Kategorier treff i 6 kategorier

Svar på språkspørsmål (3 treff)

Mål, målsetting, formål

Det ser ut til at formål, målsetting og mål ofte brukes i samme betydning. Men de tre ordene betyr vel ikke det samme?

Formål, målsetting og mål har dels sammenfallende betydning, dels separate bruksområder der de ikke kan erstatte hverandre. Det er vanskelig å gi klare regler for bruksområdene.

I Bokmålsordboka er det satt opp slik (fellesnevnere understreket her):

formål  'sak; endelig mål, sikte; tanke, hensikt, plan'

mål (bet. 9) 'sted en er på reise til, endepunkt; noe en arbeider for, strever etter å oppnå; formål, plan, mening'

målsetting 'program, plan, mål' (og dessuten 'det å fastsette et mål som skal nås')

Som vi ser, overlapper de tre ordene hverandre i det at de alle kan bety både 'plan' og 'mål'.

Mål kan sies å være mest allment.

Formål viser gjerne til hensikten eller meningen med noe snarere enn resultatet. (Ellers kan formål bety 'sak', som godt formål.)

Målsetting viser ideelt sett til det å sette mål. De satte eller nådde målene er jo ganske enkelt målene. Men målsetting er et moteord som ofte brukes uten hensyn til slike nyanser. Målsetning med -ning er utenfor rettskrivningen. Det kunne tenkes å vise mer til de enkelte resultatene av eller eksemplene på målsetting, men det er i så fall et helt overflødig ord. 

I en setning som «vår målsetting har vært for optimistisk» kan det dreie seg både om prosessen å sette seg mål og om selve målet (eller målene). Mange vil mene at mål er dekkende også her, siden det jo forutsetter målsetting. 

Merk at målsetting også kan bety ‘det å sette mål på detaljene i en konstruksjonstegning e.l.’. Målsette er en fagterm blant annet i arkitektfaget.

 

Policy på norsk?

Har Språkrådet en policy for ordet policy på norsk?

Som varamann til kommunestyret blir jeg rett som det er invitert til presentasjon av strategidokumenter og lignende. Kommunens øverste ledelse bruker stadig vekk ordet policy. «Fundament for policyområdene, kvalitetspolicyen, miljøpolicyen, informasjonspolicyen» osv. Det er ikke alle som forstår helt hva det betyr. Ledelsen hevder likevel at det ikke finnes noe alternativ.

Språkrådets politikk eller linje er å bruke andre ord når de fungerer greit. For eksempel er språkpolicy enten språklige retningslinjer eller språkpolitikk.

Politikk er på norsk mer enn partipolitikk. Det kan brukes om nesten all slags prinsippbasert holdning eller framgangsmåte overfor omverdenen. En kan godt ha f.eks. innkjøpspolitikk, kundepolitikk, miljøpolitikk og tilsynspolitikk. Allerede Ibsen skrev om «vort danske theaters politik i de sidste tyve aar» (se Norsk Riksmålsordbok under oppslagsordet politikk, betydning 3: ‘fremgangsmåte, vei man slår inn på, griper til, benytter sig av for å fremme sine formål i det borgerlige ell. private liv’). 

En fast holdning kan også kalles en linje eller kurs, og grunnlaget kan være en filosofi (f.eks. bedriftsfilosofi). På kort sikt kan vi ha taktikk.

Ellers har vi jo prinsipper, planer og ikke minst retningslinjer. Et eksempel kan være retningslinjer for personvern eller  (privacy policy), men her er faktisk personvernpolitikk i full bruk. (En slik politikk er ofte utformet som en personvernerklæring eller personvernfråsegn.)

Det kan for øvrig være forvirrende både for publikum og de ansatte når en virksomhet opererer med både retningslinjer, policy og strategi pluss ymse andre planer. Send oss gjerne opplysninger om bruken av og samspillet mellom disse begrepene.

Jenta, men kvinnen, datteren og søsteren?

Hvis man skriver «jenta» i en tekst, må man da bruke a-form også i alle andre ord som kan være hunkjønn, f.eks. «kvinna», «dattera», «søstera»? Eller er det lov å kombinere «jenta» med «kvinnen» og «datteren»?

Det er korrekt og vanlig å kombinere slik du nevner. Man kan også godt bruke a-endelse i alle hunkjønnsord. Dessuten kan man kombinere fritt, men det er ikke nødvendigvis en god idé. For eksempel er «jenten» + «kvinna» en umogivert kombinasjon.

Dialektene og skriftmålet

Norske dialekter har tradisjonelt enten hunkjønn eller ikke. De som mangler hunkjønn, er først og fremst bergensdialekten og visse sosiolekter i de store byene.

Der hunkjønn står støtt i språket, hører alle ordene du nevner, til hunkjønnsordene, selv om kvinne noen steder oppfattes som litterært og derfor nok får felleskjønnsendelse hos en del.

Ordet jente er i en særstilling i den andre retningen: Man må trolig til Bergen for å høre jenten brukt til vanlig i et større miljø. Grunnen er at ordet jente ikke kommer fra skriftfellesskapet med dansk.  Den særnorske endelsen -a fikk derfor tidlig gjennomslag i dette ordet i riksmål/bokmål.

A-endelse som stilistisk markør i skrift

Systemet i tradisjonelle norske dialekter taler mot å veksle mellom a-endelse og en-endelse i ordene du nevner.

Men i skrift og i sosiolekter med sterke bånd til skriftmålet (og tidligere til dansk) har man alltid brukt den norske a-endelsen grammatisk tilfeldig og mer eller mindre systematisk til stilistiske formål. A-endelsen brukes særlig når det skal signaliseres at noe hører til i den konkrete, folkelige, naturlige og ikke minst landlige sfæren. Det kan gjelde temaet for teksten, stilen i tekststykket ordet står i, eller den som har ordet i teksten. Det kan også gjelde selve ordet: Lenge het det f.eks. obligatorisk kua, men valgfritt solen/sola.

Tre løsninger

I konkrete tekster er jenta relativt vanligere enn dattera og søstera og særlig kvinna. Man kan velge å følge dette statistiske mønsteret i skrift, eller man kan ta utgangspunkt i tradisjonelt norsk talemål og la være å diskriminere hunkjønnsendelsen stilistisk. Da får man gjerne i det minste jenta og dattera, og ofte kvinna med. Det er også korrekt å skrive f.eks. kvinna og jenten, men det er altså svært umotivert.