ordet godt innarbeidet. 

Binde-s-en glimrer derimot ofte med sitt fravær der vi har lange rekker av konstruerte sammensetninger, som i lovtitler, artsnavn og andre fagtermer. 

Ord med fag og språk er to av unntakene fra hovedregelen om s i treleddinger, men ingen av dem er gjennomførte unntak. Det varierer fra ord til ord om -fag- og -språk- får s eller ikke. 

Sammensetninger med -språk-

Av treleddinger med -språk- er bare noen få oppført i ordbøkene. 

I Tanums store rettskrivningsordbok står disse treleddingene uten s: 

Disse treleddingene står med s i Tanums:

I sammensetninger med fagspråk må både -s- og ingen fuge godtas.

Språkrådet bruker selv klarspråks- i sammensetninger. Det har satt seg. Danskene og svenskene bruker også -s- her.

Vi har ellers sett både parallellspråks- og dagligspråks- brukt i sammensetning. Det må være grei språkbruk. I tospråks-, trespråks- og flerspråks- er det nødvendig med s. Tospråksbruk står i Nynorskordboka.

Sammensetninger med -fag-

Når det heter butikkfagskole, hotellfagskole og helsefagarbeider, henger det nok litt sammen med at det heter fagskole og fagarbeider. Men generelt er det ikke vanlig med s i sammensetninger med fag fra gammelt av. For eksempel har det alltid hett 

naturfaglinje

I tråd med dette anbefaler vi for eksempel:

naturfagtime
naturfaglærer
samfunnsfagoppgave

Derimot har vi s i alle de gamle sammensetningene med grunnfag, mellomfag og hovedfag:

grunnfagsundervisning
mellomfagseksamen
hovedfagskandidat

Det er mye vakling i ord med realfag-. Før har det vært vanligst med 

realfagundervisning
realfaglærer
realfagstudent
realfagstudium

– og i tråd med det må disse variantene være brukbare:

realfagbygg
realfagbibliotek
realfagkantine

Men variantene med -realfags- har lenge vært på frammarsj, og de kan ikke regnes som gale. 

I den relativt nye sammensetningen frontfagsmodellen er fuge-s normalen.

Dette henger sammen med et tradisjonelt mønster der sjef- betyr ‘over-’ og sjefs- betyr ‘som hører til sjefen’. Mønsteret kan være i ferd med å rakne, men det er viktig å beholde det der vi ellers får tvetydighet, som i sjef(s)sekretær.

‘Over-’ eller ‘sjefens’?

Slår du opp i større ordbøker, vil du se at det står sjefarkitekt, sjefarkivar, sjefflyger, sjeffotograf, sjefforhandler, sjefingeniør og sjefredaktør uten -s-. Vi kan legge til sjefdirektør og sjefflygeleder. Sjeføkonomene lyder stort sett regelen, enda de oftest mangler i ordbøkene. Sjefkokk (overkokk) er av samme slag, men sjefskokk i samme betydning ble fort vanlig. Felles for alle disse er at sjef- betyr ‘hoved-’ eller ‘over-’.

En sjefsekretær er en førstesekretær. En sjefssekretær er derimot sjefens sekretær, slik en sjefstjener (foreldet) er sjefens tjener. Disse hører altså til sjefen i en viss forstand, nesten på linje med sjefskontor, sjefsstilling og sjefsegenskaper.

Avvik fra hovedmønsteret finner vi langt tilbake i de fleste parene, men sjelden i sjefredaktør.

Tendens: nye sjefer får -s- uansett

Sammensetningene sjefredaktør (som er av de eldste ordene her) og sjeføkonom (som er nyere) bygger altså på den samme logikken som chief editor og chief economist. Det virker som om sjef- i betydningen ‘hoved-’ ble svekket utover på 1900-tallet, mens substantivet sjef med tilhørende fuge-s ble styrket (helt til engelsk – men bare i enkelte tilfeller – fikk større innflytelse). Mellom sjefredaktørene og sjeføkonomene er det mange betegnelser som vakler mellom sjef- og sjefs-, som sjefkonsulent/sjefskonsulent.

De fleste sjeffysioterapeuter kaller seg visst sjefsfysioterapeut, og den samme s-en ser vi ofte hos sjefforskerne/sjefsforskerne. I ordet sjefshurpe – som vi har fått spørsmål om – har nok s-en vært der hele tiden, enda logikken ovenfor tilsier sjefhurpe, for det er sjelden snakk om hurpa til sjefen. I likestillingens navn legger vil til sjefsidiot, som nok oftest er en mann (det er i alle fall vanligere å skrive «han er en idiot» enn «hun er en idiot»). Vi finner dessuten oftest s i sjefsmoderator.

Det kan til og med tenkes at slanguttrykket (helt) sjef har fremmet s-bruken i det siste, for sammensetninger med sjef i denne betydningen har gjerne -s-.

Vi noterer oss at danskene på sin side har gått den andre veien og rendyrket chef- uten s i rettskrivningen. I svensk ser det ut til at de rendyrker s-varianten i noen ord, men ikke i andre (jf. f.eks. chef(s)post og chef(s)ko(c)k i de to språkene). Et siste eksempel: Svensk og norsk vakler mellom variantene i sjef(s)dirigent, mens danskene holder s-en unna.

I utgangspunktet er fellski riktigst. Første gang ordet står på trykk, er det i nettopp denne formen, i Skismøringens historie (1977). Det er også slik ordet står oppført i Bokmålsordboka og Det Norske Akademis ordbok.

Mange sammensetninger med enstavelsesord som førsteledd har fuge-e (jf. f.eks. skald + dikt = skaldedikt). Når vi skal finne ut om en gitt sammensetning skal få -e-, bør vi se på andre sammensetninger med det samme førsteleddet. Andre sammensetninger med fell har ikke -e-, jf. fellberedning, fellmaker, fellskinn. Vi foretrekker derfor skrivemåten fellski selv om varianten felleski er blitt dominerende i løpet av kort tid.

Hvorfor velger folk felle-?

Ikke alle unge mennesker kjenner ordet fell i sin opprinnelige betydning. Feller under ski opptrer i par og omtales oftest i flertall. Hvis man bare kjenner ordet i skisammenheng og bare har hørt det i flertall (feller), kan man ikke vite om det heter fell eller felle i entall. De som tror det heter en felle, sier naturligvis felleski. Til og med noen av dem som vet hva en skinnfell er, mener det heter en (skinn)felle (bare søk etter skinnfelle på finn.no).

Også mange av dem som vet at det heter fell i entall, kan føle at det er riktigst med -e- i sammensetning når det er snakk om to eller flere feller. Det finnes en generell språkhistorisk tendens som fellefolket kan støtte seg til: Substantiv i genitiv flertall i gammelnorsk sluttet på -a, og i sammensetninger ble dette med tiden til -e-. Men det er langt fra noen absolutt regel at vi knytter -e- til flertallsbegrepet. I så fall måtte det ha hett (bare) stavetak, leggeskinner og fotetøy med -e-. Det står uansett fast at fell alltid ellers heter fell- i sammensetninger, uavhengig av antallet tenkte feller.

En tredje felle-grunn kan være tiltrekning fra rulleski og frastøtning fra fjellski. Med formen felleski kan man sikkert unngå enkelte misforståelser i en sportsbutikk med bakgrunnsstøy.

Fell(e)sammenfall for spesielt interesserte

Feller (‘skinnfeller’, nynorsk fellar) opptrer gjerne i samme kontekst som feller (til fangst, nynorsk feller). På ski kan vi ha feller (skinn) på den ene siden og feller (Rottefella) på den andre. Isolert sett er det umulig å skille mellom feller og feller. De som ikke har a-endelser i repertoaret, kan heller ikke skille i bestemt form entall. Musefellen kan i prinsippet vise til skinnet til musa som går i fella. 

Med maksimalt sammenfall får vi:

en fell – fellen – feller – fellene
en felle – fellen – feller – fellen

Vanlig bokmål har likevel: ei/en felle – fella.

Eldre nynorsk har skille hele veien:

ein feld – felden – feldar – feldane
ei felle – fella – fellor – fellone 

I dag har nynorsk ll for ld og -er/-ene for -or/-one.

Aa.O. Vinje skrev om bjørnen med sin lodne feld. Felden er den etymologisk «riktige» skrivemåten av fellen, på linje med kvelden for kvellen. Men det går ingen vei tilbake til den entydige skrivemåten.

Derfor er det bra om vi kan skille mellom fell(er) og felle(r) på andre måter der det er mulig.