Er språket i Oslo dialekt eller bokmål?

Det er riktig å kalle tradisjonelt oslomål i de brede lag dialekt. Men jo «finere» varianten er, jo vanskeligere blir det å skille den fra talt konservativt bokmål, som gjerne regnes som standardspråk, som igjen regnes som det motsatte av dialekt.

Hverken dialekt, språket i Oslo eller standardspråk er entydige begreper.

Dialekt: Det finnes ulike definisjoner av dialekt. Tradisjonelt brukes det om geografisk definert talemål (geolekt), men det brukes også om talemålsvarietet i det hele tatt (medregnet sosiolekt o.a.). Det brukes også i motsetning til standardspråk. 

Språket i Oslo: Selv om bildet i virkeligheten er mer blandet, kan språket i Oslo deles i to hovedsosiolekter som har hatt ulike betegnelser:

1) østkantmål, bredt Vika-mål, gatespråk

Typisk: trappa, sola (med tjukk l), gutta, bila/bilene, beina, øra, henda; har kasta, å væra / å være, dreiv, skreik, skøyt

2) vestkantmål, dannet dagligtale, finspråk

Typisk: trappen, solen, guttene (gutta i faste uttrykk), bilene, benene/bena, ørene, hendene, bilene; har kastet, å være, drev, skrek, skjøt

Forskjellen mellom de to variantene er minkende.

Den såkalt dannede dagligtale i Oslo tales især i vest og i middelklassen og overklassen. Denne «finere» språkvarianten har ved siden av finbergensk alltid vært det viktigste mønsteret for talt bokmål. «Finspråket» i Oslo har spredt seg kraftig geografisk og sosialt de siste tiårene, samtidig som det er myket noe opp i kantene. Det er vanskelig å skille dette språket fra språk i høyere samfunnslag i andre byer på Sør-Østlandet, så det går gjerne under navnet «standard østnorsk» eller «dannet østnorsk». Nå finnes det ikke noe offisielt (talt) standardspråk i Norge, og mange språkforskere mener at ingen strengt tatt snakker bokmål. Det talemålet som ligner mest på skriftspråket bokmål, er likevel ikke langt unna å fungere som et standardspråk (se f.eks. diskusjonen om standardtalemål i Norsk lingvistisk tidskrift 1/2009).

Merk at bokmålsnormen inneholder et bredt register med a-endelser, diftonger og annet som dekker mye av det tradisjonelle folkemålet i Oslo, men disse trekkene blir gjerne regnet som radikale. Mange oppfatter bare det såkalt moderate eller konservative bokmålet som standardspråk.

Hvis vi opererer med en definisjon av standardspråk som det motsatte av dialekt, kan vi si det slik: I den grad standard østnorsk måtte være et standardspråk, er en god del av talemålet i Oslo ikke å regne som dialekt.

Men man kan også snu på det og si at et standardspråk eller nasjonalspråk nettopp er en dialekt, nærmere bestemt en dialekt med hær og flåte. Alt i alt blir det uavgjort mellom deg og diskusjonspartneren din med hensyn til «finspråket».

Når det gjelder resten av oslomålet, er det ingen tvil om at det er du som har rett. Det er lang tradisjon for å reservere ordet oslomål eller oslodialekt for det tradisjonelle folkemålet, (jf. begrepet «folk flest»). Denne dialekten er i nær slekt med andre dialekter i østlandsområdet.

Mer litteratur

Det finnes en del litteratur om oslomålet, men det kan være bedre å gå på nb.no enn å google. 

Et godt utgangspunkt er artikkelen «Oslo bymål» av Geirr Wiggen i Den store dialektboka fra 1990 (s. 179–184). En kortere omtale av språklige trekk finner du i Store norske leksikon, der de to sosiolektene kalles «folkemålsvarianten» og «riksmålsvarianten». Her finnes det også en bibliografi. I tillegg kan vi nevne Norsk Talespråkskorpus, Oslo-delen.

Den store klassikeren om emnet er Kristiania bymål: vulgærsproget med henblik på den utvungne dagligtale av Amund B. Larsen (1907), men det er ikke mye igjen av særtrekkene eller de særnorske trekkene i det hverdagsspråket han beskriver.

Tradisjonelt oslomål i skjønnlitteraturen finner du blant annet hos Oskar Braaten, og varianten Vika-mål er brukt i boka Karl Eugen Olsen fra Vika (1977) av Torill Hauger.