Det er ikke galt å skrive mail, men e-post i alle former er uansett helt riktig: e-posten, e-poster, e-postene.

E-post ble vedtatt som norsk ord i 1995. Det logisk sett ideelle ville nok vært e-post om mediet og e-brev om eksemplarene på linje med gammeldags post og papirbrev. Men disse andre ordene har ikke slått gjennom. Om vi ikke vil skrive mail, får vi nesten ta det vi har, og det fungerer jo.

Også i engelsk er mail blitt tellelig i email(s).

Nei. Skrivemåten e-post (og å e-poste) med bindestrek ble vedtatt av Språkrådet allerede i 1995 og er fremdeles offisiell rettskrivning. Skrivemåten epost er fremdeles like uaktuell som iland og abombe.

Bokstaven e kom i utstrakt bruk for elektronisk rundt midten av 1990-tallet. I dag har vi således fått bl.a. e-handel, e-forretningsdrift, e-innsyn, e-læring, e-minister og e-sport. Bokstaven brukes også med betydningen ‘energi’, hovedsakelig i ordet e-verk.

Skrivemåten står i kontrast til f.eks. elverk og elgitar, der el står for elektrisk eller elektrisitet(s)-. Merk at el ikke regnes som en forkortelse, men som et selvstendig ord (se f.eks. naob.no), selv om grunnlaget for akkurat det er heller tynt.

Hovedregelen ved forkortelser

Det er lang tradisjon i norsk for å bruke bindestrek etter enkeltbokstaver som står for et helt ord først i en sammensetning. Tenk bare på a-bombe, i-land og u-land, o-fag, p-pille, t-bane osv. Det eneste unntaket fra denne regelen er trolig ubåt, som ble tatt inn i språket for lenge siden. Her er u-en en forkortelse for ‘undervanns’, så bindestrek hadde vært det rette etter hovedregelen (og var faktisk vanlig da ordet var ungt). Ordet ubåt er jo oppbygd på en helt annen måte enn ufisk!

Lengre sammensetninger

E er en vanlig utlydsvokal (= vokal i slutten av ord). Uten bindestrek i det hele tatt kan det være vanskelig å se grensen mellom leddene i sammensetninger som testepost, jobbepost, svindelepost og juleekort. Det er lettere å lese test-e-post, jobb-e-post, svindel-e-post og jule-e-kort.

Sammensetninger med e-post kan virke tungvinte. Det er litt kjedelig å taste inn bindestrekene. Men til gjengjeld får vi tydelige ord. Og bindestrek slipper man uansett ikke helt unna. Merk forresten at vi ikke trenger å ha bindestrek etter post. Altså: e-postadresse.

Flere eksempler på skriftbilder: Det er enklere for en leser å avkode e-læring enn elæring. Undervisning av samme slag bør skrives e-undervisning, ikke eundervisning, og elevene bør kalles e-elever, ikke eelever. 

Trykk og tydelighet

Legg også merke til trykket i sammensetninger med foranstilte enkeltbokstavforkortelser. Sammensetningen som helhet uttales med enstavelsestonelag (som i bønder og bøndene, ikke bønner og bønnene). Bindestreken gir derfor et signal om at ordet skal leses på en bestemt måte. 

Se ellers artikkelen «Hjelp, vi har fått mail» i Språknytt 1/2002. Det står mer om bruk av bindestrek på nettsidene våre.

E-handel er den riktige formen, hvis man først velger dette ordet istedenfor netthandel.

Du har rett i at formen epost er brukt en del, men regelen sier at i sammensetninger med en bokstav som er en forkorting, skal bokstaven skilles fra resten av ordet med bindestrek. Andre eksempler er T-bane, p-pille og u-land. Ubåt ‘undervannsbåt’ er et av svært få eksempler på unntak fra denne regelen.

Tenkte konstruksjoner som jule-e-handel og jule-e-post virker kanskje tungvinte, men den er i de minste tydeligere enn juleehandel og juleepost.

Les gjerne artikkelen «Hjelp, vi har fått mail!» i Språknytt 2002/1; siste avsnitt handler om denne bindestreken.

Det skal berre stå komma dersom det kjem noko rett etter på same line, slik:

Hei, Sara
Hei, alle saman!

Dette gjeld både e-post, vanlege brev og trykksaker. 

Utropsteiknet er valfritt i begge tilfelle, og i begge tilfelle skal neste avsnitt innleiast med stor forbokstav.

Det skal derimot ikkje vera komma etter Hei eller andre tiltaleord som står åleine som innleiingshelsing. Det kan ev. stå utropsteikn i staden. Altså til dømes slik:

Hei!

Har du det bra?

eller:

Hei, Sara

Har du det bra?

Legg merke til at teksten etter helsinga byrjar med stor forbokstav.

Dersom framhaldet står på same lina, kan det vera best å setja eit eit skiljeteikn etter namnet, men elles gjeld den same regelen:

Hei, Sara! Har du det bra? / Hei, Sara. Har du det bra? / Hei, Sara, har du det bra?

Fleire tips om språkbruk i e-post kan du finne på nettsidene våre og i Statsspråk nr. 4–2008.

Språkrådet har vedteke krøllalfa som namn på teiknet @.

Ordet krøllalfa har vi i fyrste rekkje bruk for når det skal gjevast munnleg melding om e-postadresser. Då er det viktig at spesielle teikn blir omtalte på ein eintydig måte. Eksempel:

ole punktum olsen krøllalfa ruskogrask punktum enno

Dette gjev

ole.olsen@ruskogrask.no

Om ein skifter ut krøllalfa med ved eller noko anna tvitydig, risikerer ein at det blir teke bokstavleg. Ved kan lett bli oppfatta som bokstavrekkjefølgja <ved>.

Rent grammatisk er det helt i orden å skrive «Med vennlig hilsen». Flertall bruker vi normalt ikke i selve hilsenen. 

Mange har lært at det eneste riktige er å velge enten «Med hilsen» eller «Vennlig hilsen», ikke noe annet. Den som vil være helt trygg og ikke risikere kritikk fra noen, kan gjerne følge denne skikken.

Kanskje bør man ikke være så redd for å sløyfe «vennlig». Det kan lett gå inflasjon i overflatisk vennlighet. I statstjenesten er «Med hilsen» oftest godt nok, og i f.eks. vedtak er det ikke alltid noen hilsen i det hele tatt. Her kan man følge tradisjonen der man arbeider, om ikke noe annet er vedtatt.

«Med vennlige hilsener» er et uttrykk vi helst finner i tvilsomme oversettelser. Flere hilsener fra én til én er ikke vanlig på norsk. Dersom man skal hilse fra flere, er det ikke galt med flertall, men det er heller ikke nødvendig. 

Eit par tilleggsmoment til slutt:

Forkortelsen «Mvh.» er neppe vennligere enn bare «Hilsen». Skal man først være ekstra vennlig, kan man koste på seg å skrive ordene fullt ut.

Merk at det ikke skal settes komma mellom «hilsen» og navnet!

Les mer om hilsener i e-post på denne siden.

Begge delar er i og for seg rett, men orda nett og vev tyder ikkje heilt det same.

Internett er ein teknisk infrastruktur, mens ei av tenestene (funksjonane) på nettet er Verdsveven (Word Wide Web), med kortforma veven. Det finst fleire andre tenester på nettet: e-post, filoverføring (ftp), fjerninnlogging (telnet), prategrupper (irc) osb.

Det er vanleg å bruke nettet både om Internett og om (verds)veven. Ei samling sider på Verdsveven blir oftast kalla nettstad (engelsk «web site») og ei einskild side nettside.

For vev kan ein elles skriva både web (sidan 1995) og vebb (sidan 2000) på norsk, vel å merka om det gjeld IT!

Det finnes en norsk standard (NS 4129:1995) «Kontordokumenter og blanketter. Utforming» der dette mønsteret er tilrådd:

æ > a   (Næs > Nas)
ø > o    (Løland > Loland)
å > a    (Aas > As)

I 2003 tilrådde Uninett det samme for e-postadresser. Språkrådet og mange andre institusjoner praktiserer dette. 

Ellers er det sterk tradisjon for rekka ae, oe og aa. Ulemper med den er at oe kan forveksles med oe i navn som Hoel, mens aa i utlandet kan oppfattes som lang a i stedet for å. En annen løsning er ae, o og a. Det finnes ingen lytefri løsning.

Domenenavn med særnorske tegn

I dag er det mulig å ha domenenavn med særnorske tegn. Se nettsidene til Norid. Men dersom de skal erstattes med standardtegn, er tilrådingen den samme som nevnt over. 

Språkrådet opererer med både sprakradet.no og språkrådet.no som domenenavn.

Andre sammenhenger: Bruk æ, ø og å!

Hvis vi ser bort fra etablerte geografiske og historiske navn (som Gothenburg og Haakon the Good), bør norske og nordiske personer og bedrifter beholde skrivemåten i en engelsk tekst. Man kan i dag lett bytte tastatur i skriveprogrammet eller få fram de tre vokalene på annen måte.

Når helsingar som Hei, Hallo og God dag står åleine på lina, skal det ikkje setjast komma eller punktum etter. Står det eit namn etter helsingsordet, skal det setjast komma føre namnet (ikkje etter). Utropsteikn til slutt er valfritt.

Litt andre reglar gjeld for Kjære, sjå andre bolken nedanfor.

Alt som står nedanfor, gjeld òg e-post. Men i korte meldingar der ein ikkje har nytt avsnitt etter helsinga, må ein setja punktum etter dersom ein ikkje vel utropsteikn.

Reglane gjeld sjølvsagt bokmål så vel som nynorsk.

Komma berre mellom helsinga og namnet

Alternativa er altså:

Hei
Hei!
Hei, Anna 
Hei, Anna!

Den same regelen gjeld for alt frå Hallo til God dag. (Men etter Gratulerer må ein nesten ha med utropsteiknet!)

Regelen gjeld òg om ein tek med etternamnet, men mange tykkjer at det er rart å kombinera det uformelle Hei med etternamn, og at Hei gjer seg best mellom vener og kjende. Ein kan difor gjerne bruka God dag, NN og Gode NN oftare når ein skriv til nokon ein ikkje kjenner godt, og ein kan reservera utropsteiknet for spesielle høve.

Hei er ein interjeksjon, eit utropsord, så etter gamle reglar skal det stå utropsteikn etter. Men det har gått inflasjon i helsinga, så utropsteikn kan av og til verka overdrive. Den som skriv, må få velja i samsvar med situasjon, mottakar og sinnsstemning. Utropsteikn er nok vanlegast når ordet står åleine.

Ikkje komma mellom Kjære og namnet

Kjære er ikkje ein interjeksjon, så her har utropsteiknet aldri vore obligatorisk. Det er valfritt, som ein humørmarkør. Kjære står dessutan direkte til namnet (til den «kjære» personen), og difor skal det ikkje vera komma etter ordet.

Kjære Anna
Kjære Anna Etternamn
Kjære Anna!
(Kjære Anna Etternamn!)

Same regelen gjeld for Gode.

Neste avsnitt

Merk at fyrste lina i neste avsnitt alltid skal innleiast med stor forbokstav:

Kjære Anna / Hei, Anna!

Her har det regna to veker i strekk!