Nei. Både bokmål og nynorsk er både sidemål og hovedmål.

De to norske målformene heter bokmål og nynorsk. Dette er jamstilte (sidestilte) skriftspråk.

Sidemål og hovedmål er betegnelser som lenge er blitt brukt i skoleverket om både bokmål og nynorsk. Hver elev har den ene av målformene som sitt hovedmål og den andre som sidemål.

Kyrkjer og sjukehus skal omtalast i den målforma som teksten elles har, medan skular (til og med vidaregåande) berre har éi namneform.

Dette heng saman med tilknytinga til staten. Forskriftene til mållova seier at statlege verksemder skal ha eit namn som fungerer i begge målformer, eller så skal det finnast både ei bokmålsform og ei nynorskform. Andre namn skal grovt sett skrivast slik dei er vedtekne.

Sjukehus

Sjukehusa er no statlege og skal følgja mållova. På nynorsk har alle sjukehusa namn med forma sjukehus. På bokmål kan ein velja mellom sjukehus og sykehus i fastsetjinga av namnet. Når sjukehuset har valt ein variant, bør andre halda seg til den når dei skriv bokmål. 

Kyrkjer

Med kyrkjene er det ikkje like opplagt, men konklusjonen er den same.

Den statskyrkja vi hadde fram til 1.1.2017, var ikkje fullt ut statleg. Presteskapet, bispedømma og Kyrkjerådet var statlege, medan kyrkjebygningane var åtte av kvar einskild sokn. Likevel meinte Språkrådet at kyrkjebygningane var så nær knytte til den statlege forvaltninga at namn på kyrkjer burde følgja mållova, såleis at éi og same kyrkje burde heita Nordbygda kirke på bokmål og Nordbygda kyrkje på nynorsk. 

Frå 2017 er ingen del av Kyrkja lenger statleg, men det er framleis soknene som eig kyrkjebygningane. Når Den norske kyrkja er vorten eit eige rettssubjekt utanfor staten, gjeld ikkje lenger mållova, men Kyrkja har signalisert at ho framleis tek sikte på å følgja mållova i verksemda si. 

Difor rår Språkrådet til å gjera som før, nemleg å skriva t.d. Nordbygda kirke på bokmål og Nordbygda kyrkje på nynorsk. Det same gjeld Oslo domkirke / Oslo domkyrkje, Mariakirken/Mariakyrkja, Helgheim kirke / Helgheim kyrkje osb., og vi kan ta med menighet/kyrkjelyd i det same systemet.

Skular

Dei fleste grunnskulane er kommunale, nokre få er private. Dei fleste grunnskulane får såleis namn av kommunen. Namneforma til skulen følgjer opplæringsmålforma, som kommunen har vedteke. Ein kan rekna med at grunnskular med nynorsk opplæringsmål i Hordaland og Sogn og Fjordane har forma skule, men unntak finst. I Rogaland, Agder, Telemark, Buskerud, Oppland og i Møre og Romsdal vil det variera. I Trøndelag har grunnskular forma skole. 

Dei vidaregåande skulane er som regel fylkeskommunale. Somme skular med namn på nynorsk har forma skule, andre har skole. Begge nynorskformene kan finnast i eitt og same fylket. Den forma som ein skule har valt å bruka i namnet, bør brukast i nynorske tekstar som nemner denne skulen.

Namn på grunnskular og vidaregåande skular bør ein altså skriva slik skulane gjer sjølve, same kva målform teksten er i. Statlege høgskular og universitet har anten namn som er sams for målformene, eller to namneformer. 

De to siste alternativene er korrekte, men bare innenfor hver sin målform! Slik er flertallsbøyningen i bokmål og nynorsk:

Bokmål: i sosiale medier 
Nynorsk: i sosiale medium 

Bokmål: i de sosiale mediene/media
Nynorsk:  i dei sosiale media

Endelses-a-en kan betraktes som et lån i seg selv eller som en norsk a-endelse. Hvis man ser det på den siste måten, går det inn i dette systemet:

flere medier – alle mediene/media
flere podier − alle podiene/podia
flere epler – alle eplene/epla
flere hus – alle husene/husa

Se også denne artikkelen om bøyning av medium.

Det er mulig å skrive dette i både ett og to ord, men reglene for skrivemåten er ikke helt de samme for dobbel(t) og enkel(t). Sammensetning til ett ord krever uansett -t- i bokmål.

Når man uttaler det som et toordsuttrykk, er det riktig å skrive det i to ord også. Da kan en velge mellom dobbel konsonant og dobbelt konsonant, på både bokmål og nynorsk.

I sammensetning

Uttalt som ett ord skal det skrives sammen. Da heter det dobbeltkonsonant (med -t-) på bokmål, mens det på nynorsk er valgfritt med dobbeltkonsonant eller dobbelkonsonant (altså med eller uten -t-). Et eksempel til: På nynorsk er det valgfritt med for eksempel dobbelmoral og dobbeltmoral, mens bare dobbeltmoral er korrekt i bokmål.

(I praksis finner vi en del dobbel- i bokmål også i sammensetninger, med rot i talemålet og kanskje noen ganger med støtte i svensk og engelsk. Men i intetkjønnsord og i verb og adjektiv står t-en meget sterkt og fungerer nok for mange som et intetkjønnsmerke, som i dobbeltmord og dobbeltløpet. Fordelingen mellom dobbel- og dobbelt- i nynorsk er også preget av dette.)

Enkel(t)

De samme reglene gjelder langt på vei for enkel og enkelt, men siden enkel også betyr ‘ukomplisert’, foretrekkes generelt enkelt i motsetning til dobbel(t) i bokmål, altså enkelt konsonant og enkeltkonsonant. Dette poenget gjelder likevel ikke i flertall. Det er derfor mulig med både enkle konsonanter, enkelte konsonanter (som imidertid kolliderer på en annen kant!) og enkeltkonsonanter. Uansett er det bare -t i sammensetninger, som i f.eks. enkeltperson. Det er også det vanlige i nynorsk.

Når poenget er at noe er alene, men ikke i motsetning til å være i et par, er det enkelt som gjelder: «Ord som består av én enkelt vokal.»

Oppsummering

Vi kan oppsummere med ei liste:

• med dobbel konsonant
• med dobbelt konsonant
• med dobbelkonsonant (bare nynorsk)
• med dobbeltkonsonant

• med enkel konsonant (bare nynorsk; men med enkle konsonanter er greit)
• med enkelt konsonant
• med enkelkonsonant (bare nynorsk)
• med enkeltkonsonant

Typen enkelkonsonant er ikke vanlig i nynorsk heller. Vi finner oftere enkelt- eller einskildkonsonant.

Nordiske forhold

Når det gjelder t-endelsen, går bokmål sammen med dansk. Nynorsk kan slå følge, men har også former uten -t, og det stemmer med svensk. I eldre nynorsk skrev man forresten gjerne dubbel-, også det som i svensk.

I jussen har ein skilt mellom to slags lovbrot (= bokmål lovbrudd). Den mest alvorlege forma har ein kalla brotsverk, som svarer til bokmål forbrytelse. Den andre forma er misferd, som heiter forseelse på bokmål. No heiter alt berre lovbrot.

Den som gjer seg skuldig i eit brotsverk, på bokmål forbryteren, vart frå gammalt kalla brotsmann på nynorsk. I dag kan ein gjerne nytte brotsperson i staden, som ein overordna, kjønnsnøytral term. Det er òg mogleg å skilje mellom brotsmenn og brotskvinner.

For folk som gjer seg skuldige i misferd, finst det ikkje noka særskild nemning (slik det heller ikkje gjer på bokmål for det tilsvarande).

Den som bryt lova og gjer seg skuldig i anten brotsverk eller misferd, blir kalla gjerningsperson med ei overordna, kjønnsnøytral nemning som høver like godt på bokmål som på nynorsk. (På bokmål heiter det òg forøver.)

Statlige høgskoler må enten ha navn som er felles for bokmål og nynorsk, eller så må de ha to navn, ett for hver målform. Det betyr ikke at man må bruke høgskole ellers i en tekst der egennavnet Høgskolen (der og der) er brukt.

Det er altså valgfritt med høy-/høg- når man ikke bruker egennavnet. Høg og høy er jamstilte former på bokmål, mens høg er obligatorisk på nynorsk. 

(På nynorsk er det skule og skole som er valgfrie former. Da Høgskulen i Sogn og Fjordane hadde valgt denne skrivemåten, som ikke finnes på bokmål, måtte de derfor ha et ekstra bokmålsnavn: Høgskolen i Sogn og Fjordane.)

Det må forresten også være mulig å skrive både Høgskole (navnet) og høgskole (ordet), men ellers bruke høy, om man vil. Det finnes større inkonsekvenser i språket.

Rundskrivet med regelen

I rundskriv V-9B/2016 sier Kulturdepartementet følgende:

Alle statlige virksomheter som faller inn under lov 11. april 1980 nr. 5 om målbruk i offentleg teneste (målloven), skal ha navn både på nynorsk og bokmål dersom det ikke passer med det samme navnet i begge målformer. Dette er fastsatt i § 4 i forskrift 5. desember 1980 nr. 4938 om målbruk i offentleg teneste. Departementet legger til grunn at også navn og betegnelser på organisatoriske enheter som avdelinger, seksjoner, nemnder m.m. skal finnes i begge målformer.

I gammalnorsk var gaman eit vanleg ord for glede og moro. Vi finn det att i nynorsk gaman. I bokmål blir ordet stort sett berre nytta i det faste uttrykket «fryd og gammen» som er fleire hundre år gammalt. Det skriv seg frå den tida vi skreiv dansk. 

Det er ikkje uvanleg at ord som elles er gått ut or språket, kan overleve i stivna frasar, slik vi ser i bokmål her. Men i nynorsk og dialektane har gaman vore mykje nytta, og i nynorsk må uttrykket heite fryd og gaman eller frygd og gaman. 

Eit kjent ordtak i gammalnorsk var «maðr er manns gaman», som tyder ‘mennesket er til glede for mennesket’.

Ordet gammen/gaman er elles nær i slekt med engelsk game, som mellom anna tyder ‘spel, leik’.

Ordlag med synonym og bokstavrim

Ordlag (faste frasar/uttrykk/samband) er det mange av i språket. «Fry(g)d og gaman» høyrer til ein underkategori der to eller fleire nesten synonyme ord er sette attmed einannan. Andre døme er «skit og lort», «vidt og breitt», «hyle og skrike». Frasane kan kallast tautologiske. Somme har i tillegg bokstavrim, som i «gå frå gard og grunn» (g- g-) og «med brask og bram» (b- b-). I eldre dansk og i gammalnorsk finn vi såleis høvesvis «glede og gamen» og «gleði og gaman».

Ja, men det har lenge vært vanlig å anbefale «glad i» både i entall og flertall på bokmål.

Glad er et adjektiv. Når adjektiv står som predikativ (etter være, bli osv.), skal de normalt bøyes på både bokmål og nynorsk:

De er glade
Dei er glade

Men hvis adjektivet følges av en preposisjon og har smeltet sammen med den til et mer eller mindre fast uttrykk (som «glad i», «oppmerksom på», «fornøyd med», «klar over» osv.), er ubøyd form i flertall ofte både korrekt og tradisjonsrett på bokmål. Nynorsk er mer «matematisk» av seg og har oftere flertalls-e-en med.

Skriv altså helst

Dei er glade i kvarandre (nynorsk)
De er glad i hverandre (bokmål)

Men «glade i» er ikke galt, slik for eksempel «gå løse på» og «være tjente med» er.

Det har vært vanlig å hevde at «Vi er glade i landet vårt» og «Vi er glad i landet vårt» betyr to ulike ting; det første skal da bare kunne ha betydningen «Vi er glade her i landet vårt». Slik kan man se det, men det er ikke en obligatorisk synsmåte.

Det heiter stort sett blanding av A og B på både nynorsk og bokmål.

Blanding mellom har blitt brukt litt i tydinga krysning mellom (dvs. resultatet av kryssing, altså paring av ulike slag), men vi kan sjå bort frå denne varianten. 

Skrivemåten likne ble tillatt på bokmål (den gang kalt riksmål) i 1917 og fullt ut sidestilt med ligne i 1938.

Bruken av likne i skatteetaten må sees i sammenheng med navnene på likningskontorene rundt omkring i landet. Det har vært et mål at statsorgan skal ha navn som passer på både bokmål og nynorsk, både av språkpolitiske og praktiske grunner.  På nynorsk kan det bare hete likne med k, og når bokmål har valgfrihet, gir løsningen seg selv: likningskontor. At nynorskkommuner og kommuner som bruker begge målformer, til sammen har vært i flertall, styrker grunnlaget for denne løsningen.

Det har sikkert vært praktisk å bruke formene likne og likning i vanlig tekst når man først hadde k i navnet på kontorene.

Hva som står i ligningsloven, er ikke formelt avgjørende, men det kan godt hende at det er en påvirkningsfaktor i dag.

Likne kom inn i bokmål fordi uttalen med -k- var vanlig i norsk talemål rundt omkring i landet (trolig vanligere enn i dag), og dessuten viste den bedre sammenhengen med adjektivet lik (jf. dansk lig). Likne har gjort det bedre i bokmål enn rekne (som kom inn som sideform samtidig), men dårligere enn blekne (som ble tilrådd framfor blegne i 1917). 

Det er et definisjonsspørsmål som er umulig å svare på. «Bokstavrett» nynorsk er det svært få som snakker i uoffisielle sammenhenger. Dialektbasert nynorsk har vært mer brukt, men ingen har talt brukerne. De fleste nynorskbrukere mener uansett at hovedpoenget med nynorsken er å være et felles skriftspråk for folk med ulike dialekter, ikke et eget talemål.

Vidt og snevert

Bokmål normaltalemål har ganske snevre grenser for uttale og ordforråd. Det skal få avvik til før noe blir regnet som dialekt. Nynorsk har på sin side romsligere uttalenormer, ingen egentlige grenser mot dialektalt ordforråd og uklare grenser mot det opprinnelig danske og tyske ordforrådet i bokmål. En hel del lærere, mediefolk andre med verv i samfunnet (særlig bygdesamfunnet) har lagt talemålet opp mot nynorsk eller snakket en dialektbasert nynorsk. 

Deltid og heltid

Tenker vi på talt nynorsk i vid forstand, har det nok en god del brukere, uten at vi kan tallfeste det. Vi kan likevel trygt slå fast at det har få heltidsbrukere. En uviss prosent av de minst 500 000 nynorskbrukerne i landet legger talemålet opp mot nynorsk i litt formelle sammenhenger. Mange nynorskbrukere i dag mener gjerne også at det er nettopp slik nynorsken skal fungere, som en fellesnevner i skrift og kanskje som en støtte for talemålet, men ikke som et felles talemål til bruk i uformelle sammenhenger.

Nynorsk og nynorsk

Nynorsk har også en annen betydning enn ‘en av de to offisielle språkformene i Norge, skapt av Ivar Aasen på grunnlag av norske dialekter’. Det kan i tillegg bety ‘norsk språk i nyere tid (etter 1500)’, altså etter gammelnorsk og mellomnorsk.

Denne andre betydninga er den opphavlige. Ivar Aasens arbeid gikk ut på å skape et samlende skriftspråk (landsmålet) som bygde på fellestrekka i de (ny)norske dialektene. Etter denne definisjonen kunne vi si at alle som snakker en tradisjonell dialekt (som ikke har sterke røtter i dansk skriftmål) snakker nynorsk.

Også det å avgjøre hvor mange som snakker en tradisjonell norsk dialekt, er nærmest umulig, men vi kan være rimelig trygge på at det er flere enn de som i dag skriver nynorsk. Et eksempel: Dialektene i nabokommunene Klepp og Sandnes i Rogaland er svært like, men i Sandnes har de fleste bokmål på skolen, mens de fleste har nynorsk i Klepp.

Treeining er det ordet som er brukt på nynorsk.

I Nynorskordboka er treeining forklart som ‘kristen førestelling om at Gud er éin i grunnhått, men med tre openberringsformer: Faderen, Sonen og Heilaganden’.

Dette er ikkje ord frå Bibelen, men frå teologien.

Før heitte det òg trieining.

Bloduttredelse er det at blod «trer» (altså går) ut i vevet og kanskje blir synleg, som blåmerke. Det «trer» altså ikkje heilt ut!

Nynorsk brukar sjeldan verbet å tre, og å trø blir ikkje nytta i overført tyding. Ein må difor vurdera samanhengen og til dømes skilja mellom dei overlappande fenomena blåmerke på leggen og bløding i leggmuskelen. Ordet blåmerke kan godt brukast meir der ein ikkje treng presisering (på line med engelsk bruising).

Før nytta ein òg uttrykket underløpet blod i bokmål, og å vera blodunderløpet. Adjektivet blodlaupen har funnest i nynorsk, men har vore lite brukt.

Tradisjonelt kan bloduttredelse heita blodmelte og daudblod i nynorsk og mange dialektar. Blodmelta er dessutan eit verb (i uttrykk som å blodmelta seg). Orda står i Audun Øyris Medisinsk ordbok, men verkar nok for kraftige for mange. Dei har dessutan forsvunne frå Nynorskordboka.

Dersom ikkje noko av det nemnde høver, kan det kanskje vera freistande å skriva hematom eller noko anna lærd, flott og framandt. Men bløding under huda er meir lesarvenleg (merk at indre bløding er eit vidare omgrep).

Somme mistyder bokmålsordet, sløyfar ein -t- (*blodutredning) og omset til *blodutreiing. Det er heilt meiningslaust.

Bokmål og nynorsk er målformer (eller helst beint fram skriftmål/skriftspråk). Målføre bør berre brukast om dialektar.

I vanlege ordbøker i dag er målform forklart som ‘språknormal, skriftnormal’. I Bokmålsordboka står dømet «bokmål og nynorsk er jamstilte målformer i alle offentlige organer». Målføre er på si side forklart som ‘dialekt’. Det er særleg nytta om dialektar i tradisjonell form.

Det finst berre to målformer i Noreg i dag, nemleg bokmål og nynorsk, men mange målføre. I stillingslysingar kan det vera rett å krevja at søkjaren meistrar begge målformer, men det er vel mykje forlangt at ein skal kunna dei norske målføra.

No skal det ikkje stikkast under stol at ordbruken varierte før òg. Målføre har faktisk hatt vidare tyding før og femnt om både ‘språkvariant’, ‘målføring’ og ‘mæle’. Men skiljet som er streka opp ovanfor, må seiast å vera uttrykk for offisiell målbruk no.

Konto er eit hankjønnsord som trygt kan bøyast på vanleg måte i fleirtal: 

nynorsk: fleire kontoar – alle kontoane
bokmål: flere kontoer – alle kontoene 

Dette er den vanlegaste bøyinga, som gjerne har blitt tilrådd. Det er òg mogleg å bruke den opphavlege italienske fleirtalsendinga -i, slik:

nynorsk: fleire konti – alle kontiane
bokmål: flere konti – alle kontiene

Den er mest brukt i ubunden form (etter fleire ovanfor), der den ikkje kolliderer med den norske endinga. (Kontiane er nesten ikkje brukt på nynorsk.)

Saldo kan ikkje bøyast med i, men berre regelrett:

nynorsk: fleire saldoar – alle saldoane
bokmål: flere saldoer – alle saldoene

Forma saldi har funnest, og danske ordbøker nemner gjerne denne forma. Men allereie Norsk Riksmålsordbok frå 1947 gjev berre opp saldoer. 

Det finst forresten ingen regel som omfattar alle italienske lånord på -o- Til dømes kan risiko berre heita risikoar (bokmål risikoer) i ubunden form fleirtal. Ein må altså slå opp i ordboka om ein er i tvil.

Nei, det heiter speilegg på nynorsk. Ein må rekne dette som eit lån frå bokmål i skrift. Men spegel kan uttalast /speiel/, så i prinsippet kunne vi gjerne ha skrive spegelegg og sagt /speilegg/. Snigel kan uttalast /sniel/.

I gamle norske ord som spegel, snigel og tygel (gammalnorsk spegill, snigill og tygill) har vi ein fremre vokal (e eller i) etter g-en. Etter gammalnorsk tid vart dei fleste g-ar som stod føre slike vokalar, mjuka opp til j-lydar. I visse samanhengar kunne dei bli til i-ar eller falla heilt bort.

• spegill > spegjel > speiel
• snigill > snigjel > sniel 
• tygill > tygjel > tyel 

Det er heilt greitt, ja faktisk tilrådeleg, å uttale desse orda /speiel/, /sniel/ og /tyel/. Tykkjer du det er rart at det ikkje er fullt samsvar mellom skrift og tale, hjelper det å tenkje på bokmål, der orda speil og snegl blir skrivne ulikt og uttalt likt: [spæil] og [snæil].

I fleirtal heitte det speglar, sniglar og tyglar i gammalnorsk, slik det framleis gjer i nynorsk. Her er ingen fremre vokal, så g-en har halde seg. Det har han òg gjort i samansetningar med snigle-.

Samansetningar med spegel har ikkje forma spegle-, men spegel-. I uttalen skil ein knapt mellom /speiel-/ og /speil-/. Speilegg (laga etter tysk Spiegelei) er mykje yngre ord i norsk enn spegel.

Svaret er skjenkebevilling, som er det samme som skjenkeløyve (nynorsk også skjenkjeløyve).

bevilling = å gi lov/løyve/tillatelse
bevilgning = å gi (bevilge) penger 

På nynorsk heter bevilling løyve og bevilgning løyving (man løyver penger). På nynorsk kan løyve brukes om alle slags tillatelser, særlig tillatelser fra det offentlige. På bokmål brukes ordet i praksis bare om visse typer (som drosjeløyve). 

Huskeregel: I bevilg- og penger finner vi en g! I bevill- og tillatelse har vi dobbelt l.

På nettsidene våre finner du flere eksempler på ord som er til forveksling like.

Paparazzo var navnet på en innpåsliten pressefotograf i den italienske filmen La dolce vita fra 1960.

Paparazzi er en italiensk flertallsform. Den norske flertallsformen er paparazzoer (bokmål) og paparazzoar (nynorsk). Et annet ord for det samme er «snikfotograf». 

Z-ene uttales som i pizza, altså -tts-.

I tydinga ‘elastisk band el. snor’ er strikk berre hankjønnsord (strikken) i både nynorsk og bokmål.

Dette gjeld òg samansetjingar, som gummistrikk og hårstrikk.

Men i mange dialektar er strikk inkjekjønn, altså eit strikk (fleire stader uttalt strekk). Strikket er altså ikkje nokon grammatikalsk feil sjølv om forma ikkje finst i rettskrivinga. 

På bokmål kan det hete både veg og vei. Men uavhengig av valget må dere skrive Statens vegvesen, for det er et navn som er fastsatt i den formen. Dere må også holde dere til den vedtatte skrivemåten av det enkelte veinavnet.

Bortsett fra i navn kan vi altså velge fritt mellom veg/vei. Det er med andre ord tillatt å blande veg i navn med vei ellers.

Skriftspråknøytrale navn

Statens vegvesen (kortform: Vegvesenet) er en felles navneform for bokmål og nynorsk. Skulle institusjonen ha hett Statens veivesen på bokmål, måtte den ha hett Statens vegvesen på nynorsk. Det ville vært mindre praktisk. Et parallelt eksempel fra statlig sektor er ordet høgskole. Heter det Høgskolen i …, trengs ikke særskilte navneformer for bokmål og nynorsk.

På grensa mellom egennavn og fellesnavn står lovtitler. Det heter f.eks. lov om vegtrafikk, med den offisielle korttittelen vegtrafikkloven. Det er mest praktisk å behandle dette som egennavn, det vil si å la dem stå uendret.

Samferdselsmyndighetene og utdanningsmyndighetene har gjerne brukt veg og høgskole ellers også. I vegtrafikkloven blir formen veg brukt konsekvent. Også dette bunner i et gammelt ønske om å bruke former som er mest mulig landsgyldige og felles for bokmål og nynorsk. Det ser ut til at dette ønsket ikke er like sterkt i etatene lenger, og Språkrådet blir ofte spurt om fellesformene bør forlates. Det enkleste svaret er at det er mulig, men ikke nødvendig.

Veier og veger i kommunene

Etter stedsnavnloven er det kommunene som gjør vedtak om navn på gater og veger. Før et vedtak gjøres, skal Språkrådet gi en navnefaglig tilråding om navneforslaget og skrivemåten av navnet. Når vi omtaler navn på bestemte gater og veger, må vi være oppmerksomme på at kommunene oftest har bestemt seg for én navneform, enten -gata eller -gaten, -vegen eller -veien.

For eksempel skal det hete Trondheimsveien om vegen i Oslo med det navnet. I Elverum kommune finnes det en veg som heter Trondheimsvegen. Slike vedtatte navneformer må en holde seg til uansett hvilken form en selv bruker, og uavhengig om en skriver bokmål eller nynorsk.

Veg kan stå for /vei/ og /veg/

Det finnes et språkhistorisk grunnlag for å se det som i overskriften: Skrivemåten vei dekker bare uttalen /vei/, mens veg på bokmål dekker både /veg/ med hard g og den vokaliserte varianten /vei/. /Dei/ og /mei/ skrives jo deg og meg. Men når vei nå engang fins i rettskrivningen (i motsetning til jei og mei), kan det selvsagt være vanskelig å se det slik.

Dette gjelder bokmål, der det er valgfrihet. På nynorsk heter det bare veg. (Alle vegnavn i nynorskområder har skrivemåten -veg.)

Mange dialekter har fått -ei- på et annet sted i bøyningen: Bestemt form entall vegen har i uttalen for lenge siden blitt til vegjen og senere veien. Det er den fremre vokalen etter g-en (i dette tilfelletvokalen e) som har myknet g-en historisk, slik: -ege- > -egje- > -eie-). /Ve:jen/ og /veien/ må regnes som likeverdige uttaleformer av skrivemåten vegen, også i nynorsk. 

I mange nynorskområder har veg endelsene -er og -ene i flertall, selv om det er et hankjønnsord. Da kan vi få uttaleformer som /veier/ og /veiene/. Men dette er helt utenfor nynorskrettskrivningen; der heter det vegar og vegane etter hovedregelen for hankjønnsord, og foran a må g leses som g etter vanlige regler for uttale av skrift. (Dialektuttale er en annen sak; i dialektene finner man alle kombinasjoner.) 

I Tanums store rettskrivningsordbok finn ein skrivemåtane uigur og uigurisk.

Dette er dei korrekte formene på norsk. Uigur skal bøyast slik:

Nynorsk: (ein) uigur – uiguren – (fleire) uigurar – (alle) uigurane

Bokmål: (en) uigur – uiguren – (flere) uigurer – (alle) uigurene

Uigurisk kan nyttast både som nasjonalitetsadjektiv og om språket.

Nei, det heiter eg lever, du lever, dei lever og så vidare.

Særskilt interesserte kan lese meir om bakgrunnen nedanfor.

Sterke og svake verb

Lever er presensforma til eit svakt verb. Svake verb har to stavingar i både presens og preteritum:

å leve – ²lever – levde 

Dette stemmer med dei fleste dialektane rundt i landet. Merk at lever i nynorsk tradisjonelt blir uttalt med tostavingstonelag (tonem 2), altså som ²bønner, ikkje som ¹bønder. (Tonema er markerte med heva tal.) Tonelaget i lever er altså det same som i infinitiv å ²leve.

Sterke verb har på nynorsk éi staving både i presens og preteritum:

å lese – les – las
å ete – et – åt 

Bokmål har ingen skilnad i presens i skrift. Presens har to stavingar anten verbet er svakt eller sterkt:

å lever – ¹lever – levde
å lese – ¹leser – leste
å lete – ¹eter – åt

Himmel heter himmelen i bestemt form entall på både bokmål og nynorsk.

I eldre tekster og i poesi kan man også finne himlen, og det er ikke uvanlig å uttale det slik. Den vanligste uttaleformen er nok en variant av /himmeln/.

Hele bøyningen er slik:

bokmål: en himmel – himmelen – himler – himlene

nynorsk: ein himmel – himmelen – himlar – himlane

Hvis du trenger tostavingsformen for å få versemålet til å stemme i f.eks. en sangtekst, kan du skrive him'len. Da er det på en måte innenfor rettskrivningen. Men i sakprosa (som skal følge rettskrivningen) må du skrive himmelen. 

Ordene bøyes slik som nedenfor.

Skråstreken står for valgfrihet, B står for bokmål og N for nynorsk.

Kvantum går nøyaktig som faktum.

B
et faktum – faktumet
flere fakta – alle faktaene

N
eit faktum – faktumet
fleire fakta – alle faktaa / fleire faktum – alle faktuma

Sammensetningsformen er fakta-.

Mange um-ord har en egen «latinsk» flertallsstamme som slutter på -a i stedet for -um (flere fakta). Bare i nynorsk kan man valgfritt fortsette med um-stammen i flertall. Ordet blir da et helt regelrett intetkjønnsord på linje med (flere) hus – (alle) husa.

Se mer om fakta under «Aktuelt ord».

B
et medium – mediet
flere medier – alle mediene / alle media

N
eit medium – mediet
fleire medium – alle media 

Som medium bøyes også alle sammensetninger med ordet, for eksempel massemedium.

Merk at sammensetningsformen er medie-, for eksempel mediebedrift, medielinja.

Ord på -ium har ikke den latinske flertallsstammen -a. De bøyes som vanlige intetkjønnsord i flertall når -um er sløyfet. Der vi finner -a, som i alle media, er det en radikal bokmålsform vi har for oss (på linje med husa). Bare i radikalt bokmål og i nynorsk kan man skrive «i media er det slik og slik», ellers heter det «i mediene».

Ord på -ium og -eum (som museum) mister -ium også i bestemt form entall (museet). I bokmål hører -ium/-eum altså bare til i ubestemt entall, det som er oppslagsformen i ordboka.  I nynorsk derimot kommer -ium/-eum inn igjen i ubestemt form flertall. (Intetkjønnsord har alltid identisk form i ubestemt form entall og flertall i nynorsk, jf. eit hus – fleire hus.)

Bruk i alle fall ikkje einkvar eller eitkvart. Einkvar finst ikkje i nynorsk i denne tydinga, og eitkvart tyder noko heilt anna.

Der du ville ha brukt enhver og ethvert på bokmål, må du velje mellom desse orda og uttrykka:

alle
kvar (einaste)
kvar og ein
kven som helst

Her er noko for kvar smak (altså ikkje *einkvar) til kvar tid (ikkje *eikvar).

Einkvan/eitkvart er noko anna!

Det er noko som heiter einkvan, men det betyr noko heilt anna, nemleg ‘ein eller annan’. Eitkvart = ‘eit eller anna’ og eikor = ‘ei eller anna’. (Somme stader har ein rett nok sagt einkvar for einkvan, men ein bør ikkje bruka den forma i skriftmålet.)

Nokon (og) kvar, ikkje nokon og einkvar

Noen og enhver bør du helst ikkje skriva på bokmål heller. Her har vi nok ei gammal samanblanding med alle og enhver. Det heiter helst noen hver eller noen og hver. På nynorsk: nokon kvar eller nokon og kvar.

Den tradisjonelle leseuttalen er /mean/ og /sian/. 

Dei fleste d-ar mellom vokalar og til slutt i ord etter vokal er stumme. Dette gjeld vel å merke gamle norske ord, ikkje importord. 

I gammalnorsk hadde desse orda stungen d (uttalt som th i engelsk the). Det er mange hundre år sidan dei stungne d-ane fall bort i norsk. Dei overlevde berre – og då i form av vanleg d – på delar av Nord-Vestlandet. (Vi ser her bort frå bokmål og spreidde ord i ymse dialektar.) 

Når folk som ikkje er sunnmøringar eller nordfjordingar, les ord som med, medan, sidan, sida, tida og nedanfor med hard d på nynorsk, må det reknast som skriftuttale, og det har ikkje vore tilrådd.

I mange dialektar har n-en òg falle bort (slik at det heiter /mea/ og /sia/), men ein plar ta med n-en når ein les nynorsk høgt. Det finst elles mange fleire meir særmerkte dialektformer, som til dømes /sea/, /sio/ og /mende/.

Medan har synonyma mens (som i bokmål) og dessutan kortvarianten med /me/, som var meir utbreidd enn medan på Ivar Aasen si tid. 

Hugs at det heiter ved sida av, uttalt ve sia a(v) utan n til slutt! Dette uttrykket har ingenting med adverbet sidan å gjera. Sida /sia/ er her bunden form av ei side /ei sie/.

Det heiter kolli i eintal òg.

Det er eit inkjekjønnsord på både nynorsk og bokmål.

Bøyinga er slik:

nynorsk: (eit) kolli – (dette) kolliet – (fleire) kolli – (alle) kollia
bokmål: (et) kolli – (dette) kolliet – (flere) kolli/kollier – (alle) kollia/kolliene

Ordet kjem frå italiensk og er eigentleg fleirtal av collo ‘pakke’ (med den tidlegare tydinga ‘nakkebør’).

Eintal kolli har vi hatt heilt sidan 1800-talet, men i somme miljø har ein nok brukt kollo.

Grunnen til at fleirtalsforma vart til eintalsform i norsk, er truleg at dei som handterte gods, oftare snakka om pakkane i fleirtal. Eit liknande fenomen kjenner vi frå engelske lånord som til dømes drops, tips, tanks, pins, kaps og kjeks (jf. cakes) – her er fleirtals-s-en bakt inn i norsk eintal.

Det stemmer at verbet bøyes å dette – detter – datt – har dettet på bokmål. På nynorsk heter det å dette/detta – dett – datt – har dotte.

Se artikkelen dette i Bokmålsordboka og Nynorskordboka.

Bokmålsformen dettet kan virke litt pussig, men den er ganske regelrett. Noen eksempler fra den samme gruppa av sterke verb:

Oslomål: smetti, detti, spretti, verpi
Bokmål: smettet, dettet, sprettet, verpet
Nynorsk: smotte, dotte, sprotte, vorpe

I oslomål og bokmål finner vi altså ofte vokalen fra infinitivsformen igjen i partisippformen. Men den kan også ha blitt til u i partisipp i bokmål:

Oslomål: sprekki, stikki
Bokmål: sprukket, stukket
Nynorsk: sprukke, stukke

Dottet datt ut

Partisippformen dottet er faktisk med i enkelte litt eldre ordbøker over bokmål/riksmål. I Norsk rettskrivningsordbok (1940) er den med i tillegg til dettet. Men dottet står i rund parentes, noe som ifølge forordet i ordboka markerer at formen er valgfri, og i tillegg at den likevel «passer mindre bra enn den andre i den sammenheng den står». I Norsk Riksmålsordbok (1937) bøyes verbet dette – datt – dettet, men i tillegg er formen dottet ført opp med merknaden «folkelig».

Det vanligste i dialektene er har dotte/dotti (mest med å-uttale) og døtte/døtti.

Formene som gjorde at dette datt mellom to stoler

I konservativt bokmål regnes hele ordet som «familiært», enda det er et helt grunnleggende ord i de fleste norske dialekter (se naob.no). Det kan hende at nettopp de uvante partisippformene dettet og dottet (som begge er svært sjeldne i norsk talemål) har vært med på å ødelegge for bruken av hele ordet i skrift. I nynorsk har det aldri vært noen restriksjoner hverken mot ordet eller noen former av det. I islandsk er det også et fullverdig ord, brukt helt seriøst av høy og lav i hundrevis av år, akkurat som i gammelnorsk. 

Bestselger er den korrekte formen ifølge offisiell rettskrivning. Når vi først skriver selger og ikke seller, er det praktisk å skrive bestselger også. Det er nokså vanlig å uttale selger og -selger (som i bestselger) likt.

Det kan være interessant å se litt nærmere på bakgrunnen for g-en i selge.

Å /selle/

I Norsk uttaleordbok (1969) fører Bjarne Berulfsen bare opp uttaleformen /selle/ av verbet selge, mens avledningene selgelig og selger har begge uttalevariantene.

Denne ordboka viser gjengs «dannet dagligtale» i samtida. Ivar Alnæs har i sin uttaleordbok fra 1925 (som speiler en Oslo-basert riksmålsnorm), de samme opplysningene.

Rettskrivningshistorien

Verbene selge og velge har en del felles. I gammelnorsk het det selja og velja. Skrivemåten med -g- har vi fra dansk. Uttalen med g er historisk sett skriftuttale, og den er nok vanligere i dag i velge enn i selge. Det har alltid vært vanlig å si /selle/ på bokmål.

Fra 1938 hadde bokmål faktisk den valgfrie skrivemåten å selle, men den slo ikke an og ble redusert til sideform i 1959. Den ble fjernet helt i 1981. De tilhørende fortidsformene var sol(l)te og sol(l)t.

Velje med -j- var sideform i bokmål fra 1938 til 1959, med fortid valte som hovedform fra 1938 til 1959 og som sideform til 1981. Siden har g-ene rådd grunnen.

Nynorsk, svensk og dansk

I nynorsk heter det å selje eller selja og ein seljar. Det gir bestseljar, ikke ulikt bästsäljare, som har vunnet fram i Sverige. Mens vi har tatt vare på g-en i bokmål, bruker danskene formen bestseller (sjelden bedstsælger). Men merk at de faktisk uttaler -sælger og -seller ulikt (g-en blir uttalt j), slik at de har bedre grunnlag for to ulike skrivemåter.

Du har lov, men du bør helst la vere. Vi har fått mange reaksjonar på bruken av uttrykket, og det finst gode og meir nyanserte alternativ som du gjerne kan velje i staden.

Enn så lenge er ei direkte omsetjing (eit omsetjingslån) frå svensk än så länge. Det kom for alvor inn i norsk i 1980-åra, og har etter kvart fått stor utbreiing, ikkje minst i avisspråket.

På nynorsk er det særleg verdt å nemne til no og førebels. På bokmål har vi til nå, foreløpig og hittil og inntil videre. (Bruk gjerne det enkle og greie til no/nå så langt det høver.)

I nektingar fungerer ofte enno (ikkje) best. Når det gjeld noko som held fram, er framleis (og bokmål fremdeles) gode alternativ. Av og til gjev førebels berre (bokmål foreløpig bare) den rette nyansen. Når ein verkeleg skal la det henge i lufta kor uvisst noko er, kan ein framleis seia så lenge det varer. (Ein nokså ny skikk er å bruke fortsatt i staden for alle dei andre orda. I nynorsk er dét direkte gale.)

Grafane nedanfor viser relativ frekvens over tid for ein del av dei nemnde uttrykka i tekstressursane til Nasjonalbiblioteket (avissøk).

Grafen til «enn så lenge» ser slak ut ovanfor, men isolert ser han slik ut:

Det er valfritt. Ålmenn er det mest tradisjonelle.

Frå 1. august 2012 gjeld det nye rettskrivingsreglar for nynorsk, og etter dei er ålmenn og allmenn jamstilte former. Då kan ein altså velje fritt mellom dei. Merk at vi sløyfar ein -n i inkjekjønn: ålment eller allment. I bunden form og fleirtal heiter det anten ålmenne eller allmenne.

Hald deg helst til anten å eller a gjennomført i grunnordet og samansetningane: ålmennfag/allmennfag, ålmennmedisin/allmennmedisin osv. Bruker du fyrst å her, bør du òg skrive å i ålmente (om folket i det heile, publikum). Elles kan du bruke allmente. Hugs to l-ar når du brukar a!

Formene med å er dei eldste formene i nynorsk. I mange år har dei vore sideformer og stått i skarpe klammer i ordbøkene, altså slik: allmenn [ålmenn]. Ålmente stod ikkje i klammer.

Nokre ord finn vi knapt med anna enn ål- i nynorsk, som ålsvart og ålblaut. Tydinga til ål- her er ‘heil-’.

Bokmål

På bokmål har ein berre éi form å halde seg til: allmenn – altså med to l-ar og to n-ar. Almen er i dag berre bunden form eintal av en alm.

Det enkle svaret er:

Barnet/ungen dier (= suger).
Mora ammer (= gir bryst, gir suge, gir die).

Å die er da det samme som å bli ammet (passiv).

I noen ordbøker står det også at mor dier barnet, men det er mindre brukt og regnes gjerne som uheldig. Det er likevel riktig å si at mor gir die (av gir å die). Diegivning er et gammelt ord i dansk og i norsk skriftmål.

Die er et gammelt germansk verb som er i slekt med gresk thele ‘brystvorte’. Til oss har dette verbet kommet fra dansk skrift og dansk-norsk talemål i eldre tid. Det beslektede svenske dägga er både die og gi die, jf. også sammensetningen däggdjur (dansk og norsk: pattedyr, klassisk nynorsk: spendyr, sògdyr). 

Mer trenger du kanskje ikke å vite om amming og diing. Men hvis du vil vite mer om andre norske ord og uttrykk for disse handlingene, kan du lese videre. Noen av disse andre ordene er tatt opp i Bibelen, der morsmelk omtales flere steder. Vi avslutter med en titt på den skiftende ordbruken i norsk bibelspråk de siste hundre årene.

Andre ord i norsk folkemål

Det å suge bryst har stort sett hett noe helt annet enn å die rundt omkring i norske dialekter. Det mest sentrale ordet på området er rett og slett

å suge (= die)

Det er fremdeles vanlig å snakke om at barn og dyreunger suger. Det er naturlig og greit, og det brukes fremdeles i fagspråket. (Å suge bryst er en måte å spise eller drikke på, og stadig oftere hører man å spise om å suge bryst. Men man kan ikke skifte suge (bryst) systematisk ut med de flertydige ordene spise/drikke.) 

Å suge er et sterkt verb i de fleste tradisjonelle dialekter (presens syg, preteritum saug), og mange av de sterke verbene hører til grunnstammen i ordforrådet. Noen av dem har svake parverb. Suge har hatt parverbet 

å søygje (= amme), 

altså å la suge. Men dette verbet var uvanlig allerede for hundre år siden. 

I nyere tid har det vært vanligere å si 

å gi suge (= amme), av å gi å suge,

men det er sjelden man ser det på trykk i dag. Å la suge brukes en del, men det er et litt snevrere begrep. (I gi suge og gi die oppfattes suge og die nærmest som substantiv.)

Alle disse ordene/uttrykkene har blitt brukt om både dyr og mennesker. Om mennesker brukes dessuten fremdeles:

å gi bryst (= amme) og å legge barnet til/på brystet

Dette uttrykket er både nøytralt og krystallklart, gammelt og moderne. Videre har vi verbalsubstantivet brystgiving. Motstykket er å få bryst (laget etter gi bryst) og å ta brystet.

(Det er ikke umulig å skrive gi melk, men det bærer preg av omskrivning i denne sammenhengen. Det brukes helst om ytelse – det at et dyr kan melkes.) 

Ganske stilistisk markert er paret

å patte (= die) og å gi patte

Det lydmalende verbet å patte er godt kjent og nærmest selvforklarende. Substantivet patte er gammelt i mange dialekter helt sør i landet, men det har vært mye mer sentralt og vanlig i dansk, som mangler ordet spene (jf. ordet pattedyr). I østlandsmål har pappe vært det vanlige ordet for spene/patte. Noen få steder brukes i stedet tatte om spene. Men tatte er først og fremst det mest utbredte uformelle ordet for kvinnebryst. Eller rettere sagt: var. Nå har pupp tatt helt over både i dialekter og normalmål.

Verbet amme var heller ikke mye brukt i dialektene før, i alle fall ikke om det dyr driver med (ammeku er et nyere ord). Før ble det særlig brukt om det at en amme (altså en annen kvinne enn mor) gir bryst. (Man har tidligere skilt mellom morsmelk og ammemelk.)

Noen dykk i bibelsk morsmelk for spesielt interesserte

I bibeloversettelsen fra 1978/1985 ble det lagt vekt på naturlig norsk språkføring, og på noen punkter gikk endringene derfor i retning tradisjonelt norsk folkemål. De første tre knippene med sitater er eksempler på det. Her ser vi justering fra (GI) DIE til SUGE eller GI BRYST på bokmål:

Klag 4,3:

Endog sjakaler rekker bryst, GIR sine unger DIE (1930 bokmål)
Selv sjakaler holder juret fram, så ungene får SUGE (1978/85 bokmål)
Selv sjakaler holder spenene fram, de lar ungene SUGE (2011 bokmål)

Jamvel sjakalar held fram juret, so ungane fær SUGA (1938 nynorsk)
Jamvel sjakalar held juret fram, så ungane får SUGA (1978/85 nynorsk)
Jamvel sjakalar held spenane fram, dei lèt ungane SUGA (2011 nynorsk)

Jes 66,11:

Så skal I få DIE og mettes av hennes husvalende bryst, suge og glede eder ved hennes store herlighet (1930 bokmål)
Så skal dere SUGE og bli mette ved hennes barm som gir trøst, ja, dere skal drikke og glede dere ved hennes herlige bryst (1978/85 bokmål)
Så skal dere SUGE og bli mette ved hennes trøstende bryst, dere skal drikke og nyte hennes herlige brystvorter (2011 bokmål)

So skal de få SUGA og mettast av hennar hugsvalande barm, de skal få drikka og kveikjast av hennar herlege rikdom (1938 nynorsk)
Så skal de SUGA og mettast ved hennar trøystefulle barm, ja, drikka og gleda dykk ved hennar herlege bryst (1978/85 nynorsk)
Så skal de SUGA og bli mette ved hennar trøystande bryst, de skal drikka og gleda dykk ved hennar herlege bryst (1938 nynorsk)

Matt 24,19; Mark 13,7; Luk 21,23:

Ve de fruktsommelige og dem som GIR DIE, i de dager! (1930 bokmål)
Stakkars dem som venter barn og dem som GIR BRYST i de dager! (1978/85 bokmål)
Ve dem som venter barn og dem som GIR BRYST i de dager!  (2011 bokmål)

Stakkars dei som gjeng med barn eller GJEV BRJOST, i dei dagane! (1938 nynorsk)
Stakkars dei som ventar barn og dei som GJEV BRYST i dei dagane! (1978/85 nynorsk)
Ve dei som ventar barn og dei som GJEV BRYST i dei dagane! (2011 nynorsk)

En del endringer ble reversert i 2011, og dessuten kom ordene amme og die for første gang inn i nynorskoversettelsen, riktignok uten noen tydelig plan. Her er fire knipper med eksempler:

1 Mos 21,7

Hvem skulde vel ha sagt til Abraham at Sara GIR barn Å DIE? (1930 bokmål)
Hvem skulde vel ha sagt til Abraham at Sara GIR barn Å DIE? (1978/85 bokmål)
Hvem kunne sagt til Abraham at Sara skulle AMME barn! (2011 bokmål)

Kven skulde vel sagt det til Abraham at Sara skulde LEGGJA eit barn til BRJOSTET? (1938 nynorsk)
Kven skulle ha sagt til Abraham: Sara skal GJE småborn BRYST! (1978/85 nynorsk)
Kven skulle vel sagt til Abraham at Sara skulle få barn å AMMA! (2011 nynorsk)

Jes 49,15

Glemmer vel en kvinne sitt DIENDE barn, så hun ikke forbarmer sig over sitt livs sønn? (1930 bokmål)
Kan en kvinne glemme sitt DIENDE barn og ikke ha ømhet for sønnen hun fødte? (1978/85 bokmål)
Kan en kvinne glemme sitt DIENDE barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar? (2011 bokmål)

Gløymer vel ei kvinna SOGBARNET sitt, so ho ikkje miskunnar den ho bar under hjarta? (1938 nynorsk)
Gløymer vel ei kvinne BRYSTBARNET sitt, har ho ikkje medkjensle med den son ho fødde? (1978/85 nynorsk)
Kan ei kvinne gløyma sitt DIANDE barn, ei omsorgsfull mor det barnet ho bar? (2011 nynorsk)

(Ellers brukes helst spedbarn i begge målformene.)

Luk 11,27:

Salig er det liv som bar dig, og det bryst som du DIET (1930 bokmål)
Salig er det morsliv som bar deg og det bryst du DIET (1978/85 bokmål)
Salig er det morsliv som bar deg, og brystene som du DIET (2011 bokmål)

Sælt det livet som bar deg, og det brjostet du SAUG! (1938 nynorsk)
Sælt er det morslivet som bar deg, og det bryst som du SAUG. (1978/85 nynorsk)
Sælt er det morsliv som bar deg, og brysta som du DIA (2011 nynorsk)

Luk 23,29

For se, de dager skal komme da de skal si: Salige er de ufruktbare og det liv som ikke fødte, og det bryst som ikke GAV DIE. (1930 bokmål)
For det kommer dager da folk skal si: Lykkelige er de barnløse, de kvinner som ikke føder og ikke GIR BRYST! (1978/85 bokmål)
For det kommer dager da folk skal si: ‘Lykkelige er de barnløse, de morsliv som ikke fødte, og de bryst som ikke GA DIE!’ (2011 bokmål)

For det kjem dagar då dei skal segja: Sæle dei barnlause! Sælt det livet som aldri hev født, og det brjostet som aldri GAV SUGA! (1938 nynorsk)
For det kjem dagar då folk skal seia: Lukkelege er dei barnlause, dei kvinner som ikkje føder og ikkje GJEV BRYST! (1978/85 nynorsk)
For det kjem dagar då folk skal seia: ‘Lukkelege er dei barnlause, dei morsliv som ikkje har fødd, og dei bryst som ikkje har GJEVE DIE! (2011 nynorsk)

Etter rettskrivningen heter det søstera (eller søsteren) i bestemt form entall. I flertall blir det derimot sammendraging: søstre(r)– søstrene.

Det samme gjelder datter, altså:

søstera, men søstrene
dattera, men døtrene

(Regelen er den samme i nynorsk.)

Men i andre ord på -er og i ord på -el og -en forsvinner e-en i bestemt form entall når vi velger a-bøyning:

huldra (eller hulderen)
setra (eller seteren)
skuldra (eller skulderen)
aksla (eller akselen)
frøkna (eller frøkenen) osv.

Vi kjenner ikkje detaljane i arbeidet med bibelomsetjingane, så vi kan ikkje gje noko fullgodt svar. Stenka vart godkjent i nynorsk i 1984, men du har rett i at det kjem frå bokmål. Det har vore fint lite nytta i nynorsk før, for å stenke har heitt å skvetta eller skvette i alle dialektar som nynorsken byggjer på, nett som et stenk har heitt ein skvett.

Skvetta er konsekvent nytta i tidlegare bibelomsetjingar til nynorsk og står framleis tjue gonger i den nye omsetjinga frå 2011. Slik er utviklinga:

bokmål sprenge (omsetjinga frå 1930)
nynorsk skvetta (omsetjinga frå 1938)

> bokmål stenke (omsetjinga frå 1978)

> bokmål stenke/skvette (omsetjinga frå 2011)
> nynorsk stenka/skvetta (omsetjinga frå 2011)

Skvette har altså kome inn i bokmål samtidig som stenka har kome inn i nynorsk. Med eitt unnatak (Esekiel 43,18) er det samsvar mellom målformene. Men samsvaret manglar grunnlag i nynorsktradisjonen. 

To ulike ord i sjølve Bibelen

Vekslinga mellom stenking og skvetting er rett nok ikkje heilt tilfeldig; ho svarar nokolunde til eit skilje i grunnteksten mellom to ulike hebraiske ord.

Men dette skiljet er ikkje så viktig at det er reflektert i alle omsetjingar til nærskylde språk. Engelske biblar har stort sett sprinkle utan omsyn til samanhengen, og tyske har sprengen. Både i eldre og nyare danske omsetjingar kan vi finna stænke brukt utan skil. Kor som er, handlar det om rituell skvetting av blod, olje eller vatn.

I dei danske omsetjingane som skil mellom verba, ser det ut til at stænke er nytta om lag der dei norske har skvetta, og sprænge der dei norske har no har stenka. Det er litt pussig med tanke på at norsk stenking har rot i dansk.

Merk elles at ein ikkje automatisk skal bruka ulike ord i ei omsetjing der kjeldeteksten har ulike ord. Det avgjerande er om målspråket (det ein omset til) til vanleg skil på same måte som kjeldespråket gjer. Ein innfører ikkje variasjon berre fordi det er teknisk mogleg.

Stenking i dansk og norsk

Stenke har same rot som norrønt støkkva, men det kjem ikkje av støkkva, slik somme ordbøker hevdar. Støkkva vart til støkkja, som ikkje blir nytta om væske som skvett. Til det har vi nettopp verbet å skvetta.

I dansk er skvætte mykje mindre brukt om skvettande væske; til dømes er å skvetta vatn på gåsa = at slå vand på en gås. I Knud Leems samling av norske dialektord frå 1700-talet måtte skvette forklarast for danskspråklege lesarar, slik:

I Nynorsk etymologisk ordbok frå 1919 (med forklaring på riksmål) måtte ordet skvetta framleis forklarast med stænke:

Brot med nynorsk bibelmål

Dansksprega ord og former i norsk har alltid vore rekna som finare eller meir høgtidlege enn tilsvarande norske. Noko av meininga med nynorsken, og ikkje minst med dei tidlegare bibelomsetjingane, har vore å setja dette systemet ut av spel. Dersom motivet for innføring av stenking er stilistisk, er det eit tydeleg brot med tidlegare bibelomsetjing til nynorsk. Det å innføra stenking om ei viss form for skvetting i den nynorske bibelteksten har om lag same stilistiske verknad som innføring av *spising om ei viss form for eting. Eit liknande grep er innføringa av klipper i nynorskbibelen (for berg/fjell og andre namn på slike formasjonar som vi finn i norske stadnamn).

Vekslinga mellom stenking og skvetting i 2011-omsetjingane fylgjer ikkje nokon klår stilistisk logikk, så stilvekslinga (eller stilbrotet) er nok ikkje tilsikta. Det er truleg berre ein biverknad av freistnaden på å gje att eit skilje mellom to ulike ord i grunnteksten.

Å gjelde heter ganske enkelt har gjeldt i perfektum på bokmål. På nynorsk heter det har gjeldt eller har golde.

Bøyningen er altså slik i bokmål:

å gjelde – gjelder – gjaldt – har gjeldt

Merk at har gjeldet utelukkende er perfektum av et annet gjelde, som betyr ‘kastrere’!

Alt dette finner du i Bokmålsordboka.

Nynorsk

På nynorsk heter det (med e-infinitiv):

å gjelde – gjeld – galdt/gjaldt – har golde/gjeldt

De eldste formene er galdt – golde. Galdt er fremdeles en del brukt i dialektene, mens golde er sjeldnere og har vært ekstra utsatt fordi perfektum av dette ordet i det hele tatt er lite brukt. På gammelnorsk het det

at gjalda/gelda – geldr – galt – goldit

Men betydningen var ikke helt den samme som nå.

Se også Nynorskordboka.

Variantene er nå likestilte. Hverken er like riktig som verken. Hverken var ute av rettskrivningen mellom 1959 og 2005, og da festet varianten verken seg.

[Til de leserne som bare vil vite hva som er riktig: Svaret på det står ovenfor. Resten av teksten er for spesielt interesserte.] 

Hverken er den eldste formen, som vi har arvet fra skriftfellesskapet med dansk. Den ble erstattet helt av den lydrette formen verken i 1959, da også skrivemåtene valp, veps og virvle ble innført.

I 1959 ble selve ordet verken tillatt også i nynorsk ved siden av korkje (og dessuten valp og veps ved siden av kvelp og kvefs). Skrivemåtene med hv- kunne ikke komme på tale i nynorsk. De lydrette formene med v- bød seg fram som fellesformer for både bokmål og nynorsk.

Dette kan likne et steg på veien mot den svenske tilstanden, der den stumme h-en er fjernet i alle ord med eldre hv- (jf. de svenske spørreordene vem, vad, var). Men stort sett ble hv- (nynorsk kv-) bevart i de norske rettskrivningsendringene, både i spørreord og andre ord. (Merk forresten at hverken/verken ikke er et spørreord.)

Det har vært en vedvarende diskusjon om verken og hverken siden 1959, og den uoffisielle formen hverken fortsatte å hevde seg i bruk. I 2005 ble h-en igjen tatt inn i bokmålsrettskrivningen. Formene er nå likestilte, så Språkrådet anbefaler ikke den ene framfor den andre.

På nynorsk har auka røynd vore brukt ein del (sidan 2013).

Om ein vil, kan ein kombinere dette med aukerøynd- i samansetjing (t.d. aukerøyndbriller), men forkortinga AR er jo like god nynorsk som engelsk.

På bokmål brukar ein utvidet virkelighet, ved sida av forsterket virkelighet. (Det same tilhøvet finn ein i dansk, medan svensk helst har förstärkt verklighet.) Utvida røynd eller verkelegheit er såleis òg mogleg på nynorsk, men det er jo mindre fyndig og fleksibelt.

På islandsk heiter det viðbótarveruleiki, som kan omsetjast med tilleggsrøynd eller attåtrøynd, men det høver kanskje betre om det ekstralaget med informasjon som teknologien tilfører, enn om heile biletet/opplevinga/røynsla.

Avl er først og fremst (re)produksjon av nye individer (forplantning), mens al kan brukes om oppdrett i vid forstand (inkludert avl i den snevre betydningen).

Men bildet er mer sammensatt.

Avle

Verbet avle betyr 1 ‘dyrke’: avle poteter, heimavla tobakk, 2 ‘få avkom, gi liv’: avle barn og overført ‘skape, være opphav til’: vold avler vold.

I særnorsk tradisjon er avl (opprinnelig = ‘styrke, makt’) knyttet til a) forplantning og reproduksjon, snarere hos mennesker enn hos (andre) dyr,  og til b) markens grøde (derav avling, før gjerne også avle).

Ale

Verbet ale brukes mest med betydningen ‘fø opp, oppdrette, oppfostre’: ale opp kalver. I særnorsk tradisjon har det i tillegg dekket reproduksjon, altså produksjon av nye individer: hesteal osv.

Al er i utgangspunktet både produksjon og oppfostring av dyr. Det kan også bety ‘avkom’ (al etter et dyr). Men bruksområdet er blitt innsnevret. I dansk finnes ikke al, så avl og oppdrett dekker der det hele. I Etymologisk Ordbog over det norske og det danske Sprog (1903) står det:

Betydningen «opdrætning af husdyr» har avl fået derved at det har erstattet det gamle al, som endnu bruges i Norge, f. e. dansk hesteavl – norsk hesteal [...]. Det samme har fundet sted i Sverige [...]

Forskjell mellom språkene/målformene

Det gamle systemet for dyr kan framstilles slik:

Dansk: avl (men opdræt fyller ut på oppfostringssiden; al finnes ikke)
Særnorsk: al (men noe avl på reproduksjonssiden, og dessuten avl i flere andre betydninger)

Bokmål og nynorsk i dag står i en uklar mellomstilling når det gjelder fordelingen av ordene. Substantivene avl og avle har tapt terreng i planteriket (fruktavl og kornavl heter helst fruktdyrking og korndyrking, og resultatet er avling). Sammenhengen mellom avl og planlagt reproduksjon av dyr er blitt mer entydig, jamfør innavl, utavl og avlsarbeid. Systemet kan framstilles noenlunde slik:

Bokmål: avl om reproduksjon, avl/oppdrett om hele produksjonen, sjelden al, og da helst bare om oppfostringen
Nynorsk: avl om reproduksjon, al om oppfostringen eller hele produksjonen, nå oftere avl/oppdrett (som i bokmål)

I mange sammensetninger brukes avl ofte uten nyanse: feavl, husdyravl, svineavlslag, som i dansk. Særlig i tradisjonell nynorsk kommer i stedet al inn bildet. Al brukes ikke (lenger) spesifikt om reproduksjon, men f.eks. husdyral kan fremdeles dekke både produksjon og reproduksjon. Før hadde vi f.eks. Norsk sau- og geitalslag. Oppdrettslaks kunne i prinsippet like godt hett alelaks. 

Man kan i prinsippet skille mellom alsdyr/aledyr på den ene siden og avlsdyr på den andre slik at det første er ‘livdyr’ i motsetning til slaktedyr, mens avlsdyr er dyr som skal ha avkom.

Bøyning

Å avle bøyes slik:

avler – avlet/avla − har avlet/avla (bokmål)
avlar – avla − har avla (nynorsk)

Å ale bøyes

aler – alte – har alt (bokmål og nynorsk)
aler – alet – har alet (konservativt bokmål)
el – ol – har ale (konservativ nynorsk)

Nynorskvarianten el − ol − ale er nesten lik gammelnorsk, mens alet – alet (bokmål) følger et tradisjonelt dansk-norsk mønster. Begge disse variantene er lite brukt nå.

Risiko har regelrett hankjønnsbøying, risikoar, risikoane på nynorsk og risikoer, risikoene på bokmål, jf. rettskrivingsordbøkene. 

Det har vore den vanlege forma i over hundre år, sjå til dømes i Om Christiania Husforsikring (1866). Norsk Riksmålsordbok førte opp risikoer som den einaste fleirtalsforma i 1947.

Forma risiki, med endinga -i som i italiensk, er altså ikkje korrekt etter norsk rettskriving. På dansk kan det heite risici.

Noko vedtak om folk og språk på Pitcairn er ikkje gjort, men her er skrivemåtar som er i samsvar med tidlegare praksis i liknande tilfelle:

Innbyggjar:

• en pitcairner eller en pitkairner (bokmål)
• ein pitcairnar eller ein pitkairnar (nynorsk)

Språk:

• pitcairn eller pitkairn

Endå brukbarheit ikkje står i Nynorskordboka, kan det brukast på nynorsk når det ikkje høver med adjektiv som brukande og brukarvenleg. I visse samanhengar er ordet brukarvenleg eller brukarvenlegheit. Usability testing blir gjerne omsett med brukartesting.

På nynorsk brukar ein som kjent sjeldnare abstrakte substantiv enn i bokmål, og særleg når substantivet endar på -heit eller -else. For adjektivet brukbar har ein dessutan nytta å vera brukande, brukeleg e.l.

I staden for å skrive om t.d. abstrakte substantivs brukbarheit skriv ein såleis heller om kor brukande dei er eller kor mykje gagn det er i dei – eller beint fram om dei duger.

Brukarvenleg

Eit nærsynonym for brukbarhet på bokmål er brukervennlighet. Brukarvenlegheit kan òg nyttast på nynorsk når ein ikkje kan greie seg med adjektivet brukarvenleg (jf. termbasen Snorre). Men det finst òg noko som heiter brukervennlighetstesting (dansk brugervenlighedsafprøvning, svensk användbarhetstestning), som skal vera det same som usability testing. Det er ikkje så brukarvenleg at det gjer noko. På Wikipedia ser det ut til at brukartesting ofte kan brukast i staden. Statistisk sentralbyrå nemner òg funksjonalitetstest.

For utstede kan en bruke både skrive ut, ferde ut og utferde på nynorsk. Vi vil rå deg til å bruke utskrivingsdato for utstedelsesdato.

Noen spør om det ikke ligger noe mer autoritativt i utstedelse enn i det mer generelle utskriving, men oftest vitner dokumenttypen om hva som ligger i utskrivinga. Tre eksempler fra Magne Rommetveits synonymordbok Med andre ord (flere utgaver):

• det må utstedes en fullmakt > det må gjevast / skrivast ut ei fullmakt
• den under forsvarssjefen utstedte ordre > ordren som er send ut (pålagd) av forsvarssjefen
• obligasjoner som er utstedt av den norske stat > obligasjonar som staten har ferda (skrive) ut (marknadsført)

Karl Arne Utgård har i sin Juridisk og administrativ ordliste:

• utstede ihendehaverobligasjoner > skrive ut ihendehavarobligasjonar
• utstede fullmakt > skrive fullmakt
• utstedende myndighet > utskrivande styresmakt

På bokmål er utstede og utferdige delvis overlappende. Utferdige er i utgangspunktet det samme som ferde ut / utferde, men også for utferdige anbefaler Rommetveit og Utgård i noen tilfeller skrive ut og gi.

Det må være det ordet som på bokmål skrives avbaklig og på nynorsk avbakleg. Det stammer rett og slett fra norsk, og det har til nylig hatt stor geografisk utbredelse.

Ordet har vært relativt lite brukt i skrift, særlig i bokmål, så det høres nok stadig sjeldnere.

Avbaklig har to betydninger:

1 som ligger avsides, vanskelig til («bo på en avbaklig plass»)
2 tungvinn, vanskelig

Norsk Ordbok (Samlaget 1966–2015) viser noen av de mange dialektformene avbaklig er kjent i: