Gi EU-innvandrerne gratis opplæring i norsk

No image

(26.5.21) Språkferdigheter er avgjørende for tilhørighet, livskvalitet og for å få uttelling for medbrakt kompetanse. Likevel har EU-borgere ingen lovpålagt rett til norskopplæring, og nesten 40 prosent av arbeidsinnvandrerne fra Polen og Litauen oppgir selv at de snakker dårlig norsk. Det er det på tide å gjøre noe med.

Debattinnlegg i Nationen 21. mai 2021
Av Åse Wetås, direktør i Språkrådet og
Martha Rubiano Skretteberg, generalsekretær i Caritas

Norge er avhengig av utenlandsk arbeidskraft og av å importere kompetanse og ekspertise som vi ikke har i landet fra før. Da grensene stengte i fjor, ble bygg- og anleggsbransjen særlig rammet, og mange prosjekter ble satt på vent. Nå varsler flere bønder at de har store utfordringer med å dekke behovet for kvalifiserte sesongarbeidere. En agurkbonde i Lier uttalte nylig at strenge innreiserestriksjoner kan føre til at agurkproduksjonen på gården hans synker med 30 prosent. Forsøk på å erstatte de erfarne utenlandske arbeidstakerne med permitterte nordmenn har mislyktes.

Økende behov for arbeidskraft

Selv om koronapandemien har ført til akutt mangel på arbeidskraft, har ikke farsotten all skyld alene. Samtidig som hundretusenvis er permitterte, har vi stadig for lite faglært arbeidskraft i Norge. Det statlige Kompetansebehovsutvalget identifiserte i fjor helse og bygg som to sektorer der behovet for arbeidskraft er stort og økende. Disse sektorene er avhengige av arbeidsinnvandring i dag, og behovet for kompetente fagarbeidere vil fortsette å øke i åra framover.

Faktisk er det slik at hele veksten i norsk sysselsetting kommer fra utenlandske arbeidstakere. Arbeidsinnvandrerne er – bokstavelig talt – gull verdt for den norske økonomien, og de bygger velferdssamfunnet vårt. Men hvilken plass har arbeidsinnvandrerne selv i velferdssamfunnet?

Norsk språk er nøkkelen

For noen uker siden fikk Norge sin første språklov, som sier at norsk er det nasjonale hovedspråket i Norge. Stortingsmeldingen som følger loven, slår ettertrykkelig fast at det å mestre norsk er inngangsporten til store og små fellesskap i Norge, og at norsk språk er en del av den demokratiske infrastrukturen i Norge. Grunnlovens § 100 forplikter staten til å sørge for at alle individer og grupper kan ytre seg, og da må staten bidra til at alle som er bofaste i Norge, kan lære norsk.

I praksis legges det ikke til rette for at det skal skje. Integreringsloven slår fast at ulike innvandrergrupper skal få opplæring i norsk. Men arbeidsinnvandrere er ikke omfattet av denne loven og har derfor verken rett eller plikt til norskopplæring. De må selv ta initiativ til å finne et språkopplæringstilbud og betale for dette, og det er ofte dyrt. Privatøkonomiske begrensninger hindrer derfor mange fra å lære norsk.

Norskopplæringstilbudet er ikke godt nok

I mars i år fikk Kunnskapsdepartementet overlevert en kartlegging av språkopplæringstilbudet til voksne innvandrere i Norge og de andre nordiske landene. Rapporten peker særlig på at EU-innvandrere i Norge ikke har rett til gratis norskopplæring, slik de for eksempel har rett til svenskopplæring i Sverige og danskopplæring i Danmark. Siden det å lære norsk stadig trekkes frem som grunnleggende for god integrering i Norge, spør forfatterne bak rapporten om begrensningen i dagens lovverk er gunstig på sikt.

Vi mener det er grunn til å si det enda sterkere: Det at arbeidsinnvandrere mangler språklige rettigheter, er ikke bare lite gunstig, det er svært uheldig. Uheldig for arbeidstakerne selv som ikke lærer norsk godt nok, og som dermed stiller svakere i de fleste situasjoner – i arbeidslivet, men også i kontakt med helsevesen, skolesystem og det offentlige. Uheldig for arbeidsgiverne, som opplever kommunikasjonsproblemer, lagdeling og svekket arbeidsmiljø. Og sist, men ikke minst: Uheldig for samfunnet, med store grupper som ikke mestrer samfunnets fellesspråk, og som dermed er forhindret fra å kunne være fullt ut deltakende samfunnsborgere. Slikt fører til splittelse og sosiale forskjeller.

Det stilles høye krav til norskkunnskaper i flere yrker, og det er vanskelig å ta i bruk medbrakt kompetanse uten dokumenterte språkkunnskaper. Vi ser mange eksempler på at høyt utdannede arbeidsinnvandrere jobber som ufaglærte, til tross for at Norge ofte har stort behov for den kompetansen de besitter. Forskning fra Nord universitet viser at mange av polakkene som kommer til Norge, har master- eller doktorgrad fra Polen. Utdanningsnivået for polske kvinner i Norge skiller seg heller ikke nevneverdig fra norske kvinners. Likevel er de underrepresentert i jobber som krever høyere kvalifikasjoner, og havner ofte i renholdsyrker, til tross for at kun én prosent hadde slike jobber før de kom til Norge.

En fullverdig politikk for arbeidsinnvandrere

I for lang tid har den eneste målestokken for vellykket arbeidsinnvandring vært om innvandrerne er i arbeid eller ikke. Så lenge EU-innvandrerne har hatt jobb, har ikke integreringen av dem stått høyt på den politiske agendaen.

Å ha en jobb er ikke alene nok til å skape tilhørighet, og mange arbeidsinnvandrere opplever språkbarrierer både på jobb og i fritiden. Det er et problem. EU-innvandrerne er samfunnsborgere som bør ha de samme mulighetene som dem som er født i Norge. Dessuten trenger barna deres foreldre som finner fram i en norskspråklig hverdag, der de kan kommunisere med skole og barnehage og ta i bruk offentlige helsetjenester og velferdsrettigheter som sykepenger, foreldrepenger og bostøtte. Da må man ha muligheten til å lære og bruke norsk.

Derfor er det på tide at EU-innvandrere får tilbud om gratis norskopplæring, på lik linje med andre innvandrere. Det vil være et viktig første steg. Men vi trenger også en fullverdig politikk for disse gruppene som sikrer en likeverdig språklig og sosial integrering. Siste stortingsmelding om arbeidsinnvandring kom i 2007–2008. Nå trengs det en oppdatert politikk – og praktisk handling.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter