Barn får for dårlig tilgang til tegnspråk

Når det blir oppdaget at et barn har hørselstap, må foreldrene ta stilling til mange spørsmål. Skal familien lære seg tegnspråk så tidlig som råd? Skal de satse på lytte- og taletrening? Er flerspråklighet en fordel eller en ulempe?

Formålet med Språkrådets kartlegging har vært å få oversikt over hva slags informasjon og veiledning om språk generelt og norsk tegnspråk spesielt som gis til foreldre til barn med hørselstap.

Store forskjeller mellom kommunene

Foreldre til barn med hørselstap er ofte i kontakt med både pedagogisk-psykologisk tjeneste (PP-tjenesten), Statped, kommunene og spesialisthelsetjenesten. Det de får av informasjon om tegnspråk og flerspråklighet, avhenger av hvem de snakker med.

– Mange av informantene i kartlegginga arbeider i PP-tjenesten, og de oppgir at de har et godt samarbeid med Statped. De ønsker å gjøre en god jobb og gi gode anbefalinger til familiene. Noen av dem har selv tatt ansvar for å tilegne seg kompetanse på feltet. Det er positivt, sier Åse Wetås, direktør i Språkrådet.

Samtidig sier noen av informantene at de er tilbakeholdne med å gi råd, og de understreker at språkvalg er opp til foreldrene. Noen av informantene får ikke den kompetansen de trenger, og de savner retningslinjer for sakkyndige vurderinger. Uten slike retningslinjer kan saksbehandlere tolke barnehageloven svært ulikt.

– Jeg håper at en kompetanseheving blir satt i system, og at de ansatte får de retningslinjene de ønsker seg. Da blir det lettere for ansatte både i små og store kommuner å gi råd om språkvalg og rettigheter, sier Wetås.

Mange kommuner mangler et opplæringstilbud og et godt tegnspråkmiljø. Dette kan føre til at barn ikke får tilstrekkelig opplæring, eller til at foreldre ikke ser opplæring i og på tegnspråk som et reelt alternativ.

– Vi ser at det er utfordrende å få til likeverdige tilbud i alle de 356 kommunene i landet. Derfor mener vi at det bør satses aller mest på å styrke tilbudene på nasjonalt og regionalt nivå og å gi foreldre god informasjon om disse tilbudene, sier Wetås.

Bryter med språkloven

1. januar trådte den nye språkloven i kraft. Språkloven definerer norsk tegnspråk som det nasjonale tegnspråket i Norge, og norsk tegnspråk er språklig og kulturelt likeverdig med norsk.

Språkrådets kartlegging viser at Statped og Udir i stor grad har en språkpolitisk tilnærming til språkvalg og opplæring. De anbefaler at barn får opplæring i både norsk talespråk og norsk tegnspråk. Helsedirektoratets retningslinjer viser en mer medisinsk tilnærming. Målet her er medisinsk behandling og reparasjon av hørselen for å sikre best mulig utvikling av talespråk. I disse retningslinjene omtales tegn som en «kommunikasjonsform» og norsk tegnspråk ikke som et eget språk.

– Spesialisthelsetjenesten vil primært arbeide for at barn skal kunne høre og bruke hørselen. Det er logisk med tanke på den rollen som spesialisthelsetjenesten har. Men jeg er opptatt av at en slik tilnærming ikke skal gå på bekostning av barnas tilbud om tegnspråk, og at tegnspråk skal behandles likeverdig med talespråk. Noe annet er brudd på språkloven, sier Wetås.

Kartlegginga er utført av Proba på oppdrag fra Språkrådet. Les kartlegginga her.