Retningslinjer for fastsetting av navn i staten

1 Bakgrunn for retningslinjene

Lovgrunnlag

Tidligere gjaldt rundskriv om konsultasjonsrutiner for navnelaging i staten. Etter 1.1.2022 er hjemmelen for konsultasjonsrutinene å finne i språkloven.

I språkloven § 19 andre ledd står det at Språkrådet skal gi råd om skrivemåte og navneskikk før navnet på et statsorgan fastsettes.

Språkloven § 10 andre ledd slår fast at statsorganer skal ha navn på norsk, både bokmål og nynorsk (se del 2 nedenfor), og at navnene skal følge offisiell rettskriving (se del 3 nedenfor).

Språkloven § 9 («klarspråksparagrafen») sier at offentlige organ skal kommunisere på et klart og korrekt språk som er tilpasset målgruppa.

I Prop. 108 L (2019–2020) står det at Språkrådet har «heimel til å gje råd om namneskikk, det vil seie om namnet er eit godt namn etter norske namnelagingsreglar» (s. 122). Det står videre at særlig statsorganer som ikke driver næring, bør ha «eit namn som i størst mogleg grad beskriv kva for verksemd organet driv», og at det av hensyn til publikum oftest er «eit godt prinsipp å velje eit beskrivande namn».

Navneskikk og kvalitetskriterier

Navneskikk er altså mer enn rettskrivning og valg av skriftspråk. Språkrådet opererer med noen kvalitetskriterier som er utdypet i del 4 nedenfor. Kriteriene kan deles inn i klarspråkskriterier (krav til tydelighet og saklighet) og grammatiske kriterier (krav til god oppbygning i samsvar med veletablerte mønster).

Demokratiske hensyn og kontinuitetsprinsippet

Kravene nedenfor er hovedsakelig demokratisk og pedagogisk motivert. Navn i staten har en viktig funksjon som kontaktpunkt mellom folk og myndigheter, og tydelige, gjenkjennelige og faste navn gjør det lettere å orientere seg i samfunnet. Derfor kan vi legge til følgende kontinuitetsprinsipp: Innarbeidede navn bør ikke fjernes eller justeres uten svært god grunn. Når et navn skiftes ut, kan det være en fordel at det beholder en viss tilknytning til det forrige navnet. Dette prinsippet blir ikke utdypet nedenfor.

2 Nynorsk og bokmål

Alle statsorganer skal ha et bokmålsnavn og et nynorsknavn eller et felles navn som fungerer på begge skriftspråk. Hvis man ikke finner et felles navn, er det viktig å gjøre nynorsknavnet synlig, slik at det kan bli godt kjent.

Nynorsknavnet bør ha solid feste i nynorsk skrifttradisjon. Det er ikke om å gjøre å legge nynorsknavnet så nær bokmål som mulig.

Tilnærming mellom skriftspråkene i navn på organ og avdelinger er ikke er et språkpolitisk mål, men det er ofte mulig med en viss samkjøring innenfor de grensene som rettskrivningen setter. Hvis den muligheten benyttes, bør ikke nynorsken tilnærmes ensidig til bokmål. Bokmålet bør i like stor eller liten grad som nynorsken utnytte det forrådet av ord og former som er felles for skriftspråkene.

3 Rettskrivning

Navn i staten skal følge den gjeldende rettskrivningen. Rettskrivningen er nedfelt i rettskrivningsordbøker som Bokmålsordboka og Nynorskordboka (se ordbøkene.no). De viktigste skrivereglene finnes under fanen Språkhjelp på språkrådet.no.

I prinsippet er alle likestilte former innenfor rettskrivningen tillatt i navnelagingen, men når det skal velges en form, er det flere faktorer å ta hensyn til, blant annet de som er nevnt i bolk 2 ovenfor. Vi utdyper ikke dette her.

Et vanlig spørsmål er om man skal bruke store eller små forbokstaver i navn. I norsk er vi sparsomme med de store forbokstavene, men navn på statsorganer har i utgangspunktet stor forbokstav (se lista Navn på statsorganer). Navn på etater som ikke er statsorganer (som politiet i motsetning til Politidirektoratet) skal derimot ha liten forbokstav. Det samme gjelder navn på avdelinger, seksjoner og faste utvalg innenfor en organisasjon (likestillingsseksjonen, språktjenesten for statsorganer).

Navn som består av flere ord, har stor forbokstav bare i det første ordet og i eventuelle egennavn i navnet (Norges vassdrags- og energidirektorat, Sysselmesteren på Svalbard).

4 Andre språklige kvalitetskrav

Navn bør være tydelige, gjerne beskrivende og helst saklige

Navn må være egnet til å peke ut den organisasjonen de viser til, for mottakeren. De bør med andre ord være mest mulig entydige.

Mange navn i staten er beskrivende; det vil si at de gir vanlig språklig mening som ord eller uttrykk. De er med andre ord det samme som de heter. (Eksempel: Forsvarsdepartementet både heter Forsvarsdepartementet og er det norske forsvarsdepartementet.)

Beskrivende navn har et ledd som betegner organisasjonstypen, for eksempel Digitaliseringsdirektoratet, Mattilsynet, Språkrådet, og avdeling for normering, Slike navn er bedre enn usammensatte fellesnavn (Språk, Digitalisering, Mat, Normering).

Den delen av navnet som betegner fagområdet, altså x i f.eks. X-direktoratet eller Direktoratet for x bør ikke bli altfor lang. Det er ikke alltid mulig å få med alle fagområdene; det kan være nok å ha med de viktigste.

Beskrivende navn er i utgangspunktet det beste, for de er forståelige. Men også mer komprimerte, «symbolske» og «kreative» navn kan fungere entydig nok hvis de er lette å huske, har en viss informasjonsverdi og relevans og ikke peker i for mange retninger (eksempel: Statsbygg; moteksempel: Mesta). Kortnavn med deskriptive fullnavn ved siden av kan være en brukbar løsning, hvis det er lett å se at navnene henger sammen (eksempel: Digdir og Digitaliseringsdirektoratet).

Navn i staten bør stort sett være saklige og jordnære og gi sterkere assosiasjoner til statlig enn til privat virksomhet. De bør ikke være sterkt preget av reklamespråk eller skiftende moter. Det er bedre at et navn blir oppfattet som traust, enn at det blir oppfattet som jålete og fremmedgjørende. Navn på faste institusjoner i staten bør være laget for å vare.

Hvis det er umulig å finne et fullgodt beskrivende navn, kan man vurdere å bygge på et relevant stedsnavn. Da forteller navnet i det minste hvor virksomheten ligger. Det er dessuten åpent og fleksibelt; det sperrer ikke for utvikling av virksomheten.

Navn bør ha en god og velkjent oppbygning

Naturlige sammensetninger og preposisjonsuttrykk er å foretrekke framfor ord som er satt mekanisk etter hverandre på kunstig «rubrikknorsk» vis.

Eksempler på eksisterende organ

Språkrådet
Digitaliseringsdirektoratet

Frarådde navnetyper:

Råd Språk
Direktorat Digitalisering

Eksempler på tenkt organ

Tidtrøytetilsynet eller
Tidtrøyterådet eller
Tidtrøytedirektoratet (TIDIR)

(Disse navnene er felles for bokmål og nynorsk. Det er praktisk, men ikke et krav.)

Frarådde navnetyper:

EnterNor
Atspredelse Norge

Kommentarer:

EnterNor er et kryptisk og flertydig spill på et engelsk ord (entertainment). I tillegg er det et såkalt pukkelord (sammensatt ord med stor bokstav inni), og det er ikke i samsvar med rettskrivningen. Atspredelse Norge er en mekanisk sammenstilling som ikke gir assosiasjoner til noe statlig. Det mangler dessuten et særskilt nynorsknavn.

Eksempel på tenkt avdelingsnavn og seksjonsnavn

avdelinga/-en for samfunn og høyere utdanning (bokmål)
avdelinga for samfunn og høgare utdanning (nynorsk)

     helgeseksjonen

(Avdelingsnavnene er lange, og da passer det med preposisjon. Om navnet var kortere, ville sammensetning trolig vært det beste, for eksempel  samfunnsavdelinga/-en.)

Frarådde navnetyper:

Avdeling samfunn og høyere utdanning

     seksjon Helg

Samfunn og høyere utdanning

     Helg

Kommentarer:

Avdelingsnavn og seksjonsnavn skal ha liten forbokstav. I likhet med organnavn bør de enten være sammensatte eller ha en sammenbindende preposisjon (for). Det samme gjelder for øvrig titler; det bør hete sjef for helgeseksjonen, ikke sjef Helg.

Navn bør være praktiske

Ulike kriterier og krav må veies mot hverandre i hvert tilfelle, og det må tas hensyn til hva som er praktisk, både for mottaker og avsender. Ikke alle navn kan være helt korte eller helt presise.

5 Kvalitetssikring: utprøving og konsultasjon i god tid

Når nye navn er i emning, bør de prøves ut på publikum på et tidlig stadium. I en spørreundersøkelse bør man gå ut over kretsen av innvidde ledere og medarbeidere som allerede har klare preferanser for et navn.

Språkrådet er ikke et navnelagingsorgan som kan garantere et godt resultat, men et språkfaglig organ som vurderer innsendte forslag. Derfor er det viktig å konsultere Språkrådet i god tid. I verste fall vurderer Språkrådet ingen av navneforslagene som akseptable, og da er det viktig at statsorganet har satt av nok tid til å finne et bedre navn.