Variantene er nå likestilte. Hverken er like riktig som verken. Hverken var ute av rettskrivningen mellom 1959 og 2005, og da festet varianten verken seg.

[Til de leserne som bare vil vite hva som er riktig: Svaret på det står ovenfor. Resten av teksten er for spesielt interesserte.] 

Hverken er den eldste formen, som vi har arvet fra skriftfellesskapet med dansk. Den ble erstattet helt av den lydrette formen verken i 1959, da også skrivemåtene valp, veps og virvle ble innført.

I 1959 ble selve ordet verken tillatt også i nynorsk ved siden av korkje (og dessuten valp og veps ved siden av kvelp og kvefs). Skrivemåtene med hv- kunne ikke komme på tale i nynorsk. De lydrette formene med v- bød seg fram som fellesformer for både bokmål og nynorsk.

Dette kan likne et steg på veien mot den svenske tilstanden, der den stumme h-en er fjernet i alle ord med eldre hv- (jf. de svenske spørreordene vem, vad, var). Men stort sett ble hv- (nynorsk kv-) bevart i de norske rettskrivningsendringene, både i spørreord og andre ord. (Merk forresten at hverken/verken ikke er et spørreord.)

Det har vært en vedvarende diskusjon om verken og hverken siden 1959, og den uoffisielle formen hverken fortsatte å hevde seg i bruk. I 2005 ble h-en igjen tatt inn i bokmålsrettskrivningen. Formene er nå likestilte, så Språkrådet anbefaler ikke den ene framfor den andre.

Å skjelne mellom skitt og kanel betyr å skjelne mellom det verdiløse og det verdifulle. Den logiske og praktiske bakgrunnen må ganske enkelt være at kanel, som er blitt regnet som noe meget fint, ikke ser spesielt fint ut. 

Brukshistorien vet vi mindre om. Dette står i oppslagsboka Bevingede ord (Evensberget og Gundersen, 1991):

Verken skitt eller kanel, brukt av den da. forf. Sophus Schandorph (1836–1901) i Birgittes Skæbne 396 (1888), men er antakelig eldre.

At det er eldre, beviser denne oversettelsen fra 1882, men her er det ikke brukt med den betydningsnyansen som er vanligst i dag.

I Ordbog over det danske Sprog står det under kanel:

2.1) som betegnelse for noget usædvanlig fint ell. værdifuldt, i (modsætnings)forb. m. Skidt, især i udtr. som enten (ell. hverken) skidt eller kanel, undertiden i videre anv., som betegnelse for udprægede, bestemte standpunkter, klare, utvetydige forhold olgn. Gadeordb.¹37. Schand.​BS.396. Deres (dvs.: de vankelmodiges) Naturel er hverken Skidt eller Kanel. Hørup.​II.323. man forpligtes til at raabe op om, at ens eget Parti er det fineste Kanél, men Modpartens det bare Skidt. HomoS.VD.131. Saa meget havde man da lært af at omgaaes med velbaarne Folk, at man kunde kende Forskel paa Skidt og Kanel. AKohl.​MP.II.131. Maa vi bede om Skidt eller Kanel, Frost eller Tø. Pol.¹²/₂1926.5.sp.3.

Vi har dessverre ikke registrert noe forslag om det du spør om, men en mulig løsning er rett og slett å bruke søskenet, forelderen og barnet.

Fordelen med det er at man slipper å arbeide inn noe helt nytt. I flertall fungerer disse ordene riktignok ikke spesifiserende, men problemet i utgangspunktet er jo at vi har for kjønnsspesifikke ord for familiemedlemmer.

Det er selvsagt ikke forbudt å prøve å lage nye ord. Vi ser at noen bruker brister på engelsk, men vet ikke om det er seriøst. Et tilsvarende norsk brøster har kanskje litt uheldige konnotasjoner, men ikke mer enn at noen bruker lillebrøster om barn i magen. Enn broster? I svensk er lillebroster noe brukt.

Ellers er det nok ikke så mye å hente blant tradisjonelle ord for slektninger.

Du kan bruke anførselstegn om du vil, men du trenger ikke gjøre det.

Som du nevner, kan navn på skip skrives med anførselstegn, det har vi lang tradisjon for. Farkoster i rommet (og fly og biler for den del) nevnes likevel oftest uten anførselstegn. Det ser ut til at stor forbokstav oppfattes som en fullgod markør. Anførselstegn kan likevel brukes for å unngå misforståelser, for eksempel når farkoster er oppkalt etter personer eller steder. Anførselstegn er altså ikke obligatorisk, hverken til sjøs eller til roms.

Språkrådet anbefaler at man følger navneeierens ønsker for skrivemåten når man kjenner dem.

Det betyr at man i prinsippet helst ikke bør rette på private navn, enten det er firmanavn, produktnavn eller noe annet.

Eventuelle rettelser faller hverken innenfor eller utenfor rettskrivningen. De er i en gråsone.

Dersom dere vil rette på navnene, må dere ta ansvaret selv.

Når det gjelder statlige virksomheter, kan dere trygt rette feilaktige skrivemåter, for staten er forpliktet til å følge de offisielle reglene.

Lutter er et ubøyd adjektiv som vi har fått fra nedertysk, i stor grad via dansk. Betydningen av lutter er ‘ren og skjær’ og dermed også ‘bare’, ‘utelukkende’. Uttrykket har altså hverken med lutt eller Luther å gjøre.

Hvis du lover å være lutter øre, forplikter du deg til å høre skikkelig etter.

Adjektivet lutter henger sammen med verbet lutre ‘rense’, som kanskje er mer kjent. 

I dag bruker vi lutter nesten bare i faste vendinger, og oftest i uttrykket med øre. Man kan også være lutter øye, selv om det uttrykket er lite brukt. Fremdeles fins det både lutter velvilje, lutter glede og lutter løgn (men sjelden samme sted). 

Før ble adjektivet brukt friere, jamfør dette sitatet fra Ludvig Holberg: «Jeg er omspendt med lutter Ulycker.» 

Varianten med nektelse er den mest tradisjonelle, så bruk gjerne den – men begge deler godtas i dag.

I Bokmålsordboka står uttrykket ennå bare med nektelse, mens Nynorskordboka, Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner og Det Norske Akademis ordbok (som også inneholder riksmål) har valgfrihet. Det kan altså se ut som om bokmål holder bedre på ikke enn andre varianter av norsk, men slik er det ikke. Meningene om dette uttrykket går på tvers av målformer og andre preferanser, se utklipp til slutt nedenfor.

Logikken er blitt ugjennomsiktig for de fleste, men uttrykket blir forstått riktig uansett, med eller uten ikke.

Hvis du er ute etter mer bakgrunn, kan du lese videre, men det er litt tungt stoff, og noen full avklaring får du ikke.

Lignende uttrykk i andre språk

Tilsvarende uttrykk i tysk og fransk er «bei weitem nicht» og «à beaucoup près».

I eldre nynorsk het det gjerne «ikkje nåme nær» (eller «ikkje på lang lei»). På islandsk heter det «hvergi nærri», og der har vi klar nektelse i det første ordet, som betyr ‘ikke noe sted’. Vi kan sammenligne med «ikke nær så» eller mer omstendelig: «ikke tilnærmelsesvis så».

Engelsk «by far» er noe litt annet, og «far from» er ganske enkelt «langt ifra». 

Lignende veksling i andre språk

Det er ikke helt uvanlig at uttrykk kan bety det samme med og uten en (ekstra) nektelse. En parallell kan være «ne … pas» og «ne … rien» (‘ikke … noenting′) i fransk. Disse uttrykkene kan også brukes uten «ne» uten at betydningen endrer seg. I dagens spansk brukes både «no en absoluto» og «en absoluto» i betydningen ‘slett ikke’, enda det i utgangspunktet bare var «no en absoluto» som hadde nektende betydning.

Langt ifra (ikke)

Når en nektelse nummer to er innskutt eller løst påhektet, står den ikke nødvendigvis i motsetning til den første, den kan i stedet fungere understrekende, jamfør dette sitatet fra Hedemarkens Amtstidende fra 1891:

Men hvordan kan en slik «selvmotsigende» pleonasme bli innarbeidet som et fast uttrykk? (Pleonasme = smør på flesk.)

Vi kan se nærmere på «langt ifra» og «langt ifra ikke», som er en parallell til «på langt nær (ikke)». I dag regner vi varianten med «ikke» som ulogisk, men i Ordbog over det danske Sprog under langt 6.2 ser vi at de nektende uttrykkene «langtfra» og «ikke» i tidligere hundreår kunne brukes som gjensidige forsterkninger istedenfor som negasjoner av hverandre. For eksempel skrev Holberg: «i gamle Dage, da Skuespill vare langt fra icke saa reene og kydske, som de ere nu omstunder».

For å forstå hvordan det er mulig, kan vi tenke på en ytring som «Slik er det ikke – (nei,) langt ifra!». Her kan langt fra leses bokstavelig. Men la oss tenke oss at langt fra med tiden kommer til å fungere som en ren understreking à la sannelig (ikke). Da kan det like godt hete «Slik er det – langt ifra – ikke!».

Under maade i Ordbog over det danske Sprog står også den gamle pleonasmen «på ingen måte ikke» (markert med «især dialektalt»). Også her kan vi tenke oss allment aksepterte ytringer (med påhektet nektelse) som bygger bru mellom bruksmåtene, for eksempel.: «Slik er det ikke – (nei,) på ingen måte.»

Det er også relevant å peke på formuleringer med hverken, som kan bety det samme med og uten ikke: «Jeg kan hverken i dag eller i morgen» = «Jeg kan ikke hverken i dag eller i morgen».

To autoriteter

August Western Om sprogriktighet og sprogfeil (1931):

Finn-Erik Vinje: Riktig norsk (1994):

For det første heter det skjells år. Skjell er et annet ord for skille eller forskjell. I gammelnorsk var ordet skil. Det betydde også vett og forstand, for å forstå er blant annet å kunne skille eller skjelne, ikke minst mellom rett og galt.

Skjells år har også vært skrevet skjels år i norsk og dansk-norsk. På nynorsk skrives det skils år, som kan uttales /sjéls år/.

Når?

Å få vett og bli voksen er jo en gradvis prosess (jf. verbet å vitrast), men tre kjente grenser i denne sammenhengen er skolemoden alder, konfirmasjonsalder og myndighetsalder.

I gammelnorsk opererte man med skilningaraldr i tillegg til samvizkualdr ‘bevisst alder’ og skynsemdaraldr ‘fornuftsalder’. Det var et relativt begrep. Se også dansk skelsalder og skelsår, svensk skälsålder og engelsk age of discretion og age of reason.

I religiøs sammenheng har uttrykket en spesiell betydning (jf. latin aetas eller anni discretionis), men grensa har ikke ligget fast, jf. denne fotnoten fra boka Konfirmasjonen i reformasjonstiden (1966):

Det var ikke siste gang grensa ble skjøvet på, se Barn og nattverd (1981). Men å skyve den opp mot pensjonsalderen er ikke rimelig, hverken i religiøs eller verdslig sammenheng. Hvis man mener at noen drar på åra eller er tilårskommen, får man heller si det.

Hverken sjelesår eller skjellsord

At det skulle handle om sjela (sjels år og alder), er en over 150 år gammel misforståelse. Kanskje gir uttrykket mening for dem som bruker det, men vi fraråder å bruke det i samme betydning som skjells år.

Noen mener at det ikke bare handler om sjel, men at sjela kommer lovlig seint i livet, i alle fall for den første dessertgenerasjonen:

arbeidsstokken [blir] eldre på grunn av [at] de store barnekullene fra 40-årene etterhvert nærmer seg sjels år og alder (regjeringen.no)

Til slutt nevner vi skjellsord og alder, en humorklisjé som snart er like vanlig som det opprinnelige uttrykket.

Man kan i alle fall trygt skrive klimagassutslipp og klimagassutslepp, men klimautslipp og klimakutt må nok også godtas.

Det ble fort ganske vanlig å skrive klimautslipp, men den fullstendige formen dominerer fremdeles. (I engelsk er climate emissions uten gas det vanligste.)

I prinsippet kan vi lage sammensetninger på svært løst grunnlag i norsk: x som har noe med y å gjøre = yx. De nevnte ordene passer med mønsteret og kan vanskelig tolkes feil.

Klimautslipp og klimakutt kan også betraktes som amputerte sammensetninger av henholdsvis klimagassutslipp og klimagassutslippskutt.

Når vi godtar ord som atomfri, er det vanskelig å kalle ordet klimautslipp og klimakutt feil. Logisk sett kan et ord som er laget på denne måten, være ganske meningsløst, men hvis det i virkeligheten ikke blir misforstått, er det mye som taler for å godta det etter hvert.

Ord med indre «amputasjon»

Her er et utklipp fra Norsk referansegrammatikk:

Amputasjon av første ord i sammensetninger er altså ikke helt uvanlig.

Merk: «Klammerform» er et forvirrende navn på fenomenet, for det har vært brukt synonymt med sideform, som er noe helt annet.

De aktuelle sammensetningene er i slekt med teleskopord, men i teleskopord er også første del av andre ledd klipt bort.

En led er det samme som ei lei. Når vi snakker om leia, sikter vi helst enten til en farvei for skip eller til en viss retning i lendet, ikke til en fysisk vei. Navnet på disse vandringsveiene er altså ikke helt i samsvar med norsk språktradisjon. Før het det helst pilegrimsvei.

Om leden/leia

I Språknytt 3/2000 kan du lese mer om hvordan Pilegrimsleden for alvor ble tatt i bruk i norsk i 1990-årene, først som et prosjektnavn. Det er nok riktig å si at navnet skriver seg fra svensk, der det er gammelt (jf. også den svensk-norske Finnskogleden).

Formen Pilegrimsleia harmonerer lydlig og grammatisk mer med dialektene i områdene der veiene går (led kommer opprinnelig fra dansk-norsk og svensk skriftspråk), men det terminologiske problemet er det samme.

Om pilegrim

Svenskene og senere danskene har sløyfet e-en i pilegrim. Vi har beholdt skrivemåten med -e-, som er mer opprinnelig, jamfør norrønt pílagrímr og latin pilegrinus (av eldre peregrinus, som betydde ’fremmed, utlending’). Men også i Norge har pilgrim uten -e- blitt brukt mye, i den senere tid sikkert også under innflytelse av engelsk pilgrim. Ordet uttales på mange måter (blant annet /pilgrim/, /pillgrim/, /pilegrim/ og /pillegrim/), så vi kan like godt holde oss til den skrivemåten vi har.

Begge ordene, akkurat som de fleste, kan brukes om alt fra ‘over halvparten’ til ‘nesten alle’. Vi vil tro at det ofte brukes om et solid flertall, men det er ikke noe krav til ordet. Det finnes mange synonymer med like uklar betydning. Man kan f.eks. like gjerne bruke storparten i alle sammenhenger. 

Ifølge Bokmålsordboka har ordene disse betydningene:

flesteparten ‘de fleste’ (flesteparten støttet forslaget)

flertall ‘største del av en samling eller gruppe, mengde som utgjør mer enn halvparten, majoritet’

Flesteparten er et allmennord uten helt avgrenset betydning. Det samme gjelder mestepart, størstedel, storpart, størstepart og flere andre i samme gate.

Ikke engang flertall/majoritet er entydig, derfor har vi termer som simpelt og kvalifisert flertall.

Utviklingen

Et søk i bokkilder på nb.no viser hvordan storparten, som kanskje var det vanligste i norsk talemål, brøyter seg fram forbi synonymene med største- fram mot midten av århundret, men taper terreng igjen fra 1960-åra, da mesteparten tar over i mer eller mindre samme betydning.

Flesteparten har hverken den sterkeste tradisjonen eller den største utbredelsen. Mange føler nok at de må bruke dette ordet når tellelige ting er i fokus, men det er ikke nødvendig.

Ordet medie finnes ikke i rettskrivningen. Det heter medium, og det bøyes akkurat som f.eks. akvarium:

et medium – mediet – medier – mediene ELLER media (bokmål)
eit medium – mediet – medium – media (nynorsk)

Institutt for medier og kommunikasjon blir altså på nynorsk Institutt for medium og kommunikasjon. Massemedium og multimedium bøyes som medium alene.

Sammensetningsformen er medie- i begge målformer: mediebransjen, multimedieteknologi. Det er parallelt med sammensetninger med andre ord på -ium, som studiepoeng og laboratorieforsøk (av studium og laboratorium).

Merk at (alle) media i bestemt form flertall på bokmål kan regnes som en radikal form på linje med f.eks. (alle) amfibia, podia, epla eller husa. Skal man være konsekvent, bør man da skrive husene som er omtalt i mediene / husa som er omtalt i media.

Ofte brukes media uten rot i bøyningssystemet, jf. Aftenposten multimedia, der det siste vel betyr det samme som multimedier. Media i ubestemt flertall har riktignok vært innenfor rettskrivningen før (flere massemedia), men hverken dette eller media brukt som et ubøyelig massesubstantiv regnes som korrekt i dag.

Den riktige skrivemåten er Distrikts-Norge, altså med stor forbokstav i begge ord og bindestrek mellom ordene.

Slik bør en skrive alle liknende sammensetninger med landsnavnet: Bygde-Norge, Fotball-Norge, Fastlands-Norge, Helse-Norge, Idretts-Norge, Innlands-Norge, Kunnskaps-Norge, Skole-Norge, Utdannings-Norge, Utkant-Norge, Vinter-Norge osv.

Det samme gjelder navn på byer: Festspill-Bergen, Sommer-Oslo, Teater-London osv. Ja, vi kan ta med alle steder og områder som skrives med stor forbokstav: Fastlands-Lofoten osv.

Det er siste leddet i slike sammensetninger som er hoveddelen av ordet. Sommer-Oslo er et slags Oslo. Ordet for sommervarianten av Oslo betrakter vi altså som et egennavn som fortjener den samme store forbokstaven som selve Oslo. Logikken kan diskuteres, og vi kan forstå at noen synes skriftbildet er pussig, men skrivemåten stemmer i alle fall med den vi bruker i andre områdebetegnelser, som Nord-Norge, Mellom-Europa osv. Det er enklest slik. 

Merk at det er andre regler for sammensetninger der fellesnavnet står til slutt. Det heter enten oslosommer eller Oslo-sommer. Hverken helheten eller hovedordet sommer er egennavn. 

Uttrykket er gammelt i norsk og dansk. Det finnes allerede i Peder Syvs ordtakssamling fra slutten av 1600-tallet. Ludvig Holberg har brukt med [ens] egen mønt, og det svarer godt til det engelske uttrykket pay back in one’s own coin, som skal være belagt enda tidligere. Det er all grunn til å tro at uttrykket er eldgammelt, og det kan godt ha oppstått flere steder uavhengig av hverandre.

Uttrykket forekommer i flere varianter, bl.a.: få/gi igjen med samme mynt, betale/svare med samme mynt (og dessuten i samme/like mynt).

Man kan få igjen med samme mynt mange steder, blant annet i Tyskland, Frankrike, Italia, Spania, Portugal og Russland. I en hel rekke land kan man dessuten få smake sin egen medisin på landets språk.

Hvilken medisin eller mynt det opprinnelig har vært snakk om, vet vi ikke, men poenget er uansett hverken valuta eller valør, men den rene gjengjeldelsesverdien.

Det kan hende at journalisten ikke vet hva en berserk er.

På Østlandet uttales -rs- som sj, og stort sett blir e til æ foran r. Uttalen blir da /bæsjærk/. En som ikke kjenner ordet, kan oppfatte det som alt fra «besjerk» til «bersærk» og «bærsærk» (bersærk = den danske skrivemåten, og svenskene skriver bärsärk).

Berserkr ble i gammelnorsk tid brukt om krigere som kunne øse seg opp i et transeaktig raseri og hogge ned alt rundt seg. I dag er å gå berserk synonymt med å gå amok. 

Ordet består av to ledd. Det første leddet er ber. Det kan komme av adjektivet berr ‘bar’ (altså uten brynje o.l.), men mest sannsynlig er det av samme rot som bjørn (jf. krigere i bjørnefell). Det andre leddet er serkr, som betydde ‘skjorte’, altså noe litt annet enn serk i dag.

Ved siden av uttrykket å gå berserk har vi sammensetningen berserkgang eller berserksgang (også skrevet berserkergang).

Noen uttaler berserk med trykket på andre staving, andre med trykket på første. Hadde ordet vært nedarvet muntlig fra gammelnorsk, ville nok trykket ligget på den første stavingen: berserk. Det ville dessuten bare hett berserkgang, ikke berserkergang i rettskrivningen. Den sistnevnte formen henger sammen med de frarådde skrivemåtene «en berserker – flere berserkere», som hverken kan kalles opprinnelige eller moderne i norsk.

Bjarne Berulfsens Uttaleordbok fra 1969 oppgir dette:

Hverken førerrett eller førerett (i denne betydningen) står i Bokmålsordboka. Det opprinnelige er førerrett, som er det beste i prinsippet.

Her er § 26 i vegtrafikkloven med den opphavlige ordlyden:

Førerett kommer på banen

Førerett kom inn i 2004 gjennom lov om endringer i lov 18 juni 1965 nr. 4 om vegtrafikk. I proposisjonen står dette:

Det foreslås her å gjennomføre skillet mellom førerett og førerkort konsekvent i loven. Førerett er den rettighet man har til å føre motorvogn når gitte krav i lov- og forskriftsverket er oppfylt, mens førerkort som en hovedregel er beviset for at man har denne rettigheten.

Det er ikke forklart hvorfor man sløyfet r-en, som før ble brukt ganske konsekvent både i lov, forskrift og ellers. Senere er regelverket blitt fylt opp med førerett, og det er derfor det vi finner bl.a. i Kunnskapsforlagets Jusleksikon.

Vi kjenner ikke grunnen til endringene i lovspråket, men på bokmål uttales de to variantene likt og kan lett blandes sammen, slik som i Veidirektoratets merknader og utkast til førerkortforskriften 2001.

Førerrett entydig

Vi konstaterer at sammensetning med føre- både bryter med dansk (der det heter førerret) og kolliderer med nynorsk, der førerett/forrett (før fyrerett) betyr enten

1 matrett servert føre hovudretten
2 særrett, privilegium; fortrinnsrett, førsterett, prioritet: ha føreretten til noko

Søker man på nb.no, er det helst dette nynorske ordet for ‘privilegium’ man finner med søkeordet førerett.

Det å føre en vogn er å være fører av den. Det beste hadde vært om det bare het førerrett som før, i analogi med førerkort og beslektede ord. Forhåpentlig kommer r-en tilbake i en revisjon av regelverket.

Det stemmer at verbet bøyes å dette – detter – datt – har dettet på bokmål. På nynorsk heter det å dette/detta – dett – datt – har dotte.

Se artikkelen dette i Bokmålsordboka og Nynorskordboka.

Bokmålsformen dettet kan virke litt pussig, men den er ganske regelrett. Noen eksempler fra den samme gruppa av sterke verb:

Oslomål: smetti, detti, spretti, verpi
Bokmål: smettet, dettet, sprettet, verpet
Nynorsk: smotte, dotte, sprotte, vorpe

I oslomål og bokmål finner vi altså ofte vokalen fra infinitivsformen igjen i partisippformen. Men den kan også ha blitt til u i partisipp i bokmål:

Oslomål: sprekki, stikki
Bokmål: sprukket, stukket
Nynorsk: sprukke, stukke

Dottet datt ut

Partisippformen dottet er faktisk med i enkelte litt eldre ordbøker over bokmål/riksmål. I Norsk rettskrivningsordbok (1940) er den med i tillegg til dettet. Men dottet står i rund parentes, noe som ifølge forordet i ordboka markerer at formen er valgfri, og i tillegg at den likevel «passer mindre bra enn den andre i den sammenheng den står». I Norsk Riksmålsordbok (1937) bøyes verbet dette – datt – dettet, men i tillegg er formen dottet ført opp med merknaden «folkelig».

Det vanligste i dialektene er har dotte/dotti (mest med å-uttale) og døtte/døtti.

Formene som gjorde at dette datt mellom to stoler

I konservativt bokmål regnes hele ordet som «familiært», enda det er et helt grunnleggende ord i de fleste norske dialekter (se naob.no). Det kan hende at nettopp de uvante partisippformene dettet og dottet (som begge er svært sjeldne i norsk talemål) har vært med på å ødelegge for bruken av hele ordet i skrift. I nynorsk har det aldri vært noen restriksjoner hverken mot ordet eller noen former av det. I islandsk er det også et fullverdig ord, brukt helt seriøst av høy og lav i hundrevis av år, akkurat som i gammelnorsk. 

Språkrådet mener det ikke er like god grunn til å skifte ut brystvorte.

Brystknopp er et fint ord, men det er helt greit om det holder seg i skjønnlitteratur o.l., der det nok har sitt opphav (bl.a. hos Agnar Mykle og Louis Masterson).

Vi kan ikke se at gevinsten med brystknopp vil være større enn overgangskostnaden. Dersom brystknopp likevel skulle få overtaket i faglitteraturen med tida, er det nok best om flest mulig går over til dette ordet. Det er ikke noen vits i å ha to konkurrerende ord på dette fagområdet. Noen har forresten lånt nippel fra engelsk; metaforen er gammel i verkstedsterminologien. Som vi skal se nedenfor, har vi enda flere brystvorter i språket.

Sensitivitet

I kulturhistorisk lys er grunnlaget for de to ordene skamlepper og brystvorter nokså ulikt. Det er nok riktig at skam i skamlepper o.l. speiler en gammeldags seksualfiendlighet de fleste tar avstand fra i dag, men i vorte ligger det trolig ingen nedvurdering tradisjonelt. Den nedvurderingen er moderne. Den retter seg riktignok bare mot ordet, ikke tingen, men det ligger en fellesnevner i å være på vakt mot «det stygge». Skepsisen mot brystvorte er antakelig uttrykk for en språklig sensitivitet hverken forfedrene eller formødrene våre «følte så mye på», for å bruke en moderne vending de ville vært fremmede for.

Vorte og andre ord

Begrepet brystvorte er så gammelt og innarbeidet at det også kan hete bare vorte (som i uttrykket «å ta vorta», om det at spedbarn begynner å suge). Vorte har vært brukt om mange slags utvekster, i nyere tid til og med om karnapp på hus (velstandsvorte).

Men vorte er ikke det eneste norske ordet for det som heter papilla mammae på latin. Patte brukes både om spener på dyr og om brystvorter (i samsvar med dansk). På bygdene er spene det gjengse ordet for denne kroppsdelen på (større) dyr, slik at patte mange steder har vært et spesialord for brystvorter. Men enda vanligere dialektalt er tatte. Begge ordene har hatt uklare grenser mellom betydningene ‘bryst’ og ‘brystvorte’. Også ordet pappe har vært utbredt (mest på Østlandet), jf. det latinske papilla.

Statistikk

Slik er utviklingen i et utvalg bokkilder og aviskilder ved nb.no:

Enten du skriver selv(e) eller sjøl(ve), må du nok skrive selvet hvis du skal holde deg innenfor rettskrivinga. 

På bokmål er bare formen et selv (bestemt form selvet) korrekt i denne betydningen. På nynorsk heter det eit sjølv (sjølvet).

Det er ikke fullt så sært å blande sjøl med selvet som man kanskje skulle tro. Det har i alle fall støtte i andre deler av bokmålsrettskrivinga.

Mønster: oftere boklige former i abstrakte ord

Substantivet selv (selvet) er utvilsomt et mye mer boklig ord enn determinativet selv/sjøl. For å sette det på spissen har ikke folk før i tida gått mye rundt og pratet om hverken sitt eget eller andres selv/sjøl på dialekt. Derfor har ikke den særnorske formen av substantivet fått feste i bokmål.

Det er et generelt mønster i bokmål og mange dialekter at særnorske former (som sjøl) er sjeldnere i den mer abstrakte, formelle og lærde delen av ordforrådet, i papirordene, så å si. 

Ord som har kommet inn i dialektene nyere tid, har ofte festet seg i bokmålsform. Vi kan ta sykehus som eksempel: Selv om det heter sjuk i de fleste dialekter, vil man mange steder finne en overvekt av dialektbrukere som sier sykehuset.

Denne språksosiale eller stilistiske skjevheten finner vi igjen som et statistisk mønster i bokmålet: vi finner oftere sjuk for syk enn sjukehus for sykehus. Men selve rettskrivingsreglene er ryddige: Sjukehus og sykehus er like valgfrie former som sjuk og syk. Og det er lov å være konsekvent, slik: sjuk + sjukehus eller syk + sykehus.

Sammensetninger med selv-/sjøl- er stort sett valgfrie (som selvsagt/sjølsagt), men det finnes noen unntak:

selvfølge, selvfølgelig, selvangivelse, selvisk
sjølmelding, sjølstende, sjølstyr

Et eksempel til: Uttrykket selv/sjøl om er nyere i vanlig norsk talemål enn selve ordet sjøl. Derfor er sjøl om (med -jø-) litt mindre utbredt blant folk enn sjøl aleine.

Kryssing og krysning

Om avl og avlsprodukt

Om kryssende bevegelser og stedene (kryssene) der de skjer

Konklusjon

To klipp fra ordbøker

John Ansteinsson: Norsk-engelsk teknisk ordbok (1954)

 

Dette er to ulike verb, såkalte parverb. Det ene er sterkt, det andre er svakt. Sterke verb har vokalskifte i rota i preteritum (knakk), mens svake har bøyningsendelse (knekte). Hvis et parverb tar objekt, som en blyant i dette tilfellet, er det oftest det svake verbet.

Svaret blir: Blyanten (subjekt) knakk, mens du (subjekt) knekte blyanten (objekt). 

Mer grammatikk

Verb som tar objekt, kalles transitive. Det motsatte er intransitive verb. Stort sett er de intransitive parverbene sterke og de transitive svake.

Sterkt og intransitivt (blyanten er subjekt):

å knekke – knekker – knakk – har knekket/knekt

f.eks: blyanten knekker – knakk – har knekket/knekt

Svakt og transitivt (blyanten er objekt): 

å knekke – knekker – knekte – har knekt

f.eks: du knekker – knekte – har knekt blyanten

Ovenfor har vi framhevet de formene som viser forskjellen og systemet tydeligst. Etter år 2000 er det blitt vanligst med knekt for det sterke knekket. Rettskrivningen har også åpnet for knekket og knekka i både preteritum og perfektum av det svake verbet.

Et annet kjent eksempel på parverb er «jakka hang på knaggen» (sterkt og intransitivt) og «jeg hengte opp jakka» (svakt og transitivt).

Nynorsk: klarere system

I nynorsk er forskjellen tydeligere, særlig om man bruker de tradisjonelle j-ene (som er blitt valgfrie):

Sterkt og intransitivt:

å knekke – knekk – knakk – har knokke

Svakt og transitivt:

å knekkje – knekkjer – knekte – har knekt

Har du kommet hit, har du forhåpentlig knekt koden, ikke knukket den.

Knukket?

Det er ingenting som heter knukket i rettskrivningen. Dette er likevel en form man ofte hører, kanskje særlig blant yngre mennesker som ellers gjerne vil snakke korrekt bokmål eller riksmål. Formen har et visst grunnlag i norsk. Med o-uttale ligger den nær knokke o.l. i norske dialekter og nynorsk. Formen kan også være en slags smitte fra brukket (av brekke).

I dansk regnes knukket som gammeldags, spøkefullt eller dialektalt. Slik kan knukket fungere i norsk også. Men knukket (uttalt /knokket/) virker nok mer tiltalende på mange enn det noe papirknitrende har knekket, som kan minne om de korrekte bokmålsformene har dettet og har dritet. Med u-uttale virker nok knukket likevel stivere enn noe annet. 

Vi kan egentlig ikke gi regler for noe som ligger utenfor rettskrivningen, men hvis du endelig vil bruke knukket muntlig, foreslår vi at du holder deg til hovedskillet mellom parverbene og sier (med o-uttale):

blyanten har/er knukket (= galt i bokmål)
jeg har knekt blyanten (= riktig i bokmål)

Det er valgfritt. Den dansk-norske formen færge ble i 1917 avløst av ferje, som var enerådende til 1981, da ferge seilte inn igjen som likestilt form. 

I gammelnorsk het det ferja. Ferge har vi fra dansk. Det er aldri tatt inn i nynorsk, der det bare heter ferje.

På Sør-Vestlandet er det tradisjonelle ei ferja – den ferjå eller ferjo. Men man bestemmer selv om man vil ta geografiske hensyn innenfor rettskrivningen.

Ferja og fergen

Kjønnet på ferge/ferje er også blitt valgfritt i bokmål. Historisk og stilistisk har det lenge vært en viss sammenheng mellom

ferje og hunkjønnsform (altså ferja pluss dialektformer som ferjo og ferjå)

og på den andre siden

ferge og felleskjønn (altså fergen)

Men før i tida var ferjen vanlig i skrift, akkurat som ferga er blitt det i den seinere tid.

Språkhistorie og dialektformer

G fra skriftbildet

En rekke g-er i norsk (selge, velge, sverge, verge, ferge) skriver seg fra en dansk skikk med å skrive g for j- eller w-uttale, jamfør f.eks. dansk at hærge ‘å herje’. I den norske uttalen av dansk skrift fikk disse lydene hard g, altså «bokstavuttale». Først på 1900-tallet spredte bokstavuttalen seg for alvor i norske dialekter.

J i det meste av landet

Leter man etter den opprinnelige uttalen i dialekten, som kanskje var bevart til midten av århundret, vil man de fleste steder finne ferje, til og med i hovedstaden. Kristiania-mannen Kristian Kølle, som engasjerte seg i rettskrivningsspørsmålet på slutten av 1700-tallet, mente det burde hete færje i stedet for færge på grunnlag av det vanlige talemålet (enda talemålet var temmelig danskpreget i de kretsene han ferdedes mest i). Bokmålets bestefar, Knud Knudsen, brukte også formen færje i sine skrifter.

Skriftuttale

Former med skriftuttale brer seg. Derfor er det grunn til å tro at flere unge sier ferge. At ferge sprer seg på Vestlandet, kan dessuten komme av at ordet oppfattes som del av en større gruppe ord og former som mister j-uttalen. Her finner vi alt fra å sørgje og ei verje til den dialektale j-uttalen i bergje' og torgje' (bestemt form av eit torg og eit berg med hard g). Når j-uttalen generelt taper terreng, kan også ferje rammes, og j-en endres til en uhistorisk g som stammer fra skriftbildet. 

Det er altså litt av ei språkhistorisk smørje vi står oppi – men merk at smørje neppe blir til *en smørge, for dette alternativet finnes hverken i bokmål eller dansk.

Normen og bruken

G-variantene var altså utenfor rettskrivningen mellom 1917 og 1981. Likevel var ferge og fergen de mest brukte formene i bokmålstekster hos mange aviser og forlag etter krigen og fram mot 1980. Disse formene har holdt seg godt i forlagsverdenen, men ellers har det relativt sett gått litt nedover med dem etter at de ble tillatt igjen. I avisene har ferje og ferja vært de mest brukte formene de siste tjue årene, også på bokmål, samtidig som den nye g-varianten ferga har halt innpå.

Her er det meste mulig, men variantene har svært ulik stilverdi.

Far min: det vanligste i norsk talemål før

Det tradisjonelle i norsk over store deler av landet er å bruke ubestemt form av substantivet: far min, mor mi, bror min, søster mi. Slik har man stort sett skrevet på nynorsk, og det var det vanligste på bokmål også fram til 1980-årene, når man ikke skrev min far osv. På bokmål er det vanlig med min i alle former, men det er slett ikke galt med mi i hunkjønn. (På nynorsk heter søster også syster, med valgfri ø-uttale.)

Faren min: vanlig nå

Særlig i nyere mål og bymål er det vanlig å si faren min, mora mi, broren min, søstera mi. Bestemt form har blitt det vanligste i bokmål. Slik kan man også skrive, i begge målformer. Satt på spissen er det gårsdagens barnespråk som har blitt voksenspråk. Det er jo naturlig at det går den veien med familietermer, jamfør mamma og pappa, som nå også er vanlig i skrift.

På bokmål brukes fremdeles oftest felleskjønnsformer om kvinner (moren min og søsteren min).

På nynorsk kan det også hete systera mi med y, men denne varianten av ordet er klart mest brukt i ubestemt form: syster mi.

Min far: nå helst med trykk på min

I begge skriftmål er min far riktig når man legger trykket på eiendomspronomenet (min).

På mer eller mindre konservativt bokmål kan det også hete min far med trykk på far (som i dansk). Før var denne ordfølgen vanlig ved alle slags substantiv. Eksempel: «Min far luftet sin hund i morges.» Nå heter det helst: «Far(en) min luftet hunden sin i morges.»

Denne litt stive uttrykksmåten har holdt seg bedre ved slektskapsordene enn ellers, muligens fordi den gjør at man slipper å velge mellom far min og faren min og ikke minst mellom mor mi, mor min, mora mi og moren min. Mange er redde for å bruke hunkjønnsformer som mora og mi i skriftmålet, selv om de har dem i talemålet.

Det at pronomenet helst er trykksterkt når det står foran substantivet, gjelder i høyeste grad den særskilte hunkjønnsformen mi. Mi mor og mi søster kan nesten bare brukes med trykk på pronomenet (mi). På nynorsk må det regnes som feil å skrive mi mor med tenkt trykk på mor.

Fader vår og tiltaleformer

Det vi har gått gjennom ovenfor, er først og fremst omtaleformene av far og mor osv. Men hva sier man når man snakker til de nærmeste slektningene over en i slektstreet? Jo, rett og slett far og mor.

I bønnen som før ble innledet med «Fader vår», henvender man seg til en far i himmelen (du som er i himmelen). I 2011 ble formuleringen skiftet ut med «Vår Far». Det svarer grammatisk til «min far» med trykk på far, altså en syntaks (ordfølge) som generelt er mer typisk for dansk enn norsk. Dette språkhistoriske tilbakesteget ble tilslørt av den iøynefallende moderniseringen av fader til far. Da liturgien var til høring, frarådet Språkrådet løsningen vår far.

Barn med norsk som morsmål sier ikke «min far» eller «vår far» til far(en) sin. Det er hverken fugl eller fisk språkhistorisk sett.

Fader vår er syntaktisk sett på linje med far vår og far min. En justering til far vår kunne vært nok. Man kunne eventuelt ha valgt det renskårne far, som er det barn sier når de henvender seg til far. Det er også det Jesus selv sier hos Markus: «Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta dette beger fra meg!»

PS. Som substantiv kan fadervår fremdeles brukes: «Han kan sitt fadervår».

I bibeloversettelsene ser vi utviklingen fra et danskpreget riksmål (1930) via et bokmål har tatt opp mye norsk folkemål (1978), til et bokmål som står under mer engelsk innflytelse enn før. Både spre sine vinger og spre vingene er i stor grad oversettelseslån.

Noen søk i den norske bokheimen viser at å spre sine vinger og lignende varianter er overrepresentert i litteratur som er oversatt fra engelsk i nyere tid. Uttrykket finnes riktignok også i eldre dansk; det kan være litt av bakgrunnen for at det er brukt en del i norsk poesi og religiøs litteratur.

Det er ikke galt å bruke uttrykket på norsk, men det er ikke typisk, tradisjonell ordlegging. Både overført om mennesker og konkret om fugler heter det på norsk heller:

1 bre eller breie

bokmål: å bre ut vingene – bredte/bredde ut vingene
bokmål: å breie ut vingene – breide/breiet ut vingene
nynorsk med e-infinitiv: å breie ut vengene – breidde ut vengene

I eldre dansk-norsk finner man dessuten at utbre(de).

Men merk at det å bre/breie ut vingene ikke nødvendigvis er et tegn på nær forestående flukt. Det kan like gjerne handle om å legge vingene vernende over noe.

2 slå ut (med)

bokmål: å slå ut vingene – slo ut vingene

nynorsk: å slå ut vengene – slo ut vengene

Å slå ut med vingene er også mulig, og å slå vingene ut.

3 løfte / spile ut

bokmål: å løfte vingene – løftet/løfta vingene
bokmål: å spile ut vingene – spilte ut vingene

nynorsk med e-infinitiv: å lyfte vengene – lyfte vengene (ev. lyfta/løfte/løfta)
nynorsk med e-infinitiv: å spile ut vengene – spila ut vengene

Vi nevner disse sammen fordi de kan vise til spesielle faser i «utbredelsen» av vingene, men begge kan brukes hver for seg om hele forberedelsen til flukt.

Verbet å spile er litt oversett i dag, men har vært mye brukt. Å spile ut vingene er treffende når hver vinge er utspilt. Når fuglen først er oppe, seiler den gjerne på utspilte vinger.

4 folde eller falde

bokmål: å folde ut vingene – foldet ut vingene
nynorsk med e-infinitiv: å falde ut vengene – falda ut vengene

Eller: folde vingene ut. Verbet folde brukes særlig om det at vingene legges sammen: å folde vingene (eventuelt + sammen).

5 strekke eller strekkje

bokmål: å strekke ut vingene – strakte ut vingene
nynorsk med e-infinitiv: å strekkje ut vengene – strekte ut vengene

Denne varianten står gjerne i ordbøkene for spread one's wings, men det er ikke den som har best grunnlag, hverken i litteraturen eller i tradisjonelt talemål. Faktisk er den overrepresentert i oversettelser, den også.

Det er ikke galt, men vi holder en knapp på «med og», eventuelt «med på å», i alle fall når det er entydig.

Det vanlige rådet har gått ut på å velge mellom være med og og være med på å. Man kan trygt holde seg til de alternativene. Men være med å er gammelt i skriftspråket, og den såkalte fortidsprøven (med «var» i preteritum) viser at begge deler går an:

1 du var med og formet dem (samme form, nemlig preteritum, derfor «og»)
2 du var med å forme dem (ulike former, derfor «å»)

Nedenfor følger utdyping for spesielt interesserte.

«Og» til sideordning og underordning

«Og» indikerer grammatisk sideordning. Det er det vi bruker når vi nevner to atskilte handlinger. Men i norsk bruker vi ofte grammatisk sideordning til å uttrykke logisk underordning. I dette tilfellet uttrykker det første verbalet et aspekt ved det andre, nærmere bestemt delaktighet i formingen.

Forskjellen mellom grammatisk sideordning med og uten logisk underordning blir tydeligere med nektelse: 

Du var ikke med og formet det (= logisk underordning; ett «ikke» står til begge verbene)
Du var ikke med og formet det (heller) ikke (= sideordning)

Uttalen eller konteksten sørger for at «være med og» blir rett forstått. På papiret kan likevel «være med og» isolert sett være tvetydig, se for eksempel på disse to tolkningene:

Han var med og plaget oss
a) ‘han var med (noen på) å plage oss’
b) ‘han var med (noen/oss) – og dessuten plaget han oss’

I det siste tilfellet er sideordningen både grammatisk og logisk. Nektelsen krever da to «ikke» eller et «hverken … eller».

«Å» må også godtas

Flere konstruksjoner som nå har formell sideordning med «og», har tidligere hatt underordning med det siste verbet ubøyd, altså i infinitiv. I mange tilfeller har vi gått helt bort fra underordningen, for eksempel er det ikke lenger normal norsk å si «Vi gikk ut å spise».

Historien er en litt annen når det gjelder «være med å». Ikke bare har denne uttrykksmåten lang tradisjon, men den består altså fortidsprøven fremdeles: Fremdeles sier og skriver man gjerne «han/hun var med å grunnlegge …» ved siden av «han/hun var med og grunnla …». Men det skurrer kanskje for flere om en skyter inn noe før infinitivsmerket: «han/hun var med meg å grunnlegge …»?

Ulike råd

På nettsidene til Språkrådet og i annen språkriktighetslitteratur har «være med og» oftest vært anbefalt (se f.eks. Finn-Erik Vinjes Moderne norsk (2002), s. 168). Det er greit, men noen ganger har «være med å» blitt omtalt nærmest som en feil. Det er ikke rimelig.

Konklusjonen er uansett at «være med og» er det tryggeste valget.

Det er riktig å kalle tradisjonelt oslomål i de brede lag dialekt. Men jo «finere» varianten er, jo vanskeligere blir det å skille den fra talt konservativt bokmål, som gjerne regnes som standardspråk, som igjen regnes som det motsatte av dialekt.

Hverken dialekt, språket i Oslo eller standardspråk er entydige begreper.

Dialekt: Det finnes ulike definisjoner av dialekt. Tradisjonelt brukes det om geografisk definert talemål (geolekt), men det brukes også om talemålsvarietet i det hele tatt (medregnet sosiolekt o.a.). Det brukes også i motsetning til standardspråk. 

Språket i Oslo: Selv om bildet i virkeligheten er mer blandet, kan språket i Oslo deles i to hovedsosiolekter som har hatt ulike betegnelser:

1) østkantmål, bredt Vika-mål, gatespråk

Typisk: trappa, sola (med tjukk l), gutta, bila/bilene, beina, øra, henda; har kasta, å væra / å være, dreiv, skreik, skøyt

2) vestkantmål, dannet dagligtale, finspråk

Typisk: trappen, solen, guttene (gutta i faste uttrykk), bilene, benene/bena, ørene, hendene, bilene; har kastet, å være, drev, skrek, skjøt

Forskjellen mellom de to variantene er minkende.

Den såkalt dannede dagligtale i Oslo tales især i vest og i middelklassen og overklassen. Denne «finere» språkvarianten har ved siden av finbergensk alltid vært det viktigste mønsteret for talt bokmål. «Finspråket» i Oslo har spredt seg kraftig geografisk og sosialt de siste tiårene, samtidig som det er myket noe opp i kantene. Det er vanskelig å skille dette språket fra språk i høyere samfunnslag i andre byer på Sør-Østlandet, så det går gjerne under navnet «standard østnorsk» eller «dannet østnorsk». Nå finnes det ikke noe offisielt (talt) standardspråk i Norge, og mange språkforskere mener at ingen strengt tatt snakker bokmål. Det talemålet som ligner mest på skriftspråket bokmål, er likevel ikke langt unna å fungere som et standardspråk (se f.eks. diskusjonen om standardtalemål i Norsk lingvistisk tidskrift 1/2009).

Merk at bokmålsnormen inneholder et bredt register med a-endelser, diftonger og annet som dekker mye av det tradisjonelle folkemålet i Oslo, men disse trekkene blir gjerne regnet som radikale. Mange oppfatter bare det såkalt moderate eller konservative bokmålet som standardspråk.

Hvis vi opererer med en definisjon av standardspråk som det motsatte av dialekt, kan vi si det slik: I den grad standard østnorsk måtte være et standardspråk, er en god del av talemålet i Oslo ikke å regne som dialekt.

Men man kan også snu på det og si at et standardspråk eller nasjonalspråk nettopp er en dialekt, nærmere bestemt en dialekt med hær og flåte. Alt i alt blir det uavgjort mellom deg og diskusjonspartneren din med hensyn til «finspråket».

Når det gjelder resten av oslomålet, er det ingen tvil om at det er du som har rett. Det er lang tradisjon for å reservere ordet oslomål eller oslodialekt for det tradisjonelle folkemålet, (jf. begrepet «folk flest»). Denne dialekten er i nær slekt med andre dialekter i østlandsområdet.

Mer litteratur

Det finnes en del litteratur om oslomålet, men det kan være bedre å gå på nb.no enn å google. 

Et godt utgangspunkt er artikkelen «Oslo bymål» av Geirr Wiggen i Den store dialektboka fra 1990 (s. 179–184). En kortere omtale av språklige trekk finner du i Store norske leksikon, der de to sosiolektene kalles «folkemålsvarianten» og «riksmålsvarianten». Her finnes det også en bibliografi. I tillegg kan vi nevne Norsk Talespråkskorpus, Oslo-delen.

Den store klassikeren om emnet er Kristiania bymål: vulgærsproget med henblik på den utvungne dagligtale av Amund B. Larsen (1907), men det er ikke mye igjen av særtrekkene eller de særnorske trekkene i det hverdagsspråket han beskriver.

Tradisjonelt oslomål i skjønnlitteraturen finner du blant annet hos Oskar Braaten, og varianten Vika-mål er brukt i boka Karl Eugen Olsen fra Vika (1977) av Torill Hauger.

Du har rett i at /sed/ og /vepne/ har vært det vanlige i uttale av bokmål og nynorsk og i mye talemål ellers. Vi kan legge til /forreder/ for forræder og /eser/ for æser (norrøne guder).

Her har det altså vært et tradisjonsbrudd i uttalen. Mange må ha lært disse ordene først gjennom lesning, og så har de tatt i bruk en rein leseuttale. 

Æ og e må ikke tas for bokstavelig

Historisk er æ en såkalt i-omlyd av å. I rettskrivinga bruker vi ofte æ i ord (eller former) som har sammenheng med ord (eller former) med å. Eksempler: 

• Væte og væske henger sammen med adjektivet våt.
• Ætt henger sammen med verbet å eie, som i preteritum har hett åtte.
• Tær heter i entall tå.

(Merk at særlig bokmål ofte har æ foran r og l uavhengig av sammenhenger i språket, som i å være, jf. nynorsk vere.)

Videre:

• Ås (gud) heter i flertall æser.
• Væpne henger sammen med substantivet våpen.
• Sæd henger sammen med å så.
• Forræder henger sammen med verbet å forråde.

Variasjonen i e-og æ-uttale i dialektene er enorm. Det er ikke noe i veien for å uttale ord med e og æ etter dialekten, altså med e for æ og æ for e der det måtte falle naturlig. Noen dialekter har mye æ-uttale; for eksempel kan sete hete sæte, og det gamle norske sæde (se forklaring nedenfor) kan ha hett sæe. I en dialekt av dette slaget kan nok nyere ord fra skriftmålet/standardspråket også få æ-uttale.

Men alt i alt er dialektgrunnlaget for æ-uttale i ordene på lista ovenfor nokså tynt. Det er sjelden tradisjonelt bygdemål som ligger under når vi stadig oftere hører æ-uttale i mediene. Og hvis man først snakker mer eller mindre bokmålsnært, spiller det ikke så stor rolle hva noe har hett i den dialekten man kanskje har lagt fra seg.

For den som skal lese noe på normert bokmål eller nynorsk, kan det være et godt råd å uttale væpne, sæd, forræder og æser med samme rotvokal som i væte og sete.

En liten merknad om ordet seter/sæter, som vi finner i stedsnavn og etternavn fra hele landet: Variantene seter og sæter må heller ikke tas for bokstavelig. Man kan uttale dem med e eller æ etter egen dialekt eller dialekten på stedet. 

Nærmere om sæd

Sæd er et gammelt ord for det som sås (jf. utsæd); sekundært er det et ord for sperma. I eldre bibelutgaver ble det sådd sæd der det nå sås korn.

Det er ikke så rart at vi har hatt et tradisjonsbrudd i uttalen av dette ordet. 

