Fritt fram for engelske navn?

Kronikk i Aftenposten
Av Åse Wetås, direktør i Språkrådet

Oslo Science City er en «medlemsforening» der blant annet offentlige virksomheter er medlemmer. Oslo Science City er også et «innovasjonsdistrikt». På nettsidene til foreningen står det at «innovasjonsdistrikter er geografiske byområder der kunnskapsinstitusjoner og kunnskapstunge virksomheter samler seg og samarbeider med gründere, inkubatorer, investorer og det offentlige for å fremme innovasjon, kreativitet og kommersialisering av idéer og kunnskap».

La meg forklare hvorfor det er en dårlig idé å velge et engelsk navn på et norsk byområde.

Stedsnavn er levende kulturminner

Stedsnavn er bruksgjenstander, kulturminner og historiefortellere. Vi eier stedsnavnene sammen, de er vår felles hukommelse. Vi knytter et stedsnavn til egne opplevelser, assosiasjoner og begivenheter – og navnet blir tømt for sin opprinnelige betydning.

Ta for eksempel Bislett: Det er et byområde i Oslo med blant annet et stadion, en trikkeholdeplass, flere kafeer og en gammel badeanstalt. Når jeg er i utlandet, opplever jeg ofte at Bislett er et navn som de fleste – i hvert fall de med et snev av sportsinteresse – drar kjensel på, selv om de ikke aner hva Bislett betyr. (Det gjør for øvrig ikke nordmenn flest heller.)

Bislett er et lokalt navn som fungerer internasjonalt. Jeg tror ikke turister har problemer med å finne fram dit, selv om det ikke heter Oslo Athletics City eller noe sånt. Navnet Bislett gir stadionet og hele området en egen identitet, det skiller seg ut fra tilsvarende steder i andre land. Gode, norske navn kan altså være både god markedsføring og god språkpolitikk – samtidig!

Stedsnavnloven og språkloven

Vi har en egen lov som regulerer vern, bruk og skrivemåte for stedsnavn i Norge. Formålet med stedsnavnloven er å ta vare på stedsnavn som språklige kulturminner, gi dem en praktisk skriftform og medvirke til kjennskap til og bruk av navnene.

Språkrådet mener at navnet Oslo Science City må vurderes som et områdenavn. Dermed faller det inn under stedsnavnloven.

Vi har også en språklov, og den gjelder for offentlige organer. I foreningen Oslo Science City er sju av fjorten medlemmer store, offentlig kontrollerte virksomheter – som har ansvar etter språkloven.

Språkloven sier at norsk er det nasjonale hovedspråket i Norge. Loven skal styrke norsk språk og sikre at det kan brukes på alle samfunnsområder. Norsk er under sterkt press fra engelsk på mange områder, derfor har det offentlige ansvar for å gjennomføre tiltak slik at norsk ikke taper terreng. Enkelt sagt skal offentlige organer styrke norsk språk ved å bruke det selv.

Språkloven sier også at det offentlige skal kommunisere på et klart og korrekt språk som er tilpassa målgruppa. Offentlige organer skal dessuten følge den offisielle rettskrivinga for bokmål og nynorsk. Gjør de det når de velger et engelsk navn?

Sendte det tilbake, med en pepperkake

Språkrådet har i et brev bedt Oslo kommune om å reise navnesak for områdenavnet Oslo Science City. Å reise navnesak vil si å sette i gang prosessen med å velge og fastsette skrivemåten av et stedsnavn etter reglene i stedsnavnloven. Etter stedsnavnloven er det kommunen som velger navn på og vedtar skrivemåten for navn på tettsteder, grender, bydeler o.l.

Brevet landet hos bydel Nordre Aker i Oslo, som sendte det tilbake. De var usikre på om det var nødvendig å reise navnesak «for et såpass diffust begrep og uspesifisert område». Etter tilbakemelding fra Språkrådet ble saken sendt videre til kommunen sentralt, som sendte den videre igjen til Rådhuset i Oslo og byrådsavdeling for kultur, idrett og frivillighet. Der ligger saken nå.

Siden de statlige aktørene i Oslo Science City ikke tar språkpolitisk ansvar, håper jeg at de øverste ansvarlige i kommunen tør å sette en stopper for dette svært uheldige navnevalget.  Jeg tviler på at Oslo-patrioten Raymond Johansen ønsker å bli husket som byråden som ga grønt lys for ukritisk bruk av dårlige engelske navn i hovedstaden.

Snur ryggen til språkpolitikken

Jeg ser på de velkledde herrer og de smilende medlemmene i Oslo Science Citys styre. Som Uniforum skrev tidligere i år, har styret i foreningen organisert seg vekk fra både offentlighetsloven, språkloven og regler om kjønnsbalanse i styrer. Ifølge administrerende direktør Christine Wergeland Sørbye er ikke foreningen omfattet av dette regelverket.

At det finnes private medlemmer i en forening der offentlige organer er med, fritar ikke de offentlige organene fra å arbeide for Stortingets målsetninger på ulike fagfelt, snarere tvert om.

Lover blir ikke laget for å plage ledere i det offentlige, de er der for å gjøre samfunnet bedre. De skal tjene innbyggerne. Jeg forventer at Universitetet i Oslo, Oslo kommune og andre offentlige virksomheter tar med seg den norske språkpolitikken inn i andre konstellasjoner, selv om disse konstellasjonene ikke er pålagt å følge språkloven. Navn som Oslo Science City skal brukes av allmennheten, uavhengig av organisasjonsformen til dem som står bak navnene.

De gråblå skyer samler seg, solen er borte. Jeg har visst kommet til feil medlemsforening. Her er så underlig.

PS: Navnet Bislett stammer fra Bisålit – et lite vertshus eller hvilested som lå langs veien mellom Oslo og Drammen.