Den såkalte Østfold-l-en

Dette er egentlig en variant av «vanlig» l, nærmere bestemt en apikal l eller en lys l. Forenklet sagt er det l-en i (vanlig uttale av) liten som nå også brukes i ball. Språkrådet har ikke noe grunnlag for å gjøre noe med denne l-uttalen.

Forklaringen på endringen finner du i den andre bolken nedenfor.

Først litt begrepsavklaring

En

• apikal l er en l som artikuleres med apex (tungespissen) mot alveoli (= tannryggen, dvs. fremre del av gommen/ganen, nærmest tennene)
• laminal l uttales normalt mot tannryggen/tennene, men med tungebladet (altså hverken tungespissen eller tungeryggen)

I tradisjonelt Oslo-mål brukes

• apikal l i framlyd (land, liv, låne), etter vokalene i, y, e og ofte etter u, ø, o (fil, syl, øl, molo)
• laminal l etter t og d og etter vokalene a og å (fatle, ball, hold)

Dette gjelder vel å merke bare når l-en ikke er tjukk, som den er i visse omgivelser i vanlig østlandsmål (kLo, fLis, soL, fæL osv.). Tjukk l er en retrofleks, det vil si en lyd som artikuleres med tungespissen mot bakre del av tannryggen. Tjukk l uttales ved at man skyver tungespissen fort fram. Strengt tatt er det ikke en l, men en såkalt apiko-postalveolar flapp.

Merk at den såkalte Østfold-l-en ikke har noe som helst med (flappen) tjukk l å gjøre. Det er mange som blander disse begrepene; vi nevner tjukk l bare for å forebygge misforståelser.

Hva har skjedd – og hvorfor?

Det som har skjedd blant yngre språkbrukere i Oslo-området, er ganske enkelt at den apikale l-en har tatt over for den laminale. Om du prøver å si ball med samme l som i liten, får du kanskje en aha-opplevelse.

L-systemet er blitt enklere, og det er hovedforklaringen på endringen. Systemforenkling er en slags drivkraft i språkhistorien.

Systemet i Oslo har blitt likere det vi kjenner fra søndre Østfold, der den apikale uttalen har stått mye sterkere og har vært litt av et målmerke. Men det betyr ikke at l-en kommer fra Østfold; det er snarere snakk om en intern forenkling i de dialektene der l-en tas i bruk i nye posisjoner. Det kan altså kalles en apikal l, eventuelt en tungespiss-l, en spiss l, en ekstra tynn l eller en lys l. Av de ikke-vitenskapelige betegnelsene er nok lys l den beste. Problemet med de andre betegnelsene er at denne l-en artikulatorisk er i nær slekt med den (apikale) tjukke l-en, selv om den har en helt annen klang.

(Det kan forresten være en annen l på ferde i tillegg – en som ligner på den apikale lydlig, men ikke artikulatorisk. Vi går ikke nærmere inn på dette.)

Meninger om den nye l-bruken

De omtalte l-ene er ulike lyder, men ett fonem (dvs. betydningsskillende språklyd). Derfor fører lydendringen (hos de fleste) ikke til sammenfall av ord med ulik betydning. Slik skiller endringen seg fra bortfallet av fonemet /kj/, som fører til forveksling av for eksempel kitt og skitt. Sett i systemperspektiv er l-bortfallet altså ikke viktig.

Vi vet at mange likevel misliker at den lyse, apikale l-en sprer seg, og ikke minst at den brukes i dubbing i NRK. Det er nok ikke så mye Språkrådet kan gjøre med saken. Språkrådet kan gi veiledning om visse uttalespørsmål, men har ikke som oppgave å normere norsk talemål. Språkrådet har heller ikke noe faglig grunnlag for å kritisere den aktuelle l-bruken. Vi tror dessuten at det er betraktelig vanskeligere å motvirke bortfallet av laminal l enn f.eks. bortfallet av kj-lyd.

Hvis man mener den laminale l-en er verneverdig, eller er opptatt av østnorsk språkarv mer allment, kan man spørre seg om det ikke er verdt å slå et slag for den tjukke l-en også. Tjukk l er et målmerke som har blitt utsatt for en god del trakassering opp gjennom åra fordi den ikke har vært «fin» nok. Bortfall av tjukk l kan henge sammen med bortfallet av laminal l; i alle fall har endringene skjedd i omtrent den samme perioden i omtrent de samme gruppene. 

Du kan lese mer om de ulike måtene å uttale l på i Rolf Theils Fonetikk og fonologi.