For det første er ikke sæd et gammelt dialektord, men snarere en fagterm med rot i skriftfellesskapet med dansk. Skriftuttalen med d røper det. Gamle i dialektene er derimot intetkjønnsordene sæde og såd med stum d. (Sæde og såd kan bare vise til det som sås; for sperma brukte man helt andre ord før.)

For det andre har hverken såing eller inseminasjon vært vanlige samtaleemner rundt kjøkkenbordet. Før var det nok mange som støtte på ordet sæd første gang i pornoblad eller lærebøker. Hvis de uttalte det med æ, var det kanskje ingen som rettet på dem. I neste omgang lærte de bort ordet til yngre ungdommer, med /æ/.

Æ-uttalen har altså lenge blitt spredt både gjennom skrift og tale. 

En fordel med skriftuttalen /sæd/ er at ordet blir lettere å skille fra sed, som i sed og skikk og sedvane. Men det forutsetter at alle tar i bruk skriftuttalen, og det er både urealistisk og urimelig. Og uansett må vi leve med at /veske/ kan stå for både veske og væske. 

Tre eksempler på rim hos norske diktere

Bjørnstjerne Bjørnson:

Arnulf Øverland:

Dette er egentlig en variant av «vanlig» l, nærmere bestemt en apikal l eller en lys l. Forenklet sagt er det l-en i (vanlig uttale av) liten som nå også brukes i ball. Språkrådet har ikke noe grunnlag for å gjøre noe med denne l-uttalen.

Forklaringen på endringen finner du i den andre bolken nedenfor.

Først litt begrepsavklaring

En

• apikal l er en l som artikuleres med apex (tungespissen) mot alveoli (= tannryggen, dvs. fremre del av gommen/ganen, nærmest tennene)
• laminal l uttales normalt mot tannryggen/tennene, men med tungebladet (altså hverken tungespissen eller tungeryggen)

I tradisjonelt Oslo-mål brukes

• apikal l i framlyd (land, liv, låne), etter vokalene i, y, e og ofte etter u, ø, o (fil, syl, øl, molo)
• laminal l etter t og d og etter vokalene a og å (fatle, ball, hold)

Dette gjelder vel å merke bare når l-en ikke er tjukk, som den er i visse omgivelser i vanlig østlandsmål (kLo, fLis, soL, fæL osv.). Tjukk l er en retrofleks, det vil si en lyd som artikuleres med tungespissen mot bakre del av tannryggen. Tjukk l uttales ved at man skyver tungespissen fort fram. Strengt tatt er det ikke en l, men en såkalt apiko-postalveolar flapp.

Merk at den såkalte Østfold-l-en ikke har noe som helst med (flappen) tjukk l å gjøre. Det er mange som blander disse begrepene; vi nevner tjukk l bare for å forebygge misforståelser.

Hva har skjedd – og hvorfor?

Det som har skjedd blant yngre språkbrukere i Oslo-området, er ganske enkelt at den apikale l-en har tatt over for den laminale. Om du prøver å si ball med samme l som i liten, får du kanskje en aha-opplevelse.

L-systemet er blitt enklere, og det er hovedforklaringen på endringen. Systemforenkling er en slags drivkraft i språkhistorien.

Systemet i Oslo har blitt likere det vi kjenner fra søndre Østfold, der den apikale uttalen har stått mye sterkere og har vært litt av et målmerke. Men det betyr ikke at l-en kommer fra Østfold; det er snarere snakk om en intern forenkling i de dialektene der l-en tas i bruk i nye posisjoner. Det kan altså kalles en apikal l, eventuelt en tungespiss-l, en spiss l, en ekstra tynn l eller en lys l. Av de ikke-vitenskapelige betegnelsene er nok lys l den beste. Problemet med de andre betegnelsene er at denne l-en artikulatorisk er i nær slekt med den (apikale) tjukke l-en, selv om den har en helt annen klang.

(Det kan forresten være en annen l på ferde i tillegg – en som ligner på den apikale lydlig, men ikke artikulatorisk. Vi går ikke nærmere inn på dette.)

Meninger om den nye l-bruken

De omtalte l-ene er ulike lyder, men ett fonem (dvs. betydningsskillende språklyd). Derfor fører lydendringen (hos de fleste) ikke til sammenfall av ord med ulik betydning. Slik skiller endringen seg fra bortfallet av fonemet /kj/, som fører til forveksling av for eksempel kitt og skitt. Sett i systemperspektiv er l-bortfallet altså ikke viktig.

Vi vet at mange likevel misliker at den lyse, apikale l-en sprer seg, og ikke minst at den brukes i dubbing i NRK. Det er nok ikke så mye Språkrådet kan gjøre med saken. Språkrådet kan gi veiledning om visse uttalespørsmål, men har ikke som oppgave å normere norsk talemål. Språkrådet har heller ikke noe faglig grunnlag for å kritisere den aktuelle l-bruken. Vi tror dessuten at det er betraktelig vanskeligere å motvirke bortfallet av laminal l enn f.eks. bortfallet av kj-lyd.

Hvis man mener den laminale l-en er verneverdig, eller er opptatt av østnorsk språkarv mer allment, kan man spørre seg om det ikke er verdt å slå et slag for den tjukke l-en også. Tjukk l er et målmerke som har blitt utsatt for en god del trakassering opp gjennom åra fordi den ikke har vært «fin» nok. Bortfall av tjukk l kan henge sammen med bortfallet av laminal l; i alle fall har endringene skjedd i omtrent den samme perioden i omtrent de samme gruppene. 

Du kan lese mer om de ulike måtene å uttale l på i Rolf Theils Fonetikk og fonologi.

Det er vanlig å bruke uttrykkene i samme betydning. Vil man unngå misforståelser, er man nødt til å presisere, eventuelt velge andre formuleringer.

Etterretning kommer opprinnelig av å rette seg etter noe, men ordet har i lange tider blitt brukt allment om nyheter, meddelelser og andre opplysninger, jf. også tysk Nachrichten ‘nyheter’. Til etterretning kan dermed bety det samme som til underretning og til orientering.

Nedenfor går vi nærmere inn på bruken av de ulike uttrykkene og bakgrunnen for dem.

Skille?

Mange har skrevet til oss og fortalt at man i deler av forvaltningen har operert med et tydelig skille mellom etterretning og orientering. Et slikt skille er naturligvis reelt der man faktisk retter seg etter det. Men ingen har foreløpig vist til noen autoritativ kilde der uttrykkene er strengt og ulikt definert.

De som har operert med et skille, har brukt til etterretning om den skarpeste måten å informere på. Da har gjerne informasjon ovenfra blitt tatt til etterretning, mens informasjon fra underordnede har blitt tatt til orientering.

Synonymi

Likevel betyr uttrykket å ta til efterretning ifølge Norsk Riksmålsordbok (NRO) bare å

(foreløbig) erkjenne mottagelsen av (noget) uten å uttale sig mere om det: saken blev tatt til efterretning

Vi kan finne svært gamle eksempler på denne milde betydningen av til etterretning.

Både lokalpolitikere og rikspolitikere oppfatter det i dag ulikt, se denne artikkelen fra Dalane Tidende og utklippet fra VG helt til slutt. 

Hvis man vil gardere seg mot misforståelser, kan det altså være lurt å bruke helt andre ord.

Orientering og andre milde formuleringer

Hverken underretning eller etteretning er særlig gjennomsiktige ord for nordmenn. Det er kanskje derfor ta til orientering i 1960-åra begynte å konkurrere med de to andre uttrykkene i den milde betydningen. Til orientering var en kjent formulering fra før (jf. å være eller gjengi eller til og med motta noe til orientering), så spranget var ikke stort. 

Orientering viser entydig til det å registrere informasjon. Det er blitt anbefalt i den betydingen blant annet i språkspalta i Tidsskrift for Den norske legeforening.

Det er ellers ingen mangel på gode uttrykk for å bli orientert, for eksempel å merke seg eller notere seg noe. I tradisjonell nynorsk heter det forresten å ta til vitring eller til vitende, begge deler betyr ganske enkelt at man nå vet mer enn før.

Det vi egentlig trenger, er et mer entydig ord for etteretning i den skarpe betydningen.

Mer om etterretning i norske og andre nordiske ordbøker

I utklippet fra Norsk Riksmålsordbok ovenfor er ikke etterretning knyttet til ‘det å rette seg etter noe’. Et lite element av denne strenge betydningen har vi likevel til slutt i denne forklaringen samme sted: 

«ta sig noget til efterretning» til oplysning, til påminnelse, rettledning (vår understreking)

Men det hjelper lite når det står på linje med de milde betydningene.

I den historiske Ordbog over det danske Sprog (ODS) står det at være/tjene til efterretning kan være strengt:

til oplysning (om hvordan man skal forholde sig), til rettesnor olgn. (egentlig som verbalsubstantiv til udtrykket rette sig efter (jf. efterrettelig)

men i den eldre Kalkars Ordbog betyr efterretning bare ‘opplysning’. Og å ta til efterretning er ifølge ODS bare å

anerkende modtagelsen af en meddelelse olgn. uden i øvrigt (foreløbig) at tage stilling dertil ell. foretage sig noget i den anledning

Altså som i Norsk Riksmålsordbok. Men i moderne dansk ser vi den samme tvetydigheten som i moderne norsk, jf. de to betydningene av tage til efterretning i Den Danske Ordbog:

1 modtage og notere sig en meddelelse, en afgørelse el.lign. uanset hvad man mener om den
2 modtage en besked og rette sig efter den

Danskene uttaler forresten ordet med trykk på efter.

I Svenska Akademiens ordbok under efterrättelse ser vi at sammenblandingen ikke er et nytt fenomen i Norden.

Rikspolitikerne til VG 25.5.1994

I utklippet fra VG nedenfor kan du se hvor ulike oppfatninger rikspolitikerne hadde av ta til etterretning i 1994.

Sj-uttale for tradisjonell kj-lyd spredte seg først for alvor blant ungdom i storbyene i 1980-åra, særlig i Oslo, Bergen og Stavanger. Når flere ord blir uttalt likt, kan det føre til misforståelser og til utskifting av enkelte ord med lengre ord. Men det er stor enighet blant språkforskerne om at de negative virkningene er små og forbigående.

Utdyping pluss svar på det siste spørsmålet finner du nedenfor.

Noen avklaringer

For enkelhets skyld bruker vi nedenfor betegnelsene kj- og sj-lyden (i stedet for /ç/ og /∫/, som brukes for disse lydene i det internasjonale lydskriftalfabetet IPA).

Øst og nord i Norge uttales både kj og tj tradisjonelt som /kj/, f.eks. kan /kjære/ være både tjære og kjære. I vestnorsk bygdemål er uttalen av begge helst /tj/ (strengt tatt /c͡ç/), men vi omtaler dette også som kj-lyden.

Kj-lyden er utsatt

På verdensbasis forekommer kj-lyden mye sjeldnere enn sj-lyden, og den er en av de lydene barn lærer seg sist. På bakgrunn av dette står kj-lyden laglig til for hogg.

Utbredelse og spredning av sammenfallet

I boka Språkmøte. Innføring i sosiolingvistikk knytter språforskeren Helge Sandøy spredningen av sj-uttale for kj særlig til Oslo og Bergen, og han hevder at fenomenet er eldst i Bergen, hvis man ser bort fra individuelle avvik. Se også dette intervjuet. Særlig unge kvinner fra de sosiale mellomlagene var tidlig ute. Sandøy skriver at de første «ungdomane som blanda saman dei to lydane i Bergen, var fødd midt på 1960-talet». Også Stavanger må tidlig ha hatt stor overgang til sj-lyd. I «Eides språksjov» i NRK TV 2017 ble Jørpeland kåret til «sj-lydens vogge». Men fenomenet kan godt ha spredd seg fra flere «vogger».

Merk at vi her snakker om sammenblandingen som et fast trekk i språket til større grupper av språkbrukere. Forbigående sammenblanding av lydene hos barn og unge er av mye eldre dato, for eksempel er det kjent at skolebarn i Oslo før krigen kunne ha vansker med å skille mellom lydene.

Tendensen til sj-uttale var lenge mer et byfenomen enn et bygdefenomen. Men utover på 2000-tallet har den gjort seg kraftig gjeldende også på landsbygda. Vi kjenner ikke til pålitelige kart som viser den geografiske spredningen av sammenfallet. Geografisk har nok fenomenet spredd seg både som bølger ut fra flere sentra og i «hopp» fra det ene sentrumet til det andre.

I den språksosiale spredningen må eldre ungdom ha spilt en stor rolle som forbilde da utviklingen skjøt fart for alvor.

Spesifikke sammenfall

På kort sikt kan nok sammenfallet gjøre enkelte ord vanskeligere å bruke av og til, eller føre til pussige situasjoner, men forskere har funnet ut at antallet ordsammenfall som følge av endringen ikke er særlig stort, hvis vi ser bort fra sammensetninger. I artikkelen «Den sjedelige kj-lyden» (i Språklig samling nr. 1/1997) nevner Liv Osnes Dalbakken disse 22 ordene:

• kjappe/sjappe
• kje/skje, kjede/skjede, kjekk/skjekk, kjel/sjel, kjele/skjele, Kjell/skjell, kjenne/skjenne, kjepper/skjepper, kjette/sjette
• kive/skive, kinn/skinn, kitt/skitt
• kylling/skylling, kyr/skyr, kyss/skyss, kyte/skyte
• kjære/skjære
• kjønn/skjønn, kjør/skjør, kjøl/sjøl, kjøtt/skjøtt

Et viktig par som mangler ovenfor, er sju og tjue (jf. 7-7/27, sjuende/tjuende). Legger vi til viktige sammensetninger med (s)kjønns-, (s)kjede- og -(s)kjær, blir antallet fort større. I tillegg har vi ord som ikke inngår i et klart normalspråklig par, men som likevel kan virke forvirrende med sj-lyd (som kynnere og å kimse, jf. shimse i verkstedsspråk). Kjød og skjød kan legges til lista sammen med f.eks. sjukne og tjukne, kei (og lei) og skei. Tj- blir uttalt som kj- i tradisjonell norsk; det gir flere sammenfall, blant annet tjære /kjære/, tjuv /kju(v)/, tjene /kjene/; jamfør kjære, sju, skjene. Tar vi med par med ulikt tonelag, kan vi legge til blant annet skilling/skilling. Mange flere ord kan legges til dersom vi tar med de formene som oppstår i ymse fonetiske omgivelser («Det kan være litt skink'i / kinki»; «Sku' vi 'kje på ski no / kino?»).

Jo større ordforråd man regner med, jo større er «problemet». Tallet på sammenfall øker om man tar tradisjonelt bygdemål med i regningen. Her er /kj/ vanlig også i innlyd. For eksempel er /bakkjen/ (bakken) noe annet enn /baskjen/ (basken). Men /kj/ er i stor grad erstattet av hard k hos de yngre, så mange potensielle kj/sj-sammenfall er avverget av andre lydendringer eller overgang til nyere mål. Men overgangen til sj bidrar til enda større generasjonsforskjeller i dialekter der kj har stått sterkt i innlyd, og gjør det vanskeligere å holde kj-lyden i hevd.

Skriv gjerne til oss hvis du har eksempler på misforståelser i hverdagen.

For og imot

Utviklingsbegrepet
De færreste språkforskere bruker merkelapper som forfall og framskritt om endringer i et språksystem, og Språkrådet gjør det i alle fall ikke. Ordet utvikling brukes fremdeles en del i språkvitenskapen, men mest om språkutviklingen til den enkelte. De naturlige språkene på kloden regnes stort sett som like grammatisk «avanserte», hvert på sin måte. Det kan derfor være greit å nøye seg med den nøytrale termen språkendring. Det er stor enighet om at et språk ikke kan bli ødelagt av indre endringer. Enten spiller ikke endringene noen rolle, eller så veier de hverandre noenlunde opp i det lange løp.

Dette gjelder altså språket som helhet og som kommunikasjonsmiddel på lang sikt. Forbigående vinning og tap for grupper av språkbrukere eller for spesifikke varianter av språket er en annen sak. Det finnes opplagt fordeler og ulemper med endringer på kort sikt, men hva som er hva, og for hvem (avsendere og mottakere, unge og gamle), er ikke så lett å si.

Ulike språkøkonomiske hensyn
Sammenfallet mellom kj og sj innebærer forenkling av lydsystemet. Det kan sees som en forbedring for senderen. Men skal språket uttrykke like mange betydningsnyanser som før, og unngå tvetydighet, må det nødvendigvis ta igjen på et annet nivå. Det er da ingen vei utenom lengre uttrykksmåter. Kostnaden er altså lengre ord eller ytringer. Kommunikasjonsmessig kan det gå opp i opp. Som alltid må man regne med visse overgangskostnader i form av generasjonskløft og ulikt gjennomslag i ulike grupper. 

Det har til alle tider i alle verdens språk vært en helt nødvendig vekselvirkning mellom de ulike språkøkonomiske hensynene. Tendensene holder hverandre noenlunde i sjakk. Ingen steder har den ene tatt overhånd slik at språket er blitt ubrukelig. 

Ny likevekt
Det finnes opplagt en overgangskostnad knyttet til ordutskifting, irritasjon over et tradisjonsbrudd og forbigående støy på linja, men det kan altså neppe være snakk om noen virkelig forringelse av språket som informasjonsbærer på lang sikt.

Når noe forsvinner fra språket, går det seg smått om senn til for det som blir værende igjen, som når noe forsvinner fra naturen eller samfunnet ellers. Det kommer noe nytt i stedet, om enn på et annet nivå. Vi får nye likevekter. Et vanlig eksempel fra vår egen språkhistorie er at gammelnorsk skilte mellom /tak/ ‘grep’ og /thak/ ‘hustak’. Vi klarer oss uten th-lyden. Språket har bøtt på bortfallet uten at vi kan sette fingeren på hvordan.

Språkbrukeren som språkpolitiker
Norske språkforskere er først og fremst opptatt av at sammenfallet har skapt en spennende anledning til å studere en språkendring. Det er nok stor enighet blant språkforskerne om at skolen og myndighetene ellers ikke bør prøve å hindre lydsammenfallet eller påvirke talemålsutviklingen i det hele tatt. Blant språkbrukere flest er meningene mer delte.

Nå finnes det mange slags motstridende tendenser i språk og samfunn, og ingen kan tvinges med på hverken den ene eller andre ferden av språkforskerne eller Språkrådet. Men hvis man bestemmer seg for å motarbeide sj-uttalen, bør man ikke glemme at sammenfallet er i samsvar med naturlige endringstendenser i språket. Det er også et identitetsmerke blant unge, så man bør vise pedagogisk skjønn.

Språkrådets råd og NRKs rolle

Språkrådet har ikke noe offisielt standpunkt for eller mot selve talemålsendringen. Det henger sammen med at norsk talemål ikke er offisielt normert på linje med rettskrivning og bøyning.

Uttale av standardspråkene bokmål og nynorsk er likevel et særskilt rådgivningsområde. I 2001 vedtok Språkrådet retningslinjer for noen uttalespørsmål der det blant annet het at man i uttalen av standardspråkene skal skille mellom sj- og kj-lyden etter det tradisjonelle mønsteret i norske dialekter, se punkt 10 her. Dette er et eksempel på at Språkrådet anbefaler å holde seg til det tradisjonelle og hevdvunne.

Merk at rådet ovenfor senere er erstattet av mer generelle råd som ikke nevner disse lydene. Men det er fremdeles ikke noe språkpolitisk mål å fremme den nye uttalen, hverken innenfor standardspråkene eller ellers.

Vi vet at mange reagerer særlig på den nye bruken av sj-lyd i radio og fjernsyn. NRK har egne regler for sine medarbeidere. Vi finner ikke noe kj-råd under uttalereglene for normalmål, men noen av de relevante dokumentene er bare tilgjengelige for ansatte. I dokumentet «Dialektrøkt» står imidlertid et råd om å skille mellom kj-lyd og sj-lyd. Vi vet ikke hvor mye NRK gjør for å håndheve regelen, men vi tviler på at det er mulig å gjennomføre den i alle sendinger.

Hvordan uttaler man /kj/?

Mange som bruker /sj/ for /kj/, er faktisk i stand til å uttale /kj/ uten øving. Noen bruker /kj/ i ett miljø (f.eks. med foreldrene eller på jobben), men blander i et annet (f.eks. blant jevnaldrende). Det er altså delvis et spørsmål om identitet og motivasjon. Men mange andre synes faktisk det er vanskelig å si /kj/. Det er ganske enkelt lettere å si /sj/.

Lyden /kj/ uttales nesten på samme sted som /sj/ framme i overmunnen, men merk: ikke med tungespissen. Man bruker i stedet et område litt lenger bak på tunga og har over- og undertennene litt lenger fra hverandre (tungespissen er presset ned). Hvis man ikke kan uttale /kj/-lyden, men har lyst til å prøve, finnes det minst tre ulike metoder:

1) Gjør klar til å si /jino/, men blås luft ut av munnen i stedet for å si /j/ (jf. artikkelen til Rolf Theil nedenfor).

2) Hvisk /hino/ så høyt du kan, altså med /h-/ for /kj-/. Det gir en luftigere og mindre brukbar variant enn (1).

3) Sett tungespissen mot tennene i underkjeven når du sier kino. Du kan ev. hjelpe til med lillefingeren: Bit over ytterste ledd, stikk tungespissen under fingertuppen og si /sjino/. Det blir automatisk til /kjino/.

Noen artikler om emnet

I Språknytt har det stått noen artikler om sammenfallet av sj-lyden og kj-lyden i norsk:

• Eric Papazian: «Skal det være noe vindus-skitt? Om sammenblanding av sje- og kje-lydene blant barn og ungdom» (1994)
• Hanne Gram Simonsen og Inger Moen: «Fonetisk perspektiv på sammenfallet av sj-lyden og kj-lyden i norsk» (2006)
• Rolf Theil: «Kan du skilje mellom [ç] og [ʂ]?»

I artiklene finner du flere referanser.

En artikkel om de ulike variantene av sj-lyd er tilgjengelig som PDF:

• Per Sigmund Sævik Bøe: Sj-lyden på Vestlandet: 100 år med endringer

Du kan i prinsippet kombinere former på slump, men det er vanlig å peile seg inn mot enten såkalt radikalt bokmål (mye -a) eller såkalt moderat/konservativt bokmål (lite -a, i retning dansk). Statistisk sett er a-former mest brukt om det mindre formelle og høytidelige, men det er ikke nødvendig å rette seg etter statistikken.

Det finnes ingen offisielle regler for eller mot å bruke a-endelser i noen sjanger. Det finnes heller ingen offisielle regler mot å blande a-endelser og andre former på slump. Det kan likevel være en god idé å følge visse retningslinjer for kombinasjon av former, og man bør i alle fall behandle hvert ord konsekvent i en vanlig sakprosatekst.

Nedenfor gir vi deg en bakgrunn som du kan bruke til å lage dine egne retningslinjer. Hvis du blir utålmodig, kan du hoppe til de nummererte listene.

Rettskrivningshistorien 

I den prosessen der dansk ble til dansk-norsk og senere til riksmål og bokmål, ble særnorske ord og former ujevnt innført. De ble først tatt i bruk i skildring av norsk natur og folkeliv. Også senere har de «radikale» formene (diftonger og a-endelser) blitt brukt mest om det konkrete, det naturlige og det folkelige – med andre ord det stilistisk «lave». 

I rettskrivningene fra 1938 og 1959 ble a-endelser gjort obligatoriske i mange ord. I 1981 ble a-endelsene valgfrie igjen. Men i praksis består skjevheten, og den utvikler seg i uventede retninger, som vi skal komme tilbake til.

Du finner mer om utviklingen av bokmålet i denne artikkelen av Boye Wangensteen i Språknytt.

Retninger du kan velge mellom

Som språkbruker er du som sagt ikke bundet av hverken statistikk eller konvensjonell stilistikk. Du kan i prinsippet komponere selv, for eksempel i en av disse retningene:

1) gå lenger i konservativ retning (mot dansk) enn normalt (ingen a-endelser)

2) følge tendensen fra 1900-tallet til å bruke a-endelser som stilmarkør (i konkrete og «jordnære» ord eller i tilsvarende stil; i substantiv, verb eller begge deler)

3) bruke (lite eller mye) a-endelser uten noe (tradisjonelt) system (jf. oppløsningen av trekjønnssystemet nedenfor)

4) bruke mye a-endelser ganske konsekvent, forankret i systemet i norske dialekter (uten hensyn til hva noen regner som «dannet talemål»)

1–4 er altså bare en beskrivelse av tendenser.

To hovedretninger i talemålet

I de fleste norske dialekter henger a-endelsene (eller tilsvarende vokalendelser) tradisjonelt tett sammen. Kort sagt: Sier man hytta, sier man også tia (tida), og sier man sovna, sier man også kasta (retning 4).

I kontrast til dette har vi tendensen til å veksle mellom endelser etter humør og emne. Det er nok mest typisk for middelklassen i de store byene, jf. en ytring som «tiden går fort på hytta» (retning 2 eller 3).

Noen retninger i litteraturen

Statlig prosa gikk lenge i retning 2, men tenderer nå mot 1. A-endelsene fikk ikke feste i de fleste abstrakte ordene eller i den formelle og høytidelige stilen (f.eks. i lovspråk). Dokumenter fra det offentlige er oftest kjemisk frie for a-endelser i både substantiv og verb, selv om disse endelsene egentlig er valgfrie. 

Utover på 1900-tallet ble det vanlig å følge retning 2 til en viss grad i skjønnlitteraturen. Forfattere som kjenner tradisjonelt by- og bygdemål godt, har gjerne prioritert a-endelser i hunkjønn framfor a-endelser i verb. Yngre forfattere som har nyere bymål som rettesnor, prioriterer nok oftere a-endelse i verb, og da særlig i uhøytidelige passasjer. 

Ny retning i talemålet: oppløsning av trekjønnssystemet

Mange yngre mangler den tradisjonelle følelsen for hva som er hunkjønnsord, men har lagt merke til at mange uhøytidelige ord får a-endelse. Dermed har a-ending de siste tiåra blitt delvis forvandlet fra hunkjønnsmarkør til stilmarkør for emnet eller ytringen. 

En rekke ord som i uminnelige tider har vært hankjønnsord, er observert med a-endelse i de siste åra. To ytterliggående eksempler er «oksa» for «oksen» og hunkjønnsformen «lita» (eller «litta») brukt sammen med hankjønnsord. Samtidig som a-en sprer seg der den tradisjonelt ikke hører hjemme, brer hankjønn (eller felleskjønn) seg på bekostning av hunkjønn i umarkert tale og normalprosa, slik at flere sier f.eks. «musen» (som før var meget uvanlig i hverdagstale utenom Bergen og små miljøer i de store byene).

Retning 2 har ryddet vei for retning 3, som kan stå i vekselvirkning med retning 1.

Du kan rote eller rydde

Retning 1 og 3 krever ingen spesiell innsats. Men hvis du vil legge skrifttradisjon eller tradisjonelt norsk talemål til grunn, må du studere ordene litt nærmere og gjøre noen valg. 

Her kommer tre eksempler i retning 1, 2 og 4. 

1) Kjerringen hoppet stav over husene. Dronningen kastet brevene og tok av kronen.

2) Kjerringa hoppet (hoppa) stav over husene. Dronningen kastet brevene og tok av kronen.

4) Kjerringa hoppa stav over husa (husene). Dronninga kasta breva (brevene) og tok av krona.

Eksempel 1 kan tolkes som bergensk eller stivt riksmål, avhengig av hvem som har skrevet det. Eksempel 2 representerer ganske vanlig stilistisk forskjellsbehandling. Eksempel 4 svarer til vanlig tradisjonelt norsk talemål i de brede lag. Det kan lages en rekke mindre motiverte eksempler, særlig i retning 3.

Som nevnt står -a i substantiv tradisjonelt sterkere enn -a i verb litteraturen. Her er noen mer spesifikke merknader som gjelder håndteringen av ordene innenfor hver ordklasse:

Ulike verb: Kastet og hoppa er en mulig kombinasjon, men virker umotivert, i alle fall når ordene brukes i sin grunnbetydning. Du kan godt velge enten -et + -et eller -a + -a i disse to, uavhengig av emne og dagsform. Ovenfor har vi likevel bare kastet ved siden av både hoppet og hoppa, siden det er dronningen som kaster.

Ulike substantiv: Du kan skrive kjerringa og dronningen med de konvensjonelle sosiale markørene (i retning 2) eller jevne ut til enten kjerringa og dronninga (retning 4) eller kjerringen og dronningen (retning 1). En slik utjevning stemmer med de fleste former for tradisjonelt norsk talemål. Å snu skrifttradisjonen på hodet og skrive kjerringen og dronninga har dårlig grunnlag, om det da ikke er for å drive gjøn med språksosiale konvensjoner.

Ulike intetkjønnsord: Ovenfor representerer hus intetkjønnsordene. Intetkjønn flertall med -a (husa, epla) henger språkhistorisk nøye sammen med hunkjønn på -a og har samme status i rettskrivningen, men står likevel svakere enn hunkjønns-a i praksis, særlig i skrift. Derfor har vi lagt til husene i parentes. Enda litt svakere står a-endelse i de intetkjønnsordene som har e-utlyd, som eple (altså oftere husa, breva og folka enn epla).

Ja, nedenfor finner du noen lister som vi kommer til å utvide. Send oss gjerne flere eksempler. 

Når vi snakker om lånord, tenker vi gjerne på hele gloser fra andre språk, som truck og fan. Her er både form (uttale, skriftbilde) og innhold importert i nyere tid. Men oversettelseslån, også kalt kalkering, er noe litt annet: Ved oversettelseslån har vi selve ordet (uttale, skriftbilde) i språket fra før, men importerer en ny betydning eller bruksmåte. Eksempel: alarm om vekkerklokke. Oversettelseslån er omtrent det samme som falske venner som er på vei inn i språket. Det er en side av det fenomenet som før gjerne ble kalt anglonorsk.

Vi oversetter ikke bare enkeltord på denne måten, men også flerordsuttrykk. Det kalles fraselån. Nedenfor tar vi opp begge deler i tillegg til såkalte frekvenslån. En gruppe oversettelseslån kan også kalles grammatiske lån; vi har en egen artikkel i basen om slike.

I listene nedenfor har vi bare tatt med et utvalg av de mulige skrivemåtene på norsk, nærmere bestemt på bokmål.

Enkeltord: betydningslån

Det kalles betydningslån det når ord som finnes i norsk fra før, får en ny betydning hentet fra tilsvarende eller lignende ord i et annet språk. På lista nedenfor står kjente norske ord oppført med en nyere betydning/bruksmåte hentet fra engelsk. Under hvert ord står mer tradisjonelle norske uttrykk for det samme. 

adressere (to address) 
ta opp, ta tak i, gripe fatt i, håndtere, gjøre noe med

advokere for (advocate for)
ta til orde for, tale/pledere/prosedere for, være talsmann for, arbeide for

argumentere (to argue)
krangle, trette, diskutere

aspirasjon (aspiration) 
mål, ambisjon, higen, streben, hugmål // hva er din aspirasjon? hva ønsker du å oppnå?

bar (bar) om sjokolade, såpe o.a.:
bit, stang, kubbe, stykke, plate

blek (bleak)
trist, dyster

dedikert (dedicated)
ihuga, engasjert, tro

etablissementet (the establishment)
det etablerte (samfunnet), den bestående orden

fasilitere (facilitate)
fremme, lette, legge til rette for

forme (form), som i forme en regjering
danne, opprette, skipe 

formulering (formula) (også formel, jf. frekvenslån)
sammensetning, oppskrift (om ingredienser)

frostbitt (frostbite)
(brukt om mennesker og dyr:) forfrysning, frostskade, (nynorsk også:) skamfrysing
Ordet ble riktignok brukt sporadisk slik før i tida også, noen ganger poetisk, og ble dessuten i enkelte dialekter brukt om frostskade på planter (frostbit, frostbet). Også adjektivet frostbitt, nynorsk frostbiten, har blitt brukt før (vel etter mønster av værbitt).

gap (gap) om avstand (selve ordet gap er eldgammelt i norsk)
(stor) avstand, (stor) forskjell, kløft (se også tette gapet nedenfor)

gjenåpne (re-open) om sak:
gjenoppta, ta opp igjen

karakter (character) i f.eks. film:
(rolle)figur o.a.

korrupt (corrupt) om ting, i utgangspunktet om datafil:
skadd, ødelagt

lene (seg til, mot) (lean on, towards)
støtte seg til, helle mot

opsjon (option)
alternativ, mulighet

originalt 
opprinnelig, opphavlig

over (over) foran tidsangivelse, f.eks. over de neste/kommende/siste årene, over mange år:
i løpet av, gjennom; eller uten preposisjon: f.eks. de neste årene/åra

over (over) i f.eks. jeg er ikke over ham: 
jeg er ikke ferdig med ham, jeg har ikke kommet over ham

over (over) i konfliktsammenheng:
om (krangel om, konflikt om, å slåss om)

over (over) om preferanse, som i foretrekke/velge A framfor B:
framfor, i stedet for, heller enn

overse (to oversee) 
se til, overvåke, føre tilsyn med, ha oppsyn med, passe på, våke over

resept (recipe eller svensk recept) om mat:
oppskrift

skam! (shame!)
synd!, det er en skam

spotte (to spot)
se, få øye på, oppdage, dra kjensel på

seriøst! (seriously!)
alvorlig/ærlig/oppriktig talt; virkelig? tuller du? er det sant?; det er sant!

suge (suck), som i it sucks:
det er dårlig o.l., det er noe dritt; det er ræva, pyton osv.; det stinker (= eldre betydningslån), det er kjipt (= eldre importord), det duger ikke / holder ikke mål

tvist (twist)
vri, variasjon, tolkning; uventet vending (f.eks. i en historie); (om (smaks)tilsetning:) f.eks. en dråpe sitronsaft

Her har vi altså bare nevnt betydninger som tradisjonelt ikke brukes på norsk.

Fraselån

Fraselån er flerordsuttrykk som er importert fra et annet språk. Når engelske flerordsuttrykk oversettes ord for ord med norske ekvivalenter, kaller vi det indirekte fraselån. Prank /prænk/ er et vanlig (fonetisk) lån, altså et rent importord, mens praktisk spøk (practical joke) er et eldre fraselån med omtrent samme betydning. 

Nedenfor er flere eksempler på fraselån inkludert sammensatte ord som er oversatt ledd for ledd:

bare så mye (only so much) i vendinger som det er bare så mye man kan gjøre
det er ikke mer som kan gjøres; det er grenser for hva man kan gjøre

bare fordi A så betyr ikke det at B (just because A, doesn't mean that B)
Her kan A og B står for hva som helst, for eksempel det er morsomt og (det er) forbudt eller det er gammelt og det er gammeldags.
Mange som ikke selv bruker denne uttrykksmåten, oppfatter den som både ulogisk og ugrammatisk. Den er nok mest brukt av barn og unge. På norsk heter det tradisjonelt heller:

selv om A, er det ikke B
det er ikke B bare fordi A
at A betyr ikke (uten videre) at B

beste støttende skuespiller (best supporting actor)
beste birolle

bevise noen feil; bli bevist feil (prove someone wrong; be proven wrong, f.eks. vi beviste ham feil)
vise/bevise at noen tar feil

bry, som i jeg (det) bryr meg ikke / jeg (det) kunne ikke bry meg mindre (I don’t care / I couldn’t care less)
(det er det) samme for meg, jeg gir blaffen i det o.a. (ikke helt det samme: jeg bryr meg ikke (det minste) om det)

det er ditt tap (your loss)
synd for deg, det er ditt problem

det regner katter og hunder (it's raining cats and dogs)
det øsregner, det høljer ned, det regner trollkjerringer

det sagt (that said), det gjort (that done) osv. 
når det er sagt, gjort osv. 

dette er hvordan (this is how),
slik, sånn
f.eks. dette er hvordan man gjør det: slik gjør man det, slik skal det gjøres

er sagt å være (is said to be)
f.eks. han er sagt å være verdens rikeste mann: det sies at han er … / han skal være … / det opplyses at han er verdens rikeste mann

dobbelt standard (double standard) 
dobbeltmoral

falle ut med (fall out with)
komme på kant med, ryke uklar med, bli uvenner med

feile i å (fail to) ikke klare å, ikke lykkes med å

for en grunn (for a reason), også: av en grunn
f.eks. jeg gjorde det for en grunn: jeg hadde en grunn til å gjøre det; det var en grunn til at jeg gjorde det

for nå (for now)
foreløpig/førebels, inntil videre, i denne omgangen, for denne gangen/gongen

fryse over (freeze over)
fryse (til), oftest om vann

fylt til bremmen (filled to the brim) 
fylt til randen/randa, breddfull 

gjøre alt i ens kraft (do everything in one’s power)
gjøre alt som står i ens makt, gjøre alt en kan

gjøre en forskjell (make a difference)
utrette noe, bety noe, spille en rolle, gjøre monn, monne, gjøre noe med det
f.eks. du kan gjøre en forskjell: din innsats teller

gro noe (to grow something)
(f.eks. grønnsaker:) dyrke, få til å gro/vokse, (om skjegg også:) anlegge, få seg
(merk: norsk gro er tradisjonelt ikke transitivt: noe gror, men man gror ikke noe)

ha noe gående for seg (have something going for oneself) (f.eks. han hadde lite/mye gående for seg, hun hadde ingenting gående for seg)
ha mye å fare med / by på, være noe tess, være oppegående

ha suksess (have success)
lykkes, ha framgang, gjøre lykke

hate på (hate on)
rakke ned på, oppføre seg hatefullt mot; også: mislike, ytre seg kritisk om (jf. a hater: «en hater» /en heiter/: en som misliker, hater, rakker ned på noe/noen)

hoppe til konklusjoner (jump to conclusions)
trekke forhastede slutninger, være for snar til å dømme

hva skjer med at (what’s up with …)
hvorfor

hvem er (den og den) til å …? (who am I to, who are you to …?)
med hvilken rett (gjør den og den det og det), hvordan kan (den og den …)

i person (in person)
selv, sjøl, personlig, i egen person; (om oppmøte:) fysisk

i prosess av, i prosess med (in process of), f.eks. være i prosess av:
(være) i ferd med, holde på (med)

i sin egen rett (in his/her/its own right)
i seg selv, på sine egne vilkår/premisser, som et selvstendig (f.eks.) verk; på egne bein (som noe)

komfortabel med (comfortable with)
særlig ikke være komfortabel med: ikke like (helt), ikke godta, ikke kunne leve med, ikke trives med, ikke synes det er greit, bli urolig av; (se også OK med)

komme opp med (come up with) om forslag, løsninger, ideer
komme med, finne på, komme på, klekke ut, pønske ut, presentere, lansere

komme til en ende (come to an end)
ta slutt, (noen ganger:) få en brå ende/slutt

komme til live (come to life) om drømmer o.l.
bli virkelig, bli (til) virkelighet, bli oppfylt

kommittere seg (commit oneself)
påta seg, forplikte seg, binde seg, gi tilsagn

la meg vite (let me know)
si fra

lite visste jeg at … (little did I know that …)
ikke visste jeg at, jeg ante ikke at, jeg hadde ingen anelse om at 

mistenke at … (suspect that …)
tro, ha en mistanke om

miste det (lose it)
miste fatningen/besinnelsen; (for eksempel:) måtte le, måtte gråte, begynne å tute, bli fra seg, gå av skaftet, gå fra vettet, begynne å surre, fly i flint, sprekke o.a.

møte et behov (meet a need)
dekke et behov 

møte med (meet with) som i hun møtte med ham i går
møte, ha møte med

når det kommer til (when it comes to)
når det gjelder

nå snakker vi! (now we’re talking!)
(se) dét var noe annet!, se der, ja!, det var andre boller!, det var saker!; nå begynner det å ligne noe!, det er gutten sin! / jenta si! 

OK med (OK with) f.eks. jeg er OK med det
det er greit for meg

over tid (over time)
med tida, etter som tida går, etter hvert; etter en (god) stund; (så og så) lenge

peke fingre mot, peke fingeren mot (point fingers at, point the finger at)
beskylde, legge skylda på, anklage 

plukke opp (pick up)
(overført:) tilegne seg, begynne å bruke, lære seg å bruke (om f.eks. språk; men merk at å plukke opp gloser o.l. finnes fra før); 
(ofte med at): legge merke til, fange opp (f.eks. signaler), bli var, få med seg, feste seg ved;
også plukke opp varene eller plukke opp noen for hente (jf. pick-up-point ‘utleveringssted’)

plukke opp telefonen (pick up the phone)
ta telefonen, ta opp/fram telefonen

plukke opp på  (pick up on)
legge merke til

prøve sitt beste (try one’s best)
gjøre sitt beste, prøve så godt man kan

på daglig basis (on a daily basis) 
jevnlig, daglig, hver dag, stadig, støtt, hele tida

realisere at … (to realise that …)
innse at, forstå at, skjønne at, jf. også at noe går opp for en

reise glasset (raise one’s glass)
skåle (for), heve glasset

resonnere hos/med en (resonate with someone)
vinne/finne gjenklang i/hos en; treffe en; vekke noe (samklang, gjenkjennelse, svar) i en; jf. også som man kjenner (seg) igjen (i)

sentimental verdi (sentimental value) 
affeksjonsverdi

snakke, som i vi snakker det og det (we’re talking …), altså uten om 
det handler om, det gjelder, det er tale om, vi snakker om

stoppe noen fra (stop somebody from) 
hindre noen i å (f.eks. si sannheten)

stoppe seg (selv) fra (stop oneself from) 
dy seg for å (f.eks. si sannheten), hindre seg (selv) i å

stoppe å (stop -ing, f.eks. stop working) 
slutte å 

strippet for (stripped of) 
helt uten, fratatt all, ribba for; (strippe er selv et lån av nyere dato)

stå ut (stand out, jf.  outstanding ‘utmerket, framifrå’)
skille seg ut, stikke seg ut, utmerke seg

stå med (stand with)
støtte, stå sammen med

suksessfull (successfull)
vellykket

såre noens følelser, såre følelsene til noen (hurt someone's feelings)
såre noen

takk for å + verb i infinitiv (thanks for doing o.a.)
For eksempel takk for å gjøre oss oppmerksom på dette i stedet for for takk for at du gjør … / takk for å ha gjort …

ta plass (take place) 
finne sted, foregå, skje 

ta stolthet i (take pride in) 
være stolt av; sette sin ære i

ta til gatene (take to the streets) 
strømme ut i gatene, protestere (i gatene), demonstrere

ta vare! (take care!) 
ha det bra!, far vel!; vær forsiktig!

tenke at (think that), som i jeg tenker at 
jeg tror, jeg mener, jeg synes

(være et) testament på noe (testament to)
vitne om noe (jf. vitnesbyrd om, vitnemål om)

tette gapet (fill/bridge the gap) 
jevne ut ulikhetene, minske avstanden, minske kløften; ta igjen (noen)

tro til, trofast til (true to), ikke bare om mennesker (= norsk: tro(fast) mot), men også om konkrete og abstrakte ting, f.eks. gjengivelse, utførelse
i (nøyaktig) samsvar med, nøye tilpasset, (noen ganger:) tro(fast) mot (f.eks. originalen, intensjonen, tradisjonen)
(Merk at trofast til er riktig etter holde seg, altså å holde seg trofast til tradisjonen, men det heter å være tro mot den, ikke å være tro(fast) til den. Å gjøre noe i samsvar med tradisjonen kalles også å være tradisjonstro.)

tilbake i (back in)
i
f.eks. tilbake i 1968: i 1968

trenge å (need to) 
må, er nødt til
i konstaterende setninger, f.eks.: jeg trenger å gjøre det: jeg er nødt til å gjøre det
På norsk bruker vi tradisjonelt trenge i nektende setninger som du trenger ikke å gjøre det. Vi kan også si f.eks. det spørs om vi trenger å gjøre det og dette er alt du trenger å vite. Det finnes flere andre tradisjonelle bruksmåter som ligner på den engelske, så det kan være vanskelig å vurdere om en formulering med trenge har rot i oversettelseslån. To gode eksempler på påvirkning fra engelsk er «Hvor ofte trenger du å pusse tennene?» og «Du trenger å pusse tennene oftere», mens «Du trenger ikke å pusse tennene så ofte» er god norsk (men sikkert et dårlig råd). 

trenger/trengte ikke dette (does/did not need this), som i dette trenger jeg ikke:
dette liker/orker/fortjener jeg ikke; kutt ut!

(så) verdt det å … (it’s (so) worth it to …) 
det er absolutt/virkelig verdt å; du vil ikke angre på å; det lønner seg å
f.eks. det er så verdt det å reise dit / kjøpe det: det er absolutt verdt turen/pengene 

ute av karakter ((be/act) out of character)
gå/falle ut av rollen, ikke passe, være utypisk for, ikke være likt noen («det er ikke likt ham/henne å ...»), ikke være seg selv, bryte med det som er vanlig for en

utveie (outweigh) som i fordelene utveier ulempene
oppveie, overstige

ville like å som i jeg ville like å gjøre det (I would like to do it): 
jeg vil gjerne gjøre det, jeg har lyst til å gjøre det, jeg skulle gjerne ha gjort det
(Formuleringene «jeg ville (ha)/skulle (ha)/hadde likt å …» er gamle i norsk og har en annen valør. Eksempel: «Jeg ville ha likt å se ham gjøre det.» Formuleringer som «… om jeg ville like det» eller «… at jeg ville like det» trenger heller ikke være oversettelseslån.)

vinne noen over (win somebody over) 
overbevise, overtale, vinne for en sak, få over på sin side eller sitt lag

virke å være, som i det virker å være slik og slik (mest fra svensk det verkar vara, men jf. seems to be) 
det virker som om, det virker slik eller slik, det ser ut til, det er visst

vokse på noen / gro på noen, som i det vokser/gror på meg (it grows on me):
jeg begynne å like / venne meg til det, jeg det liker bedre og bedre, jeg har (etter hvert / smått om senn) fått (litt) sansen for det

være rundt noen (be around)
være sammen med

åpne opp om (open up about)
snakke ut om, fortelle åpent om, være ærlig om, åpne seg om

Frekvenslån

Et beslektet og overlappende fenomen er frekvenslån – det at ord og betydninger vi har fra før, blir vanligere på grunn av innflytelse fra andre språk, og ofte på bekostning av eksisterende synonymer.

Frekvenslån er særlig vanlig i nyere fagspråk (eksempler: lingvistisk for språklig, sosial for samfunnsmessig). Mange ord har så å si est ut fra spesielle fagområder med støtte i engelsk. Andre eksempler på spredning til offentlig språk og allmennspråk er:

effekt (effect)
virkning

emosjoner (emotions)
følelser

fasilitere (to facilitate)
fremme, lette, legge til rette for

influere (på) (to influence)
påvirke (i flere sammenhenger enn før, jf. det ganske nye substantivet influenser ‘påvirker’)

kontekst (context)
sammenheng, forbindelse

Det er umulig å trekke en klar grense mellom frekvenslån og regulære betydingslån. Det samme gjelder grensa mot gjenoppliving av eldre hjemlige betydninger. For eksempel kan vi finne overse i betydningen ‘overvåke’ i eldre norsk og dansk, så det er ikke bare snakk om påvirkning fra oversee. Andre eksempler:

alarm (alarm) spesifikt om vekkerklokke eller vekkerklokkefunksjonen

kutte (cut)
skjære, hogge o.a  (kutte ned trær hogge trær)

majoriteten av (the majority of)
flertallet av, de fleste av, storparten av

misledende (misleading)
villedende, misvisende

overkomme (overcome)
komme (seg) over; overvinne, beseire og motstå; få bukt med, rå med

per se (per se, som i latin)
i og for seg, i seg selv

pleie å (use to) 
i fortid nå ofte pleide om noe statisk (pleide å være + substantiv)
jeg pleide å være iskremselger eller jeg pleide å like is (= før var jeg iskremselger; før likte jeg is, jeg har alltid likt is)
på norsk før helst om vaner og hendelser: pleide å gjøre (f.eks. jeg pleide å spise is)

putte (to put) 
legge, sette, stille, plassere, stikke, stappe, smette osv.

simpel(t) (simple)
mot normalt enkel(t) (simpel betyr vanligvis ‘dårlig, tarvelig’ på norsk, men vi har hele tida hatt rester av et eldre simpel ‘enkel’ i simpelt flertall og simpelthen)

sideveis (sideways)
(i de aller fleste sammenhenger:) sidelengs

stå opp for (stand up for)
ta i forsvar, forsvare, kjempe for, stri for, støtte, arbeide for, fremme, slå et slag for

stå opp mot (stand up against)
kjempe for, stri mot, motarbeide, arbeide mot, ta til motmæle mot, konfrontere

Det er først og fremst den økte bruksfrekvensen i nyere tid som røper engelskpåvirkning her. Et mulig eksempel på indirekte påvirkning er talentfull ‘dyktig, begavet, evnerik’ (jf. engelsk talented). På attenhundretallet var det mange talentfulde, men så minket det i noen tiår, da de evnerike fikk utfolde seg sammen med de begavede. De talentfulle tok full revansj over de evnerike rundt 1970, og nå er til og med de begavede truet av de talentfulle. Samtidig er de vellykkede truet av de suksessfulle.

Merk at frekvenslån også florerer i oversettelse fra våre nærmeste nabospråk. For eksempel er ordene tett (jf. nær(t)), fullstendig (jf. helt) og stadig (jf. ennå, fremdeles) overrepresentert i oversettelser fra dansk.

Siden det er såpass vanskelig å identifisere frekvenslån, har vi ikke laget noen lengre liste over slike.

Kan ikke betydningslån og fraselån være bra?

Jo visst! Språkrådets vurdering er avhengig av om vi fra før har dekkende ord og uttrykk som er verdt å ta vare på. For eksempel er hverken det direkte lånet «So what?» eller oversettelseslånet «Så hva?» særlige nyttige tillegg til «Hva så?».

Når vi ikke har dekkende ord og uttrykk fra før, er fraselån ofte av det gode. Vi har en lang rekke gamle og uerstattelige oversettelseslån i språket, særlig ord for tekniske nyvinninger og nye kulturelle fenomener. Til og med ordet oversette kan være et gammelt oversettelseslån. Nyere eksempler på nyttige lån (fra engelsk) er kringkasting og kroppsbygging for broadcasting og body building – og ikke minst årets ord 2022: krympflasjon (shrinkflation). Når vi lager nye norske ord for engelske, tyr vi gjerne nettopp til oversettelseslån – så sant de ikke bryter med etablerte mønster i norsk. 

Det kan også være både nyttig og morsomt å utvide norsk språk med nye slående bilder. En metafor som å sitte på gjerdet er både vanskelig og unødvendig å erstatte, og å gå slik og slik (f.eks. solo eller viralt) er en effektiv uttrykksmåte. Andre eksempler, som kanskje er mer morsomme enn nyttige, kan være hårete mål, våte drømmer og «Det finnes ingen gratis lunsj».