Et ungdomsperspektiv på fremtiden til det norske språket

AV MINA HAAHEIM (15), arbeidsukeelev hos Språkrådet

Innledning

Klokka er ni en mandagsmorgen, og klassen min sitter og jobber intenst med en fordypningsoppgave i norsk. En behagelig stillhet har senket seg over klassen, og læreren går rundt og hjelper til der det trengs. Han svarer greit på ulike spørsmål om alt fra tolking av oppgaveteksten til litterære virkemidler. Men et av de oftest stilte spørsmålene skiller seg ut og gjør norsklæreren synlig utilpass. Han kveler et sukk når jeg ser meg nødt til å stille det, jeg også:

«Hva heter dette [engelske] ordet på norsk, igjen?»

Norsk ungdom og det engelske språket

For de fleste unge i dag er engelsk/amerikansk språk og kultur en essensiell del av identiteten og hverdagen. Vi bruker og eksponeres for det engelske språket flere titalls ganger hver dag. Hver gang jeg blar gjennom Instagram-feeden min eller ser på Netflix, møter jeg engelsk. Det er ikke til å unngå. Engelsk er det primære kommunikasjonsspråket på nesten alle plattformene der ungdommen tilbringer tiden: på TV, på Internett, på sosiale medier, i dataspill. Dette har selvsagt mange positive effekter. Det er bra at unge tidlig venner seg til å bruke et verdensspråk. Solide engelskkunnskaper vil uten tvil være til stor hjelp senere i utdanningsløpet og i arbeidslivet. Men man kan lure på om utbredelsen av engelsk begynner å gå på bekostning av vårt eget morsmål.

Ungdommens slang har i flere generasjoner vært preget av ord og uttrykk hentet fra amerikansk populærkultur, men jeg tror at mange voksne ikke helt har forstått hvor sterkt engelsk preger språket til dagens ungdom.

En trend jeg har bitt meg merke i, er at svært mange unge har begynt å endre på ordstillingen muntlig, slik at den ligner mer på den engelske. For eksempel er det mange som nå setter eiendomsordet før substantivet («mitt hus» i stedet for «huset mitt»). For det bryter sterkt med tradisjonell norsk å si «Jeg vil hjem til mitt hus».

Et annet fascinerende fenomen er at norsklæreren min oftere blir spurt hva et engelsk ord heter på norsk, enn omvendt.

På grunnlag av disse erfaringene synes jeg det er naturlig å stille dette spørsmålet: Vil spredningen av engelsk på sikt føre til at norsk mister sin posisjon som såkalt samfunnsbærende språk?

For å finne ut hva den norske befolkningen tenker om dette, tydde jeg til Språkrådets 20 000 Facebook-følgere.

Fremtiden til det norske språket

Det er vanskelig å spå hvordan språket vil utvikle seg. Språk er underfundige greier. Man kan ikke kontrollere hele språkutviklingen, bare pense deler av språket inn på riktig spor. Det er det de driver med her i Språkrådet.

På Språkrådets Facebook-side spurte jeg folk om de trodde at det norske språket vil forsvinne i løpet av de neste 100–200 årene fordi engelsk sprer seg. Jeg fikk over 300 svar fra folk i alle aldre. De aller fleste mente at engelsk vil komme til å dominere i arbeidslivet og i høyere utdanning, men at norsk ikke vil bli erstattet som hovedspråk i staten eller i hjemmet. Mange understreket likevel at norsk språk vil være helt annerledes om 200 år, med et kraftig anglifisert ordforråd.

For å ha noe sammenligne med spurte jeg også Instagram-følgerene mine (ca. 100 stykk, i alderen mellom 13 og 19) om den samme tematikken. Resultatet var slående. Disse var klart mer pessimistiske på vegne av språket vårt. På spørsmålet «Er det norske språket døende?» svarte hele 57 % ja.

De to gruppene fikk litt forskjellige spørsmål, så dette er ikke noen vitenskapelig sammenligning, men jeg mener at undersøkelsen illustrerer en trend: Det er en enorm avstand mellom de unge og de voksne både i synet på og forholdet til språket vårt, og det virker ikke som om folk flest er klar over det.

Tiltak

Hvilke tiltak kan man sette inn for å forhindre en videre svekkelse av det norske språket?

De som jobber med språk, forholder seg til to hovedfaktorer som sier noe om et språks levedyktighet: status og korpus.

Status handler om hvordan folk flest ser på språket. To av arenaene der nasjonalspråket tidlig kan tape status, er ungdomskulturen og høyere utdanning. Dette ser vi tydelige tendenser til i Norge i dag. Mange ungdommer synes engelsk er «kulere» fordi det er det språket som dominerer i populærkulturen. På universitetene har engelsk mer prestisje, ettersom det er lettere å oppnå internasjonal anerkjennelse hvis man skriver på engelsk. Det kan virke uproblematisk, men hvis man lar denne utviklingen fortsette for lenge uten innblanding, vil den komme ut av kontroll. Vil man styrke det norske språket, må man altså arbeide tett opp mot disse gruppene.

For å løfte statusen til det norske språket blant ungdom må man utarbeide et kulturtilbud for unge som kan konkurrere med det amerikanske. Det fremste eksempelet på et slikt tilbud er kanskje NRK-serien SKAM. Den ble en braksuksess, både i ungdomsmiljøet i Norge og internasjonalt. Plutselig ville folk fra hele verden lære seg norsk – norsk ble «kult» igjen, også her hjemme. Noe av nøkkelen til at SKAM ble slik en suksess, er at den klarte å speile Oslo-ungdommens slang på et helt autentisk vis. Plutselig virket ikke norsk gammeldags lenger, fordi det var vår norsk som ble brukt.

SKAM gjorde underverker for det norske språket, men også for den norske populærkulturen og, indirekte, kulturarven. Gjennom SKAM etablerte flere ungdom et forhold til NRK, som er en av Norges fremste arenaer for å videreformidle norsk (og samisk) språk og kultur til allmennheten. I tillegg bidro serien til å løfte nye, unge norske artister, slik som Cezinando, Hkeem og Amanda Delara. Det er mange norskspråklige artister som har mye å takke SKAM for.

Et godt norskspråklig kulturtilbud er altså sentralt hvis man vil heve statusen til det norske språket, og i det hele tatt formidle norsk kultur og norske verdier. Det betyr at det må gis ut flere bøker, filmer og TV-serier på norsk, og unge artister som velger å synge på norsk, må fremmes i mediene.

På universitetene må man legge til rette for å kunne skrive bachelor- og masteroppgave på norsk. Til det trengs det et etablert og velutviklet norsk fagspråk på alle fagområder. Det er dette korpus handler om. Korpus kommer fra latin og betyr ‘kropp’. I språksammenheng brukes ordet om materiale, nærmere bestemt den skriftlige dokumentasjonen av et språk. Språkforskere vil si at det norske språket står sterkt fordi vi har et godt dokumentert språk, i form av ordbøker og klare skriveregler. Men det norske språkets korpus er mangelfullt på et viktig område: moderne vitenskap.

Hvis man vil at studenter skal skrive masteroppgavene sine på norsk, må de ha et stort nok vokabular å ty til. I de nyeste vitenskapene mangler det ofte standardiserte norske termer, og det gjør at de aller fleste som studerer disipliner som nanoteknologi og dataelektronikk, velger å skrive oppgavene sine på engelsk. Norsk taper status når det ikke blir brukt i slike prestisjetunge fag. Det smitter over på andre studier også, og det kan til og med ramme kulturarven. For eksempel er det blitt forsket mindre på norske stavkirker de siste årene fordi de ikke egner seg godt til å skrive om på engelsk. Derfor må vi etablere gode norske termer for nye engelske vitenskapsord så tidlig som mulig. Like viktig er det å gjøre dem lett tilgjengelige på ulike plattformer, slik som Språkrådets termwiki. Samtidig må man sørge for at universitetene fortsetter å tilby studier på norsk. Slik kan man forsøke å forhindre at den negative tendensen forplanter seg til arbeidslivet, videregående opplæring og grunnskolen.

Avslutning

Språket er vår fremste formidler av kultur, historie og identitet. Det er god grunn til å tro at det norske språket vil klare seg bra de neste hundre årene, til tross for den engelske innflytelsen. Språket vårt vil fortsette å forandre seg, akkurat som kulturen vår forandrer seg, men det vil fortsatt være norsk. Likevel er det viktig at vi ikke tar overlevelsen til språket for gitt. Vi må huske hvorfor språket vårt er verdt å kjempe for, og så må vi kjempe for det. Det betyr ikke at vi skal forsøke å kontrollere det. Språket vil forandre seg enten vi vil det eller ei. Språkutviklingen de neste hundre årene vil trolig være sterkt preget av den amerikanske popkulturens innflytelse på samfunnet. Det må vi akseptere. Hvem vet – om femti år er det kanskje et helt annet land som har status, og plutselig er alle lånordene våre japanske eller kinesiske? Det er greit. Så lenge vi fortsetter å bruke tradisjonsrike norske ord og uttrykk og sørger for at norsk alltid er det samfunnsbærende språket, så har vi rom for lånord og internasjonale doktorgrader. Men vi må sette inn tiltak før situasjonen sklir ut, og vi kan aldri ta seirene på forskudd. Ikke minst må vi lytte til hverandre på tvers av generasjoner. De voksne må akseptere at den enorme engelske innflytelsen er en realitet, og slutte å shame oss unge for måten vi bruker det norske språket på. Samtidig må vi som er unge, forsøke å forstå hvorfor språket vårt er uvurderlig:

Fordi det er vårt. Språk er kultur. Språk er historie. Språk er identitet.