Hva er riktigst av prosentil, percentil og persentil? Det er visst litt tilfeldig hva som står i ordbøkene. Og hvilket kjønn har ordet?
Skriv persentilen eller prosentilen, gjerne det siste.
Hverken prosentil eller persentil stod i de siste papirutgavene av Bokmålsordboka (2005) og Nynorskordboka (2006), men prosentil var den eneste varianten i Tanums store rettskrivningsordbok i både 1996 og 2005. I nettutgaven av Bokmålsordboka og Nynorskordboka står nå begge varianter, som hankjønnsord (altså prosentilen, ikke prosentilet).
I faglitteraturen har begge deler vært i bruk, ved siden av percentil (som altså er utenfor rettskrivningen). SSB anbefalte persentil i Framlegg til nordisk statistisk terminologi (1954), men de bruker begge deler i dag (fremdeles mest persentil). Ottar Hellevik brukte prosentil i sin innflytelsesrike Forskningsmetode i sosiologi og statsvitenskap (første gang utgitt i 1971). Persentil har blitt vanligere etter tusenårsskiftet, trolig som følge av forsterket påvirkning fra engelsk og kanskje fra nabospråkene.
Ingen av variantene er umiddelbart forståelige for folk flest, men prosentil ligger jo nærmest det velkjente ordet prosent, som det hører sammen med. Vi ser ikke noen grunn til ikke å bruke det.
Etter det siste tronskiftet har det oppstått en del forvirring om betydningen av ordene dronning, kongemor, dronningmor, enkedronning og andre kongelige titler og betegnelser. Hva er fasiten?
Det er ikke en helt enkel fasit i alle tilfeller. Flere av disse ordene har ulike delbetydninger. Vi går her gjennom de viktigste ordbøkene og knytter noen kommentarer til det som står under de relevante betydningene der.
Hovedkildene er standardordbøkene (Bokmålsordboka og Nynorskordboka på ordbøkene.no per november 2026) og NAOB (Det Norske Akademis ordbok på naob.no).
En dronning er en kvinnelig monark (statsoverhode) eller kona til en konge. På engelsk heter det henholdsvis queen regnant og queen consort. Eksempel på det første: dronning Elizabeth 2. Eksempler på det siste: dronning Maud, dronning Sonja (mens Harald levde) og dronning Mette-Marit.
Det står ikke helt uttrykkelig i ordbøkene at en dronning av det siste slaget også kan være enka etter en konge (på engelsk queen dowager eller dowager queen), men siden ordet enkedronning står i ordbøkene, kan man slutte seg til det på logisk grunnlag. En enkedronning er jo per definisjon en dronning. Kong Haakon 8. har bestemt at Sonja fremdeles skal omtales som dronning, altså har vi en norsk enkedronning.
En kvinne som har født et kongsemne, blir kongsmor/kongemor når sønnen blir konge. Kongsmor og kongemor er gamle ord som skal tas like bokstavelig som for eksempel barnemor og kongsdatter. De betyr ganske enkelt ‘mor til en konge’. Eksempler: dronning Sonja og (etter sin død:) dronning Maud.
Kongsmor og kongemor er ikke offisielle titler som er regulert av grunnloven. Man kan bruke ordene som man vil.
Det er dette ordet som volder mest forvirring. I ordbøkene finner vi to helt ulike betydninger:
Noen ordbøker innskrenker den andre betydningen til ‘… mor til en regjerende dronning’, noe som trolig er et utslag av at det er mor til Elizabeth 2. som har vært den mest kjente dronningmoren i nyere tid.
Så lenge den regjerende monarken i et land er kvinne, kan ordene dronningmor 1 og dronningmor 2 ha nøyaktig samme referanse (altså vise til det samme mennesket), selv om ordene har ulik betydning og ulik grammatisk oppbygning.
Spesiell konstruksjon
Egentlig er dronningmor 1 og dronningmor 2 to helt ulike ord grammatisk sett.
Dronningmor 1 er laget etter vanlige norske regler: Andre ledd i sammensetningen (altså mor) er kjernen, mens første ledd peker mot noe utenfor og snevrer inn betydningen, akkurat som i barnemor og kongsmor.
Dronningmor 2 er en sammensetning av omtrent samme slag som det engelske singer-songwriter eller queen mother. Sammensetningen har ikke én kjerne. Hvert av leddene viser til den samme tingen (her: personen) som helheten viser til. Rekkefølgen på leddene sier ikke noe særlig om forholdet mellom dem. En dronningmor 2 er altså både dronning og mor (forholdet kommer kanskje best fram med tankestrek: dronning–mor eller mor–dronning). Slike ord kalles kopulative sammensetninger. De er få og ganske forskjellige.
To andre kongelige betegnelser av liknende slag er kronprinsregent og prinsgemal. De glir ikke helt friksjonsfritt inn i ordforrådet. En prinsgemal er en prins som også er dronninggemal, og en prinsgemal har samme biologiske kjønn som en prinsessegemal. Det kan være litt forvirrende.
En dronningmor 2 er med andre ord
[enke]dronning + mor [underforstått mor til en monark]
Det kunne i teorien like gjerne hett mordronning (med det samme underforståtte leddet, altså mor til en monark).
Det finnes enda en mulig betydning eller bruksmåte av ordet dronningmor, nemlig ‘mor som er dronning, uavhengig av hva barnet er’, som i «det vesle barnets mektige dronning-mor».
Dronningmor 2 representerer er et uvanlig mønster på norsk, så uvanlig at ordet nok ofte blir oppfattet som dronningmor 1. Queen mother er for øvrig ikke noen opplagt konstruksjon på engelsk heller, noe utallige diskusjoner på nettet vitner om.
Ingen grunnlovsfestet tittel
I motsetning til titlene prins, kronprins, prinsesse og kronprinsesse (som kong Haakon 8. kan fastsette for de arveberettigede) er hverken kongemor eller dronningmor offisielle titler med hjemmel i Grunnloven. Søk gjerne selv etter «titler» i Kongeriket Norges grunnlov: grunnloven med kommentarer, 2005.
Hvem bestemmer da om ordene skal brukes, og hvordan? Enkelt sagt er det språkbrukerne som gjør det.
Det er ikke duket for et friksjonsfritt samliv mellom dronningmor 1 og dronningmor 2. Ingen av ordene har stødig tradisjon brukt om norske forhold, rett og slett fordi vi av historiske grunner ikke har hatt anledning til å bruke dem noe særlig. Nå har begge blitt aktuelle, men Språkrådet kan ikke fastsette en offisiell bruksmåte som alle må holde seg til.
Hittil har den bokstavelige betydningen ‘mor til dronning’ stått som nummer 1 i ordbøkene, uten at man skal legge for mye vekt på det. Men det er verdt å merke seg presiseringen av betydning 2 i NAOB: «særlig om britiske forhold». Språkbrukerne kan velge å la det være slik.
I de to danske ordbøkene på ordnet.dk er ordet definert som dronningmor 1, selv om eksempelet er den mest kjente dronningmor 2 i nyere tid:
Den Danske Ordbog: dronningemoder kvinde der er mor til en dronning siden 1952 især om Englands tidligere dronning, Elizabeth (the Queen Mother) (1900-2002), mor til dronning Elizabeth II (1926-2022)
Ordbog over det danske Sprog: Dronningmoder moder til en dronning. (general Espartero blev) uenig med Dronningemoderen (: i Spanien o. 1840). LSal.III.688. Dronningemoderen Elizabeth (: i England). NatTid.11/7 1953.3.sp.5.
Den historiske ordboka Svenska Akademiens ordbok nevner ikke noe som svarer til dronningmor, mens ordlista SAOL samme sted fører opp selve ordet drottningmoder, men ingen betydning (siden det bare er ei ordliste).
Det er altså ikke bare den norske tradisjonen som er tynn på dette området.
Kva heiter «tilregnelighet» på nynorsk?
Opphavleg heiter det skuldevne. No brukar ein òg det å vera tilrekneleg og tilreknelegheit.
Skuldevne vart lansert i 1912 som norsk avløysar for tilregnelighed:
(Artikkelen «Rettsmaalet og norsken», Nikolaus Gjelsvik)
Ordet vart teke i bruk i bokmål i 1923 i avhandlinga Den strafferetslige skyldevne (N. Harboe). Der heiter det mellom anna:

Det ser ut til at ordet seinare har fått eit noko anna innhald på bokmål, jamfør straffelova. Om det er rett, har nynorskbrukarar hamna i ei knipe. Fordi «nynorskordet» har vunne fram i bokmål og lever sitt eige liv der, blir nynorskbrukarar nøydde til å bruka det ordet som skuldevne skulle avløysa.
Der ein ikkje kan bruka skuldevne, får ein nytta adjektivet tilrekneleg så langt det høver. Der det verkeleg trengst, kan ein òg bruka substantivet tilreknelegheit.
Jeg er i ferd med å utarbeide et lite lovhefte for en forening. Noen i foreningen krever at jeg skriver «nevnd» for «nemnd». Må jeg bøye meg for det?
Nei. Eller rettere sagt: bare hvis foreningen vedtar det, for privatpersoner og private foreninger kan velge om de vil følge rettskrivningen eller ikke.
Varianten nevnd står verken i Tanums store rettskrivningsordbok eller Bokmålsordboka, de to store ordbøkene som gjengir offisiell rettskrivning fullt ut. Nevnd kan regnes som en riksmålsform utenfor bokmålet, på samme måte som efter (preposisjon) og nu (adverb).
Ordet nemnd er tatt opp fra eldre språk som et synonym for utvalg/komité. Ordet henger sammen med uttrykkene nevne ut og nevne opp), jf. gammalnorsk at nefna.
På norrønt het det nefnd, og det var et hunkjønnsord. Hvis ordet var blitt nedarvet muntlig, ville det i de fleste norske dialekter ha endt opp som /nemd/ og i bestemt form /nemda/. /Nemd/ er en vanlig og fullt ut akseptabel uttale av nemnd, men man må huske å ha n-en med i skrift! I dansk er det forresten d-en som har falt bort: et nævn.
Et annet ord som har fått -mn- i bokmål, er emne (av norrønt efni). Det heter til og med emne på dansk, fordi det er lånt fra norsk eller svensk.
Nedenfor er resultatet av et avvissøk i Nasjonalbibliotekets kilder. Stilistisk og historisk er det en klar sammenheng mellom m-varianten og a-endelsen.

Vi lurer på hvor uttrykket «du store alpakka» kommer fra.
Dette uttrykket ble landskjent gjennom hørespillserien om Stompa, som gikk i radioprogrammet Barnetimen. En av hovedfigurene i Stompa-serien er lektor Tørrdal. Rett som det var, ble han forskrekket, og da utbrøt han gjerne «Du store alpakka!».
Hørespillene var opprinnelig engelske, men de ble overført til norsk av Nils-Reinhardt Christensen i slutten av 1950-åra. Det ser ikke ut til at det finnes noe vanlig engelsk utrop av denne typen som inneholder ordet alpakka (alpaca).
Det er ikke Nils-Reinhardt Christensen som har funnet opp uttrykket, men han skal ha æren for å ha gjort det så kjent.
Uttrykket har muligens oppstått som en omskrivning av «Du store allmektige!» eller noe lignende.
Det første brukseksempelet på trykk finner vi i Lofotposten fra 1910.
Hvordan skal etternavnet til maleren Edvard Munch uttales? Kan man uttale det med o-lyd, slik man uttaler navnet til historikeren P.A. Munch?
Ja, men man risikerer kritikk uansett hva man velger.
Her er et godt blogginnlegg om saken av filologen Hilde Bøe, som har arbeidet med Munchs tekster.
Det er ikke et ukjent fenomen at nordmenn pynter på uttalen av etternavnet. Det er for eksempel ganske vanlig at etternavn som kommer av gårdsnavn, både skrives og uttales annerledes enn gårdsnavnet. Det er også vanlig at ett og samme slektsnavn uttales ulikt i forskjellige greiner av slekta.
Generelt anbefaler vi å prøve å uttale navn slik hver enkelt navnebærer ønsker at det skal uttales. Men det er umulig å holde greie på alle private preferanser på tvers av tradisjonelle eller gjengse uttalemønster. Man må av og til ta noen sjanser.
Noen bærere av Munch-navnet insisterer på u-uttale og hevder at Edvard Munch uttalte navnet slik selv, mens andre slektninger av maleren hevder det stikk motsatte. Vi finner påstander om u-uttale i såpass autoritative sekundærkilder som Norsk uttaleordbok (1969), men uten henvisning til en publisert og tilgjengelig primærkilde.
Når kildene ikke kan gi et entydig svar, får man nesten velge selv om man skal bøye seg for u-kravet eller uttale u-en slik vi ellers for det meste uttaler u foran nk i norsk, altså som o.
Finn-Erik Vinje har levert et sterkt forsvar for o-uttale.
Hvordan uttaler man ordet aero, som brukes i mange sammensetninger?
Forleddet (prefikset) aero- uttales tradisjonelt oftest /a-ero/.
Eksempel: /aeorodynamikk/, /aerosolboks/. Trykkplasseringen (se understrekingen) varierer fra sammensetning til sammensetning.
I aerobic, som vi har fra engelsk, uttales sjelden a-en. Det heter gjerne /eråbbik/.
Aeroklubb uttales på mange måter: /aeroklubb/, /æroklubb/, /eroklubb/.
Hva er forskjellen på kredit og kreditt? Hvorfor heter det kredittkort, og hvilket ord skal man bruke i utsagn som «Jeg trodde jeg skulle få kredit/kreditt for det gode arbeidet»?
I Bokmålsordboka er det første ordet oppført slik:
kredit (fra lat., av credere ‘betro’) høyre side av en konto der tilgodesummer føres, tilgodehavende, motsatt: debet
Kredit er altså en ren regnskapsterm. Den uttales med lang e og trykk på første stavelse (kredit).
I sammensetningen kredittkort er det dette ordet vi finner:
kreditt (gjennom italiensk fra latin ‘lån, gjeld’, jf kredit)
1 økonomisk tillit som en person, et firma har ha, nyte kreditt kunne få lån
2 henstand med betaling kjøpe noe på kreditt
3 pengehjelp, lån få en kreditt på 100 000 kr i banken
4 ære, ros spillerne skal ha kreditt for at de våget å satse
Kreditt har i betydning 1–3 trykk på andre stavelse, i alle fall hos dem som uttaler ord som bensin og banan med trykk på andre stavelse.
Betydning 4 er ganske ny, men har blitt vanlig i hele Norden. I dansk er den kjent fra åttiåra. Før sa vi heller få ros eller honnør eller å fortjene skryt.
I betydning 4 uttales ordet helst med trykk på første stavelse, enten etter engelsk credit eller etter vanlig østnorsk uttalemønster (bannan). Det er vanlig å forkorte det til kred(d), som også er en kortform av kredibilitet ‘troverdighet’ (som i å miste kredd).
I Den Danske Ordbog står betydning 4 under ordet kredit (regnskapstermen), men det føres også opp for seg som credit. I Svenska Akademiens ordböcker er denne betydningen av kreditt skilt ut som et eget ord.
Er uttrykket hva gjelder en sammenblanding av når det gjelder og hva angår? Er ikke når det gjelder bra nok?
Det er vanskelig å avgjøre om hva gjelder har oppstått som en sammenblanding, men det er ingen tvil om at denne «mellomtingen» har spredt seg en del i nyere tid. Vi ser ingen grunn til å unngå når det gjelder.
Mens hva angår er temmelig stivt, er når det gjelder helt vanlig og neppe påfallende i noen sammenheng. Hva gjelder er en mellomting stilistisk sett. Du får selv avgjøre hvor på skalaen du vil legge deg. Hvis du stoler på deg selv og teksten, trenger du ikke ty til noe som klinger mer høytidelig eller formelt.
Nedenfor er resultatet av noen interessante søk i aviskilder ved nb.no.
| Hva angår spørsmålet om | Hva gjelder spørsmålet om | Når det gjelder spørsmålet om |
|---|---|---|
![]() |
![]() |
![]() |
Jeg har inntrykk av at mange ikke kjenner uttrykkene «å skjøte sammen» eller «å bløte opp» så godt lenger. Stadig oftere ser jeg at noen «skjøtet sammen» eller «bløtet opp» noe. Men det skal vel fremdeles være «skjøtte sammen» og «bløtte opp» i fortid?
Ja. Å skjøte og å bløte er e-verb.
Å skrive skjøtet sammen og bløtet opp er grammatisk sett som å skrive støtet på for støtte på.
Å skjøte bøyes slik:
å skjøte – skjøter – skjøtte – har skjøtt (bokmål)
å skøyte – skøyter – skøytte – har skøytt (nynorsk)
Eksempel:
«Hun skjøtte stykkene sammen» (med en skjøt).
Men valgfritt:
«Hun skjøtet/skjøta/skjøtte eiendommen til sønnen sin» (= overførte med et skjøte)
Å bløte går på samme måten:
å bløte – bløter – bløtte – har bløtt (bokmål)
å bløyte – bløyter – bløytte – har bløytt (nynorsk og bokmål)
Dette er det tradisjonelle både i norsk skriftmål og i dialektene.
Det heter:
å støte – støter – støtte – har støtt (bokmål)
å støyte – støyter – støytte – har støytt (nynorsk og bokmål)
Det heter også:
å fløte – fløter – fløtte – har fløtt (bokmål)
å fløyte – fløyter – fløytte – har fløytt (nynorsk og bokmål)
Men her har vi på bokmål i tillegg:
flø(y)tet/flø(y)ta − har flø(y)tet/flø(y)ta
I partisipp heter det:
de sammenskjøtte stykkene
de oppbløtte klutene
de utstøtte menneskene
det nedfløtte tømmeret
– altså ikke sammenskjøtede, oppbløtede og utstøtede. Det nedfløtte tømmeret er imidlertid valgfritt.
Når og begynte vi å kalle saft juice? Er det nødvendig?
Innlånet av ordet juice (fornorsket til jus) henger sammen med markedsføringen av nye typer saft av presset frukt (særlig appelsin) etter krigen. Dessuten var saft fra før flertydig og kunne bety både
Saftterminologien er både komplisert og flytende. Vi har langt fra hele oversikten, og dette er ikke noe forsøk på en full faglig gjennomgang. Vi peker bare på noen sider av ordhistorien.
Juice er ikke særlig presist på engelsk, men på norsk har det blitt brukt mer spesifikt om «friskpresset» råsaft (raw juice) av frukt og grønnsaker, eventuelt utspedd juicekonsentrat. Slik presisering gjennom innlån kalles innlånsspesialisering.
Da appelsinjuicen først ble kjent, i mellomkrigstida, ble den kalt orangejuice, og mange nordmenn som er født før krigen, har brukt det ordet hele livet (med dj-uttale av juice). Drikken kunne i prinsippet ha fått navnet appelsinmost, men slik gikk det altså ikke (most ble mest brukt om eplesaft og druesaft). Det var lenge vanlig å si appelsinsaft, selv om det også kunne vise til noe annet (produkt av safting).
I 1950-åra var det mye brytning mellom juice og saft. I Gyldendals nye konversasjonsleksikon fra 1954 er juice forklart med ren fruktsaft. Et vareleksikon fra 1955 skiller ikke mellom saft og juice, mens Gyldendals store kokebok fra 1955 er uklar. Statens ernæringsråds Næringsmiddeltabell fra 1961 skilte klart. Så seint som i 1970-åra var det likevel mulig å holde juicen på avstand ved hjelp av råsaft og most, se forskrift for vegetabilske konserver fra 1971 og Norsk landbruksordbok fra 1979. Men i Nye tider, nye drikker: alkoholfrie drikker, aperitifer og festdrikker (norsk oversettelse 1976) gjør juicen seg sterkt gjeldende.
Siden har den gått sin seiersgang og gjort juice av ymse safter og moster. I den gjeldende juiceforskriften er saft knapt nevnt. (Eplemost er der definert som eplejuice som ikke er tilsatt sukker.)
Men det som kommer ut når vi presser en frukt eller grønnsak, kan vi fremdeles godt kalle saft på norsk. I kokebøkene står det tross alt «press saften av en halv appelsin», ikke «press juicen».
Det er heller ikke galt å bruke ordet saft for juice/jus i dagligtalen. Men nå er folk så vant med juice/jus at man ofte blir nødt til å presisere hva man mener. Vil man slippe å si juice, kan man dra til Island, der det heter safi (som svarer til vårt eget save = sevje).
Ovenfor har vi skrevet juice fordi vi viser til historisk bruk av ordet, men juice kan skrives jus – og faget jus kan skrives juss!
Kan man omtale en flokk med kyr (hunndyr) og okser som kyr? Hva er alternativet?
Det er nok delte meninger om hvor galt det er å si kyr(ne) om en flokk som omfatter noen okser, kviger og kalver.
Ei ku er definitivt et hunndyr, helst et som har kalvet. Det er vanlig å skille mellom kyr og okser også i flertall. Men i mange dialekter kan ordet i flertall omfatte begge kjønn. Jamfør Norsk landbruksordbok:

I andre dialektområder kan det bli oppfattet som feil. Vi har ikke oversikt over hvilke områder det gjelder.
Det gamle norske ordet fe eller fenad (stum d) omfatter både storfe og småfe.
Vanlig nordisk kjønnsnøytral terminologi for kyr og okser er:
storfe (norsk) – nöt (svensk) – (tam)kvæg (dansk)
Ordet storfe kan virke litt stivt og industrielt. Det brukes særlig etter at dyrene er slaktet (om storfekjøtt).
Det fyndigste og mest fleksible ordet vi har for storfe, er naut. Det stammer fra gammelnorsk og har før vært utbredt over hele landet. Grunnen til at det ikke er den vanlige termen for storfe i skriftmålet (som i svensk, jf. nöt), er nok at ordet i nyere tid har vært lite brukt i de sørøstnorske dialektene som har hatt mest å si for utviklingen av bokmålet (og indirekte av nynorsken).
Kveg har vi hovedsakelig fra dansk skriftmål. Det er ikke et ord som tradisjonelt brukes på bygda, der storfeet er å finne. Ordet viser helst til storfe, men kan også omfatte småfe/smale (sau og geit).
Svært utbredt i bygdemålene er krøtter (egentlig samme ord som kreatur ‘skapning’, et eldgammelt lån fra latin). Det brukes helst i flertall:
flere krøtter – alle krøttera/krøtterne
Krøtter kan lokalt brukes entydig om storfe, men det kan også omfatte både stort og smått.
I noen dialekter (først og fremst i Vestland fylke) heter det i stedet beist/best (også opprinnelig fra latin).
Kan man virkelig skrive å ta ned noe hvis man mener redusere? Mange skriver i alle fall det for tiden, for eksempel å ta ned kostnadene, produksjonen eller omfanget av noe.
Dette er en uttrykksmåte som har spredt seg på rekordtid. Det finnes ikke noe forbud mot å bruke uttrykket, og det glir på et vis godt inn i norsk, men det kan selvsagt diskuteres om det er god ordbruk. Vi har mange innarbeidede ord og uttrykk for det samme fra før.
Det vanligste ordet er å redusere. Ta ned er på mange måter mer «hjemlig» enn det latinske redusere, selv om det er nytt. Fra før har vi flere beslektede uttrykk med adverbet ned, både det intransitive gå ned og de transitive sette ned og få ned. Disse har nok skapt grobunn for å ta ned. Uttrykket har forresten også spredt seg på svensk (ta ner), der det er litt eldre.
Om man vil unngå ta ned, kommer man langt med få ned, sette ned, min(s)ke, redusere og senke.
Mindre:
intransitivt: minke / gå ned / synke
transitivt: min(s)ke / sette ned / få ned / senke / redusere
passivt: bli + satt ned / senket / redusert
Mer:
intransitivt: øke / vokse / gå opp / stige
transitivt : øke/heve/forhøye
passivt: bli + økt/hevet/forhøyet
De fleste ordene ovenfor har tilhørende verbalsubstantiv:
Mindre:
minking, nedgang
min(s)king, nedsettelse, senk(n)ing, reduksjon
Mer:
økning, vekst, oppgang, stig(n)ing
økning, hev(n)ing, forhøyelse
Nedtaking glimrer foreløpig med sitt fravær.
Kva heiter fatigue på norsk? I ei gammal fransk-norsk ordbok finn eg trøyttleik og møde.
Stor norsk ordbok (Kunnskapsforlaget) definerer fatigue som ‘kronisk tretthet’, medan Medisinsk ordbok (Kunnskapsforlaget) har definisjonen ‘utmattelse’.
På nynorsk blir det kronisk trøyttleik eller utmatting.
Det er fagmiljøet som må avgjere hva det skal heite på norsk. I det medisinske fagmiljøet har både kronisk trøyttleikssyndrom og kronisk utmattingssyndrom vore i bruk. Medisinsk ordbok frå Samlaget har kronisk trøyttleikssyndrom.
Tidsskrift for Den norske legeforening har valt utmattelse/utmatting. Sjå òg denne lista under Termportalen.
Til slutt nokre ord om møde, som du har funne i ordboka. Det er eit gammalt ord for slit, strev og umak. Uttalen har dei fleste stader vore /møe/. Ordet har same rot som bokmål møye. Adjektivet mødd tyder utmatta. Men begge orda er lite brukte i sakprosa i dag, og det er ikkje tilrådeleg å bruka dei om fatigue. Det hjelper ikkje at det finst ein sauesjukdom som kallast mædi, av ordet for møde på islandsk (mæði).
I arbeidet med å språkvaske eit manus støyter eg på namnet «Eleanor av Aquitaine». Ho var fransk og engelsk dronning og levde frå 1122 til 1204. Korleis bør ein skrive namnet hennar på norsk?
På nettsidene til Språkrådet finn ein namnet hennar skrive som Eleonore av Akvitania.
Den nokolunde tilsvarande franske regionen i dag heiter Aquitaine.
Kan man bøye ordet gøy og skrive det er gøyt, det er gøyere og det er gøyest? Eller må man skrive mer og mest gøy?
Formene gøyere og gøyest er greie. Du finner dem i Bokmålsordboka hvis du trykker på «Vis bøying».
Formene brukes kanskje mest i barnebøker, der de gjerne legges i barnemunn.
Ellers kan du skrive blant annet
Du finner derimot ikke intetkjønn gøyt i ordboka. Det må dermed regnes som en dialektform.
Skal du holde deg innenfor rettskrivinga, må du altså skrive for eksempel gøyalt, artig, moro eller morsomt i stedet.
Kvifor heiter det hovudsakleg på nynorsk når det heiter hovedsakelig med -e- på bokmål?
Bokmålet har ført desse orda vidare frå norsk-dansk (hovedsagelig) og berre bytt ut g med k. Nynorsken har gått meir radikalt til verks og sett hovudsak saman med -leg på nytt.
Hovudsakleg er ikkje noko gammalt dialektord. Det er meir typisk for skrift enn for tale. I vanleg norsk talemål brukar ein heller «for det meste», «stort sett» og andre uttrykk. Det har òg vore det tilrådde på nynorsk. Men hovudsakleg er likevel nokså gammalt i nynorsk.
Samansetning utan fuge-e har heile tida vore det vanlegaste:
hovudsak + leg = hovudsakleg
Det finst ingen regel som seier at det skal skytast inn ein -e- etter hovudsak i samansetning.
Langt tilbake på 1800-talet finn ein til og med spreidde døme på hovedsaglig utan -e- i dansk-norsk skrift. Det har dessutan vore svært vanleg å skriva hovedsaklig på bokmål trass i at denne varianten ikkje har stått i autoriserte ordlister; det er fyrst retteprogramma som har teke knekken på han.
Det er eigentleg e-en som treng ei forklaring. Kvifor har dansk -e- i hovedsagelig når ordet til og med er laga etter tysk hauptsächlich, som ikkje har nokon -e-? Dette har vi ikkje noko greitt svar på. Men merk at mange feilskriv saklig/sakleg som *sakelig/sakeleg. Det kan vera vanskeleg å høyra skilnad på variantane med og utan -e-. Det er ofte eit snev av e-lyd mellom k og l i uttalen av sakleg og usakleg òg.
Eit anna ord som har vore skrive utan fuge-e på nynorsk er opphavleg. Det var eineform fram til 2012, då opphaveleg (jf. opprinnelig) vart teke inn. Opphavleg er framleis den vanlegaste forma, trass i relativ tilbakegang etter endringa.
Bokstavleg og bokstaveleg har derimot heile tida vore jamstilte former.
Kan man virkelig skrive å lukke opp og å åpne opp i stedet for å åpne? Hva er vitsen?
Man kan gjøre det, men nødvendig er det som regel ikke. For mange er nok vitsen å kunne skrive som man snakker, og det er unektelig mange som sier å lukke opp og å åpne opp.
Å lukke opp er eldre i norsk enn å åpne opp.
Selv om mange synes det er et ulogisk uttrykk, må det godtas. Lukke opp har lenge stått i ordboka (se betydning 2 av verbet lukke). Vi finner det også i dansk (Ordbog over det danske sprog):
14) lukke op, (jf. oplukke) aabne (oftest brugt i mer eller mindre tydelig modsætning til lukke i eller som et mere dagligdags udtryk end aabne; især almindelig brugt i stedet for dette ord i imperativ
Som det framgår her, har opplukke også vært brukt. Det har nok til og med blitt regnet som riktig fint.
Også i gammalnorsk kunne det beslektede lúka upp eller ljúka upp brukes i samme betydning – til og med uten upp! Selve verbet var altså tvetydig. Å lukke igjen var å lúka aptr.
I senere særnorsk tradisjon har lukke opp blitt relativt lite brukt. Det henger sammen med at lukke ikke kommer direkte av gammalnorsk lúka, men i stor grad via dansk. Å lukke igjen het før helst lata att og stengja i landsmål og nynorsk; bare i få dialekter het det luka. Men både å late opp, å ha opp og å låse opp er gamle og utbredte uttrykk i norsk som kan ha gjort det lettere for uttrykket lukke opp å feste seg.
Det er ellers ikke utenkelig at imperativene «Lukk opp!» og «Åpn opp!» noen steder har brøytet vei for resten av bøyningsformene. Det kan jo være vanskelig å rope «Åpn!» Det er ikke alle dialekter som har imperativformen «Åpne!».
Uttrykket lukke opp er egentlig ikke til å misforstå, selv om det kan virke litt selvmotsigende for dem som ikke har det i målet sitt.
Uansett: Å åpne er oftest det mest nøytrale valget i skrift.
Uttrykket åpne opp var lite brukt i norsk før i tida. Den store utbredelsen i dag kan delvis skyldes engelsk open up (særlig i den nyere formuleringen åpne opp for). Men vi har også indre forutsetninger i norsk, jf. late opp, slå opp og andre uttrykk der opp har med åpning å gjøre.
Det kan ikke kalles galt å bruke åpne opp som retorisk understreking, men i de fleste tilfeller er opp både logisk og retorisk overflødig, og da er det ikke noe i veien for å sløyfe ordet.
En spesiell nyere bruksmåte finner vi i den motepregede formuleringen åpne opp om noe ‘(åpne seg og) snakke ut om, fortelle åpent om’. Hvis man først bruker dette oversettelseslånet fra engelsk, kommer man nok ikke utenom opp.
En annen spesiell bruksmåte er knyttet til åpning av samfunnet etter ymse former for stenging på grunn av epidemier. Her har uttrykket stenge ned bitt seg fast, og åpne opp er et naturlig motstykke til det.
Variantene stenge ned og åpne opp kan tjene til å understreke at stengingen og åpningen er sammensatte prosesser. Men dette går ikke helt opp, for det er jo ikke oppåpning som brukes om det at samfunnet kommer i gjenge igjen etter nedstenging, det er gjenåpning.
Kort sagt: Oftest er det nok å skrive åpne, men det er ikke direkte galt å skrive åpne opp (selv om det foreløpig ikke står i Bokmålsordboka).
Se også starte opp.
Kvifor heiter det å ta ein spansk ein når ein tek tvilsame snarvegar?
Både lærde og ulærde stridest om dette. Det som er sikkert, er at uttrykket vart teke i bruk skriftleg rundt 1970, og at det allereie då vart brukt mest om frekke manøvrar i trafikken, som å ta ein U-sving der det ikkje er tillate.
Søk gjerne sjølv etter «en spansk en» på nb.no.
Mange meiner dette opphavleg er eit sjømannsuttrykk for ein lettvint laste- og lossemetode. I boka Katta i sekken (Gyldendal 2006) skriv Kjell Ivar Vannebo:
Når en skulle laste eller losse på skutene, ble det tatt i bruk taljer av forskjellig slag. Den enkleste form for talje var et enkelt tau gjennom et fast øye. Denne talja ble kalt ‘spanish windlass’ (‘spansk talje’), og dette skal ha gitt opphav til uttrykket ‘en spansk en’ − det var altså den enkleste løsningen.
Det er eit par problem med denne forklaringa: Spanish windlass blir helst brukt om noko heilt anna enn det som er skildra i avsnittet ovanfor (sjå boka Knop, stikk og spleis, 1973), og uttrykket spansk talje er ikkje belagt i norske tekstar i den relevante tydinga før det vart gjort til forklaring på å ta ein spansk ein. (Både spansk talje og spansk takkel er noko meir komplisert enn eit tau gjennom eit fast auga.)
Spanish windlass har vorte omsett med spansk vinde, men heller ikkje det uttrykket har vore mykje brukt. Til forsvar for den maritime forklaringa må det seiast at spanish windlass (spansk vinde) òg er ein enkel mekanisme. Dersom uttrykket har opphav i sjømannsspråk, treng det heller ikkje ha gått vegen om eit norsk uttrykk for spanish windlass.
Andre har tolka uttrykket seksuelt, for det står i Politikens slangordbok (1985) at spansk er dansk prostitusjonssjargong for det å få utløysing mellom brysta på ei kvinne. Men det finst ingen skriftlege spor etter ei slik tyding av det norske uttrykket. Dette motargumentet er ikkje avgjerande, for vi er her inne på eit område med sparsame skriftlege kjelder utanom pornografien, som ikkje er veldig godt representert på nb.no.
For alt vi veit, har uttrykket eit heilt anna opphav. Det er verdt å peika på den gamle nordiske fordomen at ovmodig og vågal åtferd er typisk spansk, jamfør tyding 2.1 og 3 d i Svenska Akademiens ordbok og tyding 2.1 i Ordbog over det danske Sprog.
Heter det virkelig jeg mistenker at noe er stjålet, eller at tyveri mistenkes? Bør man skrive slik?
Det kommer an på synsvinkelen. Disse uttrykkene står ikke i rettskrivningsordbøkene ennå (oktober 2026), men de har nok kommet for å bli. Tradisjonelt heter det
Før var det helst folk (noen) man mistenkte, ikke forhold (at noe hadde skjedd).
Det har altså skjedd en forenkling og forskyvning i språket. Det meste kan nå mistenkes.
Uttrykksmåten mistenke at er ikke helt ny i norsk; den kan spores tilbake til før 1905, og til Sverige. Men den var svært sjelden før 1980. I nyere tid har nok også påvirkning fra engelsk (suspect that) spilt inn.
Mistenker at fikk overtaket i avisspaltene rundt 2015, så det er nok umulig å holde denne formuleringen unna. Men velg gjerne noe annet hvis du ikke vil at noen som lærte å skrive før 1990 (se figuren nedenfor), skal reagere.
Hvis du synes «jeg har mistanke om at» er for langt, kan du jo variere med jeg tror / jeg er redd / jeg lurer på om – alt etter sammenhengen.
Et raskt avissøk i Nasjonalbibliotekets baser til slutt:

Kva heiter trickle-down economics, trickle-down theory og trickle-down effects på norsk? Det handlar om at økonomiske føremoner som dei rike får, sig nedover i dei sosiale laga og kjem alle til gode.
Denne teorien kan sjåast som ei utbrodering av ordtaket «Når det regner på presten, dryp det på klokkaren» (sjå ordbokutklippet nedanfor). Somme har difor brukt dryppøkonomi, dryppteori og dryppeffekt.
På svensk heiter det nedsippringsteori, og på dansk skriv dei om nedsivningsteori og nedsivningseffekt. Islandsk har (brauð)molakenningin, altså (brød)smulelæra, som har litt negative overtonar (jf. uttrykket «smular frå dei rikes bord»).
På norsk er orda nedsildringsøkonomi, nedsildringsteori og nedsildringseffekt i bruk attåt drypp-orda. Ein har òg forkorta dei til sildreøkonomi, sildreteori og sildreeffekt.
Av og til viser trickle down snarare til økonomisk vokster som spreier seg til andre område, som ringar i vatn. Då kan det innarbeidde ordet ringverknader høva.
Alt som er nemnt her, er brukande ord. Spørsmålet er om ein vil byggje på det kjende ordtaket om presten og klokkaren eller noko anna.

Einar Haugen: Norsk–engelsk ordbok, 4. utgave, 1995
Heter det «tre Volvo lastebiler» eller «tre Volvo-lastebiler»?
Begge deler er mulig.
Vi bruker oftest bindestrek til å sette sammen merkenavn + substantiv: Office-program, Ikea-sofa, Freia-sjokolade, Toro-saus, Tine-yoghurt.
Hvis substantivet etter merkenavnet selv er sammensatt av flere ord (f.eks. lastebil i stedet for bil), skjer det noe. I ubestemt form er det da vanlig å la merkenavnet stå for seg, nærmest som et adjektiv: Sony øretelefoner, Freia kokesjokolade, Tine vaniljeyoghurt.
Eksempel med Volvo:
en Volvo-buss, to Volvo-busser
men en Volvo lastebil, to Volvo lastebiler
ved siden av en Volvo-lastebil, to Volvo-lastebiler
I bestemt form må vi likevel bruke sammensetning (med bindestrek):
Volvo-bussen, Volvo-bussene
Volvo-lastebilen, Volvo-lastebilene
Volvo-lastebiler uttales som /volvolastebiler/. Volvo lastebiler uttales ofte med en liten pause etter Volvo og alltid med sterkt trykk på last-.
Du kan stole på språkøret ditt og velge det som passer deg, enten det gjelder Volvo-lastebiler, Husqvarna-symaskiner, Electrolux-støvsugere eller noe annet. Hvis setningen knirker, kan du ty til preposisjonen fra (som i «en sofa fra Ikea», «ferdighus fra Moelven» og «tre tonn Kong Haakon fra Freia»).
På liknende vis behandler vi en del stofford, altså ord for metaller, treslag og annet.
Eksempel:
Ubestemt form:
et eikebord, to eikebord
men et eik skrivebord, to eik skrivebord
ved siden av et eikeskrivebord, to eikeskrivebord
Bestemt form:
eikebordet, eikebordene
eikeskrivebordet, eikeskrivebordene
Hvis vi bruker preposisjon i stedet, er det av (eller i) som gjelder: et skrivebord av (eller i) eik.
Jeg har lært at ku heter kyr i flertall, og at kuer er barnespråk. Men jeg ser nå at det er mange som skriver kuer og kuene. Er det riktig?
Noen skriver til og med en ku og kuen, men er ikke ku et hunkjønnsord?
Både kyr og kuer er formelt sett riktig, men formene har ulikt dialektgrunnlag. Kuer er mest typisk for sørøstnorsk.
Fram til 1917 skulle ku i offisielt norsk riksmål skrives ko, som i dansk, med flertall kjør. Da kua kom inn i norsk rettskrivning i 1917, smatt de sørøstnorske flertallsformene kuer – kuene inn sammen med de vanligere norske formene kyr – kyrne. Siden har de stått jamsides på båsen.
Hvis du slår opp i Bokmålsordboka og Nynorskordboka, finner du disse bøyningsmønstrene:
bokmål:
ei/en ku – den kua – flere kyr – alle kyrne / flere kuer – alle kuene
en ku – den kuen – flere kyr – alle kyrne / flere kuer – alle kuene
nynorsk:
ei ku – den kua – fleire kyr – alle kyrne
(før også: den kui)
Det har blitt vanlig i noen dialekter å kombinere a-endelsen med artikkelen en i stedet for ei, altså en ku – kua i stedet for ei ku – kua. Det er tillatt i bokmål også.
På bokmål har det en stund vært tillatt å behandle alle hunkjønnsord som felleskjønnsord ved å gi dem en-endelse: jenten, kuen, solen, jorden og så videre.
Det å skrive kuen er likevel svært uvanlig. Hvis vi først velger å skrive kuen, må vi også skrive en ku. Det å kombinere kuen med a-former av andre ord (jenta, sola) er tillatt, men det vil bli oppfattet som inkonsekvent eller lite stilsikkert.
Hvis du vil vite mer om dialektformer av ku, finner du en oversikt i Norsk Ordbok (trykk på snakkebobleikonet i artikkelen).
I bestemt form entall heter det kua, kue, kuå, kuo eller noe lignende (dvs. noe med vokalendelse). Særlig på Vestlandet er det dessuten vanlig med entallsformer som kyra, kyre og kyro, men det det har ingen plass i rettskrivningen.
Kuen finner vi nesten bare i Bergen (og før het det heller kyren enn kuen).
Flertallsformene med y (kyr – kyrne) er de geografisk mest utbredte i Norge.
Bøyningen kyr – kyrne stammer fra gammelnorsk og er parallell med for eksempel tær – tærne (ikke tåer – tåene). Y-en er en såkalt omlyd av u. Dansk har også omlyd, men fra o til ø: ko – køer. Rikssvensk har derimot ikke omlyd: ko – kor.
Overgang fra bøyning med omlyd til bøyning uten omlyd er typisk for barnespråk, så det er ikke så rart om kuer – kuene blir sett på som barnslig. Men det er ikke en rettferdig dom alle steder. Kuer – kuene er riktig gammelt i bymål på Sør-Østlandet og i noen bygdemål øst for hovedstaden.
Er det riktig å skrive Jeløya-plattformen, Granavolden-plattformen og Sundvolden-plattformen, slik de aktuelle regjeringene selv har gjort?
Når regjeringspartiene først har utformet dokumenter med slike skrivemåter i tittelen, er det ikke galt å bruke nøyaktig de samme titlene i henvisninger (da må bindestreken også være med). Men navnelagingen er ikke ideell.
Det varierer også om de titlene regjeringen har brukt, står i selve dokumentene.
Det må være helt i orden å referere slik i stedet:
Hurdalsplattformen, Granavollplattformen, Jeløyplattformen, Sundvollplattformen
eller:
Hurdalserklæringen, Granavollerklæringen, Jeløyerklæringen, Sundvollerklæringen, Voksenåserklæringen, Sem-erklæringen
eventuelt:
Hurdalserklæringa, Granavollerklæringa, Jeløyerklæringa, Sundvollerklæringa, Voksenåserklæringa, Sem-erklæringa
Når vi bruker -voll- i stedet for -vold-, zoomer vi ut fra Granavolden Gjæstgiveri og Sundvolden Hotel til hele stedet der etablissementene ligger.
Sammensetningsformene uten bøyningsendelser er i tråd med tradisjonell norsk språkbruk, jf. for eksempel Holmenkollbakken, ikke *Holmenkollenbakken. Se ellers artikkelen om Skansetunnelen.
Kan man skrive «både … men også» i stedet for «både … og»?
Man kan saktens gjøre det, men det kan være greit å vite at mange oppfatter formuleringen som ulogisk eller til og med gal.
Uttrykksmåten var i bruk allerede for femti år siden, og den har blitt kritisert i avisspaltene helt siden den gangen. Flere politikere har blitt rammet av kritikken, og det er ikke så rart. Politikere svarer ofte med lange resonnement, og det er ikke alltid de fullfører den tanken eller formuleringen de innleder med. «Både … men også» kan betraktes som en språklig planleggingsfeil, en anakoluti. Den er helt på linje med «både … så vel som».
Vi tror ikke formuleringen skaper mange misforståelser. Tvert om kan den gjøre det lettere å henge med på lange setninger, siden det vesle ordet «og» ellers lett kan drukne i talestrømmen. Men den vekker altså likevel irritasjon.
Kort sagt: Formuleringen «både … men også» har kommet for å bli i talemålet, men vi ville ikke ha anbefalt noen å bruke den skriftlig.
Vi avslutter med et klipp fra «Språktips» i Statsspråk 3/2015:
