Berserk
På VG Nett i dag stod det følgende: «Strømkunde gikk beskjerk. En kvinnelig saksbehandler ved Vestby sosialkontor ble tirsdag slått ned av en mann som ikke fikk hjelp med strømregningen.» «Beskjerk» er en variant jeg ikke har sett før!
Det kan hende at journalisten ikke vet hva en berserk er.
På Østlandet uttales -rs- som sj, og stort sett blir e til æ foran r. Uttalen blir da /bæsjærk/. En som ikke kjenner ordet, kan oppfatte det som alt fra «besjerk» til «bersærk» og «bærsærk» (bersærk = den danske skrivemåten, og svenskene skriver bärsärk).
Berserkr ble i gammelnorsk tid brukt om krigere som kunne øse seg opp i et transeaktig raseri og hogge ned alt rundt seg. I dag er å gå berserk synonymt med å gå amok.
Ordet består av to ledd. Det første leddet er ber. Det kan komme av adjektivet berr ‘bar’ (altså uten brynje o.l.), men mest sannsynlig er det av samme rot som bjørn (jf. krigere i bjørnefell). Det andre leddet er serkr, som betydde ‘skjorte’, altså noe litt annet enn serk i dag.
Ved siden av uttrykket å gå berserk har vi sammensetningen berserkgang eller berserksgang (også skrevet berserkergang).
Noen uttaler berserk med trykket på andre staving, andre med trykket på første. Hadde ordet vært nedarvet muntlig fra gammelnorsk, ville nok trykket ligget på den første stavingen: berserk. Det ville dessuten bare hett berserkgang, ikke berserkergang i rettskrivningen. Den sistnevnte formen henger sammen med de frarådde skrivemåtene «en berserker – flere berserkere», som hverken kan kalles opprinnelige eller moderne i norsk.
Bjarne Berulfsens Uttaleordbok fra 1969 oppgir dette:
Del denne siden
