Paljon onnee kväänin kielen päiväle! – Gratulerer med den kvenske språkdagen!

No image

(26.4.19) Kvensk ble anerkjent som et eget språk av staten på denne dagen for 13 år siden, men det kvenske språket har blitt snakket og hørt i Norge i århundrer. Staten har ikke alltid sett på flerspråklighet og det kvenske språket i nord som noe positivt. En lang og hard målrettet fornorskingspolitikk har blant annet ført til at kvensk i dag er et truet språk, og at de fleste kvenske morsmålsbrukere tilhører den eldre generasjonen.

Den naturlige språkoverføringen fra foreldre til barn har blitt brutt, og hjemmet som språkarena har blitt borte. Dagens småbarnsforeldre har ikke lært kvensk språk i oppveksten og har ikke tilegnet seg tilstrekkelige kunnskaper i kvensk for å føle seg trygge nok til å snakke språket med sine egne barn. Til tross for det viser flere unge foreldre med kvensk bakgrunn interesse for å gi barna muligheten til en flerspråklig oppvekst. Når de fleste morsmålsbrukere er av den eldre generasjonen, finner man nye måter å overføre språket på.  Og mange har skjønt verdien i besteforeldrenes språkkunnskaper, kunnskaper som de kan føre videre til sine barnebarn.

En flerspråklig hverdag krever målrettethet, selvtillit, bevissthet og tålmodighet av både store og små. Det krever mye av dem som ønsker å ha et truet språk med små ressurser i hverdagen sin, og det krever enda mer av dem som fikk oppleve språkskiftet fra kvensk til norsk i familien sin i barndommen. Dagens kvenske besteforeldre vokste ofte opp med knust språklig selvtillit. De ble oppmuntret til å bruke krefter på å bli flinke i norsk, og de ble noen ganger straffet for å være gode i kvensk. Samfunnet rundt oppmuntret heller ikke til utvikling av kvenske språkferdigheter, og mange kvenske morsmålsbrukere har erfart at språket etter hvert gradvis har gått i glemmeboken.

Derfor kan det være utfordrende å ta det kvenske språket i bruk med barnebarnet sitt, også for en morsmålsbruker. Det er ikke enkelt å bli bevisst sin egen språkbruk, å bli målrettet i de språkvalgene som ligger i hverdagslige situasjoner, og å kjenne på følelsen av tapt språklig selvtillit. Å ta i bruk språket når det språklige nettverket rundt en i tillegg ofte er lite, krever tålmodighet både med en selv og med det vitelystne barnet.

Fremtiden for et levende kvensk språk ligger i den kunnskapen som kvenske besteforeldre har, som ofte er sovende kunnskap. For mange kvenske barn er besteforeldrene gode språklige kilder, selv om disse kildene kanskje ikke har vært i bruk på lenge. De eldre har erfaringer med det hverdagslige på kvensk: å spise, kle på seg, gå på tur, fiske eller plante vekster. Det er nettopp i slike konkrete hverdagssituasjoner barnas vitebegjær kan vekkes. Vanlige hverdagslige aktiviteter gir en naturlig ramme for språkoverføring og skaper et trygt miljø for å lære bort og lære seg et nytt språk.

Man kan starte i det små, velge seg ut noen situasjoner eller steder hvor man vil snakke kvensk, og vurdere om man vil skape språkarenaer i lag med andre besteforeldre. Sammen med andre står den enkelte besteforelderen sterkere.

Jo flere som bruker språket, jo mer levende blir det. Det er mange som må takkes for den innsatsen og den tiden de har lagt inn i å ta vare på, videreføre og videreformidle det kvenske språket. Men det er ikke bare forfattere, språkaktivister og andre synlige aktører som er viktige brikker, men enhver som gir kvensk rom til å få leve videre og bli brukt og bli hørt – kvener og ikke-kvener. Når eksistensen til et minoritetsspråk er truet, blir alle språkbrukere og deres støttespillere viktige puslespillbrikker i det store bildet. Derfor er også den sovende kunnskapen viktig og må vekkes til live.

 

Teksten er skrevet i samarbeid med Kvensk institutt – Kainun institutti.
Filmsnutten er produsert av Fenris Film og Nicolaysen Film.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter