Språkspørsmål og svar

Svar

En del av disse uttrykkene er eldgamle og stammer fra folkedypet. 

Tradisjonen går ut på å tillegge brura underfundige og tvetydige utsagn som kan tolkes erotisk, gjerne med referanse til bryllupsnatta. Sa-brura-munnhell skiller seg således fra sa-kjerringa-munnhell.

Blant de eldste dokumenterte variantene er:

Jeg både gleder meg og gruer meg, sa brura.
Det begynner godt, sa brura, hu fikk et kyss på kirketrappa.
God morgen, sa brura (om kvelden).

Dette siste uttrykket er gammelt og kjent også fra svenske dialekter, blant annet som kommentar til folk som står opp for seint.

Arne Garborg var den første norske forfatteren som brukte det, i 1892:

Brura opptrer også i replikkene i Juvikingar av Olav Duun i 1927:

Til slutt et nyere og grovere eksempel fra litteraturen (Gunnar Staalesens Bitre blomster, 1991), med den lite typiske felleskjønnsvarianten «bruden» og et ordspill som bare fungerer skriftlig (på bokmål):

Svar

Ja, i det opprinnelige bildet er det utvilsomt kvikksølvet som kryper opp eller ned, men uttrykket med gradestokk (en såkalt metonymi) er blitt så vanlig at det må godtas.

«Kviksølvet kryber» er notert fra 1896. Men allerede for over nitti år siden begynte mange å skifte ut kvikksølvet med gradestokken. Den fullstendige formuleringen «kvikksølvet i gradestokken kryper» har også blitt brukt.

De mest kritiske språkbrukerne vil nok holde seg til kvikksølvet, og det er helt i orden, selv om det er noen tiår siden det hadde overtaket.

Svar

Du har rett i at denne formuleringen har spredt seg voldsomt i nyere tid; se figuren nedenfor. Det er ikke for sterkt å kalle den en motepreget klisjé.

Men uttrykket har solide røtter i eldre norsk. Når vi blar oss ned til artikkel 7.15 i Det Norske Akademis ordbok (se utklipp til slutt nedenfor), finner vi forskjellige uttrykk for «å holde ut eller for å arbeide med stor innsats», og et av dem er uttrykket å stå i noe. Men legg merke til at alle beleggene (eksemplene) på varianten stå i det er av nyere dato.

Det er ikke noe språklig i veien med selve formuleringen, men det har altså gått inflasjon i en viss bruksmåte eller i et visst budskap. Uttrykket har blitt typisk for 2000-tallet, og det henger nok sammen med økt oppmerksomhet om psykisk helse. Den som står i det lenge, har såkalt resiliens. Vi blir nok nødt til å stå i «å stå i det» på ubestemt tid, for det blir sikkert ikke mindre snakk om ulike former for livsmestring i åra som kommer.

Men vi slår gjerne et slag for å variere ordbruken. Noen ganger kan uttrykket skiftes ut med å holde ut.

Nærmere om bruksfrekvens

Nedenfor ser du resultatet av søk etter uttrykket stå i det i aviskilder (nb.no, n-gramtjenesten).

Merk: Mange av de eldre treffene er nok eksempler på andre bruksmåter (f.eks. «å stå i det og det partiet».)

Ordbokartikkel

Til slutt et utdrag fra Det Norske Akademis ordbok:

stå i

1  holde ut ; greie

• • nej, dette staar jeg ikke i!  (Kristian Elster Samlede Skrifter II 186)
  • sålerne [skal] få stå i det så længe de holder  (Fridtjof Nansen Fram over Polhavet I 492 1897)  | gjøre tjeneste

2  være oppe i (vanskeligheter, krevende arbeid e.l.) ; ha (noe) å utføre, sørge for eller stelle med

• • hun har meget at stå i  (Bjørnstjerne Bjørnsons fortællinger 139)
  • tror I da, det er så morsomt, alt det, jeg står i?  (Bjørnstjerne Bjørnson En fallit 24 1874)
  • jeg har slitt meget og staat i meget  (Kristian Elster d.y. Av Skyggernes Slegt 284 1919)
  • det var jo ikke småting, det han hadde å stå i  (Johan Bojer Folk ved sjøen 61 1929)
  • den som blir gift med dig, skal få noe å stå i  (Gunnar Larsen To i Oslo 40)

stå i det

med trykk kun på stå  gjennomgå påkjenning, motstand uten å gi seg

• under alt … ligger en dyp respekt for alle mine botswanske kollegaer som ‘står i det’ mens vi andre kommer og går  (Tidsskrift for Norsk psykologforening 2000/1121 Elsa Døhlie)
• herfra er det bare gjennomføringsevne. Stå i det og overleve  (Vigdis Hjorth Om bare 303 2001)
• det er viktig at du tåler å stå i det når aksjemarkedet svinger  (Dagbladet 21.09.2017/15)
• i mange yrker er belastningen hard, og mange makter ikke å stå i det  (Klassekampen 09.07.2018/2)

Svar

Opprinnelig heter det å gjøre vedtak, men ganske tidlig begynte varianten treffe vedtak å presse seg på.  I perioder har også fatte vedtak hevdet seg sterkt.

Fatte er i denne sammenhengen smitte fra uttrykket fatte beslutning. Treffe skriver seg fra uttrykket treffe avgjørelse, som stammer fra kansellispråkets tid.

I Ordbog over det danske Sprog står det at kombinasjoner av treffe og ord som forholdsregler, anstalter og forberedelser er «moderne Germanismer». De er typiske for embetsspråket. Til vanlig bruker de fleste heller vanligere norske verb som ta og gjøre, slik:

treffe (et) valg > ta (et) valg, gjøre (et) valg
treffe forberedelser > gjøre forberedelser
treffe forholdsregler > ta forholdsregler
treffe avgjørelser > ta avgjørelser

De vanlige formuleringene med ta og gjøre er fullgode, også i forvaltningssammenheng.

Svar

Det som blir borte, kan nok vera både kjøt og andre ingrediensar. Kål i dette uttrykket er ei suppe basert på kål.

Den eldste prenta kjelda til dette uttrykket på nb.no er eit innlegg i Hedemarkens Amtstidende fredag den 13. mai 1892:

Den fyrste norske ordboka som ordlaget står i, er Steinar Schjøtts dansk-norske frå 1909 (her frå ei seinare utgåve):

På den tida tydde kål ofte ‘kålsuppe’ eller ‘suppe av kjøt eller flesk, vatn, byggryn, potet, kål (og erter)’. Det er berre det som gjev meining i eit eldre uttrykk som å supa kald kål. I slik kål kunne kva som helst i prinsippet koka bort, men det er truleg kjøt som er meininga, jf. munnhellet «de koker bort i kåla og kjem att til våra». Alt i dette avsnittet finn du her, i Norsk Ordbok, ikkje langt frå uttrykket gjera kål på.

Svar

Å ta den helt ut betyr å gå veldig langt, ja, så langt som det er mulig å gå i en gitt sammenheng. Vi har ingen sikre opplysninger om opprinnelsen, så vi forstår ikke uttrykket helt ut.

I nynorsk og dialekt kan det hete ta han heilt ut (han = den). Uttrykket har et sterkt uformelt preg.

Det er mye som kan tas mer eller mindre ut, og som kan ligge under det overførte uttrykket. En hypotese er at det har med motorer og fart å gjøre, en annen at det henger sammen med å ta seg helt ut, en tredje at det er det samme som å drikke den helt ut. Atter andre mener at utgangspunktet er framvisning av mannlig prakt. Om det stemmer, eller mange tror det, bør man være litt forsiktig med uttrykket.

Motorhypotesen virker mest lovende, men grunnlaget kan være enda enklere og mer allment.

Svar

Ja, men det har lenge vært vanlig å anbefale «glad i» både i entall og flertall på bokmål.

Glad er et adjektiv. Når adjektiv står som predikativ (etter være, bli osv.), skal de normalt bøyes på både bokmål og nynorsk:

De er glade
Dei er glade

Men hvis adjektivet følges av en preposisjon og har smeltet sammen med den til et mer eller mindre fast uttrykk (som «glad i», «oppmerksom på», «fornøyd med», «klar over» osv.), er ubøyd form i flertall ofte både korrekt og tradisjonsrett på bokmål. Nynorsk er mer «matematisk» av seg og har oftere flertalls-e-en med.

Skriv altså helst

Dei er glade i kvarandre (nynorsk)
De er glad i hverandre (bokmål)

Men «glade i» er ikke galt, slik for eksempel «gå løse på» og «være tjente med» er.

Det har vært vanlig å hevde at «Vi er glade i landet vårt» og «Vi er glad i landet vårt» betyr to ulike ting; det første skal da bare kunne ha betydningen «Vi er glade her i landet vårt». Slik kan man se det, men det er ikke en obligatorisk synsmåte.

Svar

Preposisjonen av er den vanligste i overført betydning i dag, altså «i kjølvannet av noe» (jf. in the wake of). Men på og etter, som var vanligere før, har også sin plass.

På
er lite brukt nå, men var svært vanlig før, både i norsk og dansk. Fridtjof Nansen skriver i Fram over Polhavet av alle ting at «ræven rangled i kjølvandet på en eller anden bjørn».

Etter
I På ski over Grønland skriver samme Nansen om å rusle i «kjølvandet efter skuden». (Også her er sammenhengen mildt sagt utypisk, for skuta er i dette tilfellet en kjelke, men det forandrer ikke saken.) «Etter» passer ofte bra i overført betydning også: I en historiebok fra 1883 står det at «Toryarne … styrde i Kjølvatnet etter Metternich», og Per Sivle skriv ein stad «når de held dykk i kjølvatnet etter meg». Det er logisk nok. Hvis vi hadde brukt synonymet kjølstripa i dette uttrykket, ville jo etter vært det naturlige valget.

Til
har også vært brukt en del. Men det passer bedre om personer og institusjoner enn om abstrakte ting som kriger og andre hendelser.

I overført betydning har genitivsuttrykk som «i krigens kjølvann» vært det vanligste i bokmål.

Andre ord

I folkemålet langs kysten har man brukt et enkelt gammelt ord i stedet for det sammensatte kjølvann, nemlig vor eller vorr. I Norsk Ordbok finner vi eksempelet «dei rodde i vorren etter oss». Men knapt noen andre enn Olav Duun har brukt uttrykket litterært. (Ellers finnes ordet vòk på Vestlandet i samme betydning som engelsk wake, men det er betydningen ‘råk’ som er den primære. Vor(r) er et mer allmenngyldig ord for kjølvann. I samme leia ligger for øvrig vode /våe/, men det brukes helst om far etter noe levende, og gjerne på land.)

Statistikk

Her er litt statistikk fra nb.no med antall treff og første år. Det er en del feilkilder her, for eksempel treff på overgang mellom settninger «… i kjølvandet. Efter …»

kølvandet efter 9 (1840 >)
kjølvandet efter 33 (1877 >)
kjølvatnet etter 187 (1883 >)
kjølvannet efter 96 (1925 >)
kjølvannet etter 925 (1939 >)

kjølvandet af 23 (1863 >)
kølvandet af 33 (1889 >)
kjølvandet av 7 (1907 >)
kjølvatnet av 893 (1915 >)
kjølvannet av 8 081 (1923 >)

kjølvandet paa 47 (1873 >)
kjølvatnet paa 3 (1874 >)
kølvandet paa 9 (1893 >)
kjølvandet på 6 (1897 >)
kølvandet på 87 (1908 >)
kjølvannet på 1325 (1920 >)
kjølvatnet på 126 (1927 >)

kølvandet til 0 (3 falske treff)
kjølvandet til 1 (1916, Aftenposten)
kjølvatnet til 189 (1911 >)
kjølvannet til 757 (1929 >)

Svar

En som har en rev bak øret, er lur (som en rev) og i verste fall slu og utspekulert.

Dette er visst en kombinasjon av to forestillinger: at man kan skjule noe bak ørene (særlig om de er utstående), og at reven er slu. Her fra Bevingede ord (1967):

Vi har nok uttrykket fra dansk, men i det minste skriver vi rev på norsk i dag, og ikke slik:

(Helge Krog, Det store Vi fra 1919.)

Svar

Adverbet blott betyr ‘bare’ og brukes bare (blott!) i visse uttrykk, som i blott til lyst og en saga blott. En saga blott = ‘bare en historie fra gamle dager’.

En saga blott er litt av en klisjé, som sjelden brukes i fullt alvor i dag. Uttrykket stammer fra den svenske dikteren Esaias Tegnér, som skrev om Karl den 12: «Hans minne uti Norden är snart en saga blott».

Ellers har vi ordet blott mest fra dansk. Det er opprinnelig lavtysk.

Ikke blått, men bart

Blott har vi også som adjektiv, og da betyr det ‘ren’, ‘bar’ eller ‘naken’, som i å se noe med det blotte øye. Her aner vi en sammenheng med blotting, for noe som er blott(et), er jo bart, nakent og i beste fall rent. Man kan f.eks. blotte sin uvitenhet. Verbet blotte er ganske mye brukt i norsk. Det er lånt på samme måten som blott. (I eldre nynorsk het det heller nækja ‘gjøre naken’ eller berrleggja.)

Merk at det heter med det blotte øye, ikke det blottede, som noen skriver. På nynorsk er det bedre å skrive med berre auga enn med det blotte auga. Da slipper vi også misforståelser som det blåtte auga.

Svar

I Etymologisk ordbog over det norske og det danske Sprog (1906) står det at uttrykket er dannet etter tysk Stich halten, og at det opprinnelig viser til tøy som gir hold for sting.

Det finnes også andre hypoteser om opphavet, blant annet at det skal handle om å tåle stikk i turneringer, eller at det kan ha opphav i kortspill. Begge deler er regnet som mindre sannsynlig. Men hovedsaken er at vi har det fra tysk, der sting jo heter Stich. Nå kan det tyske ordet riktignok også bety ‘stikk, knop’, men når tyske ordhistorikere ikke legger vekt på denne siden av saken, er det rart om vi skal gjøre det, særlig når det på dansk også har kunnet hete holde sting (se betydning 7 i Ordbog over det danske Sprog).

Men det å la noen i stikken (jf. betydning 8 samme sted) skal visst opprinnelig ha med ridderturneringer å gjøre.

Svar

Det er ikke dumt tenkt, og slik blir det vanligvis oppfattet, sier Ordbog over det danske Sprog. Men det stemmer nok ikke. Krit er kritt. Bokmålsordboka og Nynorskordboka forklarer krita med at «gjeldspostene ofte ble skrevet med kritt på en tavle».

På dansk heter det på kridt, og på vanlig bokmål skulle man vente at det het på kritt (som også brukes), på krittet eller på krittene. I nynorsk må det hete på krit eller på krita (jf. f.eks. krut for krutt), og det er krita som er blitt det vanlige i norsk skrift. Krita kan være både hunkjønn entall (ei krit – den krita) eller intetkjønn flertall (eit krit – alle krita) i nynorsk og i norske dialekter.

Men i den grad krita uttales med tostavingstonelag (som bønner, ikke bønder), har det nok opphav i det svenske krita ‘kritt’, se SAOB, betydning 4.

Uansett har Hans Lind i Nordlandsvisor (Kristiania 1910) viet en hel vise til det å ta på borg eller få på krita. (Verbet å borge er forresten motstykket til verbet å krite, som betyr det samme som å ta på krita).

Svar

Det er nok berre ei samanslåing av to faste uttrykk: bort i veggene (som er svært utbreitt) og bort i stauren (som opphavleg er meir trøndersk).

Den fyrste som kombinerer staur og vegger i litteraturen, er kanskje Leif Halse, i 1927.

Vi kan sjå litt nærare på ordet staur og på bruken av vegg i liknande uttrykk.

Staur

Ein staur er fyrst og fremst ‘ein grann påle el stokk som er tilkvesst i eine enden slik at han kan setjast i jorda og nyttast som kornstaur el[ler] som stø i hes el gjerde’ (Norsk Ordbok). Ordet har vore sentralt i arbeidslivet. Staur kan forresten òg vise til mindre dugande og omgjengelege (manns)personar. Det er eit av dei mest produktive orda til å laga personnemningar av, særleg i Trøndelag (latstaur, kranglestaur osb.). Det er òg grunnlag for forsterkande ord som staurande (t.d. staurande galen).

Uttrykket «bort i stauren» (staur'n) er fyrst notert frå Grong, i 1885. Fleire trønderske forfattarar, mellom andre Olav Duun, har brukt det.

Vegger

Ivar Aasen nemner alt i Ordbog over det norske Folkesprog (1850) ordlaga «D'æ reint burti Veggjenne» ‘det er altfor galt; det gaaer over alle Grændser’ og «snakke burt i Veggjenne» ‘tale ufornuftigt, snakke hen i Taaget’. Veggene i grannelanda har òg vore vitne til mykje tull, jf. dei danske ordlaga «snakke op ad stolper og ned ad vægge» (før òg «snakke op ad væggene» o.l.) og det svenske «uppåt väggarna»‘tullete’. Dette er altså gammalt i heile Norden, men preposisjonsbruken i norsk skil seg ut.

Svar

Det er ikke godt å si, men ei snippeske er i alle fall noe man før pakket løse skjortesnipper i når man skulle reise eller flytte. Vi har om ikke annet funnet en mulig kilde til spredning av uttrykket i Kirsten Brunvolls komedie for amatørteateret med tittelen På venteværelset (1935):

Merk at det ikke heter å pakke snippen eller å pakke snippsekken*, som mange skriver. Man skulle egentlig ventet skipssekken i sitatet ovenfor. Skipssekken har jo vært viktigere for mange enn snippeska, og uttrykket pakke skipssekken har vært brukt sporadisk i skrift i hele etterkrigstida, mest i den bokstavelige betydninga.

