Nei, du kan trygt bruke i sin alminnelighet i alle tilfeller. Det kan regnes som et fast uttrykk.

I norsk foretrekkes gjerne refleksivpronomenet si/sin/sitt/sine der meningen ikke er til å misforstå.

Her er et godt eksempel hentet fra forordet til fjerde utgave av Finn-Erik Vinjes Moderne norsk (1987):

Den samme regelen gjelder uttrykket i sin helhet. Eksempel: «Han viet boka i sin helhet til emnet moderne norsk». Det er ikke direkte galt å skrive dens, men det er unødig stivt. Det er ingen grunn å velge dens/dets så lenge meningen vil bli oppfattet korrekt med sin. Meningen er altså «boka i sin helhet», ikke «han i sin helhet». Det forstår nok de fleste.

Et siste eksempel på mer eller mindre faste uttrykk med sin: «De overlot ham til sin skjebne.» I utgangspunktet viser sin til subjektet i setningen; med andre ord kan setningen analyseres slik at sin er knyttet til de. Men alle som kjenner uttrykket, forstår at det handler om skjebnen til objektet (ham). Man kan trygt skrive sin. 

Svaret er at DE har bygd SIN egen båt. 

Med utvidelse:

I hagen sin har de bygd sin egen båt.
De har bygd sin egen båt i hagen sin.

(Det er naturlig å sløyfe sin til slutt, siden det nesten er selvsagt at det ikke er i noen andres hage de har bygd båten.)

Utsagnet «De har bygd deres egen båt» er vanskelig å tolke som noe annet enn en feil. Det kan til nød bety noe så søkt som at «de» har bygd en båt for «dere» (altså for dem man sier setningen til), eller at de har bygd en båt for noen helt andre, altså et annet «de». Deres må altså tolkes på samme måte som vi tolker det i «Vi har bygd deres egen båt».

Her skiller norsk grammatikk seg fra dansk (deres egen) og engelsk (their own).

Vi kan ta for oss hele pronomenrekka på bokmål og nynorsk.

Bokmål

Entall
1. person: Jeg har bygd MIN egen båt.
2. person: Du har bygd DIN egen båt.
3. person: Han/hun har bygd SIN egen båt.

Flertall
1. person: Vi har bygd VÅR egen båt.
2. person: Dere har bygd DERES egen båt.
3. person: De har bygd SIN egen båt.

Nynorsk

Eintal
1. person: Eg har bygt MIN eigen båt.
2. person: Du har bygt DIN eigen båt.
3. person: Han/ho har bygt SIN eigen båt.

Fleirtal
1. person: Vi har bygt VÅR eigen båt.
2. person: De har bygt DYKKAR eigen båt. 
3. person: Dei har bygt SIN eigen båt.

Bygt kan heite bygd; det er valfrie former. Like eins kan de heite dokker, og då blir dykkar til DOKKAR.

Eksklusive kan bare forkortes ekskl., som i «ekskl. mva.». Det er helt parallelt med inkl.

Eks. står på sin side for både eksempel og eksemplar(er). (Ikke bruk ex. eller ekspl. for eksempel og eksemplar.)

Det skal forresten være punktum i alle vanlige forkortelser bortsett fra forkortelser for mynt, mål og vekt.

Sine viser tilbake til subjektet i setningen, som er eieren av det som står etter sine. I setningen «Noen setter syklene sine i kjelleren» viser sine til noen (det er disse noen sine sykler), og det er helt korrekt.

Regelen gjelder også for leddsetninger. «Andre har glemt» er oversetning (minus objekt), mens «hvordan syklene … ser ut»  er en leddsetning. I leddsetningen er syklene subjekt. Men syklene kan jo ikke være eiere av seg selv. Altså er sine feil her. Da må det hete deres.

Men vent! Dere i deres kan jo også i teorien vise til noen helt andre enn de nevnte andre (for eksempel de førstnevnte noen eller noen som ikke er nevnt i teksten). Jo, men da hjelper det ikke å sette inn sine; det må full omskrivning til.

Merk at dette er regler for korrekt skriftspråk. I mange dialekter brukes sin og sine mer, også for å vise fra en leddsetning til subjektet i en oversetning. Det kan være helt riktig talemålsgrammatikk. Bare søk på «vet (ikke) hvem faren sin er».

Det må være styggelse. Det er forklart med ‘stygg, ufyselig skapning, utyske, stygging’.

Dette er det tredje intetkjønnsordet på -else, etter det en professor i norsk i sin tid doserte på Blindern. Ikke fortell læreren din at det for alt vi vet, kan finnes flere.

Det tradisjonelle uttrykket er å ta skjeen/skeia i en annen hånd.

Se skje. Det handler om å prøve en ny framgangsmåte eller endre vanene sine. Ludvig Blix forteller i Gamle Lofoten:

Å ta skjeen i egen hånd kan være en sammenblanding med uttrykk som har andre objekt for verbet å ta, for eksempel saken. Hvis du søker på nb.no, finner du et over hundre år gammelt eksempel med skeen som vitner om slik sammenblanding.

Når Hamsun skriver i et brev til Bjørnson om «å ta Sagen i sin egen Haand», er det ikke redskapen skje som er byttet ut med sag – det er naturligvis dansk-norsk sag for sak. Å ta saken i sin egen hånd var vanligere før for å ta saken i egne hender.

Barneskje i egen hånd?

Siden det i barneoppdragelse absolutt gir mening å la barnet ta skjeen i sin egen hånd, kan vi ikke utelukke at det har oppstått et nytt uttrykk med sin egen logikk. Noen av treffene på nb.no handler om det å bli voksen og selvstendig, og der gir det mening. I andre sammenhenger vil vi ikke anbefale å bruke uttrykket med egen. Det står ikke i ordbøkene, enda vi på nettet finner nesten like mange eksempler på denne varianten. Avisene begynte forresten å skeie ut i denne retningen for alvor tidlig i 1980-åra.

Historiske varianter av den andre hånda

På dansk finner vi også tage skeen i den anden haand, og lignende varianter har vært vanlige i norsk litteratur. På svensk heter det ta skeden i vacker hand, og vakkerhanda ‘høgrehanda’ har også vært brukt på norsk, men kanskje ikke så mye i dette uttrykket. Steinar Schjøtt nevner det likevel i Dansk-norsk ordbok ved siden av blant annet taka staven i hi handi. A.O. Vinje skriver om at «Folk må taka Staven i den andre Haand».

I Norske Ordtak (Ivar Aasen) er det kverna som så å si tar skjeen i en annen hånd: Å gå fram på en ny måte heter der «taka seg eit anna tytefar» (tytene er de hardeste steinknutene i kvernsteinen).

Mange bruker nå gjerne å snu på flisa for å ta skjeen/skeia i en annen hånd, altså prøve en ny vri. Dette uttrykket kan du lese om under Å snu på flisa.

Ordtak skal helst brukes i sin faste form, og den desidert vanligste formen av dette ordtaket er «Kjært barn har mange navn».

Det kan likevel ikke kalles feil å sette «et» foran hvis det måtte passe i sammenhengen.

Ordtaket står i samlingen Almindelige danske Ordsproge av Peder Syv (1682), slik: Kiert barn gives mange navne. Vi ser at det må ha vært variasjon før i tida også.

Korrekt skrivemåte er Sjtokman.

Etter de transkripsjonsreglene som gjelder, er Sjtokman riktig skrivemåte i norsk. I engelsk er skrivemåten Shtokman vanlig, derfor ser vi ofte den også. 

Det er blitt innvendt mot skrivemåten Sjtokman at navnet opprinnelig er tysk, og det er jo riktig. Men norsk skrivemåte tar utgangspunkt i språket i det landet som personen tilhører, og ikke språket i det landet som familien i sin tid kom fra.

Det er ikke godt å si, men ei snippeske er i alle fall noe man før pakket løse skjortesnipper i når man skulle reise eller flytte. Vi har om ikke annet funnet en mulig kilde til spredning av uttrykket i Kirsten Brunvolls komedie for amatørteateret med tittelen På venteværelset (1935):

Merk at det ikke heter å pakke snippen eller å pakke snippsekken*, som mange skriver. Man skulle egentlig ventet skipssekken i sitatet ovenfor. Skipssekken har jo vært viktigere for mange enn snippeska, og uttrykket pakke skipssekken har vært brukt sporadisk i skrift i hele etterkrigstida, mest i den bokstavelige betydninga.

Men at snippeska er et virkelig fenomen, trenger man ikke tvile på, for det finnes bildebevis.

(*Ordet snippsekk er en nyere oppfinnelse som mange nå assosierer med det som tradisjonelt heter et knytte.)

Der stedsnavn i Finland har både en svensk og en finsk form, anbefaler Språkrådet å velge den svenske formen.

En bør altså skrive Esbo heller enn Espoo, Helsingfors heller enn Helsinki, Uleåborg heller enn Oulu osv.

At de svenske formene bør ha prioritet, er også nedfelt i Tanums store rettskrivningsordbok, der de er hovedoppslagsord, og i lista Utanlandske stadnamn på nettsidene våre.

Svensk er sidestilt med finsk som offisielt språk i Finland, men svensk er et mindretallsspråk som er under økende press. I sin tid gikk det ut en anbefaling fra Nordisk språksekretariat om at språknemndene i Norden burde tilrå de svenske formene av finske stedsnavn til bruk i skandinaviske språk. På et møte i Norsk språkråd i februar 2000 ble Helsingfors vedtatt som eneform.

Uttrykket se sitt snitt betyr opprinnelig å se en mulighet til å bruke et skjæreredskap. 

Snitt i uttrykket se sitt snitt kommer via lavtysk fra tysk schnitt. Dette substantivet er avledet av verbet schneiden, som betyr ‘å skjære’. 

Du kan lese mer om ordet i Ordbog over det danske Sprog (se under 6.2).

Ifølge Nynorsk etymologisk ordbok kan det være tale om lån fra et tysk uttrykk der Schnitt har betydd ‘vinning, fordel’ (jf. at ‘innhøsting, skurd, kornskjæring’ er en av betydningene av Schnitt). Utgangspunktet blir uansett det samme.

Schneiden har sitt motstykke i norsk snide. Det hjemlige motstykket til snitt er sned (med stum d). En nær slektning er snei ‘avskåret stykke’.

De to siste alternativene er korrekte, men bare innenfor hver sin målform! Slik er flertallsbøyningen i bokmål og nynorsk:

Bokmål: i sosiale medier 
Nynorsk: i sosiale medium 

Bokmål: i de sosiale mediene/media
Nynorsk:  i dei sosiale media

Endelses-a-en kan betraktes som et lån i seg selv eller som en norsk a-endelse. Hvis man ser det på den siste måten, går det inn i dette systemet:

flere medier – alle mediene/media
flere podier − alle podiene/podia
flere epler – alle eplene/epla
flere hus – alle husene/husa

Se også denne artikkelen om bøyning av medium.

Det er helt valgfritt.

Det er bare noen få sammensetninger som har obligatorisk frem-, som fremdeles, fremad og fremragende. Disse kan altså kombineres med bruk av fram ellers.

Ellers er det fritt fram/frem for både fram- og frem-: framdrift/fremdrift, framover/fremover, framskrive/fremskrive, framskynde/fremskynde, framtid/fremtid osv.

Det virker ryddigst om du velger den samme skrivemåten i de fleste vanlige sammensetninger, men det er ikke obligatorisk.

Fram har alltid vært den mest utbredte talemålsformen rundt omkring i dialektene. I bokmål er frem den eldste formen, men fram har lenge vært den vanligste, hvis vi ser bort fra sammensetningene, der bildet er mer broket.

Merk at -e- har sin rettmessige plass i bøyning og avledning av fram. Det heter bare fremre og fremst, også på nynorsk. Likeledes heter det bare å fremme (nynorsk også fremje).

I -slig og -elig er s og e rester av gamle genitivsendelser.

Suffikset -lig har samme opphav som substantivet lik, som i eldre tid kunne bety ‘skikkelse, utseende’. Avledninger med -lig oppfører seg litt som sammensetninger av to substantiv, blant annet ved at det kan stå en s eller e mellom grunnordet og suffikset. Disse elementene har sin opprinnelse i genitivsendelser. Olav Beito kommer inn på dette i boka Nynorsk grammatikk. Se også artikkelen om -leg i Norsk Ordbok.

Noen ganger har vi to adjektiv med samme grunnord, men ulike varianter av suffikset. Da er det gjerne en viss betydningsforskjell mellom de to. Det gjelder f.eks. barnlig og barnslig.

Å stå skolerett var i si tid å bli piska av lærarar og elevar som straff. I dag handlar det helst om å måtte forklare seg og å bli irettesett verbalt. Ordlaget står allereie i Peder Syvs samling Almindelige Danske Ordsproge (1688) og er truleg mykje eldre. 

Her er oppslaget i Den Danske Ordbog:

I. skole-ret, en. spec. i forb. staa skoleret, (ænyd. d. s.; jf. -bad og I. Ret 3.7 samt Lektieret) som udtryk for en tidligere anvendt (streng) skolestraf: blive pisket (paa den nøgne ryg) af (alle) skolens lærere og disciple. da hand (dvs.: Erasmus) endnu ikke var fød, havde jeg (dvs.: Per Degn) allerede staaet 3 gange Skole-Ræt. Holb.​Er.​I.5.  [...] overf.: blive (strengt) afstraffet, irettesat, skolemestereret. Troe mig: han (dvs.: min mand) stod Skoleret for sin næsvise Skrivelse. Argus.1771.Nr.51.2. [...]

I riksmål (bokmål) skjedde det ved rettskrivningsreformen i 1917. I landsmål (nynorsk) var skrivemåten med sj- fastsatt allerede i 1907.

Forslaget om å endre skrivemåten til sjokolade var blitt satt fram allerede før århundreskiftet, men det tok altså sin tid før det ble formelt vedtatt.

Hvor lang tid det tok før handelsstanden gikk over til sj-, er vanskeligere å svare på, men nedenfor ser du i alle fall utviklingen i et tekstkorpus hos Nasjonalbiblioteket. Den endelige knekken for ch- kom først i 1938. Noe av tregheten skyldes at ch- hang igjen i firma- og produktnavn (og dermed i annonsetekst), men da sjokoladerasjoneringen var over i 1950, var sj- kommet på plass de fleste steder (f.eks. i Freia melkesjokolade).

Bøker:

Aviser:

Det formelt mest riktige vil være å skrive Toeren fullt ut.

Skriver man noe annet, sier man på en måte at den vanlige toeren ikke kan uttales /toern/, og det er jo i strengeste laget.

Man kan likevel skrive Toer’n med apostrof. Dette er i prinsippet tillatt etter reglene når man vil markere en muntlig (uformell) tone. Apostrofen viser da at det er sløyfet en bokstav i bøyningsendelsen. Pass på at dere ikke kommer i skade for å bruke aksent (´) i stedet for apostrof (’).

Ordet toeren skrives normalt med liten forbokstav. Det som gjør Toeren til et egennavn her, er at det er en tittel.

Se regler for bruk av apostrof.

De viktigste grunnene til at vi har stumme bokstaver i skriftspråket, er at bokstavene ble uttalt annerledes i tidligere tider, eller at folk skrev enkelte lyder annerledes enn vi gjør i dag. 

Markering av lang vokal

Skrivemåtene du viser til, er en arv fra den tida da man markerte lang uttale av en vokal med utbrodering av selve vokalen. I dag trenger ikke ord med lang rotvokal noen ekstra kruseduller for å bli lest riktig. Ord har jo oftest lang rotvokal (som i dal) så sant det ikke kommer dobbelt konsonant etter (som i dall).

E-en i ord som lie og moe skulle i sin tid altså markere at rotvokalen var lang. Den samme funksjonen har h-en i navnet «Dahl» hatt.

Den ekstra e-en i «Lie» og «Moe» har aldri blitt uttalt i vanlig tale. En annen ting er at noen kan ha begynt å uttale navnet sitt med to stavelser etter skriftbildet. 

Nærmere om de enkelte navnene

Bare en liten prosent skriver etternavnet sitt rett fram som Dal; de fleste skriver «Dahl».

Svært få har «Jul» til etternavn; de fleste skriver «Juell», «Juul», Gjul», «Hjul» eller «Iuell».

Det er en del som skriver etternavnet sitt «Mo», mens det er nesten ti ganger så mange som skriver «Moe».

Veldig mange nordmenn har et etternavn som uttales /li:/. Få av dem skriver «Li» (hvis de ikke har kinesisk opphav). Mange flere skriver «Lie», og noen skriver «Lid». Opphavet til det norske etternavnet er selvsagt ordet li. På norrønt ble dette ordet skrevet med stungen d til slutt, så skrivemåten «Lid» har sin berettigelse. Den er på linje med tid, som uttales /ti:/ de fleste steder.

Vi har det nok frå dansk, men uttrykket er kjent i mange språk.

Her vil vi fyrst sitere det Bokmålsordboka gjev opp under tøffel og tøffelhelt:

tøffel … (fra lavtysk, forkorting av pantuffel) bekvemt, mykt fottøy til innebruk
han er under tøffelen han blir tyrannisert av sin kone (tøfler ble før oppfattet som et symbol på kvinnekjønnet, mens støvler kunne symbolisere menn)

tøffelhelt mann som blir dominert av sin kone, underkuet ektemann, jf tøffel

Etymologen Hjalmar Falk skriver:

Mannen og kona skal somme stader ha kappast om å trø kvarandre på foten, kona med bruretøffel, mannen med støvel, skriv Kjell Ivar Vannebo i Prikken over i-en. Den som vann, fekk makta i ekteskapet. Uttrykket er nytta i tysk allereie midt på 1200-talet.

Både det å vere under tøffelen og å vere tøffelhelt finn vi i norske kjelder frå langt attende på 1800-talet. Tøffeltræl og tøffelriddar har òg vore i bruk. Vi har det nok helst frå dansk, for i norsk folkemål har tøffelregimente heller heitt kjerringvelde (i gammalnorsk kvánríki og ofkvæni).

Fleire og fleire forkortar tøffelhelt til tøffel. Denne «ulogiske» tydinga av tøffel har fått innpass i nokre ordbøker, men førebels (2015) ikkje i Nynorskordboka og Bokmålsordboka. Elles har ein tøffel (eller ei tofle) dialektalt vore nytta om lag som fjols, då helst om kvinner. (Denne bruken av ordet kan ha eit anna opphav.)

Til slutt eit saftig døme på bruk av tøffelhelt-stempelet frå 1889 (Stavanger Amtstidende og Adresseavis siterer Socialdemokraten):

Her er det meste mulig, men variantene har svært ulik stilverdi.

Far min: det vanligste i norsk talemål før

Det tradisjonelle i norsk over store deler av landet er å bruke ubestemt form av substantivet: far min, mor mi, bror min, søster mi. Slik har man stort sett skrevet på nynorsk, og det var det vanligste på bokmål også fram til 1980-årene, når man ikke skrev min far osv. På bokmål er det vanlig med min i alle former, men det er slett ikke galt med mi i hunkjønn. (På nynorsk heter søster også syster, med valgfri ø-uttale.)

Faren min: vanlig nå

Særlig i nyere mål og bymål er det vanlig å si faren min, mora mi, broren min, søstera mi. Bestemt form har blitt det vanligste i bokmål. Slik kan man også skrive, i begge målformer. Satt på spissen er det gårsdagens barnespråk som har blitt voksenspråk. Det er jo naturlig at det går den veien med familietermer, jamfør mamma og pappa, som nå også er vanlig i skrift.

På bokmål brukes fremdeles oftest felleskjønnsformer om kvinner (moren min og søsteren min).

På nynorsk kan det også hete systera mi med y, men denne varianten av ordet er klart mest brukt i ubestemt form: syster mi.

Min far: nå helst med trykk på min

I begge skriftmål er min far riktig når man legger trykket på eiendomspronomenet (min).

På mer eller mindre konservativt bokmål kan det også hete min far med trykk på far (som i dansk). Før var denne ordfølgen vanlig ved alle slags substantiv. Eksempel: «Min far luftet sin hund i morges.» Nå heter det helst: «Far(en) min luftet hunden sin i morges.»

Denne litt stive uttrykksmåten har holdt seg bedre ved slektskapsordene enn ellers, muligens fordi den gjør at man slipper å velge mellom far min og faren min og ikke minst mellom mor mi, mor min, mora mi og moren min. Mange er redde for å bruke hunkjønnsformer som mora og mi i skriftmålet, selv om de har dem i talemålet.

Det at pronomenet helst er trykksterkt når det står foran substantivet, gjelder i høyeste grad den særskilte hunkjønnsformen mi. Mi mor og mi søster kan nesten bare brukes med trykk på pronomenet (mi). På nynorsk må det regnes som feil å skrive mi mor med tenkt trykk på mor.

Fader vår og tiltaleformer

Det vi har gått gjennom ovenfor, er først og fremst omtaleformene av far og mor osv. Men hva sier man når man snakker til de nærmeste slektningene over en i slektstreet? Jo, rett og slett far og mor.

I bønnen som før ble innledet med «Fader vår», henvender man seg til en far i himmelen (du som er i himmelen). I 2011 ble formuleringen skiftet ut med «Vår Far». Det svarer grammatisk til «min far» med trykk på far, altså en syntaks (ordfølge) som generelt er mer typisk for dansk enn norsk. Dette språkhistoriske tilbakesteget ble tilslørt av den iøynefallende moderniseringen av fader til far. Da liturgien var til høring, frarådet Språkrådet løsningen vår far.

Barn med norsk som morsmål sier ikke «min far» eller «vår far» til far(en) sin. Det er hverken fugl eller fisk språkhistorisk sett.

Fader vår er syntaktisk sett på linje med far vår og far min. En justering til far vår kunne vært nok. Man kunne eventuelt ha valgt det renskårne far, som er det barn sier når de henvender seg til far. Det er også det Jesus selv sier hos Markus: «Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta dette beger fra meg!»

PS. Som substantiv kan fadervår fremdeles brukes: «Han kan sitt fadervår».

Overigår må nok regnes som et eksisterende norsk ord, og som privatperson kan man bruke de ordene man vil. Det betyr ikke at vi vil anbefale noen å skrive i overigår. Rettskrivningsordbøkene har ikke innlemmet ordet.

Overigår er nok laget etter mønster av overimorgen, som er en slags (omdiskutert) variant av i overmorgen. Selv om flere har skrevet til oss og fortalt at de sier i overigår, er ordet fremdeles fremmed for mange. Det innarbeidede uttrykket i forgårs er derimot velkjent, og vi kan ikke se at det egentlig trengs noe nytt. (Det gjorde det strengt tatt heller ikke da forgårs tok over i sin tid. Mer om det til slutt nedenfor.)

Barnespråk?

Vi tror ikke ordet har vært utbredt særlig lenge, og det er kanskje snarere alders- og generasjonsbetinget enn dialektalt. Der det er brukt i litteraturen før år 2000, og det er ikke mange steder, er det gjerne lagt i munnen på barn (se f.eks. det første eksemplet, fra 1958).

Bør det brukes?

Om en bør bruke overigår, er en vurderingssak. Det som taler mot, er at det er uvant for mange, at det ikke står i ordbøkene, og at det kan bli oppfattet som barnslig. Dessuten finnes det andre, etablerte ord som kan brukes i stedet. På den positive siden har vi symmetrien: overigår er parallelt med overimorgen, så mange vil nok forstå det uten videre, om de ikke kjenner det fra før. Det kan riktignok innvendes at over vanligvis peker framover.

I forgårs = førre dagen (for spesielt interesserte)

Historien om overigår er på et vis en gjentakelse av historien om forgårs. Forgårs trengte i sin tid ut de norske formuleringene førre dagen, hin dagen, før(e)dagen og i førdags, som var eldgamle i talemålet. Vi har også hatt uttrykk som førre kvelden eller førkvelds for i forgårs kveld. 

I Kjærtegn på vidvanke av Vidar Sandbeck står det:

Vi har fått skjørbuk. Gråt ikke over oss. Henrik døde førdagen og jeg i går. Hilsen Jens.

I stubben «Det blir itte regn» av Alf Prøysen finner vi denne replikken:

– Je hadde noe å gjøra i går.
– Men førdagen da? Det var fint vær da og.

I En sommernatt på Krokskogen (den gang Krogskoven i skrift) skrev P.Chr. Asbjørnsen fordansket forrige Dagen, men sønnen til kompanjongen Jørgen Moe rettet det i en senere utgave til det mer opprinnelige førdagen.

Bokmålets bestefar, Knud Knudsen, foretrakk alt annet enn i forgårs, som vi ser på lista nedenfor, der han viser veien fra dansk til norsk (Unorsk og norsk 1, 1881):

Vi må regne kjempeliten som et innarbeidet ord i norsk, selv om vi ikke vil anbefale å bruke det i alle sammenhenger.

Vi har flere paradoksale forsterkere i norsk. Vi kan for eksempel si forferdelig fin uten at noen vil tro at vi mener noe annet enn fin. Ungdommelige slangord som dritgodt blir også forstått riktig (selv om eldre språkbrukere nok synes dritvondt er mer logisk). 

Det er ikke spesielt for norsk at det lages sammensatte adjektiver med litt paradoksale forsterkingsledd. For eksempel har svensk ordet jätteliten, som er helt parallelt med kjempeliten. 

Mange ord av dette slaget passer likevel dårlig i sakprosa eller i situasjoner der man venter å høre nøkternt «voksenspråk». Noen vil oppfatte kjempeliten som barnslig, og det kan vi ikke gjøre noe med.

Kanskje vil ikke kjempeliten bli oppfattet som helt nøytralt før ordet kjempe i sin opprinnelige betydning har forsvunnet fra norsk. 

Hva som regnes som nøytralt, er ellers avhengig av hvilke alternativ vi har til rådighet. Det at vi godt kan si bitte liten i stedet, gjør kjempeliten til et markert stilistisk valg. 

Men paradoksale forsterkere kan altså godt bli nøytrale med tida. Ord som svært, meget (= mye) og veldig har opprinnelig betydninger som passer dårlig sammen med liten. 

Å foreskrive medisiner er å bestemme hvilken medisin eller kur pasienten skal benytte, mens å forskrive medisiner er å skrive en resept, som er en bestilling fra legen til apoteket.

Foreskrive betyr enten 1 ‘bestemme, befale’ (muntlig eller skriftlig), som i «legen foreskriver hvordan medisinen skal brukes», eller 2 ‘ordinere’, som i «foreskrive en streng diett».

Forskrive (fra tysk verschreiben betyr vanligvis enten 1 ‘love bort (ved skriftlig kontrakt)’, som i «forskrive sin sjel til fanden», eller 2 ‘forlange, bestille skriftlig’, som i «forskrive varer fra utlandet» og «forskrive medisiner fra et apotek». I tillegg blir det brukt om å oppføre noe som forbrukt i et regnskap («forskrive en trosse»).

En resept er en forskrivning fra legen. Uttrykket brukes av farmasøyter spesielt i sammenhengen «magistrell forskrivning», som betyr ‘resept på det preparat som legen (eller andre reseptutstedere) angir komposisjonen av’.

Ordene ble blandet sammen i gamle dager også, så det er ikke rent få som har forskrevet seg – da i en tredje betydning av ordet (se betydning 2 her).

Ja, hvis og viss er jamstilte skrivemåter. Hvis er mest brukt.

Slik står det i Bokmålsordboka:

Mellom 1959 og 2005 var viss en såkalt sideform, det vil si innenfor rettskrivningen, men utenfor læreboknormalen (en snevrere norm). Siden 2005 har de to variantene vært formelt jamstilte i bokmål.

Ordet hvis må ikke forveksles med adjektivet viss, som betyr ‘sikker, utvilsom’ («være viss på noe», «sikkert og visst») eller ‘bestemt’ («med visse mellomrom», «til en viss grad»).

Noen tilleggsopplysninger

Nynorsk: ikke hvis

På nynorsk kan man ikke skrive hvis eller andre ord med hv-. Tradisjonelt heter hvis helst dersom eller (trykklett) om, og man kan klare seg godt med det; men det er faktisk mulig å bruke viss i denne betydningen (men ikke visst!).

«Hvem sin» er bare hvis

Merk at viss ikke i noen målform kan brukes for å angi eiendom eller tilhørighet. Det kan som før bare hete f.eks. «en mann hvis identitet er ukjent, ble funnet død i går kveld». (På nynorsk må man skrive det helt annerledes.)

Hviss er noe helt annet, som du nok kan se bort fra

Noe helt annet, som du ikke finner i ordbøkene, er det konstruerte ordet hviss, som kan brukes innenfor logikken. Det svarer til engelsk iff (av if) og betyr ‘hvis og bare hvis’.

Språkrådet anbefaler sterkt å skrive «på Island». Mønsteret «i + statsnavn» står sterkt, men noen unntaksløs regel har det aldri vært.

Det er ikke noe argument i denne sammenhengen at Island er en selvstendig stat og ikke bare en øy. Også Cuba er begge deler, og det heter på Cuba på norsk. Regelen med på foran øynavn gjelder uavhengig av den politiske statusen. I har aldri hatt monopol på å være «statspreposisjon». Det er dessuten lite praktisk å skille mellom Island som øy og Island som stat.

Noen viser til at islendingene selv bruker preposisjonen í foran landsnavnet. Det stemmer ikke helt. Tradisjonell språkbruk på islandsk er (stort sett) á Íslandi, der á svarer til på. (Norsk på kommer av upp-á ‘oppå’, og Íslandi er dativformen av Ísland.) Nå heter det riktignok også á Írlandi, á Ítalíu m.m. på islandsk, men det er uansett ikke avgjørende, for hvert språk har sin egen tradisjon for omtale av andre land.

Rota til i Island finnes hovedsakelig i dansk skriftspråk (helt tilbake i skriftspråket fra kolonitida, da hensynet til Island som stat var fraværende), mens på Island har ubrutt tradisjon og rot i felles norrøn språkbruk. På kan forresten brukes på dansk også.

Les mer om preposisjoner ved stedsnavn på nettsidene til Språkrådet.

Det heter en eller ein merd, og d-en er stum.

Uttalen er /e(i)n mær – mæren/, se for eksempel Bjarne Berulfsens uttaleordbok.  I noen dialekter kan uttalen være trangere (mer e-aktig). (I en mer tradisjonell betydning, før fiskeoppdrett ble vanlig, fantes ordet i mange andre dialektvarianter.)

I arveord står en -rd- ofte for r-uttale på Vestlandet og tjukk l på Østlandet. Det vil si at d-en enten er stum eller «bakt inn» i en annen lyd.

Å uttale d-en er som å si en fjord eller en gård bokstavrett. Det har ikke noe grunnlag i norsk. 

Å skrive «mæren» uten d er på sin side som å skrive «fjoren», «gåren», «gjæret» for fjorden, gården, gjerdet.

Hunkjønnsformen «ei mære» er av nyere dato og mangler tradisjonsgrunnlag. Utgangspunktet er trolig at /mærer/ (flertall av en merd) er blitt oppfattet som flertall av et svakt hunkjønnsord. Det er som om en fjord skulle bli omtolket til «ei fjore» på grunnlag av flertallsformen fjorder (uttalt /fjorer/).

For utstede kan en bruke både skrive ut, ferde ut og utferde på nynorsk. Vi vil rå deg til å bruke utskrivingsdato for utstedelsesdato.

Noen spør om det ikke ligger noe mer autoritativt i utstedelse enn i det mer generelle utskriving, men oftest vitner dokumenttypen om hva som ligger i utskrivinga. Tre eksempler fra Magne Rommetveits synonymordbok Med andre ord (flere utgaver):

• det må utstedes en fullmakt > det må gjevast / skrivast ut ei fullmakt
• den under forsvarssjefen utstedte ordre > ordren som er send ut (pålagd) av forsvarssjefen
• obligasjoner som er utstedt av den norske stat > obligasjonar som staten har ferda (skrive) ut (marknadsført)

Karl Arne Utgård har i sin Juridisk og administrativ ordliste:

• utstede ihendehaverobligasjoner > skrive ut ihendehavarobligasjonar
• utstede fullmakt > skrive fullmakt
• utstedende myndighet > utskrivande styresmakt

På bokmål er utstede og utferdige delvis overlappende. Utferdige er i utgangspunktet det samme som ferde ut / utferde, men også for utferdige anbefaler Rommetveit og Utgård i noen tilfeller skrive ut og gi.

Flere steder heter det tradisjonelt både venninde og lærerinde, for disse ordene ble lånt inn fra dansk i sin tid, og da gjerne med norsk bokstavrett leseuttale av dansk. (Danskene uttaler ikke d-en selv.)

D-uttale er også vanlig i riksmålspreget norsk. Det er litt rart, for språkmannen Knud Knudsen mente allerede i 1886 at man i dannet dagligtale sa -inne. Vi finner d-uttalen av ordet i en del dialekter også. I mange vestnorske dialekter er selve d-uttalen mindre påfallende, siden -nd- der regelrett uttales med d (jf. f.eks. landet). (Men det kjønnsspesifikke ordet venninde har ikke vært veldig utbredt på bygdene før.)

Hvorfor venninde og lærerinde eventuelt har skilt lag når det gjelder uttale, tør vi ikke slå fast, men kanskje lærerinne med tiden er blitt mer påvirket av normene i det offentlige (før ordet ble byttet ut med det kjønnsnøytrale lærer). Riksmålet holdt forresten lenger på d i venninde enn i de andre -inde-ordene.

Siden uttrykket står i Svenska Akademiens ordbok, men ikke i Ordbog over det danske Sprog, er det sannsynligvis snakk om mugger i den ene eller andre av de svenske betydningene, jf. Svensk ordbok:

Uttrykket for fulle mugger ser ut til å ha kommet inn i norsk skriftspråk i 1930, først i sjømannsfortellinger og idrettsspråk. Her ser du de eldste forekomstene i avisene. I svensk litteratur er uttrykket minst tretti år eldre.

På svensk Wiktionary er det forklart slik:

Begreppet är en sjöterm. Segla så fort att muggarna det vill säga latrinkärlen utanpå fartyget blir fyllda av vågorna.

Vi vet ikke om det stemmer. Jon Winge har ikke uttrykket med i sin samling av sjømannsuttrykk For bare stumpene (2001). Det kan vel ikke utelukkes helt at vi i stedet har med breddfulle drikkekrus å gjøre.

Det heiter i utgangspunktet ei akillessene (eller ei akillessen) etter «Akilles» (gresk Akhillevs) + «sene».

I sjargongen heiter det gjerne berre ein akilles og «vondt i akillesen», og det kan godt hende at dette ordet kjem inn i ordbøkene. I så fall blir det akillesane i fleirtal på nynorsk. Men førebels er det best å skrive akillessene fullt ut i meir seriøse samanhengar, med to s-ar.

Nynorsk:
ei akillessene – akillessena – akillessener – akillessenene
(ein akilles – akillesen – akillesar – akillesane)

Bokmål:
ei/en akillessene – akillessena/-en – akillessener – akillessenene
(en akilles – akillesen – akilleser – akillesene)

Ei sene heiter òg tradisjonelt ei sen i store delar av landet, men det er nok lite brukt i dette ordet, og minst av alt skriftleg.

Akillessenene er så å seie din akilleshæl, altså ditt svake punkt. Dei to orda er av same rot: Mor til den greske segnhelten Akilles skal ha dyppa son sin i ei av elvane i dødsriket, Styx, for å gjere han usårleg. Ho heldt han i hælen, som difor ikkje vart skikkeleg «impregnert». Såleis vart ei pil i hælen banen hans i slaget ved Troja.

Det finnes ingen regel som forbyr bruk av prosenttegn i løpende tekst. Men husk å bruke siffer hvis du først bruker prosenttegn, og husk mellomrom før tegnet.

I forlagsverdenen, i avisredaksjoner og andre steder er det likevel en utbredt skikk å skrive «prosent» i løpende tekst, enten tallene er skrevet med siffer eller bokstaver. Det tar selvsagt mer plass, men det gir teksten et roligere preg. Innenfor enkelte fag kan det rå andre konvensjoner, som man bør respektere.

Noen steder, for eksempel i brødteksten i statsbudsjettet, brukes forkortelsen «pst.» på samme måte som man ellers bruker prosenttegnet. 

Avledninger og sammensetninger med prosent (som f.eks. volumprosent) skrives alltid med bokstaver.

Prosenttegnet

I oppstillinger, på figurer og skjemaer o.l. brukes nesten alltid prosenttegn.

Når man først bruker prosenttegn, må man skrive tallet med siffer, ikke bokstaver. Det skal være mellomrom mellom tall og prosenttegn.

Et praktisk råd til slutt: For å unngå at tallet og tegnet havner på hver sin linje, kan man bruke «fast mellomrom» ved inntasting. I Windows gjør du dette ved å holde Ctrl og Shift nede samtidig mens du bruker mellomromstasten.

Det er valgfritt med s i sammensetninger med region-. 

Tanums store rettskrivningsordbok (Oslo 2005) inneholder flere sammensetninger enn Bokmålsordboka og er en god kilde i denne sammenhengen. Alle sammensetninger som der er nevnt under region, har valgfri binde-s: regionbok/regionsbok, regionplan/regionsplan, regionplanlegging/regionsplanlegging, regionsjef/regionssjef osv.

Det ser ut til at region- uten s er det eldste og tradisjonelt mest brukte i mange av ordene med region(s). S-en er altså ikke nødvendig, men den sprer seg, sikkert fordi mange andre ord på -ion har s i sammensetning.

De ordene du spør om, er ikke med i Tanums, men mønsteret er klart: Det er valgfritt med binde-s i disse ordene. Det gjelder også regionreform/regionsreform, som er blitt et aktuelt ord. Regionreform er det vanligste.

Det er riktig med og her.

Her bruker norsk og engelsk litt forskjellige konstruksjoner. Engelsk har underordning, som gir to. Engelsk to kan for øvrig oversettes med for å (som i «Jeg skal dra til byen for å handle»).

Norsk på sin side har grammatisk sett gjerne sideordning (med og), selv om det er et element av semantisk underordning. I setningen

jeg skal til byen og handle

er det underforstått en infinitiv, dra eller gå: 

jeg skal [dra] til byen og handle

At vi har grammatisk sideordning med og i den fullstendige formuleringen, bekreftes av fortidsprøven. Den gir fortidsform (preteritum) på begge verbene:

jeg drog til byen og handlet

Altså ikke

*jeg drog til byen å handle

Les mer om å eller og her.

Vi deler spørsmålet i tre nedenfor.

Stedet eller steden?

Du kan velge fritt mellom disse variantene:

i stedet (to ord)
isteden (ett ord)

De betyr akkurat det samme. Det samme gjelder disse variantene:

i stedet for (tre ord)
istedenfor (ett ord)

Ett eller tre ord?

Velger du -t, må du skrive det som et preposisjonsuttrykk i tre ord. Grunnen er at stedet er en ordform som står på egne bein, jamfør et sted – stedet. (Steden er på sin side en forelda hankjønnsform som ikke lenger kan stå aleine.)

I stedet (for) skrives altså oppdelt på samme måten som for eksempel i senga (til). 

På nynorsk er ein stad – staden et vanlig hankjønnsord. Derfor heter det bare i staden (for).

Vi finner et liknende forhold mellom synonyma om lag og omtrent: Lag er et ord, trent er det ikke; derfor må trent settes sammen med om.

Hvor skal det være for?

Det er bare variantene med for som brukes før et substantiv:

• Jeg reiser til Oslo istedenfor (eller i stedet for) (til) Bergen.

Dette er derimot valgfritt:

• (Vanlig:) Jeg skulle til Bergen, men reiste til Oslo isteden (eller i stedet).
• (Mindre vanlig:) Jeg skulle til Bergen, men reiste til Oslo istedenfor (eller i stedet for).

Adverbet blott betyr ‘bare’ og brukes bare (blott!) i visse uttrykk, som i blott til lyst og en saga blott. En saga blott = ‘bare en historie fra gamle dager’.

En saga blott er litt av en klisjé, som sjelden brukes i fullt alvor i dag. Uttrykket stammer fra den svenske dikteren Esaias Tegnér, som skrev om Karl den 12: «Hans minne uti Norden är snart en saga blott».

Ellers har vi ordet blott mest fra dansk. Det er opprinnelig lavtysk.

Ikke blått, men bart

Blott har vi også som adjektiv, og da betyr det ‘ren’, ‘bar’ eller ‘naken’, som i å se noe med det blotte øye. Her aner vi en sammenheng med blotting, for noe som er blott(et), er jo bart, nakent og i beste fall rent. Man kan f.eks. blotte sin uvitenhet. Verbet blotte er ganske mye brukt i norsk. Det er lånt på samme måten som blott. (I eldre nynorsk het det heller nækja ‘gjøre naken’ eller berrleggja.)

Merk at det heter med det blotte øye, ikke det blottede, som noen skriver. På nynorsk er det bedre å skrive med berre auga enn med det blotte auga. Da slipper vi også misforståelser som det blåtte auga.

Nei, det kommer av en dansk «ungpikeed», «saft suse mig», der saft trolig er en forskjønnende omskrivning av satan. Se Ordbog over det danske Sprog under saft (5). 

Rundt 1900 ble saft suse oppfattet som typisk dansk, selv i Kristiania (søk i boka Fra Vat'land til Homansbyen). Av oppvekstskildringen Det var en annen tid (1943) kan man få det inntrykket at saft suse var i vanlig bruk i folkelig oslomål rundt århundreskiftet, noe som er meget tvilsomt. Men da denne boka kom ut, var uttrykket trolig innarbeidet i sjargongen til visse grupper i hovedstaden (se trefflista på nb.no). Donald-oversetterne Vivi Aagard og Axel S. Seeberg var født i henholdsvis 1918 og 1914, så det passer bra. 

Uttrykket ble også brukt (blant annet av Seeberg) i andre oversettelser etter krigen. Noen stor utbredelse i norsk har det ikke hatt, hvis vi ser bort fra Donald-referanser.

Forfatteren Jakob Arvola har skrevet noe om uttrykket i bloggen sin.

Ellers er satan suse (meg) og lignende (med fanden o.a.) også kjent fra eldre norsk tradisjon.

«Fuglen er ikkje fløygd med same han kjem or egget.»

I moderne nynorsk brukes ikke det korte og fyndige adjektivet fløygd om fugleunger lenger, i stedet skriver man gjerne flygefør (eller flygedyktig). 

Sammensetningen fullfløygd har helst blitt brukt i overført betydning, om folk, ting, tanker og annet. Man ser ordet sjelden nå.

En god parallell til fullfløygd er det mye brukte engelske full-fledged, som opprinnelig betyr ‘fullt fjærkledd’.

Allerede i telegrafen og telefonens barndom ble forbindelseslinjen omtalt som tråden på norsk, dansk og svensk.

Man var dermed på tråden når man hadde samband med hverandre, og man diskuterte noe per tråd. Da islendingene i sin tid skulle sette navn på det nye mediet, tok de i bruk et gammelt ord for tråd, sími, og så sent som i norsk etterkrigsslang kunne det hete «å jodle i hyssingen». 

På gamle telefonapparat måtte man løfte røret av en gaffel og betjene en liten sveiv for å sette seg i forbindelse med sentralen. Sveivingen er muligens opphavet til å slå i denne sammenhengen (jf. også uttrykket å slå et nummer). Å slå på tråden kunne også brukes om å telegrafere, og det virker jo vel så logisk (jf. tastingen). Med slag på strenger/tråder har man sendt lydsignaler også før telegrafens tid, men det er uråd å spore uttrykket lenger tilbake. Merk at slå på tråden også brukes på dansk, så opphavet ligger ikke særnorske forhold. 

Til slutt: Å slå på strenger er som kjent det samme som å spille på dem, altså få dem til å låte, men det er nok ikke det som ligger under her.

Språklig økonomi er ikke en lov i språkutviklingen, bare en tendens som motvirkes av andre tendenser. Økonomiske og andre praktiske hensyn kan overstyres av andre faktorer, blant annet status. Engelsk har som kjent høy status.

Når det er sagt, kan det lange være enkelt på sin måte. Som du er inne på, svarer for all practical purposes til flere uttrykk – vi kan legge til blant annet i praksis, nesten alltid og når det kommer til stykket. Hvis man holder seg til det nye uttrykket, slipper man dermed å ta stilling til nyansene i de «gamle» uttrykkene, og hva er vel enklere enn det? 

Det har også lettet innføringen av det nye uttrykket at det ikke er hundre prosent nytt. Det har vært noe brukt lenge, og hoveddelen av det – praktiske formål – er jo helt innarbeidet.

Det er galt. Ansette og tilsette betyr nøyaktig det samme når ordene brukes om at noen får en stilling. Videre betyr ansatt og tilsatt det samme, slik også ansettelse og tilsetting gjør det. De tilsatte i en virksomhet er de ansatte.

Tilsette har slått mer gjennom i det offentlige enn i privat sektor, men det har ikke noe å si for selve betydningen.

Folk vil gjerne legge ulik mening i to ulike ord, men det er ikke grunnlag for det her. Tilsette var ganske enkelt det norske alternativet i sin tid. På slutten av 1800-tallet ønsket mange å slippe til norske ord der mer eller mindre danske eller tyske ord hadde vært enerådende i skrift. For eksempel ville bokmålets bestefar, Knud Knudsen, ha tilsette, sette til og innsette for ansette. En tilsatt er jo satt til å gjøre noe (ikke satt an). 

Begge varianter er mulige og kan være nyttige i sin sammenheng, men dette er ikke to skrivemåter av det samme ordet/uttrykket. Uttalen er ulik.

Null toleranse er et sjargongpreget synonym for ingen toleranse. Det uttales ofte med et tydelig opphold etter null, der man så å si tar sats for å legge trykk på /-rans-/ (null toleranse). 

Nulltoleranse er et sammensatt ord som uttales mer i ett enn null toleranse og med lettere trykk på hele det siste leddet (altså nulltoleranse). Det er dette sammensatte ordet som er blitt så vanlig i forbindelse med tiltak mot mobbing, rasisme o.l., og det er bare dette som kan bøyes: «Nulltoleransen ved skolen vår ...».

Det er også sammensetningen som gjør seg best alene: «Vi har nulltoleranse» gir god mening i seg selv (for det er underforstått at man har nulltoleranse mot noe negativt), mens «Vi har null toleranse» er nokså urovekkende med mindre det negative er presisert (f.eks. «mobbing»).

I oppslagsboka Bevingede ord (1991) er uttrykket forklart slik:

Kjøpe katten i sekken, kjøpe noe usett og bli snytt. Uttrykket skriver seg trolig fra en historie om Till Eulenspiegel (1300-tallet), som sydde en katt inn i et hareskinn, la den i en sekk og solgte den som en hare. Et lignende uttrykk finnes i et fr[ansk] dikt av Eustache Deshamps (ca. 1346–1406).

Denne historien om Till Eulenspiegel kan i sin tur bygge på en eldre og mer allmenn forestilling.

Uttrykket finnes i flere språk, fra italiensk til islandsk. Men på svensk, engelsk og tysk refererer man til den tenkte «grisen» i sekken, jf. «Schwein im Sacke kaufen» og «to buy pig in a poke» (merk bokstavrimet). Ivar Aasen nevner i Norske Ordsprog ordtaket «Ein skal inkje kaupa grisen i sekken» ‘forbinde sig til det, som man ikke kjender’.

Flere eksempler finner du på Wikipedia. I flere språk har man også motstykket «slippe katten ut av sekken».

Vi finner uttrykket tidlig i dansk, og blant andre Ludvig Holberg bruker det. I dialektene kan det også være svært gammelt. Men den første som brukte det med formen «katta» i norsk litteratur, var trolig Hulda Garborg i Mann av Guds Naade (1908). Ellers var «katten» det vanligste i nynorsk også i samtida.

I Nynorskordboka er steinkast forklart som 1 ‘steinkasting’ og 2 ‘avstand, lengd så langt som ein kan kaste ein stein’.

Ordboka nemner «det ligg berre eit steinkast unna» som døme på praktisk bruk. Eit steinkast er eit særs omtrentleg mål, som berre kan sirklast varsamt inn. For kven er «ein» i definisjonen?  Det er vel ofte ein sjølv. I så fall er det ikkje fritt for at somme overvurderer styrken og kasteteknikken sin noko. Eller kanskje målet nærmar seg eit gjennomsnitt av (tenkte) gjennomsnittskast hos ulike personar? Det er i så fall ikkje til mykje hjelp!

Ordlaget finst i fleire språk, og det er all grunn til å tru at vi har hatt noko liknande i målet sidan steinalderen. Det eldste litterære dømet er frå Det nye testamentet: «Jesus drog seg ifrå deim (læresveinane) so langt som eit steinkast og lagde seg på kne og bad» (Luk 22,41). Det var nok ingen som tok nøyaktig mål då heller.

Det finnes nok ikke noe enkelt svar på dette. Man bør kjenne konvensjonene i sjangeren, unngå ytterligheter, føle seg fram og ikke minst passe på timingen.

Historisk presens er gammelt. I gammelnorsk vekslet man meget fritt mellom presens og preteritum, ofte tilsynelatende umotivert. I moderne norsk brukes historisk eller dramatisk presens mer målrettet for å gi liv til fortellingen. Man slår gjerne over i presens idet handlingen spisser seg til. Det er blitt sammenlignet med å zoome inn på et motiv.

Eksempel:

Preteritum: I går skulle jeg sluke fire episoder av The Walking Dead. Jeg provianterte med brus og fleskesvor og satte kursen mot godstolen.
Presens: Idet jeg setter meg til rette, hører jeg en rallende lyd fra badet.

Stort sett er historisk presens et kurant virkemiddel, men i sportsspråket er det blitt så mye av det gode at mange irriterer seg, med rette. Eksempel: «Han kommer godt i gang, men mister piffen etter en halv runde.» Og så videre. 

For mye historisk presens kan bli masete og overdramatisk. Preteritum uten variasjon kan på sin side bli litt kjedelig i lengden, men det må regnes som det normale i sakprosa.

Det er om å gjøre å finne en passende dose presens og legge inn skiftene der det er mest naturlig. 

Mer om historisk presens kan du lese i Norsk referansegrammatikk, s. 556–558.

Det kan berre heita «Materialane fortel når huset vart bygt».

Dette har ikkje noko å gjera med regelen om «den gong då, kvar gong når». Grunnen er at «når» i dette tilfellet har ein heilt annan funksjon enn å seia at noko vart teke opp att. «Når» innleier her ei indirekte spørjesetning, dvs. ei spørjesetning som er ledd i ei overordna setning.

Det direkte spørsmålet var: «Når vart huset bygt?» Det er så gjort til direkte objekt i heilsetninga «Materialane fortel når huset vart bygt».

Då kan for sin del ikkje nyttast til å innleia ei spørjesetning. Derimot kan det brukast i andre konstruksjonar, som i «Arkitekten fortel om (den gongen) då huset vart bygt».

Då kan òg koma inn i biletet slik: «Slike materialar vart brukte (den gongen) då huset vart bygt» eller «Materialane stammar frå (den gongen) då huset vart bygt» eller «då husa vart bygde». Det kan stå i kontrast til når: «Slike materialar vart (alltid) brukte når ein bygde slike hus» (= 'kvar gong', 'dei gongene då'). Ein kan òg nytta «då» i det siste dømet, men då underforstår ein at det gjeld repetisjon innanfor éín samanhengande periode, altså eitt «då». Men dette er altså heilt andre konstruksjonar enn dømet ditt.

Kort sagt: Formen sloss er bare preteritum, akkurat som slo.

Å slåss er en avledning av verbet slå. Å slåss har sin egen betydning (‘slå hverandre’), men bøyningen er helt parallell. Se på rotvokalen her:

å slå – slår – slo – har slått

å slåss – slåss – sloss – har slåss

Sloss er preteritum (fortid) av slåss, slik slo er preteritum av slå. Til slåing svarer slåssing, så det er ingenting som heter slossing. Slåsskamp kan også bare ha å, for substantiv bøyes ikke i fortid.

Merk at den korte o-en i sloss i mange dialekter uttales /å/. Det er opphavet til forvirringen. Det gjøres feil i begge retninger. En feil som virkelig sprer seg fort, er o utenfor preteritum. Men merk at å-en kommer inn igjen i perfektum, slik at det rette etter hjelpeverbet har er slått og slåss.

På nynorsk heter det å slåst, og bøyningen er slik:

å slåst – slåst – slost – har slegest/slåst

Uttrykket er gammelt i norsk og dansk. Det finnes allerede i Peder Syvs ordtakssamling fra slutten av 1600-tallet. Ludvig Holberg har brukt med [ens] egen mønt, og det svarer godt til det engelske uttrykket pay back in one’s own coin, som skal være belagt enda tidligere. Det er all grunn til å tro at uttrykket er eldgammelt, og det kan godt ha oppstått flere steder uavhengig av hverandre.

Uttrykket forekommer i flere varianter, bl.a.: få/gi igjen med samme mynt, betale/svare med samme mynt (og dessuten i samme/like mynt).

Man kan få igjen med samme mynt mange steder, blant annet i Tyskland, Frankrike, Italia, Spania, Portugal og Russland. I en hel rekke land kan man dessuten få smake sin egen medisin på landets språk.

Hvilken medisin eller mynt det opprinnelig har vært snakk om, vet vi ikke, men poenget er uansett hverken valuta eller valør, men den rene gjengjeldelsesverdien.

Østfolddialekter er like gode som andre dialekter. Hva folk syns er fint når det gjelder dialekter, er nettopp synsing. Det finnes ingen objektive kriterier som skulle tilsi at en dialekt er finere enn en annen.

I mange land blir visse typer talemål regnet som «finere» eller mer korrekte enn andre. Ofte er det talemålet som de fleste eller de best stilte i hovedstaden bruker, som blir framholdt som det beste. Dette talemålet ligger gjerne nær skriftmålet, og skriftmålet og den «fine» varianten av hovedstadsmålet gir hverandre prestisje. Hva som regnes som fint, avgjøres i stor grad av sosiale maktforhold. 

Det er ikke noe nytt at folk fra større steder ser ned på dem som kommer fra distriktene og gjør narr av dem for språket. Når folk fra bygdene omkring i eldre tider kom inn til Bergen, harselerte bergenserne med dialekten til disse «strilene», som de ble kalt. Likens har trøndere fra omlandet blitt hermet etter av trondheimere som mente at de selv snakket penere. Folk fra Hadeland og Toten har blitt ertet for dialekten når de kom til Oslo, og mange, mange innflyttere har lagt om til bymål for å tekkes folk fra hovedstaden.

Det uheldige for østfolddialektene er at de ofte har vært brukt i revyer i riksmediene, og det kan gjøre sitt til at folk i Oslo-området assosierer dem med noe komisk. Den godlynte figuren Raymon har nok styrket den assosiasjonen, særlig hos folk som ellers har liten kjennskap til Østfold. Det hjelper ikke at en uttale av l som mange assosierer med østfolddialekt, er i ferd med å etablere seg i yngre oslomål mot protester fra en del eldre oslofolk (les mer om dette her). Det hjalp nok heller ikke at språkprofessor Finn-Erik Vinje kom til å si i et intervju for mange år siden at han syntes østfolddialekten var den styggeste av dialektene. I et intervju mange senere år fortalte han at han hadde endret syn, for nå hadde han fått en kjekk svigerdatter, og hun var fra Østfold! Dette eksemplet viser at selv våre fremste fagfolk må ty til subjektive argument når de skal vurdere dialekter. 

Dersom jeg hadde spurt kollegaene mine her i Språkrådet om hvilke dialekter de syntes var de fineste, ville jeg fått forskjellige svar. Hadde jeg spurt om hvilke som var de styggeste, er det ikke sikkert jeg hadde fått svar i det hele tatt. Vi har nok den oppfatningen at alle dialekter har sitt særpreg, sin sjarm og sin verdi.

Gode beskrivelser av talemålet i Østfold kan dere finne i bøkene Østfoldmål, Mål i Østfold og Den store dialektboka. Som to av titlene antyder, er det ikke bare én dialekt innenfor det tidligere Østfold fylke. Dialektene i Østfold hører til de vikværske dialektene, som brukes i Østfold, Vestfold, Grenland og nedre Buskerud. Et karakteristisk trekk ved vikværsk er at mange verb i nåtid får endelsen -ær, som «bråkær», «spellær».

Det verdifullt å vokse opp med eller å tilegne seg en dialekt, eller trekk fra en dialekt. Det gir tilknytning til stedet. Selvfølgelig må man også ha lov til å kvitte seg med dialekten helt eller delvis (å knote, som det gjerne kalles). Hovedsaken er at det ikke skjer under noen slags tvang. Det skal ikke være nødvendig å legge av seg dialekten, selv om man naturligvis bør tilpasse språket til mottakere som har vansker med å forstå en.

Østfoldmål er like bra som annen norsk. Lykke til med å holde på dialekten! 

I utgangspunktet er fellski riktigst. Første gang ordet står på trykk, er det i nettopp denne formen, i Skismøringens historie (1977). Det er også slik ordet står oppført i Bokmålsordboka og Det Norske Akademis ordbok.

Mange sammensetninger med enstavelsesord som førsteledd har fuge-e (jf. f.eks. skald + dikt = skaldedikt). Når vi skal finne ut om en gitt sammensetning skal få -e-, bør vi se på andre sammensetninger med det samme førsteleddet. Andre sammensetninger med fell har ikke -e-, jf. fellberedning, fellmaker, fellskinn. Vi foretrekker derfor skrivemåten fellski selv om varianten felleski er blitt dominerende i løpet av kort tid.

Hvorfor velger folk felle-?

Ikke alle unge mennesker kjenner ordet fell i sin opprinnelige betydning. Feller under ski opptrer i par og omtales oftest i flertall. Hvis man bare kjenner ordet i skisammenheng og bare har hørt det i flertall (feller), kan man ikke vite om det heter fell eller felle i entall. De som tror det heter en felle, sier naturligvis felleski. Til og med noen av dem som vet hva en skinnfell er, mener det heter en (skinn)felle (bare søk etter skinnfelle på finn.no).

Også mange av dem som vet at det heter fell i entall, kan føle at det er riktigst med -e- i sammensetning når det er snakk om to eller flere feller. Det finnes en generell språkhistorisk tendens som fellefolket kan støtte seg til: Substantiv i genitiv flertall i gammelnorsk sluttet på -a, og i sammensetninger ble dette med tiden til -e-. Men det er langt fra noen absolutt regel at vi knytter -e- til flertallsbegrepet. I så fall måtte det ha hett (bare) stavetak, leggeskinner og fotetøy med -e-. Det står uansett fast at fell alltid ellers heter fell- i sammensetninger, uavhengig av antallet tenkte feller.

En tredje felle-grunn kan være tiltrekning fra rulleski og frastøtning fra fjellski. Med formen felleski kan man sikkert unngå enkelte misforståelser i en sportsbutikk med bakgrunnsstøy.

Fell(e)sammenfall for spesielt interesserte

Feller (‘skinnfeller’, nynorsk fellar) opptrer gjerne i samme kontekst som feller (til fangst, nynorsk feller). På ski kan vi ha feller (skinn) på den ene siden og feller (Rottefella) på den andre. Isolert sett er det umulig å skille mellom feller og feller. De som ikke har a-endelser i repertoaret, kan heller ikke skille i bestemt form entall. Musefellen kan i prinsippet vise til skinnet til musa som går i fella. 

Med maksimalt sammenfall får vi:

en fell – fellen – feller – fellene
en felle – fellen – feller – fellen

Vanlig bokmål har likevel: ei/en felle – fella.

Eldre nynorsk har skille hele veien:

ein feld – felden – feldar – feldane
ei felle – fella – fellor – fellone 

I dag har nynorsk ll for ld og -er/-ene for -or/-one.

Aa.O. Vinje skrev om bjørnen med sin lodne feld. Felden er den etymologisk «riktige» skrivemåten av fellen, på linje med kvelden for kvellen. Men det går ingen vei tilbake til den entydige skrivemåten.

Derfor er det bra om vi kan skille mellom fell(er) og felle(r) på andre måter der det er mulig. 

Det er grovt sett nokså nytt å bruke «spekulere i» for «spekulere på/over». Er ein tradisjonelt innstilt, verkar det gale. Vi vil ikkje tilrå å bruke «spekulere i» på denne måten, sjølv om det er svært vanleg. Å spekulere i noko er helst å pønske på korleis ein kan utnytte det til sin fordel. 

Til og med Det Norske Akademis ordbok, som er svært oppdatert, held skiljet ved lag.

Per Egil Hegge har teke ordlaget føre seg i Aftenposten fleire gonger, sist i 2015.

Nedanfor er ein statistikk henta frå nb.no (n-gram-tenesta). Her ser vi utviklinga i aviskjelder dei siste tiåra.

Det er litt underleg at det semantisk nærskylde lure PÅ ikkje har motverka utviklinga. Dette er forresten eit uttrykk som godt kan brukast meir.

Framstillinga ovanfor er noko forenkla. I eldre mål, i svensk og dessutan i danske dialektar finn vi «spekulere i» brukt i vidare tyding. Eit tidleg døme på norsk finn vi i ein ingress frå før krigen: «Tyvene spekulerer i om folk er hjemme.» Ein slik uttrykksmåte kan ha røter i  «Tyvene spekulerer i at folk er borte» + «Tyvene spekulerer på om folk er hjemme/borte», men han kan altså òg ha ei eldre rot.

Barnefødt (av gammelnorsk barnfǿddr) skal være knyttet til verbet fø ‘gi mat; fostre’. Det peker mot betydningen ‘oppfostret, oppvokst’. Et annet ord for det samme var i sin tid barnalinn (= barn-alen, «oppalt»). Men lenge har barnefødt kunnet bety både ‘født’ og ‘født og oppvokst’. 

Fødestedet (f.eks. fødebygda) var før i tida oftere også det stedet man ble oppfostret, så det har virkelig vært duket for sammenblanding av de to betydningene av å føde(s). 

Etter norrøn tid og langt opp mot vår egen har nok det vanligste vært å bruke ordet synonymt med født, og da som en slags retorisk understreking av fødestedet: «barnefødt der og der», eventuelt kombinert med en innbyggerbetegnelse, som i «barnefødt bergenser». 

Lenge har det også vært vanlig å bruke barnefødt om det å være både født og oppvokst på et sted. «Hun er barnefødt i Oslo» kan nå altså bety at hun ikke bare er født, men også har bodd det meste av barndommen i Oslo. Liknende tvetydighet finnes i svensk (se Svenska Akademiens ordbok) og dansk (se ordnet.dk).

Barnefødt er da blitt mer eller mindre ekvivalent med engelsk «born and bred». (Det gamle «født og båren» er imidlertid dobbelt opp med født, jf. engelsk born og se II føde 3.3 i Ordbog over det danske Sprog).

På svensk heter det barnfödd med -dd til slutt, som nynorsk også har. Merk likevel den nynorske samsvarsbøyningen han/ho er barnefødd – det er barnefødt – dei er barnefødde. Varianten barnfødd uten -e- (som i svensk og gammelnorsk) har også vært brukt i nynorsk, men står ikke i Nynorskordboka.

• Hjertene deres slo i takt / Kirurgen sendte hjertene deres til transplantasjon
• Gud kjenner hjertene deres (men jf. Vårt hjerte gleder seg i ham, Sal 33,21)

Både i hjertet vårt og i hjertene våre har lang tradisjon. I hjertene våre sprer seg nå med støtte i engelsk, men selve varianten er eldre enn engelskpåvirkningen.

• Deltakerne hadde samme bakgrunn – Deltakerne hadde ulik/forskjellig bakgrunn
• De så verden i samme perspektiv – De så verden i ulikt/forskjellig perspektiv
• De så verden fra samme ståsted – De så verden fra ulikt/forskjellig ståsted

Kommentarer:

Forskjellige bakgrunner kan ikke kalles galt, og i de forskjelligste bakgrunner er flertall nødvendig.

Flertall ulike/forskjellige perspektiv kan i teorien også vise til at de hadde flere hver (jf. «Jeg prøvde å se saken i forskjellige perspektiv»).

Flertall ulike/forskjellige ståsteder går også bra.

Engelsk: både flertall og eiendomsord (jf. hodene sine)

Å være (vel) skåren for tungebåndet (eller tungebandet) betyr å ha lett for å snakke, å være veltalende.

Tungebåndet er et bånd som forbinder tunga med bunnen av munnhula, og hvis dette båndet er for stramt, hemmer det taleevnen. En kan da få skåret opp båndet litt for å gjøre det lettere å snakke. Det er den konkrete bakgrunnen for uttrykket.

Det er nok blitt ganske vanlig å snu om på logikken i bildet. For den som ikke kjenner til det nevnte inngrepet, høres det jo ikke så bra ut med skjæring i munnen. Noen mener at allerede Ludvig Holberg brukte uttrykket i den nye betydninga i Erasmus Montanus (1731):

Der faar I en Mand, som I kand tale med; thi den Karl er ikke skaaren for Tungebaandet ...

Men dette er usannsynlig! Verken i dansk eller i norsk litteratur før 1900 finner vi spor av en slik omvendt oppfatning, og Holberg skriver selv om «at løse sit Tungebaand» i en annen sammenheng, nettopp om det å få tunga på glid. Redaktørene av Ordbog over det danske Sprog mener det er en feil i Erasmus Montanus, og at det skulle ha stått «ikke ilde skaaren». Slik står det i noen seinere utgaver. Men merk at det er ingen ringere enn mor Nille som ytrer replikken ovenfor (om sin sønn Erasmus), så dette kan jo være mor Nille-logikk (altså en forvirret ytring) og dermed tilsiktet komikk fra Holbergs side.

Ei engelsk-dansk ordbok fra 1754 har denne opplysninga:

Verbet jakte har tradisjonelt vore mest brukt med på eller etter, òg i politisamanheng.

Det finst elles unntak frå preposisjonskravet. For det første kan ein jakte intransitivt, utan objekt i setninga, altså ‘drive jakt’. For det andre har vi transitive ordlag som jakte storvilt ‘drive jakt på storvilt’, der objektet ikkje er eit eksemplar eller individ, men éin eller fleire artar. Den ordbruken er nokså gammal.

I somme ordbøker er den nyare sportjournalistiske bruken av uttrykket teken inn. Døme: «Laget jaktar likevel sin første heimesiger.» Avisene vel som kjent ofte dei kortaste variantane for å spare plass. Det var midt i nittiåra at varianten utan preposisjon begynte å ta over i media.

Det å jakte noko(n) kan ikkje reknast som gale, sjølv om det enno ikkje står i nettversjonen av Bokmålsordboka og Nynorskordboka. Ordbog over det danske Sprog har i alle fall ingen åtvaringar mot det, tvert om manglar her uttrykk med efter og på! Kanskje ser vi her, i dansken, noko av grunnen til det som har skjedd i norsk?

Den «amputerte» uttrykksmåten kan likevel verke sjargongprega og trøyttande. Så bruk helst preposisjon der det gir den tilsikta meininga.

Somme brukar forresten preposisjon der det ikkje skal vere nokon. Vi siktar til å jakte ned. Det må vere dårleg omsetjing av hunt down. Her har norsk mange andre uttrykksmåtar.

Nei, tanngard og manngard uttales tradisjonelt uten d, akkurat som de beslektede ordene gård og gjerde. I østnorsk er det også vanlig med tjukk l for rd.

Her har det skjedd et tradisjonsbrudd. Noen har stiftet bekjentskap med disse ordene i skrift uten å ha fått dem overlevert muntlig først. Disse ordene ble i sin tid lånt inn i dansk-norsk (det som senere ble riksmål) fra norsk folkemål. Begge kom først på trykk i  tekster på landsmål (nynorsk). Før i tida var det likevel såpass mange riksmålsbrukere som kjente til den naturlige uttalen, at d-uttalen ikke spredte seg.

I Norsk uttale-ordbok av Ivar Alnæs (1925) står det svart på hvitt:

Flere eksempler – spordene skremmer

Noe lignende ser vi i spord ‘hale på fisk’, som har vært et viktig ord ikke minst i Kyst-Norge. Det skal skrives og uttales på samme måte som fjord. Mange unge i dag kjenner ikke engang selve ordet, så da blir det svært utsatt for «bokstavuttale», altså det å bli lest etter skriftbildet. Her er et utklipp til fra uttaleordboka til Ivar Alnæs:

Vi kan ta med merd i samme slengen. Dette gamle norske ordet var nok ukjent for de fleste da det for noen tiår siden fikk nytt liv i oppdrettsanleggene langs kysten. Mange har møtt det først i skrift, så det er like utsatt for tradisjonsbrudd som de andre ordene. Den tradisjonelle uttalen er /mæ:r/ eller /me:r/.

Man kan nok det, selv om det strengt tatt er unødvendig eller ulogisk. 

Ordet framsnakke skal være lansert av en navngitt opphavsmann som det motsatte av (= et antonym til) baksnakke. Formålet med ordet er å bidra til at det blir mindre baktaling av folk.

Logisk problem

Leddet bak- i baksnakke viser til det å snakke negativt om noen bak vedkommendes rygg. Det motsatte skulle da være et av disse to begrepene:

a) å snakke negativt om noen foran (framfor) dem
b) å snakke positivt om noen bak dem

Ifølge tilhengerne av det nye ordet er det betydningen (b) som gjelder. Men da er det egentlig tale om en slags positiv bak-snakking, eller ‘bakros’. Fram- er altså ikke det motsatte av bak- i baksnakking, men har en annen funksjon. Det er litt forvirrende. 

Andre språkbrukere har tatt i bruk nyordet helt generelt om

å snakke pent om eller rose

Det er kanskje mer logisk, men slike godord har vi jo mange av fra før.

Eksisterende ord

Endelig har vi to problem knyttet til tidligere bruk av framsnakking og lignende ord.

1 Allerede før nyskapningen kunne man nok i norsk snakke noe(n) fram i betydningen ‘å fremme med snakk’ eller ‘lede fram med snakk’, jf. for eksempel å heie fram. Dette var en nyttig bruksmåte. Forholdet mellom å snakke fram og å framsnakke er litt komplisert.

2 Mye eldre er snakke fram i betydningen ‘snakke rett ut’. Vi har også de gamle adjektivene framsnakkende og framtalende. De kan brukes om et menneske som er ‘åpenhjertig, som sier sin mening uforbeholdent’, altså ‘som snakker beint fram’, se Norsk Ordbok og Det Norske Akademis ordbok. Litt mer om dette finner du på Språkrådets nettsider. 

Alvorlighetsgrad er et ganske nytt ord i norsk (om lag sytti år gammelt), og det primære bruksområdet er gradering av skade, ulykke og sykdom. Her er det innarbeidet i litt tekniske sammenhenger, og det må godtas. Det har også sin plass i «rubrikknorsk», f.eks. i tabeller og overskrifter, men det er sjelden nødvendig i tekst uten teknisk eller statistisk vinkling. 

I løpende tekst ellers bør det renskårne substantivet alvor (eller adjektivet alvorlig) brukes mest mulig, nå som før.

Alvorsgrad er en nyere og litt lettere variant som gjerne kan brukes som alternativ til alvorlighetsgrad, særlig i nynorsk. Alvorlighet er en annen mulighet i bokmål, men ordet er noe gammeldags og sjelden mer presist enn alvor. 

Det finnes nok en forestilling om at alvor er den subjektive følelsen/holdningen, mens ordene alvorlighet og alvorlighetsgrad må til for å karakterisere objektive forhold. Men dette synet er ikke i samsvar med tradisjonell språkbruk. Det heter tradisjonelt å forstå situasjonens/sakens alvor eller nå helst: alvoret i situasjonen/saken. Se for eksempel Ordbog over det danske Sprog under alvor 2.2. Å skrive situasjonens eller sakens alvorlighetsgrad er altså en slags overpresisering med kansellistisk preg, men uten godt grunnlag i dansk eller norsk.

Her er et oversyn over forholdet mellom uttrykkene fra et utvalg bokkilder på nb.no:

Et søk i mediearkivet ATEKST viser hvordan den stive uttrykksmåten har vunnet fram i det siste, fra null i 1990 til over femti prosent i 2017:

Bestselger er den korrekte formen ifølge offisiell rettskrivning. Når vi først skriver selger og ikke seller, er det praktisk å skrive bestselger også. Det er nokså vanlig å uttale selger og -selger (som i bestselger) likt.

Det kan være interessant å se litt nærmere på bakgrunnen for g-en i selge.

Å /selle/

I Norsk uttaleordbok (1969) fører Bjarne Berulfsen bare opp uttaleformen /selle/ av verbet selge, mens avledningene selgelig og selger har begge uttalevariantene.

Denne ordboka viser gjengs «dannet dagligtale» i samtida. Ivar Alnæs har i sin uttaleordbok fra 1925 (som speiler en Oslo-basert riksmålsnorm), de samme opplysningene.

Rettskrivningshistorien

Verbene selge og velge har en del felles. I gammelnorsk het det selja og velja. Skrivemåten med -g- har vi fra dansk. Uttalen med g er historisk sett skriftuttale, og den er nok vanligere i dag i velge enn i selge. Det har alltid vært vanlig å si /selle/ på bokmål.

Fra 1938 hadde bokmål faktisk den valgfrie skrivemåten å selle, men den slo ikke an og ble redusert til sideform i 1959. Den ble fjernet helt i 1981. De tilhørende fortidsformene var sol(l)te og sol(l)t.

Velje med -j- var sideform i bokmål fra 1938 til 1959, med fortid valte som hovedform fra 1938 til 1959 og som sideform til 1981. Siden har g-ene rådd grunnen.

Nynorsk, svensk og dansk

I nynorsk heter det å selje eller selja og ein seljar. Det gir bestseljar, ikke ulikt bästsäljare, som har vunnet fram i Sverige. Mens vi har tatt vare på g-en i bokmål, bruker danskene formen bestseller (sjelden bedstsælger). Men merk at de faktisk uttaler -sælger og -seller ulikt (g-en blir uttalt j), slik at de har bedre grunnlag for to ulike skrivemåter.

Verbet krympe kan − ved sida av ‘minke’ og ‘minske’ − òg ha andre tydingar, mellom anna ‘feire ved å drikke alkohol’.

Den overførte tydinga er minst 150 år gammal og kjend frå store delar av landet. Både krympelag og krympefest er kurante ord i denne samanhengen. I litteraturen finn vi tidlege døme på ordlaget frå Oslo og Bergen, òg i forma krømpe.

Bokmålsordboka nemner bruksdøma «krympe seieren, gevinsten». I Norsk Riksmålsordbok (1937) er krympe i denne tydinga forklart som ‘feire (en utnevnelse, en anskaffelse, noget man har fått, vunnet) med å drikke et glass vin (ell. brennevin) og spandere på andre’.

Reint grammatisk kan ein krympe både ei hending, ein vinst og den heldige personen. Tradisjonelt er det vanskeleg å koma utanom alkoholen når ein gjer det. Mikkjel Fønhus skriv i Skiløperen (1936):

I Norsk Ordbok fra Samlaget ser vi at ordet er ganske utbreitt, og at alkohol ikkje (lenger) er heilt obligatorisk:

Krymping av flaskeinnhald, vinst eller tøy?

Norsk Riksmålsordbok har med endå ei tyding av krympe, nemleg ‘drikke (en flaske vin ell. brennevin) for å feire en begivenhet’. Då er det beint fram flaska ein krympar.

Forklaringa kan vere så enkel som dette, jamvel om det ikkje er heilt lett å skjøne korleis vinstar og personar kan ha teke over alkoholen sin plass som objekt. Ei alternativ forklaring kan vere at ein krympar ein vinst ved å feire (og drikke) på vinnaren si rekning (og løning).

Endeleg kan vi ikkje utelukke at bruken skriv seg frå tekstilverda, anten frå krymping av tøy før produksjon eller av sluttbehandling av plagg før bruk. Det eldste bruksdømet vi finn, frå Morgenbladet i 1874, peikar mot tekstilkrymping:

Bare to av disse ordene/uttrykkene finnes, og de betyr helt ulike ting:

midlertidig = som gjelder en kortere tid, foreløpig, provisorisk

Eksempler:
en midlertidig bestemmelse/ordning, en midlertidig ansatt
adv: ordningen gjelder midlertidig

imidlertid = likevel, ikke desto mindre

Eksempler:
Været var fint fra morgenen. Det slo imidlertid fort om.
Jeg hadde ikke lyst. Imidlertid lot jeg meg overtale.

Før om tid – nå bare til tekstbinding 

I nynorsk

Skrivemåten er valgfri, jf. utskriving i Bokmålsordboka.

Det samme gjelder det usammensatte ordet skriving, som vi kan se på først, sammen med lesing. 

Selve handlingen kontra resultatet eller andre betydninger

Man kan velge å skille mellom

skriving og lesing (det å skrive og det å lese, altså handlingen/prosessen) og
skrivning og lesning (andre betydningsnyanser)

Men det kan være nesten umulig å skille mellom handlingen og andre betydninger. De vanligste variantene i dag er uansett skriving og lesing, selv om n-en holder seg på visse områder – særlig gjelder det lesning i betydningene ‘kunnskap gjennom lesing; lesestoff; lesemåte’.

Sammensetning og avledning

Så har vi en ganske annen akse som legger seg på tvers av den som har prosess og resultat i hver sin ende. Varianten -ning har nemlig holdt seg best i sammensetninger og avledninger, uavhengig av betydning! Utskrivning er altså relativt vanligere enn skrivning alene, slik opplesning og innlesning er vanligere i forhold opplesing og innlesing enn lesning (i generell handlingsbetydning) i forhold til lesing.

Tellelig eller generelt

Det finnes en tredje akse: tilfeller av hendelse/handling (altså noe tellelig) kontra hendelsen/handlingen generelt. Når folk skriver om tilfeller av det å lese opp eller inn, dominerer lesning over lesing. Statistisk gjelder det samme utskriv(n)ing. Men obligatorisk er -ning ikke her, og i ditt eksempel er det uansett den allmenne prosessen utskriving det gjelder, ikke noe tellelig. 

Gammelt eksempel på -ing

«Utskriving av manskaper [sic!]» finnes alt i Kristiania-romanen. Sjildrende fortællinger av hovedstadens nyeste og mest yndede forfattere fra 1891, så man trenger ikke være redd for at den n-løse varianten er et nymotens påfunn.

Spørre spørsmål er nokså vanlig i talemålet, men vi tilrår å spørre om noe og å stille spørsmål.

Formuleringen spørre spørsmål er et eksempel på såkalt indre objekt eller etymologisk objekt, det vil si at objektet er av samme rot som verbet. Eksempler: synge en sang, gå sin gang, grave en grav, dø en stille død.

Vanligvis har verb og substantiv ulik rot, jamfør gi et svar, avgi et løfte (ikke svare et svar eller love et løfte).

Formuleringen spørre (et) spørsmål er ikke noe helt nytt i talemålet. Tilsvarende formuleringer finnes dessuten i islandsk og svensk. I svensk er det fråga en fråga som står i motsetning til ställa en fråga. I dansk og dansk-norsk var gjøre spørgsmaal mye brukt før (og gjera eit spursmaal i landsmål). I gammelnorsk tid brukte de helt andre formuleringer.

Det er urimelig å kalle spørre spørsmål grammatikalsk galt. Uttrykket står likevel ikke i rettskrivningsordbøkene ennå. Hovedgrunnen er at stille spørsmål har vært det vanlige i skrift i over hundre år (til å begynne med riktignok sjelden i entall). De som bruker stille spørsmål, reagerer gjerne negativt på spørre spørsmål. Det er imidlertid få som reagerer på stille spørsmål, så det er det tryggeste valget der spørre om ikke dekker.

Det er et vedvarende dilemma om man skal godta eller tilrå nye tendenser i skriftspråket, og Språkrådet har en relativt konservativ eller avventende innstilling. Den dagen flertallet eller et stort mindretall måtte skrive spørre spørsmål, vil det ikke være rimelig å avvise det lenger.

At engelsk har formuleringen ask questions, er ikke egnet til å dempe «spørre»-lysten i framtida.

Navnet er normert til Olav Tryggvason og har vært det i mange år. Det følger retningslinjene for normering av historiske navn slik de foreligger på Språkrådets liste over historiske navn.

Navnet har vært gjennomført slik i lærebøker for skoleverket og står også slik f.eks. i Store norske leksikon.

I Språkrådets liste over historiske navn står det slik: «Olav Tryggvason (968–1000) norsk konge».

I lista står dessuten dette om -son, -søn, -sønn: «-son er obligatorisk form til ca. 1600. En bør således skrive Absalon Pedersson og Peder Clausson».

Det skal skrives to g-er i navnet, men det er ikke riktig med to s-er, og det var det heller ikke på Olavs tid. Den siste a-en i Tryggva- spiller nemlig samme rolle som s gjør i mange andre navn, f.eks. Knúts-. Tryggva- og Knúts- er sammensetningsformer av henholdsvis Tryggvi og Knútr. En s etter a-en ville ha vært smør på flesk. Og én n i søn må regnes som en dansk skrivemåte.

Historiske navn (fra før 1700) tilpasses delvis til moderne rettskrivning. Yngre historiske navn skrives slik de ble skrevet i samtiden. Se disse retningslinjene.

Se også Knut Sprauten (red.): Å kallast med sitt rette namn. Person- og stadnamn i lokalhistoria. Skrifter frå norsk lokalhistorisk institutt nr. 38, der Terje Larsen har en artikkel om «Offentleg normering av stadnamn og personnamn».
 

Vi vet jo ikke helt hva folk tenker, men objektivt sett blir det unektelig mer passivt og indirekte på denne måten. Muligens føles det også mindre forpliktende.

Merk at vi også har tradisjonelle objektivt klingende formuleringer fra før, som «det ser ut til at», eller i stivere form: «det synes som om» og «det later til at». «Mitt inntrykk er» er mer personlig, men ikke så personlig som «jeg forstår det slik» eller «jeg tror».

Vi kan se det som en substantivering av uttrykket, slik:

• jeg har inntrykk av at > mitt inntrykk er at

Vi har da en parallell og mulig mal i

• jeg mener at > min mening/oppfatning er at
• jeg synes at > mitt syn er at

Men her blir det tydeligere mer substantivisk og stivt med omskrivning. 

«Mitt inntrykk er at» er en gammel uttrykksmåte, det er ikke noe folk har begynt å si nå. Men du har nok rett i at uttrykket sprer seg eller styrker stillingen sin i forhold til beslektede uttrykk. Et søk i skriftlige kilder hos Nasjonalbiblioteket viser at forekomsten er mangedoblet i etterkrigstida, mens andelen «inntrykk av at» har gått ned.

I nyere tid har vi forresten fått beslektede fraser som håpet er at, ønsket er at, frykten er at og bekymringen er at (for jeg/vi håper osv.). Her er påvirkningen fra engelsk tydelig.

Det er i alle fall vårt bestemte inntrykk.

Det er ingen einskildinstans som avgjer kva for ord som høyrer heime i skriftspråket. Det finst heller ikkje noka liste over kriterium som alle er samde om.

Ord vinn ein plass i skriftspråket når dei blir nytta i skrift såleis at dei når ut til mange og etter kvart blir felleseige for dei som skriv. Mange dialektord er det opphavleg diktarar som har gjort kjende og ført inn i skriftspråket.

Ordbøkene

Skriftspråket er eit omgrep som er vanskeleg å avgrense. For dykk kan det difor vere praktisk å ta utgangspunkt i at skriftspråket er det som er nedfelt i ordbøker, sjølv om mange ord som blir brukte i skrift, (enno) ikkje er komne inn i noka ordbok. Dersom eit ord er med i Bokmålsordboka og Nynorskordboka, kan det seiast å høyre heime i skriftspråket (i motsetnad til berre i talemålet), om det så måtte vere lite brukt.

No er det ikkje alltid opplagt kva som er «dialektord», og kva som er «riksord». Dei fleste ord i norsk er jo dialektord i den vide tydinga at dei ikkje berre finst i dialektane, men til og med er dei viktigaste byggjesteinane der. Så dialektord tyder i praksis ‘ord som er mest kjent som særmerkt for éin eller fleire dialektar’. Og dei fleste ord som folk trur er avgrensa til éin dialekt, finst eller har funnest i mange!

Dei som redigerer Nynorskordboka, har ein regel som seier at eit ord skal med når det er kjent frå minst tre fylke. Nokon tilsvarande regel for bokmål finst ikkje. Her er det meir avgjerande om den litterære eliten i si tid har lagt sin elsk på ordet og fått spreitt det vidt. Slik vart ein god del (dialekt)ord for særnorsk natur- og kulturliv tekne opp i det dansk-norske skriftmålet som rådde for over hundre år sidan.

I begge mål kan ord som er brukte i skrift, framleis ha dialektalt eller regionalt preg eller beint fram stempel. Det gjeld mest for bokmål, og i Norsk Riksmålsordbok er mange ord med dialektopphav markerte med «dial.», jamvel om dei er nytta av kjende forfattarar. Då høyrer dei ikkje heilt med i det skriftlege normalmålet. I den tilsvarande nynorskordboka, Norsk Ordbok, er ikkje dialektord merkte på denne måten, jamvel om dei måtte vere svært sjeldsynte i skriftmålet. Dei kan likevel bli oppfatta som (for) dialektale av andre brukarar.

Klokkerkjærlighet

Kullsviertro

Fra kullbrenner via klokker til klokke

Det har du rett i. Dessverre er det ingen som kan svare sikkert på spørsmålet.

For det første er det vanskelig å definere hva et språk er, ut fra rent språklige kriterier. Den latvisk-amerikanske språkforskeren Max Weinreich satte det på spissen og sa at et språk er «en dialekt med egen hær og flåte». Den tyske lingvisten Heinz Kloss prøvde å løse problemet ved å dele språkbegrepet i to, slik:

• Avstandsspråk er ulike språk fordi de ikke er gjensidig forståelige (som norsk og tysk).
• Utbyggingsspråk, som kan være gjensidig forståelige (som norsk og svensk), er utbygd med rettskrivning, brukes som normerte språk i medier, kirke, skole osv. og oppfattes som forskjellige på språksosialt grunnlag.

Nynorsk og bokmål er på mange måter like mye (eller lite) to forskjellige språk som for eksempel bokmål og dansk er det, men de blir regnet som to varianter av norsk fordi de begge brukes innenfor den norske staten.

Det er klart at norsk, svensk og dansk stammer fra det samme språket, som kalles urnordisk. Etter at de urnordiske dialektene skilte lag, har de blitt oppfattet mer og mer som egne språk. Dette henger naturligvis sammen med at Norge, Sverige og Danmark lenge har vært tre selvstendige land med hver sin offentlighet, og språkene har med noen unntak blitt «utbygd» hver for seg. Dansk, svensk og norsk har saktens påvirket hverandre etter at de skilte lag, men prosessene som går motsatt vei, er fremdeles sterke, i alle fall om man skal tro nordmenn som forteller at de må snakke engelsk for å bli forstått i København.

Hvis Norge, Sverige og Danmark skulle slå seg sammen til én stat, kunne de skandinaviske språkene eller dialektene blitt mer like, og noe ville da sikkert blitt gjort for å tilpasse skriftspråkene til hverandre. Men i dag virker det fjernt.

Denne inkonsekvensen bunner i 1) tradisjon, 2) praktiske hensyn og 3) ortografien i landsmål. 

Bokstavkombinasjonen -mm i utlyd er breial, og den mangler støtte både i dansk og i landsmål/nynorsk. Derfor ble den ikke innført i bokmål i sin tid.

Ingen -mm fra før (i dansk)

Før skrev vi dansk i Norge. Da hadde vi ingen dobbeltkonsonanter i det hele tatt i utlyd (dvs. til slutt i ord). Hatt het hat (likevel: hatten), tann het tand og hakk het hak (likevel: hakket). På samme måte het /skamm/ skam, som nå. De enkle m-ene skilte seg ikke fra utlydskonsonanter flest.

For litt over hundre år siden innførte vi i Norge dobbel konsonant i utlyd etter kort vokal, bortsett fra i «småord» som at, den, nok, vil. Men da dette dobbeltkonsonanttoget gikk, ble utlyds-m-ene stående igjen på perrongen. Med andre ord: Ingen ord fikk dobbelt m til slutt.

Breial bokstavkombinasjon uten støtte i landsmål

M-en er den bokstaven som tar mest plass i bredden, og allerede i middelalderhåndskrifter ble -mm- forenklet til enkel m med en såkalt fordoblingsstrek over. Men den enkle m-en i bokmål kan ikke forklares fullt ut med ønsket om å spare plass. Like viktig er det nok at dobbelt m i utlyd ikke hadde noen plass i landsmålet (nynorsken), som vokste seg sterkt i den perioden da dansk-norsken ble forvandlet til norsk riksmål og senere bokmål.

La oss se litt nærmere på de tre ordene du nevner. De het i Ivar Aasens ordbok rom (bestemt form: romet), kamb og um. Vi ser at noen utlyds-m-er var i småord som um, mens andre ble skrevet -mb (etter gammelnorsk mønster og uttalen i «konservative» dialekter), og noen stod i slutten av ord som faktisk ble uttalt med lang vokal i mange dialekter (som rom og draum). Men legg merke til at også ord som skam, som uttales med mm (kort vokal) alle steder, fikk enkelt m hos Ivar Aasen, i strid med gammelnorsk (der det het skǫmm). (Noen landsmålsbrukere var mer konsekvente enn Aasen og skrev skamm.)

Historisk ligger det både direkte og indirekte pavehets under denne ordbruken, men som du er inne på, kan man til en viss grad selv bestemme hvor krenket man skal føle seg.  

Paven i Roma

Hvis du tar en titt i Ordbog over det danske Sprog, ser du at pave, alene eller sammensatt, blir brukt i dansk om ymse figurer som gjerne vil ha høyere status enn det er grunnlag for. Fellesnevneren er nærmest viktigpave. Slike selvrådige og selvgode «paver» har vi også i norsk. Det er ganske sikkert den religiøse maktpersonen som har gitt opphav til skjellsordet.

Det kan godt hende at slike ord går helt tilbake til reformasjonen eller enda lenger, som uttrykk for antikatolske følelser. Allerede før reformasjonen visste folk i Norden om þrætupáfar (motpaver) og villupáfar (falske paver). Det er nok umulig å si hvor gammelt skjellsordet er, blant annet fordi vi vet for lite om den muntlige kulturen i eldre tid.

Paven i bakgrunnen

I norsk, men i mindre grad i dansk og svensk, er pave blitt et nesten helt generelt skjellsord som andreledd i sammensetninger. I somlepave osv. er tilknytningen til paven som stormann («viktigpave») mer eller mindre borte. Den er nærmest bare en humoristisk konnotasjon, en kopling mellom det høye og det lave. Men man trenger ikke engang tenke på paven for å bruke somlepave og sutrepave korrekt. Det er synonymt med somlekopp og sutrekopp. Merk at slike personkarakteristikker ofte har et synonym for beholder som andre ledd (-kopp, -pose, -sekk).

Paven i krepsen

Paven i en del krepsdyr er forresten også en beholder, en sekk, men det kan være tilfeldig. Det finnes ingen sikker forklaring på hvorfor tyggemagen heter pave, men den enkleste hypotesen er at det er det samme ordet, slik at sekken så å si er oppkalt etter paven i Roma, enten fordi de hver på sin måte er uspiselige, eller på grunn av utseendet,  jamfør bildet nedenfor:

(Denne kroppsdelen kalles «the lady» i varianter av engelsk. Det engelske pave-uttrykket «the pope's nose» viser i stedet til gumpen på fjærkre.)

Paven i folkemålet

Til slutt en liten parade med paver fra folkemålet, grovt regnet de vanligste femti prosentene i ordbøkene og litteraturen. De fleste står i Norsk Ordbok.

Viktigpaver:

bygdepave, maktpave, skitpave, småpave

Andre slags paver, noenlunde tematisk ordnet:

eglepave, ertepave
ranglepave; vinglepave
fomlepave, rolsepave, rotepave, somlepave, tatlepave, tutlepave
furtepave, kranglepave, surpave, sutrepave
juksepave, snytepave; skrytepave, skrønepave
lortpave, siklepave, snottapave, snørrpave

Det spørst kva du meiner. Dette er to nokså ulike handlingar!

Lukasevangeliet kapittel 18 fortel om den sjølvgode farisearen og den audmjuke tollaren som gjekk opp til tempelet for å be. Om tollaren står det i nynorskbiblane (vers 13) at han «slo seg for bringa», og i bokmålsbiblane at han «slo sig for sitt bryst» (1930) eller «slo seg for brystet» (1978 og 2005). Så sa han: «Gud, ver meg syndaren nådig!»

I gamle dagar kunne det rett nok heite at den ovannemnde tollaren «slog sig paa sit bryst», men i dag kan vi gå ut frå at det er dette som gjeld:

Å slå seg for brystet (nynorsk òg for bringa) er eit uttrykk for hugbrot, trege og anger. (Eit minneteknisk knep kan vere å halde det saman med at noko fell ein tungt for brystet.)

Å slå seg på brystet er uttrykk for styrke og byrgskap, ja, for å bryste seg. (Vi ser snarare føre oss ein Tarzan-figur enn ein tregande tollar.)

Å slå seg til brystet, som òg førekjem på nettet, er det ikkje noko som heiter.

Mange, til og med kjende forfattarar, blandar saman uttrykka, men det kan vi slett ikkje tilrå, endå danskane til ein viss grad gjer det. Dei har sett opp ei alternativ tyding av å slå sig for brystet på fyrsteplass i Den Danske Ordbog. Det norske Akademis ordbok opererer også med en positiv tyding 2.

Hovudproblemet er nett at folk bruker for brystet i staden for på brystet, kanskje fordi det kling meir litterært og finare. Det ser nesten ut til at svenskane var fyrst ute med samanblandinga, jf. Svenska Akademiens ordbok, der forklaringa er at farisearen er gjord til brystslåar ved ein minnefeil. Slik vart det å slå seg for brystet uttrykk for sjølvgodheit:

slå sig för sitt bröst: anv., under anslutning till uttr. brösta sig, yfvas, uppkommen gm minnesfel, i det att man felaktigt tillagt den själfgode fariséen i den nytestamentliga berättelsen om fariséen o. publikanen den åtbörd gm hvilken publikanen ger uttryck åt sin förtviflan

Om det er uråd å halde uttrykka frå kvarandre, som Google-søk kan tyde på at det er, må rådet vere å liggje heilt unna varianten med for og heller omtale anger med andre ord. 

Engelsk har forresten beat one's breast i den bibelske tydinga (som står i kontrast til chest-thumping).

Sjå elles denne nettsida om preposisjonsbruk.

Dette er et ganske utbredt sørnorsk ord eller uttrykk som av språksosiale grunner har vært holdt utenfor skriftmålet.

Skrivemåtene har vært mange. I Norsk Riksmålsordbok står det bl.a. tes(s)mer(s), tilsmers og tilsmærs, men dette er markert som dialektalt, ja, selv det normaliserte dessmer(e) regnes som dialektalt. Dette gjelder til og med synonymet attpåtil, mens endog og ennogså står igjen som de anbefalte ordene i normalprosa.

Uttrykket tessmers/dessmer betyr ofte det samme som selv og til og med, men plasseres lenger ute i ytringen, ofte til slutt. Det samme gjelder det nektende «ikke x dessmer» som betyr ‘ikke engang x’.

Merk: Dessmer(e) må ellers ikke forveksles med dess mer i betydningen jo mer, som også står i ordbøkene.

Dessmer

Dessmer står ikke i Bokmålsordboka, men man finner dessmeir i Nynorskordboka med alternative skrivemåter (dess meir, dimeir, di meir). Det står allerede hos Ivar Aasen i ordboka hans fra 1850:

Av Norsk Ordbok går det fram at uttrykket i den formen du nevner, særlig er brukt på Østlandet. Men regner vi med alle formene, har ordet vært kjent i et bredt belte over Sør-Norge. Dessmeir i sine ulike former er særs mye brukt i eldre nynorsk (søk f.eks. på nb.no). På slutten av 1800-tallet finner vi dessuten en del tes(s)meir, også i sakprosa. På grunn av bokmålstilnærmingen er det nå nesten forsvunnet fra skriftmålet.

Det er bare i nynorsk ordet har vært regnet som normalt (da skrevet med diftong).

Tidlige eksempler fra litteraturen

I unormalisert form finnes det spredt omkring i skjønnlitteraturen, mest i replikker. I et eldre eksempel med skrivemåten tesmers er det til og med tematisert:

Fra Da Peik skulde gjøre sin lykke av Barbra Ring (1909).

Første treff på denne formen i Nasjonalbibliotekets digitale samlinger er fra 1891. Som perler på en snor kommer tilsmers (1891), tilsmer (1889), tilsmærs (1895), tesmer (1905). Tesmeir finnes i landsmål allerede fra 1871.

Mye tyder på at dette har vært gjengs oslomål:

På grunn av overlapping med andre ord er det vanskelig å søke etter eldre eksempler på skrivemåtene desmer og desmere. Disse ordformene kan stå for både ‘moskus(sekret)’ og jo/desto mer!

Tradisjonelt skal det helst være -s etter begge eierne. Men når eierne utgjør en mer eller mindre fast frase, kan man nøye seg med én -s, som i «Asbjørnsen og Moes eventyr».

Det er få klare regler her.

Om «Per og Pål» er et fast par, kommer an på hvem Per og Pål i det aktuelle tilfellet er. «Per og Påls bil» med én felles -s er uansett én bil, ikke to. «Pers og Påls bil» med to s-er kan også være én bil. Oftest vil dette være klart ut fra sammenhengen. I en setning som «De tauet inn bakerens og hundefangerens bil» er det ut fra sakens natur rimelig å tenke seg to biler, men tradisjonelt er det også en korrekt måte å omtale en eventuell felles bil på. Dette er ikke uvanlig når paret er fast, jf  «mors og fars bil».

«Pers og Påls bil» er altså grunnleggende tvetydig. Skal man få det helt entydig, må man derfor ty til flere ord. Er det én felles bil, kan man skrive nettopp «felles bil», eventuelt kan preposisjonsomskriving gjøre nytten: «bilen til Per og Pål». «Både» eller repetisjon av «bil» kan på sin side presisere at de har én bil hver:

«i Per og Påls bil» = i Pers og Påls felles bil

«i Pers og Påls bil» = (både) i Pers (bil) og (i) Påls bil

Gruppegenitiv

«Asbjørnsen og Moes eventyr» er skoleeksempelet på det som kalles gruppegenitiv. Her har vi en fast gruppe (et par) som er kjent for noe som er felles for dem. Vi setter genitivs-s-en bare til det siste ordet når vi sikter til det de har felles, og rekkefølgen av ordene er fast. Vi snakker derimot ikke om «Ibsen og Bjørnsons verker», for de gav ikke ut bøker sammen.

Før i tida regnet man ikke med like mange faste par og grupper som kunne få gruppegenitiv. I Bibelen står det fremdeles «himmelens og jordens skaper», men mange har begynt å bruke gruppegenitiv her. Bortsett fra ett sted i den siste nynorske oversettelsen heter det i Bibelen til og med «Abrahams, Isaks og Jakobs Gud» (og til og med: «Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud»). Et helt annet eksempel er  «Industriens og eksportens hus».

Å drite på draget er som kjent å dumme seg ut. Når man først bruker et såpass grovt uttrykk, er det ingen grunn til å pynte på de grammatiske formene. Skriv gjerne dreit og har driti på draget på bokmål.

Når det gjelder opprinnelsen, har vi to motstridende forklaringer:

1 Draget er fra den tida vi kjørte med slede eller kjerre. Hesten kunne da stundom «bomme» og drite på draget.

2 Doen på seilskutene var i det nettet som er under baugsprydet/klyverbommen. Når man gjorde fra seg, måtte man holde i de dragene (tauene) som går langs baugsprydet, og som ble brukt til å heise seil med. Man ble ikke populær om man fikk dritt på dem.

Folk med erfaring fra henholdsvis hestekjøring og skuteseiling har gått god for hver sin forklaring.

Uttrykket står allerede i en slangordbok fra 1952, med betydningen ‘gjøre en bommert’. Det er ikke brukt i skjønnlitteraturen før i Jon Michelets Orions belte fra 1977 (der i formen «driter på draget»). I slangordboka står også skite på draget i spesialbetydningen ‘komme for sent’, men dette skillet er neppe noe å legge vekt på. I bladet Aktuell 1946 stod det forresten at «[b]øndene kjenner uttrykket ‘å skite på draget’». 

Man kan skrive både dret på draget og dreit på draget, men det siste er mest stilsikkert og har mest trøkk i seg. I perfektum skal det etter rettskrivningen strengt tatt hete har dritt på draget, men det er en form med tynt grunnlag, for ikke å snakke om har dritet, en form som har vært i bokmålsrettskrivningen av rent systematiske grunner (fram til 2021).

I forbindelse med så uhøytidelige uttrykk som dette driter man ikke på noe drag om man tyr til folkelige former. I bokmål kan man derfor trygt skrive har driti på draget. Det samme gjelder for det synonyme uttrykket å drite seg ut.

Man kan nok uten ekstra risiko skrive har driti på nynorsk også i disse uttrykkene, selv om det etter gjeldende rettskrivning bare heter har drite; den sistnevnte skrivemåten skal representere både /har drite/ og den vanligere uttalen /har drete/.

Bokstaven w finst ikkje i norske arveord (= ord som ikkje er lånte frå andre språk), berre i innlånte ord (som wolfram og show). Bokstaven blir likevel nytta i mange norske namn.

Bokstaven w er i det heile sjeldsynt i norsk, som du lett ser når du slår opp i ei ordbok. Til dømes har Tanums store rettskrivningsordbok, som er på 1546 sider, berre to sider med oppslagsord som byrjar på w. Dei fleste av dei er utanlandske stadnamn eller innlånte ord. Søkjer du på %w% i Nynorskordboka eller Bokmålsordboka, får du fram alle dei vanlegaste orda med w i norsk.

Det er annleis med namn. Wold (Voll) og Wiik (Vik) er norske namn som mange framleis skriv med w. Eit anna døme er etternamnet til Noregs mest vidgjetne diktar tidleg på 1800-tallet, som kjem av namnet Verkland (i Sogn). Familien skreiv det med w, som Wergeland. I førenamn, som Wenche og Willy, er w-en gjerne importert med namnet.

Før i tida

Går vi til sein gammalnorsk tid og ser på handskriftene, finn vi w i vanlege norske ord (ofte i framlyd, altså fremst i ordet). I gamalnorske handskrifter brukte ein dessutan u og v om kvarandre. (I tillegg fanst ein såkalla insulær v, som likna på ein spegelvend y.)

I fleire hundre år nytta ein gjerne w for v i dansk skrift, og mange norske namn fekk skrivemåten sin då. Men på 1800-talet var ein gått heilt bort frå w-en i rettskrivinga. W hang att i namn berre av gammal vane eller vart sett inn etter utanlandsk mønster.

Uttale i norsk

I gammalnorsk vart bokstaven v faktisk uttalt som w blir uttalt på engelsk, medan vår moderne v-lyd vart skriven f. Med andre ord: Lenge skreiv ein v og sa w, seinare skreiv ein ofte w, men sa v!

I ord der bokstaven w finst i moderne norsk, blir han uttalt som vanleg v. Det gjeld òg i mange forkortingar. BMW blir uttalt som /be-emm-ve/ og WTO som /ve-te-o/. Dette har sikkert praktiske grunnar. Ved Internett-adresser er det ein tendens til å forenkle sambandet www og uttale det /veveve/. Eventuelt blir det anten /dobbel-v dobbel-v dobbel-v/ eller /tre gonger dobbel-v/.

Du kan lese meir om w og andre bokstavar i Arne Torps artikkel «Bokstaver og alfabet» i Språknytt.

Det tradisjonelle bibelske er i (den) ellevte time(n). Vi tilrår det, men det er vanskeleg å kalla tolvte feil.

I ellevte timen tyder ‘sein, men trass alt tidsnok’, altså ‘i siste liten’. Med utgangspunkt i det blir jo tolvte timen i seinaste laget. Men ordaget i tolvte timen (i same tyding som ellevte) har nok kome for å bli.

Arbeidsdagen og den ellevte timen

Hos Matteus (20,9) står likninga om arbeidarane i vingarden. Ein jordeigar skal leiga arbeidsfolk til vingarden sin. Han tek inn folk då arbeidsdagen byrjar, og så fleire arbeidarar den tredje, sjette, niande og ellevte timen. Alle får ein denar kvar i løn når dagen er omme. Dei fyrste klagar på at dei som kom i ellevte timen, får like mykje som dei sjølve. Men då seier jordeigaren at han gjer som han vil med det som er hans, og dessutan skal dei siste bli dei fyrste, og dei fyrste skal bli dei siste. Ei vanleg tolking er at ein trygt kan la seg omvenda seint i livet, ja, i ellevte timen.

Arbeidsdagen byrja klokka 6 om morgonen, så arbeidarane må ha vore tekne inn mellom klokka 16 og 17.

Dagslyset: tolv timar

Uttrykket i tolvte timen har ikkje opphav i Bibelen, men har likevel ein slags indirekte stønad der. Jesus seier i forteljinga om Lasarus (Joh 11,9–10, 1978-omsetjinga):

Har ikkje dagen tolv timar? Den som ferdast om dagen, snåvar ikkje, for han ser ljoset i denne verda. Men den som ferdast om natta, han snåvar, av di han ikkje har ljoset i seg.

Tolvte timen er altså siste timen før det blir mørkt. I tolvte timen gjev såleis meining uavhengig av kva som er det rette faste uttrykket frå før. At dei typiske fristane middag og midnatt er klokka tolv på klokkene våre, stør opp om logikken. Dessutan får vi eit fint bokstavrim på norsk, med t–t.

I engelsk held den opphavlege formuleringa seg betre enn i norsk. Merk at det er det er eleventh som gjev bokstavrim der, med ou i hour (som har stum h).

I den tolvte time vart nytta sporadisk allereie i siste halvdel av 1800-talet. Etter siste verdskrigen auka det på med tolvte time i kjeldene, og i avisene har i tolvte time vore det vanlegaste sidan litt før 1980. Om lag samstundes kom trettande for alvor på banen, vel gjerne i tydinga ‘for seint’.

Det er nok eit uløyseleg problem at dei som brukar ordlaget ellevte time, kan oppfatta i tolvte time som ‘for seint’.

Det er et definisjonsspørsmål som er umulig å svare på. «Bokstavrett» nynorsk er det svært få som snakker i uoffisielle sammenhenger. Dialektbasert nynorsk har vært mer brukt, men ingen har talt brukerne. De fleste nynorskbrukere mener uansett at hovedpoenget med nynorsken er å være et felles skriftspråk for folk med ulike dialekter, ikke et eget talemål.

Vidt og snevert

Bokmål normaltalemål har ganske snevre grenser for uttale og ordforråd. Det skal få avvik til før noe blir regnet som dialekt. Nynorsk har på sin side romsligere uttalenormer, ingen egentlige grenser mot dialektalt ordforråd og uklare grenser mot det opprinnelig danske og tyske ordforrådet i bokmål. En hel del lærere, mediefolk andre med verv i samfunnet (særlig bygdesamfunnet) har lagt talemålet opp mot nynorsk eller snakket en dialektbasert nynorsk. 

Deltid og heltid

Tenker vi på talt nynorsk i vid forstand, har det nok en god del brukere, uten at vi kan tallfeste det. Vi kan likevel trygt slå fast at det har få heltidsbrukere. En uviss prosent av de minst 500 000 nynorskbrukerne i landet legger talemålet opp mot nynorsk i litt formelle sammenhenger. Mange nynorskbrukere i dag mener gjerne også at det er nettopp slik nynorsken skal fungere, som en fellesnevner i skrift og kanskje som en støtte for talemålet, men ikke som et felles talemål til bruk i uformelle sammenhenger.

Nynorsk og nynorsk

Nynorsk har også en annen betydning enn ‘en av de to offisielle språkformene i Norge, skapt av Ivar Aasen på grunnlag av norske dialekter’. Det kan i tillegg bety ‘norsk språk i nyere tid (etter 1500)’, altså etter gammelnorsk og mellomnorsk.

Denne andre betydninga er den opphavlige. Ivar Aasens arbeid gikk ut på å skape et samlende skriftspråk (landsmålet) som bygde på fellestrekka i de (ny)norske dialektene. Etter denne definisjonen kunne vi si at alle som snakker en tradisjonell dialekt (som ikke har sterke røtter i dansk skriftmål) snakker nynorsk.

Også det å avgjøre hvor mange som snakker en tradisjonell norsk dialekt, er nærmest umulig, men vi kan være rimelig trygge på at det er flere enn de som i dag skriver nynorsk. Et eksempel: Dialektene i nabokommunene Klepp og Sandnes i Rogaland er svært like, men i Sandnes har de fleste bokmål på skolen, mens de fleste har nynorsk i Klepp.

Ovenfor/ovafor (nynorsk ovanfor) betyr ‘høyere oppe’. Overfor betyr ‘på den andre sida’ (‘midt imot, andsynes’).

Ovenfor viser altså til høydeforskjell (slik over vanligvis gjør):

Overfor viser derimot til et vannrett forhold:

Vanskene med å holde styr på overfor og ovenfor er kanskje noe av årsaken til at mange flotter seg med det velklingende synonymet vis-à-vis. Det kan også være noe av grunnen til at andsynes holder stand i nynorsk.

Vi tror det er lettere å lære forskjellen mellom overfor og ovenfor enn å huske nøyaktig hvordan vis-à-vis skrives.

Nedenfor er noen eksempler som kan gjøre det lettere å forstå hva som er hva.

Eksempler på bruk av OVENFOR/OVAFOR

• teksten ovenfor/ovafor
• skogen ovenfor/ovafor riksveien (= høyere oppe i terrenget)

Logiske knagger:

• Ovenfor er det motsatte av nedenfor.
• Det som kommer fra oven, kommer ovenfra. Det begynner altså ovenfor (høyere oppe).
• Ovenfor = ovafor. Ovarennet i hoppbakken er som kjent høyere oppe enn unnarennet.

Eksempler på bruk av OVERFOR (konkret og overført)

• Huset ligger overfor kirka (på den andre sida av gata).
• Jeg satt rett overfor kongen (på den andre sida av bordet).
• Hærene stod overfor hverandre (på hver sin side av elva).
• Spania står overfor en miljøkatastrofe.
• Vi har en god forhandlingsposisjon overfor myndighetene.
• Mange har dårlig samvittighet overfor barna.

Logisk knagg:

• Tvers overfor = tvers over = på den andre sida.

Det er altså ikke den vanlige betydningen av over vi har i overfor. Overfor er ikke høyere oppe!

(Som man ser av det siste eksempelet i punktlista, kan overfor bety noe så vagt som i forholdet til. Generelt brukes det gjerne der ingen annen preposisjon fungerer. Men man bør ikke bruke overfor som universalpreposisjon à la i forhold til. Prøv gjerne ut for og mot før du tyr til overfor. For eksempel heter det tradisjonelt lojalitet/troskap/høflighet/vennlighet mot heller enn overfor.)

Utilrådelige fysiske og (teo)logiske krumspring

Vi avrunder med et par eksempler på gal bruk av ordene. I nettutgaven av Dagbladet (28.10.2020) finner vi denne gymnastikkøvelsen:

«Regjeringsadvokaten beklager ovenfor Høyesterett, at dokumentet ikke har vært lagt fram før. Det burde det, innrømmer Fredrik Sejersted i sitt prosesskriv.» (Merk forresten at det ikke skal stå komma foran «at».)

Å legge seg flat for Høyesterett over Høyesterett er litt av en prestasjon. Det spørs om regjeringsadvokaten har kompetanse til det, tross alt.

Noen tar ydmykheten til uante høyder og mener de er «ydmyke ovenfor Gud». Men man står i beste fall overfor Vårherre.

Det kan ikke kalles direkte galt, men det er et nyere oversettelseslån, en såkalt anglisisme. Du bør i det minste kommentere det i tilbakemeldinger på skriftlig arbeid.

Eksempler:

NN lost her life to cancer. (NN døde av kreft.)
NN lost his wife to cancer. (Kona hans døde av kreft.)

«Å dø» er nøytralt nok

På norsk heter det tradisjonelt å dø av en sykdom eller lignende:

NN døde av covid-19 (mindre presist: av korona) / i koronapandemien.
NN døde av blodforgiftning.
NN døde av skadene.
NN døde på grunn av feilbehandling.

«Å miste» har et (litt annet) bruksområde

Hvis noen i familien dør, sier det seg i utgangspunktet selv at det var et tap; vi er ikke nødt til å understreke at noen mistet et familiemedlem. Men også på norsk bruker vi mistet når det passer. Ordvalget kan være avhengig av hva som er sagt tidligere i teksten, og av hva/hvem som er i fokus i setningen. Eksempel:

Da hun mistet faren sin i 2020, var kreftvaksinen ennå ikke oppfunnet.

Tradisjonelt kan man også snakke om å miste noen i en hendelse eller ytre omstendighet (f.eks. en epidemi):

NN mistet kona i barselseng / i spanskesyken.

Steinmetaforen er nok meint som skjemt (jf. Moses og steintavlene); han viser til uttaleregelen, ikkje til sjølve lyden. Når det gjeld skrivemåten, må vi vedgå at den heller ikkje er hoggen i stein. Det finst ikkje ei fast norm på dette punktet. 

Du har sjølv sett kva Nettbibelen opererer med. Boka Skriveregler av Finn-Erik Vinje seier det same, at det skal vera stor forbokstav i religiøse skrifter: Bibelen, Skriften, Den hellige skrift, Det gamle testamentet, Fjerde Mosebok, Koranen, Talmud, Toraen». (I motsetnad til hos Bibelselskapet er forkortinga 1. Mos. med punktum.)

Men Bokmålsordboka og Nynorskordboka har (per 31.12.2021) liten f i talet og valfri M/m i hovudordet: første mosebok/Mosebok (og 1. mos. eller Mos.).

Ser vi på skrifttradisjonen, går det fram at liten f var det vanlegaste lenge, medan stor M har vore einerådande heile tida.

Den litle m-en har stønad i ordbøkene og hos Knud Knudsen og i den tanken at dei fem tekstane utgjer ein kategori med fem medlemmer, ein boktype, så å seia. Men denne logiske tanken støyter mot prinsippet om at kvar religiøse tekst skal ha stor forbokstav. Det verkar dessutan rart å ikkje handtera dei ulike skriftene i Bibelen likt. 

Dersom vi i staden tek utgangspunkt i at tekstane er fem ulike «bøker» med kvar sin tittel, er den store forbokstaven sjølvskriven – men kvar, fyrst og fremst? I talet eller i sjølve ordet mosebok/Mosebok? Det er ikkje godt å seia. To store forbokstavar er i strid med hovudregelen for namn. Men det finst tydelege unnatak frå hovudregelen, som Øvre Slottsgate. Det er altså ikkje avgjerande at det ikkje finst noko sjølvstendig Slottsgata eller Moseboka med stor S eller M.

Når det gjeld talet (første osb.), er ein sjølvsagt van med å sjå stor forbokstav i innhaldslista og i tittelen over sjølve teksten, og der kan det ikkje vera annleis. Det følgjer ikkje av dette at det må vera stor forbokstav i brødteksten. 

Vi kan diverre ikkje seia sikkert når det eventuelt blir rydda opp i skrivemåtane for dei religiøse skriftene. Kanskje må høgare makter gripa inn. 

Misunne er i nok utgangspunktet negativt, men sagt med en vennlig tone endrer meningen seg til nettopp det du legger i medunne. Det blir nok sjelden misforstått. Problemet med medunne er at det logisk sett ikke tilfører noe til unne. 

Bokmålsordboka har dette (2014):

ikke unne; være bitter eller sjalu over at en annen har visse fordeler og ønske at en selv får de samme fordelene

Men bildet har lenge vært mer nyansert, og det er nok en fellesnordisk tendens. Ifølge Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner kan «Jeg misunner deg» i praksis også bety ‘Jeg skulle ønske det var meg’!

Situasjon og presisjon

Mye avhenger av situasjonen og samtalepartneren. Hvis man sier til samboeren sin: «Jeg er så misunnelig på søstera mi, for hun arvet huset til bestemor», er det trolig den negative nyansen som oppfattes. Sier man til en venn som har fått nytt kjøkken, at man blir helt misunnelig, vil han eller hun neppe ta det ille opp. 

Det er ikke alt det finnes egne ord for, men vi kan uttrykke oss greit likevel takket være sammenhengen. Hvis du vil gardere deg, kan du saktens si noe slikt som «Jeg både unner og misunner deg genseren!», men det er neppe nødvendig.

Medunne og unnelig

Ingen kan hindre deg i å bruke medunne, det er faktisk mange som har foreslått ordet. Men vi er litt skeptiske. For hva annet skulle det bety enn å unne alene? Medunnelse sier ikke noe (klart) om at man eventuelt også gjerne ville vært i den andres sko (alene eller sammen med den andre). I både unne og medunne mangler «selvunnelsen».

En annen sak er at det å unne mangler et adjektiv unnelig. Vi har fått forslaget velunnelig fra en innsender (jf. å unne noen vel). Ingen av ordene løser problemet.

Misunnelse har lenge vært tvetydig

Et godt eksempel på misunnelse i betydningen ‘det å unne seg selv noe uten å ville ta det fra andre’ finner vi i Ivar Aasens dagbok 1841. Legg merke til at Aasen måtte forklare meningen nøye. 

Du har ditt på det tørre. De som har greie på skip og skipsfart, bruker ofte verbet gå om båter, når de ikke bruker seile. 

Eksempler på å gå:

Båten går til Hammerfest.
Vi gikk med stykkgods til England.
Båten gikk (i fart) på England.
Skipet går i morgen.
Ferja går mellom Avvik og Oppstopperneset.

Med skuter legger man dessuten gjerne ut på tokt.

Større båter og skip kan gjøres seilingsklare og seile, enten de har seil eller ei: 

Hurtigruta seiler i allslags vær.

I den andre enden av skalaen har vi små bruksbåter. Hvis man skal ut og fiske eller i et annet ærend med en slik en, skal man med tradisjonelle ord rett og slett ut med den eller ta båten dit og dit, ikke kjøre ut. Deretter er man ute med båten. Er årene ute, heter det naturligvis gjerne at man ror hit eller dit (eller padler). (Man kan dessuten ro fiske med større båt enn robåt.)

Men det å kjøre båt har også sin plass i språket i dag, særlig når det er snakk om relativt små og raske båter, ikke minst slike som kjøres for kjøringens skyld. Men både små og store båter med motor kan kjøres slik og slik og hit og dit, f.eks. på grunn. Og bruker man motoren på seilbåten, er det vel kjøring.

(Dansk sejle kan til og med ha kano og vannscooter som objekt. Så langt tøyer vi det ikke på norsk.)

Vi skal ikke helt glemme føring heller. En skipsfører fører skipet dit det skal. Og selve skipet kan føre både seil, flagg, folk og varer.

Nøytrale valg er dra, reise og på nynorsk dessuten fare («ho fór med båten til …»). Men det kan lett bli flatt eller stivt om man unngår gå og seile. Man kan selvsagt, om man har råd, velge å dra eller reise på cruise, men kaptein Johnsen seilte/gikk med «Emperor of the Seas» til Karibia.

En bjørnetjeneste er «tjeneste» med negative konsekvenser, egentlig en ikke-tjeneste. Ordet henspiller på en fabel av franskmannen Jean de La Fontaine (1621–1695). Fabelen forteller om en bjørn som ville jage ei flue fra sin herres nese med en stein, men kom i skade for å knuse herrens hode.

Dette brukes som et bilde på både små og store utilsiktede negative konsekvenser. Hvis man gjør barna uselvstendige med overdreven hjelp, er det en typisk bjørnetjeneste i tradisjonell forstand. 

Når man har hørt om Fontaines fabel, bør det være lett å huske hva bjørnetjeneste betyr. Det er ikke som med forfordele og mange andre såkalte pendelord (ord som skifter betydning) som det kan være vanskelig å forstå bakgrunnen for.

Merk at koseordene bjørneklem og bamseklem ikke har noe som helst med bjørnetjeneste å gjøre. Men det kan hende at nettopp disse ordene har påvirket bjørnetjeneste i «positiv» retning.

Lurt å kjenne og bruke uttrykket i den gamle betydningen

Det kan faktisk være en bjørnetjeneste å ikke lære barna den tradisjonelle betydningen av ordet bjørnetjeneste. Hvis man ikke kjenner den betydningen, vil man misforstå mange nye og gamle ytringer i både norske og utenlandske tekster. Vinner den nye betydningen fram, mister vi dessuten et fyndig uttrykk på norsk, for alternativet er en omskrivning med flere ord. Man kan altså gjøre hele ordforrådet en slags bjørnetjeneste. 

Ordet i andre språk, og opphavet

Ordet eller begrepet er kjent i bl.a. tysk (Bärendienst), svensk og dansk. Fransk har le pavé de l'ours ‘bjørnestein’ (for bjørnen brukte en stein, se nedenfor), mens service d'ours er mindre kjent. Engelsk mangler begrepet. Når bjørnetjeneste oversettes til engelsk i ordbøkene, kan det være slik:

bjørnetjeneste: disservice (meant for somebody's good), well-meant but very awkward help; å gjøre noen en bjørnetjeneste: to do somebody a disservice, to do somebody a bad turn

Historien om denne «tjenesten» er eldre enn La Fontaine. Den kan visstnok spores tilbake til India, der det er en ape som gjør bjørnetjenesten.

Illustrasjon av J.J. Grandville, lagt ut av Bibliothèques de Nancy på flickr.com.

Dette var rettskrivningssituasjonen før:

projektor ‘lyskaster’ eller ‘apparat til å vise lysbilder eller film på et lerret eller lignende’ 
prosjektør ‘lyskaster’ eller ‘apparat til å vise lysbilder eller film på et lerret eller lignende’ 

I 2021 ble det innført to nye ting: et betydningsskille mellom prosjektør og projektor + en helt ny variant: prosjektor, basert på den engelsk-norske uttalen av projector. Flere tiårs markedsføring av slikt utstyr til kontor- og hjemmebruk hadde påvirket norsk talemål, og kravet om en ny skrivemåte hadde vokst.

Her er stoda i dag:

projektor ‘apparat til å vise lysbilder eller film på et lerret eller lignende’
prosjektor ‘apparat til å vise lysbilder eller film på et lerret eller lignende’
prosjektør ‘lyskaster’

Uttalen

Generelt er bokstavrett uttale av nyere importord anbefalt. Det tilsier at projektor og prosjektor bør uttales som de skrives. Det er ingen grunn til å uttale projektor med engelskinspirert sj-lyd når denne uttalevarianten har fått sin egen skrivemåte.

Hvorfor proj- før?

Grunnen til at vi lenge skrev projektor uten sj, er at ordet henger nær sammen med projisere og projeksjon, som både skrives og uttales med j-lyd. Opphavet er latin projicere ‘å kaste fram’ (av pro + jacere ‘å kaste). De beslektede ordene prosjekt og prosjektil har vi skrevet med -sj- siden 1938.

De som legger vekt på sammenhengen med projisere og projeksjon, kan godt fortsette med å skrive projektor.

Hva med prosjektør?

Varianten prosjektør er en fornorsking av fransk projecteur. Før 1984 ble det skrevet projektør (men vanligvis uttalt med sj).

Det ble i 1984 gjort et vedtak om ikke å skille mellom betydningene av prosjektør og projektor. I Bokmålsordboka ble både projektor og prosjektør forklart med ‘lyskaster’ og ‘projeksjonsapparat’, det vil si et apparat til å vise fram tekst, lysbilder og videoer med (‘skriftprojektor’ og ‘videoprojektor’).

Likevel var det en forskjell: Prosjektør ble brukt mest i betydningen ‘lyskaster’, mens projektor (nå altså også prosjektor) ble brukt mest i de andre betydningene, altså om framvisningsapparater. Fra og med 2021 har prosjektør bare hatt betydningen ‘lyskaster’ i rettskrivningsordbøkene.

Boksøk (nb.no)

Her er resultatet av et søk i et utvalg kilder ved nb.no. Avissøk gir et litt annet bilde, det samme gjør søk i hele tekstmassen. Men dette er illustrerende nok. 

Før 2000 er det oftere lyskaster-betydningen som ligger under p-ordene. Når projektor skyter i været, er det i stor grad med uttalen /prosjektor/. 

Bruk seg for å vise tilbake til det næraste tenkjelege subjektet og han/ho for å vise til noko utanfor det.

Når vi skal ta føre oss eksempla dine, byrjar vi med å spørje kven som utfører verbalhandlingane sjå, rope og ta, altså kven som er logisk subjekt for det verbet som står (i infinitiv) nærast det opne feltet. Svaret er 1) dei, 2) nokon og 3) Kjell. Dersom det er dei same personane vi vil vise til med eit pronomen, er det refleksivpronomenet (seg) vi skal bruke. Men i dei tre eksempla er det truleg 1) Ola, 2) Ho og 3) Anne vi vil vise til til i det opne feltet. Då seier regelen at vi skal velje andre pronomen (han, ho, henne). Men for strenge kan vi ikkje vere. På norsk nyttar ein ofte refleksivpronomen der det ikkje kan mistydast i samanhengen, uavhengig av skulegrammatikk.

Vi må gjere oss kjende med eit par nye omgrep for å tak på dette.

Domene: setningar og anna

Refleksivpronomenet seg (og det refleksive eigedomspronomenet sin) viser som hovudregel til subjektet i det domenet det står i. Domene er i denne samanhengen anten ei setning med bøygd verb og grammatisk subjekt eller ei setning utan grammatisk subjekt, som infinitivskonstruksjonar, småsetningar og substantivfrasar. Den første typen setning blir kalla «opne setningar», den andre typen «skjulte setningar». I eksempla har vi å gjere med tre infinitivskonstruksjonar: «sjå på», «rope bak» og «ta kveldsvakta for». Vi kjem attende til dei.

Opne setningar

I opne setningar er det som regel lett å finne subjektet og dermed avgjere om det høver å bruke seg eller eit anna pronomen:

Ola ville at dei skulle sjå på han.

Her er dei det eksplisitte subjektet i leddsetninga (etter at). Ettersom meininga er at dei andre skulle sjå på Ola (ikkje på seg sjølv), må ein velje han, endå det òg kan vere tale om ein annan han. 

Skjulte setningar

Skjulte setningar har ikkje noko grammatisk (uttrykt) subjekt, og her kan ein ofte vere i tvil om kva som er rett. Alle dei tre setningane du spør om, er av dette slaget. Merk at faktisk bruk i slike setningar varierer, og at det finst ein viss dialektvariasjon. I skriftmålet gjeld nok likevel hovudregelen om at seg (berre) viser tilbake til subjektet i det domenet det står i.

I døma er det eksplisitte objektet i oversetninga (dei, nokon, Kjell) skjult subjekt i leddsetninga.

Ola lét dei stå og sjå på [?] ei stund.

Det skjulte subjektet til verbet sjå er dei, altså er det dette leddet seg ville ha vist til her. Men ettersom meininga er at dei såg på han, bør ein velje pronomenet han:

Ola lét dei stå og sjå på han ei stund. (At det i tillegg kan vise til ein han nummer 2, får våge seg her òg.)

I den neste setninga er det skjulte subjektet nokon:

Ho høyrer nokon rope bak [?], og snur seg.

Sidan nokon her truleg roper bak ryggen hennar, ikkje bak ryggen på nokon annan, må ein derfor setje inn ho eller henne:

Ho høyrer nokon rope bak henne, og snur seg.

I praksis vil likevel varianten med seg i dette tilfellet bli forstått på same måte, fordi det ikkje gir meining at seg skal vise til nokon.

I det siste eksempelet nedanfor er det òg sakleg sett hipp som happ kva ein vel. Formelt er det skjulte subjektet i leddsetninga Kjell, men det gir jo ikkje meining at Kjell skulle ta kveldsvakta for seg sjølv.

 Anne fekk Kjell til å ta kveldsvakta for ho/seg.

Det er altså samanhengen, ikkje valet av pronomen, som avgjer tolkinga i praksis. I mange dialektar brukar ein nok refleksiv så langt det ikkje kan mistydast og kanskje litt til. I skriftmålet går ein derimot gjerne over til han/ho/henne så snart refleksiven i teorien kan gi ei anna tolking enn den tilsikta.

Meiningsskilnad

Om vi set inn ein annan verbfrase i den same setninga, kan pronomenvalet gi klar meiningsskilnad:

Anne fekk Kjell til å klippe seg.

Anne fekk Kjell til å klippe ho/henne.

På dialekt kan den første setninga tolkast på to måtar, men i skriftmålet bør ho vise til klipping av Kjell. I den andre setninga er det naturlegvis Anne som blir klipt.

Ja, det finnes visse tendenser til grammatisk, særlig syntaktisk, påvirkning.

Noen av de uttrykkene vi har samlet i artikkelen Oversettelseslan (betydningslån og fraselån) fra engelsk, skiller seg også grammatisk fra de lignende norske uttrykkene. Det kan være snakk om nye bortfall eller tillegg av preposisjoner, ny bruk av funksjonsord eller endring av valensen til verb (hva verbet kan knytte til seg av andre ord). Vi kan kalle import av nye mønster for ordkombinasjon grammatisk lån. 

Et ganske klart eksempel på grammatisk lån hos noen brukere av norsk er tillegg av ubestemt artikkel (en, ei, et) i omtale av yrke eller funksjon:

hun er en lærer/lege osv. (she is a …)
norsk: hun er lærer/lege

Over denne lesten sys mange formuleringer. På norsk bruker vi tradisjonelt artikkel bare når substantivet har et attributt foran seg, som i «hun er en god lærer».

Et annet eksempel på mer eller mindre grammatisk endring er utskifting av heller med også i nektelser (etter subjektet og verbalet):

også ikke (also not), f.eks. det er også ikke slik at …, det er også ikke uvanlig at …
norsk: heller ikke

Merk at innlån av fraser og mønster gjerne støttes av indre krefter i språket, slik at det kan være vanskelig slå fast hva som er hoveddrivkraften. Behovet for å kunne bruke de vanligste og mest standardiserte byggesteinene når vi snakker og skriver, er en indre drivkraft. Ordet også er det vi oftest bruker om tillegg, så det vil gjerne tvinge seg fram (det tærer også på ordet dessuten, som heller ikke har en vanlig engelsk ekvivalent). 

En annen indre drivkraft er behovet for å kunne innlede en setning med et hvilket som helst tema-ord (som frykt og håp). De følgende overgangene kan altså ha flere årsaker:

frykten er at eller vår største frykt er at (the fear is that; our greatest fear is that) 
før helst: vi/man/en er (mest) redde for at, vi/man/en frykter (mest av alt) at

håpet er at (the hope is that)
før helst: vi/man/en håper at; det er håp om at

Begge uttrykksmåtene er gamle i norsk, særlig den sistnevnte, men de har blitt mye vanligere de siste åra, så vi har i det minste å gjøre med såkalte frekvenslån.

Påvirkningen kan være ganske subtil, som i «Jeg har aldri hatt kaffe» (for smakt/drukket) eller økt bruk av formuleringer som «Jeg hadde kylling i går» uten utfylling med f.eks. «til middag». (Merk at «Vi hadde …» er noe litt annet;  på norsk lar gjerne være å nevne måltidet når vi omtaler hele husstanden.)

Nedenfor lister vi opp flere eksempler på grammatisk påvirkning som for så vidt godt kunne stått i artikkelen Oversettelseslån.

Bortfall av seg 

En del norske uttrykk med refleksivpronomen svarer til engelske uten. Seg faller bort ved oversettelseslån. Eksempel: 

konsentrere (concentrate) for konsentrere seg

Tillegg av selv (seg > seg selv)

Unødvendig understreking av refleksivpronomenet ved hjelp av trykksvakt selv vitner om påvirkning fra engelsk. Eksempler:

uttrykke seg selv for uttrykke seg
vaske seg selv for vaske seg

Der norsk bruker det refleksive pronomenet meg/deg/seg etter en del verb, har engelsk enten ingenting eller myself. Eksempel:

Jeg vasker meg = 1) I wash 2) I wash myself

Meg selv er mye sterkere på norsk enn på engelsk. Vaske seg selv brukes bare i sjeldne sammenhenger der det er litt uventet at man selv gjør jobben; trykket ligger da på selv (som i å lure seg selv eller ikke kunne tilgi seg selv). Vi skiller mellom å skade seg (av vanvare, som er det vanlige) og å skade seg selv (med vilje og i motsetning til å skade andre), vi skiller mellom å klare seg og å klare seg selv (eller på egen hånd).

Men vi bruker ikke selv i utrengsmål. Det heter ikke f.eks. å ta seg selv en pause eller få seg selv en hund, men å ta (seg) en pause og å få (seg) hund. (Unntak: Hvis det like før har vært snakk om at en annen har tatt en pause eller fått hund; da kan selv også stå til slutt i setningen.)

Legg også merke til utvidet bruk av som meg selv i spesielle forbindelser som sånne/folk som meg selv (i stedet for bare sånne/folk som meg).

Tillegg av eiendomsord (sin, sitt ...)

I slekt med understreking av refleksivpronomenet er understreking av eierforhold, som i «Jeg har brukket beinet mitt» (jf. my leg) kontra vanlig norsk «Jeg har brukket beinet». Men her er det ikke bare engelsk som ligger under, jamfør slike utsagn, til barn: Har du vondt i magen din, du da?

Oppsummering: Det trengs ikke understreking i form av selv eller sitt i omtale av noe man vanligvis gjør nettopp med seg selv eller med noe som alle vet at man har som «fast tilbehør».

Hans, hennes, deres for si(n), sitt, sine

Engelsk mangler et refleksivpronomen som svarer til sin osv. Det hender at norske skribenter unngår si(n), sitt og sine og skriver hans, hennes og deres i stedet. Omskrivning i flertall (deres) er det vanligste. Her kan det også være snakk om påvirkning fra dansk, der sine osv. har et mindre bruksområde enn i norsk. 

Eksempel:

(påvirket av engelsk eller dansk:)
De fortalte om *deres egne erfaringer (jf. engelsk their)

(vanlig norsk:)
De fortalte om sine erfaringer / erfaringene sine 

Noen unngår problemet ved å sløyfe pronomenet og skrive De fortalte om egne erfaringer. Det er ingen grunn til å gjøre det. Økt bruk av egne kan nesten regnes som indirekte grammatisk påvirkning.

Merk det nyttige skillet mellom sine og deres på norsk:

lærerne møtte elevene på sine premisser (= lærernes, for lærerne er subjekt)
lærerne møtte elevene på deres premisser (= elevenes, for elevene er objekt)
lærerne møtte elevene på egne premisser (= ?)

Merk også at det er riktig med deres når pronomenet er plassert i en leddsetning. Sin osv. kan nemlig bare vise tilbake til subjektet i samme setning. I dette eksempelet er leddsetningen understreket: De fortalte hvordan erfaringene deres hadde vært. Subjektet i oversetningen er de, men subjektet i leddsetningen er erfaringene, så sine ville ikke gitt mening der.

Preposisjonsbruk

Bortfall, tillegg og utskifting av preposisjoner er nokså ulike fenomen, men vi har samlet eksempler under én overskrift her.

Økt bruk av preposisjon (kan også sees som betydningslån/brukslån/frekvenslån):

for som diffus tekstbinder à la i forhold til (i betydningen ‘når det gjelder, med hensyn til’). Eksempel: Også for disse tallene er det liten forskjell fra i fjor

over se eksemplene på lista «Enkeltord» ovenfor

Tillegg av preposisjon

kommentere på (comment on)
kommentere

innrømme til (admit to)
innrømme

Bortfall av preposisjon

skuffet at (disappointed that)
skuffet over at

insistere at (insist that)
insistere på at

usikker om (not sure whether/if/that)
usikker på om

ha en tendens å (tend to, have a tendency to)
ha en tendens til å

trykk knappen (push the button) 
trykk på/inn knappen

Utskifting av preposisjon

dekket i, dekt i (covered in)
dekket/dekt av (f.eks. av blod) (men merk at full i er gammelt i mange dialekter og ikke lån)

i min mening, i mitt syn (in my opinion, in my view)
etter min mening, etter mitt syn, jeg mener …

fra avstand (from a distance) 
på avstand 

tanken av å (the thought of) 
tanken på å

lojal til (loyal to) 
lojal mot (jf. tro mot)

laget/produsert fra (made from) *
laget av (eller på)

kjærlighet for (love for)
kjærlighet til

Bruk av «av» som genitivsomskrivning

På norsk kan vi bruke av for å knytte et verbalsubstantiv til et logisk objekt (oppfinnelsen av Internett heller enn Internetts oppfinnelse) eller et subjekt (oppfinneren av Internett). På engelsk brukes den tilsvarende preposisjonen of mye friere, jamfør for eksempel the pioneers of the Internet. Pionerene av Internett er ikke god norsk. Vi bruker heller genitiv, sammensetning eller en annen preposisjon, i dette tilfellet kanskje helst sammensetning: Internett-pionerene. Et annet eksempel er innbyggerne av Norge for innbyggerne i Norge.

Spørreord (hv-) på nye steder, særlig foran infinitivsmerket å

hva å gjøre (what to do)
hva jeg/man skal/bør gjøre o.a.

hvordan å … (how to …)
slik (blir, gjør osv.), hvordan man (blir, gjør osv.)

hvem å … (who to, f.eks. who to contact)
hvem kan/skal en/du …

dette er hvordan, f.eks. dette er hvordan man gjør det: 
slik gjør man (du) det, det er slik man gjør det og slik skal det gjøres

grunnen til hvorfor (the reason why)
grunnen til at

En formulering som her er hva jeg tenker finnes i norsk fra før, men den hadde nok ikke blitt så vanlig som den er, uten engelsk innflytelse.

Flere eksempler 

To go + adjektiv (solo, viral, native)

Dette er et utbredt mønster i engelsk. I norsk er blant annet gå viralt og gå solo kommet inn ved siden av det eldre gå bananas ‘gå amok; fly i flint’. (Her har vi også eldre forbilder i norsk, som gå berserk.) Å gå viralt er å spre seg raskt og kraftig (som et virus), f.eks. på Internett, mens uttrykket gå solo ofte viser til å slutte i en gruppe og fortsette alene, altså å starte en solokarriere. 

Det var aldri for det har aldri vært

«Det var aldri vanlig å bruke preteritum på den måten» kan vi si på norsk hvis vi legger til en innsnevring «(der og der) i den og den perioden», men hvis vi viser til all fortid, heter det tradisjonelt «Det har aldri vært vanlig å bruke preteritum på den måten».

Apposisjoner med partisipp i stedet for relativsetninger med verbal

Eksempel:

Blant vaksinene som nå skal testes i Frankrike, er en helt fersk RNA-vaksine, aldri før gitt til fugler (jf. som aldri før er gitt til fugler).

(I eldre tekster kan formuleringer som «det gjort gikk jeg videre» være påvirkning fra latin.)

Det er ikke allmenn enighet om forholdet mellom disse ordene, og det er vanskelig å komme med noen entydig konklusjon. Vi tar ordbøkene nærmere i øyesyn nedenfor. Slik står det i Bokmålsordboka:

parafere (fra fr.) medunderskrive et dokument som alt er underskrevet, bekrefte

kontrasignere  medunderskrive

Og i Den Danske Ordbog:

parafere
1 medunderskrive et dokument som ansvarlig for at det er udfærdiget i overensstemmelse med den trufne afgørelse
1 a underskrive en traktat eller lignende forud for den endelige, parlamentariske stadfæstelse

kontrasignere
underskrive noget der i forvejen er underskrevet af en overordnet eller en anden ansvarlig person; medunderskrive

Det står ikke noe om initialer her, se mer om det til slutt nedenfor.

Lenger tilbake

Hvis vi går historisk til verks, gjennom Ordbog over det danske Sprog, finner vi:

parafere […] med hensyn til et (af udstederen underskrevet) dokument: (med)underskrive (ved anbringelse af underskrift under (til højre for) udstederens underskrift, under en skillende (skraa)streg) til embedsmæssig bekræftelse af udfærdigelsens formelle tilbørlighed (saaledes at en minister paa denne maade medunderskriver en af kongen underskreven lov, en departementschef en af ministeren underskreven ministeriel bekendtgørelse, en fuldmægtig en af kontorchefen underskreven skrivelse osv.). […]

kontra-signere […] forsyne (en skrivelse) med kontrasignatur; medunderskrive. […] Han hilser militærisk … kontrasignerer … vort af Guvernøren udstedte Pas […] billedl.: give sin tilslutning. Jeg har saa udførligt gengivet (hans) Vidnesbyrd … fordi jeg af personlig Erfaring kan kontrasignere det.

Kontra-signatur […] en persons underskrift under noget, der allerede er underskrevet af en foresat (fx. om en ministers underskrift under kongelige udfærdigelser); med- ell. modunderskrift.

Med-underskrift […] (jf. Kontrasignatur; især emb.)

Nivåforskjell?

Det er ikke lett å se hva forskjellen består i ovenfor, men på høyeste konstitusjonelle plan, i Grunnloven, er det i alle fall kontrasignatur det er tale om. I hverdagsbyråkratisk sammenheng er gjerne parafering ordet. På engelsk brukes visst countersign uten forskjell. Vi har understreket medunderskrive i utdragene, siden det er en fellesnevner for mye av det andre; men merk at medunderskrive også dekker andre fenomener (jf. engelsk co-sign). Medunderskrive er lett forståelig og kan nok med fordel brukes oftere. Ellers er det tryggest å bruke parafere og kontrasignere i tråd med tradisjonen i den institusjonen man er i, og ikke eksperimentere med ordene.

Initialer?

Så spørs det om parafere i tillegg bør brukes i betydningen forsyne (hver side) med initialer. En dansk fremmedordbok antyder det, og det samme finner vi i Teknisk engelsk-norsk ordbok, der parafere enkeltsider = to initial. Vi finner også en lignende betydning av parafere i forbindelse med traktatsignering (der det også har vært brukt om foreløpig signering). Mange jurister bruker det om å underskrive med initialer. (En interessant kommentar til det står i norsk Wikipedia.) Denne betydningen står imidlertid ikke i 4. utgave av Jusleksikon; der finner vi bare betydningen ‘medunderskrive’. Uansett kan det ofte være like greit å skrive sette initialer på eller signere med initialer.

I allmennspråket har det alltid vært vanlig å kalle hele installasjonen vindmølle, og derfor har vi i dag ord som vindmøllepark og vindmølleprosjekt.

Men det er selvsagt ikke noe i veien for å bruke mer fagspråklige termer som vindturbin (om en del av installasjonen) og vindkraftverk (om hele) i tråd med for eksempel Ordbok for energiteknikk fra 1986. I Stortingsmelding nr 65 (1981–82) Om nye fornybare energikilder i Norge er alle termene brukt. 

Dere får selv vurdere hvor teknisk det bør være. Vær forberedt på reaksjoner fra lesere som enten ikke vil akseptere at språket opererer på ulike presisjonsnivå, eller som (ikke uten grunn) mener at vindmølle fungerer forskjønnende.

Vindkraftverket var i sin tid en videreutvikling av vindmølla. I Aschehougs konversasjonsleksikon (1951) er fenomenet derfor omtalt som «vindmølle brukt til drift av elektrisk generator». I Gyldendals store konversasjonsleksikon (1972) er «vindmølle el. vindmotor» satt opp som synonymer, og det står at slike maskiner «brukes til kornmaling, vannpumping, generering av elektr. kraft osv.». Samme sted defineres vind-elektrisitetsverk som ‘vindmølle tilkoblet elektr. generator’. Fellesnevneren for vindmøller er at de omdanner vindens bevegelsesenergi til mekanisk arbeid. 

Riktignok er ei mølle opprinnelig til å male noe med, men de møllelignende vindkraftmaskinene har alltid blitt omtalt som (vind)møller. Dette har vi fra dansk (se ordnet.dk). Det at mølle kan stå for noe annet enn malemaskin, er vanlig i andre språk også; for eksempel kan nederlandske «windmolens» være til både maling, pumping og strømproduksjon. Ei annen mølle som ikke maler, er tredemølla. 

I Bokmålsordboka er betydningene sortert slik: 

mølle
1 (fabrikk)anlegg der en knuser eller maler noe, særlig korn, kvern papirmølle, valsemølle
2 maskin som omgjør arbeid tredemølle, vindmølle

Merk også dette fra Bokmålsordboka:

vindmølle
1 mølle som drives av vindkraft
2 vindmotor

vindturbin 
turbin i vindmotor

Store norske leksikon sa det også slik, så sent som i desember 2016:

Vindmølle, vinddrevet mølle for maling av korn, mineraler o.a. Også vanlig betegnelse for en vindmotor eller vindturbin. 

Men senere er det skrevet om. Det står nå (2019) at vindmølle er en misvisende betegnelse for vindturbin. I andre artikler står det at vindmølle brukes «feilaktig», eller «mer upresist» om vindturbin eller vindkraftverk. Det er videre presisert at vindturbin = vindmotor, som utgjør en del av et vindkraftverk.

Det er litt sterkt sagt at vindmølle er misvisende. Det er helt akseptabelt i allmennspråket. Men påbudt er det ikke. 

Koselig med møller i parken?

Stadig flere skriver til oss og mener at både vindmølle og vindpark er forskjønnende ord som virker politisk tilslørende. Det er en litt annen sak. Det kan ikke være tvil om at disse ordene (og det eldre industripark) har positive konnotasjoner, og det er helt legitimt å problematisere politisk viktige ord som man mener er for positivt eller negativt ladde. Vi kan likevel ikke avskaffe alle ladde ord i språket, og i alle fall ikke forby dem på språkfaglig grunnlag. Men vi minner om at ord som kraftverk, anlegg og område står til rådighet. Termen kraftverk brukes dels om enkeltmøllene, dels om hele anlegget.

Dette henger sammen med et tradisjonelt mønster der sjef- betyr ‘over-’ og sjefs- betyr ‘som hører til sjefen’. Mønsteret kan være i ferd med å rakne, men det er viktig å beholde det der vi ellers får tvetydighet, som i sjef(s)sekretær.

‘Over-’ eller ‘sjefens’?

Slår du opp i større ordbøker, vil du se at det står sjefarkitekt, sjefarkivar, sjefflyger, sjeffotograf, sjefforhandler, sjefingeniør og sjefredaktør uten -s-. Vi kan legge til sjefdirektør og sjefflygeleder. Sjeføkonomene lyder stort sett regelen, enda de oftest mangler i ordbøkene. Sjefkokk (overkokk) er av samme slag, men sjefskokk i samme betydning ble fort vanlig. Felles for alle disse er at sjef- betyr ‘hoved-’ eller ‘over-’.

En sjefsekretær er en førstesekretær. En sjefssekretær er derimot sjefens sekretær, slik en sjefstjener (foreldet) er sjefens tjener. Disse hører altså til sjefen i en viss forstand, nesten på linje med sjefskontor, sjefsstilling og sjefsegenskaper.

Avvik fra hovedmønsteret finner vi langt tilbake i de fleste parene, men sjelden i sjefredaktør.

Tendens: nye sjefer får -s- uansett

Sammensetningene sjefredaktør (som er av de eldste ordene her) og sjeføkonom (som er nyere) bygger altså på den samme logikken som chief editor og chief economist. Det virker som om sjef- i betydningen ‘hoved-’ ble svekket utover på 1900-tallet, mens substantivet sjef med tilhørende fuge-s ble styrket (helt til engelsk – men bare i enkelte tilfeller – fikk større innflytelse). Mellom sjefredaktørene og sjeføkonomene er det mange betegnelser som vakler mellom sjef- og sjefs-, som sjefkonsulent/sjefskonsulent.

De fleste sjeffysioterapeuter kaller seg visst sjefsfysioterapeut, og den samme s-en ser vi ofte hos sjefforskerne/sjefsforskerne. I ordet sjefshurpe – som vi har fått spørsmål om – har nok s-en vært der hele tiden, enda logikken ovenfor tilsier sjefhurpe, for det er sjelden snakk om hurpa til sjefen. I likestillingens navn legger vil til sjefsidiot, som nok oftest er en mann (det er i alle fall vanligere å skrive «han er en idiot» enn «hun er en idiot»). Vi finner dessuten oftest s i sjefsmoderator.

Det kan til og med tenkes at slanguttrykket (helt) sjef har fremmet s-bruken i det siste, for sammensetninger med sjef i denne betydningen har gjerne -s-.

Vi noterer oss at danskene på sin side har gått den andre veien og rendyrket chef- uten s i rettskrivningen. I svensk ser det ut til at de rendyrker s-varianten i noen ord, men ikke i andre (jf. f.eks. chef(s)post og chef(s)ko(c)k i de to språkene). Et siste eksempel: Svensk og norsk vakler mellom variantene i sjef(s)dirigent, mens danskene holder s-en unna.

Det er ikke godt å si hva som passer best, men -æ- er det vanligste.

Grafene nedenfor viser den relative utbredelsen i norsk litteratur. Mellom 1917 og 1959 var pel obligatorisk. Det var sikkert ment som en tilnærming til den tids moderne, «pyntelige» uttale, og i alle fall som en slags forenkling. 

Men i realiteten er æ-varianten både mest tradisjonell og mest «moderne» i skrift. I 1959 kom varianten pæl inn igjen, og den stod alene til 2005, da det ble valgfrihet.

Uttale av æ og e 

E kan ofte uttales æ og omvendt i norsk. Skrivemåten sier ikke alltid så mye om uttalen. For eksempel finnes det neppe noe sted i landet der alle disse ordene tradisjonelt uttales nøyaktig som de skrives: fæl, hæl, mæle, tæl, kvele, stjele og tele.

Foran østlandsk tjukk l uttales både e og æ oftest som æ. Å pæle ‘streve’ har tjukk l og dermed æ-uttale. Men dette er et helt annet ord enn de som er aktuelle her. En pæl og (å pæle om å sette ned påler) har i liten grad blitt uttalt med tjukk l, siden påle (med tjukk l i øst) har vært det vanligste folkemålsordet for den aktuelle gjenstanden. I såkalt dannet talespråk har uttalen helst vært /pel/ (med tynn l). Det kan tale for å skrive e, men /pel/ kan i prinsippet godt skrives pæl også. Noen ganger har vi æ i et ord fordi en annen form av ordet eller et beslektet ord har å. Det er da gjerne såkalt omlyd, jamfør vekslinger som tå – tær,  våt – væte/væske

Påle og beslektede ord

Nå er riktignok ikke pæl en avledning av påle med omlyd. Ordene er bare synonymer som kommer av samme rot. Påle har som nevnt vært det vanligste i norsk talemål rundt omkring i landet (jf. gammelnorsk páll, i siste instans fra latin palus).

Grunnen til at de fleste i dag bruker snart påle, snart pæl/pel, er at den dansk-norske tradisjonen henger ujevnt igjen og er overrepresentert i formelle og høytidelige sammenhenger. Mange skriver nå f.eks. bryggepåle og pålehus. Her er det snakk om konkrete påler, så å-en duger på norsk (dansk har derimot bare pælehus). Likevel har pæleormen aldri fått smake på å-en. Milepæl er en høytidelig metafor, så den dansk-norske varianten dominerer.

I forbindelse med grunnarbeid er det helst variantene pæling/peling som brukes, enda emnet skulle være konkret nok. (Svensk har pålning, nynorsk påling.) Det er dypest sett samme pæl-/pel- her som i milepæl. Det er det opprinnelig også i bopel, men sammenhengen er svekket, og ordet har gått sin egen vei: Æ-en ble ikke tatt inn igjen i bopel i 1959 eller 2005, så her er man nødt til å bruke e. (Dansk har både milepæl og bopæl.)

Utvikling

Utviklingen av milepæl og milepel i norsk litteratur (NB N-gram, nb.no):

Det er ganske komplisert. Vilkår betyr opprinnelig noe i retning av ‘viljevalg’. Men vilkårlig kan bety både ‘viljevalgt’ og ‘tilfeldig’.

Vilkårlig er tradisjonelt sett ‘etter egen vilje’ (etter eget godtykke). Derfor kalte man tidligere den viljestyrte muskulaturen «vilkårlige muskler». Når du får velge vilkårlig (som i mattetimen), er det meningen at du skal gjøre som du vil, men når du gjør det spontant, kan utslagene bli ganske tilfeldige og lite viljestyrte for deg også, altså uvilkårlige!

Det er kanskje ikke så rart at vilkårlig har fått flere betydninger.

Et forsøk på grundigere forklaring følger. Vi garanterer ikke at framstillingen er helt korrekt.

Hva er det å ville?

Når du kommer med et tall, er det fordi du på en eller annen måte vil det (har valgt det), men du har ikke bevisst valgt hvilket tall som skal melde seg for tanken. Det kom spontant. Det var ikke nødvendigvis tilfeldig dypest sett (nerveaktiviteten bak har jo sine årsaker), men det kan virke slik. Og for læreren og oss andre virker det ubevisste og det bevisste valget ditt like tilfeldig.

Vilkår utenfor deg

I eksempelet ovenfor fikk du sette vilkåret uten at det ble hundre prosent viljevalgt. Verden er full av vilkår (betingelser) som vi ikke har noen viljekontroll over i det hele tatt. Mange av dem stammer fra andres vilje i siste instans. Ordet vilkår brukes til og med om naturlige og sosiale betingelser som ingen har valgt. (Tidligere har adjektivet vilkårlig også kunnet bety ‘på (visse ytre) vilkår’, men det er en annen sak.)

Uvilkårlig = automatisk

Så har vi det uvilkårlige. Det er ikke bundet av noen persons vilkår eller overveielse. Det kan f.eks. være noe ufrivillig og «automatisk», som en refleks som slår ut før den bevisste viljen slår inn. Vi regner det da gjerne som «tilfeldig». Som vi har sett ovenfor, kan vilkårlig i praksis bety det samme!

Synsvinkel

Vilkårlighet varierer altså med nivået og perspektivet. Noe kan være vilkårlig på den ene måten og uvilkårlig på den andre. Når man får velge et vilkårlig tall (etter egen vilje), kan det godt hende at et visst tall melder seg tilsynelatende «uvilkårlig». Samtidig kan det finnes objektive vilkår for valget utenfor din vilje! 

For å sette det på spissen: Hvis en diktator styrer etter sin egen vilje («vilkårlig» i den ene betydningen), kan andre oppleve det som tilfeldig (og «vilkårlig» i den andre betydningen). Og hvis diktatoren handler spontant, basert på det som melder seg «uvilkårlig», virker styringen enda mer vilkårlig for undersåttene.

Uansett: Vi har inntrykk av at moderne mattelærere oftest sier «et tilfeldig tall», jf. dette boksøket (n-gramtjenesten ved nb.no):

Vi er enige i at dette er den typiske måten å bruke uttrykkene på. Men det er flere ordbøker som ikke trekker opp grensen så skarpt. For eksempel sier Den Danske Ordbog at å kaste noen blår i øynene kan være å snyte dem, mens å bli narret opp i stry ifølge NAOB favner om både å bli lurt, narret, snytt og ført fullstendig bak lyset.

Stry-uttrykket er særnorsk, mens det med blår historisk sett er dansk-norsk. Uttrykkene er altså ikke skapt for å utfylle hverandre betydningsmessig. De overlapper med hverandre, og da blir det lett forvirring. Vi gjør et forsøk på å greie ut om bakgrunnen nedenfor. 

Linproduksjon

Det er et pussig sammentreff – og kanskje mer enn det – at både stry og blår har med lin å gjøre. Stry (jamfør strie) er korte trevler av hamp eller lin, og blår er det danske ordet for det samme. Språkhistorikerne Hjalmar Falk og Alf Torp sammenligner opp i stry med det danske stå som en høne i blår og dessuten med det tyske sich nicht aus dem Hanfe finden können (dvs. ikke finne veien ut av hampen, jamfør vårt eget bort i hampen).

Et av de første skriftlige eksemplene på opp i stry i norsk er fra Ivar Aasens ordtakssamling Norske Ordsprog fra 1856. Her handler det om at noe blir opp i stry, og det betyr at det ikke blir noe av, eller at det blir dårligere enn ventet. A. O. Vinje brukte i sin tid uttrykket å slite seg opp i stry om det å slite seg ut.

Men senere finner vi mest narring opp i stry, både i landsmål og dansk-norsk.

Uttrykket hos Ivar Aasen er lett å knytte til produksjon av lin. Etter heklinga (som er siste del av renseprosessen) sitter man igjen med lange fibrer av lin på den ene siden og kortere og mindre verdifulle fibrer av stry på den andre. Jo mindre reinhekla lin man har igjen, jo mer har «gått opp i stry».

Det er et stykke fra å gå eller bli opp i stry til å bli narret opp i stry. Det er vanskelig å se sammenhengen helt, men det er nok det samme stryet i alle uttrykkene. Noen skriver å bli lurt opp i stry, men det mest tradisjonelle er narret. Snytt og trukket opp i stry er også ganske gammelt. Dialektalt har vi ellers uttrykk som er du opp i stry ‘fra vettet’ og å være strygalen.

Om blår i de faste uttrykkene er det samme, er mer usikkert.

Blår og blår

Riktignok er blår stry, men det kan være for enkelt å si at det er stry man får i øynene når det kastes blår. Kanskje handler det om synkverving. Studer gjerne selv artikkelen i Ordbog over det danske Sprog, der blåner ‘tåke for øynene’ trekkes inn. Etymologene Falk og Torp mente at blår i øynene er en omtolking av tysk Plärr eller Bleer ‘øienforblændelse, taage for øinene’ i samspill med begrepet blå dunst (narkotisk damp som ble brukt i bedragersk øyemed) og uttrykk som nettopp høne i blår og narre opp i stry.

Det eneste som er sikkert på dette området, er at det er inn i hampen vanskelig å forstå alt.

Her er det flere mulige problemstillinger, men det korte svaret er ja, hvis ordet brukes i en uhøytidelig tekst.

Under oppslagsordet balle i Tanums store rettskrivningsordbok og Bokmålsordboka finner du balla med forklaringen ‘testikkelpung’. I samsvar med et normeringsvedtak fra 1995 er dette bestemt form av ei balle. Både det grammatiske kjønnet og begrepsomfanget kan diskuteres. Testikkelpung skal nok kunne omfatte pungen med ballene. Pungen eller ballene alene står ofte for begge deler.

Fra ball i hankjønn flertall til balle i hunkjønn entall

Opphavet til hunkjønnsordet balle er «reanalyse» (grammatisk omtolkning), som er et språkvitenskapelig uttrykk for at en misforståelse begynner å leve sitt eget liv i språket. Mange ord og uttrykk begynner sin tilværelse slik og blir (med rette) oppfattet som riktige til slutt.

Balla er opprinnelig ballane, regelrett avhogd til balla i oslomålet og i dialektene i det nordlige omlandet, helt på linje med gutta for guttane (‘guttene’). I vanlig bokmål heter det samme nettopp ballene, og ellers i landet stort sett ballan(e) eller balla. Når gutta ifølge Bokmålsordboka er en akseptabel form i visse uttrykk («de store gutta»), bør balla også være en akseptabel flertallsform av hankjønnsordet ball i uttrykk som «rett i balla». 

For dem som snakket tradisjonelt oslomål med -a som flertallsendelse i hankjønn og intetkjønn, var balla før opplagt det samme som ballene, altså bestemt flertall av en ball.  Det er derfor ganske usannsynlig at reanalysen til ei balle har skjedd i folkelig oslomål (i øst). Trolig har formen balla vært i bruk i ungdomsspråket i det meste av byen, og så har den blitt omtolket der kjennskapen til det tradisjonelle bøyningssystemet har vært minst (kanskje helst i vest). For mange i byen er det blitt et hunkjønnsord som kan omfatte både steinene og pungen. For disse språkbrukerne gir en ball kanskje ikke mening alene i anatomisk forstand. Det nyere uttrykket å ha baller knytter seg likevel til det gamle ball og neppe til ei balle. Det er nok med ett par, tross alt. 

(For ordens skyld til slutt: Siden norske hunkjønnsord i nyere bokmål også skal kunne ha felleskjønn, finner vi formen en balle – ballen, med tostavingstonelag, i ordbøkene. Det er nærmest en papirballe som er med i rettskrivningen bare for å ivareta symmetrien i systemet.)

Synonymer, stilleie og litterære baller

Baller har alltid også hett steiner. To gamle og mer spesifikke norske ord for testikkel er eiste (og eistekorn, eistestein) og kodd/kødd. Det mest nøytrale ordet i bokmål er testikkel, men det kan virke ganske papirknitrende i mange sammenhenger. Pungen kan passere i sakprosa, for alternativet scrotum faller ikke naturlig for de fleste. Balla hører hjemme i mer private og uhøytidelige sammenhenger, helst muntlig, og selvsagt der det passer i skjønnlitteraturen. Balla stod trolig på trykk for første gang i en romanoversettelse fra 1949, ikke lenge etter ballene, som (i denne betydningen) passende nok debuterte i en bok fra Steensballe forlag i 1947.

Nei, du er ikke nødt. Det er valgfritt. Språkhistorisk hører artikkelen ei og endelsen -a sammen, men sammenhengen har blitt svakere. I standard bokmål er a-endelser vanligere enn artikkelen ei.

Det er ikke lenger påfallende med en dør – døra, så du kan trygt skrive det, om du vil. 

Grammatisk system i folkemålet, stilmarkering i bokmålet

I de fleste norske dialekter er hunkjønnsendelsen en del av et grammatisk system med egne artikler og adjektivendelser (f.eks. ei lita bok – boka), og hunkjønnsbøying er bevart i de fleste ord som var hunkjønnsord i norrønt. Dette systemet har aldri slått helt gjennom i såkalt høyere norsk talemål eller i bokmålet. Generelt har særnorske former hatt lav sosial status i norsk språkhistorie.

A-endelsen har derfor bare vunnet fram på noen fronter i skriftmålet, da helst som stilmarkør. Både a-endelsen og artikkelen ei brukes gjerne til å markere noe som tarvelig, trivielt, landsens eller naturnært. Ord for høyverdige og abstrakte ting utstyres sjelden med a-endelse i bokmålet.

De fire kombinasjonene i talemålet 

En og -en:
Kombinasjonen en dør – døren representerer en ubrutt linje tilbake til dansk skriftmål, men finnes også i talemål (særlig i Bergen og i sosiolekter i Oslo).

En og -a:
I bymål, særlig i de sosiale mellomlagene, er kombinasjonen en dør – døra nå vanlig.

Ei og -en:
Kombinasjonen ei dør – døren brukes neppe fast av noen. Denne kombinasjonen kan frarådes.

Ei og -a:
Det tradisjonelle i norsk ellers er ei dør – døra, eventuelt en annen vokal enn -a til slutt.

Ei i nyere rettskrivning

Fra 1938 til 1959 var artiklene en og ei valgfrie ved hunkjønnsord som kunne bøyes med -a. Det var riktignok noen unntak fra valgfriheten. En del ord var nemlig obligatoriske a-ord (det var særlig konkrete ord og ord med særnorsk form), og de skulle ha ei i eventyr, sagn og annen folkelig fortelling, het det. 

I læreboknormalen fra 1959 ble det slakket noe på regelen, men den ble samtidig strammet inn på et vis: «Den ubestemte artikkel skal ved -a-ord være valgfritt ei eller en, likevel slik at ord som har fått en folkelig form (ku, geit osv.), skal ha artikkelen ei» (vår utheving).

Bak «fått en folkelig form» skjuler følgende faktum seg: Da dansk-norsken ble forvandlet til norsk tidlig på 1900-tallet, ble ord for landlige og naturlige ting som ko og g(j)ed skiftet ut med særnorske og folkelige varianter som ku og geit. De fikk da stort sett den «folkelige» norske hunkjønnsformen (ei og -a) med på kjøpet, og dette ble altså gjort til regel.

Siden folk flest ikke har oversikt over hvilke ord som i sin tid fikk en folkelig form, var dette en litt upraktisk regel. I 1981 ble den satt helt ut av spill, da a-endelsen rett og slett ble gjort valgfri i alle ord der den hadde vært aktuell. Kua/kuen ble valgfritt på samme vis som tida/tiden var valgfritt. Samtidig forsvant obligatorisk ei ut av rettskrivningen.

Ei er nå valgfritt alle steder der man kan velge -a i substantivet. 

Preposisjonen av er den vanligste i overført betydning i dag, altså «i kjølvannet av noe» (jf. in the wake of). Men på og etter, som var vanligere før, har også sin plass.

På
er lite brukt nå, men var svært vanlig før, både i norsk og dansk. Fridtjof Nansen skriver i Fram over Polhavet av alle ting at «ræven rangled i kjølvandet på en eller anden bjørn».

Etter
I På ski over Grønland skriver samme Nansen om å rusle i «kjølvandet efter skuden». (Også her er sammenhengen mildt sagt utypisk, for skuta er i dette tilfellet en kjelke, men det forandrer ikke saken.) «Etter» passer ofte bra i overført betydning også: I en historiebok fra 1883 står det at «Toryarne … styrde i Kjølvatnet etter Metternich», og Per Sivle skriv ein stad «når de held dykk i kjølvatnet etter meg». Det er logisk nok. Hvis vi hadde brukt synonymet kjølstripa i dette uttrykket, ville jo etter vært det naturlige valget.

Til
har også vært brukt en del. Men det passer bedre om personer og institusjoner enn om abstrakte ting som kriger og andre hendelser.

I overført betydning har genitivsuttrykk som «i krigens kjølvann» vært det vanligste i bokmål.

Andre ord

I folkemålet langs kysten har man brukt et enkelt gammelt ord i stedet for det sammensatte kjølvann, nemlig vor eller vorr. I Norsk Ordbok finner vi eksempelet «dei rodde i vorren etter oss». Men knapt noen andre enn Olav Duun har brukt uttrykket litterært. (Ellers finnes ordet vòk på Vestlandet i samme betydning som engelsk wake, men det er betydningen ‘råk’ som er den primære. Vor(r) er et mer allmenngyldig ord for kjølvann. I samme leia ligger for øvrig vode /våe/, men det brukes helst om far etter noe levende, og gjerne på land.)

Statistikk

Her er litt statistikk fra nb.no med antall treff og første år. Det er en del feilkilder her, for eksempel treff på overgang mellom settninger «… i kjølvandet. Efter …»

kølvandet efter 9 (1840 >)
kjølvandet efter 33 (1877 >)
kjølvatnet etter 187 (1883 >)
kjølvannet efter 96 (1925 >)
kjølvannet etter 925 (1939 >)

kjølvandet af 23 (1863 >)
kølvandet af 33 (1889 >)
kjølvandet av 7 (1907 >)
kjølvatnet av 893 (1915 >)
kjølvannet av 8 081 (1923 >)

kjølvandet paa 47 (1873 >)
kjølvatnet paa 3 (1874 >)
kølvandet paa 9 (1893 >)
kjølvandet på 6 (1897 >)
kølvandet på 87 (1908 >)
kjølvannet på 1325 (1920 >)
kjølvatnet på 126 (1927 >)

kølvandet til 0 (3 falske treff)
kjølvandet til 1 (1916, Aftenposten)
kjølvatnet til 189 (1911 >)
kjølvannet til 757 (1929 >)

Både der og hvor kan brukes i slike leddsetninger.

Ofte kan vi snu på det og bruke en preposisjon i stedet, med eller uten som foran: Huset (som) jeg bor i.  

Hvor brukes også når det er tale om tid, men det er oftest best å bruke da: «på den tid hvor (bedre: da) hun bodde i bygda».

Ofte mest naturlig med der

I boka Godt språk i lærebøker (utgitt av Språkrådet i 1999) står dette om hvor/der:

På bokmål kan en velge mellom der og hvor i begynnelsen av leddsetninger som angir sted. Vi møter hvor ikke minst innenfor fagtradisjoner som er språklig konservative, som den juridiske. Men der er mer muntlig enn hvor og kan ofte tilrås i stedet, uansett fagområde [...]

Finn-Erik Vinje skriver i boka Moderne norsk:

I stedet for relativadverbet hvor er det ofte naturligere å bruke der, som er mer i samsvar med muntlig ordlegging: han levde storparten av sitt liv i Tyskland, hvor han fant større forståelse for sin kunst – mer talespråklig: der han fant osv [...]

Og videre: «Å veksle mellom der og hvor […] gjør et uryddig inntrykk.»

Man kan altså trygt bruke der i de fleste sammenhenger. Men merk at der ikke kan brukes i betydningen «hvor som helst»; det kan bare hete «hvor jeg (enn) snur meg», jf. ordbokeksempelet.  

(Vi har også kombinasjonen der hvor, som er korrekt nok, men ikke særlig økonomisk.)

Både konkret og abstrakt

Noen mener at der er best når ordet viser til et virkelig sted, mens hvor er best når noe er i eller på noe annet, og særlig når dette andre er noe abstrakt. Det vil si at de nok ville brukt hvor i hjerteinfarkt-eksempelet ditt (jf. «i gruppa»). Men det er oftest helt i orden å bruke der også om metaforiske steder. Etter tusenårsskiftet har for eksempel «i tilfeller der» blitt klart vanligere enn «i tilfeller hvor».

Men ikke ved diffuse forhold

Kirurgi-eksempelet ditt bør skrives helt om, for det er vanskelig å tenke seg pasientene som et sted (konkret eller metaforisk) der noe kan være eller skje. Man må kunne tenke seg en «stedspreposisjon» (aller helst i eller på) knyttet til det substantivet som der/hvor viser til (jamfør huset som jeg bor i), og selv om det er noe som heter «å utføre kirurgi på folk», skurrer det med der eller hvor i dette eksempelet ditt. Dette «stedskravet» til bruken av der/hvor brytes rett som det er, og trolig oftere enn før.

Dette er snarere en ny tendens (fra tusenårsskiftet) enn noe helt nytt. Det er urimelig å kalle det galt. Men de fleste som kontakter Språkrådet om denne ordbruken, mener at tenking ofte er altfor generelt og dermed tilslørende. Journalister og skribenter gjør klokt i å merke seg dette.

På den ene siden er det ganske naturlig at verbet tenke breier seg over tilgrensende betydninger, for tro og synsing er en form for tenking, tross alt. Tradisjonelt kan også tenke bety både ‘tro’, ‘mene’ og ‘synes’, mer om det nedenfor. Det er likevel grunn til å anta/tro/tenke at den økte bruken av tenke om ‘tro’ og ‘mene’ har støtte i det engelske think, som dekker disse særbetydningene i mye større grad enn tenke tradisjonelt gjør.

Tradisjonell bruk

Den tradisjonelle bruken av tenke om å  ‘tro’, ‘mene’ og ‘synes’ ligger så nær den nye at det er umulig å trekke klare grenser. Men oftest mangler «at» når man bruker ordet på den gamle måten, og det ligger ganske mye bekreftelse i tonen: «jeg tenker (nok) han kommer snart», «jeg tenker du får klare deg selv».

Sammenlign disse to setningene: «jeg tenker du får få farten opp og gjøre deg ferdig med leksene» og «jeg tenker at lekser kan være en utfordring for forholdet mellom foreldre og barn». De to «tenkemåtene» passer til ulike situasjoner, og de som bruker den gamle tenke-formuleringen oftest, er nok ikke de som går i brodden for den nye (se de nederste grafene i statistikken til slutt). Men semantisk går det likevel en bro fra den gamle til den nye bruken. 

Risikabel gardering

Når man sier at man tenker noe, slipper man både å ta stilling (å mene, å synes) og å vise usikkerhet og sårbarhet (å tro). Man kan gi inntrykk av å være både objektiv og beskjeden, og dessuten prosessorientert og forhandlingsvillig.

Men gardering kan grense til ansvarsfraskrivelse. Hvis man liksom står utenfor seg selv og refererer til en prosess under topplokket, risikerer man å virke unnvikende eller manipulerende. Hvis man kombinerer det med andre motefraser, kan man i verste fall bli oppfattet som et diffust trendoffer, jamfør: «Hva jeg tenker i forhold til dette» i stedet for «Hva jeg tror om dette».

Folk som virkelig er «i tenkeboksen», må få lov til å tenke høyt ved hjelp av verbet tenke. Andre også, selvsagt. Og den tradisjonelle bruken av «jeg tenker» er en sak for seg. Men på grunnlag av reaksjonene vi får fra publikum, både tenker og tror vi at det mest tillitvekkende i de fleste tilfeller er å si rett ut hvordan man tenker. Hvis man faktisk mener, synes eller tror noe, er mene, synes og tro/tru fremdeles de beste ordene man kan velge på norsk. 

Engelsk

Men mene og tro har jo lenge hett think på engelsk, innvender noen. Mener (tenker) vi da at engelsk er tilslørende? Nei, ikke på samme måte. Utgangspunktet og de interne kontrastene i språket er ulike. På norsk kommer tenke stadig oftere i stedet for de vante uttrykkene for tro og mening. Det er først og fremst dét som vekker mistanke om unnamanøvrering. 

Bruken i norske medier

Til slutt en illustrerende statistikk hentet fra n-gramtjenesten hos nb.no (aviskilder). Følelser, opplevelser og uforpliktende tekning har kommet i hver sin bølge, delvis på bekostning av tradisjonelle uttrykk. 

Svare ut 

Svare opp

Å skjære alle over én/samme kam er den vanligste måten å skrive dette på. Det betyr ‘å behandle eller bedømme alle på samme (raske og overflatiske) måte’. Tenk på frisøren som klipper (skjærer) hårene over en kam.

I Evensberget og Gundersens oppslagsbok Bevingede ord (1991) er opprinnelsen forklart slik:

Hos Erasmus Roterodamus (1466–1536) finner vi talemåten «lage alle sko over én lest». Den var siden alminnelig i Tyskland, der man også hadde en annen, lignende vending: «å skjære over én kam», dvs. at frisøren når han skulle klippe hår, løftet det opp med en kam og så klippet. Vi har visstnok fått begge disse vendingene fra tysk. I innledningen til sin ordspråksamling har Peder Syv: «Skjære alt over én kam».

Uttrykket egner seg ypperlig til å advare mot både sosial båssetting og fordommer mot folkeslag. Aasmund Olavsson Vinje skriver i Bretland og Britarne (1873) at ord som «skjera [= skjer] alle yver ein Kamb ero alltid urimelege, naar det er Tale um eit heilt Folk».

Skjære/klippe?

I det tilsvarende tyske uttrykket brukes scheren i betydningen ‘klippe’, men også i dansk og norsk brukte man før gjerne ordet skjære om fjerning ved hjelp av saks. For eksempel kunne frisør hete hårskjærer. 

Varianten klippe over én kam er logisk, men det blir litt som kjerringa mot strømmen å bruke det (jf. «Klippe, klippe, sa kjerringa»). Språket kan være svært konservativt i faste uttrykk. Det er altså tryggest å bruke varianten skjære over én/samme kam.

Kjemme/gre?

Å gre alle med samme kam er også en uskikk, som skolehelsetjenesten godt kunne advart mot i lusesesongen. Men det kan nok ikke brukes helt på linje med skjære over én kam.

Vi finner lignende uttrykk med verbet kjemme langt tilbake, jf. landsmål kjemba alle med éin kam og norsk-dansk kæmme alle med den samme kam (prosten i Ibsens Brand). Disse variantene gir metaforisk mening på egne vilkår, men de peker vel mest mot lik behandling (jf. eldre norske uttrykk som gje alle av same skåla eller gammalnorsk baka ǫllum eitt), mens skjære alle over én kam like gjerne kan gjelde vurderingen som behandlingen.

Preposisjonsvalg

Det har blitt brukt forskjellige preposisjoner mellom skjære alle og én kam; vi finner over hundre år gamle eksempler på under, og med er jo ikke ulogisk. Men vi anbefaler som sagt ordlyden i overskriften.

Nødløsning

Hvis man ikke husker hva det heter, kan man ty til det enklere «å ta alle under ett», men det blir jo mye tammere.

Man skriver det rett og slett føre var i to ord. Det er trykk på både før- og på var. Men sammensetninger med ordet bør skrives med bindestrek, som føre-var-prinsippet.

Føre-var-prinsippet har siden 1987 blitt brukt om det som på engelsk heter the precautionary principle. Forurenser-betaler-prinsippet er et annet prinsipp på det samme fagområdet som gjerne kan skrives med to bindestreker.

Betydning

Føre var kan forklares med den mindre elegante frasen på forhånd aktpågivende, altså på vakt. På andre samfunnsområder brukes stivere ord som aktsomhet og forsiktighet om denne innstillingen (varhet).

Det heter at det er bedre å være føre var enn etter snar. Etter snar er å være rask når skaden er skjedd, og det er for seint. (Med et annet ordtak: Det er seint å snyte seg når nesen er borte/av.)

Å være føre var kan absolutt innebære å være proaktiv, men det dekker også forebygging mer allment. Det handler om å gardere seg mot fare, og da kan passivitet ofte være det beste «virkemiddelet» – altså å la være å gjøre noe risikabelt. Det motsatte har blitt kalt tut-og-kjør-prinsippet.

Opphav

Bedre føre var enn etter snar er et eldgammelt norsk ordtak. På trykk finner vi det først hos Asbjørnsen og Moe og i ordtakssamlingen til Ivar Aasen fra midten av 1800-tallet. Hos Aasen står det: D’er betre vera fyre var, en etter snar.

Dette er det eneste uttrykket i bokmål der preposisjonen/adverbet føre har hevdet seg; ellers heter det fore, forut, foran, før og annet. Føre er svært utbredt i norske dialekter.

Noen norske skribenter forsøkte seg i sin tid med fordanskede varianter som bedre forud varsom o.l., men de fikk ikke mange etterfølgere. Riktignok ble bedre fore var brukt en del før, men den norske varianten med ø har altså vunnet, mot betydelige odds.

Noe av forklaringen kan være at den har støtte i svensk. I en svensk-dansk ordbok finner vi bättre före var än efter snar, med forklaringen ‘det er bedre at være forklog end bagklog’. 

Visdommen i ordtaket er naturligvis internasjonal, så ordtaket finnes i mange varianter på flere språk. Eldre danske varianter finner vi hos Peder Syv (1682): Fore-viis far ikke ilde. Varnet ondt skader mindst. 

Førevis finnes forresten også hos oss (betre førevis enn ettervis), ved siden av føreklok, framsynt, forutseende og annet i den ene eller andre målformen eller begge.

Ordene i uttrykket og kombinasjonen av dem

Var betyr altså ‘oppmerksom; følsom; aktpågivende, varsom’. Mange skriver vàr eller vár, men det er ikke nødvendig å markere ordet med aksent eller noe annet for å skille det fra preteritum av å være. Man skjønner oftest hva som er ment.

Føre i den aktuelle betydningen henger nær sammen med før. På gammelnorsk het det henholdsvis fyrir og fyrr. Det er noe helt annet enn føre i skiføre (som henger sammen med å fare).

Hvis man uttaler føre var som førevar i ett ord (jf. førevis) blir førevarprinsippet (med trykk på før-) i og for seg riktig også. Det samme gjelder ettersnar. Men det er variantene med fullt trykk på var og snar som er de vanlige. Derfor er skrivemåtene føre var og føre-var-prinsippet anbefalt.

Det er ingen forskjell. Både kje og killing er bare ‘unge av geit’. Geit er først og fremst hunngeit, men geiter i flertall kan ha begge kjønn. Hanngeit er knapt noe skikkelig ord, men det kan til nød brukes i en definisjon av bukk.

Kje het på gammelnorsk kið, og killing er en avledning av kið med suffikset -ling. (Dette suffikset kan fungere «forminskende», men i dette tilfellet endres ikke betydningen. Det blir litt som når lam i en del dialekter også heter lamunge.) 

Ulike varianter

Det er rimelig å kalle kje både grunnordet og hovedordet. Killing er en utbredt tilleggsvariant som noen steder er hovedordet. Killing har nok også hatt lettere for å feste seg som «koseord» blant språkbrukere som er mindre kjent med sau og geit. (Unge mennesker som bruker sj-lyd for kj-lyd, vil dessuten ha lettere for å gjøre seg forstått med /sjilling/ enn med /sje/, pga. forvekslingsfaren. De kan eventuelt ty til det ellers overtydelige geitekilling.)

Lenge ble kje skrevet kid både i landsmål og dansk-norsk og riksmål. I landsmål uttalte man det med åpen i og stum d, altså mer eller mindre som /kje/. I riksmål er det blitt uttalt kjidd, som har vært svært uvanlig i norsk talemål ellers. I dansk heter det kid, mens killing betyr ‘kattunge’ (på norsk kjetling o.a.).

Kid finner vi forresten igjen i engelsk. Det er lånt fra nordisk i sin tid. Engelskmennene utviklet tilleggsbetydningen ‘barn’. Vi har i nyere tid importert «kidsa» gjennom etteraping, uten å få med klangbunnen (sammenligningen med kje). Det er en ganske spesiell form for kidnapping.

Geit og bukk

Navnene

Forkortelsene

Oslo er ikke alene om å ha ei eller flere marker omkring seg, altså utmarksområder med skog. Dere bør velge mellom marka og Oslo-marka. 

Avgrensede områder som Nordmarka og Østmarka har stor forbokstav. 

Viser man til all marka rundt Oslo, kan man også skrive Oslo-marka på linje med f.eks. Oslo-skogen. Det heter riktignok Oslomarka i lovverket (se nedenfor), men siden Oslo-marka består av flere atskilte områder (i motsetning til f.eks. Oslofjorden), er det best med bindestrek, som i verket Oslo-Marka. I boka Markaboka (der marka konsekvent skrives med liten m), kalles områdene også oslomarkene. 

Kort sagt: Når det gjelder forbokstaver, er tur i marka (Oslo-marka) på linje med tur på fjorden (Oslofjorden). 

Flere marker, akkurat som flere fjell og flere skoger

Mange kjenner nok marka bare som navn på den ene marka rundt byen de bor i; de mangler ordet mark i det vanlige ordforrådet sitt. Sammensetninger med marka- vitner om nettopp dette. Ord som markatur og markatraver uttales gjerne med tonem 1 i marka- (jf. Kina i Kina-kjenner). Marka- er her bestemt form entall, på linje med skogen.

Hvis oslofolk hadde regnet marka som et vanlig ord, ville det i stedet hett enten marktraver, marketraver eller markatraver med tonem 2 i marka- (som i bønner, ikke bønder). Markatraver med tonem 2 ville vært på linje med ferdamann, Strandavatnet, Markabygda osv. Ferda-, Stranda- og Marka- er ikke bestemt form entall, men en sammensetningsform som har rot i gammel genitiv. A-en fungerer her som s-en i skogs-. Det er en helt annen a enn a-en i bestemt form entall.

Sett nå at marka hadde hett skogen, og at ordet skog ikke var så godt kjent lenger.  Oslo-skogen ville da omfattet Nordskogen, Sørskogen osv. Mange oslofolk ville likt å kalle skogen(e) sin(e) Skogen med stor S. Hvis de ikke kjente til andre skoger, ville de kanskje ha insistert på nettopp det. Vi ville snart fått skogentur og skogentravere i stedet for skogstur og skogstravere. 

Den administrative komplikasjonen

Oslo kommune opererer med Marka som en administrativ enhet (en fellesbetegnelse på det som ligger utenfor bydelsområdene). Slik sett kan det argumenteres for at Marka er et navn, i alle fall et administrativt navn, om ikke noe egentlig stedsnavn.

I lov 5. juni 2009 nr. 35 om naturområder i Oslo og nærliggende kommuner (markaloven) er begrepet «Marka» legaldefinert i § 2 og i det tilhørende kartet. Det er tale om et område som strekker seg over mange fylker og kommuner. Marka etter denne definisjonen skiller seg fra Oslo kommunes administrative bydel Marka, som (naturlig nok) bare omfatter områder innenfor Oslo kommune (inkludert bebodde områder i Maridalen og Sørkedalen som ikke ligger innenfor Marka etter loven). 

Ikke noe av disse to marka-begrepene sammenfaller helt med «marka» i vanlig dagligtale. Til sammenligning har Oslo kommune også en administrativ bydel som går under betegnelsen «Sentrum». Det administrative området «Sentrum» omfatter den innerste delen av bykjernen i Oslo og er trolig et mindre område enn det de fleste til vanlig vil legge i begrepet «(Oslo) sentrum», som bør skrives med liten forbokstav.

Selv om man måtte være nødt til å operere med de administrative navnene i arbeidstida, kan man trygt gå på tur i marka med liten m på fritida (eller i sentrum, om man foretrekker det).

Vi kan prøve, og vi vil stort sett gi deg rett, men det finnes nok enkelte eksempler på at livene kan stå i flertall.

I de fleste faste uttrykk (som miste livet) brukes bare entall (uten eiendomsord), men også ellers er vi tilbakeholdne med flertallsbøyingen av liv på norsk.

Rådet vårt er dette: Bruk livet i entall i faste uttrykk og ellers så langt det fungerer. Sløyf hele ordet der det er naturlig. Ty til flertall når det må til, men vurder også å skrive helt om.

Nedenfor studerer vi fenomenet nærmere og kommer med en del eksempler som kan være nyttige.

Distributivt entall om ting vi har én hver av

Siden vi vet at alle bare har ett liv hver, kan vi på norsk ofte trygt bruke entall med underforstått flertallsbetydning, såkalt distributivt entall eller fordelingsentall. To av de nødvendigste forutsetningene for livet er hodet og kroppen, og vi finner det samme mønsteret ved disse ordene. Vi sier:

De hadde vondt i hodet (ikke i hodene)
De var trygge på kroppen sin (helst ikke kroppene sine)
Hva skjer i kroppen (vår) når vi spiser? (helst ikke i kroppene våre)

På den andre siden er det ikke galt å skrive at det er hyggelig å se ansiktene deres igjen (selv om vi vet godt at de har ett hver), så på dette området kan vi ikke vente å finne absolutte regler. Det har lenge vært mye vakling.

Av og til er den beste løsningen litt utenfor den boksen vi begynner med. Et eksempel: Hvis «det eneste som står i hodet deres» skurrer, er ikke den beste løsningen nødvendigvis «i hodene deres», men kanskje «i hodet på dem», som er et fastere uttrykk.

Men nok om emnet distributivt entall her, for vi har en egen artikkel om det i basen. Tilbake til livet. Nedenfor ser vi bare på hvor grensa går mellom livet til folk og livene deres.

Eksempler på at livet står for flere menneskers liv

Det er nokså opplagt at det må hete

• Alle tre mistet livet

Og denne boktittelen (med rot i en kjent salme) er det nok ikke mange som ville ha endret på:

• Og tok de enn vårt liv

Her følger flere eksempler som vi har fått fra innsendere, med anbefalt omskrivning:

• Flere eldre får ødelagt livene sine av å bli ranet > får livet ødelagt
• De eldre fortjener en bedre avslutning på livene sine > på livet
• Friåret forandret livene våre > forandret livet vårt
• Hva gjør vi med de korte livene våre > det korte livet vårt
• Vi setter livene våre på spill for dere > livet på spill
• Kvinnene fremstilte livene sine slik at de passet inn i bildet av den hjemmearbeidende husmoren > livet sitt slik at det
• Vi vet lite om livene til fåmælte mennesker > livet til

Samliv?

Det er ikke alltid vi kan vite om leseren vet om livet står for samlivet mellom flere personer. Det kan være fristende å bruke flertall for å utelukke samlivstolkningen. Vi vil likevel anbefale entall her:

• Kronprinsbarna skulle oppleve å ha sin elskede mor i livene sine i bare ni år > livet sitt
• Vi viste bilder og fortalte fra våre liv > livet vårt

Et klart tvetydig eksempel har vi her:

• Det var interessant å høre mer om livet til mormor og morfar

Men livene til klinger ikke så godt, så hvis vi mener mer enn samlivet, kan vi gjerne skrive helt om. Merk forresten at vi ikke ville ha skrevet barndommene til mormor og morfar; her må entall dekke begge nyanser uansett.

Spesielle tilfeller

Av og til vil entall være misvisende av andre grunner:

• De forteller om hvor sammenvevde livsløpene har vært, og hvor tett livene deres er bundet sammen i dag
• Du kan bli ulykkelig av å sammenligne tilværelsen din med de perfekte livene i mediene
• De har levd helt forskjellige liv

Her må flertall godtas, hvis det ikke skal skrives helt om.

Levva livet!

Noen ganger er hele formuleringen kunstig uansett hva vi velger, som i «Her kan gode liv leves» og «Her kan et godt liv leves». Men det er ingenting i veien med

• Her er det mulig å leve et godt liv (underforstått: mulig for flere mennesker)

Også dette kan vi trygt skrive i entall:

• Vi er avhengige av dem for å leve gode og trygge liv > et godt og trygt liv (leve godt og trygt)

Formuleringen leve livet slik og slik kan være litt vanskelig å håndtere fordi vi også har det faste uttrykket å leve livet med betydningen ‘nyte livet’. Setningen

• De forteller om hvordan de lever livet

kan misforstås. Her kan vi trygt legge til «sitt». Vi kan eventuelt skrive «De forteller om hvordan de har det i livet». En annen løsning kan være å sløyfe livet eller noe annet:

• De forteller om hvordan de lever

Det fungerer i alle fall bra her:

• De lever sine liv som kristne > De lever sitt liv som kristne > De lever som kristne

Denne setningen skulle være grei med liv i entall:

• De lever sitt liv, og jeg lever mitt liv

Mestre livet

Såkalt livsmestring har blitt et skolefag, og det er den engelske formuleringen «master their own lives» som ligger under når det står i opplæringslova at elevene skal «meistre liva sine». Dette er enda mindre ideelt på nynorsk enn på bokmål, og i den nye opplæringsloven kommer det forhåpentlig til å stå bare meistre livet.

Statistisk endring

I aviskilder fra perioden 2000 til 2021 forekommer frasene i livene og av livene over ti ganger oftere enn på hele 1900-tallet (se nb.no). Det sier ikke stort i seg selv, for avisbunken er tjukkere enn før i tida, men når vi sammenligner og ser at bruken av i livet og av livet i dette århundret henholdsvis har gått kraftig tilbake og stagnert, skjønner vi at det har skjedd en stor endring. Den har for det meste engelsk signatur: Tidlige treff på «Dere reddet livene våre» og lignende finner vi gjerne i oversatt litteratur à la Bill og Ben.

Et annet søk i aviskilder, med relativ frekvens:

Om vi held oss til nynorsk og til kjeldene vi har sett inn til slutt nedanfor, kan vi koka svaret ned til dette:

attvinning (= ca. resirkulering) 
= ombruk + materialattvinning + energiutnytting

upcycling = oppvinning

Men det finst andre måtar å dela det inn på, og då kjem ofte gjenbruk inn i biletet.

Alle prefiksa i desse orda (re-, gjen-, att- og om-) står i praksis for det same: om att. Ein kan òg tolka inn ‘attende/tilbake’ i nokre av dei. Men etymologien til kvart ledd i orda er ikkje avgjerande for bruken i dag. Skal ein forstå kva orda skal tyda, må ein sjå korleis dei har vorte brukte dei siste tiåra. Ingen av orda er særleg gamle i norsk, og noko av variasjonen i ordbruken heng saman med tilhøve i engelsk og dansk.

Studer gjerne avfallspyramiden som er sett inn mot slutten av denne artikkelen, før du les vidare.

Resirkulering 

Resirkulering er eit vidt omgrep for prosessar som gjer det mogleg å ta produkt/materiale i bruk på nytt slik at det ikkje endar som avfall (bos, søppel) i avfallsdeponi (før kalla fyllingar) eller i naturen. «Sirkelen» det er tale om, er det økonomiske eller økologiske krinslaupet.

Resirkulering kan femna om det meste som er nemnt her, og ligg då nær attvinning i den vidaste tydinga av ordet, men ordet blir òg brukt i trongare tyding om materialattvinning.

Døme på vid definisjon: Resirkuleringsutvalet sin definisjon av avfallsresirkulering frå 1973 og Ordbok for restprodukter og avfallshåndtering frå 1986. Døme på trong definisjon: Wikipedia-artikkelen «Waste hierarchy», der det er skilt mellom recycle og reuse.

Ombruk/gjenbruk 

Ombruk og gjenbruk har opphav i allmennspråket, der 

å bruke noe om igjen = å bruka noko om att

Som ein ser, byggjer gjenbruk og ombruk på ulike element i det same uttrykket (altså om att / om igjen).

(Ein kan skilja mellom ombruk og sjølve attvinningsprosessen førebuing til ombruk, sjå forureiningslova, men vi legg ikkje vekt på det her.)

Ein kan finna gjenbruk brukt både som overomgrep (= resirkulering/attvinning) og som synonym for det trongare omgrepet materialattvinning. Liknande vingling finn ein i dansk, med genbrug (merk at *ombrug ikkje finst i dansk). Ordet gjenbruksstasjon (om mottak for sortert avfall) peikar mot ei vidare tyding, men femner ikkje utan vidare om sjøve attvinninga. Somme reserverer ombruk for å bruka noko om att på same vis og gjenbruk for å bruka det om att til noko anna. 

Men samstundes er gjenbruk og ombruk nytta som synonym i fagspråket. På avfallsområdet finn ein mange stader konsekvent bruk av ombruk, som i forureiningslova og i denne rapporten om sirkulær økonomi frå 2020 (s. 3). På andre område (som IKT) har gjenbruk fått mykje meir feste.

Kva går ombruk/gjenbruk ut på? Ein konkret ting som «får nytt liv» på denne måten, kan vera reingjord og istandsett, men han kan ikkje vera omforma til noko anna. Ombruk er altså eit mindre radikalt og ofte rimelegare tiltak enn materialattvinning, jf. avfallspyramiden. 

Attvinning = gjenvinning = ny utvinning

Attvinning (nynorsk) og gjenvinning er reine synonym/ekvivalentar. Grunnlaget er 

å gjenvinne noe = å vinna noko att(ende)

Det handlar om å vinna ressursar attende eller å vinna dei ut att, vinna dei ut på nytt, jamfør ordet utvinning. På nynorsk er det betre å bruka det laust samansette vinne att(ende) enn å attvinna, men i partisipp heiter det i alle tilfelle attvunnen, og verbalsubstantivet er attvinning, jamfør til dømes å ta opp (ikkje oppta), men oppteken og opptak.

To former for attvinning er materialattvinning (materialgjenvinning) og energiutnytting (òg kalla energiattvinning eller energigjenvinning eller energiutvinning). I materialattvinninga blir emna oftast brotne ned til andre emne, og ved energutnytting blir dei brende – det er altså berre energien ein vinn ut. 

Er ombruk (gjenbruk) ei slags attvinning/gjenvinning?

Ja, både Ordbok for restprodukter og avfallshåndtering (sjå nedanfor) og termbasen til Standard Norge må tolkast slik. Attvinning (gjenvinning) blir då overomgrep over ombruk, materialattvinning og energiutnytting. 

Somme skil likevel mellom attvinning/gjenvinning på den eine sida og ombruk/gjenbruk på den andre, jf. ei formulering som «gjenbruk og gjenvinning». 

Oppvinning = oppsirkulering

Når ein lagar noko nytt av noko gammalt og det nye har høgare kvalitet eller verdi, kan det kallast oppvinning eller oppsirkulering (engelsk upcycling). Det heng nær saman med omgrepa redesign, omsaum og (kreativ) ombruk.

Nokre utklipp til orientering

1) «Avfallspyramiden» eller «avfallshierarkiet»:

2) Ordbok for restprodukter og avfallshåndtering (1986):

Gjenbruk er ikkje nemnt i ordboka.

(Merk at ordboka berre handlar om restprodukt og avfall; definisjonane er difor litt for tronge.)

Du er ikke den eneste som lurer på dette. Ordet grunnrente er et gammelt fagord som ikke kan tas helt bokstavelig på norsk. Glem både bankrente og leie; dette er noe ganske annet.

Grunnrente har fint lite å gjøre med renter av det slaget man får på penger i banken. Det har også lite med leie å gjøre. Riktignok kommer rente i grunnrente av det engelske rent, som ofte kan oversettes med ‘leie’, men det engelske ordet brukes også om noe annet, nemlig det som heter economic rent (økonomisk rente). Det er definert slik i Oxford Dictionary of English:  

economic rent n. […] the extra amount earned by a resource (e.g. land, capital, or labour) by virtue of its present use

Forenklet sagt er grunnrente den (ekstra)avkastningen som eiendomsrett til (eller bruk av) naturressurser gir. Grunnrente er ikke nødvendigvis avgrenset til avkastning av jord/grunn; det brukes gjerne synonymt med ressursrente. I norsk politikk viser det til avkastning av felles, statlige naturressurser (en variant er den såkalte oljerenta). 

Fra Store norske leksikon:

Hvis grunnrenta er (mer)avkastningen de private selskapene får når de utnytter naturressurser, er ordet grunnrenteskatt greit konstruert; selskapet skatter av inntektene. Men historisk og etymologisk sett er det litt rart. Det er jo staten som er eieren, og historisk har grunnrente blitt brukt om de inntektene eieren (ikke leieren) har hatt av bruken. Hvis man bruker grunnrente om statens inntekt (som i leksikonartikkelen ovenfor), blir ordet grunnrenteskatt en logisk floke. Men det er nok ikke så mye å gjøre med den saken. 

Noen av dem som skriver til oss, foreslår å bruke grunnleie i stedet for grunnrente, men den løsningen er ikke mer logisk. Hvis de private selskapene hadde betalt for bruk av våre felles ressurser gjennom leie, kunne man kanskje ha brukt ordet grunnleie i stedet for både grunnrente og grunnrenteskatt. Men det er altså ikke slik systemet er tenkt innrettet. I oppdrettssammenheng er det meningen at skatten skal baseres på lakseprisen, som henger mer eller mindre sammen med avkastningen. Det er altså mer nærliggende å snakke om skatt (lakseskatt) enn om grunnleie (fjordleie). Det kan for øvrig være interessant å sammenligne med systemet som gjelder for kraftverk: Her skilles det mellom inntektsskatt, eiendomsskatt, naturressursskatt, grunnrenteskatt og konsesjonsavgift.

Flere kilder

Her er et opplysende sitat fra NOU 2019:18 Skattlegging av havbruksvirksomhet med våre uthevinger:

Renprofitt er det overskuddet en bedrift sitter igjen med etter at alle innsatsfaktorer i produksjonen, herunder kapital og arbeidskraft, har fått sin markedsmessige avlønning. Renprofitt kan oppstå når det er knapphet på en innsatsfaktor i produksjonen. Dersom knappheten skyldes begrenset tilgang på en naturressurs, som olje, fisk eller areal, betegnes renprofitten normalt grunnrente eller ressursrente. Økosystemtjenester som beskyttede fjorder og kystområder, god vannsirkulering og opptak av avfallsstoffer kan også bidra til at det oppstår grunnrente. Dersom det er offentlige reguleringer som er opphav til grunnrenten, kan man alternativt kalle renprofitten reguleringsrente. Renprofitt kan også knytte seg til markedsmakt eller teknologi. Ofte brukes begrepet grunnrente som et samlebegrep for alle kilder til renprofitt. […] En overskuddsskatt på grunnrente omtales normalt som en grunnrenteskatt, og vil virke nøytralt når den er riktig utformet.  […]  Renprofitt i havbrukssektoren kan dels ses på som en klassisk grunnrente knyttet til at det er en begrenset mengde lokaliteter på verdensbasis som er egnet for havbruksvirksomhet.

De aller mest interesserte vil sikkert ha glede av Wilhelm Keilhaus drøfting av ordene grunnrente og rent i boka Grundrentelæren fra 1916. 

Det er valgfritt, men vigsel er nå mest brukt i det offentlige, se vigsel i ekteskapsloven og vigselsattest hos skatteetaten. Usammensatt er vielse ennå mest brukt i uformelt bokmål i den aktuelle delbetydningen, særlig om ekteskapsinngåelse i kirken. 

Dette er alt man behøver å vite, men det kan være interessant å se litt nærmere på ordene vigsel, vielse, å vie og å vigsle. Forholdet mellom dem er litt innfløkt, men vi starter med et enkelt oppsett:

Vigsel kan være både å vie og å vigsle.
Vielse kan bare være å vie (mest brukt i snever betydning, om å ektevie).
Vigsling kan bare være å vigsle (dvs. en form for vigsel).
Innvielse kan bare være å innvie.

Fra ordboka

Nedenfor går vi grundigere til verks, med lett tilpassede artikler fra Bokmålsordboka. Det er mye betydningsoverlapping. Merk at dette er et stillbilde; ordbruken er i endring. Vi setter opp de tilhørende verbene før substantivene: 

(Under 1 finner vi også en betydning som er mindre relevant her, jf. å vie seg til noe eller å bli viet oppmerksomhet.)

å vigsle [brukes akkurat som vie 1 ovenfor og innvie 1 nedenfor]
vie, innvie // vigsle vannet mot trolldom / vigsle en ny kirke / være på vigslet grunn

+ vigsling (står ikke i ordboka, men er avledet av å vigsle; brukes for vigsel særlig i forbindelsen vigsling av/til, jf. vigsling i forskrift om tjenesteordning for biskoper)

vigsel (norrønt vígsla, av verbet vie (vígja))
1 kirkelig handling som går ut på at noe blir helliget, lyst hellig, for eksempel ekteskap, ny kirke bispevigsel, brudevigsel, kirkevigsel
2 seremoni ved borgerlig innstiftelse av ekteskap
3 høytidelig åpning for å ta i bruk noe; innvielse

vigselsattest offentlig attest om at en er lovformelig gift
vigselmann el. vigselsmann embetsmann som står for (borgerlig) vigsel

vielse (av verbet vie)
det å forene i ekteskap, vigsel // kirkelig, borgerlig vielse / vielsen fant sted i Domkirken

vielsesattest vigselattest

I tillegg har vi:

Vigsel er mer enn å vigsle

Man kan lett komme til å tro at vie/innvie (uten g) henger ensidig sammen med vielse, og at en vigsel henger ensidig sammen med å vigsle. Men slik er det ikke.

I gamle dager het vie vigje eller vigja. Merk g-en, som tidlig ble til j/i i uttalen; den holdt seg lenger i fortid (vigde). Substantivet vigsel er avledet av dette verbet da det hadde g. Verbet å vigsle er på sin side avledet av substantivet vigsel og brukes tradisjonelt i betydninger som vie ikke dekker. Det kan settes opp slik:

å vigja = å vie > en vigsel > å vigsle > vigsling
å vie > en vielse
(jamfør nynorsk, ved siden av ei(n) vigsel eller trad. helst ei vigsle:) å vie > ei viing (av eldre: å vigja > ei vigjing)

Med andre ord: En vigsel henger like mye sammen med å vie som med å vigsle. En vigsel kan være å vie. 

Likevel er det en sterk tendens til at ordene med g knyttes til hverandre i bokmål.

Power er som kjent styrke eller makt, og em- betyr opprinnelig ‘(inn) i’. Det handler om å gjøre sterk og myndig. Styrking og flere andre ord kan brukes, men som avløser for empowerment i en viss moderne betydning har Språkrådet anbefalt ordet myndiggjøring.

Ordet myndiggjøring er brukt bl.a. i NOU 1998: 18 Det er bruk for alle.

Ordet i utvalgte kilder

The New Shorter Oxford Dictionary forklarer empower som

1 invest formally with power, authorize, license
2 endow with the ability or power required for a purpose or task, enable, permit

I Stor engelsk-norsk ordbok fra Kunnskapsforlaget er empower forklart slik (vår utheving):

1 bemyndige, gi fullmakt, berettige
2 gjøre det mulig for, sette i stand: discipline empowers an artist to create new forms

Men i sosiologien utviklet det seg en spesialbetydning i 1980-åra (våre uthevinger):

Empowerment is viewed as a process: the mechanism by which people, organizations, and communities gain mastery over their lives. (Julian Rapaport, se utdraget til slutt nedenfor)

the fact or action of acquiring more control over one's life or circumstances through increased civil rights, independence, self-esteem, etc. (Oxford English Dictionary)

Vi ser at begrepet ligger nær livsmestring, som er blitt et viktig ord i skolesammenheng.

 Ordet ble tatt i bruk av WHO allerede før 1980 og brukes i det norske helsevesenet, jf. definisjonen i Medisinsk ordbok:

styrking av egen livssituasjon gjennom mobilisering av egne krefter og ressurser

Begrepet kan omfatte både hjelp og selvhjelp, og det kan brukes om både grupper og individer.

Drøfting av de norske ordene

Hvis det gjelder noe rent formelt, kan vi bruke de ordene som står under betydning 1 i den engelsk-norske ordboka ovenfor. Ordet bemyndigelse er blitt brukt en del i helsesammenheng, men både fullmakt og bemyndigelse har en sterk administrativ klang.

Hvis det gjelder noe allment, kan vi bruke ordene som står under betydning 2. Det kan f.eks. handle om å sette noen i stand til å utføre oppgaver på jobben selvstendig. Når noen er satt i stand til det (empowered), kan man for eksempel si at de er selvgående, klarer seg selv eller mestrer oppgavene. Men det mangler entydige substantiv – f.eks. kan istandsettelse kan være så mangt.

Til å fylle hullene og dekke den nyere sosiologiske nyansen trenger vi trolig nye ord. Vi da kan ta utgangspunkt i elementet myndig eller i den direkte oversettelsen styrking.

En som er empowered, er styrket og ansvarliggjort slik at vedkommende har fått makt og myndighet over sin egen tilværelse. Myndiggjort og myndiggjøring dekker dette bra.

I medisinsk sammenheng (om motvirkning av maktesløshet) er empowerment omtalt både som pasientstyrking og myndiggjøring (jf. myndiggjorte pasienter). Også i andre sammenhenger kan styrking og selvstyrking kanskje brukes mer.

Ellers behøver vi ikke bruke de nye ordene der noe helt vanlig fremdeles er dekkende. Ofte handler det bare om å støtte noen, gjøre dem sterke/selvstendige eller hjelpe dem til å stå på egne bein.

Utdyping fra Wikipedia (engelskspråklig utgave)

The term empowerment refers to measures designed to increase the degree of autonomy and self-determination in people and in communities in order to enable them to represent their interests in a responsible and self-determined way, acting on their own authority. It is the process of becoming stronger and more confident, especially in controlling one's life and claiming one's rights. Empowerment as action refers both to the process of self-empowerment and to professional support of people, which enables them to overcome their sense of powerlessness and lack of influence, and to recognise and use their resources and chances.

The term empowerment originates from American community psychology and is associated with the social scientist Julian Rappaport (1981). […] Rappaport's (1984) definition includes: «Empowerment is viewed as a process: the mechanism by which people, organizations, and communities gain mastery over their lives.»

Sociological empowerment often addresses members of groups that social discrimination processes have excluded from decision-making processes through – for example – discrimination based on disability, race, ethnicity, religion, or gender. Empowerment as a methodology is also associated with feminism. (Nedlastet 22.1.2019)

 

I dag må det regnes som greit å bruke høres ut på linje med ser ut. Men du bør være forsiktig med føles/kjennes ut i skrift, og lenger bør du i alle fall ikke gå om du har omdømmet kjært.

Høres ut som, føles ut som osv. er uttrykk av nyere dato enn se ut som. Før brukte man helst bare høres som (uten ut) eller andre uttrykk (f.eks. lyder som). Høres ut er historisk sett smitte fra ser ut.

Også uttrykket høres ut begynner å bli gammelt, og denne varianten er nå vanligere enn den uten «ut». I Kunnskapsforlagets Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner finner man eksempler både med og uten ut: «så rart det enn høres», «det høres litt rart ut». Før vi ser på de andre spørsmålene, kan vi ta en titt på brukshistorien til høres ut.

Høres ut før og nå (for spesielt interesserte)

Søker vi i Nasjonalbibliotekets samling bokhylla.no etter uttrykk i presens og preteritum, finner vi høres rart/godt ut allerede fra 1908. Går vi til N-gramtjenesten samme sted, kan vi sammenligne uttrykksfrekvenser fra et mindre korpus. Merk at grafen for «høres» inkluderer tallene for «høres ut», for det er umulig å søke etter «høres» alene (uten «ut»). Det vil si at «høres» alene = området mellom den oransje og den blå grafen. Når de to grafene nesten møtes på slutten i den første figuren, står ikke de to uttrykkene likt, tvert imot ser vi at «høres ut» (oransje) fortrenger «høres»!

(Antall og nøyaktig andel er ikke oppgitt ovenfor, for det er egentlig bare forholdet mellom grafene som er informativt.)

Utviklingen fremmes av vekselvirkning: Når «det høres lett ut» (for å ta et eksempel) brukes mer, vil det tvetydige «det høres lett» relativt oftere enn før stå for ‘det er lett å høre’. Da er det naturlig å tenke at det ikke kan bety det samme som «høres ut», eller at det ikke vil bli oppfattet slik, og at vi må ty til «ut» når vi vil ha fram den betydningen.

Føles og kjennes ut er helst muntlig språk

Ikke bokstavelig ut

Ja, nedenfor finner du noen lister som vi kommer til å utvide. Send oss gjerne flere eksempler. 

Når vi snakker om lånord, tenker vi gjerne på hele gloser fra andre språk, som truck og fan. Her er både form (uttale, skriftbilde) og innhold importert i nyere tid. Men oversettelseslån, også kalt kalkering, er noe litt annet: Ved oversettelseslån har vi selve ordet (uttale, skriftbilde) i språket fra før, men importerer en ny betydning eller bruksmåte. Eksempel: alarm om vekkerklokke. Oversettelseslån er omtrent det samme som falske venner som er på vei inn i språket. Det er en side av det fenomenet som før gjerne ble kalt anglonorsk.

Vi oversetter ikke bare enkeltord på denne måten, men også flerordsuttrykk. Det kalles fraselån. Nedenfor tar vi opp begge deler i tillegg til såkalte frekvenslån. En gruppe oversettelseslån kan også kalles grammatiske lån; vi har en egen artikkel i basen om slike.

I listene nedenfor har vi bare tatt med et utvalg av de mulige skrivemåtene på norsk, nærmere bestemt på bokmål.

Enkeltord: betydningslån

Det kalles betydningslån det når ord som finnes i norsk fra før, får en ny betydning hentet fra tilsvarende eller lignende ord i et annet språk. På lista nedenfor står kjente norske ord oppført med en nyere betydning/bruksmåte hentet fra engelsk. Under hvert ord står mer tradisjonelle norske uttrykk for det samme. 

adressere (to address) 
ta opp, ta tak i, gripe fatt i, håndtere, gjøre noe med

advokere for (advocate for)
ta til orde for, tale/pledere/prosedere for, være talsmann for, arbeide for

argumentere (to argue)
krangle, trette, diskutere

aspirasjon (aspiration) 
mål, ambisjon, higen, streben, hugmål // hva er din aspirasjon? hva ønsker du å oppnå?

bar (bar) om sjokolade, såpe o.a.:
bit, stang, kubbe, stykke, plate

blek (bleak)
trist, dyster

dedikert (dedicated)
ihuga, engasjert, tro

etablissementet (the establishment)
det etablerte (samfunnet), den bestående orden

fasilitere (facilitate)
fremme, lette, legge til rette for

forme (form), som i forme en regjering
danne, opprette, skipe 

formulering (formula) (også formel, jf. frekvenslån)
sammensetning, oppskrift (om ingredienser)

frostbitt (frostbite)
(brukt om mennesker og dyr:) forfrysning, frostskade, (nynorsk også:) skamfrysing
Ordet ble riktignok brukt sporadisk slik før i tida også, noen ganger poetisk, og ble dessuten i enkelte dialekter brukt om frostskade på planter (frostbit, frostbet). Også adjektivet frostbitt, nynorsk frostbiten, har blitt brukt før (vel etter mønster av værbitt).

gap (gap) om avstand (selve ordet gap er eldgammelt i norsk)
(stor) avstand, (stor) forskjell, kløft (se også tette gapet nedenfor)

gjenåpne (re-open) om sak:
gjenoppta, ta opp igjen

karakter (character) i f.eks. film:
(rolle)figur o.a.

korrupt (corrupt) om ting, i utgangspunktet om datafil:
skadd, ødelagt

lene (seg til, mot) (lean on, towards)
støtte seg til, helle mot

opsjon (option)
alternativ, mulighet

originalt 
opprinnelig, opphavlig

over (over) foran tidsangivelse, f.eks. over de neste/kommende/siste årene, over mange år:
i løpet av, gjennom; eller uten preposisjon: f.eks. de neste årene/åra

over (over) i f.eks. jeg er ikke over ham: 
jeg er ikke ferdig med ham, jeg har ikke kommet over ham

over (over) i konfliktsammenheng:
om (krangel om, konflikt om, å slåss om)

over (over) om preferanse, som i foretrekke/velge A framfor B:
framfor, i stedet for, heller enn

overse (to oversee) 
se til, overvåke, føre tilsyn med, ha oppsyn med, passe på, våke over

resept (recipe eller svensk recept) om mat:
oppskrift

skam! (shame!)
synd!, det er en skam

spotte (to spot)
se, få øye på, oppdage, dra kjensel på

seriøst! (seriously!)
alvorlig/ærlig/oppriktig talt; virkelig? tuller du? er det sant?; det er sant!

suge (suck), som i it sucks:
det er dårlig o.l., det er noe dritt; det er ræva, pyton osv.; det stinker (= eldre betydningslån), det er kjipt (= eldre importord), det duger ikke / holder ikke mål

tvist (twist)
vri, variasjon, tolkning; uventet vending (f.eks. i en historie); (om (smaks)tilsetning:) f.eks. en dråpe sitronsaft

Her har vi altså bare nevnt betydninger som tradisjonelt ikke brukes på norsk.

Fraselån

Fraselån er flerordsuttrykk som er importert fra et annet språk. Når engelske flerordsuttrykk oversettes ord for ord med norske ekvivalenter, kaller vi det indirekte fraselån. Prank /prænk/ er et vanlig (fonetisk) lån, altså et rent importord, mens praktisk spøk (practical joke) er et eldre fraselån med omtrent samme betydning. 

Nedenfor er flere eksempler på fraselån inkludert sammensatte ord som er oversatt ledd for ledd:

bare så mye (only so much) i vendinger som det er bare så mye man kan gjøre
det er ikke mer som kan gjøres; det er grenser for hva man kan gjøre

bare fordi A så betyr ikke det at B (just because A, doesn't mean that B)
Her kan A og B står for hva som helst, for eksempel det er morsomt og (det er) forbudt eller det er gammelt og det er gammeldags.
Mange som ikke selv bruker denne uttrykksmåten, oppfatter den som både ulogisk og ugrammatisk. Den er nok mest brukt av barn og unge. På norsk heter det tradisjonelt heller:

selv om A, er det ikke B
det er ikke B bare fordi A
at A betyr ikke (uten videre) at B

beste støttende skuespiller (best supporting actor)
beste birolle

bevise noen feil; bli bevist feil (prove someone wrong; be proven wrong, f.eks. vi beviste ham feil)
vise/bevise at noen tar feil

bry, som i jeg (det) bryr meg ikke / jeg (det) kunne ikke bry meg mindre (I don’t care / I couldn’t care less)
(det er det) samme for meg, jeg gir blaffen i det o.a. (ikke helt det samme: jeg bryr meg ikke (det minste) om det)

det er ditt tap (your loss)
synd for deg, det er ditt problem

det regner katter og hunder (it's raining cats and dogs)
det øsregner, det høljer ned, det regner trollkjerringer

det sagt (that said), det gjort (that done) osv. 
når det er sagt, gjort osv. 

dette er hvordan (this is how),
slik, sånn
f.eks. dette er hvordan man gjør det: slik gjør man det, slik skal det gjøres

er sagt å være (is said to be)
f.eks. han er sagt å være verdens rikeste mann: det sies at han er … / han skal være … / det opplyses at han er verdens rikeste mann

dobbelt standard (double standard) 
dobbeltmoral

falle ut med (fall out with)
komme på kant med, ryke uklar med, bli uvenner med

feile i å (fail to) ikke klare å, ikke lykkes med å

for en grunn (for a reason), også: av en grunn
f.eks. jeg gjorde det for en grunn: jeg hadde en grunn til å gjøre det; det var en grunn til at jeg gjorde det

for nå (for now)
foreløpig/førebels, inntil videre, i denne omgangen, for denne gangen/gongen

fryse over (freeze over)
fryse (til), oftest om vann

fylt til bremmen (filled to the brim) 
fylt til randen/randa, breddfull 

gjøre alt i ens kraft (do everything in one’s power)
gjøre alt som står i ens makt, gjøre alt en kan

gjøre en forskjell (make a difference)
utrette noe, bety noe, spille en rolle, gjøre monn, monne, gjøre noe med det
f.eks. du kan gjøre en forskjell: din innsats teller

gro noe (to grow something)
(f.eks. grønnsaker:) dyrke, få til å gro/vokse, (om skjegg også:) anlegge, få seg
(merk: norsk gro er tradisjonelt ikke transitivt: noe gror, men man gror ikke noe)

ha noe gående for seg (have something going for oneself) (f.eks. han hadde lite/mye gående for seg, hun hadde ingenting gående for seg)
ha mye å fare med / by på, være noe tess, være oppegående

ha suksess (have success)
lykkes, ha framgang, gjøre lykke

hate på (hate on)
rakke ned på, oppføre seg hatefullt mot; også: mislike, ytre seg kritisk om (jf. a hater: «en hater» /en heiter/: en som misliker, hater, rakker ned på noe/noen)

hoppe til konklusjoner (jump to conclusions)
trekke forhastede slutninger, være for snar til å dømme

hva skjer med at (what’s up with …)
hvorfor

hvem er (den og den) til å …? (who am I to, who are you to …?)
med hvilken rett (gjør den og den det og det), hvordan kan (den og den …)

i person (in person)
selv, sjøl, personlig, i egen person; (om oppmøte:) fysisk

i prosess av, i prosess med (in process of), f.eks. være i prosess av:
(være) i ferd med, holde på (med)

i sin egen rett (in his/her/its own right)
i seg selv, på sine egne vilkår/premisser, som et selvstendig (f.eks.) verk; på egne bein (som noe)

komfortabel med (comfortable with)
særlig ikke være komfortabel med: ikke like (helt), ikke godta, ikke kunne leve med, ikke trives med, ikke synes det er greit, bli urolig av; (se også OK med)

komme opp med (come up with) om forslag, løsninger, ideer
komme med, finne på, komme på, klekke ut, pønske ut, presentere, lansere

komme til en ende (come to an end)
ta slutt, (noen ganger:) få en brå ende/slutt

komme til live (come to life) om drømmer o.l.
bli virkelig, bli (til) virkelighet, bli oppfylt

kommittere seg (commit oneself)
påta seg, forplikte seg, binde seg, gi tilsagn

la meg vite (let me know)
si fra

lite visste jeg at … (little did I know that …)
ikke visste jeg at, jeg ante ikke at, jeg hadde ingen anelse om at 

mistenke at … (suspect that …)
tro, ha en mistanke om

miste det (lose it)
miste fatningen/besinnelsen; (for eksempel:) måtte le, måtte gråte, begynne å tute, bli fra seg, gå av skaftet, gå fra vettet, begynne å surre, fly i flint, sprekke o.a.

møte et behov (meet a need)
dekke et behov 

møte med (meet with) som i hun møtte med ham i går
møte, ha møte med

når det kommer til (when it comes to)
når det gjelder

nå snakker vi! (now we’re talking!)
(se) dét var noe annet!, se der, ja!, det var andre boller!, det var saker!; nå begynner det å ligne noe!, det er gutten sin! / jenta si! 

OK med (OK with) f.eks. jeg er OK med det
det er greit for meg

over tid (over time)
med tida, etter som tida går, etter hvert; etter en (god) stund; (så og så) lenge

peke fingre mot, peke fingeren mot (point fingers at, point the finger at)
beskylde, legge skylda på, anklage 

plukke opp (pick up)
(overført:) tilegne seg, begynne å bruke, lære seg å bruke (om f.eks. språk; men merk at å plukke opp gloser o.l. finnes fra før); 
(ofte med at): legge merke til, fange opp (f.eks. signaler), bli var, få med seg, feste seg ved;
også plukke opp varene eller plukke opp noen for hente (jf. pick-up-point ‘utleveringssted’)

plukke opp telefonen (pick up the phone)
ta telefonen, ta opp/fram telefonen

plukke opp på  (pick up on)
legge merke til

prøve sitt beste (try one’s best)
gjøre sitt beste, prøve så godt man kan

på daglig basis (on a daily basis) 
jevnlig, daglig, hver dag, stadig, støtt, hele tida

realisere at … (to realise that …)
innse at, forstå at, skjønne at, jf. også at noe går opp for en

reise glasset (raise one’s glass)
skåle (for), heve glasset

resonnere hos/med en (resonate with someone)
vinne/finne gjenklang i/hos en; treffe en; vekke noe (samklang, gjenkjennelse, svar) i en; jf. også som man kjenner (seg) igjen (i)

sentimental verdi (sentimental value) 
affeksjonsverdi

snakke, som i vi snakker det og det (we’re talking …), altså uten om 
det handler om, det gjelder, det er tale om, vi snakker om

stoppe noen fra (stop somebody from) 
hindre noen i å (f.eks. si sannheten)

stoppe seg (selv) fra (stop oneself from) 
dy seg for å (f.eks. si sannheten), hindre seg (selv) i å

stoppe å (stop -ing, f.eks. stop working) 
slutte å 

strippet for (stripped of) 
helt uten, fratatt all, ribba for; (strippe er selv et lån av nyere dato)

stå ut (stand out, jf.  outstanding ‘utmerket, framifrå’)
skille seg ut, stikke seg ut, utmerke seg

stå med (stand with)
støtte, stå sammen med

suksessfull (successfull)
vellykket

såre noens følelser, såre følelsene til noen (hurt someone's feelings)
såre noen

takk for å + verb i infinitiv (thanks for doing o.a.)
For eksempel takk for å gjøre oss oppmerksom på dette i stedet for for takk for at du gjør … / takk for å ha gjort …

ta plass (take place) 
finne sted, foregå, skje 

ta stolthet i (take pride in) 
være stolt av; sette sin ære i

ta til gatene (take to the streets) 
strømme ut i gatene, protestere (i gatene), demonstrere

ta vare! (take care!) 
ha det bra!, far vel!; vær forsiktig!

tenke at (think that), som i jeg tenker at 
jeg tror, jeg mener, jeg synes

(være et) testament på noe (testament to)
vitne om noe (jf. vitnesbyrd om, vitnemål om)

tette gapet (fill/bridge the gap) 
jevne ut ulikhetene, minske avstanden, minske kløften; ta igjen (noen)

tro til, trofast til (true to), ikke bare om mennesker (= norsk: tro(fast) mot), men også om konkrete og abstrakte ting, f.eks. gjengivelse, utførelse
i (nøyaktig) samsvar med, nøye tilpasset, (noen ganger:) tro(fast) mot (f.eks. originalen, intensjonen, tradisjonen)
(Merk at trofast til er riktig etter holde seg, altså å holde seg trofast til tradisjonen, men det heter å være tro mot den, ikke å være tro(fast) til den. Å gjøre noe i samsvar med tradisjonen kalles også å være tradisjonstro.)

tilbake i (back in)
i
f.eks. tilbake i 1968: i 1968

trenge å (need to) 
må, er nødt til
i konstaterende setninger, f.eks.: jeg trenger å gjøre det: jeg er nødt til å gjøre det
På norsk bruker vi tradisjonelt trenge i nektende setninger som du trenger ikke å gjøre det. Vi kan også si f.eks. det spørs om vi trenger å gjøre det og dette er alt du trenger å vite. Det finnes flere andre tradisjonelle bruksmåter som ligner på den engelske, så det kan være vanskelig å vurdere om en formulering med trenge har rot i oversettelseslån. To gode eksempler på påvirkning fra engelsk er «Hvor ofte trenger du å pusse tennene?» og «Du trenger å pusse tennene oftere», mens «Du trenger ikke å pusse tennene så ofte» er god norsk (men sikkert et dårlig råd). 

trenger/trengte ikke dette (does/did not need this), som i dette trenger jeg ikke:
dette liker/orker/fortjener jeg ikke; kutt ut!

(så) verdt det å … (it’s (so) worth it to …) 
det er absolutt/virkelig verdt å; du vil ikke angre på å; det lønner seg å
f.eks. det er så verdt det å reise dit / kjøpe det: det er absolutt verdt turen/pengene 

ute av karakter ((be/act) out of character)
gå/falle ut av rollen, ikke passe, være utypisk for, ikke være likt noen («det er ikke likt ham/henne å ...»), ikke være seg selv, bryte med det som er vanlig for en

utveie (outweigh) som i fordelene utveier ulempene
oppveie, overstige

ville like å som i jeg ville like å gjøre det (I would like to do it): 
jeg vil gjerne gjøre det, jeg har lyst til å gjøre det, jeg skulle gjerne ha gjort det
(Formuleringene «jeg ville (ha)/skulle (ha)/hadde likt å …» er gamle i norsk og har en annen valør. Eksempel: «Jeg ville ha likt å se ham gjøre det.» Formuleringer som «… om jeg ville like det» eller «… at jeg ville like det» trenger heller ikke være oversettelseslån.)

vinne noen over (win somebody over) 
overbevise, overtale, vinne for en sak, få over på sin side eller sitt lag

virke å være, som i det virker å være slik og slik (mest fra svensk det verkar vara, men jf. seems to be) 
det virker som om, det virker slik eller slik, det ser ut til, det er visst

vokse på noen / gro på noen, som i det vokser/gror på meg (it grows on me):
jeg begynne å like / venne meg til det, jeg det liker bedre og bedre, jeg har (etter hvert / smått om senn) fått (litt) sansen for det

være rundt noen (be around)
være sammen med

åpne opp om (open up about)
snakke ut om, fortelle åpent om, være ærlig om, åpne seg om

Frekvenslån

Et beslektet og overlappende fenomen er frekvenslån – det at ord og betydninger vi har fra før, blir vanligere på grunn av innflytelse fra andre språk, og ofte på bekostning av eksisterende synonymer.

Frekvenslån er særlig vanlig i nyere fagspråk (eksempler: lingvistisk for språklig, sosial for samfunnsmessig). Mange ord har så å si est ut fra spesielle fagområder med støtte i engelsk. Andre eksempler på spredning til offentlig språk og allmennspråk er:

effekt (effect)
virkning

emosjoner (emotions)
følelser

fasilitere (to facilitate)
fremme, lette, legge til rette for

influere (på) (to influence)
påvirke (i flere sammenhenger enn før, jf. det ganske nye substantivet influenser ‘påvirker’)

kontekst (context)
sammenheng, forbindelse

Det er umulig å trekke en klar grense mellom frekvenslån og regulære betydingslån. Det samme gjelder grensa mot gjenoppliving av eldre hjemlige betydninger. For eksempel kan vi finne overse i betydningen ‘overvåke’ i eldre norsk og dansk, så det er ikke bare snakk om påvirkning fra oversee. Andre eksempler:

alarm (alarm) spesifikt om vekkerklokke eller vekkerklokkefunksjonen

kutte (cut)
skjære, hogge o.a  (kutte ned trær hogge trær)

majoriteten av (the majority of)
flertallet av, de fleste av, storparten av

misledende (misleading)
villedende, misvisende

overkomme (overcome)
komme (seg) over; overvinne, beseire og motstå; få bukt med, rå med

per se (per se, som i latin)
i og for seg, i seg selv

pleie å (use to) 
i fortid nå ofte pleide om noe statisk (pleide å være + substantiv)
jeg pleide å være iskremselger eller jeg pleide å like is (= før var jeg iskremselger; før likte jeg is, jeg har alltid likt is)
på norsk før helst om vaner og hendelser: pleide å gjøre (f.eks. jeg pleide å spise is)

putte (to put) 
legge, sette, stille, plassere, stikke, stappe, smette osv.

simpel(t) (simple)
mot normalt enkel(t) (simpel betyr vanligvis ‘dårlig, tarvelig’ på norsk, men vi har hele tida hatt rester av et eldre simpel ‘enkel’ i simpelt flertall og simpelthen)

sideveis (sideways)
(i de aller fleste sammenhenger:) sidelengs

stå opp for (stand up for)
ta i forsvar, forsvare, kjempe for, stri for, støtte, arbeide for, fremme, slå et slag for

stå opp mot (stand up against)
kjempe for, stri mot, motarbeide, arbeide mot, ta til motmæle mot, konfrontere

Det er først og fremst den økte bruksfrekvensen i nyere tid som røper engelskpåvirkning her. Et mulig eksempel på indirekte påvirkning er talentfull ‘dyktig, begavet, evnerik’ (jf. engelsk talented). På attenhundretallet var det mange talentfulde, men så minket det i noen tiår, da de evnerike fikk utfolde seg sammen med de begavede. De talentfulle tok full revansj over de evnerike rundt 1970, og nå er til og med de begavede truet av de talentfulle. Samtidig er de vellykkede truet av de suksessfulle.

Merk at frekvenslån også florerer i oversettelse fra våre nærmeste nabospråk. For eksempel er ordene tett (jf. nær(t)), fullstendig (jf. helt) og stadig (jf. ennå, fremdeles) overrepresentert i oversettelser fra dansk.

Siden det er såpass vanskelig å identifisere frekvenslån, har vi ikke laget noen lengre liste over slike.

Kan ikke betydningslån og fraselån være bra?

Jo visst! Språkrådets vurdering er avhengig av om vi fra før har dekkende ord og uttrykk som er verdt å ta vare på. For eksempel er hverken det direkte lånet «So what?» eller oversettelseslånet «Så hva?» særlige nyttige tillegg til «Hva så?».

Når vi ikke har dekkende ord og uttrykk fra før, er fraselån ofte av det gode. Vi har en lang rekke gamle og uerstattelige oversettelseslån i språket, særlig ord for tekniske nyvinninger og nye kulturelle fenomener. Til og med ordet oversette kan være et gammelt oversettelseslån. Nyere eksempler på nyttige lån (fra engelsk) er kringkasting og kroppsbygging for broadcasting og body building – og ikke minst årets ord 2022: krympflasjon (shrinkflation). Når vi lager nye norske ord for engelske, tyr vi gjerne nettopp til oversettelseslån – så sant de ikke bryter med etablerte mønster i norsk. 

Det kan også være både nyttig og morsomt å utvide norsk språk med nye slående bilder. En metafor som å sitte på gjerdet er både vanskelig og unødvendig å erstatte, og å gå slik og slik (f.eks. solo eller viralt) er en effektiv uttrykksmåte. Andre eksempler, som kanskje er mer morsomme enn nyttige, kan være hårete mål, våte drømmer og «Det finnes ingen gratis lunsj».

Ordet kommer fra Sverige, der ohälsa er et gammelt ord. Svenskene har ikke ordet vanhelse, så vi har her grovt sett det samme begrepet på to ulike språk.

Tradisjonelt siktet man med ohälsa til et av disse fenomenene: ‘dålig hälsa, klen hälsa, svag hälsa, sjuklighet’ (SAOB). I dag kan ordet på én gang dekke alt som strengt tatt ikke er (god) helse. Helse henger historisk sammen med å være hel. Med strenge krav til «helhet» blir uhelse et svært vidt begrep.

Helsebegrepet og motstykket

Kunnskapsforlagets Medisinsk ordbok sier om helse:

uklart og mangetydig begrep som av Verdens helseorganisasjon er definert som «en tilstand av fullkomment legemlig, mentalt og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom og lyter».

At det trengs et samlebegrep for det motsatte av (god) helse, er sikkert, og det er like sikkert at sykdom ikke er dekkende. Sykelighet brukes allerede om det motsatte av WHOs helsebegrep, men det har også snevrere betydning. På norsk har vi dessuten samlebegrepet vanhelse. Det har nok først og fremst vist til sterkere plager enn dagens uhelse gjør, kanskje fordi tålegrensa var høyere i gamle dager.

Det svenske ohälsebegrepet

I en oppgave i idrettsvitenskap har vi funnet en god framstilling av ohälsa (våre uthevinger nedenfor):

Ohälsa är ett vanligt förekommande begrepp som bl.a. används som ett samlingsnamn för den ersättningsberättigade ohälsa som omfattas av socialförsäkringssystemet. I andra sammanhang kan ohälsobegreppet ha andra betydelser. I Janlerts folkhälsovetenskapliga lexikon (2000 s237) återfinns följande tre definitioner:

• Tillstånd av lättare sjukdom eller försvagade kroppsfunktioner

• Detsamma som sjukdom

• Motsatsen till hälsa

Biomedicinska inriktningar tar stöd i den första definitionen, dvs. man är antingen sjuk eller har hälsa. Har man hälsa förväntas man kunna arbeta (Ekberg 2000). I de andra två definitionerna kan en individ, mer eller mindre, ha hälsa och sjukdom samtidigt och det är dessa definitioner som de humanistiska teorierna anammar (Medin & Alexandersson 2000).

Ohälsobegreppet används ofta som en synonym till sjukdom och för att det ska innefatta alla olika dimensioner tar man hjälp av engelskans illness, disease och sickness vilka har lite olika innebörd. Sammanfattningsvis är hälsa och ohälsa två komplexa begrepp som kan ha flera olika betydelser (Medin & Alexandersson 2000).

Vanhelse i utakt med tida og nabofolkene

Selv om helse har støtte i svensk og brukes en del i dansk, har vanhelse verken støtte i dansk eller svensk. Vanhelse er typisk for norsk, og det er nok en historisk grunn til at vanhelse ikke er en opplagt term i helsestellet. Norsk fagspråk har sterke røtter i dansk. Ennå er ikke engang helse helt innarbeidet for det gamle sundhed(stilstand) og helbred.

Likevel var vanhelse i over hundre år et velfungerende motstykke til helse i skrift (se for eksempel Nasjonalatlas for Norge: Helse). Men så ble det rammet av tidsåndens følsomhet for ord som begynner på van-. Aversjon mot van- er nok et språksosialt faktum, men ikke noe språkvitenskapelig krav. Vanhelse kunne godt ha dekket det svenske uhelse; og hvis det ble brukt like mye, kunne det ha fungert like nøytralt. Fagmiljøet har likevel valgt å åpne for uhelse, jf. disse artiklene i Store norske leksikon og Tidsskrift for Den norske legeforening. Etter som uhelse blir innarbeidet, vil stadig flere oppfatte vanhelse som gammeldags og «sterkt». Dessuten vil uhelse kanskje bli innlånsspesialisert, altså tilpasset en faglig nisje, slik at det etter hvert blir umulig å oppfatte ordene som synonyme. Vanhelse vil på sin side kanskje bli redusert til kraftig skranting av tradisjonelt slag.

Grammatisk greit

Er det noe direkte galt med uhelse, da? Ikke formelt. Ordet kunne i prinsippet når som helst oppstått på norsk, for u + helse er helt normal ordlaging. Det har også funnes dialektalt, og det svarer bra til uhelsig ‘ikkje frisk’ eller ‘usunn’, som har vært brukt ved siden av vanhelsig. Uhelse er dessuten brukt sporadisk i litteraturen, trolig første gang i en bok av Kristofer Janson. Grunnen til at uhelse ikke spredde seg før, var at begrepet, i den grad det trengtes, var dekt av andre ord, danske eller særnorske.

Du kan i prinsippet kombinere former på slump, men det er vanlig å peile seg inn mot enten såkalt radikalt bokmål (mye -a) eller såkalt moderat/konservativt bokmål (lite -a, i retning dansk). Statistisk sett er a-former mest brukt om det mindre formelle og høytidelige, men det er ikke nødvendig å rette seg etter statistikken.

Det finnes ingen offisielle regler for eller mot å bruke a-endelser i noen sjanger. Det finnes heller ingen offisielle regler mot å blande a-endelser og andre former på slump. Det kan likevel være en god idé å følge visse retningslinjer for kombinasjon av former, og man bør i alle fall behandle hvert ord konsekvent i en vanlig sakprosatekst.

Nedenfor gir vi deg en bakgrunn som du kan bruke til å lage dine egne retningslinjer. Hvis du blir utålmodig, kan du hoppe til de nummererte listene.

Rettskrivningshistorien 

I den prosessen der dansk ble til dansk-norsk og senere til riksmål og bokmål, ble særnorske ord og former ujevnt innført. De ble først tatt i bruk i skildring av norsk natur og folkeliv. Også senere har de «radikale» formene (diftonger og a-endelser) blitt brukt mest om det konkrete, det naturlige og det folkelige – med andre ord det stilistisk «lave». 

I rettskrivningene fra 1938 og 1959 ble a-endelser gjort obligatoriske i mange ord. I 1981 ble a-endelsene valgfrie igjen. Men i praksis består skjevheten, og den utvikler seg i uventede retninger, som vi skal komme tilbake til.

Du finner mer om utviklingen av bokmålet i denne artikkelen av Boye Wangensteen i Språknytt.

Retninger du kan velge mellom

Som språkbruker er du som sagt ikke bundet av hverken statistikk eller konvensjonell stilistikk. Du kan i prinsippet komponere selv, for eksempel i en av disse retningene:

1) gå lenger i konservativ retning (mot dansk) enn normalt (ingen a-endelser)

2) følge tendensen fra 1900-tallet til å bruke a-endelser som stilmarkør (i konkrete og «jordnære» ord eller i tilsvarende stil; i substantiv, verb eller begge deler)

3) bruke (lite eller mye) a-endelser uten noe (tradisjonelt) system (jf. oppløsningen av trekjønnssystemet nedenfor)

4) bruke mye a-endelser ganske konsekvent, forankret i systemet i norske dialekter (uten hensyn til hva noen regner som «dannet talemål»)

1–4 er altså bare en beskrivelse av tendenser.

To hovedretninger i talemålet

I de fleste norske dialekter henger a-endelsene (eller tilsvarende vokalendelser) tradisjonelt tett sammen. Kort sagt: Sier man hytta, sier man også tia (tida), og sier man sovna, sier man også kasta (retning 4).

I kontrast til dette har vi tendensen til å veksle mellom endelser etter humør og emne. Det er nok mest typisk for middelklassen i de store byene, jf. en ytring som «tiden går fort på hytta» (retning 2 eller 3).

Noen retninger i litteraturen

Statlig prosa gikk lenge i retning 2, men tenderer nå mot 1. A-endelsene fikk ikke feste i de fleste abstrakte ordene eller i den formelle og høytidelige stilen (f.eks. i lovspråk). Dokumenter fra det offentlige er oftest kjemisk frie for a-endelser i både substantiv og verb, selv om disse endelsene egentlig er valgfrie. 

Utover på 1900-tallet ble det vanlig å følge retning 2 til en viss grad i skjønnlitteraturen. Forfattere som kjenner tradisjonelt by- og bygdemål godt, har gjerne prioritert a-endelser i hunkjønn framfor a-endelser i verb. Yngre forfattere som har nyere bymål som rettesnor, prioriterer nok oftere a-endelse i verb, og da særlig i uhøytidelige passasjer. 

Ny retning i talemålet: oppløsning av trekjønnssystemet

Mange yngre mangler den tradisjonelle følelsen for hva som er hunkjønnsord, men har lagt merke til at mange uhøytidelige ord får a-endelse. Dermed har a-ending de siste tiåra blitt delvis forvandlet fra hunkjønnsmarkør til stilmarkør for emnet eller ytringen. 

En rekke ord som i uminnelige tider har vært hankjønnsord, er observert med a-endelse i de siste åra. To ytterliggående eksempler er «oksa» for «oksen» og hunkjønnsformen «lita» (eller «litta») brukt sammen med hankjønnsord. Samtidig som a-en sprer seg der den tradisjonelt ikke hører hjemme, brer hankjønn (eller felleskjønn) seg på bekostning av hunkjønn i umarkert tale og normalprosa, slik at flere sier f.eks. «musen» (som før var meget uvanlig i hverdagstale utenom Bergen og små miljøer i de store byene).

Retning 2 har ryddet vei for retning 3, som kan stå i vekselvirkning med retning 1.

Du kan rote eller rydde

Retning 1 og 3 krever ingen spesiell innsats. Men hvis du vil legge skrifttradisjon eller tradisjonelt norsk talemål til grunn, må du studere ordene litt nærmere og gjøre noen valg. 

Her kommer tre eksempler i retning 1, 2 og 4. 

1) Kjerringen hoppet stav over husene. Dronningen kastet brevene og tok av kronen.

2) Kjerringa hoppet (hoppa) stav over husene. Dronningen kastet brevene og tok av kronen.

4) Kjerringa hoppa stav over husa (husene). Dronninga kasta breva (brevene) og tok av krona.

Eksempel 1 kan tolkes som bergensk eller stivt riksmål, avhengig av hvem som har skrevet det. Eksempel 2 representerer ganske vanlig stilistisk forskjellsbehandling. Eksempel 4 svarer til vanlig tradisjonelt norsk talemål i de brede lag. Det kan lages en rekke mindre motiverte eksempler, særlig i retning 3.

Som nevnt står -a i substantiv tradisjonelt sterkere enn -a i verb litteraturen. Her er noen mer spesifikke merknader som gjelder håndteringen av ordene innenfor hver ordklasse:

Ulike verb: Kastet og hoppa er en mulig kombinasjon, men virker umotivert, i alle fall når ordene brukes i sin grunnbetydning. Du kan godt velge enten -et + -et eller -a + -a i disse to, uavhengig av emne og dagsform. Ovenfor har vi likevel bare kastet ved siden av både hoppet og hoppa, siden det er dronningen som kaster.

Ulike substantiv: Du kan skrive kjerringa og dronningen med de konvensjonelle sosiale markørene (i retning 2) eller jevne ut til enten kjerringa og dronninga (retning 4) eller kjerringen og dronningen (retning 1). En slik utjevning stemmer med de fleste former for tradisjonelt norsk talemål. Å snu skrifttradisjonen på hodet og skrive kjerringen og dronninga har dårlig grunnlag, om det da ikke er for å drive gjøn med språksosiale konvensjoner.

Ulike intetkjønnsord: Ovenfor representerer hus intetkjønnsordene. Intetkjønn flertall med -a (husa, epla) henger språkhistorisk nøye sammen med hunkjønn på -a og har samme status i rettskrivningen, men står likevel svakere enn hunkjønns-a i praksis, særlig i skrift. Derfor har vi lagt til husene i parentes. Enda litt svakere står a-endelse i de intetkjønnsordene som har e-utlyd, som eple (altså oftere husa, breva og folka enn epla).

Ofte kan disse to typene substantiver brukes om hverandre, men ordene på -ing står generelt nærmere verbet. De viser oftest til prosessen/handlingen, slik verbet gjør. Ordene på -sjon kan vise til det samme, men de har gjerne spesialbetydninger. De viser oftest til ‘produktet eller resultatet av prosessen/handlingen’.

Reservering, installering og definering viser altså spesifikt til handlinger, mens reservasjon, installasjon og definisjon også kan være noe annet. Eksempel: «Definering av termer kan være tidkrevende arbeid. Det er ikke lett å komme fram til fullgode definisjoner!»

Nedenfor følger en ganske detaljert artikkel om emnet for spesielt interesserte. Artikkelen tjener også som ordliste. Bruk «Ctrl + F» for å søke etter bestemte ord.

For enkelhets skyld kaller vi suffiksene -sjon og -ing, selv om det handler om -(a)sjon kontra -ering.

Det produktive -ing

Det norske suffikset -ing er i motsetning til -sjon (som har opphav i latin) et produktivt ordlagingselement. Det vil si at det stadig lages nye ord med -ing. Til alle verb finnes det i prinsippet en avledning på -ing som betyr det samme som verbet (gåing = ‘det å gå’). Men det betyr ikke at det alltid er det ordet vi bruker (f.eks. dekker gang og gange flere nyanser av ‘det å gå’).

Det er lenket til en del ordbokartikler nedenfor. Merk at vanlige ing-ord ofte med vilje er utelatt fra ordboka, fordi de er så selvsagte. Det er altså litt tilfeldig om man finner ing-varianten i ordbøkene, eller om man finner den i Bokmålsordboka, Nynorskordboka eller begge.

Møtet mellom -sjon og -ing

I eldre skriftspråk var det mer bruk av substantiver på -sjon, som kunne være importert sammen med verb på -ere. Når ord på -(er)ing senere har presset seg fram, har det ofte skjedd på bekostning av et eksisterende sjon-substantiv. Noen sjon-ord har fått støtte fra engelsk i nyere tid.

Ofte virker det som om to synonymer er kastet inn i språket fra hver sin kant og fremdeles søker balanse seg imellom. Det er slett ikke alltid logiske krav eller praktiske behov som styrer. Men fordelingen er sjelden helt kaotisk. Hovedtendensen er som beskrevet i ingressen ovenfor: Ing-ord viser i større grad til noe som foregår eller gjøres. Særlig foretrekkes -ing hvis verbet som substantivet er avledet av, har transitiv betydning, det vil si at det tar et objekt (-ing av noe).

Vil man ha greie på de finere nyansene, må man ty til ordboka. Men fullgod opplysning om brukstendensene kan man ikke regne med å få der heller.

Nokså klart skille mellom betydninger eller fagområder

Eksempler på tydelig skille mellom prosess- og resultatbetydning finner vi her:

dekorering – dekorasjon
organisering – organisasjon
publisering – publikasjon
redigering – redaksjon

En organisasjon er et mer eller mindre konkret resultat av organisering, omtrent som en bygning (konkret) eller en oppbygning/bygnad (litt mindre konkret) er resultat av bygging. Det er ikke lenger mange som sier at det trengs bedre organisasjon av noe. 

Noen ganger er den ene varianten reservert for spesielle fagområder. Renovasjon er det vanligste i forbindelse med renhold, mens renovering brukes i forbindelse med rehabilitering og oppussing (jf. renovere 1 i Nynorskordboka). Et annet eksempel på at ordene har klare spesialbetydninger, finner vi i paret ekspedisjon/ekspedering. 

I matematikken omtales emnene derivasjon og integrasjon helst nettopp slik (-ing brukes mindre og kanskje helst om framgangsmåten), og i politikken snakkes det om europeisk integrasjon (både prosess og tilstand), men i innvandringssammenheng kalles ‘det å integrere’ nå oftest integrering.

Stadig mer -ing i generell betydning, bare -sjon i spesialbetydninger (delsynonymi)

Overskriften viser til et svært vanlig mønster.

Bare administrasjon kan vise til en institusjon, men både administrasjon og administrering kan vise til handlingen. Delegasjon er et slags produkt av handlingen delegering, men også handlingen kalles delegasjon. Språkrådet anbefaler delegering i handlingsbetydningen. 

Installasjon har en konkret betydning og kompresjon en tilstandsbetydning og en medisinsk spesialbetydning, men begge brukes en del for installering og komprimering generelt. 

Flere eksempler er satt opp nedenfor. Ing-ordene er de mest nærliggende når vi skal omtale en prosess eller handling allment; de betyr ‘det å …’, og de følges ofte av preposisjonen av. Sjon-ordene kan ha samme betydning, men de står først og fremst for tellelige fenomener – alt fra konkrete og abstrakte produkt til enkelthandlinger. I disse særbetydningene (indikert i parentes med betydning eller fagområde) er det ofte ikke noe alternativ til sjon-ordene. 

illustrering –  illustrasjon (om produkt)
isolering – isolasjon (om materiale)
kalkulering – kalkulasjon (jf. også kalkyle)
kassering – kassasjon (juridisk)
kvalifisering – kvalifikasjon (om egenskap)
komponering – komposisjon (om produkt)
konfigurering – konfigurasjon (om mønster, system)
kreering – kreasjon (om produkt)
legitimering – legitimasjon (om dokument)
likvidering – likvidasjon (økonomisk)
permittering – permisjon (om resultat)
realisering – realisasjon (økonomisk, men stadig mer -ing)
rekvirering – rekvisisjon (om dokument)
reservering – reservasjon (om forbehold eller om noe tellelig)
refundering – refusjon (om selve pengene)
refusering – refusjon (om enkeltavslag)
reklamering – reklamasjon (enkeltklage)
revidering – revisjon (økonomisk; oftest ellers også)
visitering – visitasjon (i mange betydninger, jf. også visitas)

Det er dessuten en tendens til å beholde -sjon i sammensetninger uavhengig av betydning, som i isolasjonsmateriale, vaksinasjonsprogram (ev. vaksineprogram) og delegasjonsreglement. Men det heter alltid selvrealisering, helst permitteringsvarsel og stadig oftere kroppsvisitering.

Om det er verdt å bruke ulike varianter for å skille mellom betydningsnyanser på et visst fagområde, er noe fagfolk bør kunne avgjøre. 

Bare unødvendig, lite praktisert eller utydelig skille

Når sjon-ordene på lista ovenfor brukes i generell betydning, er det vanskelig å se noen betydningsforskjell mellom dem og ing-ordene. Ofte mangler det også klare spesialbetydninger.

I noen tilfeller er det i virkeligheten ingen betydningsforskjell mellom -sjon og -ing-. Det gjelder for eksempel kroppsvisitasjon og permisjonsvarsel, som vi like gjerne kan klare oss uten. Andre eksempler:

Les mer

Boka Ordlaging og ordelement i norsk har mer om emnet. Her står det også om motsetningen mellom substantiver på -ering og -asje.

Sj-uttale for tradisjonell kj-lyd spredte seg først for alvor blant ungdom i storbyene i 1980-åra, særlig i Oslo, Bergen og Stavanger. Når flere ord blir uttalt likt, kan det føre til misforståelser og til utskifting av enkelte ord med lengre ord. Men det er stor enighet blant språkforskerne om at de negative virkningene er små og forbigående.

Utdyping pluss svar på det siste spørsmålet finner du nedenfor.

Noen avklaringer

For enkelhets skyld bruker vi nedenfor betegnelsene kj- og sj-lyden (i stedet for /ç/ og /∫/, som brukes for disse lydene i det internasjonale lydskriftalfabetet IPA).

Øst og nord i Norge uttales både kj og tj tradisjonelt som /kj/, f.eks. kan /kjære/ være både tjære og kjære. I vestnorsk bygdemål er uttalen av begge helst /tj/ (strengt tatt /c͡ç/), men vi omtaler dette også som kj-lyden.

Kj-lyden er utsatt

På verdensbasis forekommer kj-lyden mye sjeldnere enn sj-lyden, og den er en av de lydene barn lærer seg sist. På bakgrunn av dette står kj-lyden laglig til for hogg.

Utbredelse og spredning av sammenfallet

I boka Språkmøte. Innføring i sosiolingvistikk knytter språforskeren Helge Sandøy spredningen av sj-uttale for kj særlig til Oslo og Bergen, og han hevder at fenomenet er eldst i Bergen, hvis man ser bort fra individuelle avvik. Se også dette intervjuet. Særlig unge kvinner fra de sosiale mellomlagene var tidlig ute. Sandøy skriver at de første «ungdomane som blanda saman dei to lydane i Bergen, var fødd midt på 1960-talet». Også Stavanger må tidlig ha hatt stor overgang til sj-lyd. I «Eides språksjov» i NRK TV 2017 ble Jørpeland kåret til «sj-lydens vogge». Men fenomenet kan godt ha spredd seg fra flere «vogger».