Kategorier treff i 62 kategorier

Svar på språkspørsmål (108 treff)

Hvordan syklene sine/deres ser ut

Vi diskuterer hva som er riktig av sine og deres i følgende setning: «Noen setter syklene sine i kjelleren, mens andre har glemt hvordan syklene sine/deres ser ut.»

Det riktige i denne leddsetningen (dvs. etter hvordan) er deres. Sine ville ha vist tilbake til syklene, slik sine viser til noen i den første hovedsetningen.

Regelen sier at det refleksive pronomenet sin (sitt, sine) viser tilbake til én eller flere eiere som opptrer som subjekt i setningen, for eksempel slik: Noen setter syklene sine i kjelleren.

Men ser vi ikke nettopp at andre er et subjekt og viser til eiere?

Jo, de er subjektet til glemt, men nå ser vi på gal setning. I den aktuelle setningen (leddsetningen) er verbalet ser ut! Subjektet i «hvordan syklene […] ser ut» er syklene, og de har jo ikke noe som er sitt. (Det står ikke for eksempel «… glemt hvor syklene har de faste plassene sine».)

Deres er da det eneste mulige alternativet.

Men vent! Dere i deres kan jo også i teorien vise til hvem som helst, f.eks. de førstnevnte noen? Jo, men om dette er et reelt problem, kan det bare løses med omskrivning, ikke med justering av pronomenbruken.

Merk at dette er regler for korrekt skriftspråk. I mange dialekter brukes sin og sine mer, og det kan være helt riktig talemålsgrammatikk. Bare søk på «vet (ikke) hvem faren sin er».

Eks. eller ekskl.?

Kan eksklusive forkortes eks.? Hvordan forkorter man i så fall eksemplar?

Eksklusive kan bare forkortes ekskl., som i «ekskl. mva.». Det er helt parallelt med inkl.

Eks. står på sin side for både eksempel og eksemplar(er). (Ikke bruk ex. eller ekspl. for eksempel og eksemplar.)

Det skal forresten være punktum i alle vanlige forkortelser bortsett fra forkortelser for mynt, mål og vekt.

 

Kategorier: Forkortinger

Tre intetkjønnsord som slutter på -else

Norsklæreren min sier at det er tre intetkjønnsord som slutter på -else. Hun har i tjue år lurt på hva det tredje er. De to hun vet om, er spøkelse og værelse. Kan dere hjelpe meg å finne det siste ordet?

Det må være styggelse. Det er forklart med ‘stygg, ufyselig skapning, utyske, stygging’.

Dette er det tredje intetkjønnsordet på -else, etter det en professor i norsk i sin tid doserte på Blindern. Ikke fortell læreren din at det for alt vi vet, kan finnes flere.

Kategorier: Avledninger

Skje i hvilken hånd?

Heter det å ta skjeen i egen hånd eller å ta skjeen i en annen hånd? Eller er det to ulike uttrykk?

Det tradisjonelle uttrykket er å ta skjeen/skeia i en annen hånd.

Se skje. Det handler om å prøve en ny framgangsmåte eller endre vanene sine. Ludvig Blix forteller i Gamle Lofoten:

Å ta skjeen i egen hånd kan være en sammenblanding med uttrykk som har andre objekt for verbet å ta, for eksempel saken. Hvis du søker på nb.no, finner du et over hundre år gammelt eksempel med skeen som vitner om slik sammenblanding.

Når Hamsun skriver i et brev til Bjørnson om «å ta Sagen i sin egen Haand», er det ikke redskapen skje som er byttet ut med sag – det er naturligvis dansk-norsk sag for sak. Å ta saken i sin egen hånd var vanligere før for å ta saken i egne hender.

Barneskje i egen hånd?

Siden det i barneoppdragelse absolutt gir mening å la barnet ta skjeen i sin egen hånd, kan vi ikke utelukke at det har oppstått et nytt uttrykk med sin egen logikk. Noen av treffene på nb.no handler om det å bli voksen og selvstendig, og der gir det mening. I andre sammenhenger vil vi ikke anbefale å bruke uttrykket med egen. Det står ikke i ordbøkene, enda vi på nettet finner nesten like mange eksempler på denne varianten. Avisene begynte forresten å skeie ut i denne retningen for alvor tidlig i 1980-åra.

Historiske varianter av den andre hånda

På dansk finner vi også tage skeen i den anden haand, og lignende varianter har vært vanlige i norsk litteratur. På svensk heter det ta skeden i vacker hand, og vakkerhanda ‘høgrehanda’ har også vært brukt på norsk, men kanskje ikke så mye i dette uttrykket. Steinar Schjøtt nevner det likevel i Dansk-norsk ordbok ved siden av blant annet taka staven i hi handi. A.O. Vinje skriver om at «Folk må taka Staven i den andre Haand».

I Norske Ordtak (Ivar Aasen) er det kverna som så å si tar skjeen i en annen hånd: Å gå fram på en ny måte heter der «taka seg eit anna tytefar» (tytene er de hardeste steinknutene i kvernsteinen).

Mange bruker nå gjerne å snu på flisa for å ta skjeen/skeia i en annen hånd, altså prøve en ny vri. Dette uttrykket kan du lese om under Å snu på flisa.

Kjært barn har mange navn

Jeg synes det er mest naturlig å si «et kjært barn har mange navn», og jeg ser at det brukes en del på nettet. Kan jeg bruke det?

Ordtak skal helst brukes i sin faste form, og den desidert vanligste formen av dette ordtaket er «Kjært barn har mange navn».

Det kan likevel ikke kalles feil å sette «et» foran hvis det måtte passe i sammenhengen.

Ordtaket står i samlingen Almindelige danske Ordsproge av Peder Syv (1682), slik: Kiert barn gives mange navne. Vi ser at det må ha vært variasjon før i tida også.

 

 

 

Sjtokman, Shtokman eller Stockman?

Hva er korrekt norsk skrivemåte for dette store gassfeltet i Barentshavet?

Korrekt skrivemåte er Sjtokman.

Etter de transkripsjonsreglene som gjelder, er Sjtokman riktig skrivemåte i norsk. I engelsk er skrivemåten Shtokman vanlig, derfor ser vi ofte den også. 

Det er blitt innvendt mot skrivemåten Sjtokman at navnet opprinnelig er tysk, og det er jo riktig. Men norsk skrivemåte tar utgangspunkt i språket i det landet som personen tilhører, og ikke språket i det landet som familien i sin tid kom fra.

Pakke snippesken

Hvorfor heter det å pakke snippesken når man tar sin hatt og går, altså drar sin vei? Burde man ikke heller pakke hatteesken?

Det er ikke godt å si, men ei snippeske er i alle fall noe man før pakket løse skjortesnipper i når man skulle reise eller flytte. Vi har om ikke annet funnet en mulig kilde til spredning av uttrykket i Kirsten Brunvolls komedie for amatørteateret med tittelen På venteværelset (1935):

Merk at det ikke heter å pakke snippen eller å pakke snippsekken*, som mange skriver. Man skulle egentlig ventet skipssekken i sitatet ovenfor. Skipssekken har jo vært viktigere for mange enn snippeska, og uttrykket pakke skipssekken har vært brukt sporadisk i skrift i hele etterkrigstida, mest i den bokstavelige betydninga.

Men at snippeska er et virkelig fenomen, trenger man ikke tvile på, for det finnes bildebevis.

(*Ordet snippsekk er en nyere oppfinnelse som mange nå assosierer med det som tradisjonelt heter et knytte.)

Bynavn i Finland på finsk eller svensk?

Bør jeg bruke den finske eller svenske formen av navn på byer i Finland?

Der stedsnavn i Finland har både en svensk og en finsk form, anbefaler Språkrådet å velge den svenske formen.

En bør altså skrive Esbo heller enn Espoo, Helsingfors heller enn Helsinki, Uleåborg heller enn Oulu osv.

At de svenske formene bør ha prioritet, er også nedfelt i Tanums store rettskrivningsordbok, der de er hovedoppslagsord, og i lista Utanlandske stadnamn på nettsidene våre.

Svensk er sidestilt med finsk som offisielt språk i Finland, men svensk er et mindretallsspråk som er under økende press. I sin tid gikk det ut en anbefaling fra Nordisk språksekretariat om at språknemndene i Norden burde tilrå de svenske formene av finske stedsnavn til bruk i skandinaviske språk. På et møte i Norsk språkråd i februar 2000 ble Helsingfors vedtatt som eneform.

Se sitt snitt

Jeg lurer på hvor uttrykket «å se sitt snitt» har sin opprinnelse? Jeg veit at det betyr å utnytte en mulighet man får, gjerne raskt, men hvor kommer det fra?

Uttrykket se sitt snitt betyr opprinnelig å se en mulighet til å bruke et skjæreredskap. 

Snitt i uttrykket se sitt snitt kommer via lavtysk fra tysk schnitt. Dette substantivet er avledet av verbet schneiden, som betyr ‘å skjære’. 

Du kan lese mer om ordet i Ordbog over det danske Sprog (se under 6.2).

Ifølge Nynorsk etymologisk ordbok kan det være tale om lån fra et tysk uttrykk der Schnitt har betydd ‘vinning, fordel’ (jf. at ‘innhøsting, skurd, kornskjæring’ er en av betydningene av Schnitt). Utgangspunktet blir uansett det samme.

Schneiden har sitt motstykke i norsk snide. Det hjemlige motstykket til snitt er sned (med stum d). En nær slektning er snei ‘avskåret stykke’.

 

De to siste alternativene er korrekte, men bare innenfor hver sin målform! Slik er flertallsbøyningen i bokmål og nynorsk:

Bokmål: i sosiale medier 
Nynorsk: i sosiale medium 

I bestemt form flertall er media korrekt i både nynorsk og bokmål:

Bokmål: i de sosiale mediene/media
Nynorsk:  i dei sosiale media

Endelses-a-en kan betraktes som et lån i seg selv eller som en norsk a-endelse. Hvis man ser det på den siste måten, går det inn i dette systemet:

flere medier – alle mediene/media
flere podier − alle podiene/podia
flere epler – alle eplene/epla
flere hus – alle husene/husa

Se også denne artikkelen om bøyning av medium.

 

Frem eller fram?

Bør vi skrive fram eller frem? Og hva med fremskritt/framskritt og fremtida/framtida?

Det er helt valgfritt.

Det er bare noen få sammensetninger som har obligatorisk frem-, som fremdeles, fremad og fremragende. Ellers er det fritt fram/frem for både fram- og frem-: framdrift/fremdrift, framover/fremover, framskrive/fremskrive, framskynde/fremskynde, framtid/fremtid osv.

Det virker ryddigst om du velger den samme skrivemåten i de fleste vanlige sammensetninger, men det er ikke obligatorisk.

Fram har alltid vært den mest utbredte talemålsformen rundt omkring i dialektene. I bokmål er frem den eldste formen, men fram har lenge vært den vanligste, hvis vi ser bort fra sammensetningene, der bildet er mer broket.

Merk at -e- har sin rettmessige plass i bøyning og avledning av fram. Det heter bare fremre og fremst, også på nynorsk. Likeledes heter det bare å fremme (nynorsk også fremje).

Adjektiv på -lig, -slig og -elig

Hvorfor har noen adjektiver s eller e foran suffikset -lig, f.eks. i barnslig og folkelig?

I -slig og -elig er s og e rester av gamle genitivsendelser.

Suffikset -lig har samme opphav som substantivet lik, som i eldre tid kunne bety ‘skikkelse, utseende’. Avledninger med -lig oppfører seg litt som sammensetninger av to substantiv, blant annet ved at det kan stå en s eller e mellom grunnordet og suffikset. Disse elementene har sin opprinnelse i genitivsendelser. Olav Beito kommer inn på dette i boka Nynorsk grammatikk. Se også artikkelen om -legNorsk Ordbok.

Noen ganger har vi to adjektiv med samme grunnord, men ulike varianter av suffikset. Da er det gjerne en viss betydningsforskjell mellom de to. Det gjelder f.eks. barnlig og barnslig.

Adjektiv på -lig, -slig og -elig

Hvorfor har noen adjektiver s eller e foran suffikset -lig, f.eks. i barnslig og folkelig?

I -slig og -elig er s og e rester av gamle genitivsendelser.

Suffikset -lig har samme opphav som substantivet lik, som i eldre tid kunne bety ‘skikkelse, utseende’. Avledninger med -lig oppfører seg litt som sammensetninger av to substantiv, blant annet ved at det kan stå en s eller e mellom grunnordet og suffikset. Disse elementene har sin opprinnelse i genitivsendelser. Olav Beito kommer inn på dette i boka Nynorsk grammatikk. Se også artikkelen om -legNorsk Ordbok.

Noen ganger har vi to adjektiv med samme grunnord, men ulike varianter av suffikset. Da er det gjerne en viss betydningsforskjell mellom de to. Det gjelder f.eks. barnlig og barnslig.

Få pepper

Uttrykket å få pepper er vel ikke så gammelt? Vet dere når uttrykket først ble tatt i bruk?

Tone Tryti har det ikke med i sin bok om norsk slang fra ca. 1980, men fører det opp i Norsk slangordbok fra 2008 med et belegg fra 2002. Heller ikke andre litt eldre kilder nevner uttrykket.

Søk i avistekstdatabasen Atekst gir treff på få pepper, får pepper osv. fra 1989 og framover. Det tar ofte noen år før muntlige uttrykk som dette viser seg i skriftlige kilder. Vi tipper dette uttrykket er fra tidlig i 1980-åra, men det kan godt være eldre. 

Si fra hvis du finner ut noe mer selv.

Skolerett

Kva er opphavet til uttrykket å stå skolerett eller skulerett?

Å stå skolerett var i si tid å bli piska av lærarar og elevar som straff. I dag handlar det helst om å måtte forklare seg og å bli irettesett verbalt. Ordlaget står allereie i Peder Syvs samling Almindelige Danske Ordsproge (1688) og er truleg mykje eldre. 

Her er oppslaget i Den Danske Ordbog:

I. skole-ret, en. spec. i forb. staa skoleret, (ænyd. d. s.; jf. -bad og I. Ret 3.7 samt Lektieret) som udtryk for en tidligere anvendt (streng) skolestraf: blive pisket (paa den nøgne ryg) af (alle) skolens lærere og disciple. da hand (dvs.: Erasmus) endnu ikke var fød, havde jeg (dvs.: Per Degn) allerede staaet 3 gange Skole-Ræt. Holb.Er.I.5.  [...] overf.: blive (strengt) afstraffet, irettesat, skolemestereret. Troe mig: han (dvs.: min mand) stod Skoleret for sin næsvise Skrivelse. Argus.1771.Nr.51.2. [...]

Når ble chokolade til sjokolade?

Jeg skal lage noen reklameskilt til gjenåpningen av en gammel landhandel. I den forbindelse lurer jeg på når man gikk over til å skrive sjokolade med sj-.

 

I riksmål (bokmål) skjedde det ved rettskrivningsreformen i 1917. I landsmål (nynorsk) var skrivemåten med sj- fastsatt allerede i 1907.

Forslaget om å endre skrivemåten til sjokolade var blitt satt fram allerede før århundreskiftet, men det tok altså sin tid før det ble formelt vedtatt.

Hvor lang tid det tok før handelsstanden gikk over til sj-, er vanskeligere å svare på, men nedenfor ser du i alle fall utviklingen i et tekstkorpus hos Nasjonalbiblioteket. Den endelige knekken for ch- kom først i 1938. Noe av tregheten skyldes at ch- hang igjen i firma- og produktnavn (og dermed i annonsetekst), men da sjokoladerasjoneringen var over i 1950, var sj- kommet på plass de fleste steder (f.eks. i Freia melkesjokolade).

 

Bøker:

 

Aviser:

 

 

Apostrof i «Toer’n»?

Vi skal lage en spalte på en hjemmeside for en fotballspiller med drakt nummer to. Denne spilleren ønsket å kalle spalten sin for «Toern». Men hva er den rette skrivemåten? Er det Toeren, Toer’n, Toern eller kanskje Toer-en?

Det formelt mest riktige vil være å skrive Toeren fullt ut.

Skriver man noe annet, sier man på en måte at den vanlige toeren ikke kan uttales /toern/, og det er jo i strengeste laget.

Man kan likevel skrive Toer’n med apostrof. Dette er i prinsippet tillatt etter reglene når man vil markere en muntlig (uformell) tone. Apostrofen viser da at det er sløyfet en bokstav i bøyningsendelsen. Pass på at dere ikke kommer i skade for å bruke aksent (´) i stedet for apostrof (’).

Ordet toeren skrives normalt med liten forbokstav. Det som gjør Toeren til et egennavn her, er at det er en tittel.

Se regler for bruk av apostrof.

Kategorier: Apostrof Tegnsetting

Apostrof i «Toer’n»?

Vi skal lage en spalte på en hjemmeside for en fotballspiller med drakt nummer to. Denne spilleren ønsket å kalle spalten sin for «Toern». Men hva er den rette skrivemåten? Er det Toeren, Toer’n, Toern eller kanskje Toer-en?

Det formelt mest riktige vil være å skrive Toeren fullt ut.

Skriver man noe annet, sier man på en måte at den vanlige toeren ikke kan uttales /toern/, og det er jo i strengeste laget.

Man kan likevel skrive Toer’n med apostrof. Dette er i prinsippet tillatt etter reglene når man vil markere en muntlig (uformell) tone. Apostrofen viser da at det er sløyfet en bokstav i bøyningsendelsen. Pass på at dere ikke kommer i skade for å bruke aksent (´) i stedet for apostrof (’).

Ordet toeren skrives normalt med liten forbokstav. Det som gjør Toeren til et egennavn her, er at det er en tittel.

Se regler for bruk av apostrof.

Kategorier: Apostrof Tegnsetting

Tøffelhelt

Eg lurer beint fram på kvar ordet tøffelhelt kjem frå.

Vi har det nok frå dansk, men uttrykket er kjent i mange språk.

Her vil vi fyrst sitere det Bokmålsordboka gjev opp under tøffel og tøffelhelt:

tøffel … (fra lavtysk, forkorting av pantuffel) bekvemt, mykt fottøy til innebruk
han er under tøffelen han blir tyrannisert av sin kone (tøfler ble før oppfattet som et symbol på kvinnekjønnet, mens støvler kunne symbolisere menn)

tøffelhelt mann som blir dominert av sin kone, underkuet ektemann, jf tøffel

Etymologen Hjalmar Falk skriver:

Mannen og kona skal somme stader ha kappast om å trø kvarandre på foten, kona med bruretøffel, mannen med støvel, skriv Kjell Ivar Vannebo i Prikken over i-en. Den som vann, fekk makta i ekteskapet. Uttrykket er nytta i tysk allereie midt på 1200-talet.

Både det å vere under tøffelen og å vere tøffelhelt finn vi i norske kjelder frå langt attende på 1800-talet. Tøffeltræl og tøffelriddar har òg vore i bruk. Vi har det nok helst frå dansk, for i norsk folkemål har tøffelregimente heller heitt kjerringvelde (i gammalnorsk kvánríki og ofkvæni).

Fleire og fleire forkortar tøffelhelt til tøffel. Denne «ulogiske» tydinga av tøffel har fått innpass i nokre ordbøker, men førebels (2015) ikkje i Nynorskordboka og Bokmålsordboka. Elles har ein tøffel (eller ei tofle) dialektalt vore nytta om lag som fjols, då helst om kvinner. (Denne bruken av ordet kan ha eit anna opphav.)

Til slutt eit saftig døme på bruk av tøffelhelt-stempelet frå 1889 (Stavanger Amtstidende og Adresseavis siterer Socialdemokraten):