Men at snippeska er et virkelig fenomen, trenger man ikke tvile på, for det finnes bildebevis.

(*Ordet snippsekk er en nyere oppfinnelse som mange nå assosierer med det som tradisjonelt heter et knytte.)

Svar

Vi vet jo ikke helt hva folk tenker, men objektivt sett blir det unektelig mer passivt og indirekte på denne måten. Muligens føles det også mindre forpliktende.

Merk at vi også har tradisjonelle objektivt klingende formuleringer fra før, som «det ser ut til at», eller i stivere form: «det synes som om» og «det later til at». «Mitt inntrykk er» er mer personlig, men ikke så personlig som «jeg forstår det slik» eller «jeg tror».

Vi kan se det som en substantivering av uttrykket, slik:

• jeg har inntrykk av at > mitt inntrykk er at

Vi har da en parallell og mulig mal i

• jeg mener at > min mening/oppfatning er at
• jeg synes at > mitt syn er at

Men disse formuleringene med min/mitt oppfattes nok som enda stivere enn «mitt inntrykk er at».

«Mitt inntrykk er at» er en gammel uttrykksmåte; det er ikke noe folk har begynt å si nå. Men du har nok rett i at uttrykket nå sprer seg eller styrker seg i forhold til beslektede uttrykk. Et søk i skriftlige kilder hos Nasjonalbiblioteket viser at forekomsten er mangedoblet i etterkrigstida, mens andelen «inntrykk av at» har gått ned.

I nyere tid har vi forresten fått beslektede fraser som håpet er at, ønsket er at, frykten er at og bekymringen er at (for jeg/vi håper osv.). Her er påvirkningen fra engelsk tydelig.

Det er i alle fall vårt bestemte inntrykk.

Svar

Det er truleg ei forkorting av «å gi blanke fa(nd)en», men det kan ikkje utelukkast heilt at det kjem av substantivet blaff. I Bokmålsordboka (2017) står det:

I blaff -en (trolig samme ord som II blaff) bare i uttrykket gi blaffen i (noe(n)) ‘ikke bry seg om, ta hensyn til’

II blaff, som det er vist til ovanfor, tyder mellom anna ‘kort, svakt vindpust’. Eit blaff (i segl o.l.) peikar mot noko kortvarig og fåfengt, men om opphavet skulle liggja i luftrørsler, kan vi ikkje utelukke blåse-hypotesen din.

Vi finn ikkje noko skriftleg belegg på gi blaffen frå før 1936. Men vi finn hundrevis av «gi blanke blaffen» (frå 1940 og seinare). Det tyder på at gi blaffen er ein evfemistisk (forskjønnande) kortvariant av gi blanke fa(nd)en. Om det stemmer, tek Bokmålsordboka feil. At belegget frå 1936 er frå ei bok med undertittelen «fortelling for unge piker», svekkjer i alle fall ikkje hypotesen om at dette er såkalla nestenbanning, som òg har vore kalla kvinnfolkbannskap.

Uttrykket er særnorsk og har truleg rot i Oslo.

Svar

I Nynorskordboka og Bokmålsordboka står det berre kva uttrykket tyder: ‘prøve ein ny framgangsmåte’. Opphavet er uvisst, men det er nok opphavleg tale om treflis av eit eller anna slag, kanskje takflis.

Snu på flisen med -en har minst to moglege forklaringar: 1) Den som seier eller skriv det, er frå Bergen, der flisa jo heiter flisen. 2) Nokon vil snu eit pledd eller plagg av fleece (t.d. snu fleecekappa etter vinden).

Frå skjemt til alvor: Ordlaget er sikkert gammalt i talemålet sjølv om det ikkje dukkar opp i skrift før 1908 (då i konkret tyding). I avisa Indtrøndelagen er det brukt i delvis overført tyding i 1912.

Vi har diverre ikkje funne opphavet, men litt hypotetisk flisespikking kan vi kosta på oss:

Vi kan truleg straks utelukka at det handlar om å snu på Flisa, endå Flisa var endestasjon på jarnbanen i si tid. Vi trur heller det kan handla om taktekking: Når ein la flistak i gamle dagar, var det viktig å leggja flisa rett veg, så det hende vel at ein laut snu på flisa. Vi held ein knapp på denne forklaringa. Men elles finst det nok av fliser som kan snuast på: Dei fleste avlange trestykke kan omtalast som fliser meir eller mindre ironisk (jf. fliseguri og flisefut), mellom anna òg stikker til landmåling (jf. flisgut). Særleg når ein høvlar, kan det vera aktuelt å snu «flisa», ikkje minst når ein høvlar emne til takflis (når ein har høvla halve stokken, tek ein fatt frå hin enden).

Vi skal heller ikkje gløyma flishaugen. Flisene her kan under eitt kallast flisa, og stundom lyt ho vendast skal ein unngå varmgang. Men vi trur ikkje svaret ligg her, då ligg det snarare i gamle dagars flismadrassar, som ein kunne snu for å halda lusa frå livet ei stund. Ein innsendar nemner å snu på flis under husdyr i fjøs og stall for å utsetja utskiftinga, men vi finn ikkje støtte for dette. I ei gammal kjelde finn vi forresten «vende flisen fra den rette side», men det er jo ikkje heilt det same.

For dei som likar litt innfløkte hypotesar, kan utklippa nedanfor kasta lys over saka. Ei flis er i så fall ei tyrispik (stikke med feit fureved). Men då må uttrykket ha skift overført tyding undervegs, og det er tvilsamt.

Har du ein betre hypotese? Med dette gjev vi stafettflisa vidare, i lys loge.

1

(Johan Christiansen: Mine Livserindringer, 1908)

2

(Nils Magerøy: «Fraa gamle dagar», i Festskrift for ungdomsskulane 25 aar 1893–1918)

Svar

Det tradisjonelle uttrykket er å ta skjeen/skeia i en annen hånd.

Se skje. Det handler om å prøve en ny framgangsmåte eller endre vanene sine. Ludvig Blix forteller i Gamle Lofoten:

Å ta skjeen i egen hånd kan være en sammenblanding med uttrykk som har andre objekt for verbet å ta, for eksempel saken. Hvis du søker på nb.no, finner du et over hundre år gammelt eksempel med skeen som vitner om slik sammenblanding.

Når Hamsun skriver i et brev til Bjørnson om «å ta Sagen i sin egen Haand», er det ikke redskapen skje som er byttet ut med sag – det er naturligvis dansk-norsk sag for sak. Å ta saken i sin egen hånd var vanligere før for å ta saken i egne hender.

Barneskje i egen hånd?

Siden det i barneoppdragelse absolutt gir mening å la barnet ta skjeen i sin egen hånd, kan vi ikke utelukke at det har oppstått et nytt uttrykk med sin egen logikk. Noen av treffene på nb.no handler om det å bli voksen og selvstendig, og der gir det mening. I andre sammenhenger vil vi ikke anbefale å bruke uttrykket med egen. Det står ikke i ordbøkene, enda vi på nettet finner nesten like mange eksempler på denne varianten. Avisene begynte forresten å skeie ut i denne retningen for alvor tidlig i 1980-åra.

Historiske varianter av den andre hånda

På dansk finner vi også tage skeen i den anden haand, og lignende varianter har vært vanlige i norsk litteratur. På svensk heter det ta skeden i vacker hand, og vakkerhanda ‘høgrehanda’ har også vært brukt på norsk, men kanskje ikke så mye i dette uttrykket. Steinar Schjøtt nevner det likevel i Dansk-norsk ordbok ved siden av blant annet taka staven i hi handi. A.O. Vinje skriver om at «Folk må taka Staven i den andre Haand».

I Norske Ordtak (Ivar Aasen) er det kverna som så å si tar skjeen i en annen hånd: Å gå fram på en ny måte heter der «taka seg eit anna tytefar» (tytene er de hardeste steinknutene i kvernsteinen).

Mange bruker nå gjerne å snu på flisa for å ta skjeen/skeia i en annen hånd, altså prøve en ny vri. Dette uttrykket kan du lese om under Å snu på flisa.

Svar

Det riktige er gjøre gode miner til slett spill. Den andre formuleringa ser ut til å være en sammenblanding av dette uttrykket og Ingen sure miner! eller lignende.

I begge uttrykksmåtene betyr miner ‘ansiktsuttrykk’. Slett betyr ‘dårlig’.

Uttrykket gjøre gode miner til slett spill betyr ‘late som ingenting, ikke vise at man er misfornøyd’. Ifølge Norsk Riksmålsordbok er det kommet inn i norsk fra tysk (der det heter gute Miene zum bösen Spiel machen), men det stammer egentlig fra fransk (faire bonne mine à mauvais jeu).

Det går saktens an å bruke sure, men det er ikke det som er det faste uttrykket, og det betyr det stikk motsatte.

Svar

Du bør helst ikke bruke knesette i denne betydningen.

Å knesette slik det vanligvis brukes, skriver seg fra skikken med å ta et barn på fanget og adoptere det. Det brukes i dag mest overført, om å godta eller fastsette noe, f.eks. å knesette et prinsipp. Både i Sverige, Danmark og Norge snakker man gjerne om å knesette noe i stedet for å adoptere det.

Leter du litt i danske ordbøker, vil du likevel også finne en helt annen betydning, som stemmer med det du skriver.

Du tar altså ikke feil i teorien, men vi vil likevel gi veilederen rett når det kommer til stykket. De to betydningene går ikke godt sammen, og det viktigste må være at ordet kan brukes og bli forstått i den vanlige betydningen.

Svar

La oss kalle ham Nikkers-Nils.

I Bevingede ord (elektronisk versjon) står dette:

Oslo-slang fra ca. 1930. I brev til redaksjonen 1. okt. 1976 forklarer lektor R. Førsund det slik: «Seinere ambassadør Nils Anton Jørgensen var i sine guttedager i England en tid. Da han kom tilbake, hadde han anskaffet et par knickers som skilte seg ut fra de norske, de var trange der de norske var vide. Seinere anskaffet en gutt i samme klasse en liknende knickers, og da sa Jaquet (en annen gutt, senere restauratør): Er du blitt helt Nils, du da?»

Vi liker å tro på denne historien. Noen bedre teori kjenner vi ikke. Vi ser uttrykket i aviser og skjønnlitteratur allerede fra 1934, her i en parodi på sportsspråket (der det er dommeren som er helt Nils).

For ordens skyld må vi nevne det Tone Tryti skriver i Norsk slang:

Dessuten brukes ofte personnavn overført om dum person. Ingvald Marm nevner «Johan», «Hans» og «Anton», og Ulf Gleditsch har med «Ole», «Nils» på pæra, «Jørgen» og «Petter». Av de eldre betegnelsene er Johan og Nils de vanligste.

Svar

Ifølge ordbøkene er uttrykket omdannet av til pæls ‘til (skam)pælen’.

Det er kanskje alt du trenger å vite. Hvis du er spesielt interessert i hvordan overgangen kan ha skjedd, kan du lese videre, men da bør du sette ned lesehastigheten!

I vanlig østnorsk vil pæls og pers bli uttalt likt, bortsett fra vokallengden.

Når en østlending hører lyden /æsj/ i et ord, kan han eller hun oftest regne med at det står for <ers>, og ikke <æsj> eller <æls> (jf. f.eks. vers eller person). Slik kan <pæls> lett bli oppfattet som <pers>.

Noe annet som kan ha fremmet skrivemåten <ers>, er at til pers (og i persen) tilfeldigvis også gir mening uten videre. pers betyr jo ‘pressing; presse’, ja, i overført betydning kan det bety ‘knipe’.

Men er ikke pers(ing) da et mer sannsynlig opphav enn pæl? Pers løser jo tre problemer som pæl-forklaringen skaper: Hvordan ble æ-en i pæl kort, hvorfor er det vanskelig å finne litterære eksempler på til pæls i overført betydning før til pers, og hvorfor har ikke dansk metaforen til pæls (men bare det konkrete uttrykket)?

Når vi foretrekker forklaringen med pæl, er det fordi uttrykket stå/sette til pæls har en forhistorie med konkret betydning som til pers mangler, se under pæl 1.7 i Ordbog over det danske Sprog. Se også boka Vanskabninger i det norske sprog fra 1894 (s. 39) av Hjalmar Falk. (Merk at Falk noen år senere justerte hypotesen; i Kulturminder i Ord (1900) står det at uttrykket kommer av til pals.)

Svar

Opprinnelsen til hele uttrykket er dansk, men Alexander Kielland kan ha medvirket til at ordet bart festet seg i den norske varianten.

Danskene har blant annet uttrykket holde skæg for sig og snot for sig om å skille mellom det gode og det dårlige. Dette uttrykket tilskrives gjerne politikeren Viggo Hørup (han brukte det blant annet i en tale i 1891), og noen mener at det er gjennom ham uttrykket er kommet inn i norsk.

Alexander Kielland skrev i 1904: «Snot for sig og Knebelsbarter for sig – sier de Danske» (et annet sted sier han overskæg). Og lenge før, i 1880 skrev han i et brev til Edvard Brandes at han hadde hatt moro av Brandes' ord om «Snot og Knebelsbarter».

Snott for seg og skjegg for seg (eller omvendt) er brukt sporadisk i norske tekster i første halvdel av 1900-tallet. Det er først i andre halvdel av århundret at det faste uttrykket å skille (mellom) snørr og barter utkrystalliserer seg. Skjegg ville ha rimet bedre, men barten er unektelig nærmest nesen.

Svar

Stupe kråke er nok det eldste i norsk talemål (dialektar). Uttrykka tyder stort sett det same.

Det rare med ordet kollbøtte er at det korkje kjem av substantivet bøtte/bytte eller uttrykket i koll ‘på hovudet’. Merk at det helst heiter kolbøtte og ikkje kulbøtte eller kuldbøtte på dansk (der i koll jo heiter omkuld).

Ordet kjem frå fransk culbuter, av cul ‘bakpart’ og buter ‘snåve’ eller ‘støyte imot’ (i slekt med norsk baute ‘slå’ og engelsk beat). Men ein kan vel seie at cul har knytt seg til koll ‘hovud’ seinare. I alle fall handlar det om å gå hovudstups (jf. bokmål hodekulls). Ordet er gammalt i litteraturen her til lands, men truleg ikkje like gammalt i dialektane.

I dansk og norsk er kol(l)bøtte ei gymnastisk øving så vel som rulling i samband med eit fall eller liknande. I til dømes Haandbog i Gymnastik for Skoler og Seminarier (1891) er det tale om ei kontrollert øving.

Stupe kråke er gammalt i norsk talemål, men i bokheimen ser vi det fyrst hjå Asbjørnsen og Moe i 1852, her i ei nyare utgåve av Det blaae Baand: «Så var det en dag den største løven jaget en hare, og den var blind, for rett som det var, løp den på både stokk og stein, og til sist rente den imot en furulegg, så den stupte kråke bortetter bakken like ned i en tjernpytt.» Ordlaget måtte forklarast for danske lesarar, og ei norsk-dansk ordbok omset det med ‘slaae kolbøtte’.

Haren ovanfor stupte ikkje kråke med vilje, men det har med samanhengen, ikkje uttrykket, å gjere. Elles er det særleg born som stuper kråke i litteraturen i tiåra etter, men stupinga er ofte kontrollert nok. Det ser ut til at kollbøtteslåinga stengjer for kråkestupinga i gymnastikkbøkene. Men det snur seg i 1920-åra, etter som norske ord og uttrykk vinn fram.

Andre tradisjonelle norske synonym er m.a. gjere/hoppe/støyte stålhuve (Nord-Vestlandet), stumpa/stupa/sturta/støyta sterte eller gump (Sør-Vestlandet). Å stupe kråke er nok opphavleg meir typisk for austnorsk.

Vi kan ikkje sjå at det må vera ein skilnad mellom omgrepa, endå å stupe kråke vel inneheld ei jamføring med kråkerørsler (jf. òg å hoppe kråke om å hoppa på huk). I eldre dansk eller danske dialektar finst forresten at skyde (en) krage, som anten viser til å slå kollbøtte eller ein leik der ein kastar ein annan person.

Svar

Det heter tradisjonelt helst at lut er sterk eller skarp, men det er ikke direkte galt å variere med andre adjektiver.

I et gammelt ordtak heter det: «Det skal skarp lut til skurvete hoder», det vil si at ‘hardhudede syndere trenger hard behandling’. Ordbog over det danske Sprog har flere eksempler med skarp, blant annet dette Holberg-sitatet: «[Der] behøves … skarpere Lud til at toe een Synderes Hoved end en andens.» Det samme ordtaket og liknende fraser finnes belagt også med adjektivet sterk, og ordtaket er ført opp med sterk blant annet i Bokmålsordboka.

Man finner også hard(ere) og hard(are) lut i bruk, men dette er nok en nyere variant i skrift, selv om vi får treff helt ned på 1800-tallet i Nasjonalbibliotekets digitale tekstbase. Andre varianter er kvass(are) lut og bedsk(ere)/beisk(are) lud/lut.

Hard er et vidt begrep, og hard lut er ikke helt ulogisk med tanke på den funksjonen luten har, jamfør hard kur. Men skarp og sterk er mer treffende og mer i samsvar med skrifttradisjonen.