Kategorier treff i 2 kategorier

Svar på språkspørsmål (3 treff)

Fuge-s foran s, med eksemplene «midnattssol» og «høytrykksspyler»

Heter det midnattssol (med binde-s) eller midnattsol (uten binde-s)? Enn høytrykk(s)spyler?

Det heter midnattssol og høytrykksspyler med binde-s (fuge-s).

Tommelfingerregelen i dag er denne: Dersom første ledd (altså her midnatt og høytrykk) har fuge-s i alle andre sammensetninger, skal det også være fuge-s før sisteledd som begynner med s.

Hvis du er ganske sikker på at det heter f.eks. midnattsgudstjeneste og høytrykksaktivitet, kan du altså ta sjansen på midnattssol og høytrykksspyler. Hvis du ikke er sikker, bør du slå opp i ei ordbok, for eksempel i Tanums store rettskrivningsordbok, som er den ordboka som inneholder flest sammensetninger.

I eldre litteratur kan du finne midnattsol, ikke minst i landsmål, og det kan være gode grunner for det, som vi ikke skal komme inn på her.

Felleski eller fellski?

Hvorfor har de populære felleskiene fått dette navnet? Jeg har lært at det heter skinnfell, og at det heter musefelle. Hvis du har ski med fell under, ikke felle, da heter de plutselig felleski?

I utgangspunktet er fellski riktigst. Første gang ordet står på trykk, er det i nettopp denne formen, i Skismøringens historie (1977). Det er også slik ordet står oppført i Bokmålsordboka og Det Norske Akademis ordbok.

Sammensetninger med enstavelsesord som førsteledd kan godt ha en fuge-e (jf. f.eks. skald + dikt = skaldedikt), men det som bør avgjøre om en sammensetning skal få -e-, er om andre sammensetninger med det samme førsteleddet får det. Andre sammensetninger med fell har ikke -e-, jf. fellberedning, fellmaker, fellskinn

Kollisjonen med ei felle er, som du peker på, uheldig. Feller (‘skinnfeller’, nynorsk fellar) opptrer jo gjerne i samme kontekst som feller (til fangst, nynorsk feller). På ski kan vi til overmål ha rottefeller over og skifeller under!

Utilstrekkelig grunnlag for felle-

Fellene under ski kommer i par og omtales oftest i flertall. Noen føler at -e- da blir riktigst i sammensetninger.

Substantiv i genitiv flertall i gammelnorsk sluttet på -a, og i sammensetninger ble dette med tiden til -e-, så det finnes en generell språkhistorisk tendens som fellefolket kan støtte seg til. Men det er langt fra noen absolutt regel at vi knytter -e- til flertallsbegrepet. I så fall måtte det ha hett (bare) stavetak, leggeskinner og fotetøy (for ikke å si føttertøy). Det står uansett fast at fell alltid ellers heter fell- i sammensetninger, uavhengig av antallet tenkte feller.

En annen viktig grunn til at fuge-e-en brukes, er nok at mange tenker lite på hva entallsformen av feller under skiene er. Ikke alle unge mennesker kjenner ordet fell i sin opprinnelige betydning.

En tredje felle-grunn kan være tiltrekning fra rulleski og frastøtning fra fjellski. Med formen felleski kan man sikkert unngå enkelte misforståelser i en sportsbutikk med bakgrunnsstøy.

Bjørnen med sin lodne feld

I bokmål kan de som mangler a-endelser i repertoaret, skrive fellen for fella, slik at musefellen i prinsippet blir tvetydig (fangstredskapet eller skinnet). Men de fleste skiller mellom fellen (skinnet) og fella (som man kan gå i). Enda tydeligere ville det ha blitt om det het henholdsvis felden og fella. Felden er den etymologisk «riktige» skrivemåten av fellen, på linje med kvelden for kvellen. Men skrivemåten med -ll- har satt seg, så det er for sent å innføre feldski

Likevel er det bra om vi kan skille mellom fell(er) og felle(r) der det er mulig. Derfor foretrekker vi skrivemåten fellski selv om varianten felleski er blitt dominerende i løpet av kort tid.

Sjefditt, men sjefsdatt

Det heter tydeligvis sjefredaktør og ikke sjefsredaktør. Men det er vel en sjefsstilling, med -s-? Hvor er logikken?

Dette henger sammen med et tradisjonelt mønster der sjef- betyr ‘over-’ og sjefs- betyr ‘som hører til sjefen’. Mønsteret kan være i ferd med å rakne, men det er viktig å beholde det der vi ellers får tvetydighet, som i sjef(s)sekretær.

‘Over-’ eller ‘sjefens’?

Slår du opp i større ordbøker, vil du se at det står sjefarkitekt, sjefarkivar, sjefflyger, sjeffotograf, sjefforhandler, sjefingeniør og sjefredaktør uten -s-. Vi kan legge til sjefdirektør og sjefflygeleder. Sjeføkonomene lyder stort sett regelen, enda de oftest mangler i ordbøkene. Sjefkokk (overkokk) er av samme slag, men sjefskokk i samme betydning ble fort vanlig. Felles for alle disse er at sjef- betyr ‘hoved-’ eller ‘over-’.

En sjefsekretær er en førstesekretær. En sjefssekretær er derimot sjefens sekretær, slik en sjefstjener (foreldet) er sjefens tjener. Disse hører altså til sjefen i en viss forstand, nesten på linje med sjefskontor, sjefsstilling og sjefsegenskaper.

Avvik fra hovedmønsteret finner vi langt tilbake i de fleste parene, men sjelden i sjefredaktør.

Tendens: nye sjefer får -s- uansett

Sammensetningene sjefredaktør (som er av de eldste ordene her) og sjeføkonom (som er nyere) bygger altså på den samme logikken som chief editor og chief economist. Det virker som om sjef- i betydningen ‘hoved-’ ble svekket utover på 1900-tallet, mens substantivet sjef med tilhørende fuge-s ble styrket (helt til engelsk – men bare i enkelte tilfeller – fikk større innflytelse). Mellom sjefredaktørene og sjeføkonomene er det mange betegnelser som vakler mellom sjef- og sjefs-, som sjefkonsulent/sjefskonsulent.

De fleste sjeffysioterapeuter kaller seg visst sjefsfysioterapeut, og den samme s-en ser vi ofte sjefforskerne/sjefsforskerne. I ordet sjefshurpe – som vi har fått spørsmål om – har nok s-en vært der hele tiden, enda logikken ovenfor tilsier sjefhurpe, for det er sjelden snakk om hurpa til sjefen. I likestillingens navn legger vil til sjefsidiot, som nok oftest er en mann. Vi finner dessuten oftest s i sjefsmoderator.

Det kan til og med tenkes at slanguttrykket (helt) sjef har fremmet s-bruken i det siste, for sammensetninger med sjef i denne betydningen har gjerne -s-.

Vi noterer oss at danskene på sin side har gått den andre veien og rendyrket chef- uten s i rettskrivningen. I svensk ser det ut til at de rendyrker s-varianten i noen ord, men ikke i andre (jf. f.eks. chef(s)post og chef(s)ko(c)k i de to språkene). Et siste eksempel: Svensk og norsk vakler mellom variantene i sjef(s)dirigent, mens danskene holder s-en unna.