Henvisningsord
I lovtekster er det ekstra viktig at alle henvisninger er presise. Bruk riktig henvisningsord, og sørg for at det er klart hva eller hvem du viser til.
Vi bruker henvisningsord (mest pronomen som den, det, denne, dette, de, disse, han, hun) for å unngå gjentakelse.
Henvisningsordet må være i grammatisk og logisk samsvar med korrelatet – altså ordet, leddet eller setningen som henvisningsordet står til.
Eksempler
ordningen → den
systemet → det
arbeidet → det
ansatte/tilsatte → de
tjenestepliktige → de
representanten → han eller hun
den folkevalgte → han eller hun
den ansvarlige → han eller hun
Denne, dette og disse kan ha en nyanse av «sistnevnte» som den/det og de/dem ikke har.
Overdreven bruk av denne, dette og disse kan viske ut denne nyttige bruksforskjellen:
- Det er umulig å dope en frisk hest for å få denne til å løpe fortere.
Denne kan ikke vise til noe annet foregående ledd enn en frisk hest, og da er den nok. Det trengs ingen presisering av «sistnevnte».
I regelverk brukes denne, dette og disse langt oftere enn nødvendig. Her er noen typiske eksempler fra lover, forskrifter og utkast.
| Eksempel | Merknad | Forslag til omskriving |
| Departementet kan gi forskrift om spesielle opptakskrav når hensynet til gjennomføringen av studiet gjør dette nødvendig. | Her er det ingen grunn til å bruke dette som henvisningsord. Det er tilstrekkelig. |
Departementet kan gi forskrift om spesielle opptakskrav når hensynet til gjennomføringen av studiet gjør det nødvendig. En litt enklere variant: Departementet kan gi forskrift om spesielle opptakskrav når det er nødvendig av hensyn til studiet. |
| Ingen må uten tillatelse fra direktoratet benytte varslingssignaler eller signaler som kan forveksles med disse. | Disse brukes bare for å fjerne tvil eller klargjøre hva det vises til (hvis det er flere mulige korrelater), men her er det ingen tvil. Da er det nok med dem. | Ingen må uten tillatelse fra direktoratet benytte varslingssignaler eller signaler som kan forveksles med dem. |
| Hvis studenten har fått en skriftlig begrunnelse for karakterfastsettingen, skal denne også gjøres tilgjengelig for klagekommisjonen. | Her er denne misvisende fordi ordet kan peke mot det siste substantivet som er nevnt, nemlig karakterfastsettingen. Det må være begrunnelsen det er snakk om her. Da er det bedre å gjenta begrunnelsen. | Hvis studenten har fått en skriftlig begrunnelse for karakterfastsettingen, skal også begrunnelsen gjøres tilgjengelig for klagekommisjonen. |
Vedkommende/vedkommande (som pronomen) er kjønnsnøytralt og dermed bekvemt å gripe til som henvisningsord, men ordet er langt. I lovtekster er det blitt stadig vanligere å bruke han eller hun. Eksempler på det er aksjeloven, folketrygdloven og forbrukerkjøpsloven.
I stedet for vedkommende kan vi bruke han eller hun eller de (flertall), eller vi kan skrive om på annet vis.
| Eksempel | Merknad | Forslag til omskriving |
| Den som blir valgt som rektor, ansettes i en åremålsstilling og får permisjon fra sin ordinære stilling hvis vedkommende allerede er fast ansatt ved institusjonen. | Her kan vi bruke han eller hun. | Den som blir valgt som rektor, ansettes i en åremålsstilling og får permisjon fra sin ordinære stilling hvis han eller hun allerede er fast ansatt ved institusjonen. |
| Personer som settes i arrest, kan fratas alle gjenstander som er egnet til å skade vedkommende selv eller andre. | Her vises det til personer, og da er det bedre å bruke dem. | Personer som settes i arrest, kan fratas alle gjenstander som er egnet til å skade dem selv eller andre. |
| Hvis en student opptrer grovt klanderverdig, kan vedkommende utestenges fra studier med klinisk undervisning og praksisstudier ... | Her er det en bedre løsning å skrive om med en som-setning. | En student som opptrer grovt klanderverdig, kan utestenges fra studier med klinisk undervisning og praksisstudier ... |
Uklare henvisninger er et vanlig problem i alle typer tekster. De tynger lesingen og skaper tolkningstvil. I lover og forskrifter er det ekstra viktig å unngå dem.
Et henvisningsord må ha et klart korrelat i teksten foran: Vi må gjøre det klart hva eller hvem vi viser til, og kontrollere at vi faktisk har nevnt det, den eller dem. Korrelatet må være eksplisitt, ikke underforstått, og det må ikke stå for langt unna henvisningsordet.
I eksemplene nedenfor mangler henvisningsordet et klart korrelat i teksten foran.
| Eksempel | Merknad | Forslag til omskriving |
| Forskriften fastsetter minstekrav til foretak og personer som utfører arbeid på elektriske anlegg og elektrisk utstyr slik at disse ikke fører til skade på liv, helse eller materielle verdier. |
Nærmeste grammatiske korrelat til disse (flertall) er elektriske anlegg og elektrisk utstyr. Det egentlige (logiske) korrelatet det arbeidet som gjøres. I den endelige versjonen av teksten er setningen skrevet om, og arbeidet er gjentatt, slik at meningen kommer fram.
|
Forskriften fastsetter krav til foretak og personer som utfører eller tilbyr å utføre arbeid knyttet til elektriske anlegg og elektrisk utstyr slik at arbeidet ikke fører til skade på liv, helse eller materielle verdier. |
| Politiet kan forby arrangementer som nevnt i første ledd, men bare når det er grunn til frykt for at de kan forårsake alvorlig forstyrrelse av den offentlige ro og orden eller den lovlige ferdsel, eller det formål som tilsiktes fremmet eller måten dette skjer på, strider mot lov. | Her er det ikke opplagt hva dette peker tilbake på. Det nærmeste grammatiske korrelatet er formål, men et formål kan hverken «skje» eller «tilsiktes fremmet». (Dessuten brukes tilsikte så å si bare i formen perfektum partisipp, «tilsiktet».) Det logiske korrelatet er trolig arrangementer, som ikke henger grammatisk sammen med dette. Her er det best å skrive om. | Politiet kan forby arrangementer som nevnt i første ledd, men bare når det er grunn til frykt for at de kan forårsake alvorlig forstyrrelse av den offentlige ro og orden eller den lovlige ferdsel, eller når formålet med arrangementet eller måten arrangementet foregår på, er lovstridig. |
Slik unøyaktig referanse virker meget sjenerende. Det ordet som pronomenet erstatter, skal finnes klart og tydelig uttrykt i en slik form at pronomenet uten tvil kan henføres til dette ordet. Pronomenet skal altså ikke vise til et korrelat som bare har foresvevet skriveren [...].
(Finn-Erik Vinje 2002)