Kategorier treff i 14 kategorier

Svar på språkspørsmål (7 treff)

Mål, målsetting, formål

Det ser ut til at formål, målsetting og mål ofte brukes i samme betydning. Men de tre ordene betyr vel ikke det samme?

Formål, målsetting og mål har dels sammenfallende betydning, dels separate bruksområder der de ikke kan erstatte hverandre. Det er vanskelig å gi klare regler for bruksområdene.

I Bokmålsordboka er det satt opp slik (fellesnevnere understreket her):

formål  ‘sak; endelig mål, sikte; tanke, hensikt, plan'

mål (bet. 9) ‘sted en er på reise til, endepunkt; noe en arbeider for, strever etter å oppnå; formål, plan, mening’

målsetting ‘program, plan, mål' (og dessuten 'det å fastsette et mål som skal nås’)

Som vi ser, overlapper de tre ordene hverandre i det at de alle kan bety både ‘plan’ og ‘mål’.

Mål kan sies å være mest allment. Det er dessuten det vanligste ordet for selve de tingene/tilstandene/resultatene vi prøver å (opp)nå.

Formål viser gjerne til hensikten eller meningen med noe snarere enn resultatet. (Ellers kan formål bety ‘sak', som i et godt formål.)

Målsetting viser egentlig til handlingen å sette mål. Selve de målene vi setter oss, og som vi kanskje når, er jo ganske enkelt målene. Men målsetting brukes ofte i stedet for mål, uten god grunn. (Målsetting kan også bety ‘det å sette mål på detaljene i en konstruksjonstegning e.l.’. Å målsette er altså en fagterm.)

Målsetning med -ning er utenfor rettskrivningen, se egen artikkel om dette ordet. 

 

 

 

For alle praktiske formål?

Det er blitt vanlig å oversette for all practical purposes direkte til norsk, til «for alle praktiske formål». I praksis betyr dette uttrykket ofte det samme som enten praktisk talt eller stort sett. Jeg trodde språket utviklet seg mot det enkle og økonomiske, men her har det visst gått den andre veien?  

Språklig økonomi er ikke en lov i språkutviklingen, bare en tendens som motvirkes av andre tendenser. Økonomiske og andre praktiske hensyn kan overstyres av andre faktorer, blant annet status. Engelsk har som kjent høy status.

Når det er sagt, kan det lange være enkelt på sin måte. Som du er inne på, svarer for all practical purposes til flere uttrykk – vi kan legge til blant annet i praksis, nesten alltid og når det kommer til stykket. Hvis man holder seg til det nye uttrykket, slipper man dermed å ta stilling til nyansene i de «gamle» uttrykkene, og hva er vel enklere enn det? 

Det har også lettet innføringen av det nye uttrykket at det ikke er hundre prosent nytt. Det har vært noe brukt lenge, og hoveddelen av det – praktiske formål – er jo helt innarbeidet.

 

Øremerking

Hva er opprinnelsen til uttrykket øremerkede midler? Har det med myntenheten øre eller kroppsdelen øre å gjøre?

Bakgrunnen for uttrykket øremerkede midler eller tilskudd er merking av ører på husdyr.

Verbet øremerke (nynorsk øyremerkje) hadde opprinnelig betydningen ‘sette eiermerke ved brenning, klipping eller lignende i ørene på husdyr’. Ord for ulike varianter av øremerket har det vært mange av.

Seinere har verbet øremerke også fått betydningen ‘reservere (midler) for et bestemt formål’. Rundt 1990 overtok formuleringen øremerkede midler for avsatte midler i norske tekster, men vi sier fremdeles helst å sette av penger til noe. 

Ordet brukes på samme måte i engelsk (to earmark), og den overførte betydningen har vi derfra. Dette må kunne kalles et vellykket oversettelseslån.

Ordet er brukt i den nye betydningen i hvert fall så langt tilbake som til 1927. Det opptrer i stortingsforhandlingene for det året og er brukt mer eller mindre slik det er vanlig å bruke det i dag:

«[…] disse penger skal ‘øremerkes’ for et spesielt bruk utenfor statskassens normale forbruk.»

Boka Nyord i norsk 1945–1975 fører opp flere eksempler, også noen der ordet ikke brukes om penger:

[…] pundlånet er ikke øremerket til nye skipskontraheringer (Aftenposten 1951)
[…] de syv mannskapene som er ‘øremerket’ for kommende romferder (Adresseavisen 1961)
[…] ‘øremerkingen’ av tropper som skal inn under felleskommandoen (VG 1951)

Ut og spise, ut og reise

Skal jeg ut og eller å spise i kveld?

Du skal ut og spise, og du skal dermed sikkert også ut for å spise. Mellomtingen ut å kan du gjerne hoppe over.

Alle de tre variantene har lenge vært brukt i norsk, men vi anbefaler altså ikke ut å. Varianten ut og spise og ut og reise har vært den vanligste i skrift i over hundre år. 

Hvorfor og?

I formuleringer som jeg skal ut har vi underforstått et bevegelsesverb i infinitiv, f.eks. dra ut eller ut To verb i infinitiv samordner vi med og, slik:

Jeg skal () ut og spise

Og er riktig nok sideordnende, men det betyr ikke at det er snakk om to atskilte handlinger som kan settes i hvilken rekkefølge som helst (som i «jeg skal spise og drikke»). Vi kjenner gå ut og som en fast forbindelse som viser til en handling som innleder en annen. I mange dialekter har den smeltet sammen til «gåutog» /gåutå/. 

Andre formålsformuleringer

Før i tida brukte man gjerne bare å i stedet for for å, såkalt hensiktsinfinitiv (jf. engelsk to, ikke for to). Man kunne da til og med skrive slik:

Jeg gikk ut å spise (eller ud at spise).

Ikke mange ville skrevet det i dag. Det vanlige er «gikk ut for å spise» eller «gikk ut og spiste». «Jeg skal (gå) ut å spise» er altså en kamuflert parallell til «Jeg går ut å spise». 

I stedet for den gamle hensiktsinfinitiven eller samordning med konjunksjonen og kan vi saktens bruke for å:

Jeg skal gå ut for å spise.

Men det passer bare hvis vi vil framheve at gåingen har et formål.

Kategorier: Infinitiv Og eller å

Jenta, men moren, datteren og søsteren?

Hvis man skriver «jenta» i en tekst, må man da bruke a-form også i alle andre ord som kan være hunkjønn, for eksempel «mora», «dattera», «søstera»? Eller er det lov å kombinere «jenta» med «moren» og «datteren»?

Det er korrekt og vanlig å kombinere slik du nevner. Man kan også godt bruke a-endelse i alle hunkjønnsord. Dessuten kan man kombinere fritt, men det er ikke nødvendigvis en god idé. For eksempel er «jenten» + «mora» en umotivert kombinasjon.

Dialektene og skriftmålet

Norske dialekter har tradisjonelt enten hunkjønn eller ikke. De som mangler hunkjønn, er først og fremst bergensdialekten og visse sosiolekter i de store byene.

Der hunkjønn står støtt i språket, hører alle ordene du nevner, til hunkjønnsordene.

Man må trolig til Bergen for å høre jenten brukt til vanlig i et større miljø. Grunnen er at ordet jente ikke kommer fra skriftfellesskapet med dansk. Den særnorske endelsen -a fikk derfor tidlig gjennomslag i dette ordet i riksmål/bokmål.

A-endelse som stilistisk markør i skrift

Systemet i tradisjonelle norske dialekter taler mot å veksle mellom a-endelse og en-endelse i ordene du nevner.

Men i skrift og i sosiolekter med sterke bånd til skriftmålet (og tidligere til dansk) har man alltid brukt den norske a-endelsen grammatisk tilfeldig (eller uavhengig av folkelig talemål i by og bygd) og mer eller mindre systematisk til stilistiske formål. A-endelsen brukes særlig når det skal signaliseres at noe (tematisk eller stilistisk) hører til i den konkrete, folkelige, naturlige og ikke minst landlige sfæren. Lenge var for eksempel kua obligatorisk, mens solen/sola var valgfrie former.

Minst fire løsninger

I virkelige tekster er varianten jenta vanligere enn variantene dattera og søstera og mora. Man kan velge å følge dette statistiske mønsteret og skrive jenta, datteren, søsteren og moren. Et like riktig alternativ er å bruke a konsekvent og dermed la være å diskriminere hunkjønnsendelsen stilistisk. Det er også mulig å fjerne alle hunkjønnsendelser. Det er heller ikke galt å kombinere på umotiverte måter (for eksempel mora og jenten). De to første løsningene fungerer nok best for de aller fleste.

Policy på norsk?

Har Språkrådet en policy for ordet policy på norsk?

Som varamann til kommunestyret blir jeg rett som det er invitert til presentasjon av strategidokumenter og lignende. Kommunens øverste ledelse bruker stadig vekk ordet policy. «Fundament for policyområdene, kvalitetspolicyen, miljøpolicyen, informasjonspolicyen» osv. Det er ikke alle som forstår helt hva det betyr. Ledelsen hevder likevel at det ikke finnes noe alternativ.

Policy står i ordboka, så det er ikke galt å bruke det, men vi anbefaler å bruke andre ord når de fungerer greit.

Det er i alle fall en «policy» Språkrådet selv følger. For eksempel kaller vi språkpolicy enten språklige retningslinjer eller språkpolitikk.

Politikk er på norsk mer enn partipolitikk. Det kan brukes om nesten all slags prinsippbasert holdning eller framgangsmåte overfor omverdenen. En kan godt ha f.eks. innkjøpspolitikk, kundepolitikk, miljøpolitikk og tilsynspolitikk. Allerede Ibsen skrev om «vort danske theaters politik i de sidste tyve aar» (se Norsk Riksmålsordbok under oppslagsordet politikk, betydning 3: ‘fremgangsmåte, vei man slår inn på, griper til, benytter sig av for å fremme sine formål i det borgerlige ell. private liv’). 

En fast holdning kan også kalles en linje eller kurs, og grunnlaget kan være en filosofi (f.eks. bedriftsfilosofi). På kort sikt kan vi ha taktikk.

Ellers har vi jo prinsipper, planer og ikke minst retningslinjer. Et eksempel kan være retningslinjer for personvern (jf. privacy policy), men her er faktisk personvernpolitikk i full bruk. (En slik politikk er ofte utformet som en personvernerklæring eller personvernfråsegn.)

Det kan for øvrig være forvirrende både for publikum og de ansatte når en virksomhet opererer med både retningslinjer, policy og strategi pluss ymse andre planer. Send oss gjerne opplysninger om bruken av og samspillet mellom disse begrepene.

Det er flere lesere som sender oss opplysninger om skillet mellom politics, policy og andre beslektede ord i engelsk. Det er selvsagt ikke helt irrelevant, men forholdene i andre språk er ikke fasiten. Når et ord lånes, er det sjelden med nøyaktig samme betydningsomfang som i kildespråket. Ordet (begrepet) blir formet av de mer eller mindre reelle behovene i målspråket, og av omgivelsene der.

Her er et utklipp fra Oxford Dictionary of English som viser hvordan ordet har blitt formet i kildespråket, den gangen det var målspråk. Vi ser også at det første eksempelet klart svarer til norsk politikk (regjeringens politikk):

policy […]
a course or principle of action adopted or proposed by an organization or individual: the government's controversial economic policies
[mass noun] it is not company policy to dispense with our older workers.

archaic: prudent or expedient conduct or action

– origin late Middle English: from Old French policie ‘civil administration’, via Latin from Greek politeia ‘citizenship’, from politēs ‘citizen’, from polis ‘city’.

 

Lokasjon, lokalitet og lokalisering

Hva er forskjellen mellom lokasjon, lokalisasjon og lokalitet, og når bør man bruke disse ordene?

Liknende spørsmål har vi fått mange ganger etter tusenårsskiftet, for ordet lokasjon har forbløffende raskt spredt seg på bekostning av andre ord som sted, område, beliggenhet og avdeling, filial osv. Kort sagt bør lokasjon brukes mindre og de andre ordene mer.
 
Vi kan se nærmere på dette ordknippet.

Lokalisere (lokalisering, lokalisasjon)

Verbet lokalisere har vi hatt lenge i norsk, og det har nå disse betydningene (Bokmålsordboka):
 
1 stedfeste; peke ut stedet for, finne // lokalisere et sagn / lokalisere en ubåt
2 avgrense til et visst område // lokalisere brannen til uthuset / lokalisere en sykdom
3 plassere // nye bedrifter bør lokaliseres til industrifeltet
4 gi et stedstypisk preg
 
Til dette verbet hører verbalsubstantivet lokalisering ‘det å lokalisere’ og det mye mindre brukte synonymet lokalisasjon. 
 
Ordene lokalisere og lokalisering er nødvendige i norsk, ikke minst i lokaliseringsdebatter (strid om hvor noe skal ligge), selv om det ofte kan være bedre å skrive for eksempel å legge (noe) til (et sted).
 
Lokalisasjon kan bety både 1) ‘lokalisering (av), plassering (av)’ , 2) ‘stedet der noe er lokalisert’ (f.eks. en sykdom i kroppen) og 3) ‘lokasjon’ (se nedenfor). I den første og siste av disse betydningene er ordet nokså overflødig; det kan gjerne reserveres for medisinsk bruk. Mange er av den oppfatning at lokalisasjon er det tradisjonelle og fullstendige ordet for det som stadig oftere kalles lokasjon, og at lokalisasjon derfor er bedre, men lokalisasjon (generelt om geografisk sted) har ikke så godt grunnlag i norsk. «Nye lokalisasjoner for» er altså ikke mer tradisjonelt enn «nye lokasjoner for». «Nye lokaliteter for» er eldre, men betyr ikke riktig det samme.
 

Lokalitet

Dette ordet har også minst to hundre års fartstid i norsk skriftkultur, i samsvar med det som står i Den danske Ordbog. En lokalitet er et sted med hensyn til bruken eller beskaffenheten, og slik sett kan ordet være nyttig og nødvendig, for eksempel innenfor økologi og stedsnavngransking. (Se også i termbasen Snorre, der vi under Miljøstyring kan finne en definisjon som ‘sted med geografisk avgrensning der det kan gjennomføres aktiviteter under styring av en organisasjon’.)
 
Men det er ikke fritt for at ordet også brukes som et finere synonym for sted, og det er mer betenkelig enn nødvendig.
 
Slik er lokalitet definert i Bokmålsordboka:  
 
1 avgrenset geografisk område; (forholdene på et) sted // vakre lokaliteter
2 boligområde med rom, bygninger o.l.; lokale // se på lokalitetene / hensiktsmessige lokaliteter
 
Legg også merke til slutten på (2), der lokalitet er synonymt med lokale.
 

Lokasjon

Ifølge Tanums store rettskrivningsordbok er lokasjon ‘(lager)sted’, men det er opplagt mye mer. I en fremmedordbok finner vi:
 
lokasjon en eng. (samme ord som location)
1 plassering, sted der noe befinner seg
2 (tidl.) reservat for innfødte afrikanere nær byer i Den sørafrikanske republikk (f.eks. Umlazi nær Durban)
 
I Teknisk engelsk-norsk ordbok står det følgende:
 
location subst.
1 lokalitet, beliggenhet
2 sted
3 byggeplass
4 søking, peiling
6 lagercelle, lokasjon, lagringssted, posisjon [data] [aut]
 
I Stor engelsk-norsk ordbok er disse betydningene oppført:
 
location subst.
1 lokalisering, stedfesting
2 anbringelse, plassering
3 sted, beliggenhet, plass ● a suitable location for a factory en passende beliggenhet for en fabrikk
4 (radio) søking, peiling, posisjonsbestemmelse
5 (geologi) forekomst, funnplass
6 (amer.) bosted, oppholdssted
7 (jus) utleie
8 (film) innspillingssted, location (utenfor studio), naturlige omgivelser ● the film was shot on location filmen ble spilt inn i naturlige omgivelser
 
(Merk at vi i betydning 8 bruker den engelske formen location i norsk.)
 
Og i Det Norske Akademis ordbok står ordet med definisjonen ‘sted (hvor noe finner sted eller er plassert)’.
 
Det går fram av utklippene ovenfor at lokasjon i de fleste sammenhenger kan erstattes med andre ord på lokal- eller med mer grunnleggende norske ord. Likevel har ordet vunnet fram som samlebegrep, særlig for noe avdelingslignende som ligger for seg. Det konkurrerer med mer kjente ord som avdeling, avdelingskontor, kontor, kontorsted og virksomhet. Det har særlig fått feste i helsevesenet etter de siste årenes omorganiseringer, kanskje fordi behandlingssted, klinikk og sykehus blir for spesifikt, sted blir for geografisk og lokaliteter kan oppfattes som lokaler.
 
Her er resultatet av et søk i avisbaser (Nasjonalbiblioteket) som avslører at ordet lokasjon etter et blaff i 1960-åra (det ble registrert i dansk i 1961) for alvor fikk vind i seglene litt før år 2000. Mangedoblingen vitner om en farsott og kanskje en varig trend i navnsettingen.
 

Råd: Bruk om mulig noe annet

Mange reagerer på stiv og fremmedgjørende bruk av lokasjon og liknende ord. Språkrådet rår til å bruke andre ord enn lokasjon der det er praktisk mulig, enten det er sted, område, beliggenhet eller avdeling. Lokalitet kan også være en løsning, men dette og andre lokal-ord bør generelt bare brukes der alternativene er dårligere.
 
I sammensetninger er ofte aktivitet eller formål angitt i førsteleddet, slik at sted er mer enn informativt nok som andreledd. Lokalitet og lokasjon blir da helt overflødig som presisering av at noe finner sted et visst sted. Et eksempel kan være kurssted (course location). *Kurslokasjon tilfører ingen informasjonsverdi.
 
Merk at det i noen fag kan ha utviklet seg nyanser mellom synonymene, slik at det ene ordet kan vise til noe mer spesifikt enn det andre. Et eksempel er borested, borelokasjon, borelokalitet og borestedslokalitet i denne forskriften. Borestad (eng: drill site) og borestadslokalitet (drill site location) er to ulike oppslag i Norsk termbank og kanskje to ulike begrep. Men det er vanskelig for folk flest å se forskjellen. I oppdrettsnæringen finner vi både oppdrettssted, oppdrettslokalitet og oppdrettslokasjon, som kan være vanskelige å holde fra hverandre.
 
Det å utnytte synonym fra latin og andre språk for å skape nyanser, kan være nyttig. Men hvis forholdet mellom det hjemlige ordet og fremmedordet er uklart, minker nytteverdien. Og verre blir det om man bruker ulike fremmedord helt eller delvis om det samme, slik mange gjør med lokalitet og lokasjon. Lokasjon sprer seg nok i stor grad som ren påvirkning fra engelsk.
 
Til slutt: Selv om man bruker lokalitet eller lokasjon i en viss sammenheng, kan man noen ganger skrive det om for å gjøre teksten mer tilgjengelig. For eksempel kan «NN har en oppdrettslokalitet i fjorden» bety «NN driver oppdrett i fjorden» eller «har så og så mange oppdrettsanlegg i fjorden».