Kategorier treff i 108 kategorier

Svar på språkspørsmål (656 treff)

De to siste alternativene er korrekte, men bare innenfor hver sin målform! Slik er flertallsbøyningen i bokmål og nynorsk:

Bokmål: i sosiale medier 
Nynorsk: i sosiale medium 

I bestemt form flertall kan media være korrekt, i nynorsk eller radikalt bokmål:

Bokmål: i de sosiale mediene/media
Nynorsk:  i dei sosiale media

Kyrkjer, skular og sjukehus: nynorsk eller bokmål i namnet?

Har kyrkjer, skular og sjukehus faste namn, eller skal ein omsetja namna til den målforma ein brukar elles i teksten? Døme: Oslo domkirke, Helgheim kyrkje, Nordbygda skule og Oslo universitetssykehus. 

Kyrkjer og sjukehus skal omtalast i den målforma som teksten elles har, medan skular (til og med vidaregåande) berre har éi namneform.

Dette heng saman med tilknytinga til staten. Forskriftene til mållova seier at statlege verksemder skal ha eit namn som fungerer i begge målformer, eller så skal det finnast både ei bokmålsform og ei nynorskform. Andre namn skal grovt sett skrivast slik dei er vedtekne.

Sjukehus

Sjukehusa er no statlege og skal følgja mållova. På nynorsk har alle sjukehusa namn med forma sjukehus. På bokmål kan ein velja mellom sjukehus og sykehus i fastsetjinga av namnet. Når sjukehuset har valt ein variant, bør andre halda seg til den når dei skriv bokmål. 

Kyrkjer

Med kyrkjene er det ikkje like opplagt, men konklusjonen er den same.

Den statskyrkja vi hadde fram til 1.1.2017, var ikkje fullt ut statleg. Presteskapet, bispedømma og Kyrkjerådet var statlege, medan kyrkjebygningane var åtte av kvar einskild sokn. Likevel meinte Språkrådet at kyrkjebygningane var så nær knytte til den statlege forvaltninga at namn på kyrkjer burde følgja mållova, såleis at éi og same kyrkje burde heita Nordbygda kirke på bokmål og Nordbygda kyrkje på nynorsk. 

Frå 2017 er ingen del av Kyrkja lenger statleg, men det er framleis soknene som eig kyrkjebygningane. Når Den norske kyrkja er vorten eit eige rettssubjekt utanfor staten, gjeld ikkje lenger mållova, men Kyrkja har signalisert at ho framleis tek sikte på å følgja mållova i verksemda si. 

Difor rår Språkrådet til å gjera som før, nemleg å skriva t.d. Nordbygda kirke på bokmål og Nordbygda kyrkje på nynorsk. Det same gjeld Oslo domkirke / Oslo domkyrkjeMariakirken/MariakyrkjaHelgheim kirke / Helgheim kyrkje osb., og vi kan ta med menighet/kyrkjelyd i det same systemet.

Skular

Dei fleste grunnskulane er kommunale, nokre få er private. Dei fleste grunnskulane får såleis namn av kommunen. Namneforma til skulen følgjer opplæringsmålforma, som det er kommunen som avgjer. Ein kan rekna med at grunnskular med nynorsknamn i Hordaland og Sogn og Fjordane har forma skule, men unntak finst. I Rogaland, Agder, Telemark, Buskerud, Oppland og i Møre og Romsdal vil det variera. I Trøndelag har grunnskular med nynorsknamn forma skole

Dei vidaregåande skulane er som regel fylkeskommunale. Somme skular med namn på nynorsk har forma skule, andre har skole. Begge nynorskformene kan finnast i eitt og same fylket. Den forma som ein skule har valt å bruka i namnet, bør brukast i nynorske tekstar som nemner denne skulen.

Namn på grunnskular og vidaregåande skular bør ein altså skriva slik skulane gjer sjølve, same kva målform teksten er i. Statlege høgskular og universitet har anten namn som er sams for målformene, eller to namneformer. 

Himmelen eller himlen?

Hva heter himmel i bestemt form entall?

Himmel heter himmelen i bestemt form entall på både bokmål og nynorsk.

I eldre tekster og i poesi kan man også finne himlen eller him’len, og det er ikke uvanlig å uttale det slik. Den vanligste uttaleformen er nok en variant av /himmeln/.

Hele bøyningen er slik:

bokmål: en himmel – himmelen – himler – himlene

nynorsk: ein himmel – himmelen – himlar – himlane

Målform eller målføre?

Er det rett å kalla bokmål og nynorsk to «målføre», slik mange gjer?

Bokmål og nynorsk er målformer. Målføre bør berre brukast om dialektar.

I vanlege ordbøker i dag er målform forklart som 'språknormal, skriftnormal'. I Bokmålsordboka står dømet «bokmål og nynorsk er jamstilte målformer i alle offentlige organer». Målføre er på si side forklart som 'dialekt'. Det er særleg nytta om dialektar i tradisjonell form.

Det finst berre to målformer i Noreg i dag, nemleg bokmål og nynorsk, men mange målføre. I stillingslysingar kan det vera rett å krevja at søkjaren meistrar begge målformer, men det er vel mykje forlangt at ein skal kunna dei norske målføra.

No skal det ikkje stikkast under stol at ordbruken varierte før òg. Målføre har faktisk hatt vidare tyding før og femnt om både 'språkvariant', 'målføring' og 'mæle'. Men skiljet som er streka opp ovanfor, må seiast å vera offisiell målbruk no.

Kategorier: Hva er forskjellen?

Lovbrudd, forbrytelser, forseelser o.a. på nynorsk

Korleis omset vi bokmål forbrytelse og forbryter til nynorsk, og kva heiter forseelse på nynorsk?

I jussen har ein skilt mellom to slags lovbrot (= bokmål lovbrudd). Den mest alvorlege forma har ein kalla brotsverk, som svarer til bokmål forbrytelse. Den andre forma er misferd, som heiter forseelse på bokmål. (Omgrepet forseelse er visst på veg ut, sjå denne artikkelen på Regjeringa.no.)

Den som gjer seg skuldig i eit brotsverk, på bokmål forbryteren, vart frå gammalt kalla brotsmann på nynorsk. I dag kan ein gjerne nytte brotsperson i staden, som ein overordna, kjønnsnøytral term. Det er òg mogleg å skilje mellom brotsmenn og brotskvinner.

For folk som gjer seg skuldige i misferd, finst det ikkje noka særskild nemning (slik det heller ikkje gjer på bokmål for det tilsvarande).

Den som bryt lova og gjer seg skuldig i anten brotsverk eller misferd, blir kalla gjerningsperson med ei overordna, kjønnsnøytral nemning som høver like godt på bokmål som på nynorsk. (På bokmål heiter det òg forøver.)

Dobbel(t) konsonant, enkel(t) konsonant og lignende

Heter det dobbel konsonant, dobbelt konsonant eller kanskje dobbeltkonsonant? Hva med enkel?

Det er mulig å skrive dette i både ett og to ord, men reglene for skrivemåten er ikke helt de samme for dobbel(t) og enkel(t). Sammensetning til ett ord krever uansett -t- i bokmål.

Når man uttaler det som to ord, er det riktig å skrive det i to ord også. Da kan en velge mellom dobbel konsonant og dobbelt konsonant, på både bokmål og nynorsk.

Uttalt som ett ord skal det skrives sammen. Da heter det dobbeltkonsonant (med -t-) på bokmål, mens det på nynorsk er valgfritt med dobbeltkonsonant eller dobbelkonsonant (med eller uten -t-). Et eksempel til: På nynorsk er det valgfritt med for eksempel dobbelmoral og dobbeltmoral, mens bare dobbeltmoral er korrekt i bokmål.

(I praksis finner vi en del dobbel- i bokmål også i sammensetninger, med rot i talemålet og kanskje noen ganger med støtte i svensk og engelsk. Men i intetkjønnsord og i verb og adjektiv står t-en meget sterkt og fungerer nok for mange som et intetkjønnsmerke, som i dobbeltmord og dobbeltløpet. Fordelingen mellom dobbel- og dobbelt- i nynorsk er også preget av dette.)

Enkel(t)

De samme reglene gjelder langt på vei for enkel og enkelt, men siden enkel også betyr ‘ukomplisert’, foretrekkes generelt enkelt i motsetning til dobbel(t) i bokmål, altså enkelt konsonant og enkeltkonsonant. Dette poenget gjelder likevel ikke i flertall. Det er derfor mulig med både enkle konsonanter, enkelte konsonanter (som imidertid kolliderer på en annen kant!) og enkeltkonsonanter. Uansett er det bare -t i sammensetning, som i f.eks. enkeltperson. Det er også det vanlige i nynorsk.

Når poenget er at noe er alene, men ikke i motsetning til å være i et par, er det enkelt som gjelder: «Ord som består av én enkelt vokal.»

Liste

Vi kan oppsummere med ei liste:

  • med dobbel konsonant
  • med dobbelt konsonant
  • med dobbelkonsonant (bare nynorsk)
  • med dobbeltkonsonant
  • med enkel konsonant (bare nynorsk; men med enkle konsonanter er greit)
  • med enkelt konsonant
  • med enkelkonsonant (bare nynorsk)
  • med enkeltkonsonant

Typen enkelkonsonant er ikke vanlig i nynorsk heller. Vi finner oftere enkelt- eller einskild-.

Nordiske forhold

Når det gjelder t-endelsen, går bokmål sammen med dansk. Nynorsk kan slå følge, men har også former uten -t, og det stemmer med svensk. I eldre nynorsk skrev man forresten gjerne dubbel-, også det som i svensk.

Milepæl og milepælssamtale på nynorsk

I seniorpolitikken vår nyttar vi omgrepet «milepælsamtale». Finst det eit omgrep med same meiningsinnhald på nynorsk?

I konkret tyding er det milestein og milestolpe som er dei tradisjonelt mest brukte orda på nynorsk. Milesteinssamtale burde vera greitt.

Milestein kan brukast i overført tyding og i samansetningar på line med milepæl. Generelt heiter pæl helst påle på nynorsk, men det kan ikkje brukast her.

På bokmål bør det nok heita milepælssamtale med to s-ar, i alle fall dersom ein skriv milepælsplan, som er det vanlegaste.

Kollegaer eller kolleger?

Hva heter kollega i flertall, kollegaer eller kolleger?

På bokmål er det valgfritt med kollegaer eller kolleger.

Det samme gjelder da naturligvis kollegaene og kollegene. Se Bokmålsordboka for riktig bøying.

På nynorsk kan det derimot bare hete kollegaer og kollegaene i flertall.

Variasjonen mellom disse formene er gammel, også i dansk.

Kolli

Kva er eintalsforma av kolli?

Det heiter kolli i eintal òg.

Det er eit inkjekjønnsord på både nynorsk og bokmål.

Bøyinga er slik:

nynorsk: (eit) kolli – (dette) kolliet – (fleire) kolli – (alle) kollia
bokmål: (et) kolli – (dette) kolliet – (flere) kolli/kollier – (alle( kollia/kolliene

Ordet kjem frå italiensk og er eigentleg fleirtal av  collo ‘pakke’ (med den tidlegare tydinga ‘nakkebør’).

Grunnen til at fleirtalsforma vart til eintalsform i norsk, er truleg at dei som handterte gods, oftare snakka om kolli i fleirtal. Eit liknande fenomen kjenner vi frå engelske lånord som til dømes dropstips, tanks, pins, kaps og kjeks (jf. cakes).  

Hvordan bøyes verbet «å dette»?

Jeg ser i Bokmålsordboka at verbet å dette har bøyinga å dette – detter – datt – har dettetDette kan vel umulig være riktig? Har dettet høres for meg ut som barnehagespråk.

Det stemmer at verbet bøyes å dette detter datt har dettet på bokmål. På nynorsk heter det å dette/detta dett datt har dotte.

Se artikkelen dette i Bokmålsordboka og Nynorskordboka.

Bokmålsformen dettet kan virke litt pussig, men den er ganske regelrett. Noen eksempler fra den samme gruppa av sterke verb:

Oslomål: smetti, detti, spretti, verpi
Bokmål: smettet, dettet, sprettet, verpet
Nynorsk: smotte, dotte, sprotte, vorpe

I oslomål og bokmål finner vi altså ofte vokalen fra infinitivsformen igjen i partisippformen. Men den kan også ha blitt til u i partisipp i bokmål:

Oslomål: sprekki, stikki
Bokmål: sprukket, stukket
Nynorsk: sprukke, stukke

Dottet datt ut

Partisippformen dottet er faktisk med i enkelte litt eldre ordbøker over bokmål/riksmål. I Norsk rettskrivningsordbok (1940) er den med i tillegg til dettet. Men dottet står i rund parentes, noe som ifølge forordet i ordboka markerer at formen er valgfri, og i tillegg at den likevel «passer mindre bra enn den andre i den sammenheng den står». I Norsk Riksmålsordbok (1937) bøyes verbet dette – dattdettet, men i tillegg er formen dottet ført opp med merknaden «folkelig».

Formene som gjorde at dette datt mellom to stoler

I konservativt bokmål regnes hele ordet som «familiært», enda det er et helt grunnleggende ord i de fleste norske dialekter (se f.eks. Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner). Det kan hende at nettopp de uvante partisippformene dettet og dottet (som begge er svært sjeldne i norsk talemål) har vært med på å ødelegge for bruken av hele ordet i skrift. I nynorsk har det aldri vært noen restriksjoner hverken mot ordet eller noen former av det. I norrønt og islandsk er det også et fullverdig ord, brukt helt seriøst av høy og lav i hundrevis av år.

Nynorsk som talemål

Hvor mange snakker nynorsk?

Det er et definisjonsspørsmål som er umulig å svare på. Det er få som «snakker» nynorsk hvis man setter de samme kravene til et slikt normaltalemål som til bokmål normaltalemål. Hovedpoenget med nynorsken er å være et felles skriftspråk for folk med ulike dialekter.

Vidt og snevert

Bokmål normaltalemål bygger på et smalt spekter av dialekter og sosiolekter (riktignok med mange brukere), mens nynorsken skal bygge på et bredere spekter. I bokmål skal det få avvik til før noe blir regnet som dialekt. Nynorsk har på sin side romsligere uttalenormer, ingen egentlige grenser mot dialektalt ordforråd og uklare grenser mot det opprinnelig danske og tyske ordforrådet i bokmål.

Deltid og heltid

Tenker vi på talt nynorsk i vid forstand, har det nok en god del brukere, uten at vi kan tallfeste det. Vi kan likevel trygt slå fast at det har få heltidsbrukere. En uviss prosent av de minst 500 000 nynorskbrukerne i landet legger talemålet opp mot nynorsk i litt formelle sammenhenger, men sjelden i samme grad som en god del lærere, mediefolk og en del andre med verv i samfunnet gjorde før i tida. Mange nynorskbrukere i dag mener gjerne også at det er nettopp slik nynorsken skal fungere, som en fellesnevner i skrift og kanskje som en støtte for talemålet, men ikke som et felles talemål til bruk i uformelle sammenhenger.

Nynorsk og nynorsk

Nynorsk har også en annen betydning enn ‘en av de to offisielle språkformene i Norge, skapt av Ivar Aasen på grunnlag av norske dialekter’. Det kan i tillegg bety ‘norsk språk i nyere tid (etter 1500)’, altså etter gammelnorsk og mellomnorsk.

Den andre betydninga er den opphavlige, slik at prosjektet til Ivar Aasen gikk ut på å skape et samlende skriftspråk som bygde på fellestrekka i de (ny)norske dialektene. Etter denne definisjonen kunne vi si at alle som snakker en tradisjonell dialekt, snakker nynorsk. Også det å avgjøre hvor mange som snakker en tradisjonell norsk dialekt, er nærmest umulig, men vi kan være rimelig trygge på at det er flere enn de som i dag skriver nynorsk. Et eksempel: Dialekten er svært i lik nabokommunene Klepp og Sandnes i Rogaland, men i Sandnes har de fleste bokmål på skolen, mens de fleste har nynorsk i Klepp.

Når kom skrivemåten «likne» inn i bokmål?

Jeg lurer på når skrivemåten likne ble innført i bokmål, og hvorfor skattemyndighetene lenge foretrakk den.

I skatteetaten skrev de tidligere nesten bare likne og likning. I dag brukes også ligne og ligning, ser det ut til. Er det fordi ligningsloven har g?

 

Skrivemåten likne ble tillatt på bokmål (den gang kalt riksmål) i 1917 og fullt ut sidestilt med ligne i 1938.

Bruken av likne i skatteetaten må sees i sammenheng med navnene på likningskontorene rundt omkring i landet. Det har vært et mål at statsorgan skal ha navn som passer på både bokmål og nynorsk, både av språkpolitiske og praktiske grunner.  På nynorsk kan det bare hete likne med k, og når bokmål har valgfrihet, gir løsningen seg selv: likningskontor. At nynorskkommuner og kommuner som bruker begge målformer, til sammen har vært i flertall, styrker grunnlaget for denne løsningen.

Det har sikkert vært praktisk å bruke formene likne og likning i vanlig tekst når man først hadde k i navnet på kontorene.

Hva som står i ligningsloven, er ikke formelt avgjørende, men det kan godt hende at det er en påvirkningsfaktor i dag.

Likne kom inn i bokmål fordi uttalen med -k- var vanlig i norsk talemål (trolig vanligere enn i dag), og dessuten viste den bedre sammenhengen med adjektivet lik i motsetning til dansk lig. Likne har gjort det bedre i bokmål enn rekne (som kom inn som sideform samtidig), men dårligere enn blekne (som ble tilrådd framfor blegne i 1917).

Treenighet på nynorsk

Eg leitar etter det rette nynorskordet for det som på bokmål heiter anten treenighet eller trefoldighet. Kan de hjelpa?

Treeining er det ordet som er brukt på nynorsk.

I Nynorskordboka er treeining forklart som ‘kristen førestelling om at Gud er éin i grunnhått, men med tre openberringsformer: Faderen, Sonen og Heilaganden’.

Dette er ikkje ord frå Bibelen, men frå teologien.

Høyskole og høgskole

Jeg ser at de fleste høyskoler heter Høgskolen der og der. Betyr det at man alltid må skrive høgskole når man sikter til en slik skole?

Statlige høgskoler må enten ha navn som er felles for bokmål og nynorsk, eller så må de ha to navn, ett for hver målform. Det betyr ikke at man må bruke høgskole ellers i en tekst der egennavnet Høgskolen (der og der) er brukt.

Det er altså valgfritt med høy-/høg- når man ikke bruker egennavnet. Høg og høy er jamstilte former på bokmål, mens høg er obligatorisk på nynorsk. 

(På nynorsk er det skule og skole som er valgfrie former. Da Høgskulen i Sogn og Fjordane hadde valgt den formen som ikke svarte til bokmål, måtte de derfor ha et ekstra navn på bokmål: Høgskolen i Sogn og Fjordane.)

Det må forresten også være mulig å skrive både Høgskole (navnet) og høgskole (ordet), men ellers bruke høy, om man vil. Det finnes større inkonsekvenser i språket.

Rundskrivet med regelen

rundskriv V-9B/2016 sier Kulturdepartementet følgende:

Alle statlige virksomheter som faller inn under lov 11. april 1980 nr. 5 om målbruk i offentleg teneste (målloven), skal ha navn både på nynorsk og bokmål dersom det ikke passer med det samme navnet i begge målformer. Dette er fastsatt i § 4 i forskrift 5. desember 1980 nr. 4938 om målbruk i offentleg teneste. Departementet legger til grunn at også navn og betegnelser på organisatoriske enheter som avdelinger, seksjoner, nemnder m.m. skal finnes i begge målformer.

Einkvar?

Kvifor står ikkje einkvar i Nynorskordboka? Kva skal ein skriva i staden for enhver og noen og enhver?

Det er ikkje noko som heiter einkvar i nynorsk og tradisjonelle norske målføre, i alle fall ikkje i den aktuelle tydinga.

Kva heiter då enhver på nynorsk? Jau: alle; kvar (einaste), kvar og ein; kven som helst. Her er noko for kvar smak! Tilsvarande formuleringar kan sjølvsagt òg nyttast i bokmål.

Einkvan er noko anna!

Det er noko som heiter einkvan, men det betyr noko heilt anna enn bokmål enhver. Einkvan betyr 'ein eller annan'. Eitkvart = 'eit eller anna' og eikor = 'ei eller anna'. (Somme stader har ein rett nok sagt einkvar for einkvan, men ein bør ikkje bruka den forma i skriftmålet.)

Nokon (og) kvar

Noen og enhver bør du ikkje skriva på bokmål heller. Her har vi nok ei gammal samanblanding med alle og enhver. Det heiter helst noen og hver eller noen hver. På nynorsk bør du i alle fall velja nokon kvar eller nokon og kvar.

Ord med både æ, ø og å

Eg lurer på om vi har ord med både æ, ø og å i seg.

Vi har minst fire godt etablerte ord, men alle er samansetningar: blåbærsyltetøy, sjåførlærar, måløyværing og måsøyværing.
 
Mindre vanlege er færøymål, låglønnsnæring, lækjarspørsmål (bokmål legespørsmål) og skjærgårdsøl (nynorsk skjergardsøl).

Med litt fantasi kan du sikkert laga fleire sjølv, men du kan ikkje rekna med at alle vil godta dei som brukande norske ord.

Fryd og gammen/gaman

Kva er opphavet til uttrykket fryd og gammen? Og kva tyder eigentleg gammen?

Dette er eit fleire hundre år gammalt ordlag som vi nok har frå skriftfellesskapet med dansk. Ordet gammen ‘glede, lyst, fornøyelse’ blir i bokmål stort sett berre nytta i denne samanhengen. Det kan indirekte førast tilbake til gammalnorsk gaman, som var eit vanleg ord for ‘moro’ o.l. 

Det er ikkje uvanleg at ord som ellers er gått ut or språket, kan bli lagra og overleve i stivna frasar, slik vi ser i bokmål her. Men i nynorsk og dialektane har gaman vore mykje nytta, og i nynorsk må det heite fryd og gaman!

Eit kjent ordtak i gammalnorsk var «maðr er manns gaman», som tyder ‘mennesket er til glede for mennesket’.

Gammen/gaman er elles nær i slekt med engelsk game, som mellom anna tyder ‘spel, leik’.

Faste uttrykk med synonym og bokstavrim

Faste samband (stivna frasar) er det mange av i språket. «Fryd og gaman» er eit døme på gjentaking av meir eller mindre synonyme ord (med ein fagterm kalla tautologi), jamfør «skit og lort», «vidt og breitt»,«hyle og skrike». Ofte inneheld slike frasar i tillegg bokstavrim, som i «gå frå gard og grunn» og «med brask og bram». I eldre dansk og i gammalnorsk finn vi såleis høvesvis «glede og gamen» og «gleði og gaman».

Uigur, uigurisk

Kva er rett skrivemåte – uigur eller uighur, uigurisk eller uighurisk? Dette gjeld ei folkegruppe som taler eit tyrkisk språk og bur i Usbekistan, Kasakhstan, Kirgisistan og Kina.

I Tanums store rettskrivningsordbok (10. utgave) finn ein skrivemåtane uigur og uigurisk.

Dette er dei korrekte formene på norsk. Uigur skal bøyast slik:

Nynorsk: (ein) uigur – uiguren – (fleire) uigurar – (alle) uigurane

Bokmål: (en) uigur – uiguren – (flere) uigurer – (alle) uigurene

Uigurisk kan nyttast både som nasjonalitetsadjektiv og om språket.

Strikken eller strikket?

Heiter det ein strikk eller eit strikk (som i til dømes hårstrikk)?

I tydinga ‘elastisk band el. snor’ er strikk berre hankjønnsord i både nynorsk og bokmål.

Dette gjeld også når ordet er samansett med andre ord, som i gummistrikk og hårstrikk.

Men strikk kan godt vera inkjekjønn dialektalt, det er ikkje noko gale med det. I trøndersk kan det t.d. heita /et strekk/. Dette kunne ha peika mot ein samanheng med eldre svensk, der inkjekjønnsordet streck vart nytta, men vi har fått rapport om eit strikk frå heilt andre kantar av landet òg, jamvel Bergen.

I nynorsk og dialektar finst det òg eit ord strikk som tyder ‘strikkety’. Det er inkjekjønn og heiter altså strikket i bunden form. For bokmål gir Tanums store rettskrivningsordbok (10. utgave) opp eit ord strikk med tydinga ‘strikka vare’. Det er eit hankjønnsord.

Aksent i ord som «idé»?

Korleis er reglane for å bruke akutt aksent i bøygde former av ord som idé og trasé?

Det er valfritt med akutt aksent i ord som endar på trykksterk e. Det gjeld alle bøyingsformer. Ein kan altså skrive idé eller ide, idéen eller ideen osv.

Ein utbreidd skikk er å ha aksent berre i ubunden form eintal og sløyfe aksenten i alle bøygde former, altså slik:

  • idé – ideen – idear – ideane (nynorsk)
  • idé – ideen – ideer – ideene (bokmål
  • trasé – traseen – trasear – traseane (nynorsk)
  • trasé – traseen – traseer – traseene (bokmål)

Det er ingen dårleg idé å følgje denne regelen, for utan aksent kan orda òg ha andre tydingar, til dømes ide ‘straumkvervel’ og trase ‘fille’. Samtidig er aksenten uturvande i fleirtal (trasear kan jo ikkje forvekslast med trasar).

Du kan lese meir om aksentbruk på nettsidene til Språkrådet.

Ålmenn eller allmenn?

Heiter det ålmenn eller allmenn?

Det er valfritt. Ålmenn er det mest tradisjonelle.

Frå 1. august 2012 gjeld det nye rettskrivingsreglar for nynorsk, og etter dei er ålmenn og allmenn jamstilte former. Då kan ein altså velje fritt mellom dei. Merk at vi sløyfar ein -n i inkjekjønn: ålment eller allment. I bunden form og fleirtal heiter det anten ålmenne eller allmenne.

Hald deg helst til anten å eller a gjennomført i grunnordet og samansetningane: ålmennfag/allmennfag, ålmennmedisin/allmennmedisin osv. Bruker du fyrst å her, bør du òg skrive å i ålmente (om folket i det heile, publikum). Elles kan du bruke allmente. Hugs to l-ar når du brukar a!

Formene med å er dei eldste formene i nynorsk. I mange år har dei vore sideformer og stått i skarpe klammer i ordbøkene, altså slik: allmenn [ålmenn]. Ålmente stod ikkje i klammer.

Nokre ord finn vi knapt med anna enn ål- i nynorsk, som ålsvart og ålblaut. Tydinga til ål- her er ‘heil-’.

Bokmål

På bokmål har ein berre éi form å halde seg til: allmenn – altså med to l-ar og to n-ar. Almen er i dag berre bunden form eintal av en alm.

Al og avl

Kan ordene al(e) og avl(e) brukes om hverandre?

Avl er først og fremst (re)produksjon av nye individer (forplantning), mens al kan brukes om oppdrett allment.

Men bildet er mer sammensatt.

Avle

Verbet avle betyr 1 ‘dyrke’: avle poteter, heimavla tobakk, 2 ‘få avkom, gi liv’: avle barn og overført ‘skape, være opphav til’: vold avler vold.

I særnorsk tradisjon er avl (opprinnelig = ‘styrke, makt’) knyttet til forplantning og reproduksjon på den ene siden (snarere hos mennesker enn hos andre dyr) og markens grøde på den andre (derav avling, før gjerne også avle).

Ale

Verbet ale brukes mest med betydningen ‘fø opp, oppdrette, oppfostre’: ale opp kalver. I særnorsk tradisjon har det i tillegg dekket reproduksjon, altså produksjon av nye individer: hesteal osv.

Al er i utgangspunktet både produksjon og oppfostring av dyr. Det kan også bety ‘avkom’ (al etter et dyr). Men bruksområdet er blitt innsnevret. I dansk finnes ikke al, så avl og oppdrett dekker der det hele. I Etymologisk Ordbog over det norske og det danske Sprog (1903) står det

Betydningen «opdrætning af husdyr» har avl fået derved at det har erstattet det gamle al, som endnu bruges i Norge, f. e. dansk hesteavl – norsk hesteal [...]. Det samme har fundet sted i Sverige [...]

Forskjell mellom språkene/målformene

Det gamle systemet for dyr kan framstilles slik:

Dansk: avl (men oppdrett fyller ut på oppfostringssiden; al finnes ikke)
Særnorsk: al (men noe avl på reproduksjonssiden, og avl finnes i flere andre betydninger)

Bokmål og nynorsk i dag står i en uklar mellomstilling når det gjelder fordelingen av ordene. Substantivene avl og avle har tapt terreng i planteriket (fruktavl og kornavl heter helst fruktdyrking og korndyrking, og resultatet er avling). Sammenhengen mellom avl og planlagt reproduksjon av dyr er blitt mer entydig, jamfør innavl, utavl og avlsarbeid. Systemet kan framstilles noenlunde slik:

Bokmål: avl om reproduksjon, avl/oppdrett om hele produksjonen, sjelden al, og da helst bare om oppfostringen
Nynorsk: avl om reproduksjon, al om oppfostringen eller hele produksjonen, nå oftere avl/oppdrett (som i bokmål)

I mange sammensetninger brukes avl ofte uten nyanse: feavl, husdyravl, svineavlslag, som i dansk. Særlig i tradisjonell nynorsk kommer i stedet al inn bildet. Al brukes ikke (lenger) spesifikt om reproduksjon, men f.eks. husdyral kan fremdeles dekke både produksjon og reproduksjon. Før hadde vi f.eks. Norsk sau- og geitalslag. Oppdrettslaks kunne i prinsippet like godt hett alelaks

Man kan i prinsippet skille mellom alsdyr/aledyr på den ene siden og avlsdyr på den andre slik at det første er ‘livdyr’ i motsetning til slaktedyr, mens avlsdyr er dyr som skal ha avkom.

Bøyning

Å avle bøyes

avler – avlet/avla − har avlet/avla (bokmål)
avlar – avla − har avla (nynorsk)

Å ale bøyes

aler – alte – har alt (bokmål og nynorsk)
aleralet – har alet (konservativt bokmål)
elol – har ale (konservativ nynorsk)

Nynorskvarianten el − ol − ale er nesten lik gammelnorsk, mens alet – alet (bokmål) følger et tradisjonelt dansk-norsk mønster. Begge disse variantene er lite brukt nå.

 

Atkomst og atferd eller adkomst og adferd?

Heter det atkomst eller adkomst, atferd eller adferd?

Begge skrivemåter er riktige, se Bokmålsordboka.

Vi har to ulike ad i norsk, det latinske ad (som i advent) og det opprinnelig danske ad. Til den danske preposisjonen ad svarer i særnorsk tradisjon at og åt (jf. nynorsk åtferd), men ordene på ad- stammer fra skriftfellesskapet med dansk og har ikke sterk skrifttradisjon i formen at-.

Ad- var offisiell skrivemåte i bokmål til 1938. I «Ny rettskrivning 1938. Bokmål» står det på s. 16: «‘at-’ skal skrives føre ustemt kons[onant]». Dette var dels fornorsking, dels tilpassing til vanlig uttale av ad- før ustemt konsonant.

Foran stemt konsontant fortsatte man både å si og å skrive ad-. (Preposisjonen i fri bruk skulle hete at, jf. skille at, mens f.eks. innad og utad, som savnet et særnorsk motstykke, ble stående. Vi fikk synonympar som åtvaring og advarsel.)

I ordlista i det samme dokumentet finner vi blant annet atferd, atskillig og atspredelse, men ikke atkomst. Imidlertid fører 1940-utgaven av Tanums store rettskrivningsordbok opp atkomst, uten tvil som en følge av den generelle regelen i «Ny rettskrivning». K er jo en ustemt konsonant, i motsetning til f.eks. g i adgang

Variantene med ad- før ustemt konsonant kom inn igjen i bokmål 1. juli 2005 som valgfrie former.

Avbaklig, abakle, abakli

Vet dere hvor ordet abakle eller abakli stammer ifra? Selv kjenner jeg det fra Trøndelag, brukt om noe som er bakvendt eller tungvint.

Det må være det ordet som på bokmål skrives avbaklig og på nynorsk avbakleg. Det stammer rett og slett fra norsk, og det har til nylig hatt stor geografisk utbredelse.

Ordet har vært relativt lite brukt i skrift, særlig i bokmål, så det høres nok stadig sjeldnere.

Avbaklig har to betydninger:

1 som ligger avsides, vanskelig til («bo på en avbaklig plass»)
2 tungvinn, vanskelig

Norsk Ordbok (Samlaget 1966–2015) viser noen av de mange dialektformene avbaklig er kjent i:

Etymologi

Her fra Alf Torp: Nynorsk etymologisk ordbok (1919):

Hverken eller verken?

Hva er riktigst av hverken og verken, og hvorfor brukes begge deler? 

Hverken er like riktig som verken. Hverken var ute av rettskrivningen mellom 1959 og 2005, og da festet varianten verken seg.

Hverken er den eldste formen, som vi har arvet fra skriftfellesskapet med dansk. Den ble erstattet helt av den lydrette formen verken i 1959, da også skrivemåtene valp, veps og virvle ble innført.

I 1959 ble selve ordet verken tillatt i nynorsk ved siden av korkje (og dessuten valp og veps ved siden av kvelp og kvefs). Skrivemåtene med hv- kunne ikke komme på tale i nynorsk. De lydrette formene med v- bød seg fram som fellesformer for bokmål og nynorsk.

Dette kan likne et steg på veien mot den svenske tilstanden, der den stumme h-en er fjernet i alle ord med eldre hv- (som hvem, hva, hvor). Men hv- (nynorsk kv-) i spørreordene ble ikke berørt.

Det har vært en vedvarende diskusjon om verken og hverken siden 1959, og den uoffisielle formen hverken fortsatte å hevde seg i bruk. I 2005 ble den igjen tatt inn i bokmålsrettskrivningen. Formene er nå likestilte, så Språkrådet anbefaler ikke den ene framfor den andre.

Kategorier: Enkeltord Skrivemåte

I stad / i sted – opphav og betydning

Hva er opphavet til uttrykket i stad? Er det mulig å bruke det både om noe som har skjedd, og om noe som skal skje?

I stad er nedarva fra norrønt. Det brukes primært om nær fortid, men dialektalt også om nær framtid.

På norrønt var ordet for ‘sted’ staðr. Etter preposisjonen í brukte man dativ, og dativformen av staðr var stað.

Í stað betydde på norrønt både ‘for en liten stund siden’ og ‘om en liten stund’. Vi kan kanskje sammenligne det med på stedet eller på flekken ‘nå, straks’. I moderne norsk er fortidsbetydningen den vanlige, men en del dialekter på Østlandet og Sørlandet har bevart begge betydningene – dette går fram av den aktuelle artikkelen i Norsk Ordbok.

På bokmål er både i stad og i sted korrekt, mens på nynorsk må det hete i stad. Formen med e er opprinnelig dansk.

Risikoar eller risiki?

Kva er den korrekte fleirtalsforma av ordet risiko? Eg ser at dei i nokre fagbøker om risikostyring bruker risiki.

Risiko har regelrett hankjønnsbøying, risikoar, risikoane på nynorsk og risikoer, risikoene på bokmål.

Det har vore den vanlege forma i over hundre år, sjå til dømes i Om Christiania Husforsikring (1866). Norsk Riksmålsordbok fører opp risikoer som den einaste fleirtalsforma.

Forma risiki, med endinga -i som i italiensk, er altså ikkje korrekt etter norsk rettskriving. På dansk kan det heite risici.

 

Å lesse – leste?

Er dette ein feil i Nynorskordboka? Heiter ikkje å lesse i fortid lesste – har lesst?

I nynorsk er det konsonantforenkling i fortidsformene av å lesse: leste – har lest. I bokmål heiter det lesste – har lesst.

I bokmål heiter det lesste fordi leste er noko anna, nemleg fortid av å lese. Men på nynorsk heiter jo dette verbet las – har lese i fortid, så då er ikkje dei regelrette formene av lesse med konsonantforenkling (altså leste – lest) opptekne.

I nynorsk heiter det altså

å lesse – lesser – leste – har lest

på line med

å kysse – kysser – kyste – har kyst

å misse – misser – miste – har mist

Unnataka frå forenklingsregelen

Unnataka frå konsonantforenkling føre -t har vi berre der formene elles ville kunne bli forveksla med former av andre verb i den same målforma:

å søkje – søkjer – søkte – har søkt
å søkkje – søkkjer – søkkte – har søkkt

å kvese – kveser – kveste – har kvest
å kvesse – kvesser – kvesste – har kvesst

å slepe – sleper – slepte – har slept
å sleppe – slepper – sleppte – har sleppt

Ein gong i tida vart verba kvese og slepe skrivne kvæse (preteritum kvæste) og slæpe (slæpte). Då kunne kvesse  og sleppe skrivast med regelrett forenkling i fortid, slik: kveste og slepte. Såleis er det verbet sleppe vi ser der Olav H. Hauge skriv «So slepte draumen meg».

Quiz i bøygd form

Korleis skriv ein quiz i bunden form eintal? Er det quizen eller quizzen eller quiz’en eller kva?

Quiz skal bøyast som eit vanleg hankjønnsord. Du kan gjerne skrive kviss i staden.

På nynorsk er bøyinga av quiz slik:

(ein) quiz − (denne) quizen − (fleire) quizar − (alle) quizane

På bokmål er bøyinga slik:

(en) quiz − (denne) quizen − (flere) quizer − (alle) quizene

I 2015 gjorde Språkrådet vedtak om skrivemåten kviss som alternativ til quiz. Om du vel kviss, kjem du neppe i tvil om korleis du skal skrive ordet i bøygde former.

Designen eller designet?

Kva kjønn har ordet design? Eg ser at både designen og designet er i bruk.

Til nyleg har det vore å rekna som berre eit hankjønnsord:

ein design – designen – designar – designane (nynorsk)
en design – designen – designer – designene (bokmål)

Dette har før vore overveldande mykje vanlegare enn inkjekjønnsvarianten. Men det har skjedd mykje med målkjensla på dette punktet dei siste tiåra. I 2014 vedtok Språkrådet at design òg kan vera eit inkjekjønnsord:

eit design – designet – design – designa (nynorsk)
et design – designet – design – designa/designene (bokmål)

Òg i dansk er inkjekjønn på frammarsj her. I svensk held hankjønnet eller felleskjønnet seg betre.

Du kan lesa litt meir om ordet under Aktuelt på nettsidene til Språkrådet eller i Språknytt 1/2014. Nedanfor er utviklinga i eit utval prenta kjelder hos Nasjonalbiblioteket: