Nei, du kan trygt bruke i sin alminnelighet i alle tilfeller. Det kan regnes som et fast uttrykk.

I norsk foretrekkes gjerne refleksivpronomenet si/sin/sitt/sine der meningen ikke er til å misforstå.

Her er et godt eksempel hentet fra forordet til fjerde utgave av Finn-Erik Vinjes Moderne norsk (1987):

Den samme regelen gjelder uttrykket i sin helhet. Eksempel: «Han viet boka i sin helhet til emnet moderne norsk». Det er ikke direkte galt å skrive dens, men det er unødig stivt. Det er ingen grunn å velge dens/dets så lenge meningen vil bli oppfattet korrekt med sin. Meningen er altså «boka i sin helhet», ikke «han i sin helhet». Det forstår nok de fleste.

Et siste eksempel på mer eller mindre faste uttrykk med sin: «De overlot ham til sin skjebne.» I utgangspunktet viser sin til subjektet i setningen; med andre ord kan setningen analyseres slik at sin er knyttet til de. Men alle som kjenner uttrykket, forstår at det handler om skjebnen til objektet (ham). Man kan trygt skrive sin. 

Svaret er at DE har bygd SIN egen båt. 

Med utvidelse:

I hagen sin har de bygd sin egen båt.
De har bygd sin egen båt i hagen sin.

(Det er naturlig å sløyfe sin til slutt, siden det nesten er selvsagt at det ikke er i noen andres hage de har bygd båten.)

Utsagnet «De har bygd deres egen båt» er vanskelig å tolke som noe annet enn en feil. Det kan til nød bety noe så søkt som at «de» har bygd en båt for «dere» (altså for dem man sier setningen til), eller at de har bygd en båt for noen helt andre, altså et annet «de». Deres må altså tolkes på samme måte som vi tolker det i «Vi har bygd deres egen båt».

Her skiller norsk grammatikk seg fra dansk (deres egen) og engelsk (their own).

Vi kan ta for oss hele pronomenrekka på bokmål og nynorsk.

Bokmål

Entall
1. person: Jeg har bygd MIN egen båt.
2. person: Du har bygd DIN egen båt.
3. person: Han/hun har bygd SIN egen båt.

Flertall
1. person: Vi har bygd VÅR egen båt.
2. person: Dere har bygd DERES egen båt.
3. person: De har bygd SIN egen båt.

Nynorsk

Eintal
1. person: Eg har bygt MIN eigen båt.
2. person: Du har bygt DIN eigen båt.
3. person: Han/ho har bygt SIN eigen båt.

Fleirtal
1. person: Vi har bygt VÅR eigen båt.
2. person: De har bygt DYKKAR eigen båt. 
3. person: Dei har bygt SIN eigen båt.

Bygt kan heite bygd; det er valfrie former. Like eins kan de heite dokker, og då blir dykkar til DOKKAR.

Eksklusive kan bare forkortes ekskl., som i «ekskl. mva.». Det er helt parallelt med inkl.

Eks. står på sin side for både eksempel og eksemplar(er). (Ikke bruk ex. eller ekspl. for eksempel og eksemplar.)

Det skal forresten være punktum i alle vanlige forkortelser bortsett fra forkortelser for mynt, mål og vekt.

Sine viser tilbake til subjektet i setningen, som er eieren av det som står etter sine. I setningen «Noen setter syklene sine i kjelleren» viser sine til noen (det er disse noen sine sykler), og det er helt korrekt.

Regelen gjelder også for leddsetninger. «Andre har glemt» er oversetning (minus objekt), mens «hvordan syklene … ser ut»  er en leddsetning. I leddsetningen er syklene subjekt. Men syklene kan jo ikke være eiere av seg selv. Altså er sine feil her. Da må det hete deres.

Men vent! Dere i deres kan jo også i teorien vise til noen helt andre enn de nevnte andre (for eksempel de førstnevnte noen eller noen som ikke er nevnt i teksten). Jo, men da hjelper det ikke å sette inn sine; det må full omskrivning til.

Merk at dette er regler for korrekt skriftspråk. I mange dialekter brukes sin og sine mer, også for å vise fra en leddsetning til subjektet i en oversetning. Det kan være helt riktig talemålsgrammatikk. Bare søk på «vet (ikke) hvem faren sin er».

Det må være styggelse. Det er forklart med ‘stygg, ufyselig skapning, utyske, stygging’.

Dette er det tredje intetkjønnsordet på -else, etter det en professor i norsk i sin tid doserte på Blindern. Ikke fortell læreren din at det for alt vi vet, kan finnes flere.

Det tradisjonelle uttrykket er å ta skjeen/skeia i en annen hånd.

Se skje. Det handler om å prøve en ny framgangsmåte eller endre vanene sine. Ludvig Blix forteller i Gamle Lofoten:

Å ta skjeen i egen hånd kan være en sammenblanding med uttrykk som har andre objekt for verbet å ta, for eksempel saken. Hvis du søker på nb.no, finner du et over hundre år gammelt eksempel med skeen som vitner om slik sammenblanding.

Når Hamsun skriver i et brev til Bjørnson om «å ta Sagen i sin egen Haand», er det ikke redskapen skje som er byttet ut med sag – det er naturligvis dansk-norsk sag for sak. Å ta saken i sin egen hånd var vanligere før for å ta saken i egne hender.

Barneskje i egen hånd?

Siden det i barneoppdragelse absolutt gir mening å la barnet ta skjeen i sin egen hånd, kan vi ikke utelukke at det har oppstått et nytt uttrykk med sin egen logikk. Noen av treffene på nb.no handler om det å bli voksen og selvstendig, og der gir det mening. I andre sammenhenger vil vi ikke anbefale å bruke uttrykket med egen. Det står ikke i ordbøkene, enda vi på nettet finner nesten like mange eksempler på denne varianten. Avisene begynte forresten å skeie ut i denne retningen for alvor tidlig i 1980-åra.

Historiske varianter av den andre hånda

På dansk finner vi også tage skeen i den anden haand, og lignende varianter har vært vanlige i norsk litteratur. På svensk heter det ta skeden i vacker hand, og vakkerhanda ‘høgrehanda’ har også vært brukt på norsk, men kanskje ikke så mye i dette uttrykket. Steinar Schjøtt nevner det likevel i Dansk-norsk ordbok ved siden av blant annet taka staven i hi handi. A.O. Vinje skriver om at «Folk må taka Staven i den andre Haand».

I Norske Ordtak (Ivar Aasen) er det kverna som så å si tar skjeen i en annen hånd: Å gå fram på en ny måte heter der «taka seg eit anna tytefar» (tytene er de hardeste steinknutene i kvernsteinen).

Mange bruker nå gjerne å snu på flisa for å ta skjeen/skeia i en annen hånd, altså prøve en ny vri. Dette uttrykket kan du lese om under Å snu på flisa.

Ordtak skal helst brukes i sin faste form, og den desidert vanligste formen av dette ordtaket er «Kjært barn har mange navn».

Det kan likevel ikke kalles feil å sette «et» foran hvis det måtte passe i sammenhengen.

Ordtaket står i samlingen Almindelige danske Ordsproge av Peder Syv (1682), slik: Kiert barn gives mange navne. Vi ser at det må ha vært variasjon før i tida også.

Korrekt skrivemåte er Sjtokman.

Etter de transkripsjonsreglene som gjelder, er Sjtokman riktig skrivemåte i norsk. I engelsk er skrivemåten Shtokman vanlig, derfor ser vi ofte den også. 

Det er blitt innvendt mot skrivemåten Sjtokman at navnet opprinnelig er tysk, og det er jo riktig. Men norsk skrivemåte tar utgangspunkt i språket i det landet som personen tilhører, og ikke språket i det landet som familien i sin tid kom fra.

Det er ikke godt å si, men ei snippeske er i alle fall noe man før pakket løse skjortesnipper i når man skulle reise eller flytte. Vi har om ikke annet funnet en mulig kilde til spredning av uttrykket i Kirsten Brunvolls komedie for amatørteateret med tittelen På venteværelset (1935):

Merk at det ikke heter å pakke snippen eller å pakke snippsekken*, som mange skriver. Man skulle egentlig ventet skipssekken i sitatet ovenfor. Skipssekken har jo vært viktigere for mange enn snippeska, og uttrykket pakke skipssekken har vært brukt sporadisk i skrift i hele etterkrigstida, mest i den bokstavelige betydninga.

Men at snippeska er et virkelig fenomen, trenger man ikke tvile på, for det finnes bildebevis.

(*Ordet snippsekk er en nyere oppfinnelse som mange nå assosierer med det som tradisjonelt heter et knytte.)

Der stedsnavn i Finland har både en svensk og en finsk form, anbefaler Språkrådet å velge den svenske formen.

En bør altså skrive Esbo heller enn Espoo, Helsingfors heller enn Helsinki, Uleåborg heller enn Oulu osv.

At de svenske formene bør ha prioritet, er også nedfelt i Tanums store rettskrivningsordbok, der de er hovedoppslagsord, og i lista Utanlandske stadnamn på nettsidene våre.

Svensk er sidestilt med finsk som offisielt språk i Finland, men svensk er et mindretallsspråk som er under økende press. I sin tid gikk det ut en anbefaling fra Nordisk språksekretariat om at språknemndene i Norden burde tilrå de svenske formene av finske stedsnavn til bruk i skandinaviske språk. På et møte i Norsk språkråd i februar 2000 ble Helsingfors vedtatt som eneform.

Uttrykket se sitt snitt betyr opprinnelig å se en mulighet til å bruke et skjæreredskap. 

Snitt i uttrykket se sitt snitt kommer via lavtysk fra tysk schnitt. Dette substantivet er avledet av verbet schneiden, som betyr ‘å skjære’. 

Du kan lese mer om ordet i Ordbog over det danske Sprog (se under 6.2).

Ifølge Nynorsk etymologisk ordbok kan det være tale om lån fra et tysk uttrykk der Schnitt har betydd ‘vinning, fordel’ (jf. at ‘innhøsting, skurd, kornskjæring’ er en av betydningene av Schnitt). Utgangspunktet blir uansett det samme.

Schneiden har sitt motstykke i norsk snide. Det hjemlige motstykket til snitt er sned (med stum d). En nær slektning er snei ‘avskåret stykke’.

De to siste alternativene er korrekte, men bare innenfor hver sin målform! Slik er flertallsbøyningen i bokmål og nynorsk:

Bokmål: i sosiale medier 
Nynorsk: i sosiale medium 

Bokmål: i de sosiale mediene/media
Nynorsk:  i dei sosiale media

Endelses-a-en kan betraktes som et lån i seg selv eller som en norsk a-endelse. Hvis man ser det på den siste måten, går det inn i dette systemet:

flere medier – alle mediene/media
flere podier − alle podiene/podia
flere epler – alle eplene/epla
flere hus – alle husene/husa

Se også denne artikkelen om bøyning av medium.

Det er helt valgfritt.

Det er bare noen få sammensetninger som har obligatorisk frem-, som fremdeles, fremad og fremragende. Disse kan altså kombineres med bruk av fram ellers.

Ellers er det fritt fram/frem for både fram- og frem-: framdrift/fremdrift, framover/fremover, framskrive/fremskrive, framskynde/fremskynde, framtid/fremtid osv.

Det virker ryddigst om du velger den samme skrivemåten i de fleste vanlige sammensetninger, men det er ikke obligatorisk.

Fram har alltid vært den mest utbredte talemålsformen rundt omkring i dialektene. I bokmål er frem den eldste formen, men fram har lenge vært den vanligste, hvis vi ser bort fra sammensetningene, der bildet er mer broket.

Merk at -e- har sin rettmessige plass i bøyning og avledning av fram. Det heter bare fremre og fremst, også på nynorsk. Likeledes heter det bare å fremme (nynorsk også fremje).

I -slig og -elig er s og e rester av gamle genitivsendelser.

Suffikset -lig har samme opphav som substantivet lik, som i eldre tid kunne bety ‘skikkelse, utseende’. Avledninger med -lig oppfører seg litt som sammensetninger av to substantiv, blant annet ved at det kan stå en s eller e mellom grunnordet og suffikset. Disse elementene har sin opprinnelse i genitivsendelser. Olav Beito kommer inn på dette i boka Nynorsk grammatikk. Se også artikkelen om -leg i Norsk Ordbok.

Noen ganger har vi to adjektiv med samme grunnord, men ulike varianter av suffikset. Da er det gjerne en viss betydningsforskjell mellom de to. Det gjelder f.eks. barnlig og barnslig.

Å stå skolerett var i si tid å bli piska av lærarar og elevar som straff. I dag handlar det helst om å måtte forklare seg og å bli irettesett verbalt. Ordlaget står allereie i Peder Syvs samling Almindelige Danske Ordsproge (1688) og er truleg mykje eldre. 

Her er oppslaget i Den Danske Ordbog:

I. skole-ret, en. spec. i forb. staa skoleret, (ænyd. d. s.; jf. -bad og I. Ret 3.7 samt Lektieret) som udtryk for en tidligere anvendt (streng) skolestraf: blive pisket (paa den nøgne ryg) af (alle) skolens lærere og disciple. da hand (dvs.: Erasmus) endnu ikke var fød, havde jeg (dvs.: Per Degn) allerede staaet 3 gange Skole-Ræt. Holb.​Er.​I.5.  [...] overf.: blive (strengt) afstraffet, irettesat, skolemestereret. Troe mig: han (dvs.: min mand) stod Skoleret for sin næsvise Skrivelse. Argus.1771.Nr.51.2. [...]

I riksmål (bokmål) skjedde det ved rettskrivningsreformen i 1917. I landsmål (nynorsk) var skrivemåten med sj- fastsatt allerede i 1907.

Forslaget om å endre skrivemåten til sjokolade var blitt satt fram allerede før århundreskiftet, men det tok altså sin tid før det ble formelt vedtatt.

Hvor lang tid det tok før handelsstanden gikk over til sj-, er vanskeligere å svare på, men nedenfor ser du i alle fall utviklingen i et tekstkorpus hos Nasjonalbiblioteket. Den endelige knekken for ch- kom først i 1938. Noe av tregheten skyldes at ch- hang igjen i firma- og produktnavn (og dermed i annonsetekst), men da sjokoladerasjoneringen var over i 1950, var sj- kommet på plass de fleste steder (f.eks. i Freia melkesjokolade).

Bøker:

Aviser:

Det formelt mest riktige vil være å skrive Toeren fullt ut.

Skriver man noe annet, sier man på en måte at den vanlige toeren ikke kan uttales /toern/, og det er jo i strengeste laget.

Man kan likevel skrive Toer’n med apostrof. Dette er i prinsippet tillatt etter reglene når man vil markere en muntlig (uformell) tone. Apostrofen viser da at det er sløyfet en bokstav i bøyningsendelsen. Pass på at dere ikke kommer i skade for å bruke aksent (´) i stedet for apostrof (’).

Ordet toeren skrives normalt med liten forbokstav. Det som gjør Toeren til et egennavn her, er at det er en tittel.

Se regler for bruk av apostrof.

De viktigste grunnene til at vi har stumme bokstaver i skriftspråket, er at bokstavene ble uttalt annerledes i tidligere tider, eller at folk skrev enkelte lyder annerledes enn vi gjør i dag. 

Markering av lang vokal

Skrivemåtene du viser til, er en arv fra den tida da man markerte lang uttale av en vokal med utbrodering av selve vokalen. I dag trenger ikke ord med lang rotvokal noen ekstra kruseduller for å bli lest riktig. Ord har jo oftest lang rotvokal (som i dal) så sant det ikke kommer dobbelt konsonant etter (som i dall).

E-en i ord som lie og moe skulle i sin tid altså markere at rotvokalen var lang. Den samme funksjonen har h-en i navnet «Dahl» hatt.

Den ekstra e-en i «Lie» og «Moe» har aldri blitt uttalt i vanlig tale. En annen ting er at noen kan ha begynt å uttale navnet sitt med to stavelser etter skriftbildet. 

Nærmere om de enkelte navnene

Bare en liten prosent skriver etternavnet sitt rett fram som Dal; de fleste skriver «Dahl».

Svært få har «Jul» til etternavn; de fleste skriver «Juell», «Juul», Gjul», «Hjul» eller «Iuell».

Det er en del som skriver etternavnet sitt «Mo», mens det er nesten ti ganger så mange som skriver «Moe».

Veldig mange nordmenn har et etternavn som uttales /li:/. Få av dem skriver «Li» (hvis de ikke har kinesisk opphav). Mange flere skriver «Lie», og noen skriver «Lid». Opphavet til det norske etternavnet er selvsagt ordet li. På norrønt ble dette ordet skrevet med stungen d til slutt, så skrivemåten «Lid» har sin berettigelse. Den er på linje med tid, som uttales /ti:/ de fleste steder.

Vi har det nok frå dansk, men uttrykket er kjent i mange språk.

Her vil vi fyrst sitere det Bokmålsordboka gjev opp under tøffel og tøffelhelt:

tøffel … (fra lavtysk, forkorting av pantuffel) bekvemt, mykt fottøy til innebruk
han er under tøffelen han blir tyrannisert av sin kone (tøfler ble før oppfattet som et symbol på kvinnekjønnet, mens støvler kunne symbolisere menn)

tøffelhelt mann som blir dominert av sin kone, underkuet ektemann, jf tøffel

Etymologen Hjalmar Falk skriver: