Ikke skyld på norsken

No image

(1.2.19) Norsk er et mangfoldig, dynamisk og åpent språk. For oss med norsk som morsmål er det ikke noe annet språk som fungerer bedre når vi vil uttrykke det vi mener og føler. Norske språkbrukere avgjør selv hvordan de vil bruke og forme språket; Språkrådet kan hjelpe, lempe og gi råd, men ikke tvinge.

Kronikk i Morgenbladet
Av Sturla Berg-Olsen,
seniorrådgiver i Språkrådet

Norsk duger

Av og til møter vi en holdning om at norsk ikke strekker til. Noen mener at norsk er et fattig språk, at visse ting er umulige å uttrykke på norsk, eller at norsk ikke er «dynamisk» nok. Målestokken er gjerne det moderne lingua franca, engelsk. Engelsk er etter sigende rikere og smidigere enn norsk, som er stivt og klumpete. Aksel Kielland plasserer seg trygt i denne leiren med formuleringer som denne i Morgenbladet 29. desember i fjor: «Jamført med språk vi daglig tvinges til å sammenligne det med, er norsk en lite dynamisk og lite tøyelig konstruksjon».

Hvor gjennomtenkte er slike ytringer? Hvis vi betrakter det norske språksystemet med norske briller, stemmer det at noe fungerer på engelsk, men ikke på norsk. Engelsk er fattig på bøyingsformer, men gjør det lett å lage verb av både substantiv, adjektiv og til og med preposisjoner. Engelsk har også en rik ordskatt å trekke veksler på med sin lange skrifthistorie og sin åpenhet for ord fra andre språk, enten det er latin, fransk, hindi eller nahuatl.

Men tar vi på oss de norske morsmålsbrillene våre og kikker på engelsk, ser vi trolig enda flere mangler der. Engelsk når ikke norsk til knærne engang når det gjelder mulighetene til å danne sammensatte ord som ullundertøyprodusent og næringslivsutvikling. Vi har mer fleksibel ordstilling (Morgenbladet leser jeg alltid), og vi kan med få ord uttrykke forhold engelsk må bruke atskillig mer plass og tid på (hvem sa du dere burde ha besøkt? eller gymsalen pusses opp). Norsk er også mottaker av ymse lån, og ofte har vi et vell av nærsynonymer: norske arveord, gamle tyske lån og nye engelske lån, som alle har sine teiger i språket, men ikke betyr nøyaktig det samme: trygg – sikker – safe, springe – løpe – sprinte. Tanken om at noen språk i kraft av sin struktur skulle være rikere enn andre, er fremmed for språkvitenskapen. Det er klart at ethvert språk vil oppleves som en tvangstrøye hvis man prøver å dytte det ned i en annen form, men når folk med norsk som morsmål hevder at norsk ikke strekker til, må man spørre seg om det ikke er husmannsånd som ligger bak. Norsk er dynamisk så det holder – men det er opp til språkbrukerne å bruke og forme språket.

Det engelske spøkelset

Mange i Norge møter engelsk hver dag. Engelsk språk dominerer mange kulturarenaer, som musikk, film, tv og spill. På noen arbeidsplasser går både korrespondanse og lunsjsamtaler på engelsk. Da er det ikke overraskende at mange av oss krydrer dagligtalen med engelske ord og uttrykk, eller at vi tar anglonorske snarveier som når det kommer til X (for når det gjelder X) eller jeg vet (for jeg vet det). Disse konstruksjonene er langt på vei etablert i norsk, og de vil utvilsomt få følge av flere. At norsk og engelsk er nær beslekta språk og at mange ord er like, gjør at det går glattere å låne. For tusen år siden gikk lånene den andre veien, fra gammelnorsk til gammelengelsk. Nå får vi ofte de samme ordene tilbake – noen eksempler er skills, sagge og swag.

Påvirkning fra engelsk er ikke i seg selv noen trussel mot norsk. Samtidig står det fast at hjemmeavla ord og former både er enklere å uttale og enklere å forstå for nordmenn flest. Engelsk er og blir et fremmedspråk for de aller fleste her i landet, og det er lite troverdig når det hevdes at importord er mer «intuitivt forståelige» enn norske ord. En anglisisme som influencer må forklares for en som ikke har hørt det før, mens påvirker umiddelbart er forståelig ut fra verbet påvirke og substantivet påvirkning.

Hvor liger makta?

Kielland går i kommentaren sin i rette med Språkrådet for det han mener er en konservativ holdning. Han skriver at norsk språkpolitikk preges av defensive og reaksjonære strategier. Språkrådet møter ofte det diametralt motsatte synspunktet – at vi er i overkant aktive når det gjelder innføring av nye stavemåter, revisjon av normene i tråd med språkbruken og fornorsking av importord. For rettskrivinga i bokmål og nynorsk er stabilitet i dag et overordna mål, etter hundre år med mange og hyppige reformer. Språkrådets oppgave som forvalter av språkpolitikken kan uansett ikke være å ta initiativ til radikale omveltninger. Vi følger med og tar hensyn til endringer i språket, men får vi spørsmål om det er «innafor» å skrive hun brant en sjanse og røk korsbåndet, må vi gjøre oppmerksom på at dette er uttrykksmåter som mange språkbrukere reagerer negativt på; mange foretrekker fortsatt hun brente en sjanse, og korsbåndet hennes røk. For de fleste språkbrukere er korrekt språk et språk i tråd med tradisjonen, og ofte tar det lang tid før endringer blir allment akseptert.

Språkrådet utøver språklig makt i Norge. Mye makt ligger likevel helt andre steder: hos lærerne, forlagene, avisredaksjonene og ikke minst hos utviklerne av stavekontroller og andre språkteknologiske hjelpemidler. Makta er også spredd til hver og en av oss: Det er vi selv som styrer språket gjennom de utallige valgene av muntlige og skriftlige uttrykksmåter vi gjør i løpet av en dag. Språkrådet kan komme med vedtak og anbefalinger, men det hjelper lite hvis brukerne av norsk velger annerledes.

Islands vei er ikke vår vei

Kielland ser gjerne at vi følger Islands eksempel. Språkrådet «må utvides med en språkfabrikk som utarbeider nyord, oversettelser og rutiner for å forflytte ordstammer mellom ordklasser i stor skala, samt en formidlingsavdeling som evner å dytte disse nyvinningene inn i dagligtalen». La oss i forenklingas navn trekke opp en språkpolitisk akse med streng purisme i den ene enden og liberalt anarki i den andre. Når det gjelder importord, plasserer Island seg nær den puristiske polen. Riktignok krydrer islendingene dagligtalen sin med engelsk i vel så stor grad som vi nordmenn, men når det gjelder skriftspråket, er det stor oppslutning om å lage og bruke islandske ord i stedet for importord. Igjen er det språkbrukerne selv som har nøkkelen til om en slik politikk lykkes, og det er tvilsomt om norske språkbrukere er på linje med islendingene i praksis. Vi har det nok best der vi er, nær midten av skalaen mellom purisme og anarki.

Norge trenger en offensiv språkpolitikk, men politikken må være fundert på realisme. Det er liten grunn til å tro at vi er tjent med en strengere språkpolitisk linje, med flere påbud og kanskje til og med sanksjonsmuligheter mot ukorrekt språk. Dette er ikke vår vei. Vi bør heller bygge videre på den tradisjonen vi har for språklig toleranse: Toleranse for ulike måter å skrive og snakke norsk på, toleranse for minoritetsspråk og toleranse for – men ikke halsløs omfavnelse av – importord. En av Språkrådets oppgaver må være å oppmuntre språkbrukerne til å benytte seg av de ressursene som ligger i språket og bruke dem til å danne nye ord og uttrykk, leke seg med språket og gjøre det dynamisk og levedyktig også i framtida.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter