Alle må ta ansvar for språket

No image

(12.12.19) Den nye språkloven gir departementene større ansvar for språkarbeid i alle sektorer. Det kommer innbyggerne til gode.

Kronikk i Computerworld
Av Åse Wetås, direktør i Språkrådet

I 2020 skal Stortinget behandle utkast til ny språklov. Lovens hovedformål er å sikre at norsk er et fullverdig språk på alle områder i samfunnet. I lovutkastet slås det fast at det offentlige har ansvar for å bruke, utvikle og styrke norsk. I praksis betyr det at alle offentlige organer har sin del av ansvaret for språkpolitikken, og at de skal ta språkpolitiske hensyn i arbeidet sitt.

Språkrådet skal fremdeles ha det overordnede ansvaret for å følge opp språkpolitikken, men vi kan og skal ikke gjennomføre denne politikken alene. I store deler av forvaltningen gjøres det mye godt arbeid, blant annet i forbindelse med digitaliseringen, men språkarbeidet må bli mer systematisk.

Hva innebærer ansvar for språkpolitikk?

Skal norsk være et fullverdig språk, må alle offentlige organer kommunisere klart med innbyggerne i Norge. Det offentlige må sørge for at den digitaliserte kommunikasjonen mellom menneske og maskin fungerer optimalt på norsk. Da må også datasystemer kunne snakke med hverandre på tvers av etater og virksomheter.

Det vil si at det offentlige må satse på klart og godt språk både i digitale løsninger og i brev og annen informasjon som går ut til innbyggerne. Det må settes av tid og ressurser til å rydde i terminologien og gjøre den tilgjengelig på alle fagområder, både på bokmål og nynorsk. Et sterkt norsk fagspråk er nemlig en forutsetning for at norsk skal fungere på alle samfunnsområder.

Det offentlige må også ta ansvar for å dele språkdata slik at de kan gjenbrukes i språkteknologiske løsninger, for eksempel samtaleroboter (chatboter). En samtalerobot må mates med språkdata, også fagterminologi, for å kunne forstå hva innbyggerne spør om, og for å kunne gi riktige svar. Her må alle deler av offentlig sektor selv ta ansvar for at de tekniske løsningene får riktige språkdata.

Det å ta språkpolitisk ansvar innebærer også å investere i språk i digitale prosesser. Et godt eksempel er forslaget til statsbudsjett for 2020, der regjeringen har satt av 373 millioner kroner til e-helse. 84 millioner av beløpet er øremerket språk. Det er en investering for framtida.

Helsesektoren investerer i framtida

Helsesektoren tar sin del av ansvaret for språkpolitikken. Det gjør den ikke fordi Språkrådet har bedt om det, men fordi sektoren har innsett at et entydig og felles språk er viktig for at de digitale løsningene skal fungere, blant annet når informasjon hentes ut automatisk fra pasientjournaler. Standardisert språk gir bedre kvalitet på informasjonen, og det er viktig for pasientsikkerheten.

Når helsesektoren velger å bruke tid og ressurser på et grundig språkarbeid, vil sektoren spare tid og ressurser på sikt. Et godt grunnarbeid gjør løsningene «på toppen» mer stabile. Det er et eksempel til etterfølgelse.

Tenk gjenbruk

Offentlige organer må i neste omgang dele resultatene fra språkarbeidet med omverdenen. Når helsesektoren lager entydig terminologi til de elektroniske fagsystemene sine, er det svært viktig at terminologien ikke er låst inne i systemene. Terminologien må gjøres tilgjengelig for alle, for eksempel ved at den blir del av pensumlitteraturen og undervisningen ved universiteter og høyskoler. I tillegg må det legges til rette for at terminologien kan gjenbrukes i språkteknologiske løsninger på helseområdet, som i talegjenkjenning og velferdsteknologi. Da forblir norsk et levende språk!

Både helsesektorens satsing på språkarbeid i digitaliseringen og klarspråksarbeidet i de regionale helseforetakene er gode eksempler på språkpolitisk ansvar. Til syvende og sist handler det om at innbyggerne i Norge får bedre tjenester fra det offentlige.

Målet er ikke å gjøre oss i Språkrådet glade. Målet er å gjøre innbyggerne fornøyde.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter