Narrativ: bruk og genus

Ordet kan brukes i faglig sammenheng hvis det er nødvendig, men vurder alltid først om fortelling er dekkende. De fleste som bruker ordet, velger å skrive et narrativ, og slik er det tatt inn i enkelte ordbøker.

Adjektivet narrativ er behandlet slik i Bokmålsordboka:

narrativ (fra lat. av narrare ‘fortelle’) fortellende; som gjelder handlingsgangen i en fortelling

Det betyr altså ‘(som gjelder det) fortellende’, ‘fortellings-’. Eksempel: narrativ struktur, narrativ analyse.

Substantivet er behandlet slik:

narrativ ‘fortelling’ (i flertall: narrativ eller narrativer)

– med eksempelet landets nasjonale narrativ.

I samfunnsdebatten brukes narrativ ofte om en mer eller mindre politisk, ideologisk eller til og med mytologisk preget måte å framstille seg selv, samfunnet eller verden på. Ordet brukes da helst om andres framstilling av noe, gjerne for å antyde at den ikke er helt realistisk eller sannferdig.

Uttrykket grand narratives oversettes gjerne med de store fortellingene på norsk. Et annet ord for disse er metanarrativer.

Vurdering

Substantivet narrativ blir brukt mer og mer i norsk i spesialbetydninger av fortelling. I den grad ordet har en selvstendig og nødvendig funksjon i fagspråket, bør det selvfølgelig brukes der, så presist som mulig, ved siden av adjektivet narrativ og verbalsubstantivet narrasjon.

Det er imidlertid ingen grunn til å skifte ut fortelling, historie og handlingsgang med narrativ i allmennspråket. Det kan dessuten bli oppfattet som jålete.

Vi har ikke oversikt over hvordan ordet brukes i litteraturvitenskapen i dag. Vi kan imidlertid slå fast at substantivet ikke var et oppslagsord i Kunnskapsforlagets Litteraturvitenskapelig leksikon så sent som i 1997.

Eksempler og statistikk

Her er tre eksempler på bruk i norske aviser:

Nedenfor finner du bruksstatistikk, nærmere bestemt treff i artikler (nb.no) ved søk etter bestemt form «narrativet». («Narrativen» kommer først på banen etter 2000.)