Dette uttrykket kjem frå svensk, sjå utklipp nedanfor. Utgangspunktet må vera at laksen er ein sprek og livleg fisk.

I norsk litteratur kom det truleg fyrst inn via Jonas Lies «Sang ved Bollen», skrive til eit tjuefemårsjubileum for artiumskameratar i 1876.

I Svenska Akademiens ordbok står dette:

Adjektivet glad har bare denne formen i entall. Det kan altså ikke hete noe annet enn «et glad barn», selv om det neppe er mange som skriver det.

Svensk har hankjønnsformen glad og intetkjønnsformen glatt, slik norsk for så vidt også kunne ha hatt, bortsett fra at den norske skrivemåten ville ha vært gladt. Islandsk har det som svensk. I dansk er det som i moderne norsk, dvs. at en bruker glad også i intetkjønn.

I eldre nynorsk skrev man helst «ein glad unge». Men i noen uttrykk gikk det litt mer glatt å bruke gladt enn det gjør nå. Olav H. Hauge skriver i 1976 i dagboka si:

For øvrig har ordet glatt samme opprinnelse som glad. Men sammenhengen er ikke så nær. Å gå glatt har ikke noe direkte med glad å gjøre.

Det er ikke noe i veien for å bruke fiskekjøtt og fuglekjøtt når det trengs. Disse ordene står også i ordbøkene.

Vi sier jo også fruktkjøtt om den (mest) spiselige delen av frukt.

Men det er ikke ofte vi trenger ordet fiskekjøtt. Selv når fisken er redusert til stykker av fiskekjøtt på kjøkkenbenken, kaller vi den stort sett bare fisk. Vi sier også gjerne at laksen er rød i fisken. (Av og til kaller vi til og med annet kjøtt for fisk, som når noe er fast i fisken. Fisk har faktisk betydd ‘muskel’ på norsk! Men det er en annen sak.)

Om kjøttdeig av laks: Det er ingen grunn til å gå veien om ordet kjøtt når man snakker om fiskedeig (skrapt eller malt fisk) eller fiskefarse.

Kort sagt er kjøttprodukter og fiskeprodukter to ulike kategorier. Vi bør altså ikke tøye logikken i fiskekjøtt for langt.

Ja, men det har lenge vært vanlig å anbefale «glad i» både i entall og flertall på bokmål.

Glad er et adjektiv. Når adjektiv står som predikativ (etter være, bli osv.), skal de normalt bøyes på både bokmål og nynorsk:

De er glade
Dei er glade

Men hvis adjektivet følges av en preposisjon og har smeltet sammen med den til et mer eller mindre fast uttrykk (som «glad i», «oppmerksom på», «fornøyd med», «klar over» osv.), er ubøyd form i flertall ofte både korrekt og tradisjonsrett på bokmål. Nynorsk er mer «matematisk» av seg og har oftere flertalls-e-en med.

Skriv altså helst

Dei er glade i kvarandre (nynorsk)
De er glad i hverandre (bokmål)

Men «glade i» er ikke galt, slik for eksempel «gå løse på» og «være tjente med» er.

Det har vært vanlig å hevde at «Vi er glade i landet vårt» og «Vi er glad i landet vårt» betyr to ulike ting; det første skal da bare kunne ha betydningen «Vi er glade her i landet vårt». Slik kan man se det, men det er ikke en obligatorisk synsmåte.

Du skal være glad, for du er for god til å være kattemat! Du er sikkert heller ikke skvetten eller tapt bak en vogn, som er mye av det samme.

I Ordbog over det danske Sprog heter det at denne frasen svarer til tysk nicht für die Katze. Uttrykket har vært kjent i danske dialekter, men lite brukt i dansk skriftmål i nyere tid. I eldre svensk betydde för katten ‘borte, forsvunnet’. Slike uttrykk bygd på hverdagslige emner kan godt ha oppstått uavhengig av hverandre.

Kattemat i litteraturen

I norske tekster finner vi det først i det radikale tidsskriftet Statsborgeren fra 1837: «Translatørposten er heller ikke for Katten». Senere forekommer den flere ganger hos Wergeland (bl.a. slik: «Deres kjæreste har megen Aand.» «Aa ja, hun er ikke for Katten,» sagde jeg). Det er ellers lite brukt i skrift på 1800-tallet. Det hadde nok et muntlig preg, dels på grunn av selve emnet. På nb.no får vi nesten like mange treff på nynorsk som på bokmål, enda det er langt flere tekster på bokmål. Det første treffet er fra Fedraheimen 1880:

Og Sandnesbuen er ikkje for katten. Han «knotar» so det er reint rart å høyra på – halvt Jarbumaal, halvt Stavangermaal –, og dei som då vil vera nokot rundt om i Bygderne, hermer etter so godt dei kann, og Smaafolkjet etter Kaksarne, og so alt fort. Dessutan gjeld det å leva fint […].

Vi har diverre ingen sikre opplysningar om opphavet til ordet brillefin, som tyder ‘glimrande, framfrå’. Dersom du ikkje er glad i mysterium, bør du ikkje lesa lenger.

Det som er nokså sikkert, er at ordet brillefin har opphav i slang (jf. denne slangordboka frå 1952). Både brillefin og brillefint vart nytta i ei omsetjing av pressemannen Chr. A.R. Christensen frå 1930. Det fengde snøgt og vart brukt i ei heil rekkje bøker i 1930-åra. Det eldste dømet vi finn er frå 1926. 

Somme har meint at brillefin heng saman med brilledukat, ein gammal dansk gullmynt (ein såkalla skodemynt eller medaljemynt). På den var det bilete av eit par briller. Men tidsspennet mellom dukaten og den nemnde omsetjinga er mistenkeleg stort. Elles er jo ordet briller utvikla av beryllium, som òg har gitt opphav til beryll, som er ein edelstein (før òg skrive beril). Her kan det vera ein samanheng, men det er tvilsamt. Eit endå meir tvilsamt spor går i retning hårolja brillantine, og eit anna til den minste skrifttypen, brilliant.

Ei kopling til adjektivet briljant er likevel ikkje utenkjeleg, jf. strålande og glimrande. I slang finst det jo kortvariantar som brill (av briljant; òg i engelsk) og glimm (av glimrande). Problemet er at dei er av nyare dato. Meir sannsynleg er det at vi har å gjera med tilsikta absurd ordlaging basert på meir motiverte samansetningar som hårfin og knivfin. 

Andreleddet i disse ordene er i utgangspunktet mons, jamfør matmons og kakemons i ordbøkene.

Ordene matmons og kakemons er over 120 år gamle i skriftmålet og sikkert mye eldre i talemålet. Selv godtemons, som er litt yngre enn søtmons, har minst 40 år på baken. Det finnes spredte eksempler på kakemoms og godtemoms tilbake til henholdsvis 1950-åra og 1980-åra, men dette må regnes som sekundære varianter.

I rettskrivinga har moms dessuten bare betydningen ‘merverdiavgift’.

Verbet å mumse skrives med u og uttales med o, som mange andre ord i norsk. Vi kan saktens lage substantivene en mums og et mums av dette verbet, men vi anbefaler å bruke disse ordene om slikt som kan mumses (jf. Bamsemums og mjølmums), og å bruke -mons om den som er glad i å mumse det i seg.

Det er i alle fall viktig å skille mellom matmomsen og matmonsen. Den førstnevnte ligger for tida på 15 prosent. Den sistnevnte sitter heller til bords.

I Bokmålsordboka er rett definert som ‘riktig, korrekt’ og riktig er definert som ‘rett, korrekt’.

Helt rett er helt riktig, og helt riktig er helt rett. 

Flere har skrevet og spurt om det er riktig å bruke rett i uttrykk som:

• rett mann på rett sted
• rett tid, rett kvalitet, rett pris
• rett kompetanse til rett tid på rett sted

Svaret er ja.

At rett har andre betydninger i tillegg, som ‘rak, bein’, er ikke noe problem. Satt på spissen: Alle vet at rettskrivning handler om å skrive rett i betydningen ‘riktig’, ikke ‘rakt’, og at det dermed ikke er noen motsetning mellom rettskrivning og løkkeskrift.

Når dette er sagt, må vi legge til at det varierer fra uttrykk til uttrykk om det er riktig eller rett som er mest brukt (i betydingen ‘korrekt’). Det kan derfor være verdt å studere eksemplene i Bokmålsordboka.

Litt om opphavet: Ordene er i slekt med latin rectus. Rett (og rettelig) er de eldste variantene i norsk. Senere har vi fått riktig fra tysk (ricthig). Det er egentlig bare rett + ig. Dialektalt har vi forresten også rektig.

Rett og riktig er et gjensidig forsterkende par av om lag samme slag som glad og fornøyd.

Uttrykket ha det på g betyr ‘ha det storartet, ha det sorgløst’. Vi har ikke noe sikkert svar på hva det kommer av.

Ha det på g finnes også i varianter som ha det på hg, ha det på gh, ha det på stor G. I boka Norsk slang setter Tone Tryti hg i forbindelse med høygir, mens andre har ment at g har sammenheng med uttrykket sitte på den grønne gren. En tredje teori er at g-en skriver seg fra det franske ordet gai, som betyr 'glad'.

Ifølge S. Evensberget og D. Gundersen: Bevingede ord (1995) ble uttrykket brukt i 1913 i en Chat Noir-vise som begynte slik: «De rike har det jo på G, dem har'ke stort å kava med.» Det var altså «de rike», alias «dissa fine», som hadde det på G, og det var vel helst de som brukte uttrykket til å begynne med.

Det eldste belegget vi finner, er i et skuespill fra 1898. Allerede tidlig på 1900-tallet var opphavet til uttrykket et mysterium.  

I artikkelen om kryss i Nynorskordboka heiter det at å setje kryss i taket tyder ‘å markere noko heilt uventa (som ein er glad for)’.

Uttrykket botnar i folketru, religion og magi. Å setje ein kross eller eit kryss ved noko som ein vil merkje seg, er ein skikk som i alle fall er eldre enn boktrykkjarkunsten. Å teikne eit krossmerke som vern mot noko vondt var vanleg i gammal folketru.

I Noreg slo dei ein kross i lufta eller skritta opp ein kross, pløgde i to kryssande fòrer eller måla ein kross med krit eller tjøre på dører eller vegger, eventuelt over matbordet. På svensk er vendingar som «skriva kors på dörren» og «skriva kors på alla väggar» kjende frå slutten av 1700-talet. I dansk finn vi ikkje uttrykket.

Dei fleste opplysningane ovanfor er henta frå Snorre Evensberget og Dag Gundersen: Bevingede ord.

Du tykkjer kanskje det er eit par brikker som manglar i forklaringa, og det har du i så fall rett i. Kanskje ei jamføring med «bank i bordet» kan kasta lys over samanhengen mellom den tradisjonelle tydinga og den som rår i dag. Det handlar i så fall om symbolsk trygging mot ulukke. Lenger kjem vi ikkje.

Litterære døme

I litteraturen finn vi «kors i taket» fyrst nokså seint, og då i ei omsetjing:

(Otto Funcke, Hjortens trøst 1887)

Neste døme er av mykje seinare dato, frå barneeventyr utgjevne i 1925 av Astrid Thalberg.

«Kryss i taket» er endå nyare, fyrste belegg i nb.no er frå 1920, i eit referat av ei amerikansk «skilsmissehistorie»:

På bokmål er man og en jevngode ord. Du kan velge selv. Men man er bare subjektsform. Bruker du man, må du huske å skrive en i objektsform og ens i eieform, slik:

Man/en kan velge selv (subjektsform)
Det er ens eget valg (eieform)
Språkrådet gir en valget (objektsform)
Man/en får være glad til (subjektsform)

Hvis du velger en, trenger du ikke tenke på de ulike formene.

Merk: Hvis du har begynt med det ene «systemet» (man + en eller bare en), bør du holde deg til det i resten av teksten. 

Uansett hva du velger, gjelder det å unngå monoton eller ufrivillig komisk bruk av ordene (jf. «en må være to når en skal ...»). Særlig hvis du bruker en, bør du variere litt med folk/de/du o.a. Men pass på at det ikke spriker for mye.

Eksempler på alternativ:

Folk kan velge selv. Det er deres eget valg. Språkrådet gir dem valget.
I Danmark spiser de (folk) mye ost.
I Norge har vi satset på fiskeoppdrett.

I det offentlige

I det offentlige bør man/en være forsiktig med å bruke de upresise pronomenene man og en i direkte informasjon eller instrukser til publikum. Hvis du for eksempel skriver

«Man gjør oppmerksom på at man har plikt til å sende inn skjemaet innen 1. desember»,

kan det oppstå tvil om hvem som skal gjøre noe. Skriv heller

«Vi gjør oppmerksom på at du må sende inn skjemaet innen 1. desember»,

eller mer direkte:

«Du må sende inn skjemaet innen 1. desember.»

Bruk også gjerne navnet på selve kontoret eller institusjonen.

Stilverdi

For noen er man det formelle og stive (knyttet til gammelt kansellispråk), for andre virker en stivest (knyttet til nyere byråkratspråk). Man er lånt fra tysk, en har norsk opphav, uten at det er avgjørende (men det er en viktig grunn til at offisiell nynorsk ikke har ordet man).

Du-bølgen

Det blir mer og mer populært å bruke du i skrift, og det er på mange måter bra, for det har lang tradisjon i talemålet. Det er en god løsning der man faktisk retter seg mot en tenkt leser. Det kan også brukes i allmenn betydning. Men vær oppmerksom på at det kan bli nærgående, og noen ganger paradoksalt:

Om du ble tatt for å være heks på 1600-tallet, kunne det ha store konsekvenser for helsa di.

Det skurrer kronologisk. 

I tørrere sakprosa bør man være litt forsiktig med virkemidlene. Mange reagerer på overdreven du-ing, så ta gjerne litt hensyn til den språklige «intimsonen» til folk.

Tilhøvet og valet mellom dei tre synonyma i tale og skrift

Plassering i setninga

Uttale

Variantane òg (medrekna uttalevariantar) og au har til saman dekt det meste av landet. 

Òg blir truleg dei fleste stader uttalt som eit trykksterkt og, altså som /å/. I mange dialektar har konsonanten likevel halde seg, og somme stader kan dei til og med ha uttale med trong o (ó) i staden for open o (ò). Aksenten over òg kan lesast både som eit signal om open o (= /å/) og som markering av trykk.

Au blir uttalt rett fram slik au elles blir uttalt i dialekten (oftast eu/æu/øu).

I naturleg tale heiter også helst /åsså/. Det gjeld òg vanleg uttale av nynorsk og bokmål.