Er all digitalisering bra digitalisering?

AV SIGRID SØRUMGÅRD BOTHEIM

– Jeg er bekymra og egentlig litt forbanna, sier Kjell Lars Berge, professor i retorikk og språklig kommunikasjon ved Universitetet i Oslo.

– Jeg er redd for at digitaliseringa i skolen skal gå ut over elevenes lese- og skriveferdigheter, og at det skal skape en dårligere læringskultur. Vi har sett eksempler på at elever ikke greier å lese lange og komplekse tekster. Hvordan skal de framtidige generasjonene fungere dersom skolen svikter?

Med kunnskapsløftet i 2006 ble det innført endringer i læreplaner og vurderingssystemer i norsk skole. I 2020 har det igjen blitt innført nye læreplaner. Noe av det sentrale i kunnskapsløftet er vektlegginga av grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving og regning. Også digital kompetanse blir betegna som en grunnleggende ferdighet.

Hva vil det egentlig si at digital kompetanse er en grunnleggende ferdighet?

– Det lurer jeg også på. Digitale verktøy er verktøy på linje med bøker eller aviser, men de kan ikke være en ferdighet. De er redskaper for å lære seg andre ferdigheter, og de kan selvfølgelig være gode og effektive hjelpemiddel ved skriving og lesing. Men da må de brukes på en klok måte. Fram til nå har digitale verktøy blitt innført i skolen uten noen pedagogisk begrunnelse. Vi kjenner ikke konsekvensen av å skrive i apper, vi kjenner ikke konsekvensen av å lese på skjerm. Slik jeg ser det, handler den raske digitaliseringa om økonomisk-administrativ effektivitet og ikke om pedagogikk. Det er et stort eksperiment.

Slik jeg ser det, er den raske digitaliseringa et stort eksperiment.

Kjell Lars Berge

Mange paradoks i skolen

Ingunn Indrebø Ims, førsteamanuensis ved Universitetet i Sørøst-Norge, etterlyser mer forskning på de språklige aspektene ved den digitale skolen. I likhet med Kjell Lars Berge mener hun at innføringa av digitale verktøy i skolen ikke er kunnskapsbasert.

– Hva blir de språkpolitiske konsekvensene av at læring i stor grad flyttes til skjermen? Det er ikke gjort noen språkpolitiske risikovurderinger av digitaliseringa i skolen. Det er et paradoks at elever i barneskolen er mye mer digitale enn det studenter i høyere utdanning trenger å være. De elevene som har lærere som tør å være mer restriktive, vil kanskje stille sterkere i høyere utdanning. Der må man for eksempel være i stand til å kunne lese lengre tekster med komplekst innhold -- også i papirbøker.

Ims forteller om flere motsetninger i den digitale hverdagen. Skoler hun kjenner til, har bedt foreldrene om å begrense barnas skjermbruk på fritida, fordi lærerne erfarer at dette påvirker læring i skolehverdagen. Da er det et paradoks at skolene samtidig har innført skjerm som hovedlæringsplattform, når det kanskje nettopp er skolen som bør være en motvekt til all skjermbruken både før og etter skoletid.

Det er et paradoks at elever i barneskolen er mye mer digitale enn studenter i høyere utdanning.

Ingunn Indrebø Ims

– Et tredje paradoks: Hva skjer når iPadene eller pc-ene går i stykker? Flere skoler erfarer at kommunen ikke har ressurser til vedlikehold og reparasjon innen rimelig tid, og resultatet er at elever blir sittende uten nødvendige læringsressurser når læreboka er erstattet av digitale ressurser. Dette er brudd på opplæringslova. Slike situasjoner løses gjerne ved at det blir kopiert tekster fra lærebøker eller nettet, og det kan være problematisk med tanke på opphavsretten. Den digitale skolen kan få kopimaskinen til å gå mer varm enn noensinne, sier Ims.

– Det er helt klart mye positivt med iPader og digitale læringsplattformer, men vi må ha et bevisst og strategisk forhold til hvordan vi bruker disse verktøyene.

Ønsker en kritisk tilnærming

Ingunn Indrebø Ims underviser blant annet i norsk på grunnskolelærerutdanninga. Hun sier at hun og andre lærerutdannere har et særlig ansvar for å løfte spørsmål om digital kompetanse og språkpolitiske konsekvenser inn i undervisninga.

– Ulike verktøy kan komme og gå i skolen. Da er det viktig at studentene vi uteksaminerer, kan stille seg kritisk til verktøyene som blir innført i opplæringa, og at de fortsetter å søke forskningsbasert kunnskap om læringsmetodene de bruker ute i skolen. Ett eksempel: Når vi underviser lærerstudenter i språk- og faghistorie med vekt på rettskrivingsnormer og hvordan disse implementeres i skolens skriveopplæring, er det nødvendig at vi synliggjør og diskuterer hvordan rettefunksjoner i ulike skriveprogram påvirker hvilke språkvalg elevene gjør. Nynorsk eller såkalte radikale bokmålsformer kan få røde streker i flere skriveprogrammer, noe som naturligvis påvirker elevenes oppfatning av hva som er korrekt og tillatt å skrive. Mange kommuner har kjøpt inn dyre ordbokressurser som ikke viser hele normen, og som ikke er godkjent for skolebruk. Det er krevende for lærerne. Derfor er det viktig at godkjenningsordninger for digitale ordbok- og læringsressurser i skolen kommer på plass og fungerer.

Hvordan skal elevene oppnå god digital kompetanse når en del av de digitale læremidlene ikke finnes på begge målformer, og noen av dem ikke engang på norsk?

– Det er et språkpolitisk problem hvis digitaliseringa trumfer språkopplæringa. Jeg synes det er fint at barn lærer engelsk tidlig, jeg er ikke redd for det. Men det skal ikke gå på bekostning av elevenes språklige rettigheter når det gjelder opplæringa i morsmålsfaget. Mange av appene og programmene elevene bruker, har dessuten navn på engelsk selv om innholdet er på norsk. Vi har OneNote, Word, itslearning, Book Creator. Det er mye engelsk på overskriftsnivå. Det sier noe om hvilket språk som har status. Jeg skulle ønske at det fantes tydelige språkpolitiske tiltak for skolen, og at det fantes ressurser til for eksempel å oversette programvare. Det er viktig at Kunnskapsdepartementet og andre med ansvar for utdanningsløpet fra barn til voksen stiller tydeligere krav. Vi ser at det blir stilt språkkrav i universitets- og høyskolesektoren de siste åra, og det er på tide at det også skjer i skolen. Ellers blir det for mye opp til hver enkelt kommune og hver enkelt skole hvilke ressurser de velger å ta i bruk.

Google-dominans i norsk skole

Jorid Oddveig Saure er lærer ved Fjell ungdomsskule i Øygarden kommune. Hun forteller at kommunen har kjøpt inn Chromebooker til alle elevene, og der er læringsplattformene eid av Google. Selv om hovedplattformen er på norsk (bokmål), sniker det seg inn engelske ord i språket på skolen.

– Ord som classroom og meet forplanter seg både hos lærere og elever. Det er en stor utfordring, og vi må jobbe aktivt for å unngå at engelske navn og ord sprer seg. Vi må være bevisste på hvordan disse verktøyene påvirker språket vårt. Skolen har et ansvar her, samtidig er det ikke lærernes feil, for mange av verktøyene er kjøpt inn over hodet på lærerne. Vi må ha tiltak som kompenserer for Google-dominansen i skolen, og vi må gjøre mer overveide innkjøp i framtida.

Ord som classroom og meet forplanter seg både hos lærere og elever.

Jorid Oddveig Saure

Nynorsken taper der Google vinner

Saure jobber også på Nynorsksenteret sammen med blant andre Liv Astrid Skåre Langnes. De to kollegaene ser at digitaliseringa særlig er et problem for nynorskelevene.

– Når vi har Google Docs, bruker vi ikke Word. Men Google Docs gir ikke skrivestøtte i nynorsk. Dermed må nynorskelevene gå et ekstra trinn og logge seg inn i Word. Dette gir et signal om at elevene har et språk som trenger ekstra støtte, og det gjør nynorsken markert. Elevene skal kunne få den språklige støtta de har krav på, uten ekstra kostnad og merarbeid, sier Saure.

Langnes og Saure er opptatt av at den digitale skolen kan gi store muligheter for elevene, men de påpeker at skolene har mindre penger til innkjøp enn tidligere.

Elevene får ikke oppfylt rettighetene sine, og da får lærerne mer å gjøre.

Liv Astrid Skåre Langnes

– Det samla tilskuddet grunnskolene har fått til innkjøp av digitale og papirbaserte læremiddel i forbindelse med ny læreplan, svarer omtrent til en tredel av det de fikk under innføring av forrige læreplan. Men skolehverdagen er annerledes i 2022 enn den var i 2010. Vi trenger penger til både lærebøker og digitale ressurser, så vi trenger egentlig mer penger enn før. Om vi får lisenser til bibliotekbaser, kan elevene lese samtidstekster og ny litteratur. Men vi trenger også tekstbaserte lærebøker. Det ene kan ikke utelukke det andre, sier Langnes.

Hvilke språkpolitiske konsekvenser har den digitale skolen?

– Elevene får ikke oppfylt rettighetene sine, og da får lærerne mer å gjøre. Derfor er vi veldig tydelige på tre ting som gjelder parallellitetskravet i forslaget til ny opplæringslov: Læringsressurser, skrivestøtte og læringsplattformer må finnes på begge målformer. I dag er det en miks av bokmål og nynorsk i rammeverk og innhold i disse verktøyene. Det er dumt både for opplæring i hovedmål og for opplæring i sidemål. Vi trenger en langsiktig opplæringslov. Dersom målet er at vi skal ha læringsressurser, læringsplattformer og skriveverktøy på nynorsk i framtida, må dette inn som et krav i loven, sier Langnes.

Frykter større forskjeller i skolen

Fra forskerhold ser Kjell Lars Berge det samme som Saure og Langnes beskriver fra klasserommet.

– Det er det samme gamle. Nynorskfolket må passe på, hvis ikke blir nynorsken marginalisert, siden apper og læremiddel ikke finnes på begge målformer.

Berge mener også at den digitale skolen skaper større forskjeller blant elevene.

– Vi har ikke lenger en enhetsskole. Med alle disse digitale læremidlene blir det avgjørende at lærerne orker å gjøre en ekstra innsats, og da blir det en stor variasjon i kvaliteten i norsk skole. Vi ser at resultatene på nasjonale prøver avhenger av både geografi og kjønn. Jeg er redd at digitaliseringa forsterker ulikheter som ligger der fra før, men dette trenger vi mer forskning på. Jeg framstår kanskje som en kulturkonservativ mann, men det er jeg ikke!