Hvorfor har vi alle disse fortidsformene av be, gi, stå og dra? Og hva er best å bruke?

Hva er de riktige partisippformene av å skade og å lade? Heter det de skadede batteriene var utladede eller de skadde batteriene var utladde? Heter det skadde dyr, skadete dyr, skadede dyr eller skada dyr?

Hva er rett å si når en skal fortelle om en som fikk en alvorlig forbrenning på grunn av solbærtoddy? Hun ble forbrent / brant seg / forbrant seg på solbærtoddy?

Det er så populært å spørre om hvor en var den gang Oddvar Brå brakk staven. Burde det ikke heller hete «da Brå brekket staven»? Eventuelt «brekte»? Staven brakk, men den fikk vel hjelp til det av Brå?

Skal en skrive «han brøt løftet sitt» eller «han brøyt løftet sitt» eller kanskje «han braut løftet sitt»?

Er det lov å skrive har bygget på bokmål, eller er er det bare har bygd som er godkjent?

Hva er den korrekte bøyningen av verbet synes? Kan man skrive å syns eller jeg har aldri syns noe om det?

Jeg leste en tittel på en DVD-film idag, nemlig «Indiana Jones og jakten på den forsvunnede skatten». Er det virkelig riktig å skrive det slik?

Mange skriv lev i presens på nynorsk. Kan det verkeleg vere rett?

ER eller HAR jeg blitt far? Og ER eller HAR mor og barn kommet hjem fra sykehuset? Hva er eventuelt forskjellen?

Heter det funnede eller funne gjenstander?

Når bør man bruke historisk presens, og hvor konsekvent må man være?

Heter det «huset brant» eller «huset brente»?

I nynorsk støter en noen ganger på perfektum partisipp-former som «har funni», «har eti» og «har vori». Hvor kommer i-endelsene fra? Står de for et mer konservativt språk? Kan formene brukes også på bokmål?

Knekket, knekte eller knakk jeg en blyant i går? Og knakk eller knekket blyanten? Hvor kan jeg bruke knukket?

Jeg ser i Bokmålsordboka at verbet å dette har bøyinga å dette – detter – datt – har dettet. Dette kan vel umulig være riktig? Har dettet høres for meg ut som barnehagespråk.

Heter det «Pakka er klar til å hentes» eller «Pakka er klar til og hentes»?

Kva er kløyvd infinitiv, eigentleg? Kan ein framleis nytta det i skrift? Kvar finn eg opplysningar om kva verb som skal ha a-ending i dette systemet?

Jeg hører ofte i radioen formuleringen «krever at + må», for eksempel: «Styret krever at han må gå av.» Er det riktig å si det slik?

Eg skulle gjerne hatt ei forklaring på kva refleksive verb er. Er finnast (det finst) og synast (eg synest) døme på refleksive verb?

Bør vi skrive «nedlegge barnehagen» eller «legge ned barnehagen»?

Kva heiter «opphøyd gangfelt» på nynorsk?

Heter det «ordn opp» eller «ordne opp» når man ber noen rydde opp i noe?

Jeg leste nettopp at Blücher «ble sunket» den 9. april 1940. Det må da være gal ordbruk?

Eg blir ikkje klok på om det heiter at dei er gitt eller gidd eller gitte eller gidde! I ei ordbok eg har, står det forsyne meg at bedde, tadde, slådde, stådde og gådde er moglege fleirtalsformer. Men det kan då ikkje heite at varene er gådde ut på dato?

Kan de forklare korleis ein bøyer partisipp, altså t.d. å vere dømd eller bygd? Korleis bruker ein dømt, dømde o.l. rett?

Satt eller satte vi oss ned, og satt eller satte vi oss mål? 

Heter det ses eller sees? Anses eller ansees? Enn gis, fås, tas? Eller skal det være gies, fåes, taes?

Heiter det vi sjåast eller vi sest på nynorsk? Det verkar som om sjåast er det vanlege?

Kva heiter lade og skade i perfektum partisipp på nynorsk? Børsa var l___, men eg vart ikkje sk____.

Vi diskuterer forskjellen på slåss og sloss. Kan dere forklare oss dette, slik at det blir slutt på slåssingen?

I en roman av Dag Solstad heter det om et stålverk at det «spøy ut røyk». Burde forfatteren ha skrevet «spydde» her?

På bokmål er saka grei: to stream = å strømme, og streaming = strømming. Men heiter det å strøyme eller å straume på nynorsk?

Eg slit med bøyinga av verb som sluttar på -enke eller -enkje på nynorsk. Kan de hjelpe?

Heter det ikke lenger «boken er trykt» etter språkendringene i 2005? 

Kva heiter «utmerket» på nynorsk? Utmerkt eller utmerka? Og heiter det at ein har merkt eller merka seg noko?

Hva heter å velle (som i å velle fram, ‘strømme’) og å svelle (som i å svelle opp) i fortid? Det kan da ikke hete vellet fram og svellet opp? Det blir jo som å si at det smellet i veggene?

Heter det ville vært eller ville ha vært, og ville gjort eller ville ha gjort?

Eg skriv helst syner i staden for viser på nynorsk, som i «det syner seg at det er best». Men når det handlar om å referera til noko, skriv eg viser til. Er det rett?

På radioen høyrer eg ofte reporterar som seier «det finnast». Det kan vel ikkje vere rett?

Ja, hva heter å gjelde i perfektum?

Er dette ein feil i Nynorskordboka? Heiter ikkje å lesse i fortid lesste – har lesst?